Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Marianne Aasen Agdestein, Alf E. Jakobsen, Rolf Terje Klungland, Torgeir Micaelsen, lederen Reidar Sandal og Eirin Kristin Sund, fra Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, Ulf Leirstein, Jørund Rytman og Christian Tybring-Gjedde, fra Høyre, Svein Flåtten, Peter Skovholt Gitmark og Jan Tore Sanner, fra Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti, Hans Olav Syversen, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, og fra Venstre, Lars Sponheim, viser til at dokumentet 12. januar 2007 ble sendt finansminister Kristin Halvorsen til uttalelse. Svaret fra finansministeren 17. januar 2007 er vedlagt innstillingen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at all arbeidsinntekt i utgangspunktet bør skattlegges likt, uavhengig av om det betales i penger eller i naturalia. Å kjøpe helsetjenester for utvalgte ansatte er en form for naturalytelse som bør beskattes på lik linje med andre frynsegoder.

Flertallet menerat å stimulere til kjøp av raskere behandling ved private helseinstitusjoner bidrar til en vridning av ressursbruken i helsevesenet. Tilbudet alle har adgang til å bruke, kan lett svekkes ved at skattefradrag stimulerer til økt bruk av private helsetilbud. I en tid med mangel på arbeidskraft kan en slik gunstig skatteordning føre til overgang av helsepersonell fra offentlig til privat helsevesen.

Flertallet viser til at det vil være de arbeidstakerne som er i en god forhandlingsposisjon som lettest kan forhandle seg frem til at behandlingskostnader skal dekkes av arbeidsgiver. Dersom det også skulle gjelde et skattefritak for arbeidsgivers betaling av slike behandlingsutgifter, ville urimeligheten forsterkes overfor andre arbeidstakere som ikke får dette frynsegodet av arbeidsgiver. Disse andre arbeidstakerne må betale eventuelle behandlingsutgifter selv, av beskattede inntekter.

Flertallet mener det vil være urettferdig om særlig "lønnsomme" arbeidstakere/pasienter med arbeidsgiver i ryggen skal kunne betale seg foran de mindre lønnsomme pasientene i behandlingskøen. Helsevesenet bør prioritere ut fra andre kriterier enn hvilke arbeidstakere arbeidsgiveren økonomisk ønsker å bidra til behandling for.

Flertallet finner også grunn til å påpeke at spørsmålet om å gjeninnføre skattefritaket for arbeidsgivers dekning av ansattes behandlingsutgifter under sykdom ikke ble tatt opp av arbeidslivets organisasjoner i deres skriftlige innspill til Sykefraværsutvalget, til tross for at innspillene inneholdt en lang rekke forslag for å redusere sykefraværet.

Flertallet kjenner ikke til at det foreligger noe dokumentert forskning som viser at sykefraværet har gått ned i den perioden en slik skattefritaksordning eksisterte.

Flertallet vil trekke fram ett av forslagene fra Sykefraværsutvalget om innføring av en tilskuddsordning til kjøp av helse- og rehabiliteringstjenester for å bringe personer som mottar sykepenger, raskere tilbake til arbeidslivet. Flertallet peker på at Stortinget gjennom behandlingen av St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 4 (2006-2007) bevilget 604 mill. kroner til dette tiltaket.

Flertallet viser til at Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet har utarbeidet et opplegg for tilskudd til helse- og rehabiliteringstjenester som har vært drøftet med partene i arbeidslivet. Dette innebærer at 120 mill. kroner avsettes til Arbeids- og velferdsetatens oppgaver og 380 mill. kroner avsettes til de regionale helseforetakenes oppgaver. 100 mill. kroner er inntil videre holdt tilbake til avklaring av gråsoneproblematikk er gjennomført.

Flertallet viser videre til at Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet har bedt de respektive etatene sette i gang ordningen, og har igangsatt nødvendige forberedelser for å kunne få på plass gode og relevante tilbud så raskt som mulig. Forskrifts- og regelverksendringer for å sikre Arbeids- og velferdsetaten nødvendige rammer til å kjøpe aktuelle tjenester vurderes. Videre er det en premiss for ordningen at det etableres et styrings- og kontrollsystem som sikrer sporbarhet mht. bruken av midlene og gir grunnlag for evalueringer.

Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Dokument nr. 8:26 (2006-2007) - forslag fra stortingsrepresentantene Ulf Leirstein, Jan Tore Sanner, Hans Olav Syversen og Lars Sponheim om skattefritak for arbeidsgiverbetalte behandlingsutgifter og sykeforsikringer – bifalles ikke."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil fremheve at mangelen på arbeidskraft er økende i Norge for tiden. En ordning med skattefritak når arbeidsgiver dekker behandlingsutgifter for syke arbeidstakere, vil kunne bidra til et mer effektivt system som sørger for rask behandling for flere. Det vil alle parter tjene på gjennom lavere helseutgifter, mer tilgjenglig arbeidskraft og kortere langtidsfravær for den enkelte.

Disse medlemmerser ingen motsetning mellom å bevilge midler over statsbudsjettet til kjøp av behandlingsplasser for medarbeidere rammet av sykdom og samtidig ha en ordning med skattefritak for arbeidsgiverbetalte behandlingsutgifter og sykeforsikringer. Det finnes også dokumentasjon på at den tidligere ordningen fungerte etter hensikten. Ifølge Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) økte antallet forsikrede personer i kollektive ordninger med behandlingsforsikringer fra 9 800 til 23 900 i løpet av 2005. I 2006 eller perioden etter at skattefritaket var fjernet ble økningen i forsikrede personer klart lavere, fra 23 900 til 30 000. Mer enn dobbelt så mange nye personer kom inn under en slik kollektiv ordning i 2005 mot 2006.

Disse medlemmerserpåskattestimulering av en slik ordning som ett av flere virkemidler for å få arbeidstakere raskere tilbake i arbeid. Det vil være fornuftig for den enkelte, og det er god samfunnsøkonomi. Den største trusselen mot et godt velferdssamfunn er de vel 700 000 som står utenfor arbeidslivet til enhver tid på grunn av sykdom og uførhet. Det er vel kjent at jo tidligere en kan sette inn målrettede tiltak for å få sykemeldte tilbake til arbeid, jo større er muligheten for å unngå varig utstøting til ulike trygdeordninger. En skattestimulering av arbeidsgivers dekning av helseutgifter gjør at tiltak kan bli satt i verk enda raskere, noe ikke minst det offentlige kan spare penger på. En slik ordning vil kunne øke etterspørselen etter behandlingstilbud, noe det er ledig kapasitet til i dag. En konsekvens av at ansatte får rask behandling innenfor offentlig, privat eller eventuelt utenlandsk helsetilbyder med ledig kapasitet, er frigjøring av plasser og vil ikke fortrenge andre. Spesielt vil køene i offentlig helsevesen kunne reduseres for mange andre brukere. På rehabilitering som ofte innebærer behov for psykolog eller fysioterapi er hovedandelen private tilbydere med ledig kapasitet. Dette forslaget kan derfor spare det offentlige for helseutgifter på sikt, motvirke langtidssykemelding for den enkelte og sørge for tilgjenglig arbeidskraft for bedriftene.

Disse medlemmerviser til at de fleste arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner er positive til forslaget til skattefritak for behandlingsutgifter og sykeforsikring. De peker bl.a. på at tiltaket er veldig relevant for målene i avtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA). I den sammenheng har regjeringen Stoltenberg lovet mer dialog med partene i arbeidslivet.

Disse medlemmer viser for øvrig til begrunnelsen i Dokument nr. 8:26 (2006-2007), og fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen, som en oppfølging av IA-avtalen, med virkning senest fra 1. juli 2007, fremme forslag om endringer i skatteloven § 5-15, slik at det kan gis forskriftshjemmel for skattefritak for arbeidsgivers dekning av ansattes behandlingsutgifter under sykdom og av behandlingsforsikringer."