3. Barne- og familiedepartementets kommentarer

Departementet gir i sine kommentarer uttrykk for at Riksrevisjonens gjennomgang er svært nyttig, men at summen av Riksrevisjonens observasjoner ikke gir en tilstrekkelig helhetlig beskrivelse av situasjonen i barnevernet. Observasjonene er i for liten grad sett i sammenheng med pågående faglig og administrativ videreutvikling, og mye av den kritikken Riksrevisjonen reiser mot barnevernet, har departementet presentert for Stortinget i St.meld. nr. 40 (2001-2002) og i Ot.prp. nr. 9 (2002-2003). Ifølge departementet er de svak­hetene som Riksrevisjonen peker på, en av årsakene til at Regjeringen foreslo at staten skulle overta fylkeskommunens ansvar i barnevernet. Stortinget har enstemmig sluttet seg til dette forslaget.

Departementet uttaler at det har vært oppmerksom på fylkeskommunens bruk av private institusjoner som ikke står på fylkeskommunens planer. Det har blitt iverksatt en rekke tiltak for å få bruken av private institusjoner under kontroll, blant annet ble det laget en egen handlingsplan for barn og unge med alvorlige atferdsproblemer i 1997. I 1999 ble loven endret slik at fylkeskommunens ansvar for å undersøke og følge med i at private institusjoner drives i samsvar med loven, ble understreket, jf. bvl. § 5-8 siste ledd. Departementet har også bidratt til å utarbeide systemer for å utvikle og kontrollere kvaliteten av institusjonsopphold. Dette arbeidet har kulminert i forslag om at staten skal overta fylkeskommunens oppgaver i barnevernet (forvaltningsreformen). Departementet viser her til Ot. prp. nr. 9 (2002-2003), side 40.

Departementet opplyser at det har vært reist tvil om en del av de kommersielle, private institusjonene som brukes for barn og unge plassert etter atferdsparagrafene, holder en ønskelig standard. De fleste atferdsplasseringene blir gjort i private institusjoner. I enkelte tilfeller har tilsynet stengt institusjoner der opplegget har hatt åpenbare mangler. Departementet har konsentrert sin innsats om å kvalitetssikre disse institusjonene, noe som blant annet innebærer øremerkede bevilgninger til fylkeskommunene over en femårsperiode for å styrke kompetansen i institusjonene. Det er utarbeidet et basisdokument for å sikre kvaliteten i de private barnevernsinstitusjonene som blir brukt, samt en samlet oversikt over forskning på behandling av utagerende ungdom i institusjon. Dette skal danne grunnlag for driften av slike institusjoner når staten overtar ansvaret ved årsskiftet. Fra samme tidspunkt vil det i tillegg bli innført en godkjenningsordning for institusjoner.

Departementet fremhever at det fylkeskommunale barnevernet har flere tiltak å spille på enn de lovpålagte, jf. PMT, MST og andre lokalbaserte tiltak. Dette gir fylkeskommunene, og senere regionene, et differensiert tiltaksapparat for å møte klientenes behov. Det er en tendens til at det utvikles tiltak med gode resultater uten bruk av institusjoner. Ved overgang til ny forvaltning er målsettingen at så mange som mulig kan få hjemmebaserte tilbud der det er riktig. På den måten kan også institusjonstilbudet skreddersys bedre for barn og unge som virkelig har behov for dem. De senere årene har det vært økt behov for tyngre og mer kostbare tiltak i barnevernet, tiltak som ikke alltid har hatt den ønskede effekt. Når det gjelder barn og unge med alvorlige atferdsproblemer, er det for eksempel mye som tyder på at institusjonstiltakene har hatt liten positiv effekt. Om behovet for kostbare tiltak vil fortsette å øke, avhenger blant annet av hvor godt en lykkes med å utvikle og implementere familie- og nærmiljøbaserte tiltak. Gjennom styrket innsats i familiene vil flere kunne hjelpes, samtidig som det kan bli mindre behov for de omfattende og dyre tiltakene. Gjennom en sterkere satsing på forebyggende familiearbeid vil samfunnet på sikt også kunne oppnå betydelig innsparing i form av flere barn som klarer seg, færre omsorgs- og behandlingstiltak utenfor hjemmet, samt mindre kriminalitet og andre alvorlige atferdsproblemer. Departementet mener at det fortsatt vil være behov for en del institusjoner, men at behandlingsopplegget på disse må bli bedre.

Ved overgangen til statlig regional drift av det fylkeskommunale barnevernet vil det bli investert i virkemidler for å styre klientstrømmene til de tiltakene som departementet mener kan tilby de beste tjenestene. Det blir i den sammenheng viktig å skape en jevnere fordeling av institusjonstilbudene, ha et differensiert tilbud over hele landet og ha bedre styring av de private institusjonene. Departementet opplyser at Regjeringen tar sikte på at flere forhold i barnevernet skal bli bedre når staten overtar andrelinjeansvaret:

  • 1. Bedre faglig bistand til kommunene slik at ingen barn blir sviktet av det offentlige.

  • 2. Bedre koordinering av tjenestene.

  • 3. Bedre kvalitetssikring av tiltakene.

  • 4. Bedre og mer differensiert tilbud om institusjonsplass og spesialtjenester til de barna som trenger det.

  • 5. Bedre økonomisk kontroll.

Departementet mener at når nesten 13 pst. av de barna som er plassert utenfor hjemmet, mangler tiltaksplaner, så kan dette synes som et høyt tall. Når det tas i betraktning at barn plassert utenfor hjemmet også omfatter barn som er under utredning, eller som er akuttplassert, mener departementet at bildet blir annerledes, da disse barna ikke vil ha tiltaksplan nettopp fordi det er uvisst hva som skal skje framover. Dersom disse ble holdt utenfor, mener departementet at tallet ville blitt lavere.

Departementet uttaler at kapasiteten i barnevernet i all hovedsak har vært tilfredsstillende etter det omfattende nasjonale utviklingsprogrammet for barnevernet (1991-1993). Departementet opplyser at det dermed har vært svært få barn som ikke har fått et tilbud når de trengte det, og at dette også gjelder plasser på institusjon. Etter departementets oppfatning har tilbudet i hele perioden vært kvalitativt tilfredsstillende når det gjelder omsorgsplasseringer i institusjon, men at det har vært kritikkverdig når det gjelder barn og unge med alvorlige atferdsproblemer. Departementet opprettet derfor allerede i 1995 en øremerket bevilgning til fylkeskommunene for å styrke innholdet og kompetansen i arbeidet med denne gruppen.

I 1995 kom en utredning om forutsetninger for arbeid med atferdsvanskelige barn og unge i institusjon, og i 1997 laget departementet en handlingsplan for barn og unge med alvorlige atferdsproblemer. Planen har gitt en rekke konkrete resultater. En internasjonal konferanse i 1997 om tilbud til barn og unge som er spesielt vanskelige og utagerende, konkluderte med at dagens institusjonstilbud i liten grad egnet seg for denne gruppen. Ekspertene anbefalte i stedet familie- og nærmiljøbasert behandling. Det var bakgrunnen for innføringen av de to metodene Parent Management Training (PMT) og Multisystemisk terapi (MST), og et eget prosjekt på Universitetet i Oslo ble opprettet for opplæring, implementering og forskning. Dette arbeidet fortsetter nå på et nyopprettet senter ved universitetet.

Det vil alltid være noen som har behov for å bli plassert på institusjon, og departementet har derfor nylig initiert en forskningsgjennomgang for å finne fram til kriterier som må foreligge for at institusjonsbehandling skal kunne bli vellykket. Høsten 2003 vil det også bli arrangert en internasjonal konferanse om den faglige utviklingen i institusjonene framover. Det som skjer i Norge i forbindelse med å forbedre tilbudet til barn og unge med atferdsproblemer, har fått internasjonal oppmerksomhet. Departementet samarbeider med land både i og utenfor Norden. Arbeidet med denne gruppen barn og unge vil bli videreført og styrket når staten overtar ansvaret for institusjonene.