Jeg viser til Energi- og miljøkomiteens
oversendelse av Dokument nr. 8:132 (2002-2003) av 07.10.03, forslag
fra stortingsrepresentantene Kristin Halvorsen, Inge Ryan, Heidi
Sørensen, Siri Hall Arnøy og Sigbjørn
Molvik om en nasjonal strategi for å gjøre norsk solindustri
verdensledende.
Representantene fremmer fem forslag som jeg behandler
hver for seg. Forslagene har også vært behandlet
i Nærings- og handelsdepartementet og i Utenriksdepartementet.
1. Stortinget ber Regjeringen
utarbeide en nasjonal strategi for utvikling av en global solindustri,
med norsk industri som ledende aktører.
I løpet av de siste årene
har vi fått opp en gryende norsk industri, med flere aktører,
innenfor et internasjonalt solcellemarked som er i sterk utvikling.
Solceller har også enkelte nisjeanvendelser i Norge. Forslagsstillerne
peker på at flere norske bedrifter er involvert som store
kommersielle aktører i produksjon av solceller.
Framveksten av norske aktører innenfor
dette området ville ikke ha vært mulig uten langsiktig
kompetanseoppbygging. Siden 1970-tallet har utnyttelse av solenergi
vært et aktuelt forskningstema i Norge, og Forskningsrådet
har bidratt til at en rekke norske bedrifter og FoU-miljøer
har deltatt i internasjonale samarbeidsprosjekter. Det har vært
en bevisst målsetting å bygge opp et robust norsk
forskningsmiljø i med høy kompetanse på dette
området.
Forslagsstillerne skriver at det bør
legges en nasjonal strategi som skal peke ut tiltak som skal gjøre
markedet før solceller stort, og norsk solindustri verdensledende i
dette markedet. Det foreslås blant annet at solindustrirelatert
forskning naturlig bør havne inn under Norges forskningsråds
strategiske satsingsområde "Skjæringspunktet mellom
energi og miljø".
Solindustrirelatert forskning konkurrerer i
dag på linje med annen forskning om midler fra Norges forskningsråd.
Miljø og energi er som forslagsstillerne påpeker
allerede satsingsområder. Det vil være opp til Norges
forskningsråd å prioritere aktuelle solindustrirelaterte
prosjekter i forhold til andre prosjekter innenfor Forskningsrådets
prioriterte områder. Gjennom Norges forskningsråd
har det de senere år gått i størrelsesorden
8-10 mill. kroner årlig til solenergiforskning. Det aller
meste av dette er solcellerelatert forskning, hovedsakelig materialforskning.
Det har vært en bevisst satsing på solcelleforskning
i Norge, blant annet for å utnytte materialkompetansen
vi har i Norge rundt silisium.
Når det gjelder tiltak for å styrke
solindustriutviklingen i Norge omtales i dokument 8 følgende:
– Et forslag
om etablering av et såkornfond rettet mot utvikling av
miljøteknologi skal ligge til behandling i Stortinget.
Dette bør rettes mot solindustrien.
– Solindustrien må bli
et prioritert satsingsområde for Statens nærings-
og distriktsutviklingsfond (SND). Solindustri kan nyte godt av industrielle synergier,
og lokalisering må derfor ikke være et kriterium
for SND-hjelp.
– For å redde arbeidsplasser
og utnytte kompetanse og eksisterende industrianlegg er omstillingspakker
et effektivt virkemiddel.
– Eksisterende arealer og lokaler
ved gammel industri kan bli tilbudt kjøpt av SIVA. Salgssummene kan
for eieren av disse anleggene gå inn som egenkapital til
nyetableringer innen solindustrien.
– Økning av FoU-støtten
til solenergien. Etablering av SkatteFunn-regler hvor prosess- og
produktutvikling gis fradragsrett.
Nærings- og handelsdepartementet vil
på generelt grunnlag uttrykke skepsis til å etablere
for snevre såkornfond eller legge begrensende føringer
på hvilke investeringer såkornfond kan gjøre.
Skal statens kapital virke utløsende på privat
kapital er det viktig at investeringsmulighetene ikke begrenses
i vesentlig grad.
Nærings- og handelsdepartementets styring
av virkemiddelapparatet foregår på et overordnet
nivå. Det vil være opp til SND å prioritere
de næringer og de prosjekter som etter SNDs vurdering bidrar
best til å nå de mål som er satt for
SND og de ordninger som SND forvalter. Lokalisering vil være
viktig i SNDs vurdering da store deler av SNDs midler kun kan benyttes
ivirkeområdet for de distriktspolitiske
virkemidlene. Når det gjelder solenergi, har SND blant
annet vært inne med støtte til Scanwafers to produksjonsanlegg for
solcelleskiver i Glomfjord.
Det er Nærings- og handelsdepartementets
klare oppfatning at SIVA ikke bør pålegges å kjøpe
eksisterende arealer og lokaler for at aktuelle bedrifter skal få mulighet
til reetablering og omstilling. Det må være de positive
effekter et SIVA-anlegg kan gi for nytt næringsliv, ikke
frigjøring avmidler for eier
av eiendommen, som må ligge bak eventuelle kjøp
av bygningsmasse av virkemiddelapparatet
Bedrifter innenfor solindustri kan som alle
andre bedrifter søke om SkatteFunn-midler. Nærings-
og handelsdepartementet vil vise til at skatteutvalget (NOU 2003:9)
advarer mot selektive skattemessige tiltak rettet mot enkeltnæringer
eller investeringer. Departementet vil på denne bakgrunn
fraråde å opprette en ordning med særlige
fradrag for solindustrien.
2. Stortinget ber Regjeringen
foreslå som nasjonalt mål at det installeres solcelleanlegg
på minst 10.000 tak (små næringsbygg
og boliger) og på 100.000 m2 fasader på store
bygg.
Omlegging av energibruk og energiproduksjon
står sentralt i Regjeringens politikk. For å nå målene
for energiomleggingen, er det gjennom Enova etablert en rekke støtteordninger
og andre virkemidler. Målsettingen er å skaffe
flest mulig miljøvennlige og sparte energienheter på en
mest mulig kostnadseffektiv måte. Dette er i tråd
med det flertallet i energi- og miljøkomiteen sluttet seg
til i Innst. O. nr. 59 (2000-2001). For å få til
dette, må Enova ha størst mulig fleksibilitet
i virkemiddelbruken samtidig som de må gi støtte
til de prosjekter som gir flest nye eller sparte kilowattimer per
støttekrone.
Etablering av et konkret måltall for
solcelleanlegg vil være i strid med den kostnadseffektivitet
og teknologinøytralitet som ligger i Enovas målsetninger og
virkemidler. I stedet for å innføre nye målsetninger knyttet
til enkelte teknologier, ønsker jeg en generell styrking
av arbeidet med en miljøvennlig energiomlegging i Norge.
Enova gir i dag støtte til nye fornybare
energiteknologier. Gjennom programmet ""Fornybare
energikilder" kan prosjekter med elektrisitetsproduksjon støttes
med inntil 25 pst. av dokumenterte prosjektkostnader. Dette inkluderer
også solcelleprosjekter. Kostnadene for solceller er imidlertid
så store i forhold til annen fornybar produksjon at man
hittil ikke har sett store solcelleprosjekter i Norge. En egen satsing
på solceller vil gå ut over satsingen på annen
fornybar energiproduksjon som er mer nærliggende med vår
ressurstilgang i Norge.
Introduksjon av solceller kan i fremtiden bli
styrket ved innføring av et pliktig grønt sertifikatmarked
slik Regjeringen nå arbeider for. Et konkret mål
om antall tak eller kvadratmeter med solceller, vil imidlertid også her
være i strid med det viktige prinsippet om kostnadseffektivitet
og teknologinøytralitet. Konkurranse på tvers
av teknologier legger til rette for at de beste løsningene
for fornybar energiproduksjon vinner fram. Dette er viktig for å stimulere
til kostnadsreduksjoner og effektivisering i produksjonen.
Norsk solcelleindustri er allerede veletablert
på verdensmarkedet og er i stadig vekst. Etterspørselen
internasjonalt er økende. Etablering av et særskilt
måltall for solceller i Norge, med den hensikt å bygge
opp et hjemmemarked for norsk solcelleindustri, anser jeg ikke som
hensiktsmessig.
3. Stortinget ber Regjeringen
ta initiativ til å etablere et nasjonalt demonstrasjonsanlegg
for solceller i Norge. Den nye operabygningen i Bjørvika
er et aktuelt sted for et slikt anlegg,
I Regjeringens energi- og næringspolitikk
legges det til rette for etablering av demonstrasjonsanlegg og utvikling
av prototyper innen flere sektorer. Utvikling og demonstrasjon av
nye energiteknologier kan støttes både gjennom
Forskningsrådet, Enova og SND.
Av konkrete eksempler på støttede
utviklings- og demoprosjekter innen fornybar energi kan nevnes; Hammerfest
Strøms tidevannskraftverk i Kvalsundet, Norsk Hydros vind-hydrogenprosjekt
på Utsira, ScanWinds vindkraftteknologiprosjekt på Hundhammerfjellet
og solcelleanlegget på NTNU i Trondheim. Dette viser at
det er stor spenvidde i de forskjellige prosjektene og at det er
viktig å satse bredt fremfor å etablere særskilte
satsinger på en teknologi.
Regjeringen ønsker å videreføre
en politikk som muliggjør flere slike utviklings- og demoprosjekter
i fremtiden. Det er en viktig forutsetning for satsingen på fornybar
energi og energiomleggingen, samtidig som det er viktig for nyskapning
og innovasjon i norsk næringsliv. Felles for prosjektene
er imidlertid at de har kommet på initiativ fra energibransjen,
ofte i samarbeid med forskningsinstitusjoner med spesiell kompetanse
på området. Myndighetenes rolle er først
og fremst å bedre de generelle rammevilkårene
for slike prosjekter. Jeg mener at dette er en fornuftig rollefordeling
også i fremtiden.
4. Stortinget ber Regjeringen
endre retningslinjene for norsk bistand, slik at satsing på solenergi
blir prioritert, minst på linje med andre energiformer
hvor Norge har spesiell kompetanse.
Forhandlingene i WSSD/Johannesburg
og det endelige resultatet legger press på alle land til å bruke eksisterende
energikilder mer effektivt, og å legge vekt på fornybare
energikilder. Det er viktig å få til økonomisk
utvikling ved bruk av fornybare energiressurser, samt energieffektivisering
i utviklingsland fordi:
– energi
er viktig i arbeidet for bærekraftig utvikling og fattigdomsbekjempelse
– en tredjedel av jordens befolkning,
i hovedsak i utviklingsland, mangler tilgang til moderne energiforsyning
– dagens produksjon og bruk av
energiressurser er ikke bærekraftig.
Utenriksdepartementet peker på at et
sentralt punkt vil være å finne fram til satsingsområder
som utviklingslandene selv ønsker å prioritere
innenfor en bærekraftig utvikling. Det er ikke entydig
gitt at solceller er bedre egnet enn andre typer fornybar energi,
da man står overfor både store kostnader og kompetansekrav
i forbindelse med investeringer og vedlikehold av anlegg, i tillegg
til eventuelle miljøproblemer knyttet til bruk av batterier.
FN har identifisert noen tematiske områder
som er sentrale dersom verdenssamfunnet skal kunne realisere gjennomføringsplanen
fra Johannesburg. Temaene refereres til som WEHAB (Water, Energy,
Health, Agriculture, Biodiversity). Regjeringens spesifikke oppfølging
av Johannesburg-toppmøtet vil være knyttet til områdene
vann, energi, landbruk og biologisk mangfold. Helse som også er
del av WEHAB, er et eget innsatsområde i norsk utviklingspolitikk
og inngår ikke i WEHAB-satsningen.
Innsatsen innenfor disse områdene er
allerede i dag betydelig. Dersom man tar helse ut av regnestykket, utgjør
den regulære bistanden på området årlig
til sammen over 700 mill kroner ifølge de siste anslag.
Norge ga iJohannesburg tilsagn om ytterligere
til sammen 375 mill kroner over treårsperioden 2003-2005,
som øremerkes WEHAB-områdene.
I Norges tilleggssatsing har det vært
viktig både å styrke viktige bilaterale tiltak
hvor vi allerede er inne, og gi bidrag til nye, strategiske programmer
i regi av multilaterale organisasjoner. Det er lagt stor vekt på dialogen
med mottakerlandenes egne myndigheter. Vår innsats også på dette
området må bygge på landenes egne planer
og prioritering. Spørsmålet er hvordan vi fra
norsk side kan bidra til å etablere kompetanse om bærekraftig
forvaltning av naturressurser i landenes egen administrasjon.
Det er nå lagt konkrete planer for
bruken av 294,8 mill kroner av de 375 mill kroner som inngår
i tilleggssatsingen på WEHAB i perioden 2003-2005. Afrika
vil bli prioritert og 222 mill. kroner av midlene er planlagt brukt
i denne regionen.
Når det gjelder fordelingen av de nye
midlene på ulike sektorene ser den så langt slik
ut for 2003-2005:
Vann | 42,7 mill kroner |
Energi | 11,2 mill kroner |
Landbruk | 63,3 mill kroner |
Biologisk mangfold | 88,5 mill kroner |
Kompetanseoverføring | 89 mill kroner |
Det satses allerede betydelig på energifeltet
i norsk bistand. De samlede midler som brukes til dette formål øker
fra drøyt 250 mill kroner i 2002 til over 330 mill kroner
i 2003. Regjeringen forsøker å få til
en dreining mot fornybar og ny fornybar energi.
Utenriksdepartementet peker på at mottakerorientering
og mottakeransvar er grunnleggende prinsipper i norsk bistand. Det
betyr at det er mottakerlandenes myndigheter som avgjør
egne prioriteringer, og dermed hva de ønsker bistand til.
I bilateral bistand har solcelleteknologi vært
benyttet der denne har vært den teknisk/økonomisk
riktige løsningen. Eksempler på dette er strøm
til belysning og nedkjøling ved sykehus (Mosambik), strøm
til drift av telenett (forbindelsen Zimbabwe-Mosambik-Malawi) og
til strømforsyning i rurale områder i Namibia.
Ifølge Utenriksdepartementet er det imidlertid få eksempler på at
myndighetene i utviklingsland har prioritert bruk av solcelleteknologi.
UD/NORAD har i sine prinsipper for
bistand innen energisektoren lagt inn en premiss om at teknologier som
introduseres i utviklingsland bør være teknisk
og økonomisk utprøvd. Det er for mange eksempler
på at uferdig teknologi introduseres i utviklingsland,
med de negative virkninger det har både for det enkelte
land og for renommeet til den teknologi som lanseres.
Det er også viktig å være
klar over at solceller genererer begrensede energimengder, og at
denne teknologien normalt er et kostbart alternativ for strømforsyning i
dag. Hovedutfordringen i utviklingsland er å skaffe tilstrekkelig
energitilgang som grunnlag for landenes økonomiske vekst.
På denne bakgrunn, synes det lite realistisk å foreslå at
norsk bistand til solcelleprosjekter skal gis minst like stort omfang
som bistanden på vannkraft og petroleum, hvor norsk støtte
er sterkt etterspurt.
Dersom Norge skal ha troverdighet i overføring
av solenergi til utviklingsland, peker Utenriksdepartementet på at
man må;
– ta utgangspunkt
i utviklingslandenes egne prioriteringer og vår kunnskapsbase
– styrke energiforvaltningen i
samarbeidslandet
– legge tilrette for å utvikle
markeder for fornybar og ny fornybar energi
– sette utviklingsland bedre i
stand til å integrere solenergisystemer som er tilpasset
lokale behov
– søke å bidra
til innsats med bruk av norsk kompetanse der dette er relevant.
5. Stortinget ber Regjeringen
ta initiativ til å etablere en egen gruppe av land som
praktiserer åpne anbud i bistandskontrakter.
Størstedelen av norsk bistand har vært
avbundet i lengre tid. Som Stortinget vil være kjent med,
ble også de såkalte næringslivsordningene
innenfor den norske bilaterale bistanden avbundet fra 1. januar
2002. Regjeringen fulgte da opp OECDs anbefaling, og valgte - i
likhet med en del andre land - å gjøre den bredere og
mer omfattende enn minimumsanbefalingen.
Bakgrunnen for avbindingsvedtaket er at vi over mange år
har sett at bunden bistand virker uheldig konkurransevridende og
fordyrende. Den har en negativ innvirkning på utviklingen
av en bærekraftig næringssektor i våre
samarbeidsland, og kan dermed virke som en bremsekloss for økonomisk
vekst i disse landene. Studier foretatt av Verdensbanken viser at bunden
bistand jevnt over er 25 prosent mindre effektiv enn avbundet bistand.
Med andre ord er bunden bistand ikke i samsvar med målet
om mest mulig effekt av hver bistandskrone.
En åpen og klar diskusjon om virkemidlene
i utviklingssamarbeidet, er positivt. Vi mener at dette
er veien å gå. Fra Regjeringens ståsted
bidrar avbinding ikke bare til bedre og mer effektiv bistand, det åpner
også for nye muligheter og markeder for konkurransedyktige
bedrifter og institusjoner fra Norge, og ikke minst for utviklingslandene
selv. Det siste er ønskelig om vi skal bidra til at utviklingslandene
får de økonomiske ben å stå på som
må til for å komme seg ut av fattigdommen.
Utenriksdepartementet konkluderer med at mottakerlandene
selv må velge samarbeidspartnere og leverandører
gjennom internasjonal konkurranse.