Ved lov 15. desember 2000 nr. 95 blei det vedteken endringar
i skattelova § 6-80 om særfrådrag
for forsørging. Føremålet med endringa
var å lovregulere kva for personar skattytar kan krevje
særfrådrag for forsørging for. Utgangspunktet
var at ein framleis skulle kunne krevje frådrag for forsørging
av personar som tilhøyrer skattytaren sin husstand, men
at ein skulle stramme inn overfor personar som skattytaren ikkje
bur saman med. På bakgrunn av dette foreslo departementet
at særfrådrag for forsørging når
den forsørgde ikkje bur saman med skattytar, skulle avgrensast
til å gjelde ektefelle, barn og foreldre. Grunngjevinga
var at familiemedlemer ut over denne krinsen ikkje har same nære
tilknyting til skattytaren, og at det difor ikkje er like naturleg
at skattytaren gis frådrag for forsørging av dei.
Etter fast likningspraksis har det ikkje blitt gitt særfrådrag
for forsørging av ektefelle. Grunnen er at det blir teken
omsyn til forsørginga ved at skattytaren blir likna i klasse
2 når han forsørgjer ektefellen. Dette gjeld uansett
om ektefellen er busett i Noreg eller ikkje. Fordi det blir teken
omsyn til forsørginga ved skattlegginga, er det ikkje urimeleg å nekte
særfrådrag i tillegg. Skattelova § 6-80
skal sikre ein viss forsørgjarkompensasjon når
forsørgjaren ikkje nyt godt av andre kompenserande tiltak
for forsørginga, slik som barnetrygd og likning i klasse
2. Departementet foreslår difor at ein endrar ordlyden
i skattelova § 6-80, slik at det framgår
av lova at det ikkje er høve til å krevje særfrådrag
for forsørging av ektefelle. Departementet presiserer at
lovendringa ikkje inneber nokon innskjerping, men berre er ein kodifikasjon
av likningspraksis for særfrådrag for forsørging.
Ved lovendringa av 15. desember 2000 nr. 95 blei det òg
sett ei grense på kor mange personar det kan krevjast frådrag
for. Denne grensa blei sett til fire personar. Ved lovendringa blei
denne avgrensinga teken inn i tredje ledd i lovføresegna,
i samanheng med storleiken på frådraget. For å få ein
betre samanheng i lovføresegna, foreslår ein at
denne grensa på fire personar i staden blir innarbeidd
i første ledd. Dette forslaget inneber ingen materiell
endring.
Departementet viser til forslag til endring i skattelova § 6-80.
Departementet gjer framlegg om at endringa vert sett i kraft straks
med verknad frå og med inntektsåret 2002.
Komiteen slutter seg til forslaget
om endring av skatteloven § 6-80 første
ledd og tredje ledd første punktum.
Føresegna i skattelova § 10-5 andre
ledd første setning er ei vidareføring av selskapsskatteloven § 1-6
andre ledd første setning, og gjeld reglane for korreksjonsinntekt.
Visinga til tilbakeføringsfond rettar seg mot det tilsvarande
uttrykk i den tidlegare aksjelovgjevinga, m.a. i aksjelova 1976 § 12-3A.
Føresegna i aksjelova 1976 § 12-3A
hadde samanheng med skattereforma av 1992. Føresegna hadde
som føremål å hindre at opphevinga av
einskilde skattemessige avsetningsordninger skulle auke selskapa
sine utbyttegrunnlag, og var meint som ei overgangsføresegn.
I henhald til aksjelova 1976 § 11-6 skulle tilbakeføringsfondet
førast opp som ein del av den bundne eigenkapital i selskapet
si balanse, men slik at ein femtedel årleg kunne overførast
til fri eigenkapital. Tilbakeføringsfondet var dermed meint å skulle
avviklast over nokre år, og det reknast med at fondet i
dag berre er av historisk interesse. Tilbakeføringsfondet
er heller ikkje vidareført i dei nye aksjelovane av 1997.
I regnskapsloven § 9-3 tredje ledd er det gitt
ei uttrykkeleg overgangsføresegn for tilbakeføringsfond.
Tilbakeføringsfondet har med dette berre historisk interesse.
Eventuelle gjenverande middel frå fondet må likestillast
med anna fri eigenkapital i selskapet. Det er dermed ikkje lenger
grunnlag for å oppretthalde visinga til tilbakeføringsfondet
i nogjeldande lovtekst. Departementet gjer difor framlegg om at
visinga til fondet blir fjerna.
Departementet gjer samstundes framlegg om ei redaksjonell endring
i § 10-5 andre ledd første punktum, nemleg
fjerning av eit komma. Departementet tykkjer at samanhengen i føresegna
blir betre ved å fjerne kommaet. Endringa inneber ikkje
nokon endring i realitetane i føresegna.
Det visast til forslag til endring i skattelova § 10-5.
Departementet gjer framlegg om at endringa vert sett i kraft med
verknad frå og med inntektsåret 2002.
Komiteen slutter seg til forslaget
om endring av skatteloven § 10-5 annet ledd første
punktum.
Ved lov 21. desember 2001 nr. 113 vart det vedteke ny § 16-40
i skattelova. Den tidlegare lovregelen i § 16-40
vart samstundes ny § 16-50. Ved ein inkurie vart
det ikkje i proposisjonen gjort framlegg om å endre tilvisingar
til den opphavlege § 16-40 i skattelova §§ 10-11
andre ledd tredje punktum og 10-34 andre ledd andre punktum, samt
i dekningsloven § 9-4 første ledd nummer
5 og andre ledd andre punktum.
Departementet gjer no framlegg om å rette opp dei nemnde
tilvisingane.
Komiteen slutter seg til forslaget
om endring av skatteloven § 10-11 annet ledd tredje
punktum og § 10-34 annet ledd annet punktum og
av dekningsloven § 9-4 første ledd nr.
5 og § 9-4 annet ledd annet punktum.
Overføring av eigedelar mellom selskap i same konsern
er rekna som realisasjon og gjev grunnlag for skattlegging av gevinstar.
I skattelova § 11-21 er det fastsett reglar som
opnar for at slike overføringar likevel kan gjennomførast
skattefritt. Mellom anna har departementet fått fullmakt
til å treffe vedtak i enkeltsaker.
Reglane i skattelova § 11-21 har opphav i lov
av 9. juni 1961 nr. 16, denne lova er no oppheva. Reglane vart
flytta til skattelova i samband med den tekniske revisjonen av skattelovgivinga
i 1999. I 1961-lova avsnitt I § 2 første
ledd tredje punktum var fastsett at departementet kunne setja vilkår
for eit samtykke. I praksis er det ikkje gjeve samtykke utan at
det samstundes er fastsett tenelege vilkår.
I samband med revisjonen av skattelova og den omskrivinga av
reglane i 1961-lova som vart gjort da, kom innhaldet av avsnitt
I § 2 første ledd tredje punktum ikkje
med. Generelt gjeld at når eit forvaltningsorgan treff
vedtak til føremon for ein skattytar, kan det setjast vilkår
som har sakleg samanheng med vedtaket og ikkje verker urimeleg tyngande.
Det har likevel vore reist spørsmål om bortfallet
av den utrykkelege heimelen inneber ei endring i realiteten. Departementet
gjer derfor framlegg om at dette vert retta opp, slik at departementet
sin heimel til å setje vilkår for lempning klart
kjem til uttrykk i lovteksten. Dette inneber inga kursendring i
praksis. Departementet viser til forslag til endringar i skattelova § 11-21
tredje ledd nytt andre punktum. Departementet rår til at
endringa vert sett i kraft straks.
Komiteen slutter seg til forslaget
til skatteloven § 11-21 tredje ledd nytt annet
punktum.