Jeg viser til brev av 30. mars 2006 fra energi-
og miljøkomiteen der forslag til Dokument nr. 8:42 (2005-2006)
fra stortingsrepresentantene Ketil Solvik-Olsen, Tord Lien, Kåre
Fostervold og Øyvind Korsberg om å gjennomgå alle
særnorske miljøkrav som kan medføre konkurranseulemper
for norsk industri, oversendesMiljøverndepartementet
for utredning mv.
Rammebetingelsene for norsk industri fastlegges
i stor grad gjennom internasjonale avtaler. Dette gjelder både
det internasjonale handelsregelverket gjennom WTO, internasjonale
miljøavtaler, eller avtaler på andre områder,
for eksempel landbruk, energi m.m.. FN-systemet har ofte vært
pådriver for internasjonale miljøavtaler og det
er opprettet flere rettslig bindende konvensjoner som gir landende
forpliktelser på miljøområdet. Det internasjonale
regelverket, sammen med EU/EØS-regelverket gir
et sett med forpliktelser for norsk miljøvernpolitikk og
handelspolitikk. De internasjonale handelsreglene sikrer bl.a. at
nasjonale miljøtiltak som går på bekostning
av handel må ha en reell helse- eller miljøbegrunnelse
og tiltakenes omfang må stå i sammenheng med de
helse- og miljøkostnader som skal repareres eller forhindres
gjennom tiltaket
Rammebetingelsene generelt for norsk industri påvirkes
blant annet av miljøkrav som både stilles til produksjonsprosessen
gjennom forurensningsloven og/eller til selve produktet
gjennom produktkontrollloven. For å sikre en tilstrekkelig
miljøstandard og samtidig sikre rettferdig konkurranse
er det utviklet en rekke internasjonale avtaler på miljøområdet.
Således er norsk næringslivs konkurranseevne i
stor grad sikret ved at miljøkravene er tilpasset krav
som gjelder i øvrige land.
Omlag 80 prosent av norske miljøregler
kommer fra EU som følge av EØS-avtalen. EUs regelverk
har gitt mulighet til å sette høyere miljøstandarder
fordi EU - som vår viktigste handelspartner - har innført
stadig mer ambisiøse miljøregler. Norsk næringslivs
konkurranseevne svekkes ikke som følge av ambisiøse
miljøregler fordi europeisk næringsliv er underlagt
tilsvarende miljøregler.
Jeg vil også påpeke at miljøreguleringer
faktisk kan bidra til å styrke norske bedrifters konkurranseevne. Studier
fra Europa viser at miljøreguleringer kan medføre
reduserte kostnader og risiko for bedrifter, gi konkurransefordeler
og skape nye arbeidsplasser og teknologimarkeder. Dette fremgår
av en oppsummering utarbeid av EPA-nettverket, som består
av ledere fra miljødirektorat i 26 Europeiske land. Nettverket
består av institusjoner som til daglig arbeider med å gjennomføre
miljøpolitikken.
Noen bransjer har vokst kraftig som følge
av nye miljøkrav, for eksempel leverandører av
renseteknologier og avfallssystemer. Vi har mange eksempler fra
Norge på bedrifter som har vokst og nye arbeidsplasser
som er skapt på grunnlag av miljøteknologi og
miljø- og energieffektive produkter. Norge har blant annet
vært tidlig ute med virkemidler rettet mot innsamling av
tom drikkevareemballasje. Dette har blant annet skapt et marked
for en bedrift som det norske panteselskapet Tomra. Stadig flere
land innfører tilsvarende reguleringer, blant annet med
bakgrunn i EU-regelverk, og bidrar dermed til å ekspandere
det markedet som Tomra opererer i. Også for elektrisk og
elektronisk (EE) avfall var Norge tidlig ute med å utvikle
og gjennomføre særskilte reguleringer, som blant
annet har gitt næringslivet et større ansvar for å ta
hånd om egne produkter når de ender som avfall.
Også EU har nå nylig innført tilsvarende
reguleringer, som i stor grad er basert på det allerede
etablerte norske systemet.
Innenfor EØS-området settes
det i stor grad felles standarder for miljø og indre marked,
og en omfattende andel av norske miljøregler er altså som
følge av EØS-avtalen en gjennomføring
av EUs regelverk. For større industribedrifter er for eksempel
direktivet om integrert forebygging og begrensning av forurensning (IPPC-direktivet)
sentralt ved kravstilling. Direktivet er gjennomført i
norsk rett, og et bærende prinsipp under direktivet er
at de beste tilgjengelige teknikker (BAT) skal legges til grunn
av nasjonale myndigheter ved kravstilling. Det utarbeides felles-europeiske anvisninger
på hva som kan regnes for BAT innenfor ulike bransjer.
Forslaget viser spesielt til virksomheten ved
Hydros aluminiumsanlegg i Årdal. Hydro Aluminium AS, Årdal
metallverk, fikk i 2001 ny utslippstillatelse med krav om reduserte
utslipp fra 2007. De miljømessige rammebetingelsene for
disse bedriftene er i hovedsak satt ut fra internasjonale bestemmelser
som Norge er forpliktet til å etterkomme, blant annet rekommandasjonen
innen Oslo og Paris konvensjonen (OSPAR). Dersom det foreligger
nye opplysninger eller endrede forhold i saken kan forurensningsmyndigheten
etter søknad vurdere endringer i vilkårene. Jeg
er kjent med at Hydro Aluminium nå har søkt Statens
forurensningstilsyn om endring i utslippstillatelsen, og en eventuell klage
vil bli behandlet av Miljøverndepartementet.
Regelverket som er rettet mot produkter for å beskytte
miljø og helse er i stor grad totalharmonisert innen EØS-området,
og kravene til import, eksport, bruk og omsetning av produkter er
derfor i stor grad de samme i hele dette området. På enkelte
områder har Norge hatt strengere bestemmelser, men EUs
regelverk på området er utviklet og forbedret
slik at i stor grad de samme tilsvarende bestemmelser nå gjelder
i hele EØS-området.
EU-kommisjonen la i februar 2001 frem en ny
kjemikaliestrategi (hvitbok) som foreslår et nytt system
for kjemikalieforvaltning. Dette nye regelverket kalles REACH (Registration,
Evaluation and Authorisation and restrictions of CHemicals). Formålet
med forslaget er å styrke reguleringen av kjemikalier i
Europa. Forslaget vil snu bevisbyrden slik at det blir næringslivet, ikke
myndighetene, som får ansvaret for å vise at et kjemisk
stoff ikke har uakseptable virkninger for helse og miljø.
EUs kjemikalieregelverk vil trolig få direkte konsekvenser
for Norge gjennom EØS-avtalen, og norske myndigheter og
eksperter arbeider derfor aktivt for å påvirke
utformingen av regelverket. Fra norsk side har man fra begynnelsen
understreket at regelverket må sikre en høy beskyttelse
av helse og miljø.
Jeg vil derfor vise til at store deler av EUs
miljøpolitikk setter felles standarder for miljø og
indre marked, og at EU de senere år har innført
stadig flere ambisiøse miljøregler. Norsk industri
møtes derfor i liten grad med særnorske miljøkrav.
På enkelte områder har imidlertid EU foreløpig
ikke utviklet fellesharmoniserte standarder. Ofte settes det også minstestandarder som
gir EU/EØS-landene mulighet til å gå lenger.
På disse områdene vil derfor miljøkravene
variere mellom ulike EU/EØS-land ut ifra landenes
nasjonale mål og behov. I Norge vil for eksempel lokalisering
av industri, sårbar natur, industristruktur og miljøpolitisk
ambisjonsnivå kunne innebære at reguleringene
blir andre og noen ganger strengere enn i enkelte andre land. De særnorske
miljøkrav er imidlertid alltid gjenstand for en avveining
av de forurensningsmessige ulemper ved tiltaket sammenholdt med
de fordeler og ulemper som tiltaket for øvrig vil medføre.
Norsk klimapolitikk fastlegges innenfor rammene
av våre internasjonale forpliktelser. Klimakonvensjonen, som
ble vedtatt i 1992 og trådde i kraft i 1994, la det første
viktige grunnlaget for det internasjonale arbeidet med å motvirke
menneskeskapte klimaendringer og forberede tilpasninger til klimaendringer.
Konvensjonen har som endelig mål en stabilisering av konsentrasjonen
av klimagasser i atmosfæren på et nivå som
vil forhindre farlig, menneskeskapt påvrikning av klimasystemet.
Konvensjonen forplikter landene til å vedta nasjonale klimastrategier
og gjennomføre tiltak i samsvar med disse for å begrense
sine utslipp av klimagasser og øke opptaket av slike gasser,
samt å tilrettelegge for tilpasning til klimaendringer.
Norge ratifiserte Klimakonvensjonen 9. juli 1993.
Kyotoprotokollen bidrar til å utdype
og konkretisere industrilandenes forpliktelser under Klimakonvensjonen.
Protokollen ble ratifisert av Norge 30. mai 2002 og trådde
i kraft 16. februar 2005. Protokollen fastsetter rettslig bindende
utslippsforpliktelser for det enkelte industriland og Det europeiske
fellesskap. Den prosentvise størrelsen på forpliktelsen
varierer fra land til land, innenfor et samlet mål om å redusere
industrilandenes samlede utslipp av klimagasser med minst 5 prosent
i forhold til 1990-nivå i perioden 2008-2012. I-landene
er forpliktet til å gjennomføre tiltak for å begrense
sine utslipp av klimagasser. Det er imidlertid i stor grad opp til
landene selv å velge hvilke virkemidler de vil ta i bruk.
Kyotoprotokollen omfatter en rekke land som
produserer varer og tjenester som Norge konkurrerer med. Alle land
skal nå sine forpliktelser og må innrette seg hensiktsmessig
ift. dette. Ulike forpliktelser, næringsstruktur og kultur
for valg av virkemidler vil være avgjørende for
hvordan det enkelte land innretter seg. Når en skal vurdere
hvordan virkemiddelbruken påvirker konkurranseforholdene
mellom land, må disse aspektene tas i betraktning. Når
et land velger å ta i bruk virkemidler som kan svekke enkeltnæringers
konkurransekraft, så gjøres dette fordi landets
samlede konkurranseevne påvirkes minst mulig. Når
en skal vurdere konkurransepåvirkninger av miljøvirkemidler for
enkeltnæringer er det også helt sentralt å se
dette i sammenheng med andre rammebetingelser som næringen
står overfor. For eksempel kan det gi et feil inntrykk
av konkurransesituasjonen å sammenlikne særskilte
miljøavgifter når dette er koplet opp i mot lavere skatter
og avgifter på andre områder.
Norges forpliktelse under protokollen er at
de årlige klimagassutslippene i perioden 2008-2012 ikke
skal være mer enn 1 prosent høyere enn i 1990;
dvs i gjennomsnitt ikke skal overstige 50,6 millioner tonn CO2-ekvivalenter per år. Som supplement
til nasjonale tiltak gir Protokollen Norge og andre industriland
adgang til å erverve kvoter gjennom Kyotomekanismene, for å dekke
utslipp utover de som er spesifisert i forpliktelsen.
Norges utslipp i 2004 var på 55,1 millioner
tonn CO2-ekvivalenter, og uten nye virkemidler
og tiltak vil gapet mellom Norges utslipp og utslippsforpliktelsen være
om lag 10 millioner tonn i 2010 (midtveis i forpliktelsesperioden).
Regjeringen har i tilleggsbudsjettet slått fast at utslippsforpliktelsen
under Kyotoprotokollen skal oppfylles gjennom en kombinasjon av nasjonale
tiltak og bruk av Kyotomekanismene slik protokollen legger opp til,
der en betydelig del av utslippsreduksjonene skjer gjennom nasjonale
tiltak. I tilleggsbudsjettet heter det også at hovedinnretningen
i klimapolitikken er sektorovergripende, slik at klimamålet
kan nås på en effektiv måte.
CO2-avgiften, som
ble innført i 1991, har gitt varige utslippsreduksjoner
og derved også bidratt til oppfyllelse av Norges forpliktelse
under Kyotoprotokollen. En rekke land, bl.a. Sverige, Danmark og
Frankrike, bruker avgifter som klimapolitisk virkemiddel. Norge har
forholdsvis høye avgifter på diesel og fyringsolje, men
redusert avgift for treforedlingsindustriens bruk av mineralolje.
I tillegg har Norge gjennomgående et noe bredere avgiftsgrunnlag
for mineraloljeprodukter enn andre OECD-land. Blant annet er innenriks
luftfart og sjøfart omfattet av CO2-avgiften
i Norge, mens disse sektorene i liten grad er omfattet av tilsvarende
avgifter i andre land.
Prosessindustrien er imidlertid i praksis fritatt
fra CO2-avgiften som følge av
at kull og koks og innenlandsk bruk av gass ikke er omfattet av
avgiften. I likhet med de reduserte satsene for treforedlingsindustrien
har dette nettopp vært gjort av hensyn til disse industrienes
konkurranseevne. Tilsvarende gjelder også for EU-landene,
selv om det er innført minstesatser for avgifter på bl.a.
kull og naturgass i EUs energiskattedirektiv.
Nasjonale virkemidler er ofte basert på hvilken
tilgang landet har til energiressurser og sammensetningen av energibruken,
i tillegg til nærings- og miljøpolitiske interesser
og mål. EU har fastlagt visse minimumssatser for energiavgifter.
De fleste landene har høyere avgiftssatser for mineralolje
enn minimumssatsene, mens minimumssatsene er effektive for visse
anvendelser av kull og naturgass.
De klimapolitiske virkemidlene er altså utformet
slik at konkurranseutsatt industri står overfor mindre strenge
reguleringer enn andre næringer. Dette gjelder både
i Norge og i de fleste OECD-land som fører en aktiv klimapolitikk.
De landene som har innført klimamotiverte avgifter, har
i første rekke avgifter på husholdninger og transportsektoren.
Konkurranseutsatt industri er ofte unntatt eller betaler lavere
CO2- og energiavgifter enn andre næringer.
Utslippsintensiv industri er i stor grad også holdt utenfor
systemene med omsettelige klimagasskvoter. De deler av prosessindustrien
som er store brukere av elektrisitet blir berørt av virkningene
av kvotesystemet på kraftprisen.
Det norske kvotesystemet for klimagasser ble
innført med virkning fra 1.1.2005. Et kvotesystem med omsettelige
utslippstillatelser gir i prinsippet god sikkerhet for at et nasjonalt
fastsatt mål om begrensninger i utslipp fra kvotepliktig
virksomhet nås til fastsatt tid. Et velfungerende kvotesystem
med fritt omsettelige kvoter stimulerer samtidig til kostnadseffektive
løsninger ved at utslippsreduksjonene gjennomføres
der kostnadene er lavest.
Utformingen av det norske kvotesystemet ligger
nært opp til EUs eget system, både når
det gjelder omfang av kilder og gasser og andre elementer. I likhet
med landene i EU har Norge for perioden 2005-2007 utformet et system
basert på vederlagsfri tildeling av kvoter. Bedriftene
ble tildelt kvoter tilsvarende 95 % av historiske utslipp
eller et beregnet behov. Dette reduserer belastninger og bidrar
til å dempe omstillingskostnader og faren for nedleggelse
av konkurranseutsatt industri. Den viktigste forskjellen mellom
Norge og EU-landenes kvotesystemer er at treforedlingsindustrien
og offshoresektoren har CO2-avgift i
Norge og derfor ikke er kvotepliktige for perioden 2005-2007.
Miljøverndepartementet og Prosessindustriens Landsforening
(PIL), nå Norsk Industri, har forhandlet fram en overenskomst
som sikrer at den delen av prosessindustrien som ikke har kvoteplikt
i 2005-2007 likevel forplikter seg til å redusere klimagassutslippene innen
utgangen av 2007. Det tallfestede utslippsmålet i overenskomsten
på 13,5 millioner tonn omfatter utslipp av alle de seks
typene klimagasser som reguleres av Kyotoprotokollen, blant annet
fra aluminium-, ferrolegerings-, karbon-, mineralgjødsels-
og karbidindustri. I tråd med føringer fra Stortinget
er både kvotesystemet og overenskomsten utviklet i nær
dialog med prosessindustrien nettopp for å ivareta konkurransehensyn.
Klimagassutslippene fra bedriftene som fanges
opp av kvotesystemet og det tallfestede utslippsmålet i overenskomsten
med PIL, utgjorde i 2003 vel fjorten millioner tonn CO2-ekvivalenter, eller i underkant av 25
prosent av Norges totale klimagassutslipp.
Regjeringen har åpnet for å inkludere
EUs kvotedirektiv i EØS-avtalen. Innlemmelse av kvotedirektivet
i EØS-avtalen er likevel ikke endelig avklart med dette, siden
innlemmelse forutsetter aksept fra de andre EFTA/EØS-landene
Island og Liechtenstein. Kvotedirektivet krever at treforedlingsindustrien
og offshoresektoren omfattes av kvoteplikt fra 2008. Regjeringen vil
komme nærmere tilbake til endelig utforming av kvotesystemet
for perioden 2008-2012 i en egen odelstingsproposisjon. Innspillet
fra Oljeindustriens Landsforening (OLF) vil bli vurdert i denne
sammenheng. Det vil i den forbindelse også bli vurdert
om det er aktuelt å videreføre forståelsen
med Norsk Industri for eventuelle utslippskilder som ikke inngår
i kvotesystemet.
CO2-håndtering på gasskraftverk
Regjeringens
mål er at Norge skal bli verdensledende på miljøvennlig
bruk av gass. Målene om CO2-håndtering på gasskraft
må sees i denne sammenhengen. Utvikling og implementering
av teknologi for fangst og lagring av CO2,
kan også ha positive næringsmessige effekter for
Norge på sikt. Det er grunn til å understreke
at utbyggerne av gasskraft ikke skal bære den økonomiske
kostnaden knyttet til CO2-håndtering alene.
Regjeringen vil samarbeide med utbyggerne av gasskraft om anlegg
om CO2-fangst, og bidra økonomisk
til at dette skal gjennomføres så snart som mulig. Norge
som en betydelig produsent av olje og gass, har nasjonale interesser
knyttet til utviklingen av teknologi som sikrer en miljømessig
forsvarlig utnyttelse og produksjon av olje og gass. De geologiske
formasjonene på norsk kontinentalsokkel, gjør
også at Norge har særlige forutsetninger for lagring
av CO2.
Jeg ser det som viktig at Norge spiller en aktiv
rolle internasjonalt for å utvikle internasjonale avtaler
og regelverk på miljøområdet, og vil
understreke betydningen av internasjonalt samarbeid som en vesentlig forutsetning
for å finne gode løsninger på en rekke
av de alvorlige miljøproblemer vi står overfor
som for eksempel klimaendringer og spredning av og miljøgifter
i naturen. Å ligge langt fremme på miljøområdet
er for øvrig i mange henseender også en konkurransefordel,
samtidig som jeg understreke betydningen av at internasjonalt bindende
avtaler innebære like rammebetingelser for konkurrerende
industri.
På denne bakgrunn mener jeg at de krav
som stilles til norsk industri er balanserte krav som sikrer at
både miljøhensyn og hensynet til virksomheters
konkurranseevne ivaretas på en tilfredsstillende måte.