I budsjettet for 2006 fjernet regjeringen Stoltenberg II skattefritaket for arbeidsgivers dekning av ansattes behandlingsutgifter under sykdom og av behandlingsforsikringer. Ordningen ble gjennomført av regjeringen Bondevik II som følge av budsjettforlik mellom de daværende regjeringspartier og Fremskrittspartiet i 2003. Til og med inntektsåret 2005 var dette, ifølge forslagsstillerne, en godt fungerende ordning. Det er, ifølge forslagsstillerne, grunn til å tro at ordningen bidro til at folk fikk raskere behandling og kom raskere tilbake i jobb. Videre at kostnadene ble mindre for arbeidsgiverne som reduserte sykelønnsutgiftene, og at produksjons- og effektivitetstap ble lavere i bedriftene. Det må, ifølge forslagsstillerne, også antas at sykelønnsutgiftene for staten ble redusert som en følge av dette og at ordningen bidro til å utnytte ledig kapasitet i behandlingsapparatet.

Ordningen var beregnet til å ha et skatteproveny på 20 mill. kroner. Forslagsstillerne mener imidlertid at de positive effektene av ordningen er større for den enkelte, bedriftene og for samfunnet.

Etter at regjeringen Stoltenberg II fjernet ordningen, har vi, ifølge forslagsstillerne, igjen fått et regelverk som motvirker at ansatte og arbeidsgivere i fellesskap kan unngå langvarige sykefravær, og i verste fall et liv på trygd for arbeidstakerne. Beskatningen hindrer, ifølge forslagsstillerne, med andre ord nettopp den utviklingen og det samarbeid partene i arbeidslivet tilstreber. I stedet blir resultatet for arbeidstakere og arbeidsgivere at de får en ekstra skatteregning ved å følge opp IA-avtalens intensjoner.

Forslagsstillerne understreker at norske bedrifter i svært mange bransjer har betydelige bemanningsproblemer i et meget stramt arbeidsmarked. Høyt sykefravær forsterker bedriftenes problemer med til enhver tid å ha tilstrekkelig kvalifisert arbeidskraft. Det blir da, ifølge forslagsstillerne, et paradoks at Regjeringen under budsjettbehandlingen finner 630 mill. kroner til å kjøpe raskere behandling for sykmeldte arbeidstakere, mens arbeidsgivere og ansatte som følger opp dette uten statlige bidrag, blir beskattet.

Forslagsstillerne peker også på at det i den offentlige debatt nå fremkommer at nærmest alle organisasjonene på arbeidstakersiden er enige om at skatteregler som direkte forhindrer at IA-avtalen oppfylles og at sykefraværet reduseres, bør endres. Dette tilsier en fornyet vurdering av en slik type ordning. Forslagsstillerne legger til grunn at ordningen praktiseres slik at andre pasientgrupper ikke fortrenges.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag i dokumentet:

"Stortinget ber Regjeringen, som en oppfølging av IA-avtalen, med virkning senest fra 1. juli 2007, fremme forslag om endringer i skatteloven § 5-15, slik at det kan gis forskriftshjemmel for skattefritak for arbeidsgivers dekning av ansattes behandlingsutgifter under sykdom og av behandlingsforsikringer."