Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Martin Henriksen, lederen Lene Vågslid og Maria Aasen-Svensrud,
fra Høyre, Ingunn Foss, Peter Frølich og Frida Melvær, fra Fremskrittspartiet,
Per-Willy Amundsen og Kjell-Børge Freiberg, fra Senterpartiet, Jan
Bøhler og Jenny Klinge, og fra Sosialistisk Venstreparti, Petter Eide,
viser til Prop. 158 L (2020–2021) Endringer i personopplysningsloven
og offentleglova (ytrings- og informasjonsfrihet mv.).
Komiteen viser til at departementet
i denne proposisjonen foreslår endringer i unntaksregelen for ytrings-
og informasjonsfrihet i personopplysningsloven § 3. Komiteen viser
til at personopplysningsloven § 3 i dag gjør unntak fra deler av
loven og personvernforordningen for behandlingsaktiviteter som gjennomføres
utelukkende for journalistiske formål eller med henblikk på akademiske,
kunstneriske eller litterære ytringer. Bestemmelsen er en gjennomføring
av kravet i personvernforordningen art. 85 nr. 2, som pålegger medlemsstatene
gjennom lov å gjøre unntak fra forordningens prinsipper dersom det
er nødvendig for å bringe retten til vern av personopplysninger
i samsvar med retten til ytrings- og informasjonsfrihet. Komiteen merker
seg at unntaksbestemmelsen omfatter mange ulikeartede tilfeller,
særlig fordi begrepet «journalistiske formål» etter EU-domstolens
praksis skal tolkes svært vidt.
Komiteen forstår det slik at
lovforslaget skal bidra til en tydeligere lovregulering knyttet
til krenking av personer og sjikane på internett. Departementet
foreslår å endre bestemmelsen for å kunne sanksjonere nettsteder
som i sjikanehensikt legger ut personopplysninger på internett,
herunder personopplysninger om offentlig ansatte innhentet ved bruk
av offentleglova.
Komiteen viser til at i den
foreslåtte nye § 3 skal det fortsatt gis unntak for personvernforordningen
og loven ved behandling av personopplysninger for journalistiske
formål eller med henblikk på akademiske, kunstneriske eller litterære
ytringer. Komiteen merker
seg at departementet foreslår å innta et vilkår om at behandlingen
er unntatt fra reglene så langt det er nødvendig for utøvelsen av
retten til ytrings- og informasjonsfrihet, for å sikre at bestemmelsen
i enkelttilfeller ikke gjør unntak fra personopplysningsloven i
uforholdsmessig stor grad.
Komiteen viser til at regjeringen
foreslår at det legges inn kriterier for vurderingen av i hvilken
utstrekning unntaksreglene kommer til anvendelse. Det skal tas særlig
hensyn til:
-
a) samfunnets interesse
i behandlingen eller ytringer den leder frem til
-
b) atferdsnormer,
etiske retningslinjer og selvdømmeordninger eller lignende som bidrar
til å ivareta den registrertes personvern ved behandlingen
-
c) negative konsekvenser
som anvendelse av bestemmelser i personvernforordningen eller loven
her kan få for utøvelsen av ytrings- og informasjonsfriheten
-
d) konsekvensene
behandlingen kan få for den registrerte, og om den registrerte har
et særskilt behov for vern.
For å
gjøre det klart at forslaget ikke vil medføre endringer for redaktørstyrte
medier, viser komiteen til
at det foreslås å innta en særskilt unntaksregel som viderefører
gjeldende rett for medier som er omfattet av medieansvarsloven.
Komiteen viser til at forslaget
berører en kompleks problemstilling, der hensyn trekker i ulike
retninger og der to menneskerettigheter, ytringsfriheten og privatlivsvernet,
krysser hverandre. Komiteen viser
til at intensjonen med forslaget synes primært å være å gjøre unntaksregelen
mer nyansert og enklere å praktisere og håndheve for Datatilsynet,
og da særlig i tilknytning til behandling som finner sted i den
«uregulerte» delen av journalistikken – der det i begrenset grad
finnes presseetiske normer og redaksjonell kontroll med innhold og
ytringer. Komiteen viser
til at de instansene som uttalte seg kritisk til å innta et nødvendighetsvilkår
i høringsrunden, blant annet frykter en nedkjølingseffekt og at
kildevernet kan bli skadelidende.
Komiteen viser videre til at
det i proposisjonen foreslås et nytt unntak fra innsyn i offentleglova
§ 26 sjette ledd. Komiteen viser
til at etter artikkel 15 nr. 1 i personvernforordningen så har den
registrerte rett til å få vite om det behandles personopplysninger
om vedkommende, og om dette er tilfellet, rett til innsyn i opplysningene.
Dersom slikt innsyn skal være til reell nytte for den registrerte,
og det dreier seg om mange opplysninger, vil innsynet trolig måtte
gis i form av en sammenstilling av eller oversikt over opplysningene.
En slik sammenstilling eller oversikt vil i utgangspunktet være omfattet
av innsynsretten etter offentleglova. Komiteen merker seg at departementet
mener formålene bak innsynsretten i liten grad gjør seg gjeldende
for slike dokumenter, og at dersom det skal gis innsyn i slike sammenstillinger
eller oversikter, vil det kunne motvirke den ivaretakelsen av personvernet
som ligger bak artikkel 15. Komiteen merker seg at departementet derfor
vil fastsette en adgang til unntak fra innsyn for slike dokumenter.
Komiteen viser til at det også
foreslås en ny bestemmelse i offentleglova § 5 om utsatt innsyn
i saker for EOS-utvalget. Komiteen viser til at bestemmelsen vil
omfatte alle slags dokumenter som er utarbeidet av eller til EOS-utvalget
i saker som utvalget vurderer å legge frem for Stortinget som ledd
i den konstitusjonelle kontrollen, uavhengig av hva slags sak dokumentet
gjelder, eller hvilket organ som har dokumentet. Etter forslaget
er det likevel et krav at utvalget skal varsle det aktuelle organet
om at dokumentet eller dokumentene gjelder en slik sak. Kommer det
ingen slik melding, gjelder det heller ikke utsatt innsyn. Komiteen merker seg
at det på lik linje med det som gjelder i riksrevisjonssaker, her
er snakk om en obligatorisk utsettelse av tidspunktet for når innsynsretten
begynner å gjelde for de aktuelle dokumentene. Dette vil etter forslaget
skje når saken er mottatt i Stortinget. Bestemmelsen gir derimot ikke
hjemmel for å nekte innsyn etter at dokumentene blir omfattet av
innsynsretten. Oversendes ikke saken til Stortinget, gjelder innsynsretten
når EOS-utvalget har varslet det aktuelle organet om at saken er
ferdigbehandlet.
Komiteen viser til at bakgrunnen
for unntaksbehovet er at EOS-kontrolloven ikke gir hjemmel for unntak
fra innsyn for forvaltningsorganer og andre som er omfattet av offentleglova.
Uten en regulering i offentleglova av dette innsynsspørsmålet kan
man få en situasjon der EOS-kontrolloven sier at det ennå ikke skal
gis innsyn i de aktuelle dokumentene, mens det ikke er noen hjemmel
for å nekte innsyn etter offentleglova. Komiteen viser til at ingen
høringsinstanser gikk nærmere inn på eller stilte seg negative til
forslaget.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, viser til at personopplysningsloven § 3 har
som formål å veie to rettigheter mot hverandre – retten til ytrings-
og informasjonsfrihet og retten til personvern. Begge er forankret
i Grunnloven, jf. §§ 100 og 102, i Den europeiske menneskerettskonvensjon,
jf. artikkel 8 og 10 og Den internasjonale konvensjonen om sivile og
politiske rettigheter, jf. artikkel 17 og 19, som gjelder som norsk
lov etter menneskerettsloven § 2. I någjeldende § 3 i personopplysningsloven
er avveiningen mellom disse rettighetene foretatt i lovteksten,
i den forstand at det er uttrykkelig og uttømmende angitt hvilke
bestemmelser i loven og forordningen som skal gjelde dersom behandlingen
utelukkende skjer for et av formålene angitt i § 3. Bestemmelsen
legger dermed ikke opp til at det skal foretas nærmere vurderinger
av i hvilken utstrekning det i det enkelte tilfelle er nødvendig
med unntak fra loven og forordningen av hensyn til retten til ytrings-
og informasjonsfrihet.
Flertallet viser til at reguleringen
i personopplysningsloven § 3 i mange tilfeller fungerer godt. Særlig
for medier med en sentral redaktørfunksjon og som er tilsluttet
en pressefaglig selvdømmeordning, har dette vært en god regel som
har vært enkel å forholde seg til. Flertallet viser imidlertid
også til at departementet i sitt høringsnotat har påpekt flere utfordringer
knyttet til dagens regulering som tilsier at det kan være behov for
å endre någjeldende § 3 i personopplysningsloven.
Flertallet registrerer at bestemmelsen
har vist seg å være vanskelig å praktisere for Datatilsynet. Dette skyldes
blant annet at det er vanskelig for tilsynet å fastslå hva som er
formålet med en ytring, og å vurdere ytringens art. Datatilsynet
har blant annet trukket frem at dette gjør det vanskelig å gripe
inn når offentlige ansatte eller andre henges ut på internett. Flertallet viser
til at departementet videre har pekt på at någjeldende § 3 ikke
åpner for å sondre mellom tilfeller som ligger i kjernen av unntaksregelen,
og tilfeller som ligger i randsonen, til tross for at det ikke er
gitt at balansen mellom ytrings- og informasjonsfriheten og personvernet
skal være lik på tvers av ulikeartede tilfeller.
Flertallet vil påpeke at departementet
viste til at Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 stiller krav om
forholdsmessighet ved inngrep i retten til privatliv. Dette innebærer
blant annet at det skal mer til for å rettferdiggjøre et inngrep
i kjernen enn i randsonen av retten. Det ble videre vist til at
behovet for å åpne for mer nyanserte vurderinger i et nytt mediebilde
også er blitt trukket frem i tidligere utredninger og lovarbeider.
I forbindelse med endringen av unntaksregelen i personopplysningsloven
§ 7 i 2012, da begrepet «opinionsdannende» ble tatt ut av bestemmelsen,
ble det vist til Medieansvarsutvalgets synspunkt om at ved å fjerne
dette begrepet fra ordlyden skulle Datatilsynet i større grad kunne føre
kontroll med medier som ikke er tilsluttet mediebransjens selvdømmeordning,
og som er uten en sentral redaktørfunksjon. Dette ville etter utvalgets
syn åpne for at Datatilsynet kunne foreta mer nyanserte og inngående
avveininger mellom ytringsfrihet og personvern, jf. Prop. 47 L (2011–2012)
punkt 4.6 side 12–13, med henvisning til NOU 2011:12 kapittel 5
side 39–55.
Flertallet registrerer at departementet
fremhevet i høringsnotatet at forutsetningen om at lovendringen
ville åpne for mer nyanserte og inngående avveininger, neppe kan
sies å ha slått til. Det ble vist til at det etter den någjeldende
unntaksregelen er avgjørende om behandlingen kan karakteriseres
som «journalistisk» mv. eller ikke. Slik begrepet «journalistisk»
er tolket i EU-domstolens praksis, omfatter det både medier med og
uten en sentral redaktørfunksjon, og det er uten betydning om mediet
er tilsluttet en selvdømmeordning. Bestemmelsen åpner derfor ikke
for nyanseringer med utgangspunkt i slike forhold. På denne bakgrunn
har det blitt lagt til grunn av departementet at det er behov for
å gjøre endringer i personopplysningsloven for å sikre mer nyanserte
avveininger mellom ytrings- og informasjonsfriheten og personvernet.
Flertallet støtter departementets
vurderinger, og viser for øvrig til proposisjonens innhold.