Bakgrunnen for framlegget om fritak frå arveavgift for
visse sambuarar er det gjort rede for i punkt 1.1 til 1.5 i proposisjonen.
Dei omsyn som ligg til grunn for at ektefellar etter norsk rett
er fritekne frå arveavgift, går fram av forarbeida
til arveavgiftslova av 1964.
Av di sambuarar ikkje har felleseige, vil noko av argumentasjonen
i forarbeidene om ektefellar vera mindre relevant. Argumentet om
at arv og gåve ofte ikkje fører med seg nokon
reell auke i skatteevna, gjeld likevel også for mange sambuarar.
Omsynet til sambuarane sine felles barn talar også for
fritak for arveavgift. I fall arveavgifta fører til at den
tidlegare felles bustaden må seljast, vil dette kunne føre
til at barna vert rivne opp frå sitt vante miljø.
Gåver mellom sambuarar er avgiftspliktige berre dersom
givar har oppretta testament til føremon for sambuaren.
Dette vil kunne motverke at sambuarar opprettar testament, noko
som regelmessig ville styrke den økonomiske situasjonen
til gjenlevande sambuar og eventuelle barn.
Ei eventuell utviding av den lovmessige arveretten og retten
til å sitja i uskifte, vil måtte skje gjennom ei
endring av arvelova. Dette er endringar som særleg vil
kunne styrke og sikre ei tryggare økonomisk stilling for
dei etterlatne sambuarane og deira barn.
Ein avgiftspliktig arvtakar under 21 år som tek i mot
arv etter sin forsørgjar, får frådrag
i avgiftsgrunnlaget. Han kan trekkje frå eit fastsett beløp
for kvart år som manglar på at han har fylt 21 år.
I 2002 vart det årlege frådraget sett opp frå 25 000
kroner til 35 000 kroner. Regjeringa meiner det er viktig å skjerme
barn som får arv etter forsørgjaren og gjer framlegg
om å auka det årlege frådraget til 50 000
kroner.
Framlegget får òg verknad for barn som har
gifte foreldre eller om forsørgjaren er einsleg.
Regjeringa gjer framlegg om at endringa skal gjelde for arv der
råderetten er oppnådd 1. januar 2002
eller seinare. Dette krev endring i avgiftsvedtaket for 2002.
Det finst ikkje nokon eintydig definisjon av kven som kan seiast å vera
sambuarar. Folketrygdlova § 1-5 slår
fast at reglane for ektefellar i folketrygdlova også skal
gjelde for to ugifte personar som lever saman når paret
a) har eller har hatt felles barn, eller b) tidlegare har vore gifte
med kvarandre.
Skattelova likestiller også visse sambuarar med ektefellar.
Dette gjeld sambuarar med særskild meldeplikt etter folketrygdlova § 25-4.
I tillegg til sambuarar som nemnt i folketrygdlova § 1-5,
gjeld dette sambuarpar som har budd saman i 12 av dei siste 18 månadene
når dei får pensjon, overgangsstønad
frå folketrygda eller avtalefesta pensjon.
Departementet er samd med arveavgiftsutvalet, som meiner at sambuarar
etter folketrygdlova § 1-5 bør likestillast
med ektefellar. Dette reiser ikkje store administrative problem
eller bevisproblem. Avgiftsfritaket vil truleg ha mest å seie
for gjenlevande sambuar som sit att med felles barn etter dødsfallet,
og slikt fritak er oppnådd med ei endring som vert avgrensa
etter forslaget.
Departementet ser at det kan vera grunn til å vurdere
ei likestilling også for visse andre grupper av sambuarar.
Men dette vil krevje utreiing og truleg ny høyring. Det
vidare arbeidet må òg sjåast i samanheng med
eventuelle endringar som skjer for sambuarar i arve- og familieretten.
For barn av sambuarar vil det i første rekkje vera skiftereglane
som avgjer når arven fell og arveavgifta dermed vert utløyst.
I folketrygdlova § 1-5 tredje ledd er sambuarar
definerte som to ugifte personar som lever saman og som anten har
eller har hatt felles barn (under dette felles adoptivbarn) eller
som tidlegare har vore gifte med kvarandre. Det er gitt nærare
reglar i fjerde ledd om kva som ligg i kravet til at dei skal leva
saman. Bur partane i ulike deler av same hus, vert dei likevel rekna å leva
saman. Men har huset meir enn fire sjølvstendige bueiningar,
kan det gjerast unntak frå dette dersom dei bur i kvar
si klårt separate bueining. Når to personer som
har barn saman bur i kvar sin del av tomannsbustad, vert dei såleis
rekna som sambuarar. Om dei til vanleg bur saman, fører
ikkje mellombels separat bustad, til dømes på grunn
av utdaning eller militærteneste, til endring. Ved varig
brot blir sambuarskapet rekna som avslutta frå den dagen
sambuarane flytter frå kvarandre. Testament mellom sambuarar
vil ofte vera slik utforma at arveretten fell bort ved varig brot
mellom dei. I så fall oppstår ikkje avgiftsspørsmål etter
slikt brot.
Departementet gjer framlegg om at det i ein ny § 47A
blir teken inn ein uttrykkeleg definisjon av omgrepet sambuar. Det
vil lette lesinga av lovteksten fordi ein utan fare for mistydingar
da kan bruke uttrykka "ektefellar" og "sambuarar" i den lovteksten
der dette er relevant.
Når sambuarar som kjem inn under folketrygdlova § 1-5
blir likestilte med ektefellar med omsyn til avgiftsfritak, meiner
departementet at også dei reglane som fører med
seg plikter for ektefellar, bør gjelde sambuarar. Avgiftsplikta
for gåver er i hovudsak innskrenka til å gjelde
gåver til arvingar og deira nærståande,
fordi eit viktig formål med avgiftsplikt på visse gåver
er å hindre omgåing av plikta til å svare
avgift av regulær arv. Det er denne avgrensinga som er
lagt til grunn for arveavgiftslova. Når gåve til
slektningar av ektefelle til givar eller til ektefellar til slektningar av
givar kjem inn under avgiftsplikta, er det liten grunn til at ikkje
tilsvarande skal gjelde for sambuar når sambuarar og ektefellar
elles blir likestilte. Dei same reglane som har vore sett som naudsynte
for å hindre omgåing av plikta til å svare
arveavgift, bør også gjelde sambuarar og deira
slektningar.
Etter § 2 bokstav a kjem gåve til
næraste arving til ektefellen til givar etter lova inn
under plikta til å svare arveavgift. I dag kjem ikkje gåve
til sambuar sitt særkullsbarn inn under avgiftsplikta,
med mindre sambuar eller særkullsbarnet er nemnd i testamentet
til givaren. Etter forslaget blir regelen utvida til å gjelda
gåve til sambuar sin næraste arving etter lova.
Gåve til foreldre og svigerforeldre vil vere avgiftspliktig
om givar eller ektefelle ikkje sjølve har livsarvingar.
Avgiftsplikta er foreslått utvida til å gjelde
gåve til foreldre til sambuar.
Etter § 2 første ledd bokstav c vil
gåve til livsarving etter ektefellen sin næraste
arving vera avgiftspliktig. Det blir såleis avgiftsplikt
om ektefellen gir gåve til barnebarn av ektefellen (barn
av særkullsbarn). Ved endring av § 2
bokstav a vil dette etter bokstav c også gjelde livsarving
etter næraste arving til sambuar.
Etter § 2 første ledd bokstav d er
det avgiftsplikt for gåve til ektefellen til nokon som
fell inn under bokstav a til c. Etter forslaget blir bokstav d utvida
til å gjelde gåve til sambuar til nokon som fell
inn under a til c. Ved utvidinga vil også gåve
gitt sambuar til barn og eventuelle barnebarn bli avgiftspliktig.
Avgiftsplikta vil også gjelde for gåve til sambuar
av ein som er nemnd i testamentet til givaren. Regelen vil også hindre
omgåing ved at ei gåve bli gitt avgiftsfritt til
ektefelle eller sambuar til ein person som sjølv er avgiftspliktig.
Etter § 2 første ledd bokstav e er
det avgiftsplikt for gåve til mellom anna eit selskap der
nokon som fell inn under a til d er aksjonær. Ved endring
av bokstav a og d vil bokstav e også omfatte sambuarar.
Etter § 2 andre ledd andre punktum er det avgiftsplikt
for gåve om mottakar eller ektefellen til denne er tilgodesett
i testamentet til givaren og gåva blei gitt mindre enn
fem år før dødsfallet. Krinsen av avgiftspliktige
blir her foreslått utvida til å gjelde sambuarar.
I § 2 fjerde ledd blir det presisert at det
er uten relevans for dei reglane som her er omtalt om ekteskapet er
oppløyst ved død. Det blir gjort framlegg om at
dette også skal gjelda for sambuarar.
§ 5 fjerde ledd fastset at ein inntektsnytar
skal reknast som eigar av den kapitalen som er avsett
til inntektsgrunnlag i fall kapitalen skal tilfalle nokon av hans
eller ektefellen sine slektningar i rett nedstigande line, eller
ektefelle til slik slektning. Etter forslaget skal dette gjelde
også for sambuarar.
§ 7 femte ledd regulerer kven arven skal reknast å kome
frå om ektefellar har oppretta felles siste viljeerklæring
(typisk gjensidig testament). Om det etter tolkinga av testamentet
er usikkert kven arven kjem frå, skal den reknast å kome
frå begge med ein halvpart frå kvar. Arv som fell
på nokon som berre blir omfatta av den eine ektefellen
sine arvegangsklasser etter arvelova, vert rekna heilt å kome
frå denne.
§ 8 andre ledd første punktum fastset
at når nokon døyr før han har skaffa
seg råderetten over midel som han elles ville ha avgiftsplikt
av, skal den som midelen går til reknast å ha
fått arven direkte frå den opphavlege givar eller
arvlatar. I andre punktum er det gjort eit unntak frå denne
regelen. Om midelen fell på ektefellen til den døde,
skal avgifta reknast som om den døde fekk råderetten
sjølv. Fritaket for ektefellar vil da gjelda. Denne regelen
blir såleis utvida til å gjelda sambuarar.
I § 14 fjerde ledd siste punktum er det ein
særregel om at ektefellar med omsyn til reglane i fjerde
ledd (om gunstig verdsetjing i høve av åsetesrett)
skal reknast som ein arvlatar. Denne regelen tilrår ein
også skal gjelde sambuarar.
Etter § 28 første ledd skal attlevande
ektefelle gi opplysningar om avgiftspliktig midel og om alle omstende
av relevans for avgiftsplikta. Etter forslaget skal regelen utvidast
til å gjelde sambuarar.
Frå Statistisk sentralbyrå er det opplyst at
det i 1999 var 129 dødsfall blant sambuarar med felles
heimebuande barn. I tillegg kjem dødsfall blant sambuarar
som ikkje har heimebuande barn og sambuarar utan felles barn som
tidlegare har vore gifte med kvarandre. På svært
usikkert grunnlag er det grunn til å tru at færre
enn 500 sambuarar årleg vil bli omfatta av den nye regelen
om avgiftsfritak. Provenyverknaden av å fjerne avgiftsplikta
for desse sambuarane er derfor truleg liten. Avgiftsauke på grunn
av innføring av avgift på gåver til slektningar
av sambuaren blir venteleg svært låg.
Departementet gjer framlegg om at fritaket for arveavgift for
sambuarar vert sett i kraft med verknad for arv og gåve
der råderetten er vunnen 1. januar 2002 eller
seinare, jf. §§ 9 og 10. Dermed blir
verknadstidspunktet og utgangspunktet for det årlege arveavgiftsvedtaket
det same. Fastsetjing av arveavgift ved dødsfall har eit
visst etterslep, da fristen for innsending av arvemelding er 6 månader
etter dødsfallet. Dette kan grunngje ein viss verknad bakover
i høve til lovvedtaket. Lengre tilbakeverknad ville derimot
auke faren for at det ikkje blir lik handsaming av like tilfelle,
og ville kunne føre til gjenopptaking av eit ikkje oversiktleg
tal avslutta saker, med meirarbeid for skattefutar og skifterettar.
Lengre tilbakeverknad ville også verka tilfeldig for alle
som heller ikkje da ville bli omfatta av avgiftsfritaket.
Når det gjelde den nye avgiftsplikta, foreslår
departementet at regelen blir sett i kraft med verknad for råderett
som skjer frå det tidspunkt lovendringa er sett i kraft.
Med dette blir det ikkje tilbakeverknad av dei skjerpande sidene
ved lovforslaget.
Komiteen slutter seg til forslaget
om endring av arveavgiftsloven § 2 første
ledd bokstavene a og d, § 2 annet ledd annet punktum, § 4
fjerde ledd, § 5 fjerde ledd første punktum, § 7
femte ledd, § 8 annet ledd annet punktum, § 14
fjerde ledd siste punktum og § 28 første
ledd.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kystpartiet, slutter seg til forslaget om endring av arveavgiftsloven § 2
fjerde ledd og ny § 47A.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kystpartiet, slutter seg
til forslaget om ikrafttredelsesbestemmelser.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser til justiskomiteens
Innst. S. nr. 157 (2001-2002), jf. Dokument nr. 8:39 (2001-2002),
der såvel arverettslig som arveavgiftsmessig likestilling
av ektefeller og samboere ble behandlet. Både proposisjonen
og justiskomiteens behandling av Dokument 8-forslaget, viser at
arverett og arveavgift kan ses hver for seg.
Disse medlemmer viser til merknadene i Innst.
S. nr. 157 (2001-2002) fra medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk
Venstreparti. Disse medlemmer viser til at Regjeringens
forslag til definisjon av samboer innebærer at de to ugifte
som lever sammen enten må ha eller ha hatt felles barn
eller tidligere må ha vært gift med hverandre.
Av proposisjonen punkt 1.6.5 fremgår det at det foreslåtte
avgrensningen ikke innebærer noe i nærheten av
likestilling av ektefeller og samboere i arveavgiftsmessig sammenheng. Disse
medlemmer mener at det ikke er grunn til en slik form for
forskjellsbehandling av samboerpar i arveavgiftsmessig sammenheng.
Etter disse medlemmers oppfatning bør avgiftsfritaket
omfatte samboere som lever i ekteskapslignende forhold, men av praktiske
hensyn, blant annet til avgiftsmyndighetenes kontroll, bør
det stilles krav om en viss varighet i samboerskapet. Arv og gave
som ytes etter toårig sammenhengende samboerskap bør derfor
omfattes av avgiftsfritaket, i tillegg de til de personer som omfattes
av folketrygdloven § 1-5. Toårsregelen
er i samsvar med Samboerutvalgets anbefaling. Disse medlemmer foreslår
derfor følgende:
"I lov 19. juni 1964 nr. 14 om lov om avgift
på arv og visse gaver gjøres følgende
endringer:
Ny § 47 A skal lyde:
Definisjon
Som samboere regnes i denne lov personer
omfattes av bestemmelsen i folketrygdloven § 1-5
og to ugifte personer som har bodd sammen i ekteskapslignende forhold
sammenhengende i to år og fortsatt bor sammen.
§ 2 fjerde ledd skal lyde:
Det er uten betydning for bestemmelsen foran om ekteskapet eller samboerskapet er opphørt
ved dødsfall."
Disse medlemmer legger til grunn at to personer
som vanligvis har felles bolig, regnes som samboerpar selv om de
midlertidig bor atskilt.
Disse medlemmer viser til at Regjeringen i proposisjonen
punkt 1.3 varsler at samboerutvalgets vurderinger av samboerbegrepet
tas opp i familiemeldingen.
Disse medlemmer tar til etterretning at Stortinget
16. mai 2002 ikke vedtok forslaget fra justiskomiteens
medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti om arverettslig
og arveavgiftsmessig likebehandling av ektefeller og samboere. Disse medlemmer viser
til at Samboerutvalgets utredning vil bli behandlet i en egen stortingsmelding
om familiepolitikken, og at spørsmålet om arverett
for samboere må vurderes ved behandlingen av denne. Tilsvarende
gjelder etter komiteens oppfatning også arverett
og arveavgift når det gjelder toårsregelen for
samboere av samme kjønn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Senterpartiet og Kystpartiet slutter seg til forslaget til
endring i arveavgiftsloven med den endring at fritaket for arveavgift settes
i kraft med virkning for arv der råderetten er vunnet 1. januar
2001 eller senere. Betaling av arveavgift har et betydelig etterslep,
bl.a. fordi fristen for innsending av arvemelding er 6 måneder
etter dødsfallet. Betaling vil derfor ofte finne sted mer
enn ett år etter dødsfallet.
Disse medlemmer mener at ved at endringen settes
i kraft med virkning fra 1. januar 2001 vil den omfatte
all ikke forfalt avgift, og at det er en rimelig avgrensning når
endringen likevel skal gis tilbakevirkende kraft.
Disse medlemmer ser at dette kan føre
til et visst merarbeid ved at noen avsluttede saker må taes opp
på nytt, men vil ikke tillegge dette avgjørende
betydning, da dette kun vil gjelde et begrenset antall saker i en
overgangsperiode.
Disse medlemmer slutter seg til Regjeringens forslag
til ikrafttredelsesbestemmelser med unntak for virkningstidspunkt
for arv, og fremmer derfor følgende forslag:
"I lov om endringer i skatte- og avgiftslovgivningen skal avsnitt
VII annet ledd lyde:
Endringene under II trer i kraft straks, med virkning for arv
der rådigheten er ervervet 1. januar 2001 eller
senere, og med virkning for gave der rådigheten er ervervet
1. januar 2002 eller senere."
Komiteen viser til at arveavgiftsloven § 8
annet ledd annet punktum er foreslått utvidet til å omfatte samboere.
I finansministerens brev til finanskomiteen 28. mai 2002
heter det:
"Begrunnelsen for regelen … er at gjenlevende
ellers ville måtte svare en høyere avgift enn
avdøde selv ville pliktet. Dette slår ikke alltid
til. … det [kan] tenkes tilfeller der
lengstlevende av foreldrene etter annet punktum skulle betale høyere
avgift enn etter første punktum. Det er i juridisk litteratur
lagt til grunn at det ut fra bestemmelsens begrunnelse vil være
rimelig å velge det gunstigste alternativet. Departementet
er enig i dette."
Komiteen deler denne oppfatningen.
Komiteen viser til Innst. S. nr. 255 (2001-2002)
punkt 2.2, jf. St.prp. nr. 63 (2001-2002) punkt 2.3, når
det gjelder forslaget om endring av Stortingets arveavgiftsvedtak § 2
tredje ledd om fradragsbeløpet for arvtaker under 21 år.