Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Inger Lise Husøy, Laila Kaland, lederen Jørgen
Kosmo og Gunnar Skaug, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og Vidar
Kleppe, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Kari Økland,
fra Høyre, Elisabeth Aspaker, og fra Sosialistisk Venstreparti,
Kristin Halvorsen, viser til at det nye lønnssystemet
i staten forutsetter at virksomhetene utformer en lokal lønnspolitikk
(jf. St.prp. nr. 75 (1990-1991) og Innst. S. nr. 161 (1990-1991)),
noe som gir større muligheter til å bruke lønn
for å rekruttere, utvikle og beholde kvalifiserte medarbeidere.
Komiteen viser videre til St.meld.
nr. 35 (1991 - 1992) om Statens forvaltnings- og personalpolitikk hvor
det bl.a. heter:
«Ved å tilrettelegge arbeidet, satse på kompetanseutvikling
og et godt arbeidsmiljø m.m., skal staten hevde seg i konkurransen
om arbeidskraften. Lønnspolitikken i staten skal også bidra
til å gjøre det attraktivt å arbeide
i forvaltningen. Det er derfor innført nye lønnssystemer. … De
nye lønnssystemene skal også brukes til å fremme
reell likestilling mellom kjønnene."
Komiteen viser til
at St. meld. nr. 35 (1991-1992) klart mente at lokal lønnspolitikk
skulle være omforent og at prinsippet om reell forhandlingsrett
mellom likeverdige parter skulle gjelde. Komiteen viser
videre til St.prp. nr. 75 (1990-1991) hvor det heter:
«Partene er enige om at det nye lønnssystemet
forutsetter at virksomhetene utformer en lokal lønnspolitikk der
egen virksomhets- og personalplan danner grunnlag for fastsetting
av lønnskriterier.»
Komiteen vil peke på at
størrelsen på sentralt avsatte midler til lokale
forhandlinger har økt siden innføringen av det
nye lønnssystemet i 1991, fra 0,25 prosent til 0,55 prosent
(inkl. frigjorte lønnsmidler) i 1998. Komiteen har
imidlertid merket seg at departementene mener de sentrale avsetningene
til lokale lønnsforhandlinger er så små at
det er til hinder for utvikling av en lokal lønnspolitikk.
Det er imidlertid opp til de sentrale parter gjennom forhandlinger å bli enige
om hvorvidt lønnsdannelsen skal skje sentralt og/eller
lokalt ut fra de økonomiske rammer og politiske forutsetninger.
Komiteen har merket seg at det
er store variasjoner departementene imellom mht. hvor mye de har skutt
inn av egne midler til forhandlingene.
Komiteen har videre merket seg
at flere av departementene har påpekt at ledelse og tjenestemannsorganisasjoner
kan ha ulike syn på lokal lønnspolitikk og at det
kan være et problem at lønnspolitikken skal være omforent.
Komiteen konstaterer at samtlige
departement har en form for systemer/kriterier for ytelses-/personvurdering
og at departementenes oppfølgingsrutiner overfor underliggende
virksomheter synes å fungere tilfredsstillende. Men komiteen har
merket seg at mange av departementene mener det er vanskelig å finne
gode resultatindikatorer på effektene av lønnspolitikken
og at rutinene for utarbeidelse av turnoverstatistikk er mangelfulle.
Komiteen har merket seg at det
innen statsforvaltningen kan foreligge ulike oppfatninger om hva
som ligger i begrepet turnover og at dette kan gi manglende oversikt. Komiteen ber
derfor AAD som har systemansvar for bl.a. statens arbeidsgiverpolitikk,
om å ta initiativ til å få en omforent
forståelse av begrepet turnover.
Komiteen har merket seg at Riksrevisjonen
bl.a. uttaler:
«Undersøkelsen viser at AAD ikke har etablert
tilstrekkelige rutiner for å foreta jevnlige evalueringer
av de retningslinjer og rammebetingelser som er lagt til grunn for
lokal lønnspolitikk. Mangelen på oversikt over
bl.a. turnovernivå, lokal lønnsdannelse og status og
erfaringer når det gjelder systemer/kriterier
for stillings- og ytelsesvurdering representerer en svakhet i forhold
til departementets ansvar for å følge opp utviklingen
på lønns- og personalområdet i staten.»
Komiteen har videre merket seg
at AAD er uenig i den vurdering Riksrevisjonen har gitt uttrykk
for vedrørende departementets rolle og behov for oversikt over
hvilke virkemidler og systemer for stillings-/personvurdering
som brukes i det enkelte departement.
Komiteen har også merket
seg at AAD ikke har funnet det formålstjenlig å pålegge
statlige virksomheter å innrapportere hvilke typer stillings-
og ytelses-/personvurderingssystemer de har innført
til enhver tid, fordi departementet ikke kan se nytteverdien av
denne type informasjon.
Komiteen har imidlertid merket
seg at AAD har initiert en rekke undersøkelser og tiltak
vedr. personalplaner og kompetansebehov, lønnsutvikling
og likelønn m.v. som departementet mener gir dem god oversikt
over lønnspolitikken i staten; personallederkonferanser,
forberedende møter, forskningsprosjekter, opplæring,
rapportering fra forhandlingssteder og evaluering av resultatene.
Komiteen har også merket
seg at AAD har oversikt over den lokale lønnsdannelsen
både via Statens sentrale tjenestemannsregister (SST) og
via årlige rapporter fra forhandlingsstedene om resultatet
av de lokale forhandlingene. Komiteen vil videre
vise til at AAD på grunnlag av både SST og flere
forskningsprosjekter ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) bør
ha oversikt over turnover i staten både totalt og for de
enkelte stillingsgrupper, men viser til det komiteen tidligere
har sagt om begrepsforståelse.
Komiteen er kjent med at det
ble lagt store ressurser i arbeidet med å utvikle det nye
lønnssystemet. Komiteen viser til at det
i St.meld. nr. 35 (1991-1992) legges stor vekt på en bedre
organisering av personalarbeidet og ledelsespolitikk som viktige
forutsetninger for en ny lønnspolitikk. Komiteen vil
understreke viktigheten av at ledere tar ansvar for dette i departementene
og underliggende etater.
Komiteen mener at det på bakgrunn
av Riksrevisjonens undersøkelse er vanskelig å danne
seg et helhetlig bilde av hvorvidt Stortingets premisser er fulgt opp.
Dette skyldes bl.a. de store forskjellene i rapporteringsrutiner
fra departementenes side. Komiteen understreker at
spørsmål om lokal lønnspolitikk, avsetting
av potter og lokale lønnsforhandlinger er gjenstand for
frie forhandlinger mellom partene. Komiteen viser
videre til at ressursbruken ved lokale forhandlinger ikke synes å stå i
forhold til avsatte midler. Komiteen ber AAD vurdere
hvordan man kan effektivisere ordningene slik at ressursbruken står
i forhold til de midler som skal fordeles og hvilke lønnspolitiske
mål som skal oppnås. Komiteen ber
videre AAD vurdere om det er hensiktsmessig å be partene vurdere
praktiseringen av lokale forhandlinger basert på de forhold
som framkommer i Riksrevisjonens rapport og at resultatet av dette
meldes til Stortinget på egnet måte.
Et sentralt mål for mål- og
resultatstyring er at det skal rapporteres på oppnådde
resultater. Komiteen vil likevel understreke at dersom
nytteverdien er usikker, slik AAD mener, må overordnet
myndighet være varsom med å pålegge virksomhetene
ytterligere rapporteringsplikt.