Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Anne Marit Bjørnflaten, Thomas Breen, Ingrid Heggø og
Hilde Magnusson Lydvo, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen,
Solveig Horne og Morten Ørsal Johansen, fra Høyre, Elisabeth
Aspaker og André Oktay Dahl, og fra Sosialistisk Venstreparti,
Olav Gunnar Ballo, viser til forslagene i Dokument nr. 8:19
(2006-2007).
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at hovudformålet med lova var mellom anna å auke
kvaliteten på vektartenestene, betre den offentlege kontroll
og styrke rettssikkerheita for dei som kjem i kontakt med vektarane.
Politiet er godkjenningsmyndigheit og fører kontroll med
vaktverksemdene. Forutan å sikre at lovgivar sin intensjon
vert fylgt opp, er ei anna viktig målsetjing at sakshandsaminga skal
vera einsarta same kva politidistrikt saka høyrer inn under.
Fleirtalet viser til St.prp.
nr. 1 (2006-2007) der det går fram at Justisdepartementet
er i gang med ein gjennomgang av lovverket som regulerar private
vaktselskap for mellom anna å vurdera om gjeldande regelverk
er tilstrekkeleg for å sikra naudsynt kvalitet og kontroll
av vektarbransjen, og forutset at fleirtalet sine
innspel vert tekne med i den vidare handsaminga.
Fleirtalet viser til at Regjeringa
har konkludert med at bruk av maktmidlar skal handterast av det offentlege
og vera underlagt offentlege instruksar, jf. Soria Moria-erklæringa:
"Regjeringen vil gå imot privatisering av
myndighetenes strengeste tvangsutøvelse og ikke konkurranseutsette
politi- og fengselsvesen."
Fleirtalet vil og poengtere at
koplinga mellom bruk av makt òg profitt er uheldig.
Fleirtalet viser til at Politidirektoratet
si oppfølging av vaktverksemdlova og det vidare oppfølgingsansvar
som er pålagt politiet, hittil har vorte utført
ved at arbeidet på vanleg måte er prioritert innanfor
Politidirektoratet og politidistrikta sine ordinære budsjett,
og var ikkje øyremerka under regjeringa Bondevik II, og er
heller ikkje øyremerka midlar av denne regjeringa. Viss
politiet skal prioritera opp dette området, så må andre
viktige områder prioriterast ned. Fleirtalet ber
Justisdepartementet vurdera gebyrordning for kontroll med vaktselskapa
i samband med gjennomgangen av vaktverksemdlova. Eit slikt gebyr
skal avspegle den faktiske kostnaden som politiet har med denne
kontrollen. I tillegg ber fleirtalet om at det vert
vurdert ei årleg avgift i staden for eingongsavgift som
i dag.
Fleirtalet viser til brev frå justisministeren
når det gjeld lovendring for å kunne krevje politiattest
også etter ein er tilsett. Dette er mulig også i
dag innanfor dagens lovverk, og lovendring er såleis ikkje
naudsynt.
Fleirtalet meiner at ei varslingsplikt
reiser prinsipielle innvendingar som krev grundig kartlegging før ho
eventuelt vert innført. Ei innvending mot ei slik plikt
vil etter fleirtalet sitt syn vere at straffbare
forhold som er utan relevans for vedkomandes dugleik til å utføre
arbeid, likevel verker ekskluderande for vedkomandes høve
for å kunne kome ut i arbeid etter avslutta soning. Dette
vil etter fleirtalet sitt syn kunne kome i konflikt
med målsetjinga om å oppnå ei fornuftig
rehabilitering av den domfelte når vedkomande ikkje lenger
er underlagt kriminalomsorga.
Fleirtalet vil like fullt peike
på at sjølv om det ikkje eksisterar ei plikt for
politiet til å gjere vaktselskapa merksame på personar
med pletter på vandelen, må det forventast at
dette skjer når politiet får tilgang til opplysningar
der det går fram at vedkomande avgjort er å rekne
som uskikka til å utføre vektararbeidet på grunn
av tidlegare straffbare forhold.
Fleirtalet meiner at ein tilsett
skal vere rusfri på arbeidsstaden, jamvel om vedkomande
har sitt arbeid i eit vaktselskap eller er tilsett i anna verksemd.
Ved mistanke om rus på arbeidsstaden meiner likevel fleirtalet at
det som ein hovudregel ikkje står fram som fornuftig å byggje
ut eit kontrollapparat i regi av den enkelte arbeidsgjevar for å teste
ut om den enkelte har innteke rusmidlar eller ikkje. For det første
kan private kontroller på arbeidsstaden opplevast som krenkjande mot
den enkelte tilsette sin integritet. Men i tillegg vil all slik
gransking vere hefta med feilkjelder som kan føra med seg
tolkingsproblem for prøvetakaren, og inneber kompetansekrav
som krev at ein uhilda instans vert involvert i så vel
sjølve prøvetakinga som evalueringa av resultatet.
Når eit vaktselskap mistenkjer inntak
av rusmidlar hjå ein av sine tilsette, bør dette
etter fleirtalet sitt syn påtalast ovafor
den tilsette, og der det er mistanke om lovbrot bør det
vere påtalemakta sitt ansvar å kartleggje om noko
ulovleg har skjedd. Fleirtalet ser at nokre verksemder
er så spesielle i sin natur at det kan vere naudsynt med
særskilte tiltak for å oppnå absolutt fridom
frå rusmidlar, og vil trekkje fram leite- og boreverksemda
i Nordsjøen som eitt eksempel på slik verksemd.
Fleirtalet kan like fullt ikkje
sjå at private vaktselskap er i nokon særstilling
som skulle tilseie at vilkåra for kontrollar i regi av
arbeidsgjevar skal vere underlagd andre premissar enn andre private
og offentlege tenesteytande næringar.
Fleirtalet vil peike på det
viktige arbeidet som AKAN utfører, og gjere merknad om
at når målsettinga er å oppnå betring
av atferd hjå ein arbeidstakar, vil hovudregelen vere at
dette best vert oppnådd gjennom friviljuge avtalar mellom
arbeidstakar og arbeidsgjevar, ikkje ved at arbeidsgjevaren set
seg sjølv i ei etterforskingsrolle ovafor den enkelte arbeidstakar.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at forslagsstillerne tar opp et
svært viktig tema, og deler bekymringen over manglende
rutiner og kontroll.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
likevel uttrykke misnøye og overraskelse over at en enstemmig
innstilling fra Stortinget ikke har blitt fulgt opp av regjeringen
Bondevik II og den sittende regjeringen Stoltenberg.
Komiteens medlemmer fra Høyre konstaterer
at vekslende stortingsflertall og regjeringer ikke har fulgt opp
en enstemmig innstilling fra Stortinget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser i den forbindelse til at et enstemmig
storting i Innst. O. nr. 20 (2000-2001) vedtok en egen vaktvirksomhetslov. Disse
medlemmer er kjent med at hovedformålet med vaktvirksomhetsloven
var å øke kvaliteten på vektertjenesten,
bedre den offentlige kontrollen og styrke rettssikkerheten for dem
som kommer i kontakt med vekterne. Vaktbransjen har i dag ansvar
for store verdier og ordensmessige oppdrag. Slik kontrollen er lagt
opp i dag, har ikke politiet ressurser til å føre
en skikkelig kontroll med vaktselskapene. Disse medlemmer mener
politiet må bevilges de ressurser som trengs til å etterprøve
dagens regler, ikke bare at det etableres skjerpende krav som kun
fungerer på papiret. Disse medlemmer viser
i den anledning til følgende enstemmige merknad i Innst.
O. nr. 20 (2000-2001):
"Komiteen viser til at departementet i proposisjonen slår
fast at politiet ikke har hatt tilstrekkelige ressurser til å utøve
tillatelses- og kontrollfunksjonen på en tilfredsstillende
måte, og at lovforslaget legger opp til å styrke
kontrollfunksjonen. Det er anslått behov for minst 5 nye
stillinger hos godkjenningsmyndigheten for å få den ønskede
opptrapping av dette arbeidet. Komiteen mener det er viktig at intensjonene
med de lovendringer som nå foretas blir ivaretatt. Komiteen forutsetter
derfor at departementet følger opp forslaget i de årlige
budsjettene."
Disse medlemmer er bekymret for
at det viktigste virkemiddel, som skulle sørge for kontroll
med bransjen, og som Stortinget enstemmig sluttet seg til, ikke
er på plass over fem år etter at loven ble vedtatt. Disse
medlemmer vil påpeke at det har vært en forholdsvis
stor økning i antall ansatte i vekterbransjen og disse
medlemmer vil derfor anta at Regjeringen må øke
antallet stillinger i forhold til dette.
Disse medlemmer mener det er
viktig å få på plass en sentral godkjenning
av vaktselskapene, samt et sentralt kontrollorgan underlagt Politidirektoratet (POD).
Vaktvirksomhetsloven § 7 forutsetter at politiet skal øve
kontroll med at vaktvirksomheten drives i samsvar med loven.
Disse medlemmer vil understreke
at kontrollen må være lik uansett tilholdssted
i landet.
Disse medlemmer mener at samfunnsutvikling har
vist at det er behov for både offentlige og private aktører,
herunder vekterbransjen. Mange oppgaver som tidligere ble utført
av det offentlige utføres nå av private tilbydere. Disse
medlemmer mener de private aktørene således
bør sees på som et viktig supplement til det offentlige,
og som bidrar med å løse nødvendige samfunnsoppgaver
på en betryggende og profesjonell måte. Disse
medlemmer understreker at en forutsetning for dette er at
vekterbransjen og offentlige myndigheter har absolutt nulltoleranse
overfor ansatte som begår straffbare handlinger. Bransjen selv
og det offentlige må etablere gode kontrollmekanismer som
bidrar til å minimalisere risikoen for at dette yrket ikke
blir misbrukt av kriminelle og organiserte kriminelle miljøer. Disse
medlemmer viser i den forbindelse til det arbeidet som vaktbransjen
selv har bidratt med ved opprettelse av Vekterskolen og Sikker Vakt.
Disse medlemmer viser til at
det i dag er slik at vekterselskap må søke godkjenning
i det enkelte politidistrikt for å kunne ha virksomhet
der. I de tilfeller hvor et vaktselskap utøver virksomhet
i flere distrikter er det politidistriktet hvor hovedkontoret ligger
som har ansvaret for kontroll og oppfølging. Det lokale politidistrikt
har ofte begrenset kompetanse på området og i
en trang budsjetthverdag blir kontroll av vekterselskapene nedprioritert.
Disse medlemmer mener at skal
man kunne få en reell og effektiv kontroll i forhold til
vekterselskapene, må man opprette en sentral godkjenningsordning og
et sentralt tilsyn. Disse medlemmer ber videre Regjeringen
innføre et nasjonalt standardisert vekter-ID-kort. Man
kan ikke forvente at en person kjenner til de over 250 vekterselskapene
og hvordan deres ID-kort ser ut. Et nasjonalt vekter-ID-kort vil
i større grad sikre borgernes rettsikkerhet. Disse
medlemmer understreker at også vektere under opplæring
bør bære eget ID-kort som viser at de er lærlinger.
Slikt kort skal inneholde for eksempel bilde, firma og et ansettelsesnummer,
og til enhver tid være synlig. Sivile vektere skal uoppfordret
vise det frem dersom de griper inn.
Disse medlemmer ber Regjeringen
innføre tilsvarende godkjenningsordning for vektere som
for ordensvakter. Det vil i praksis si at vekter-ID-kortet utleveres
hos det lokale politiet etter at den som arbeider som vekter har
fremvist vandelsattest, og har gjennomført nødvendig
vekterkurs. Det må stilles krav til å inneha et
slikt nasjonalt vekter-ID-kort for å kunne arbeide som
vekter. Disse medlemmer mener videre at politiet
må gis hjemmel til å inndra vekter-ID-kortet dersom
vekteren viser seg uegnet.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen opprette
en nasjonal godkjenningsordning og kontroll av vekterselskap."
"Stortinget ber Regjeringen innføre
et krav til nasjonalt vekter-ID-kort for å kunne arbeide
som vekter i Norge. Kortet skal kunne inndras av politiet dersom man
viser seg uegnet."
Disse medlemmer ber Regjeringen
senest i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett sørge
for opprettelsen av de stillingene som det er behov for, og som ble
forutsatt av Stortinget i vedtaket om lov om vaktvirksomhet. Disse
medlemmer vil påpeke at det har vært en
forholdsvis stor økning i antall ansatte i vekterbransjen,
og disse medlemmer vil derfor anta at Regjeringen
må øke antallet stillinger i forhold til dette. Disse
medlemmer ber Regjeringen øremerke disse stillinger
i et sentralt tilsyn under politiet.
Disse medlemmer viser til at
PDMT (Politiets Data og Materiell Tjeneste) har utviklet et dataprogram for å kontrollere
personalia levert på CD-rom fra vaktselskapene. Disse
medlemmer mener dette vil bidra til at vaktselskapene får
mulighet til å kontrollere alle ansatte i forbindelse med årlig
kontroll fra politiet og forutsetter at dette skjer.
Disse medlemmer ser at den siste
tids hendelser har aktualisert noen av vaktbransjens hovedutfordringer,
nemlig bransjens manglende mulighet til å føre kontroll
med sine ansatte etter at ansettelsen har skjedd. Disse medlemmer mener
derfor det er viktig at vaktbransjen får mulighet til å innhente
ny politiattest ved behov og ved mistanke om kriminelle handlinger,
også etter at ansettelse har skjedd, og ber Regjeringen
legge frem endringer i lov om vaktvirksomhet for å klargjøre
dette.
Disse medlemmer viser til at
politiet i dag ikke har plikt til å varsle ledelsen i et
vaktselskap dersom en av deres ansatte har begått straffbare
handlinger, eller er under etterforskning mistenkt for alvorlig
straffbare handlinger. Under komiteens høring 8. februar
2007 kom det frem et sterkt ønske om at politiet skulle
ha en plikt til å varsle.
Disse medlemmer ber derfor Regjeringen
sørge for at politiet skal ha plikt til å varsle
ledelsen i vaktselskapene om slike hendelser.
Disse medlemmer viser til at
vaktselskapene kontinuerlig arbeider for å bedre kvaliteten,
både på den enkelte vekter og de tjenester de
leverer til sine kunder. Disse medlemmer registrerer
at kriminalstatistikken viser at bruk av narkotika blir mer og mer vanlig
også blant folk som er i fast arbeid. Disse medlemmer ber
derfor Regjeringen utrede forslag om å kunne teste ansatte
i vekterselskaper ved mistanke om misbruk av rusmidler.
Disse medlemmer har merket seg
at Regjeringen varsler at departementet skal foreta en gjennomgang
av lovverket, men behendig unnlater å si noe om hvor lang
tid dette vil ta eller hva som skal skje for å sikre bedre
kontroll. Disse medlemmer registrerer også at
komiteens flertall slår inn åpne dører
i forhold til diskusjonen om hvem som skal ha anledning til å nytte
maktmidler i samfunnet all den tid det ikke er politisk uenighet
om dette og dette temaet heller ikke er noen del av det fremlagte
representantforslag. Disse medlemmer konstaterer
videre at flertallet ikke berører spørsmålet
om at vaktselskaper er et "satsingsområde" for organisert
kriminalitet og terrorceller og at det rent faktisk foreligger etterretningsopplysninger som
også omfatter rikets sikkerhet som tilfaller saksbehandler/kontrollør
i Oslo politidistrikt, jf. trendrapport for Oslo politidistrikt
2007.