Vedlegg - Brev fra Arbeids- og sosialdepartementet v/statsråd Anniken Hauglie, datert 25. januar 2019

Vedlegg
Svar til Stortinget vedr. representantforslag 63 S (2018-2019) om å hindre en utvikling der arbeidstakere mister fundamentale rettigheter

Jeg viser til brev fra Stortingets arbeids- og sosialkomité 19. desember 2018, der det er bedt om min vurdering av Dokument 8:63 S (2018–2019).

Regjeringen ønsker ryddige lønns- og arbeidsvilkår og å legge til rette for et organisert arbeidsliv. Arbeidsmarkedet er i stadig endring. Endringer i teknologi, demografi og globalisering skaper muligheter, men kan også utfordre gjeldende rammeverk. Det er legitimt at næringslivet benytter handlingsrommet i lovverket til å skape størst mulig vekst. Samtidig er det vesentlig at reglene følges, og at arbeidstakerrettigheter ikke undergraves. Valg av organisasjons-, tilknytnings- og ansettelsesform kan få betydning for hvem som har hvilke rettigheter, muligheter og plikter, og dette er det all grunn til å være oppmerksom på.

Representantene ønsker å presisere at faste og direkte arbeidsforhold er hovedregelen i norsk arbeidsliv. Fast og direkte ansettelse er allerede hovedregelen i norsk arbeidsliv. Dette fremgår uttrykkelig av arbeidsmiljøloven § 14-9 første ledd, som fra 1. januar i år også inneholder en definisjon av hva det innebærer å være fast ansatt. Øvrige ansettelsesformer, slik som midlertidig ansettelse og innleie, er unntak som krever at særskilte vilkår er oppfylt. At fast ansettelse er hovedregelen viser seg også i praksis. Fafo-rapport 2018:38 viser at tilsammen 11 prosent av de sysselsatte er midlertidig ansatt, innleide eller selvstendig næringsdrivende uten ansatte.

Når det gjelder håndheving av innleie, er departementet i gang med å utrede hvordan myndighetene gjennom offentlig kontroll kan styrke håndhevingen av innleiereglene, herunder likebehandlingsreglene. Dette arbeidet ble varslet i Prop. 73 L (2017-2018), og følger samtidig opp flere anmodningsvedtak fra Stortinget.

Representantene mener også at det bør fremmes forslag som styrker ansattes adgang til medbestemmelse i egen virksomhet. Regjeringen er opptatt av kunnskapsinnhenting, og har satt i gang et forskningsprosjekt som skal se nærmere på hvordan medvirkning og medbestemmelse praktiseres i norsk arbeidsliv i dag, herunder om grunnleggende rettigheter og ordninger påvirkes av endringer i arbeidslivet. Oppdraget er tildelt Fafo, og sluttrapport skal leveres ved utgangen av 2020.

Jeg oppfatter videre at representantene ønsker lovendringer for å sikre at rammeverket er tydelig på hvem som har arbeidsgiveransvar, blant annet for å unngå at man kan organisere seg bort fra dette. Arbeidsgiver er definert i arbeidsmiljøloven som "enhver som har ansatt arbeidstaker for å utføre arbeid i sin tjeneste". Vanligvis vil rettssubjektet arbeidsgiver være sammenfallende med arbeidsgivers virksomhet. En utvidelse av arbeidsgiverbegrepet, blant annet til konsernselskaper og andre selskaper med bestemmende innflytelse, ble blant annet vurdert i forarbeidene til gjeldende arbeidsmiljølov, se Ot.prp. nr. 49 (2004–2005). Departementet kom da til at en utvidelse ikke var ønskelig, blant annet fordi loven og rettspraksis i de aller fleste tilfellene er treffende med hensyn til hvor den reelle beslutningsmyndigheten ligger. Etter gjeldende rett er det også en viss åpning for at arbeidsgiveransvaret etter en konkret vurdering kan plasseres hos flere dersom det er et særskilt grunnlag for det.

Slik jeg ser det, gir dagens system i utgangspunktet fleksibilitet til å møte ulike former for organisering i arbeidslivet. Samtidig vet jeg at Norwegian-saken, som representantene viser til, har skapt engasjement. Slike saker gir god anledning til å reflektere over om gjeldende mekanismer er framtidsrettet og tilpasset utviklingen i arbeidslivet. Som i alle saker er det flere hensyn å ta, og jeg har vært i kontakt med både arbeidstaker- og arbeidsgiversiden om denne saken. Generelt er det god grunn til å være oppmerksomme på trender i arbeidsmarkedet. Dette gjelder både med hensyn til hvordan arbeid og virksomheter organiseres, hvilken tilknytning det er mellom den som tilbyr arbeid og den som utfører arbeid, og hvilke konsekvenser ulik organisering kan få. Etter min mening bør disse spørsmålene ses i sammenheng, over et lengre tidsperspektiv, i samråd med partene, og i lys av forskning på området.

Jeg nevner for ordens skyld at Regjeringen har nedsatt et utvalg om norsk luftfart, som blant annet skal vurdere konsekvenser for arbeidstakere i luftfarten som følge av nye forretningsmodeller og endring i tilknytningsform for de ansatte.