4.1 Sammendrag

Kapittel 4 i meldingen drøfter drivkrefter bak utviklingen i velferdssamfunnet. De siste 50 årene har det i Norge og andre vestlige land funnet sted en omfattende utbygging av offentlige velferdsordninger. Dette har skjedd parallelt med en videreutvikling av viktige funksjoner innenfor rettspleie, regulerings- og konkurransepolitikk og utbygging av infrastruktur. Veksten i det offentlige tjenestetilbudet innenfor helsepleie, omsorg for barn, eldre, syke og uføre og innen videregående og høyere utdanning har vært særlig sterk. Samtidig er det bygget ut et pensjons- og inntekts­sikringssystem som dekker alle. Utbyggingen av velferdssamfunnet har sin motpost i en sterk vekst i utgiftene i offentlig forvaltning, fra i størrelsesorden 25 pst. av BNP for Fastlands-Norge i 1960 til 55 pst. i dag. Utgiftsandelen økte særlig raskt fram til slutten av 1970-tallet. EU15-landene har vært gjennom en tilsvarende utvikling, men med unntak av de andre nordiske landene og Frankrike ligger utgiftsnivået gjennomgående lavere enn i Norge.

Både i Norge og andre europeiske land har utbyggingen av velferdsordningene medført høyere skattenivå. I EU15-landene har også den offentlige gjelden gjennomgående økt som andel av BNP. Utviklingen i de offentlige finansene i Norge har vært langt gunstigere, noe som må ses i sammenheng med inntektene fra olje- og gassvirksomheten. Med basis i disse inntektene er det bygd opp en betydelig finansiell formue, spesielt ved etableringen av Statens petroleumsfond. Avkastningen av denne formuen gjør det mulig å finansiere en større offentlig sektor enn i andre land, uten et tilsvarende høyere skattenivå.

Ved en videreføring av dagens velferdsordninger vil aldringen av befolkningen medføre en markert økning i finansieringsbehovet knyttet til offentlig sektor gjennom de kommende tiårene, både i Norge og i de fleste andre europeiske land. I perioden fram til 2060 vil antall brukere av helse- og omsorgstjenester gå sterkt opp. Selv om tallet på barn og unge etter hvert vil stabilisere seg, innebærer befolkningsutviklingen en kraftig økning i den samlede ressursbruken knyttet til de viktigste velferdstjenestene.

I Norge er velferdstjenester som utdanning, helse og omsorg i hovedsak offentlig finansiert. En beregning basert på middelalternativet i Statistisk sentralbyrås siste befolkningsframskriving indikerer at sysselsettingen i kommunene og i statlige helseforetak må øke med om lag 75 pst. fram mot 2060 for å opprettholde den samme dekningsgraden og ressursinnsatsen pr. bruker av tjenestene som i dag. Det er i denne beregningen skjønnsmessig justert for gjennomføring av allerede vedtatte reformer, og det er forutsatt at helsetilstanden i de enkelte årsklassene ikke bedres når levealderen stiger. Dersom det alternativt skulle vise seg at helsetilstanden er knyttet til gjenstående levetid, vil behovet for helsetjenester og pleie øke noe langsommere. Veksten i ressursbehovet blir i så fall mindre, men er også i dette tilfellet betydelig. På den annen side har økningen i ressursbruken i offentlig sektor historisk sett vært markert høyere enn det som isolert sett følger av befolkningsutviklingen. Framskrivingene av finansieringsbehovet er dermed basert på en forsiktig forutsetning om utviklingen i offentlig finansiert tjenesteproduksjon framover.

Gjennom de siste 50 årene er det bygget ut et omfattende offentlig system for inntektssikring i alderdommen og ved sykdom, uførhet, arbeidsledighet mv. Ved en videreføring av dagens trygdesystem vil aldringen av befolkningen gi en sterk oppgang i utgiftene under folketrygden. Dersom middelalternativet i Statistisk sentralbyrå befolkningsframskriving legges til grunn, kan utgiftene til alders-, uføre- og etterlattepensjon alene anslås å øke fra 9,5 pst. av verdiskapningen i fastlandsøkonomien i 2003 til 19,3 pst. i 2050 og 20,5 pst. 2060. Usikkerheten i denne type anslag er betydelig. Konsekvensene av slik usikkerhet for statsfinansene omtales nærmere nedenfor, jf. også drøftingen i kapittel 5 i meldingen.

I 2003 omfattet de sykdomsrelaterte inntektsoverføringene 510 000 personer i yrkesaktiv alder. De siste ti årene har det vært jevn vekst i antall personer i disse ordningene. Endringer i befolkningssammensetningen trekker i retning av at dette tallet vil øke framover. Overgangen fra arbeidsstyrken til trygdeordningene influeres av regelverket for de ulike ordningene, praktiseringen av dette og av de krav arbeidslivet stiller til funksjonsdyktighet og omstillingsevne hos den enkelte.

4.2 Komiteens merknader

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at offentlig sektor spiller en viktig rolle for den økonomiske utviklingen og underbygger verdiskapningen i privat sektor både gjennom investeringer i god og effektiv infrastruktur, bidrag til forsk­ning og utvikling og gode velferdsordninger. God barnehagedekning og permisjonsordninger gjør det mulig å kombinere omsorg for små barn og arbeid. Gode utdanningsmuligheter styrker kompetansen i befolkningen. Et godt helsevesen reduserer sykefraværet. God inntektssikring ved arbeidsledighet, sykdom og uførhet bidrar til trygghet og fleksibilitet ved omstillinger.

Disse medlemmer viser til at viktige velferdsordninger bare kan fungere rettferdig og ivareta viktige omfordelingshensyn hvis de organiseres som et offentlig ansvar. Konkurranse mellom private og offentlige aktører vil bare fungere etter sin hensikt der det finnes et felles offentlig og privat marked, slik det f.eks. gjør innen bygg- og anleggssektoren. Jo større innslag det er av offentlig finansiering innen tjenesteområder, jo dårligere vil konkurranse fungere som virkemiddel for effektiv drift. Når det gjelder sentrale velferdsordninger som utdanning, helse og omsorg, vil utviklingen av private markeder undergrave muligheten for omfordeling og for å sikre alle samme tilgang til grunnleggende tjenester. Privatisering vil ofte føre til økt ressursbruk, noe som gir dårligere samfunnsøkonomi.

Disse medlemmer viser til viktigheten av at offentlig sektor løpende fornyes og utvikles for å kunne møte nye behov. Nye muligheter, f.eks. innen IKT, må tas i bruk. Både organisering og ansvarsforhold må kontinuerlig vurderes, for å sikre at ressursene brukes mest mulig effektivt og at løsningene tilpasses endringer i brukernes behov og blir mer fleksible.

Disse medlemmer vil peke på at en stor offentlig sektor også fungerer som en økonomisk stabilisator og motvirker sterke svingninger i økonomien. God inntektssikring ved arbeidsledighet og sykdom vil f.eks. motvirke for sterk svekkelse av kjøpekraften i perioder med høy ledighet, noe som vil dempe styrken i nedgangskonjunkturer.

Disse medlemmer viser til at vi i det tidsperspektiv perspektivmeldingen trekker opp står overfor store utfordringer knyttet til den demografiske utviklingen. En aldrende befolkning vil kreve økte ressurser til helse- og omsorgstjenester og pensjoner.

Disse medlemmer vil understreke at disse utfordringene tilsier at vi må holde fast på et offentlig ansvar for helse- og omsorgstjenestene, fordi dette gir best mulig utnyttelse av knappe arbeidskraftressurser og en mest mulig rettferdig tilgang på disse tjenestene. Erfaringene fra andre land med betydelig private innslag og markedstenkning innen disse sektorene, viser at andelen av BNP som brukes f.eks. til helsetjenester, er vesentlig større enn i Norge.

Disse medlemmer viser til at de økende behov innen helse- og omsorgssektoren, behovet for å styrke utdanningssystemet og nødvendigheten av å sikre full barnehagedekning, tilsier at det offentligs inntekter ikke må svekkes framover. Disse medlemmer mener det er helt uforsvarlig å love nye titalls milliarder i skattelettelser, slik Regjeringen gjør, samtidig som behovene for offentlige tjenester øker.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det i Norge de siste 50 årene har funnet sted en omfattende utbygging av offentlige velferdsordninger. Samtidig er det bygget ut en pensjons- og inntektssikring som dekker alle. Utbyggingen av velferdssamfunnet har medført en sterk vekst i offentlige utgifter som andel av BNP for Fastlands-Norge og et høyere skattenivå.

I Norge er velferdstjenester som utdanning, helse og omsorg i hovedsak offentlig finansiert. Fram mot 2060 vil antall brukere av helse- og omsorgstjenester gå sterkt opp, og sysselsettingen innenfor produksjon av slike tjenester må øke betydelig.

Endringen i alderssammensetningen av befolkningen vil gi en sterk oppgang i folketrygdens alders- og uf­ørepensjoner. Middelalternativet til Statistisk sentralbyrå legger til grunn en økning fra 9,5 pst. av verdiskapingen i fastlandsøkonomien i 2003 til 20,5 pst. i 2060. Disse medlemmer deler vurderingen av at med en videreføring av dagens velferdsordninger vil aldringen av befolkningen medføre en markert økning i finansieringsbehovet knyttet til offentlig sektor gjennom de kommende tiårene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at de framtidige pensjonskostnadene vil øke sterkt, jf. St.meld. nr. 12 (2004-2005) om pensjonsreformen, og vil understreke behovet for en pensjonsreform som vil sikre et mer rettferdig og bærekraftig pensjonssystem, og viser for øvrig til disse medlemmers merknader i innstillingen til St.meld. nr. 12 (2004-2005).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kystpartietviser til meldingens prognoser om at antall yrkesaktive vil reduseres og at brukere av helse- og omsorgstjenester vil øke kraftig. Dette viser behovet for effektiv drift i offentlig sektor som forutsetning for fortsatt velferd.

Selv om aldringen i befolkningen vil stille oss overfor utfordringer i årene som kommer, er det likevel grunn til å reise noen spørsmål knyttet til de beregninger som ligger til grunn for perspektivmeldingen. Regjeringen skriver selv at beregningene bygger på tekniske forutsetninger om innretning av den økonomiske politikken fremover, ikke basert på vurderinger av hva som er mest sannsynlig eller mest ønskelig politikk. For disse medlemmer synes det noe underlig at når Regjeringen først har valgt å erstatte langtidsprogrammet med en perspektivmelding, likevel velger å ikke ha noen formening om hva som ville være en ønsket og villet politikk for å nå noen overordnede mål for fremtiden.

Disse medlemmer registrerer at befolkningsfremskrivninger er en viktig drivkraft bak både perspektivmeldingen og pensjonsmeldingen fra Regjeringen og dermed styrende for finansieringsbehovet for pensjoner og velferd i fremtiden. Disse medlemmerfinner det derfor uheldig at fremskrivningene er basert på en passiv forlengelse av historiske trender.

Perspektivmeldingen ville vært et langt mer interessant politisk dokument hvis Regjeringen kunne anta noen konsekvenser av egen politikk gjennomført i et lengre perspektiv.

For disse medlemmerer det ubesvarte spørsmål i meldingen.

Ønsker Regjeringen å gjøre noe med en rekke av de forutsetningene som legges til grunn?

Det vil være vesentlige endringer for den økonomiske utviklingen avhengig av hvilken politikk som føres for å bedre produktivitetsveksten, befolkningsutviklingen, sysselsettingen, så vel som antall mottakere av offentlige overføringer, arbeidstid, yrkesdeltaking osv.

Disse medlemmerviser til at anslagene for petroleumsproduksjon og statens inntekter fra petroleumsvirksomheten har vært undervurdert i svært mange stortingsmeldinger og proposisjoner gjennom flere år. Dette gjelder selvsagt også fremtidig produksjonsnivå. Også her er det avgjørende hvilken politikk som føres av landets regjering.

Disse medlemmer registrerer videre at Regjeringen legger til grunn en høyere vekst i total faktorproduktivitet enn forutsetningene lagt både i Pensjonskommisjonens innstilling og i Langtidsprogrammet for 2002-2005 til tross for at dette er dokumenter som knytter seg nært sammen i tid.

Disse medlemmermener derfor at Regjeringen gjennom perspektivmeldingen viser liten vilje til å drøfte hvordan samfunnet skal ta ut en fremtidig produktivitetsvekst. Det fremstilles nærmest som gitt at denne veksten tas ut som økt reallønn og økt privat konsum. Avhengig av forutsetninger, kan det meget vel hende at vi vil ta ut dette i bedre pensjoner og velferdstjenester, eller gitt andre forutsetninger, i økt arbeidstid eller lavere skatter.

Eksempelvis vil endringer av dagens folketrygd, enten gjennom pensjonsendringer alene eller gjennom innstramminger i andre oppgaver som i dag er tillagt folketrygden, gi helt andre finansieringsbehov enn lagt til grunn i denne meldingen.

Perspektivmeldingen oppjusterer også anslaget for kostnadsvekst i kommunal tjenesteyting. Etter disse medlemmers oppfatning rimer dette lite med Regjeringens erklærte målsetting om effektivisering av offentlig sektor.

Disse medlemmermener også at endringer av sysselsettingspolitikken også vil kunne få store konsekvenser, uansett hvilke politiske veivalg som tas.

Eksempelvis vil en økning i antall årsverk gi økt verdiskapning og dermed økte skatteinntekter, mens en reduksjon i antall årsverk gir motsatt effekt.

Flere uføre i jobb gir økt verdiskapning, innsparing i pensjonsutgifter og økte skatteinntekter, en bedring av innvandreres yrkesdeltagelse, overgang fra deltidsarbeid til heltidsarbeid, reduksjon i sykefravær - alt dette forhold som vil bedre det økonomiske grunnlaget og dermed redusere finansieringsutfordringene i fremtiden.

Disse medlemmervil peke på at både norsk økonomi og andre lands økonomi har møtt omstillingsbehov i all tid. Det er ikke noe nytt fenomen at norsk næringsliv og samfunnslivet for øvrig må omstille seg i takt med drivkrefter utenfor offentlig kontroll. I det alt vesentlige har omstillinger også ført til økt effektivitet, kreativitet og dermed bedre ressursutnyttelse.

Disse medlemmer er enig med Regjeringen i at det på en rekke områder må treffes tiltak for å bedre funksjonsevnen i norsk økonomi og dermed sette oss bedre i stand til å møte fremtidige utfordringer. Både innen forskning og utvikling, utdanning, helse- og sosialpolitikk, skattepolitikk, næringspolitikk, arbeidsmarkedspolitikk osv. ligger store muligheter. Dagens ordninger og regelverk må underlegges en kritisk gjennomgang hvor hovedspørsmålet må være i hvilken grad vi når målsettingen om effektiv ressursbruk og økt konkurranseevne.

Disse medlemmer vil i hovedsak komme tilbake til spørsmålet om en pensjonsreform i forbindelse med behandlingen av pensjonsmeldingen, men vil likevel påpeke det noe misvisende ved at man ofte omtaler dette som en reform av folketrygden, til tross for at det kun er ett element av folketrygdens mange deler som foreslås reformert. Etter disse medlemmers oppfatning er det vel så viktig å etablere incentiver for en bedre utnyttelse av arbeidskraften, gjennom å stimulere evnen og viljen hos den enkelte til å stå lengre i arbeid.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Senterpartieter bekymret over utviklingen i arbeidstid i Norge. Som Regjeringen påpeker har gjennomsnittlig arbeidstid falt med 25 pst. på årsbasis 1970-2005.

Disse medlemmervil derfor advare mot en politikk som ytterligere stimulerer til fallende arbeidstid. Snarere vil disse medlemmeretterlyse en politikk som stimulerer den enkelte til høyere arbeidsinnsats. Dette innebærer en politikk som legger til rette for at flere av dem som i dag er sysselsatt i deltidsstillinger raskt kan komme over i heltidsstillinger. Det innebærer en politikk overfor landets seniorer som besitter betydelig kompetanse og arbeidsvilje hvis forholdene bare legges til rette. En politikk overfor landets trygdede som innebærer muligheten til å utnytte restarbeidsevne på den ene siden og bortfall av ytelse for reelt arbeidsføre mennesker som av ulike årsaker likevel er trygdet, er også vesentlig.

Disse medlemmerer kritisk til at Regjeringen måler fremtidige reformbehov i forhold til petroleumsformuen og dermed til handlingsregelen. For det første er oljeinntekter i bunn og grunn inntekter på lik linje med andre inntekter fra norsk produksjon. Det særegne er den høye avkastningen, relativt til ressursinnsatsen i form av arbeidskraft og investert kapital. I tillegg tilfaller det aller mest av oljeinntektene staten direkte som grunneier og skatteoppkrever og indirekte via statlig eide oljeselskap.

Ansvarlig og langsiktig forvaltning av petroleumsformuen dreier seg om å maksimere økonomisk vekst. Derfor bør oljeinntektene i større grad konverteres til real- og humankapital fremfor finanskapital alene.

Hensynet til en helhetlig samfunnsøkonomisk politikk, tilsier at fokus bør være rettet mot utviklingen i den totale nasjonalformuen. Avkastningen på nasjonalformuen er landets samlede årlige produksjon og inntekt. Økt vekst gir høyere nasjonalformue over tid.

Disse medlemmerviser til spørsmål 2 fra Fremskrittspartiets stortingsgruppe vedrørende hvorfor Norge ligger lavt hva gjelder timeverk pr. arbeidstaker i forhold til andre land.

Regjeringen svarer at forklaringen er at Norge har en høy andel deltidsarbeidende sammenlignet med de fleste andre land, og at dette i første rekke skyldes høy kvinnelig yrkesdeltagelse. Men også at høyt sykefravær og ulike permisjonsordninger også bidrar til lav arbeidstid. Dette understreker nok en gang behovet for en aktiv og målrettet politikk på dette området. Tall for 2004 viser at 27 pst. av de sysselsatte arbeidet deltid.

Samtidig viser svar på Senterpartiets spørsmål nr. 12 at yrkesfrekvensen til kvinner i mange sammenlignbare land er relativt høy, uten at dette ser ut til å være knyttet til deltidsarbeid.

Disse medlemmer vil i denne sammenheng peke på at et forhold som her kan spille inn er de relativt gode velferdsordninger Norge har for småbarns­foreldre sammenlignet med andre land.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kystpartiet vil understreke behovet for en velferdsreform som innebærer en sammenslåing av arbeidskontorer, trygdekontorer og sosialkontorer til velferdskontorer. En slik reform vil innebære en langt enklere hverdag for enkeltmennesket, men også en enklere arbeidsdag for de ansatte som lettere vil kunne veilede brukeren frem til riktig bistand og dermed mer målrettet og treffsikker assistanse.

Når det gjelder muligheten for at fremtidige finansieringsutfordringer kan dekkes gjennom økte skatter, vil disse medlemmer peke på at en økning av skattenivået i Norge ikke er ønskelig eller veldig heldig for den økonomiske utviklingen. Norges muligheter til å ha et høyere skattenivå enn verden omkring, blir stadig mindre. Et høyt skattenivå reduserer investeringsviljen, fører til handelslekkasje og i verste fall til arbeidsmigrasjon. I tillegg undergraves arbeidstilbudet.

Den effektive skattesatsen på marginal arbeidsinnsats i Norge er meget høy. Dette skyldes både personbeskatning, arbeidsgiveravgift og indirekte skatter på det forbruket som arbeidsinntekt finansierer. Siden fremtidige skatteinntekter i hovedsak vil komme fra lønnsinntekter, vil en skatteskjerpelse for å møte finansieringsbehovet, gi lavere arbeidstilbud som reduserer skatteinntektene, som igjen fører til skatteskjerpelse osv. En slik ond sirkel vil ikke landet være tjent med.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at 1/10 av befolkningen i arbeidsdyktig alder er uføretrygdet i Norge. Disse medlemmer mener det må være noe grunnleggende galt i trygdeforvaltningen og i vår generelle oppfatning av hva uføretrygd de facto skal være når en så stor andel av befolkningen er innrømmet uføretrygd. Disse medlemmer mener derfor det må ligge et stort potensial i å forbedre og stramme inn regelverket for uføretrygding, samt en innsats hva gjelder å etterprøve realitetene bak dette tallet.

Regjeringen peker på tilgangen til realkapital som en vesentlig forutsetning for vekst.

Både for å kunne tilby befolkningen et stadig bedre offentlig tjenestetilbud, samt bedre vekstgrunnlaget for økonomien, er det nødvendig å sørge for offentlig realkapitaldannelse.

De siste årene har offentlige realinvesteringer som andel av BNP vært fallende og i tillegg svært lave. Realkapital som benyttes innen samferdsel, helse og utdanning må økes. Dette gjør offentlig tjenesteproduksjon mer effektiv og det reduserer kostnader i det private næringsliv.

Statlig forbruk bør ikke kompensere for manglende offentlige realinvesteringer. Disse medlemmer er bekymret for en utvikling hvor manglende investeringer oppveies av økende løpende kostnader i drift av offentlig sektor. Disse medlemmer mener derfor at offentlige realinvesteringer bør prioriteres fremfor offentlig forbruk. Dette vil gi en langt bedre effekt på det offentlige og private tjenestetilbudet, samtidig som det gir en bedre ressursbruk.

Disse medlemmer mener likevel at omstillingsbehovet antar ulike former fordi samfunnet hele tiden utvikler seg og at de største omstillingsutfordringer Norge står overfor i fremtiden først og fremst vil gjelde offentlig sektor. Derfor mener disse medlemmerat det ikke er noen grunn til å utsette nødvendige reformer på dette området.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti påpeker at mulighetene til videre­utvikling av den norske velferdsstaten vil avhenge av utviklingen i en rekke faktorer. Utviklingen i produktivitet, yrkesdeltakelse, levealder, fruktbarhet og helsetilstand i befolkningen er helt sentralt for handlingsrommet i norsk politikk. Felles for flere av disse er at de kan påvirkes gjennom fornuftig bruk av virkemidler.

Yrkesdeltakelse i Norge ligger høyt i internasjonal sammenheng. Allikevel er det store grupper der det finnes et betydelig potensiale for økt deltakelse. Blant kvinner, eldre, innvandrere og funksjonshemmede finnes det en stor arbeidskraftreserve som i dag ikke blir brukt. Grunnene til det er flere, men disse medlemmer vil understreke at en viktig faktor er at dagens arbeidsliv stiller krav som presser ut alle som ikke kan yte 100 pst. Privatisering og konkurranseutsetting har ført til at det heller ikke i offentlig sektor lenger er rom for å utnytte den arbeidsevnen disse faktisk har. Alternativet er ofte uførhet eller tidligpensjon. For den enkelte og for samfunnet er dette uheldig. Tiltak for å få denne gruppa i arbeid må derfor prioriteres høyt.

Tiltak for å øke kvinners yrkesdeltakelse er enklere. Disse medlemmer viser til at det viktigste er å legge til rette for å kombinere arbeidsliv og omsorg for barn. Barnehageplasser med høy kvalitet til lav pris for alle som ønsker det må gjennomføres så raskt som mulig. I tillegg må strukturer som gjør at småbarnsmødre ikke tjener på å arbeide, fjernes. Kontantstøtte og pensjonsopptjening for omsorgsarbeid som ikke premierer yrkesaktivitet er eksempler på dette.

Disse medlemmer understreker at befolkningens helsetilstand kan påvirkes av økt fokus på forebygging. Gjennom en politikk som stimulerer folk til å gjøre fornuftige valg i forhold til mat, alkohol, tobakk og fysisk aktivitet, vil folkehelsa bli bedre. Dette er bra for den enkelte og bra for samfunnet. En kombinasjon av informasjon og restriksjoner er nødvendig for å få til dette. Til sammen vil tiltak på disse områdene vesentlig forbedre vår mulighet til å løse velferdspolitiske utfordringer. Men disse medlemmer gjør også oppmerksom på at store skattelettelser vil gjøre det svært vanskelig å styre utviklingen på disse feltene i riktig retning. Regjeringens løfter om skattelettelser på 23 mrd. kroner i neste stortingsperiode er derfor en underminering av den norske velferdsstaten.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kystpartiet vil understreke at Norge blir preget av et stadig økende gap mellom privat og statlig rikdom på den ene siden og økende kommunal fattigdom på den andre siden. Dette er en utvikling som etter disse medlemmers mening er uakseptabel, og som krever en politisk kursendring.

Disse medlemmer vil trekke frem noen urovekkende utviklingstrekk:

• – Kommunesektorens totale gjeld er pr. 1. desember 2004 på 161,2 mrd. kroner, en økning i 2004 på 12,5 mrd. kroner. Kommunene bruker med andre ord 500 mill. kroner mer på renteutgifter i dag enn for ett år siden. Det er ventet at halvparten av landets kommuner vil gå med underskudd i 2004.

• – Kommunesektoren opplevde en total skattesvikt på 3,4 mrd. kroner i 2004, hvorav 2,2 mrd. kroner kompenseres fra staten. Underbalansen i kommunesektoren er på 5,3 mrd. kroner på bakgrunn av regnskapstall for 2003.

• – 118 kommuner står på fylkesmennenes svarteliste (ROBEK-lista), dvs. er satt under statlig styring økonomisk.

• – Demografiske endringer fører alene til en årlig kostnadsøkning på om lag 1,5 mrd. kroner.

• – Antall ansatte i kommunesektoren er redusert med 10 000 ansatte siden 2001. Dette utgjør om lag 3 pst. av arbeidsstokken.

• – Minst 200 av 1 100 offentlige svømmebassenger er ikke lenger åpne for publikum. Kommuneøkonomien er så dårlig at nødvendig vedlikehold ikke blir gjennomført. Halvparten av norske tiåringer kan ikke svømme og tallet er stigende.

• – Kommunesektoren har et akkumulert vedlikeholdsbehov på kommunal eiendom, antakelig på over 40 mrd. kroner.

En fortsatt nedprioritering av den offentlige velferden vil etter disse medlemmers oppfatning kunne medføre en kraftig svekkelse av kvaliteten på velferdstilbudene, og derigjennom svekket tillit fra innbyggernes side. En konsekvens av dette vil være fremvekst av flere private løsninger og økte forskjeller mellom folk. Dette er en utvikling disse medlemmer mener det er en hovedutfordring å forhindre.

Disse medlemmer viser til at Senterpartiet og Kystpartiet ønsker en kraftig styrking av kommune­økonomien. Hovedelementer i en slik satsing vil være:

• – En økonomisk opptrappingsplan hvor underbalansen i kommunesektoren rettes opp over en 3 års­periode.

• – En mer forpliktende konsultasjonsordning mellom staten og kommunesektoren.

Disse medlemmer vil understreke at kommunal sektor er av stor viktighet for sysselsettingssituasjonen i landet. I så måte ville Senterpartiet og Kystpartiets alternative budsjetter for 2005 gitt grunnlag for at det i kommunesektoren kunne vært ansatt 9 300 flere lærere, helse- og omsorgsarbeidere. Det kunne vært igangsatt nødvendige reparasjoner av skoler og andre bygg.

Det er dokumentert store vedlikeholdsbehov i kommunalt eid eiendomsmasse. En utredning Kommunenes Sentralforbund har fått utført antyder et akkumulert vedlikeholdsbehov på 40 mrd. kroner. Disse medlemmer viser også til at NOU 2004:11 om eiendomsforvaltningen i kommunesektoren anbefaler et ekstraordinært tilskudd på 5 mrd. kroner fordelt over 5 år for å håndtere deler av vedlikeholdsutgiftene.

Dette viser etter disse medlemmers oppfatning at dersom ikke den økonomiske balansen i kommunesektoren gjenopprettes vil store samfunnsverdier stå i fare for å gå tapt.

Kommunene er ryggraden i velferdssamfunnet vårt. Barnehage, skole, kultur, eldreomsorg, vann, vei og kloakk - alt er avhengig av en velfungerende kommune. Kommunesektoren har vært Regjeringens salderingspost gjennom hele denne stortingsperioden.

Disse medlemmer vil understreke at en god skole og en mer verdig omsorg avhenger av at kommunene settes økonomisk i stand til å løse de oppgavene de er pålagt. Vi mener alle vi skal ha verdens beste skole, mens skolebygg forfaller og lærere sies opp. Vi rystes alle når det avdekkes omsorgssvikt på sykehjem og i hjemmetjenesten, selv om vi vil det beste for våre gamle og syke. Da må vi gjøre noe med problemet.

Disse medlemmer vil understreke betydningen av å satse mer på forebygging for å redusere de offentlige utgiftene på sikt. Dette gjelder forebygging mot helseskader og sykdom der det er gode kunnskaper om for eksempel hvordan livsstilsykdommer kan reduseres ved endret kosthold og økt fysisk aktivitet. Et annet område handler om å redusere ulykker i trafikken samt helseproblemer som følge av støv, støy og utslipp fra den økende biltrafikken i byene. Et tredje område handler om å forebygge at rusmisbruk og kriminalitet får utvikle seg. Et fjerde viktig område handler om hvordan psykiske helseproblemer kan begrenses hos unge. Et annet nøkkelområde omfatter forholdene i arbeidslivet der utstøting er et økende problem. Det er ingen tvil om at trygghet for arbeid og inntekt er helt grunnleggende for et godt liv for de aller fleste. Disse medlemmer mener samfunnet kan spare store milliardbeløp årlig ved å satse på å forebygge framfor å reparere innafor disse og andre områder. En slik forebyggingstankegang krever at det kan budsjetteres mer langsiktig fordi innsparingene på helsebudsjettene av for eksempel økte investeringer i gang- og sykkelveier vil komme over en lang periode og lenge etter at investeringene er gjort.

Disse medlemmer vil framheve Regjeringens tiltak for å begrense tobakkskader som et godt eksempel på forebygging. Her er informasjonskampanjer, restriksjoner mot bruk samt avgiftspolitikken tatt i bruk på en god måte.

Disse medlemmer vil peke på at det blir en viktig oppgave å legge til rette for at den tredje sektor kan beholde og styrke sin rolle i løsningen av mange fellesoppgaver. Den tredje sektor som består av ulike samvirkeforetak, frivillige organisasjoner, selvhjelpsgrupper og dugnadsgjenger, har solide røtter i norske lokalsamfunn.