Innsigelse

Komiteen har merka seg at de fleste høringsinstansene støtter forslaget om at det ikke kan fremmes innsigelse om forhold som tidligere er avgjort gjennom innsigelse eller er fastlagt i plan som det kunne vært reist innsigelse mot. En slik bestemmelse vil medvirke til at berørte fagmyndigheter og andre med innsigelsesrett presenterer sine motforestillinger tidlig i planprosessen, slik at denne blir mest mulig forutsigbar.

Komiteen vektlegger den tidsbegrensningen på ti år som er lagt inn i forhold til å avskjære innsigelsesretten. I løpet av en tiårsperiode vil det ofte ha skjedd viktige endringer i forhold til hvordan ulike verdier og interesser blir vektlagt. Komiteen mener også at det gjennom veiledning eller forskrifter er nødvendig å klargjøre hva som ligger i begrepet "samme forhold".

Klage

Komiteen merker seg at nærmere avklaring av hvordan bestemmelsen om klage best kan forvaltes for å imøtekomme formålet med lovendringen, og nærmere presisering om hva som ligger i "samme forhold", vil Miljøverndepartementet ta opp i samarbeid med berørte departementer. Om nødvendig vil departementet konkretisere dette gjennom forskrift.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, slutter seg til viktigheten av å effektivisere planbehandlingen ved at det ikke kan klages gjentagne ganger på samme forhold - enten dette skjer fra den samme part eller fra andre parter som ønsker å klage på et senere stadium av plan- eller byggesaksbehandlingen. En reguleringsplan har karakter av en generell bestemmelse og retter seg for og mot alle. Annerledes stiller det seg dersom en etterfølgende bebyggelsesplan, rammesøknad eller igangsettingstillatelse krever dispensasjon fra den godkjente reguleringsplanen. Da må naboer og andre berørte kunne klage på ny for så vidt gjelder de bestemmelser det søkes dispensasjon fra.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at det særlig fra byggebransjen er fremhevet som unødig tidsforsinkende og fordyrende at forhold som er avgjort i tidligere sak tas opp som ny klagesak når neste trinn i sak vedrørende avklaring av et byggeprosjekt skal avgjøres, og viser til de eksempler som er nevnt i proposisjonen.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har merka seg at hovedtyngden av høringsinstansene støtter forslaget om å begrense klageadgangen, slik at det ikke kan klages på forhold i en plansak som er avgjort tidligere gjennom innsigelse eller klage på reguleringsplan eller bebyggelsesplan. Disse medlemmer vil henvise til Planlovutvalgets innstilling i NOU 2003:14, der det sies:

"For å ivareta interessene til de som berøres negativt av et planvedtak, må uttrykket "forhold som er avgjort tidligere" ikke gis en for vid tolkning. Det er i realiteten den nye planen, sett i forhold til den tidligere, som er det avgjørende – ikke de formelle betegnelser. Dersom den nye planen for eksempel innebærer at et område avsatt til boligformål gis en vesentlig forskjellig utnyttingsgrad enn den tidligere planen, må de som har ulemper av denne endringen, kunne påklage denne delen av vedtaket. Det samme gjelder for eksempel om et tiltak som er foreslått i en detaljplan er vesentlig forskjellig i plassering og utforming enn det som kom til uttrykk, eller klart ble forutsatt, i en tidligere områdeplan, selv om det formelle arealformålet er det samme."

Disse medlemmer mener det er viktig ikke å ha en for vid tolkning av uttrykket "forhold som er avgjort tidligere". En parts klagerett må ikke kunne brukes opp av en annen part i en tidligere sak dersom det har kommet til nye momenter. Det er videre viktig at det blir gitt anledning til ny klage hvis det framkommer ny kunnskap, oppstår nye og endrede forhold, nye verdivurderinger, nye parter og interesser mv. Klage må heller ikke avvises der nytt vedtak eller ny plan har nye innholdselementer.

Komiteen vil understreke at de nye bestemmelsene forutsetter at kommunen er nøye med å varsle alle parter om klageretten i forbindelse med planarbeid. Siden kommunestyrets godkjenning av arealdelen i kommuneplan er å betrakte som enkeltvedtak etter forvaltningslovens bestemmelser, skulle slike vedtak egentlig kunne påklages. Dette er likevel ikke mulig ifølge plan- og bygningsloven (§ 20-5 niende ledd). Begrunnelsen for denne begrensningen er at det ikke anses som praktisk mulig å håndtere en klageordning for arealdelen (jf. Ot.prp. nr. 56 (1984-1985), side 116).

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er enig i denne vurderingen, men vil understreke at slike planer må være grovmaskete oversiktsplaner. Når det er behov for større detaljeringsgrad, må det benyttes kommunedelplan eller reguleringsplan, hvor partsstatus og klageadgang blir ivaretatt. I motsatt fall vil rettsikkerheten til den enkelte bli urimelig skadelidende.

Disse medlemmer advarer generelt mot å innføre økt detaljering i overordnede arealplaner, og spesielt når klageadgangen nå begrenses. Store rådighetsinnskrenkninger iverksatt gjennom et plansystem med rettsvirkning, uten at berørte parter har klageadgang, kan lett komme i konflikt med rettssikkerheten.