Stortinget.no

logo
Hopp til innhald
Til framsida

Stortinget - Møte onsdag den 25. februar 2004 kl. 10

Dato:
President: Jørgen Kosmo
Tilbake til spørjetimen

Spørsmål 8

André Kvakkestad (FrP): «Et stort antall personer og fartøyer oppholder seg i Indre Oslofjord. Ansvaret for brannvernsberedskapen er fordelt mellom flere kommuner etter hvor ulykkene oppstår. Selv om det eksisterer en eldre avtale om assistanse mellom kommunene, foreligger det ikke en helhetlig beredskapsplan som sikrer rask og god assistanse ved brann som oppstår ved passasjertransport eller lystbåter.

Mener statsråden dagens beredskapssituasjon er god nok?»

Statsråd Odd Einar Dørum: Med jevne mellomrom har Norge opplevd transportkatastrofer vi helst skulle vært foruten. Representanten Kvakkestad peker på én type hendelse som stiller særlig store krav til innsatsmannskapene, nemlig brann om bord i fartøy til sjøs.

Uansett type og størrelse på fartøyet, er det slik at det er de om bord som må stå for førsteinnsatsen. Det følger av et internasjonalt regelverk og forskrift av 9. mai 2003 nr. 687 om kvalifikasjonskrav og sertifikatrettigheter for personell på norske skip, fiske- og fangstfartøy og flyttbare innretninger, hvilken sikkerhetsopplæring de ansatte på fartøy i kommersiell drift skal gjennomgå. Overlevelsesteknikker, brannvern og brannslukking er sentrale momenter i denne opplæringen.

Landbasert brannvesen verken kan eller skal være førsteinnsats ved branner på fartøy i rom sjø, men de har en plikt til å yte bistand ved brann eller andre ulykkessituasjoner til sjøs, etter brann- og eksplosjonsvernloven § 11g.

Dersom kapteinen vurderer det slik at skipets eget mannskap ikke vil klare å håndtere brannen alene, vil anmodning om bistand gå via Hovedredningssentralen. Hovedredningssentralen anser en brann om bord i båt for å være en redningsaksjon, og tilgjengelige ressurser vil ha plikt til å yte bistand. Dette innebærer at en ikke er avhengig av kommunale avtaler.

Kommuner som har regelmessig skipsanløp og særlig anløp av passasjerskip, vil som følge av den generelle innsatsplikten øve sitt brannvesen på brann- og ulykkesscenarier i skip. I tillegg har fem kommuner særlig trenede innsatsgrupper beregnet på brann om bord i fartøyer til sjøs. Dette gjelder Oslo, Larvik, Kristiansand, Bergen og Bodø. Det gjennomføres årlig øvelser, og for brannvesenet i Oslo og Larvik innebærer øvelsen også helikoptertransport ut til skipet. I dag er det kun inngått særskilt avtale med brannvesenet i Larvik, men også de andre brannvesenene har fått støtte i form av særskilt øremerkede midler til opplærings- og øvingstiltak. Ordningen med redningsinnsats til sjøs, RITS, skal evalueres i løpet av 2004.

Basert på de opplysninger jeg har fått, tror jeg at vi kan slå fast at brannsikkerheten om bord på skip aldri har vært bedre enn den er i dag. Skipenes organisatoriske forhold er styrket, og alle passasjerskip er dekket av stasjonære slokkeanlegg, sprinkleranlegg. Det vil nødvendigvis ta noe tid før hjelp fra land kan påberegnes. I noen tilfeller vil en også kunne være utenfor helikopterrekkevidde. Når det gjelder beredskap mot brann i fartøyer i Indre Oslofjord, er brannvesenet i Oslo, Larvik og Kristiansand godt trenet til å takle denne type situasjoner.

André Kvakkestad (FrP): Jeg takker statsråden for svaret.

Det er jo slik at hver kommune i utgangspunktet har ansvaret for sitt sjøområde. Slik jeg forstår det, er det hver kommune som organiserer sin egen brannberedskap. Slik sett kan jeg heller ikke se at det foreligger noen form for oversikt over de samlede ressurser som kan stilles til disposisjon dersom en større brann skulle kunne komme til å skje.

Ville det ikke være hensiktsmessig at man i et så tett trafikkert område som Indre Oslofjord hadde ønsket en helhetlig plan for å få kartlagt hvilke ressurser man har, og hvordan de mest hensiktsmessig kan tas i bruk?

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg har nettopp gjort rede for ansvarsfordelingen, og at primæransvaret ved brann på et skip ligger på skipet selv, som skal være forberedt på det – det er et krav til skipet – og så vil landbasert mannskap komme til hjelp. Jeg har nettopp gitt uttrykk for at vi har slike spesialtrenede ressurser i Oslo og Larvik, og om nødvendig – hvis det er langt ut i Oslofjorden – også i Kristiansand. Det øves, og jeg har nylig vært hos Oslo Brannvesen, som har fortalt meg om sitt opplegg i en slik sammenheng. For å være sikker på at en slik redningsinnsats til sjøs er best mulig, kommer vi til å evaluere oppleggene, som jeg sa, i løpet av dette året. Jeg vil være sikker på at vi ikke skal ha gråsoner.

Det er også slik at helikopterberedskapen i Oslo er styrket, f.eks. etter «Scandinavian Star»-katastrofen, som fikk oss til å tenke nytt på mange områder. Det var da brannvesenets plikt om bistandsplikt til sjøs kom inn i brannloven, og det var da vi fikk redningsinnsats til sjøs-gruppene, som en følge av ulykken. Etter det fikk vi også en styrking av helikopterberedskapen på Rygge. Vi har også fått en samlokalisering av Hovedredningssentralen og kystradio, altså Hovedredningssentralen for Sør-Norge, og bl.a. i forbindelse med «Rocknes»-ulykken viste det seg hvor effektivt det kunne være.

André Kvakkestad (FrP): Uavhengig av om skipene har primæransvaret eller ikke, går jeg ut ifra at kommunene er pålagt et assistansekrav fordi man ser at det kan være nødvendig. Men slik jeg forstår statsråden, mener statsråden at f.eks. kommunene Asker, Bærum, Frogn og Vestby ikke bør bruke verken krefter eller ressurser på å organisere en sekundær brannberedskap i forhold til brann om bord i fartøyer, fordi statsråden mener at dette vil bli ivaretatt av Oslo kommune.

Statsråd Odd Einar Dørum: Det var å trekke meg veldig langt.

Brannvesenet er lokalt organisert i Norge, men rent faglig går det en linje opp til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, som nå er under Justisdepartementet. Det å bruke godt lokalt vett ut fra lokale vær- og føreforhold er fortsatt god kultur i Norge. Enhver som kjenner f.eks. tettheten av småfartøy i Asker og Bærum og Frogn, vil sikkert ta det innover seg. Jeg er ganske sikker på at det vil være et påtrengende tema hos lokale politikere.

Det jeg gav uttrykk for, er at det skal være en samordning, slik at hvis det inntreffer store hendelser, må det eksistere en plan, og da sa jeg at i tillegg til at skipene har et ansvar som de er forpliktet til – et hefte utgitt at Justisdepartementet som heter Oppgaver og samarbeid ved skipsulykker beskriver både ansvarsfordeling og prosedyrer – har jeg gitt uttrykk for at Hovedredningssentralen trer i virksomhet. Jeg har også sagt at vi må ha spesielt trenede mannskaper for større situasjoner. Det måtte vi etter «Scandinavian Star», fordi skipsfart i Oslofjorden er alt fra små til veldig store båter. Fornuften tilsier at vi må prøve å dekke alt dette, både ved lokal og ved nasjonal samordnet innsats.

Presidenten: Vi behandlar no spørsmåla 27 og 28.

: