Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Grethe G. Fossum, Rolf Terje Klungland og Synnøve Konglevoll,
fra Høyre, Øyvind Halleraker, Siri A. Meling og
Leif Frode Onarheim, fra Fremskrittspartiet, Øyvind Korsberg
og Øyvind Vaksdal, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir
H. Langeland og Jørund Leknes, fra Kristelig Folkeparti, Ingmar
Ljones og leder Bror Yngve Rahm, og fra Senterpartiet, Inger S. Enger,
viser til at den kraftforedlende industrien i Norge sysselsetter
om lag 22 000 mennesker og at bedriftene innen denne industrien
er viktige hjørnesteinsbedrifter i mange lokalsamfunn. Komiteen mener
det er viktig å legge til rette for at disse bedriftene
fortsatt er konkurransedyktige, og at sysselsettingen i industrien
og lokalsamfunnene som berøres, opprettholdes og videreutvikles.
Komiteen vil understreke at norsk
kraftforedlende industri er blant de ledende i verden på produktivitetsforbedringer,
kompetanse og ny teknologi som gir miljøforbedringer. Det
må være et mål å sørge
for rammevilkår slik at bedriftene kan bidra til store eksportverdier,
vekst, nyskaping og næringsutvikling i regioner og lokalsamfunn
rundt om i landet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at det i perioden fra 2005 til
2007 utløper industrikraftkontrakter for ca. 10 TWh i kraftforedlende
industri, inkludert kraftkontraktene til industrien i Mo i Rana
som alt er utgått. I 2011 vil industrikraftkontrakter for
om lag 19 TWh være utløpt. Dette kan medføre
betydelig økte utgifter for industrien, med påfølgende
svekket konkurranseevne.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Statkraft hittil har hatt
kraftkontrakter på myndighetsbestemte vilkår med den
kraftintensive industrien og treforedlingsindustrien på om
lag 16 TWh/år. I tillegg disponerer industrien
om lag 4 TWh/år gjennom avtaler fra 1960-tallet om
foregrepet hjemfall. Denne industrien har til sammenlikning et forbruk
på om lag 37-40 TWh/år.
Disse medlemmer viser til at
avtalene på myndighetsbestemte vilkår løper
i hovedsak ut i perioden 2004-2011, hvorav mange i perioden 2005-2007.
Fra og med 2012 vil Statkrafts forpliktelser på myndighetsbestemte
vilkår kun utgjøre om lag 2,3 TWh/år,
en reduksjon på om lag 19 TWh i forhold til dagens nivå. Dette
vil medføre høyere kraftpriser for den kraftintensive
industrien i forhold til tidligere kontrakter på myndighetsbestemte
vilkår.
Disse medlemmer viser til at
det disse bedriftene i første rekke etterspør
for å sikre konkurranseevnen i internasjonale markeder
- og dermed sysselsettingen - er gode rammevilkår i form
av lav rente, en konkurransedyktig kronekurs og et konkurransedyktig skatte-
og avgiftsnivå, i tillegg til økt krafttilgang. Industrien
har selv pekt på at de ikke står overfor noen akutt
situasjon nå. Gode eksportmarkeder og en politikk som har
gitt lave renter og en konkurransedyktig kronekurs bygger opp under
en positiv utvikling. Dette ser vi også ellers i landet
gjennom at industriproduksjonen i Norge har økt den siste
tiden.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
vil samtidig påpeke at det er viktig at vi har en fremtidsrettet
næringspolitikk, som legger til rette for at vi også i årene
fremover skal ha et konkurransedyktig næringsliv. Bedriftene
må settes i stand til å møte utfordringene
fra en økende konkurranse i norske og internasjonale markeder.
En fremtidsrettet næringspolitikk må blant annet
ta utgangspunkt i bedriftenes behov for å bli mer kunnskapsbasert,
i tillegg til å utnytte de naturressurser Norge er utrustet med.
Signalene fra den kraftintensive industrien har i hovedsak fokusert
på den langsiktige utfordringen i å sikre økt
krafttilgang i Norge. Der vil bygging av gasskraftverk være
et viktig bidrag.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil samtidig understreke at det
er viktig at de bedriftene som hittil ikke har sikret seg langsiktige
kontrakter på levering av kraft til markedsmessige vilkår,
utnytter det pusterom de gode økonomiske tidene gir til å skaffe
seg kontrakter i markedet på langsiktig levering av kraft.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, vil minne om at Norge har opplevd flere
anstrengte forsyningssituasjoner de siste årene med til
dels svært høye spotpriser, som slår
hardt ut på kortsiktige kraftavtaler. I 2003 var situasjonen
så kritisk at myndighetene planla for en eventuell rasjonering.
NVE endret forskrift og skrev følgende i et brev 10. februar
2003 til alle enheter i Kraftforsyningens beredskapsorganisasjon:
"Magasinfyllingen i store deler av landet er fortsatt meget
lav for årstiden. Norges vassdrags- og energidirektorat
(NVE) ser det derfor som nødvendig at planleggingen for
en eventuell rasjoneringssituasjon fortsetter med full styrke."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at avhengighet
av vannkraft kombinert med økt krafteksport for å oppnå kortsiktige
gevinster gir en sårbarhet som svekker forsyningssikkerheten. Dette øker
risikoen for sterke prisøkninger og i verste fall rasjonering
eller ukontrollerte utfall i nettet. Det kan derfor bli svært
kostbart for samfunnet å ikke utnytte mulighetene i industriens
spesielle fleksibilitet i kraftsystemet.
Disse medlemmer mener derfor
at et industrikraftmarked for langsiktige kontrakter som et supplement
til NordPool og Statnetts energiopsjoner vil bidra positivt til økt
forsyningssikkerhet i Norge og et mer utviklet kraftmarked.
Komiteen viser til
at da Stortinget behandlet St.meld. nr. 18 (2003-2004) om forsyningssikkerheten mv.,
våren 2004, ble Regjeringen bedt om
"- å ta initiativ til å utrede
en ny generasjon kraftkontrakter for kraftforedlende industri, tilpasset
industriens behov for kraft til konkurransedyktige priser med klare
energieffektiviseringsmål og som er innenfor EØS-regelverket."
I Regjeringens tilbakemelding til Stortinget
i St.prp. nr. 1 (2004-2005) heter det blant annet:
"at det ikke er mulig for staten å gi industrien
nye kraftkontrakter med vilkår under markedsvilkår
ved å innta krav knyttet til energieffektivisering eller
forsyningssikkerhet i nye kontrakter på myndighetsbestemte vilkår.
Prisavslagene må i tilfelle tilsvare de virkelige kostnadene
for bedriftene. Når det gjelder kontrakter der bedriftene
får redusert sin kraftpris mot å påta
seg energieffektiviseringstiltak, må ordningene dessuten være
av relativt kort varighet og trappes ned over tid."
Og videre:
"Som nevnt legger Regjeringen til grunn at det ikke er
mulig ut fra EØS-regelverket å gi industrien kraft med
vilkår under markedsvilkår, ettersom eventuelle forpliktelser
som industrien påtar seg ikke kan overkompenseres."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, mener Regjeringen ikke har utredet mulighetene
som ligger innenfor de gjeldende internasjonale rammebetingelser,
som for eksempel EØS-regelverket eller muligheter som ligger
ved siden av EØS-avtalens virkeområde. Flertallet viser
til at Regjeringen likevel skriver:
"Når det gjelder kontrakter der bedriftene
får redusert kraftpris mot å påta seg
forpliktelser knyttet til forsyningssikkerhet, kan et slikt opplegg
i prinsippet tenkes utformet på flere måter."
Flertallet viser til at ifølge
EØS-avtalens art. 61 nr. 1 er statsstøtte forbudt,
men med visse unntak. For at det skal være ulovlig statstøtte
må det dreie seg om offentlige overføringer som
tilgodeser enkelte foretak eller produksjon av enkelte varer, vri
eller true med å vri konkurransen og påvirke samhandelen
mellom partene i EØS-avtalen. Alle vilkårene må være
oppfylt samtidig for at det skal være ulovlig. Ordninger
som ikke kan defineres som ulovlig statsstøtte, faller
ikke inn under EØS-avtalens anvendelsesområde.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at ved å etablere
ordninger som ikke er ulovlig statsstøtte, eller benytte
unntakene til statsstøttereglene, finnes det et stort juridisk
og politisk handlingsrom.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, mener det er et sett av virkemidler som
kan sikre kraftforedlende industri krafttilgang og gode rammevilkår
i Norge. Disse bør i sum være gode nok til at
industrien opprettholdes og videreutvikler seg.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser også til
at EU ønsker økt statlig støtte når
det bidrar til mer effektiv energibruk og miljøforbedringer
ut over EU-standard. Dette kan også stimulere til teknologiutvikling
og innovasjoner som bidrar til å styrke industri, verdiskaping
og mer fungerende energi.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til at denne konklusjonen er i tråd med tidligere
regjeringers konklusjoner. Tre norske regjeringer har behandlet
kontrakter om levering av elektrisk kraft til kraftintensiv industri.
Både regjeringen Bondevik I, regjeringen Stoltenberg og
regjeringen Bondevik II har kommet til samme konklusjon: Vi kan ikke
tilby kraftintensiv industri nye kraftkontrakter til subsidierte
priser.
Flertallet viser til at dagens
industrikraftregime blant annet er basert på St.prp. nr.
52 (1998-1999) Om Statkrafts industrikontrakter og leieavtaler,
som ble fremlagt av regjeringen Bondevik I, og St.prp. nr. 78 (1999-2000)
Endringer i vilkårene for Statkrafts industrikontrakter
og leieavtaler, som ble lagt frem av regjeringen Stoltenberg våren
2000. Stortingets behandling av disse proposisjonene innebærer
at eksisterende industrikraftkontrakter løper uendret frem
til ordinært utløpstidspunkt, og at nye kontrakter
og leieavtaler på markedsmessige vilkår fases
inn etter hvert som de gamle avtalene går ut.
Flertallet har merket seg at
en rekke politikere da disse proposisjonene ble behandlet i Stortinget,
slo fast at tiden med kraftkontrakter på spesielt gunstige
vilkår til kraftintensiv industri var over.
Regjeringen Bondevik I foreslo i St.prp. nr.
52 (1998-1999) Om Statkrafts industrikontrakter og leieavtaler, å tilby
16 bedrifter nye kontrakter om levering av kraft på myndighetsbestemte
vilkår med virkning fra 1. januar 2001. Prisen
på kontraktene var i utgangspunktet 15,50 øre/kWh
(1999-kroner). Denne prisen justeres i takt med endringen i konsumsprisindeksen
og engrosprisindeksen. Kontraktene hadde en varighet på 20 år
fra 1. januar 2001.
Under behandlingen skrev en enstemmig energi-
og miljøkomité, under ledelse av Jens Stoltenberg,
følgende:
"Komiteen er opptatt av å sikre fortsatt
stabil og forutsigbar krafttilgang til industrien. Samtidig må et
nytt kraftregime ta hensyn til at vi har fått et åpent
kraftmarked i Nord-Europa, og at EØS-avtalen legger begrensninger
på hva slags vilkår som kan tilbys i myndighetsbestemte
kontrakter.
Under debatten i Stortinget 16. juni
1999 sa Arbeiderpartiets talskvinne Aud Blattman, følgende:
"Det er synd å si at framlegget er mottatt
med ovasjoner. Med de sterke understrekningene fra departementets
side om begrensningene som EØS-avtalen legger, fikk Stortinget
seg forelagt en sak som gav lite rom for endringer fra Stortingets
side. Regimet er å betrakte som en overgangsordning til
vanlige kommersielle vilkår ved utløpet av kontraktsperioden,
og tiden da kraft var et konkurransefortrinn for norsk kraftintensiv industri,
vil definitivt være over".
Arbeiderpartiets Gunn Karin Gjuul sa følgende:
"Stortinget har ikke egen fagkompetanse på statsstøttebestemmelser
i EØS-avtalen, og må derfor basere sine beslutninger
på Regjeringens vurderinger av hva avtalen tillater i et
nytt kraftregime. Regjeringen har spesielt understreket at det avgjørende
er at en ikke endrer prisforutsetningene. Blant annet derfor har Arbeiderpartiet
lagt opp til å beholde det prisnivået som Regjeringen
har foreslått."
Regjeringen Stoltenberg la frem St.prp. nr.
78 (1999-2000) Endringer i vilkårene for Statkrafts industrikontrakter
og leieavtaler i juni 2000. Daværende olje- og energiminister
Olav Akselsen fra Arbeiderpartiet sa følgende i debatten
om proposisjonen i Stortinget 14. juni 2000:
"Me ønskjer ikkje å gå inn
i ein lang og usikker prosess med ESA. Industrien, lokalsamfunna
og Statkraft er best tente med ei rask avklaring av dei langsiktige kraftvilkåra.
Ei sak med ESA ville utsetja heile prosessen på ubestemt
tid.
Regjeringa sitt forslag inneber at dei gamle
avtalane blir uforandra fram til dei går ut i perioden
frå 2004 til 2010. Det meste av dei nye avtalane vil no
bli fasa inn når dei gamle avtalane går ut. Prisen
på dei nye avtalane blir høgare enn den ville
ha vore om vilkåret om avslutting av gamle avtalar blei
halde ved lag. På den andre sida vil bedriftene no nyta
godt av at dei gamle avtalane ikkje blir endra."
Flertallet viser til disse uttalelsene
og den forståelse det tidligere var for at handlingsrommet innenfor
EØS-avtalen når det gjelder kraftkontrakter, er
svært begrenset. Disse begrensningene gjelder uavhengig
av hvem som måtte være i regjering eller i opposisjon
i norsk politikk. Flertallet er derfor forundret
over at enkelte partier fortsatt hevder at det er mulig å tilby
industrikraftkontrakter til subsidierte priser.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at en ordning med levering
av kraft til industrien til priser under markedsvilkår,
er i strid med EØS-avtalens bestemmelser om statsstøtte.
Det fører også til en ineffektiv bruk av våre økonomiske
ressurser.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at det er et tverrpolitisk ønske
om å kunne legge til rette for at norsk kraftforedlende
industri fortsatt skal kunne være konkurransedyktig og
at sysselsetting og verdiskaping i industrien blir opprettholdt.
Tilgang til store mengder miljøvennlig og rimelig kraft
har vært norsk industris viktigste konkurransefortrinn. Disse
medlemmer mener det er et stort paradoks at vi har en EØS-avtale
som hindrer oss i å opprettholde det viktige naturgitte
fortinnet vi har med tilgang til store mengder vannkraft.
Gjennom ti års virke har EØS-avtalen
bidratt til at Norge systematisk har overført makt fra
egne folkevalgte organer og til EU. Den har dramatisk endra mulighetene
til å drive sjølstendig norsk politikk, og den
har vist seg å bli langt mer omfattende enn noen hadde
forestilt seg da den blei vedtatt. Disse medlemmer mener
at denne saken er med på å vise at tida er overmoden
for å finne en annen og løsere avtaleform med
EU enn EØS. Vi må gjenvinne mulighetene for å drive
en målretta næringspolitikk.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at Sosialistisk Venstreparti allerede under behandlingen av
St.prp. nr. 52 (1998-1999) skrev følgende:
"Langsiktige industrikraftkontrakter er en forutsetning
for investering i modernisering og videreutvikling av produksjonsanleggene
og for større investeringer i industrielle energigjenvinningsanlegg
og lignende. Lønnsomhet i slike anlegg forutsetter sikkerhet
for langsiktig drift i industriproduksjon."
Og videre:
"Tildeling av kraft til industrien må knyttes
til pålegg om gjenvinning av energi. Dette vil være
et meget positivt bidrag som både gir bedre utnyttelse
av våre vannkraftressurser og har positiv miljøeffekt."
Sosialistisk Venstreparti fremmet derfor følgende forslag:
"Prisen i industrikraftregimet settes til 12,50 øre,
forutsatt bindende avtaler om energieffektivisering og klimagassreduksjoner."
Disse medlemmer vil understreke
at Sosialistisk Venstreparti hele tiden har fremmet et industrikraftregime
med langsiktige kraftkontrakter kombinert med satsing på ny
teknologi, mer effektiv energibruk og høye miljøkrav. Disse
medlemmer viser til at industrien selv understreker nødvendigheten
av langsiktige kraftkontrakter som holder mål internasjonalt og
at et eget industrikraftmarked er et viktig ledd i dette arbeidet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, ber Regjeringen sette i gang utredning
med siktemål om å etablere et eget industrikraftmarked,
og legge saken fram for Stortinget. Målsettingen med en
slik løsning er å sikre storbrukere av kraft muligheten
til å konkurrere om langsiktige avtaler om kraft knyttet
til industriproduksjon. Et slikt marked må gjennom objektive
kriterier sikre lik konkurranse om den kraft som legges ut i markedet
gjennom auksjon. Dette må skje på en måte som
sikrer full offentlig innsikt i hvordan kraften auksjoneres bort.
Alle aktører som tilfredsstiller de objektive kriterier
og som har produksjon innenfor EØS-området må likestilles.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil understreke
at systemet må være transparent, objektivt og
ikke-diskriminerende. Det må også utvikles et
sett med kriterier som sikrer formålet med ordningen. Slike
kan være
– et minstekrav
til årlig forbruk,
– stabilitet i forbruket,
– vilje til lange kontrakter (som
i seg selv også er en risiko),
– at kraften ikke kan videreselges,
– krav til energistyringssystemer,
og forpliktelser til energieffektivitet med mer.
Ordningen kan tenkes innført ved at
den kraften som blir frigjort når industrikraftkontraktene
utgår, og om nødvendig mer kraft, legges inn i
en slik ordning, og at Statkraft SF eller et annet nytt eller eksisterende
statlig foretak får i oppgave å administrere ordningen
på vegne av staten. Disse medlemmer mener
en slik ordning kan være et viktig bidrag, forutsatt at
det stilles nok kraft til disposisjon for ordningen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede
og legge frem en egen sak for Stortinget om å etablere
et eget industrikraftmarked. Et slikt marked må gjennom
objektive kriterier sikre lik konkurranse om den kraft som legges ut
i markedet gjennom auksjon."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti peker på at det vil være avgjørende
for industrien at ethvert kraftregime i Norge og Norden er innenfor
EØS-regelverket, og vil i den sammenheng peke på at
Regjeringen i St.prp. nr. 65 (2004-2005) i forbindelse med revidert
nasjonalbudsjett vurderer det som tvilsomt om det er mulig å etablere
en ordning med et eget industrikraftmarked innenfor dagens EØS-regelverk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til at Prosessindustriens Landsforening (PIL) har vist til
at de europeiske bransjeorganisasjoner har tatt opp spørsmålet
om industriens rammebetingelser for elektrisk kraft, herunder et
eget industrikraftmarked, med EU-kommisjonen. Flertallet mener
det er viktig med europeiske rammevilkår for norsk industri,
og legger til grunn at Regjeringen vil følge utviklingen
i EU tett på dette området.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil peke på at eventuelle krav
om at det skal være fysiske kontrakter der kraften ikke
kan videreselges, vil være et brudd med det system
for overføringer som i dag gjelder i hele Norden. Disse
medlemmer viser til at Regjeringen i St.prp. nr. 65 (2004-2005)
peker på at dagens system innebærer at det ikke
betales ekstra ved landegrensene og at tariffene er uavhengig av
avstand, avtalepart og kontraktstype. Videre at det betales normalt
et fastledd og et energiledd som reflekterer tapet i nettet i uttakspunktet. Utviklingen
i EU går mot et tilsvarende integrert tariffsystem. Etablering
av et industrikraftmarked uten deltagelse i dagens system (med såkalte
punkttariffer) vil derfor innebære endringer i hele det
nordiske kraftmarkedet. Et slikt tiltak kan svekke det nordiske
kraftmarkedets virkemåte, noe som verken vil være
i industriens, annet næringslivs eller forbrukernes interesse.
Disse medlemmer vil videre peke
på at behovet for et eget marked for industrikraft synes
begrenset, all den tid store deler av industrien allerede har dekket
seg gjennom langsiktige kontrakter på markedsvilkår
i markedet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
peker på at selskaper som Elkem, Norsk Hydro og Norske
Skog for flere år siden har inngått store langsiktige
kommersielle avtaler for levering av kraft. Flertallet viser
til at Statkraft har inngått langsiktige kommersielle avtaler
med industrien på i overkant av 10 TWh frem til 2020. I
tillegg kommer leieavtalene på myndighetsbestemte vilkår
på 2,2 TWh/år som løper til
2030, samt en kontrakt med Eramet på myndighetsbestemte
vilkår på om lag 0,15 TWh/år, som
utløper i 2020.
Flertallet viser til at Vattenfall
har inngått langsiktige kontrakter med Elkem og Sør-Norge
Aluminium på i overkant av 5 TWh/år.
Det innebærer at Statkraft og Vattenfall til sammen har
erstattet en betydelig del av det volumet som fases ut etter hvert
som kontraktene på myndighetsbestemte vilkår med
Statkraft løper ut.
Flertalletviser
videre til at utenom Norsk Hydro, Elkem, Norske Skog og Sør-Norge
Aluminium, er det i dag kun én bedrift som har en kraftkontrakt
på myndighetsbestemte vilkår fra 1950- og 1960-tallet.
Volumet i denne kontrakten er relativt lite og dekker en forholdsvis
liten andel av det totale kraftforbruket til denne bedriften.
Flertallet vil videre peke på at
Fesil og Statkraft nylig inngikk en 15-årsavtale på markedsmessige
vilkår, på til sammen 0,9 Twh, samt at Søral
i februar inngikk en langsiktig avtale med Vattenfall. Flertallet vil
peke på at et opplegg som baserer seg på at Statkraft skal
pålegges å tilby kraft i et eget industrikraftmarked vil
svekke Statkrafts industrielle utvikling.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil videre vise til at det fra flere
hold har vært tatt til orde for å utrede et eget industrikraftmarked,
og vil i den sammenheng vise til Regjeringens vurderinger i St.prp.
nr. 65 (2004-2005) i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett,
der det også heter at olje- og energiministeren for å få en
ekstern kvalitetskontroll, har bedt fire uavhengige eksperter gjennomgå de
ulike sidene ved et eget industrikraftmarked. Disse skal blant annet
se på forholdene til EØS-avtalen og praktisk gjennomførbarhet,
herunder konsekvenser for det norske kraftmarkedet. Det er lagt opp
til at gruppens vurdering skal foreligge innen 10. juni
2005. Disse medlemmer vil påpeke at spørsmålet
om et særnorsk industrikraftmarked derfor i løpet
av kort tid vil være grundig utredet. Disse medlemmer forutsetter
at dersom ekspertutvalget kommer frem til andre konklusjoner enn
Regjeringen på disse spørsmål, vil Regjeringen
komme tilbake til Stortinget med dette på egnet måte.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
det er særlig viktig å legge opp til et system
som gjør det mulig for lokale distriktsbedrifter å sikre
seg kraft til konkurransedyktige priser fra nærliggende kraftproduksjon.
Komiteen viser også til
den pågående prosessen med hjemfallsordningen,
og vil understreke at utfallet av den prosessen også kan
ha stor betydning for å sikre industrien kraft.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at en del av kraften industrien
bruker i dag er inngått på markedsbaserte prinsipper
og forhandlet frem mellom bedrifter og kraftprodusenter. En vesentlig
forutsetning for at industrien skal ha langsiktighet og forutsigbarhet
er at den har tilgang på langsiktige kontrakter.
Flertallet har merket seg signaler
om at det i den siste tiden har vært vanskelig å inngå langsiktige
kontrakter til priser som industrien kan leve med. En viktig grunn
til dette er at kraftsituasjonen blir mer og mer anstrengt, og at
prisene i kraftmarkedet dermed er på vei opp.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det derfor
er grunn til å tro at kraftprodusentene ønsker å ha
en større mengde kraft for salg i spotmarkedet. En stor
mengde kraft oppbundet i langsiktige kontrakter med industrien hindrer
dem i det.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at en annen årsak er
at det nordiske markedet består av en svært stor
mengde vannkraft, og at markedet er sårbart for svingninger
i nedbør. Slike svingninger gir også større
utslag nå kraftsituasjonen generelt blir mer anstrengt.
Flertallet mener derfor det må settes
inn tiltak som gjør at det blir lettere å få til
langsiktige markedsbaserte kontrakter. En helt klar forutsetning
for dette er en økt og mer stabil kraftproduksjon. Et virkemiddel for å få til
en mer stabil vannkraftproduksjon er å gjøre om
noen av de største vannkraftmagasinene fra ettårsmagasiner
til flerårsmagasiner, og flertallet ber Regjeringen
utrede dette.
Flertallet viser også til
at om det knyttes krav til energieffektivisering og gjenvinning,
kan dette forenkle arbeidet overfor ESA med å få til
langsiktige kontrakter, og ber regjeringen vurdere dette.
Flertallet viser til at slik
grunnrenten fungerer i dag må kraftprodusentene betale
grunnrenteskatt etter prisene i spotmarkedet. Dersom de har langsiktige
kontrakter til en lavere pris enn markedet, må de likevel betale
grunnrenteskatt i henhold til spotpris. Slik flertallet ser
det gir det lite insitamenter til langsiktighet. Omvendt vil det
være hvis spotpris faller under prisen i langsiktige avtaler.
Da vil produsentene oppleve det som gunstig.
Flertallet antar det er grunn
til å tro at aktørene i kraftmarkedet vurderer
situasjonen fremover slik at prisene jevnt over vil legge seg på et
høyere nivå enn prisene de kan oppnå i
langsiktige avtaler med industrien. Flertallet ber
derfor Regjeringen utrede og vurdere en endring av grunnrenteskatten,
slik at produsentene betaler etter det de reelt får betalt
for kraften.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at Statkraft
i større grad må tilby standardiserte langsiktige
avtaler. Dette vil ikke antas å være i strid med
EØS-avtalens art. 61, da det ikke er offentlig støtte,
men basert på markedsvilkår. Avtaler som er rasjonelle,
og som kunne vært inngått av andre, er ikke ulovlige
og ikke i strid med EØS-avtalen. Slike langsiktige kraftavtaler
med Statkraft bør blant annet kunne hensynta valutakurser,
metallpriser etc. der dette er relevant.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser også til at vilkårene
som er fastsatt i St.prp. nr. 78 (1999-2000) er markedsvilkår,
og er godkjent av ESA. St.prp. nr. 78 (1999-2000) kan således
på visse vilkår kunne danne grunnlag for fornyelse
av gamle kraftavtaler og etablering av nye langsiktige kontrakter.
Flertallet viser til at det er
inngått svært få langsiktige kraftkontrakter
til industrien de siste årene. I år har Vattenfall
AB inngått en 5-årskontrakt med Sør-Norge
Aluminium, som dekker deler av bedriftens kraftbehov i perioden
2007-2012. Fesil ASA har inngått en langsiktig kommersiell
kraftkontrakt med Statkraft, som dekker 1/3 av bedriftens
kraftbehov, og gir forutsigbarhet for den delen av kraftbehovet
ved Fesil Rana Metall som ikke forventes å bli dekket ved
det skisserte kraftregime som nå skal behandles i Stortinget.
Flertallet viser til følgende
uttalelse fra Fesil ASA i børsmelding av 26. april
2005:
"Det er avgjørende for fremtiden at et myndighetsbasert
kraftregime som sikrer industriens konkurranseevne etableres så raskt
som mulig, og at det etableres overgangsordninger inntil dette er
på plass."
Flertallet viser til at det nå er
15 år siden energiloven ble vedtatt, og at det blant annet
av den grunn kan være grunn til å evaluere loven.
I denne sammenheng viser flertallet til Industriutvalgets
innstilling NOU 2005:4, der et samlet utvalg uttaler:
"Utvalget vil støtte at det gjennomføres
en evaluering av energiloven og andre rammebetingelser med utgangspunkt
i utfordringene knyttet til å skape best mulige incentiver
til investeringer i ny kraftproduksjon, overføringskapasitet
for strøm og gassinfrastruktur og for å sikre
et effektivt kraftmarked i Norge og Norden."
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede
tiltak for å sikre en mer stabil kraftproduksjon, blant
annet gjennom å gjøre flere eksisterende ettårsmagasin
om til flerårsmagasin."
"Stortinget ber Regjeringen utrede
en ordning som stiller krav til energieffektivisering og energigjenvinning
når det inngås langsiktige kraftkontrakter."
"Stortinget ber Regjeringen gjennomgå reglene
for grunnrentebeskatningen innen vannkraftsektoren med siktemål
om å oppnå mer langsiktighet i kraftmarkedet."
"Stortinget ber Regjeringen foreta
en grundig evaluering av energiloven med sikte på å foreslå endringer som
kan sikre bedre utnyttelse og bruk av eksisterende produksjon, samt
ny kraftproduksjon."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at store industribedrifter
som Norsk Hydro, Elkem og Norske Skog har sikret seg med langsiktige
kommersielle kraftkontrakter, og senest i februar 2005 ble det inngått
en kommersiell avtale om kraftleveranser til Sør-Norge
Aluminium (Søral).
Disse medlemmer har videre merket
seg de dystre spådommer som tidligere har fremkommet om fremtiden
i Rana, når kraftkontrakter til industrien der på politisk
bestemte vilkår og svært gunstige priser - ned
mot 5 øre/kWh - gikk ut 6. april 2005. Disse medlemmer har
derfor merket seg at Fesil Rana nylig har inngått en langsiktig
kontrakt med Statkraft om levering av kraft på markedsmessige
vilkår. Denne kontrakten er på om lag 0,9 TWh,
hvorav 0,5 TWh er til fast pris, og dekker Fesils behov i Rana for
kraft med en 15-årsavtale på markedsmessige betingelser. Disse
medlemmer har videre merket seg at industrien i Rana for
tiden har rekordoverskudd, mye takket være gode tider på verdensmarkedet
for deres produkter.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil understreke
at Statkrafts kontrakt med Fesil omfatter deler av kraftbehovet
for en av de seks aktuelle bedriftene i Rana. Bedriftene som sysselsetter om
lag 1 000 direkte og 700 indirekte, møter nå økte kraftpriser
på 250-350 mill. kroner pr. år. Bedriftene oppgir
at de ikke kan bære så store kostnadsøkninger under
normalkonjunkturer og at prisene allerede er på vei ned
i viktige metallmarkeder.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
legger stor vekt på at det konkurranseutsatte næringslivet
skal ha gode rammevilkår. Dette er rammevilkår
som også har stor betydning for kraftintensiv
industri i hele landet.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil peke på at Regjeringens politikk
de siste fire år har vært innrettet mot å forbedre rammebetingelsene
som norsk næringsliv står overfor. En målbevisst økonomisk
politikk har bidratt til å senke rentenivået vesentlig
og bidratt til en mer tilpasset kronekurs. Lavere skatter og avgifter,
herunder økte avskrivningssatser, og økt satsing
på forskning og innovasjon i næringslivet
har stor betydning for våre konkurranseutsatte bedrifter.
Videre har Regjeringen lagt om systemet for el-avgift for næringslivet
for å kunne sikre fortsatt fritak for kraftkrevende produksjon.
Regjeringen legger vekt på at en positiv utvikling fortsatt
understøttes i form av en ansvarlig politikk som legger
til rette for styrking av konkurranseevnen i norsk økonomi.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
er opptatt av industriens rammevilkår også når
det gjelder tilgang på kraft i årene framover. Sammenliknet
med de aller fleste land har Norge svært gode forutsetninger
for energiproduksjon. Flertallet ønsker
at en større del av våre naturgassressurser skal tas
i bruk innenlands. Økt bruk av gass kan sammen med gassbasert
kraft- og varmeproduksjon gi viktige bidrag til energiforsyning
og verdiskapning.
Flertallet viser til at mens
Norge tidligere var en netto eksportør av elektrisk kraft,
er vi i dag en netto importør av elektrisk kraft selv i år
med normal nedbør. Dette skyldes at energiforbruket i Norge
har økt jevnt gjennom det siste tiår, mens det
ikke har vært tilsvarende økning i produksjonskapasiteten.
Dette har skjedd under skiftende regjeringer.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Samarbeidsregjeringen
har gitt flere konsesjoner til vannkraftutbygging enn det ble gitt
til sammen under alle regjeringene på 1990-tallet. Samtidig
er det gitt betydelig støtte til nye fornybare energikilder
gjennom overføringer til Energifondet og Enovas disposisjoner
av dette.
Komiteen viser til
at Regjeringen i St.prp. nr. 1 (2004-2005) skriver at et system
der bedriftene får redusert kraftpris mot å påta
seg forpliktelser knyttet til forsyningssikkerhet, kan tenkes utført
på flere måter. Komiteen er enig
i dette. En slik ordning kan for eksempel gå ut på at
bedriftene inngår kontrakter med Statnett om å stille
en bestemt mengde kraft til disposisjon i anstrengte perioder i
kraftforsyningen. Bedriftene må da frigjøre kraft
ved å redusere eller stenge sin produksjon i en kortere
periode. Som motyting for dette får de en fast kompensasjon
fra Statnett.
Komiteen viser til at Statnett
uansett må ha en reservekapasitet for å sikre
kraftforsyningen i anstrengte perioder, jf. forsyningssikkerhetsmeldingen,
St.meld. nr. 18 (2003-2004). Ifølge Statnett kan dette
gjøres ved å ha mobile gasskraftverk, eller installere
reservekapasitet i eksisterende kraftstasjoner. Disse løsningene
kan være problematiske av forskjellige årsaker,
men begge løsningene vil være kostbare.
Komiteen mener et godt alternativ
da kan være opsjonsavtaler med den kraftforedlende industrien. Komiteen viser
til at Regjeringen ikke er konkret på hvor stort omfang,
det vil si kraftmengde og hvilke økonomiske størrelser,
som kan være aktuelle i en slik ordning. Det synes likevel
klart at slike opsjonsavtaler ikke vil være av et omfang
som alene sikrer industrien nok kraft til konkurransedyktige priser. Komiteen mener
imidlertid at det kan være et bidrag til kraft til industrien.
Komiteen peker på at
en slik ordning vil innebære at bedriftene får
redusert kraftpris gjennom å påta seg en forpliktelse
om utkobling. At en slik reduksjon (ut fra synspunkter om ytelse
mot ytelse) er relevant, har støtte i EF-domstolens praksis.
Det er også lagt til grunn av EFTAs overvåkningsorgan
i vurderingen av de såkalte 52-kontraktene. Overvåkningsorganet
kom fram til at en 20-årskontrakt med nominell pris på 15,88 øre/KWh
ikke utgjorde statsstøtte, sammenlignet med en markedspris
på 19 øre/KWh. Først og fremst fordi
dette ut fra en diskonteringsfaktor på 7 pst. ikke var
spesielt gunstig, men også fordi "enterprises entering
into the 52-contracts are subject to the service obligations."
Komiteen mener at denne typen
kompensasjon også kan forankres i EØS art. 59
(2) om tjenester av allmenn økonomisk betydning. Forutsetningen
er at det ikke skjer en overkompensasjon, dvs. at støtten
bare må dekke de reelle kostnadene ved den merbelastning oppgavene
medfører. For industrikraft vil dette imidlertid ikke lede
til noen annen løsning enn en markedsprisbetraktning. En
slik ordning må notifiseres til ESA, dersom den hjemles
i art. 59 (2). Komiteen vil imidlertid understreke
at dette er en fullt ut lovlig ordning, som ikke må hjemles
i EØS-avtalens art. 59, så lenge avtalene er inngått
på markedsvilkår kommer EØS-avtalen ikke
til anvendelse.
Komiteen vil henvise til at Sverige
og Finland har inngått avtaler om leveranser av betydelige
mengder reservekraft som en del av forsyningssikkerheten. Disse
oppleggene innenfor det nordiske kraftmarkedet kan tjene som eksempler
på hvordan en norsk løsning kan utformes.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen inngå avtaler
om kraftopsjoner mellom myndigheter og industri for å sikre tilfredsstillende
forsyningssikkerhet."
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til at bakgrunnen for ordningen må være
grunngitt i kraftsystemets behov for tørrårssikring.
Kostnadene ved en slik opsjonsordning vil være en forsikringspremie
som vil betales av alle strømkunder. Hvor mye en slik ordning
kan gi i redusert pris for industrien, vil være avhengig
av prisen for en slik opsjonsordning målt opp mot andre
former for tørrårssikring. Det må vurderes
hvor mye ekstra forsyningssikkerhet en opsjonsordning ut over det
vi allerede har i dagens system, sammenlignet med de merkostnader ordningen
medfører for forbruksleddet. Det betyr at prisen for denne
forsikringen må vurderes opp mot andre former for tørrårssikring.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser også til
at selv om en ordning kan tenkes å inneholde elementer
av ulovlig støtte, finnes det en mulighet for å sette
statsstøttereglene til side gjennom Avtalen om overvåkingsorganet
til EFTA og EFTA-domstolen (ODA) protokoll 3.
Disse medlemmer viser til Protokoll
3 i avtalen om overvåkingsorganet til EFTA og EFTA-domstolen (ODA)
Artikkel 1 nr. 2, 3. ledd som lyder:
"Etter anmodning fra en EFTA-stat, kan EFTA-statene
enstemmig treffe vedtak om at støtte som er gitt eller
planlagt gitt av denne stat, må anses som forenlig med
EØS-avtalen, uten hensyn til bestemmelsene i EØS-avtalens
artikkel 61, dersom usedvanlige omstendigheter tilsier et slikt
vedtak. Dersom EFTAs overvåkingsorgan allerede har innledet
den prosedyre som er omtalt i første ledd angående
denne støtteordning, skal anmodningen fra vedkommende stat
til EFTA-statene ha til følge at prosedyren utsettes inntil
EFTA-statene, ved felles overenskomst, har tatt sitt standpunkt."
Disse medlemmer mener denne bestemmelsen gir
EFTAs faste komité (Norge, Island og Liechtenstein) rett
til å fatte et enstemmig vedtak om at det foreligger usedvanlige
omstendigheter som begrunner et vedtak om at støtten skal
anses lovlig og forenelig med EØS-avtalen.
Disse medlemmer viser til at
denne hjemmelen har vært benyttet av EFTA i forbindelse
med ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift for tiltakssonen
i Finmark og Nord-Troms. Disse medlemmer viser til
at bestemmelsen ikke er en alminnelig vetorettsbestemmelse, men
en tilsidesettingsklausul som er som en sikkerhetsventil i spesielle
situasjoner og at alle de tre EFTA-statene må være
enige om dette.
Disse medlemmer mener det må vurderes
bruk av hjemmelen i Oda-protokoll 3 for å åpne
for lave energikostnader til utvalgte bedrifter i begrensede geografiske
områder. Så lenge det begrenses klart til utvalgte
bedrifter i svært begrensede geografiske områder,
antar disse medlemmer at det vil være lettere å få de
andre landene med på en slik ordning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til at spørsmålet om bruk av unntaket i
ODA-protokoll 3 er omtalt i revidert nasjonalbudsjett, der Regjeringens
vurdering er at den nevnte unntaksbestemmelse er svært
snever, som det må anses uaktuelt å benytte i
den foreliggende situasjonen. Regjeringen peker videre på at
et slikt vedtak vil kunne bli møtt med mottiltak fra EUs
side, og flertallet ser på denne bakgrunn
ikke at bruken av et slikt unntak representerer noe økt
politisk handlingsrom i dette spørsmålet.
Komiteen viser til
at kraftsituasjonen i Norge og Norden er anstrengt. En stor del
av kraftproduksjonen i Norden er vannkraft. Dette gjør
at det nordiske kraftmarkedet er spesielt sårbart for svingninger
i nedbørsmengde og at prisene i markedet varierer mye i
takt med tilsiget av vann fra nedbør og snøsmelting.
Komiteen viser til at det har
vært en betydelig økning i det norske forbruket
av strøm. Det er i all hovedsak det alminnelige forbruket
som har økt. Forbruket i kraftforedlende industri har vært
forholdsvis jevnt. Økningen i alminnelig forbruk kommer
av at innbyggerantallet har økt, vi blir flere og mindre
familier, vi bor romsligere, vi får flere fritidsboliger
- med strøm, og vi får stadig mer strømforbrukende
utstyr i hjemmene. I samme periode har vi hatt en betydelig vekst
i de offentlige tjeneste- og omsorgstilbudene som har bidratt til
en betydelig økning i strømforbruket.
Komiteen mener at en helt avgjørende
forutsetning for å beholde kraftforedlende industri i Norge
er at den har tilgang på nok kraft. Kraftsituasjonen i Norge
og Norden må derfor bedres. Målet må være
at Norge minst blir selvforsynt med elektrisk kraft i et normalår,
og at det nordiske markedet blir mindre sårbart mot endringer
i nedbørsmengde. Det må derfor settes inn tiltak
for å øke kraftproduksjonen og for å redusere
veksten i forbruket. Det vises i denne sammenheng til partienes
merknader i innstilling til St.meld. nr. 18 (2003-2004) Forsyningssikkerheten
for strøm mv., jf. Innst. S. nr. 181 (2003-2004).
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til at i et åpent marked for elektrisk kraft er det aktørene
selv som legger opp produksjonsplanene ut fra hensynet til sin egen
verdiskaping. Vannkraftprodusentene må vurdere hvor mye
vann som skal benyttes til produksjon nå, og hvor mye vann som
skal spares til senere. Avveiningen knyttet til hvordan magasinene
skal disponeres avhenger i første rekke av vurderingen
av utviklingen i tilsig og kraftpriser. Fordi den fremtidige utviklingen
i disse størrelsene er ukjente, vil kraftprodusentene ta
beslutninger under betydelig usikkerhet. Dette er også spørsmål
som ble tatt opp av Senterpartiet i Dokument nr. 8:15 (2002-2003),
der et bredt flertall bestående av Høyre, Kristelig
Folkeparti, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet fant å ikke
ville foreslå tiltak for å regulere vannkraftmagasinene.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil videre vise til at spørsmålet
om en evaluering av energiloven har vært tatt opp tidligere,
bl.a. ved vedtak ved behandlingen av St.meld. nr. 18 (2003-2004)
Om forsyningssikkerheten for strøm mv., jf. Innst. S. nr.
181 (2003-2004), der det het:
"Stortinget ber Regjeringen foreta en grundig evaluering
av energiloven, spesielt når det gjelder oppdekningsplikten
og forsyningssikkerheten, og komme tilbake til Stortinget med eventuelle
forslag til endringer."
Disse medlemmer vil vise til
gjennomgangen og vurderingene i St.prp. nr. 65 (2004-2005), der
dette gis en bred omtale, og kan på denne bakgrunn ikke
se behov for en ny gjennomgang av dette spørsmålet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke at mangel på kraft i det norske og nordiske
marked, både er et forsyningsproblem i tillegg til at dette
driver prisen i kraftmarkedet oppover. Dette forsterker kraftforedlende
industris problemer med å få kraft til fornuftig
pris ytterligere, og kommer på toppen av konsekvensene
av utfasingen av myndighetsbestemte kraftkontrakter.
Disse medlemmer viser til at
gapet mellom tilbud og etterspørsel på kraft øker
hvert år, og nettoimporten til Norge i fjor var på om
lag 11 TWH.
Disse medlemmer viser til en
rekke advarsler fra de fremste faginstanser på området
om hva som vil skje dersom man ikke sørger for en betydelig økning
i kraftproduksjonen, og konstaterer at det dessverre bare er Fremskrittspartiet
som har tatt disse signaler alvorlig, og fremmet nødvendige
forslag for å få brakt dette i orden.
Disse medlemmer viser til de
signaler som kom frem under Stortingets høring om at kraftmarkedet
ikke fungerer tilfredsstillende, og slutter seg til at dette i hovedsak
skyldes at man politisk griper inn på tilbudssiden i markedet
og aktivt hindrer en økning i kraftproduksjonen.
Disse medlemmer vil minne om
at Norge fremstår som en energistormakt med enorme energiressurser,
men at vi dessverre mangler politisk handlekraft til å få tatt
i bruk disse ressurser til beste for industri og befolkning. Denne
politiske handlingslammelse vi har sett fra et stort flertall i
Stortinget gjennom mange år, bidrar nå aktivt
til å sette tusenvis av arbeidsplasser i fare innen den
kraftforedlende industri.
Disse medlemmer mener at man
i langt større grad må rette fokus på hva
som er hovedproblemet; nemlig mangel på kraft, i stedet
for den defensive tilnærming bare å se på hvordan
man skal fordele de altfor knappe kraftmengdene vi har.
Disse medlemmer viser til at
norsk kraftforedlende industri er blant de mest energieffektive
og miljøvennlige i verden, og det er svært viktig
at denne verdiskapingen, som betyr veldig mye for mange enkeltsamfunn,
beholdes på norske hender også i fremtiden.
Disse medlemmer vil derfor som
tidligere legge forholdene til rette for en betydelig og nødvendig økning
i kraftproduksjonen for å sikre tilgang på nok og
rimelig kraft til denne viktige industrien.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gjennomgå forsyningssikkerheten
og kraftbalansen, og fremme forslag om å legge forholdene
til rette for en betydelig økning av kraftproduksjon og
effekt, basert på følgende:
– Kartlegge
kraftpotensialet i tidligere reduserte eller avslåtte vannkraftprosjekter,
gjennomgå disse på nytt, og fremme ny sak til
Stortinget.
– Kartlegge kraftpotensialet ved
opprusting og utvidelser av eksisterende kraftverk og fremme forslag til
virkemidler som kan realisere dette potensialet.
– Utarbeide skatteinsentiver som
stimulerer til økt vannkraftproduksjon.
– Sørge for at det legges
til grunn teknologinøytrale virkemidler ved bruk av eventuelle
støtteordninger for kraftproduksjon.
– Gi klare forsikringer om at
man i Norge ikke skal ha strengere utslippskrav mht. såkalte
klimagasser, enn det man har innen EØS-området,
samt åpne for at de fleksible gjennomføringsmekanismer
som ligger i Kyoto-avtalen skal kunne utnyttes fullt ut.
– Sikre at naturgass gjøres
tilgjengelig ved at man ved statlig deltagelse foretar vurderinger,
utredninger og medfinansiering av infrastruktur for naturgass.
– Åpne for tildeling
av flere konsesjoner for bygging av gasskraftverk basert på BAT,
men uten krav til CO2-håndtering.
– Styrke samarbeidet mellom nordiske
energimyndigheter, samt sikre Statnett som systemansvarlig, nødvendige
virkemidler for å bedre utvekslingsmekanismene mot utlandet,
i tillegg til nødvendige virkemidler som gjør
dem i stand til å sikre kraftforsyningen i kritiske perioder.
En egen sak om punktene over legges frem for
Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet for 2006."
Komiteen viser til at en del
bedrifter allerede har satset betydelig på prosjekter som
gir mer miljøeffektiv energibruk og utnyttelse av spillvarme. Komiteen mener
at dersom industrien bruker energien mer effektivt, vil det i seg
selv bety økonomiske innsparinger for industrien.
Komiteen viser til at PIL og
ENOVA i samarbeid med bedriftene har identifisert 130 tiltak som
teknisk gjør det mulig å redusere energibruk med
5,3 TWh. Cirka 47 pst. (2,5 TWh) av dette potensialet forventes å være
bedriftsøkonomisk lønnsomt å realisere
med gitte avkastningskrav. Komiteen mener dette viser
at det er at stort potensial for økt energieffektivitet
i industrien.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
offentlig støtte sammen med utvikling av nye teknologier
kan bidra til å utløse en stor del av potensialet. Disse
medlemmer mener derfor det må gis støtte
til å gjennomføre tiltakene, slik at en så stor
del som mulig av dette innsparingspotensialet kan realiseres.
Komiteen viser til
at flere bedrifter enn i dag har anledning til å gjenvinne
noe av energien som brukes. Komiteen er positiv til
slik gjenvinning og mener at flere energigjenvinningsprosjekter
må igangsettes.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at de fleste kraftforedlende
bedrifter slipper ut en stor mengde kjølevann og røykgass.
En svært liten del av denne energien brukes. Flertallet ser
at det ligger en stor utfordring i at det er få mottakere
for dette vannet på de stedene bedriftene ligger, men mener
at dersom det kan skapes et marked for kjølevannet på disse stedene,
vil dette "avfallsproduktet" få en verdi og gi bedriftene
bedre inntjening. Flertallet mener derfor myndigheten
må sette i gang et program for å etablere næringer
som kan bruke spillvannet, og at det må gis investeringsstøtte
innefor EØS-regelverket til slike investeringer.
Flertallet mener at gjenvinning
av energi og utnyttelse av spillvarme må komme inn under
ordningen med et pliktig grønt sertifikatmarked for fornybar elektrisitet
eller andre ordninger, som investeringsstøtte, garantiordning
for utbygging av fjernvarme eller andre insentiver som bidrar til å få utløst
prosjektene i industrien.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til St.prp. nr. 65 (2004-2005)
der Regjeringen foreslår å bevilge 10 mill. kroner
til støtte av energieffektivisering og energigjenvinning
i kraftintensiv industri.
Disse medlemmer viser til at
i 2004 brukte kraftintensiv industri 33,4 TWh elektrisitet.
Dette tilsvarer om lag 28 pst. av den samlede norske kraftproduksjonen.
I tillegg brukte denne industrien betydelige mengder kull og koks.
Samtidig som energi er en vesentlig innsatsfaktor gir industriprosessene
betydelige mengder overskuddsenergi i form av spillvarme og avgasser. Økt
satsing på energieffektivisering og energigjenvinning i
kraftintensiv industri kan derfor bidra til å redusere
energikostnadene og gi økte inntekter fra salg av overskuddsenergi.
Disse medlemmer viser videre
til at Enova SF, som forvalter støttetiltakene for energiomleggingen, har
et eget program rettet mot energibruk i industrien. I 2005 har Enova
satt av 75 mill. kroner til programmet. Et hovedprinsipp for forvaltningen
av Energifondet som finansierer energiomleggingen, er at ulike prosjekter
skal konkurrere om støtten på like vilkår
på tvers av ulike teknologier og sektorer. Enovas mål
for forvaltningen av Energifondet er å bidra til ny miljøvennlig
energiproduksjon og energisparing tilsvarende 12 TWh/år
innen 2010.
Disse medlemmer har merket seg
at erfaringen med prinsippene for forvaltningen av Energifondet
er at en oppnår gode resultater. De samme prinsippene bør
derfor etter disse medlemmers mening også legges
til grunn for den ekstra støtten som foreslås bevilget
til kraftintensiv industri. For å sikre koordinering med
det eksisterende programmet for redusert energibruk i industrien,
foreslår Regjeringen at bevilgningen forvaltes av Enova.
Komiteen viser til at Regjeringen
flere ganger i løpet av denne stortingsperioden har hevet
påslaget på nettariffen som finansierer energifondet.
Påslaget er nå på 1 øre, og
fondet blir i all hovedsak finansiert gjennom nettariffen. Overføringen
over statsbudsjettet som var på nærmere 300 mill.
kroner, er fjernet.
Komiteen viser til at industribedrifter
som tar ut kraft direkte fra sentralnettet ikke betaler dette påslaget,
men at deler av kraftforedlende industri som tar ut kraft fra distribusjonsnettet,
betaler påslaget og dermed har fått økte
utgifter som et resultat av ordningen.
Komiteen viser til at Regjeringen
i innstillingen til Revidert nasjonalbudsjett for 2004 ble bedt
om å vurdere ulike muligheter for å differensiere
påslaget for ta hensyn til disse bedriftene, og at Regjeringen
i statsbudsjettet for 2005 varslet at den ville vurdere justeringer
i utformingen av påslaget som kan imøtekomme dette
hensynet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, mener det er viktig at det gjøres
slike endringer straks, slik at de berørte bedrifter får
like rammevilkår som tilsvarende industri som henter kraften
fra sentralnettet. Flertallet forutsetter at en slik
endring ikke fører til at påslaget i nettariffen
blir høyere for andre strømkunder, og at eventuelle
justeringer i innkrevingen av påslaget er robust i forhold
til regelverket om statsstøtte.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen iverksette
tiltak for å dempe den negative virkningen for de kraftforedlende bedrifter
som har fått økte utgifter på grunn av økning i
påslaget på nettariffen."
Komiteen viser til at noen bedrifter
i dag leier kraftverk på langsiktige vilkår og
disponerer kraftproduksjonen fra disse. Selskapet som har leiekontrakt
kan likevel selge kraften videre til den nye kjøperen.
Dette er for eksempel tilfellet i Sauda der Elkem har sikret seg
leiekontrakt for Saudafallene, selv om de har solgt bedriften til
Eramet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener at dersom det skal inngås
nye leiekontrakter, må en forutsetning være at
selskapet som leier kraftverket bruker kraften til industriell virksomhet.
For å unngå klager om at det foreligger statsstøtte
må eventuelle nye leieavtaler baseres på markedmessige
prinsipper. Eierne av kraftverket vil derfor måtte legge
til grunn den markedsbaserte verdien av kraftproduksjonen av kraftverket,
og det er lite trolig at prisene på leiekontrakten vil være
vesentlig gunstigere enn markedsbaserte langsiktige kraftkontrakter.
Langsiktige leieavtaler vil også gi bedrifter råderett
over kraftproduksjonen i kraftverk over lang tid.
Disse medlemmer vil peke på at
alternativet til leiekontrakter er at kraftverket disponeres av
Statkraft eller hjemfaller til staten. Det vil etter disse
medlemmers mening gi et større politisk handlingsrom. En
forutsetning er selvsagt at myndighetene velger å bruke
dette handlingsrommet, og at det er et industrikraftregime som disponerer
kraften til industrielle formål.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
det fortsatt er interessant å se på muligheter
for å inngå leieavtaler for kraftverk på langsiktige
vilkår for bruk av kraften i industriproduksjon. Dette
medlem mener det bør være mulig å komme
fram til forutsetninger som gjør at dette blir en gunstigere
ordning enn kjøp av kraft til markedsvilkår. Det
må knyttes vilkår om bruk av kraften i lokal industriproduksjon
til denne typen avtaler.