Hans Fredrik Grøvan (KrF) [17:01:42]: (ordfører for sakene): Det er to separate rapporter fra Riksrevisjonen som vi har til behandling nå, Dokument 3:14 for 2015–2016 og Dokument 3:15 for 2015–2016. På grunn av sakenes karakter, innhold og tematikk behandles de samlet i plenum. Det foreligger altså to innstillinger fra komiteen, en til hver sak. Jeg vil redegjøre for begge sakene.

Først Dokument 3:14, som omhandler myndighetenes arbeid mot sosial dumping ved offentlige anskaffelser. Formålet med Riksrevisjonens undersøkelse i denne saken har vært å vurdere i hvilken grad offentlig sektor i sine offentlige anskaffelser ivaretar Stortingets mål om et arbeidsliv uten sosial dumping. Undersøkelsen har hovedvekt på årene 2012– 2015. Undersøkelsen tar også opp i seg mulige årsaker til eventuell svak måloppnåelse på området.

Det er slik at Stortinget, eksempelvis ved behandlingen av arbeidslivsmeldingen i 2012, har vært tydelig på hvor viktig det er å bekjempe useriøsitet i arbeidslivet, som f.eks. sosial dumping og arbeidsmiljøkriminalitet. Stortinget har også vært tydelig på at det offentlige har et særlig ansvar for å forebygge og hindre sosial dumping, bl.a. i forbindelse med Stortingets behandling av lov om offentlige anskaffelser, i 2012.

Offentlig sektor er en stor innkjøper av mange forskjellige tjenester. Som utbygger og drifter av store bygg og som en omfattende tjenesteleverandør er offentlig sektor avhengig av eksterne leverandører og underleverandører. Offentlig sektor har et særlig ansvar for å sikre ryddige forhold i norsk arbeidsliv og hindre sosial dumping ved å medvirke til at utenlandske arbeidstakere ikke blir utnyttet på det norske arbeidsmarkedet. Dette innebærer bl.a. å sikre at lønns- og arbeidsvilkår er i samsvar med minimumsvilkårene i tariffavtaler og allmenngjøringsforskriftene.

Riksrevisjonen peker på at offentlige virksomheter ikke i tilstrekkelig grad etterlever regelverket som skal bidra til å forhindre sosial dumping ved egne anskaffelser. Undersøkelser viser en klar sammenheng mellom hvorvidt en offentlig virksomhet har etablert strategier og rutiner for arbeidet mot sosial dumping ved egne anskaffelser, og virksomhetens etterlevelse av regelverket. Samtidig viser undersøkelsen at det kan være stort avvik mellom systemer og krav som stilles på sentralt nivå i en etat eller i en kommune, og praksisen i de desentraliserte delene av organisasjonene, der anskaffelsene reelt foretas. I den forbindelse er komiteen opptatt av at arbeidet med å forhindre sosial dumping ved offentlige anskaffelser må preges av et vedvarende holdningsarbeid og av forankring av regelverket i alle deler av forvaltningen.

Jeg vil skyte inn at det i all hovedsak er en samlet komité som står bak innstillingen i denne saken, men det er noen unntak. Det regner jeg med partiene selv vil gjøre rede for. Som saksordfører vil jeg primært gjøre rede for saken som sådan, med vekt på de forhold som komiteen samlet står bak.

Manglende kunnskap om systemer som er etablert på sentralt nivå, og manglende etterlevelse av interne krav gir økt risiko for sosial dumping ved offentlige anskaffelser. Riksrevisjonen mener det er behov for bedre kunnskap og kompetanse i offentlig sektor om hvordan oppdragsgiver skal følge opp oppdragstakers etterlevelse av krav til lønns- og arbeidsvilkår. Etter Riksrevisjonens vurdering kan økt kunnskap og kompetanse nettopp bidra til å sikre at offentlig sektor i større grad bidrar i arbeidet med å forhindre sosial dumping. Komiteen deler denne vurderingen fullt ut.

Riksrevisjonen mener Arbeids- og sosialdepartementets innsats for å sikre et arbeidsliv uten sosial dumping i offentlige anskaffelser kan gjøres bedre. Det er en vurdering komiteen stiller seg bak. Mange statlige virksomheter og kommuner har ikke i tilstrekkelig grad tatt ansvaret for å sette seg inn i forskriftskravene som skal hindre sosial dumping ved egne anskaffelser. Det er behov for å gjøre Arbeids- og sosialdepartementets virkemidler på dette området bedre kjent blant dem som skal anvende dem. Dessuten må veiledningsmaterialet bli tydeligere formidlet til de offentlige virksomhetene som har størst behov for veiledning på området.

Statsråden gir i sitt brev til Riksrevisjonen uttrykk for at en i utgangspunktet har det regelverket som skal til, men at hovedutfordringen er å sørge for at det etterleves. Komiteen deler denne oppfatningen, men det er samtidig viktig å understreke betydningen av å satse enda mer på god informasjon og forankring, relevant veiledning og ikke minst effektive og hyppige tilsyn, i tillegg til rask reaksjon når det avdekkes brudd på regelverket. Etter flertallets syn er heller ikke kravene i regelverket presist nok formulert. Det er et politisk ansvar, som Stortinget har et spesielt ansvar for å rydde opp i.

Den andre rapporten vi har til behandling, omhandler myndighetenes innsats mot arbeidsmiljøkriminalitet. Målet med den undersøkelsen har vært å vurdere i hvilken grad Arbeidstilsynets og politiets innsats mot arbeidsmiljøkriminalitet er i tråd med Stortingets vedtak og forutsetninger for å sikre et seriøst, godt og anstendig arbeidsliv. Undersøkelsen omfatter perioden 2009–2015, med hovedvekt på årene 2014 og 2015. Særlig er den delen av arbeidsmiljøkriminaliteten som gjelder sosial dumping, vektlagt i undersøkelsen. Det skyldes bl.a. nettopp det faktum at Stortinget har pekt på behovet for økt innsats her, som jeg nettopp har vært inne på.

I denne innstillingen står partiene samlet i alle merknader til saken. Sosial dumping i ulik form, farlige arbeidsforhold og skatte- og avgiftsunndragelser er svært ødeleggende for finansieringen av fellesskapet vårt. Derfor mener vi det er riktig av Riksrevisjonen å gjennomgå myndighetenes arbeid på dette feltet. Det er bred enighet om at vi skal ha et seriøst, godt og anstendig arbeidsliv.

Som jeg nettopp har vært inne på, er sosial dumping en utfordring i norsk arbeidsliv i dag. Vi kan ikke risikere å få en dårligere standard for arbeidsmiljøet, der kriminelle aktører utkonkurrerer lovlig drevne virksomheter.

Riksrevisjonens undersøkelse dokumenterer at Arbeidstilsynet har for enkle tilsyn, for lite bruk av avskrekkende reaksjoner, og politiets etterforskning tar for lang tid. Riksrevisjonen mener det er kritikkverdig at Arbeidstilsynet ikke har nødvendig og oppdatert kompetanse i å bekjempe arbeidsmiljøkriminalitet. Komiteen mener det er kritikkverdig dersom Arbeidstilsynet mangler kompetanse på et så sentralt felt. Samtidig merker vi oss at arbeids- og sosialministeren sier seg uenig i dette. Men Riksrevisjonen konstaterer altså at Arbeidstilsynets inspektører har lite erfaring med tilsyn, og at inspektørene selv gir uttrykk for at de har behov for mer kompetanse. Komiteen er derfor enig med Riksrevisjonen i at videreutvikling av kompetanse er helt avgjørende for å sikre god kvalitet på arbeidet mot sosial dumping.

Undersøkelsen avdekker lang saksbehandlingstid og ugrunnet opphold i politiets etterforskning av arbeidsmiljøkriminalitet. Samlet sett bemerker Riksrevisjonen at for dårlig etterforskning, lang saksbehandlingstid og svak framdrift i etterforskningen gjør det vanskelig å innfri Stortingets forutsetninger om at lovbrudd i arbeidslivet skal føre til reaksjoner og konsekvenser for den som bryter loven. Komiteen mener dette er alvorlig.

Avslutningsvis vil jeg understreke at ansvarlige statsråder har et politisk og overordnet ansvar for å sikre at arbeidsmiljøkriminalitet blir avdekket, og ikke minst at det får konsekvenser for lovbryter. Sosial dumping og arbeidslivskriminalitet er noe vi skal og må bekjempe, og vi må ta i bruk de tiltak som virker. Lovbrudd skal få konsekvenser.

Martin Kolberg (A) [17:11:12]: Slik jeg ser det, er det nødvendig at vi ser de to sakene vi nå behandler, i sammenheng, slik saksordføreren har sagt, men det er også nødvendig å se hen til den saken som vi nettopp behandlet knyttet til ID-kontroll og de spørsmålene som ligger under Finansdepartementet, men som er en del av en helhet. Jeg tror at det er nødvendig for at vi skal kunne greie i sammenheng å skaffe oss et godt bilde av det jeg vil karakterisere som – slik saksordføreren på en god måte nå har gjort – en meget alvorlig situasjon i norsk arbeidsliv, dessverre. Dette må være utgangspunktet for en sterkere og mer målrettet innsats for å bekjempe arbeidsmiljøkriminalitet og dette uvesenet som heter sosial dumping.

Jeg vil, i likhet med representanten Grøvan, understreke at trusselbildet stadig blir mer alvorlig ved at sosial dumping og norsk arbeidsliv stadig oftere knyttes til alvorlig økonomisk kriminalitet, skatteunndragelser, voldskriminalitet, bakmenn og ved noen anledninger faktisk det som også kan kalles mafialignende tilstander.

Jeg henviser her i stortingssalen til det som Riksadvokaten også har sagt, om at bekjempelse av arbeidslivskriminalitet må bli et sentralt område for alle norske myndigheter i tiden framover.

Som saksordføreren også sa, er det slik at Stortinget ved en rekke anledninger har understreket at et godt og anstendig arbeidsliv er en viktig del av det som kalles den norske modellen, og at det blir stadig vanskeligere å bevare det. Sosial dumping er en utfordring i norsk arbeidsliv, og vi risikerer å få en dårligere standard for arbeidsmiljøet, der kriminelle aktører kan utkonkurrere lovlig drevne virksomheter.

Noen ganger har jeg i mitt politiske virke møtt seriøse representanter for norsk næringsliv. De har mange ganger gått løs på meg fordi de gjerne vil ha en mye slappere arbeidsmiljølov. Da spør jeg dem noen ganger om de tenker på om de undergraver seg selv. Da blir det veldig stille i stua. Det er ingen som svarer på det.

Det som er et faktum, er at næringsliv, fagbevegelse og samfunn er i samme båt når det gjelder disse tunge spørsmålene, og vi trenger ikke i vårt politiske arbeid noen svekkelse av noen av de delene for å imøtekomme det som er Stortingets enstemmige vedtak om at disse tingene må ha prioritet, og at de må bekjempes. Jeg skal komme litt mer tilbake til dette senere i mitt innlegg, og jeg legger veldig vekt på denne delen av politikken.

Det foreligger en rapport som heter «Situasjonsbeskrivelse 2014 – arbeidsmarkedskriminalitet i Norge». Der er det mange som er med: Arbeidstilsynet, kriminalomsorgen, Kripos, Mattilsynet, Nav, Politiets utlendingsenhet, skatteetaten, tollvesenet, Utlendingsdirektoratet og Økokrim. Hva står det der? Jeg siterer:

«Kampen mot såkalt «sosial dumping» er et viktig satsingsområde for myndighetene. Arbeidstilsynet har gjennom tilsyn og inspeksjoner avdekket uverdige forhold for utenlandske arbeidere i Norge. Arbeidstilsynet kan benytte egne sanksjoner mot brudd på allmenngjøringsloven og utlendingsloven. Det er lagt opp til rask reaksjon ved bruk av slike sanksjoner. Det er bare de alvorligste tilfellene som nå politianmeldes.»

Videre:

«Politiet må effektivt følge opp de tilfeller som blir anmeldt, både gjennom rask behandling og adekvat reaksjon.»

Det nevnte også representanten Grøvan.

Dette viser at de viktigste aktørene i bekjempelse av sosial dumping er enige om virkelighetsbeskrivelsen, som stemmer overens med den Stortinget har lagt til grunn. Samtidig må det konstateres at dagens situasjon langt fra er tilfredsstillende.

La meg slå fast at sosial dumping er en del av arbeidsmiljøkriminaliteten. Det er derfor naturlig at vi behandler undersøkelsen om sosial dumping i offentlig sektor sammen med arbeidsmiljøkriminaliteten. Det er derfor komiteen har gjort det.

Offentlig sektor er avhengig av å foreta betydelige anskaffelser fra eksterne leverandører. Stortinget har derfor slått fast at det offentlige har et særlig ansvar for å forebygge og hindre sosial dumping. Det burde være en selvfølge at det offentlige går foran og ikke inngår kontrakter med virksomheter som tilbyr dårligere vilkår enn det som er normalt på det norske arbeidsmarkedet. Det burde være en selvfølge at det var slik. Likevel forteller Riksrevisjonen Stortinget at reglene ikke etterleves, og at nødvendige rutiner ofte ikke er på plass. Arbeidstilsynet greier ikke gjennom sitt tilsyn å sikre at reglene følges, og at departementet gjør ikke nok – sier Riksrevisjonen. Vi skal få høre statsråden litt senere her, men dette sier Riksrevisjonen til Stortinget. Da er spørsmålet: Hvordan kan dette skje, når det så mange ganger så tydelig er blitt sagt av et samlet storting? Hvordan kan dette skje – etter så mange runder og etter så strenge beskjeder fra Stortinget om at sosial dumping skal bekjempes, og at det offentlige har et særlig ansvar? Det burde selvfølgelig egentlig være unødvendig å si at Riksrevisjonens anbefalinger om å styrke innsatsen må følges opp. Det er en helt selvfølgelig ting å si, men jeg sier det nå. Desto mer underlig framstår det at statsråden sier at hun vil følge opp – selvsagt, vil jeg egentlig si – men i liten grad greier å redegjøre for hvordan, ifølge Riksrevisjonen. Det er naturlig at den tilstedeværende statsråd nå klarer å redegjøre for Stortinget for hvordan hun vil gjøre dette.

Likeledes vil jeg si at det er oppsiktsvekkende at Riksrevisjonen må fastholde at Arbeidstilsynet i hovedsak bruker milde reaksjoner mot virksomheter som ikke følger regelverket, fordi arbeids- og sosialministeren mener det ikke er belegg for slike påstander. Jeg tror jeg har lyst til å gjenta akkurat den setningen, med statsrådens oppmerksomhet. Det er bemerkelsesverdig at Riksrevisjonen gjentar at Arbeidstilsynet bruker for milde reaksjonsformer, og at en ikke følger regelverket, fordi arbeids- og sosialministeren mener det ikke er belegg for påstandene om at de bruker for milde reaksjonsformer. Jeg bare registrerer her en stor uenighet mellom statsråden, departementet, og Riksrevisjonen på dette punktet, og det er helt maktpåliggende, vil jeg si, at dette punktet også blir klargjort i denne meget viktige debatten.

Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV er enige om at en ikke skal bruke strengere reaksjonsformer enn det situasjonen tilsier, selvfølgelig, men sosial dumping i offentlige anskaffelser er i mange tilfeller knyttet til store nasjonale eller internasjonale selskaper som vi vet bruker underleverandører hvor det er tvilsomme arbeidskontrakter, for å få økonomiske konkurransefortrinn overfor bedrifter som er seriøse. Dette vet vi. I slike tilfeller er det ikke minst nødvendig at regelverket er meget klart, med tilhørende strenge reaksjonsformer fra Arbeidstilsynet. Bare på en slik måte vil store økonomiske selskaper som har store juridiske ressurser, og som bruker store juridiske ressurser til å omgå regelverket, bli tvunget til å endre sin praksis – får vi håpe – slik at vi får en rettferdig konkurranse basert på norsk lov og på Stortingets vedtak.

Stortinget svarte på utfordringen med økende omfang av sosial dumping dels ved å vedta at Arbeidstilsynet kunne ilegge overtredelsesgebyr ved brudd på regelverket i 2013. Riksrevisjonens undersøkelse avdekker at dette virkemiddelet i svært liten grad blir brukt, og at i den grad det blir brukt, er det i tilfeller hvor det avdekkes manglende sikkerhet på arbeidsplassen. Som et virkemiddel for håndhevelse og respekt for regelverket er det enda ikke tatt i bruk. Da er spørsmålet til statsråden: Hvorfor er ikke det tatt i bruk av den etaten statsråden har ansvaret for, når Stortinget har sagt helt eksplisitt at det skal tas i bruk? Jeg opplever etter hvert gjennom et langt politisk liv at det finnes slike spørsmål som jeg undres over svaret på, og det er ofte vanskelig å få det fram.

Noe av årsaken det pekes på i denne forbindelse, er at Arbeidstilsynet mangler kompetanse, som saksordføreren sa – det er blitt sagt – og jeg slutter meg til det representanten Grøvan sa om alle disse forhold, og gjentar dem ikke. Vi må selvfølgelig sørge for at de har en tilstrekkelig kompetanse, og jeg ber, i likhet med saksordføreren, arbeids- og sosialministeren om å ta dette punktet inn over seg og rette opp i disse forholdene.

Videre er det slik at Riksrevisjonens undersøkelse dokumenterer at Arbeidstilsynet har for enkle tilsyn, at det dertil er liten bruk av avskrekkende reaksjoner, og – som representanten Grøvan sa – at politiets etterforskning tar for lang tid. En samlet komité ser svært alvorlig på dette. Derfor sier jeg, i likhet med saksordføreren, at det blir helt nødvendig at det på dette punktet må etableres – og jeg skal bruke et litt annet ord – en mentalitetsforandring i politiet. Jeg tror faktisk at dette på en rekke områder er upløyd mark også for politiet, og selvfølgelig komplisert å håndtere, men det må etableres en mentalitetsforandring som gjør at de faktisk prioriterer dette på en god måte.

Så vil jeg til slutt si at det omfattes selvfølgelig ikke av Riksrevisjonens rapport, men det jeg vil legge til, som det heter, er at det er regjeringens systematiske forsøk på å svekke arbeidsmiljøloven. Jeg har vært i denne sal i debatter med representanter for regjeringen. Det gjelder Torbjørn Røe Isaksen og andre som var talsmenn for dette feltet i forrige stortingsperiode, som sto på denne talerstolen hvor jeg nå står, og sa: Vi skal sette Arbeidstilsynet i stand til å gjøre dette, så dette behøver ikke fagbevegelsen å tenke på, og derfor har vi fjernet retten om kollektiv søksmålsrett. Et av de viktigste virkemidlene som fagbevegelsen hadde i kampen for det vi så på nært hold av både sosial dumping og arbeidslivskriminalitet, som den enkelte selvfølgelig selv ikke har kraft til å gjøre – den juridiske rettigheten – fjernet regjeringen, og flertallet i Stortinget. Da nytter det ikke å komme til Stortinget – i hvert fall ikke til meg – og si at dette vil vi gjøre med alle tenkelige virkemidler, når det nå også viser seg at Arbeidstilsynet ikke klarer å følge det opp. Det visste vi jo. Hvordan skal de klare det? De er ikke store nok til det, de har ikke kompetanse til det, de er ikke organisert til å klare det. Men dette var selvfølgelig et skalkeskjul for å redusere fagbevegelsens autoritet på feltet som en del av den systematiske nedbyggingen av arbeidsmiljøloven. Det var det de gjorde. Det må tas med i betraktning her. Og jeg lytter med oppmerksomhet og spenning på hva statsråden vil si om den siden av saken, om hun fortsatt mener at det er veldig relevant å frata fagbevegelsen denne juridiske rettigheten på et område og på et felt som karakteriseres som så alvorlig av vår egen riksrevisjon, og som alle i denne salen forstår at det egentlig er.

Gjermund Hagesæter (FrP) [17:28:14]: No har saksordføraren gjort greie for denne saka på ein god måte, og det er òg brei einigheit om begge desse to sakene, som blir behandla saman. Den eine, om arbeidsmiljøkriminalitet, omfattar perioden 2009–2015. Når det gjeld den andre saka om sosial dumping, legg undersøkinga hovudvekt på åra 2012–2015. Dette er altså ikkje nye problemstillingar. Det er problemstillingar som har vore der, og som ein framover må bruke tid og gode krefter på å samle seg om og kjempe mot – og få orden på.

Dette er ei betydeleg utfordring. Som saksordføraren var inne på, er både kunnskap og kompetanse viktig i denne saka. Eg vil òg leggje til at vi har eksempel på at det ligg føre kunnskap og kompetanse hos enkelte etatar som dessverre ikkje har kome andre etatar til gode. Arbeidstilsynet kan sitje på kompetanse. Politiet kan sitje på kompetanse og kunnskap, og skatteetaten, tolletaten og Nav kan sitje på kunnskap og kompetanse som det er viktig at andre etatar òg får ta del i, slik at ein då blir betre i stand til å kjempe mot desse viktige utfordringane som vi har her.

Her veit eg at regjeringa har gjort mykje, og framleis gjer mykje. Eg vil òg gje honnør til regjeringa for det tverretatlege samarbeidet som er oppretta i kampen mot arbeidslivskriminalitet, m.a. med nytt tverretatleg senter for etterretning og analyse – NTAES – som er sett saman av medarbeidarar både frå politiet, frå skatteetaten, frå Nav, frå Arbeidstilsynet og frå tolletaten. Saman skal desse utarbeide nasjonale trussel- og risikovurderingar for å hjelpe etatane til å prioritere innsatsen mot m.a. arbeidslivskriminalitet. Det trur eg er eit fornuftig grep, og eit riktig grep å ta, for det har nok historisk vore slik at dei ulike etatane sit på ulik kunnskap som ein ikkje klarar å formidle til andre etatar, og då vil ein ikkje bli sterk nok til å gjere eit kraftanslag. Så her er det ei kraftsamling mellom dei ulike etatane. Det er bra, og derfor har eg òg tru på at ein vil lykkast framover i betydeleg grad med å kjempe mot desse utfordringane som dette utgjer, både når det gjeld arbeidslivskriminalitet og sosial dumping.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:31:56]: I alle de tre sakene vi har nå, er ikke tro nok. Det er viktig å ha tro på at man kan få gjort noe, men det må et helt annet presisjonsnivå til.

Vi har tre saker. Vi har Riksrevisjonens rapport om arbeidsmiljøkriminalitet, Dokument 3:15, og vi har Riksrevisjonens rapport om sosial dumping ved offentlige anskaffelser, Dokument 3:14, som er de sakene vi behandler nå. Forrige sak, om Dokument 3:11, gjelder beskatning av utenlandske arbeidstakere og næringsdrivende på midlertidig opphold i Norge.

I rapportene som vi behandler nå, er det naturlige skyggesider ved EØS-avtalen. Det er utrolig komplisert, og det er et svært krevende regelverk som skal rette på de grunnleggende svake sidene ved friest mulig bevegelse. Og det er i mange tilfeller reaksjonsmidler som må brukes av andre land, for de har fått myndighet i henhold til håndhevingsdirektivet, som flertallet her i Stortinget ga sin tilslutning til.

Representanten Kolberg sier at det må mer målrettet innsats til. Uvesenet sosial dumping må en motarbeide. Trusselbildet blir stadig alvorligere. Jeg er glad for uttalelsene fra representanten Kolberg, og jeg vet at representanten Kolberg mener alvor med det. Samtidig må en stille seg spørsmålet: Hvordan i all verden kan dette skje? Det har akselerert under denne regjeringa, men det var i full gang også under den forrige regjeringa. Det er et faktum at de som kjøper tjenestene, enten det er offentlige som kjøper, eller det er private som kjøper, på kort sikt er tjent med sosial dumping – det er det som er det grunnleggende her. Når en har et så sterkt motiv som vi vet at en har når forskjellene i arbeidskostnader er så store, blir dette en enormt krevende jobb å gjøre.

Den ene innstillinga som vi har til behandling nå, Innst. 104 S, omhandler sosial dumping ved offentlige anskaffelser. Det burde det være rimelig greit å gjøre noe med. Det gjelder altså offentlige anskaffelser. Lov av 16. juni 1999 nr. 69 om offentlige anskaffelser, anskaffelsesloven, § 7 hjemler adgangen til å pålegge statlige, kommunale og fylkeskommunale myndigheter og offentligrettslige organer å kontraktsfeste lønns- og arbeidsvilkår som ikke er dårligere enn det som følger av gjeldende landsomfattende tariffavtale, eller det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke.

På denne måten er det offentlige gitt et særlig ansvar for og mulighet til å påvirke sosial dumping. Men vi ser at sjøl på det området fungerer det ikke. Det har vært lang tid det ikke har fungert, så en må virkelig stille seg spørsmål om hvorvidt de som har ansvaret for lovens praksis, altså de angjeldende departementer, er interessert i at den skal følges. Jeg forstår det ikke annerledes enn at en umulig kan være interessert i det. En er interessert i å ha sånne kontraktsforhold der det er mange i kjeden, noe som er komplisert å kontrollere. For når loven er klar – til og med representanten Hagesæter sier her at dette er noe som en må komme bort fra – burde hele det politiske Norge være enige om at dette gjør en noe med. Jeg har ikke ord for at det går an fortsatt å få sånne rapporter, hvor Riksrevisjonen sier at det er alvorlig og systematisk svikt i etterlevelsen av et regelverk som var ment å stille entydige krav til utlysning av en anskaffelse og dermed til utforming av konkurransegrunnlaget – entydige krav. Vi vet at «the devil lies in the details». Ikke minst vi i kontrollkomiteen vet hvor viktig språk, begreper, ord og uttrykk er. Enhver dyktig advokat vet at en må formulere seg meget presist for å få gjennomslag for sitt syn. Det er trist at det offentlige, som har ansvar for dette lovverket, ikke har tilstrekkelige prosedyrer sånn at man får fram et anbudsgrunnlag som sikrer at norsk lov skal følges.

Det står videre at offentlige oppdragsgivere i liten grad kontrollerer dokumenter som kan bekrefte om lønns- og arbeidsvilkår minst er i samsvar med minimumsvilkår i tariffavtaler og allmenngjøringsforskriftene. Jeg vet at det er vanskelig. Som EØS-tilhenger vet jeg virkelig at det er vanskelig – unnskyld: EØS-motstander, så det ikke blir noe misforståelse her (munterhet i salen). Men de som er EØS-tilhengere, burde i hvert fall gripe tak i dette og gjøre noe med det. Vi går inn for å avløse EØS-avtalen med en handelsavtale hvor en får kontrollert arbeidsinnvandring, hvor de som kommer som arbeidsinnvandrere til Norge – og vi ønsker dem velkommen – skal ha klarhet i at de har fått fast arbeid og bopel før de kommer. Vi vil på et mye bedre grunnlag kunne sikre at det ikke er sånne forhold her. Men når en skal regjere under EØS-avtalen, må en påse at norsk lov blir gjennomført. Så det er utrolig sterkt. Og i innstillinga om offentlige anskaffelser har Senterpartiet en egen merknad om at vi ønsker at ID-kontroll skal gjennomføres ved frammøte for utlendinger som skal arbeide i Norge. Det er vel et punkt som vi må ta nærmere opp, sånn at vi får det nærmere klarlagt.

Når det gjelder innstillinga om arbeidsmiljøkriminalitet, er den enstemmig, og det er bra. Samtidig legger den enstemmigheten et sånt hyggelig slør over det hele – når vi vet at det er mange ting som ikke er presise nok, og som gjør at en ikke får den nødvendige oppfølging. Det er viktig med kompetanse, men jeg må si at statsråden må påse at lov- og forskriftsverket er entydig og begrepene klare – det er det viktigste en må gjøre her. Lov- og forskriftsverket må være entydig. Det vil kunne medvirke til at en ikke trenger å dra på så mange kurs og seminarer for å sette seg inn i kompliserte forhold som det tydeligvis i dag ikke er ressurser til å sette seg inn i og heller ikke til å gjennomføre av det en har lært der.

Ellers vil jeg bare til slutt understreke fagbevegelsens rolle i saken. Jeg er helt enig med dem innenfor fagbevegelsen som ser med bekymring på at fagbevegelsens rolle svekkes. I veldig mange yrker går andelen fagorganiserte nå ned. Dermed blir også fagbevegelsens mulighet til å gjøre en god jobb mindre. Derfor er Senterpartiet veldig opptatt av at fagorganiseringen må styrkes, og at de fagorganiserte får nødvendige virkemidler til på sin måte å gripe inn overfor forhold som er i strid med loven. Det er utrolig sentralt.

Ingunn Gjerstad (SV) [17:40:23]: No handsamar vi viktige saker som gjeld vår viktigaste arena for maktfordeling, nemleg arbeidslivet – eller arbeidsmarknaden, som mange kallar det – der vi kjøper og sel arbeidskraft. Det er alvor i det som kjem fram, både i rapportane og i innstillingane frå ein samla komité, som fleire har gjort godt greie for.

Eg har vore deltidsfolkevald både i den første raud-grøne perioden frå 2005 og no frå 2013 under dei blå-blå, og eg ser store skilnader mellom blokker av parti, kva ein gjer, og korleis ein gjer ting. På få år har stortingsfleirtalet frå 2013, med støttepartia, flytta maktforholda milevis frå der dei var. Eg seier ikkje at det var perfekt før heller, men i dei raud-grøne åra prøvde vi å setja ned nokre fleire gjerdestolpar.

Det vi ser i dagens saker, er at korkje regjeringa eller vi andre kan kontrollera og reparera oss vekk frå alle dei negative verknadene av friare og friare uregulert kapitalisme og konkurranse mellom folk. Nokre av desse folka kjem frå land med eit lønsnivå på ein tidel av våre lågaste løningar, utan HMS-ordningar og der alternativet er naud. Men det er ikkje berre arbeidsinnvandringa som gjev oss sosial dumping, og som svekkjer fagleg kampkraft. Det er kombinasjonen av fråvære av verkemidlar og ein ideologi om at kvar og ein er si eiga lykkes smed som forkler den evige motsetnaden mellom arbeid og kapital. Grådigheita har ingen grenser. Misbruk og snusk blomstrar i store delar av arbeidslivet vårt, og dei som prøver å driva seriøst, er sjølvsagt våre allierte, som representanten Kolberg seier. Men eg synest dei har blitt færre enn før.

Vårt ansvar er stort. Vi må attende til mykje meir førebyggjande tenking. Vi må verna dei svakaste partane i kjøpslåinga om arbeid og sikra oss skatteinngang til velferd, gje fagrørsla meir reell makt og leggja opp til at fleire folk enn i dag tør å organisera seg.

Eg driv og organiserer folk til fagforeiningsarbeid når eg ikkje møter på Stortinget. Eg snakkar med uorganiserte og organiserte i ordinære yrke, ikkje yrke der ein kan ta laptopen med seg på kafé og sitja og jobba, men dei yrka folk flest har, dei yrka ein har innan varehandel, hotell, reingjering og eldreomsorg. Organisasjonsgraden i Noreg har gått ned frå 57 til 52 pst. frå 1995. Mykje innleige og mellombelse tilsetjingsformer gjer det krevjande å oppretta avtalar, og svært mange arbeidsgjevarar fortel sine tilsette at det er illojalt og lite karrierefremjande å organisera seg. Kvar eg enn går, blir eg minna om at styrkjeforholda er endra – endra ved lov og politiske vedtak i denne salen først og fremst, som gjer at avkastinga aukar år for år i mange av våre største næringar, som t.d. varehandelen, mens lønsdelen går ned og arbeidsfolk sakkar akterut samstundes som dei er meir utrygge. Difor er fagrørslas krav faste tilsetjingar og ikkje fleire lausarbeidarar, trygge jobbar, ikkje innleige. Det vil motverka arbeidslivskriminalitet og sosial dumping.

Fagrørsla vil integrera arbeidsinnvandrarar heller enn at dei skal utbytast. Fleire tek òg til orde for offentleg arbeidsformidling i staden for dagens bemanningsbyrå, og seier at innleige berre skal skje i reelle vikariat.

I innstillingane som vi har her i dag, står det at arbeidsministeren ikkje er samd i kritikken frå Riksrevisjonen. Eg undrar meg, til liks med fleire andre, over det. Då eg høyrde arbeidsministeren i salen her på onsdag, slo det meg at ho verka ikkje å ha teke inn over seg korleis livet artar seg for dei fleste utanfor dette huset. Eg kom til å tenkja på at denne ministeren òg var sosialbyråd i Oslo ei stund. Ho nekta då for at det fanst klasseskilnader i Oslo – og gjekk i bresjen for ein politikk som førte med seg auka klasseskilnader, som nytt byråd no freistar å utjamna, på same vis som byrådet i Oslo freistar å bli betre på offentlege nyskaffingar.

I søppelsaka såg vi eit godt døme på at ein lyt leggja vekt på andre kriterium enn billegast mogleg når ein skal skaffa seg noko. Eg er ikkje ute etter å angripa folk i viktige posisjonar i eit demokrati, men eg blir skremd av at så mange her ikkje skjønar kvifor vanlege folk sluttar å stemma medan vi står her på talarstolen og skuldar kvarandre for ikkje å ha gjort nok, korkje før eller no.

Det er ikkje nok med fleire kroner til Arbeidstilsynet når det er arbeidslivet ein skal ha tilsyn med – det er å sjekka ein perm i eit hus utan grunnmur, golv og trapp. Det hjelper ikkje berre med kompetanse til Arbeidstilsynet. Eg trur vi må ha meir kompetanse til all slags politikarar. Fleire må hospitera, møta og drøfta realitetane der ute og verknadene av eigen politikk. Kort og godt må meir tannkrem inn att i tuben. Landsmøta til partia må velja side for eit moderne sivilisert arbeidsliv, ikkje for vegen attende til alles kamp mot alle, som vi no så tydeleg ser verknaden av.

Der ute er fire av ti bedrifter utan verneombod. 70 pst. av arbeidsstokken er omfatta av tariffavtale, men delen som brukar medbestemming, søkk. 45 pst. i ei AFI-undersøking nyleg seier at dei kjenner svekt medbestemming. I tillegg til endå betre eksterne tilsyn frå Arbeidstilsynet og andre må vi styrkja fagrørsla, dei tillitsvaldes rolle og dei regionale verneomboda. Eit regionalt verneombod sa denne veka i vårt distrikt til FriFagbevegelse at HMS-arbeidet er svekt, at ingen kan norsk, og at av 4 120 byggeplassbesøk i fjor blei resultatet 1 469 tilfelle av stans.

Eg er sjølvsagt einig med representanten Kolberg i at den kollektive søksmålsretten må gjeninnførast, men vi må gjeninnføra den sunne fornufta som har lege til grunn for skiftande regjeringar i Noreg i heile etterkrigstida. Seint og tidleg arbeider vi i SV mot aukande klasseskilnader, mot ulikskap og i lag med fagrørsla for å ta vare på ei verdiskaping med regulerte løns- og arbeidsvilkår – ofte kalla den norske modellen. Denne modellen er no så sterkt angripen at fleire forskarar allereie for årevis sidan sa at vi vil ha ulikskap på nivå med Frankrike i 2030. Likevel held regjeringa fram med omfattande avreguleringar og endringar i lovverket, i tillegg til skattelette og privatisering.

For ei som berre iblant har sitt daglege virke i denne salen, er kontrastane veldige. Så gode medrepresentantar: Det er godt med samrøystes innstillingar og tilstrekkeleg tilsyn og kontroll av tverrfagleg art, men vi lukkast ikkje berre med kontroll og tilsyn. Inntil vi får reforhandla EØS-avtalen, må vi reetablera førebygging som strategi, og det inkluderer å stø opp om ei sterkare fagrørsle og å regulera eit arbeidsliv som no er i altfor stor disharmoni.

Statsråd Anniken Hauglie [17:50:04]: Til siste taler vil jeg nevne at jeg har bodd i denne byen i 23 år – 22 av dem i Oslo øst – og jeg har aldri noen gang benektet at det finnes klasseskiller i denne byen, men det jeg har vært skeptisk til, er at hjelpen som skal gis, skal være betinget av hvilken bostedsadresse man har.

I dag skal vi snakke om arbeidslivskriminalitet. Jeg vil starte med å si at Riksrevisjonens rapporter retter søkelyset mot et viktig tema. Vi har hovedsakelig et ryddig og seriøst arbeidsliv i Norge med gode arbeidsforhold. Likevel ser vi at enkelte virksomheter og bransjer preges av useriøsitet, sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Arbeidslivskriminaliteten er også, ifølge kontrolletatenes tilbakemeldinger, dessverre blitt mer omfattende, grovere og mer sammensatt. Innsatsen mot denne formen for kriminalitet er – og skal være – høyt prioritert, og regjeringen tar kritikken fra Riksrevisjonen på alvor.

Regjeringen la i 2015 fram en egen strategi mot arbeidslivskriminalitet. Denne har forpliktet flere etater og departementer til å jobbe sammen. Strategien er nylig revidert, videreutviklet og oppdatert. Det betyr at vi, i tillegg til en gjennomgang av virkemidlene generelt, også har sett på virkemidlene i lys av Riksrevisjonens anbefalinger. Jeg vil derfor understreke at det har skjedd mye i tiden etter at Riksrevisjonen avsluttet sin undersøkelse.

Jeg vil først snakke om myndighetenes arbeid mot sosial dumping ved offentlige anskaffelser. Som arbeids- og sosialminister er jeg opptatt av at vi skal ha et arbeidsliv som fungerer godt, og at gjeldende lover og regler blir fulgt. Det offentlige har et særlig ansvar for at utenlandske arbeidstakere ikke blir utnyttet på det norske arbeidsmarkedet, og at lønn og andre arbeidsvilkår er i samsvar med minimumsvilkårene i tariffavtaler og allmenngjøringsforskrifter. Strategien fra 2015 inneholder flere tiltak innenfor offentlige innkjøp. Blant annet stilles det nå strengere krav til bestillere og leverandører. Fra 1. januar 2017 er det innført to nye bestemmelser i regelverket for offentlige anskaffelser. For det første skal oppdragsgiver stille krav om maksimalt to underleverandører på kontrakter innen bygg og anlegg, og renhold. For det andre skal oppdragsgivere stille krav om bruk av lærlinger i kontrakter over en viss størrelse og varighet. Disse tiltakene tror vi vil bidra til mer ryddige forhold og seriøsitet innenfor offentlige innkjøp.

Et annet gjennomført tiltak i strategien er at Difi, Direktoratet for forvaltning og IKT, har utarbeidet en veileder for hva som er beste praksis for oppfølging av forskriften om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter. Difi har også gjennomført en rekke kurs om forskriften, bl.a. rettet mot innkjøpere i kommunesektoren og statlig forvaltning. Riksrevisjonens undersøkelse har hovedvekt på årene 2012–2015. Difis veileder ble levert i slutten av mars 2015, og virkningene av denne har derfor ikke blitt målt i Riksrevisjonens undersøkelse.

Den reviderte strategien mot arbeidslivskriminalitet ble lagt fram 13. februar i år. Riksrevisjonens anbefalinger har vært viktige for oss i dette arbeidet. Blant annet har vi tatt initiativ til et samarbeidsprosjekt med KS og Arbeidstilsynet om å gjennomføre informasjons- og kompetansetiltak, slik at forskriften om lønns- og arbeidsvilkår blir fulgt opp i større grad i kommunesektoren.

Det er videre allerede gjennomført andre viktige og målrettede samarbeidstiltak på området etter den perioden Riksrevisjonen har vurdert. Difi, KS, Fellesforbundet og Byggenæringens Landsforening har utviklet en standard for hvilke krav som skal stilles ved inngåelse av bygge- og anleggskontrakter. Samarbeid mot svart økonomi, som er et samarbeid mellom skatteetaten, LO, YS, Unio, NHO og KS, har utarbeidet ti strategiske grep for å hindre at useriøse aktører får tilgang til anskaffelseskontrakter i utsatte bransjer, som f.eks. bygg og renhold. Nå og i arbeidet framover blir det viktig å trekke kunnskap fra de ulike initiativene og bygge videre på det som viser seg å fungere bra.

Et annet tiltak i den reviderte strategien som jeg vil nevne i denne sammenheng, er arbeidet med å gjøre det lettere for offentlige oppdragsgivere å få tilgang til nødvendig informasjon om leverandører. Dette vil legge til rette for at det blir enklere å velge seriøst. Nærings- og fiskeridepartementet skal nå derfor se på muligheten til å etablere en tjeneste slik at oppdragsgivere skal kunne kontrollere dokumentasjonsbevis og relevant informasjon fra leverandører, slik som f.eks. betalte skatter og avgifter.

Så vil jeg si litt om Arbeidstilsynets rolle. Arbeidstilsynet skal bidra til å sikre at offentlig sektor etterlever regelverket for å forhindre sosial dumping. Arbeidstilsynet driver risikobasert tilsyn. Det betyr at det er viktig å finne de virksomheter hvor risikoen for alvorlige feil er størst, og det kan være viktigere enn at antall tilsyn er høyt. Reaksjonene tilpasses situasjonen. Arbeidstilsynet har også lagt vekt på veiledningsaspektet. Ofte kan kombinasjonen av veiledning og pålegg være best egnet til å få oppdragsgiver til å ta sitt ansvar for å rette opp feil og mangler, og kombinasjonen har vist seg å være en effektiv reaksjonsform.

Tilsynets arbeid for å forebygge og bekjempe sosial dumping skjer også gjennom ulike målrettede bransjeaktiviteter rettet mot bl.a. bygg og anlegg, og renhold. I slike mer allmenne tilsyn tar tilsynet også opp andre tema enn lønns- og arbeidsvilkår, slik som manglende opplæring og manglende sikkerhet for utenlandske arbeidstakere.

I 2016 ble Arbeidstilsynet styrket med 10 mill. kr. Dette er ressurser som er satt av til å følge opp regjeringens strategi mot arbeidslivskriminalitet, ikke minst for å øke samarbeidet med andre etater. Et sentralt tiltak i strategien er å styrke etatssamarbeidet. Derfor er det opprettet en rekke samlokaliserte sentre mot arbeidslivskriminalitet. Her samarbeider Arbeidstilsynet med Nav, skatteetaten og politiet om å bruke de mest effektive virkemidlene og reaksjonsformene. Dette gjelder også forhold knyttet til offentlige anskaffelser. Kun å se på Arbeidstilsynets tilsynsaktivitet isolert sett vil derfor, etter mitt syn, ikke gi et helhetlig bilde av hvordan det nå jobbes med å forhindre arbeidslivskriminalitet. Etatene har utarbeidet en felles årsrapport for 2016 om hva etatene har oppnådd i fellesskap. Her framheves det nettopp at det etatene har oppnådd i felleskap, ikke kunne vært oppnådd om de hadde jobbet hver for seg

Som sagt har det skjedd mye etter Riksrevisjonens undersøkelse. Jeg mener at tiltakene i strategien mot arbeidslivskriminalitet fra 2015 viser at sosial dumping i offentlige anskaffelser tas på alvor. Med den reviderte strategien som ble lagt fram i februar i år, er dette blitt fulgt opp ved at innsatsen er blitt styrket og mer målrettet.

Jeg vil nå si litt om myndighetenes innsats mot arbeidsmiljøkriminalitet og vil ta for meg noen av de elementene som Riksrevisjonen tar opp i rapporten sin.

For det første peker revisjonen på at Arbeidstilsynet i for liten grad benytter avskrekkende reaksjoner, og at det burde være mulig å øke bruken av slike reaksjoner. Vurderingen baserer seg på et utvalg saker der Arbeidstilsynet har brukt reaksjonsmidlene stansing av arbeidet, overtredelsesgebyr og anmeldelser. I den sammenheng vil jeg trekke fram en viktig del i strategien mot arbeidslivskriminalitet – og det har vært å legge til rette for et bedre samarbeid mellom Arbeidstilsynet, Nav, skatteetaten og politiet. Dette er gjort bl.a. gjennom etableringen av samlokaliserte sentre. Etatene som samarbeider i disse sentrene, har utarbeidet en felles strategi og er opptatt av å bruke de reaksjonsmidlene som gir størst samlet effekt. Så selv om jeg er enig med Riksrevisjonen i at det er viktig å bruke sterke virkemidler der det er påkrevd, er det først og fremst det samlede bildet som er viktig – ikke hvilken etat som eier reaksjonsmiddelet.

At Arbeidstilsynet følger opp vedtak der arbeidet blir stanset, er noe som har stått høyt på dagsordenen i styringsdialogen mellom departementet og etaten. Arbeidstilsynet har gjennomført en undersøkelse av over 200 av sine saker og har som følge av dette endret noe på sine interne retningslinjer. Etter at det er fattet vedtak om stans, skal Arbeidstilsynet nå kontakte virksomhetene minst én gang i måneden for å sikre at de oppfyller kravene.

Stansingsvedtak er imidlertid en utfordring. Arbeidstilsynet sier at det ofte hender at useriøse virksomheter forsvinner helt eller blir lagt ned, for så å etablere seg med andre navn. En annen utfordring er at flere virksomheter ikke er lokalisert på faste steder og derfor er vanskelige å få tak i. Dette gjelder spesielt innen bygge- og anleggsbransjen. Dette er en av flere grunner til at vi nå ser på om det bør være en registreringsplikt for utenlandske tjenesteytere som utfører oppdrag midlertidig i Norge. Dette er et eget tiltak i den reviderte strategien mot arbeidslivskriminalitet og kan være et viktig bidrag for å lette kontrollen og oppfølgingsarbeidet av virksomheter som det ellers kan være vanskelig å nå.

Arbeidstilsynet kan også benytte såkalt overtredelsesgebyr. Dette er fortsatt et relativt nytt virkemiddel, og tilsynet jobber med hvordan det skal brukes på best mulig måte. Arbeidstilsynet melder at de i løpet av 2017 skal revidere sine interne retningslinjer, og at de jobber med å utvikle støtteverktøy for å hjelpe inspektørene i å vurdere når overtredelsesgebyr kan være aktuelt. Det jobbes også med mer intern opplæring av inspektørene.

Arbeidstilsynet erfarer at samarbeidet med politiet har blitt bedre og tettere den senere tiden, særlig gjennom arbeidet i de samlokaliserte sentrene. I det nye samarbeidet har politiet overtatt bruken av anmeldelser i større grad. Det betyr at flere saker politietterforskes uten at det er nødvendig med anmeldelse fra Arbeidstilsynet. Istedenfor bistår Arbeidstilsynet politiet med å vurdere straffbarheten gjennom tilrådninger om hvorvidt saken bør straffeforfølges. Antall anmeldelser må derfor ses i sammenheng med antall tilrådninger, og disse har økt markant siden 2015. Etaten utarbeidet 156 tilrådninger i 2016, som er 55 flere enn året før. Jeg vil komme tilbake til politiets oppfølging.

Ifølge Riksrevisjonen er Arbeidstilsynets kontroller for ofte enkle formalkontroller. Selv om jeg er enig i at det er viktig å gå utover kontroller av formelle dokumenter, vil jeg understreke at kontroll av HMS-kort og arbeidsavtaler også er viktig for å bekjempe sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Men det er naturligvis ikke nok. Arbeidstilsynet har over tid arbeidet med å forbedre sjekklistene de bruker når de gjør tilsyn. Målet er å kontrollere de viktigste tingene og være så effektive som mulig. Samtidig må det være enkelt å spore hva som er kontrollert, og hvilke reaksjoner som er gitt. Dette er viktig ikke minst fordi mye av arbeidet nå skjer i samarbeid med andre etater.

Arbeidstilsynet har mange dyktige inspektører med omfattende kompetanse i å føre tilsyn mot sosial dumping. Det betyr ikke at det ikke er et kontinuerlig behov for å videreutvikle denne kompetansen. Dette er viktig både fordi det er et stort og komplisert fagområde, og fordi de kriminelle aktørene blir stadig mer kreative. De blir flinkere til å unngå å bli oppdaget og til å unngå kontroll og sanksjonering. Tilsynet bruker mye ressurser på å bygge opp inspektørenes kompetanse. Et viktig moment er at opplæringen tilpasses i takt med økt kunnskap om hvordan kriminelle opererer. Et eksempel er opplæring i plassering av ansvaret når inspektørene møter uoversiktlige selskapsstrukturer. Dette er et spesielt viktig tiltak i kampen mot bakmenn som vil omgå regelverket. De ulike etatene jobber også med en tverretatlig veileder for såkalt beste praksis ved kontroller innen bygg og anlegg. Veilederen skal bl.a. lage en anbefaling for hvordan slike felles byggeplasskontroller best kan gjennomføres.

Det operative samarbeidet mellom Arbeidstilsynet, politiet, skatteetaten og Nav er styrket de siste årene. Etter at Riksrevisjonen gjorde sine undersøkelser, er det etablert to nye samlokaliserte sentre, ett i Trondheim og ett i Kristiansand, og det betyr at det i dag er fem slike sentre. Ytterligere to nye skal etableres i år, i Tønsberg og i Bodø. Det er videre nylig gjennomført en kartlegging av samarbeidet mellom etatene. Forskerne har sett på perioden fra 2014 og fram til i dag, og konklusjonen er positiv og viser at informasjonen flyter bedre mellom etatene, og at samordningen i bruk av sanksjoner og tiltak er blitt bedre.

Etatene har selv i en felles årsrapport framhevet at det etatene har oppnådd i fellesskap, ikke kunne ha vært oppnådd dersom etatene hadde arbeidet hver for seg. Dette gjelder både arbeidet med å oppdage kriminelle aktører, gjennomføre kontroller og aksjoner, og spesielt det å kunne følge opp med virkemidler og sanksjoner. Flere virkemidler fra de ulike etatene har i sum bidratt til å sette flere aktører ute av stand til å drive kriminell virksomhet. I 2016 ble det gjennomført over dobbelt så mange felles kontroller som året før, og etatene gjennomførte fem ganger flere besøk og kartlegginger i 2016 enn året før. Om lag 94 kriminelle aktører er satt ut av spill som følge av disse felles kontrollene.

Et annet viktig tiltak i strategien er etableringen av et nasjonalt tverretatlig analyse- og etterretningssenter som skal utarbeide nasjonale trussel- og risikovurderinger. I løpet av første halvår 2017 skal senteret legge fram en ny situasjonsbeskrivelse av arbeidslivskriminaliteten i landet, og dette vil være et viktig grunnlag for etatenes videre arbeid.

Jeg er enig med Riksrevisjonen i at informasjonsdeling er en viktig forutsetning for at etatene kan samarbeide mer effektivt. Det er derfor nå utarbeidet en nasjonal veileder om hva slags informasjon etatene kan dele, og hvordan etatene eventuelt kan gå fram for å vurdere om informasjonen kan deles. For å legge bedre til rette for at etatene og politiet kan dele informasjon, blir forvaltningslovens regler om taushetsplikt nå vurdert.

Jeg er også bedt om å si noe om områder som berører Justis- og beredskapsdepartementet. Det gjelder spesielt politiets saksbehandlingstid og etterforskning. Riksrevisjonen peker på at behandlingstiden i politiet i saker om arbeidsmiljøkriminalitet er for lang, men at det var en positiv utvikling i de senere årene. Gjennomsnittlig saksbehandlingstid for oppklarte saker hadde en svak økning på 18 dager fra 2015, men det er positivt at politiet har klart å holde saksbehandlingstiden relativt stabil i et år hvor politietaten har vært inne i et omfattende reformarbeid. Det kan også nevnes at den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden i 2016 var 149 dager raskere enn i 2010. Justis- og beredskapsdepartementet mener det fortsatt er rom for å få ned saksbehandlingstiden, i tråd med anbefalingen fra Riksrevisjonen.

Oppklaringsprosenten for arbeidsmiljøkriminalitetssakene ligger høyt. For 2016 var det en oppklaringsprosent på 62, dvs. på samme nivå som ved Riksrevisjonens undersøkelse. Majoriteten av sakene som anmeldes, ender således med en positiv påtaleavgjørelse og regnes som oppklart i kriminalstatistikken.

Jeg vil avslutte med å si at kampen mot arbeidslivskriminalitet vil fortsette, og vi forsterker innsatsen med den reviderte strategien. Vi har tatt tak i det Riksrevisjonen har pekt på, og strategien er et viktig bidrag til dette. Etatene har trappet opp samarbeidet, og arbeidslivskriminalitet står høyt på dagsordenen i alle de berørte etatene. Mange nye tiltak og initiativ er tatt, og sammen forventer vi å oppnå resultater. Vi har et klart og felles mål, nemlig at arbeidslivskriminaliteten skal bekjempes.

Dag Terje Andersen (A) [18:07:39]: Det er fortjenstfullt at Riksrevisjonen har gått inn og sett på både offentlige anskaffelser og innsats mot arbeidsmiljøkriminalitet og påpekt alvoret i utviklingen og manglende tiltak som vi ser. Det kunne høres ut på statsråden på slutten nå som at dette er noe vi er enige om. Ja, det er jo en del av Høyres strategi for tida at i de sakene der det er stor uenighet, skal det framstilles som om det er enighet. Men holdningene at noen skal få litt for lite betalt eller kanskje kan jobbe under litt dårligere forhold, kom til uttrykk da allmenngjøringsloven ble diskutert her i Stortinget, da Fremskrittspartiet sa at hvis noen kom hit og var villige til å jobbe for lavere lønn, var det utelukkende positivt, eller Høyre, som sa at såkalt sosial dumping ville føre til, som det ble sagt, gunstigere lønn, altså et press nedover på lønningene. Denne kampen er utrolig krevende, for de som driver med sosial dumping og arbeidslivskriminalitet, utvikler nye metoder og finner smutthull.

Under vår regjering ble det lagt fram tre forskjellige handlingsplaner mot arbeidslivskriminalitet og sosial dumping, og veldig mange av de forslagene som vi da la fram, stemte Høyre og Fremskrittspartiet imot. Ja, kampen mot sosial dumping var i stor grad en kamp mot Høyre og Fremskrittspartiet for å få til de politiske vedtakene som var nødvendige. Men utviklingen som vi ser nå, og som også er påpekt av Riksrevisjonen, truer hele den norske samfunnsmodellen. På Fremskrittspartiets landsmøte i 2013 ble det hele ti ganger sagt at en bør bli kvitt den norske modellen. Nei, svaret er den norske modellen, og partene har en sentral og konstruktiv rolle i å utvikle stadig nye tiltak mot arbeidslivskriminalitet.

Vi har sett foregangskommuner som Skien – og også Telemark fylke – og etter hvert mange andre kommuner som har brukt de kommunale innkjøps- og anbudsordningene til å styrke det seriøse arbeidslivet og gått foran. De har kommet med en rekke tiltak, og kanskje har det tidligere ikke vært godt nok kjent at det er mulig for kjøper å bestemme hvilken vare han vil kjøpe, og kvaliteten på den varen han vil kjøpe. Mange har vært redde for at de bare må ta laveste anbud. Men nå ser vi stadig flere eksempler på kommuner som er flinke til å stille krav uten at det er i strid med noen avtale.

Vi har også i denne stortingsperioden foreslått en rekke tiltak mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Selv om vi ble nedstemt da vi foreslo at det skulle være bare to underleverandører i offentlige anbud, er vi glade for at regjeringa nå har kommet etter på det. Vi er glade for at regjeringa etter å ha gått mot de forslagene vi la fram i Stortinget, nå allikevel har gått inn for at det skal kunne stilles krav om lærlinger, men vi mener at det er helt unødvendig å sette grensa på 1,1 mill. kr for størrelsen på anbudet for at en skal kunne stille det kravet. Og ikke minst mener vi – og det vet vi at Byggenæringens Landsforening og Fellesforbundet er enig med oss i – at vi bør stille krav om egenproduksjon hos dem som får anbud i offentlig sektor, altså at de har egne ansatte og ikke bare baserer seg på bemanningsbyråer.

Vi har ikke sett noe til at partenes rolle er blitt styrket. Vi har ikke sett noe til styrking og forenkling av allmenngjøringsordningen. Vi har ikke sett noen videre utvikling av bransjeprogram. Og ikke minst har et enstemmig storting sagt at de såkalte arbeidskontraktene «fast ansatt uten lønn mellom oppdrag» ikke er å betrakte som fast ansettelse etter Stortingets egen oppfatning av arbeidsmiljøloven – uten at regjeringa følger opp det.

Vi opplevde ganske nylig da vi foreslo her i stortingssalen at vi skulle ha en registreringsordning for utstasjonerte, noe som det er full anledning til å ha, som f.eks. Danmark har, og som gjør det lettere å følge med på at regelverket blir holdt, at det også ble nedstemt her i Stortinget. Og vi opplevde da vi diskuterte for kort tid tilbake på grunnlag av et Dokument 8-forslag fra Senterpartiet at en ved strengere regulering etter arbeidsmiljøloven § 14-12 andre ledd om innleievirksomhet skulle forutsette at det var tariffavtaler som lå til grunn, at det også ble nedstemt. Det er et ganske typisk eksempel, for det er sånn vi ser samfunnsutviklingen nå. Det er et veldig godt eksempel fordi det den saken egentlig handler om, er: Hva er en tillitsvalgt? Og: Hva er en tariffavtale?

Vi opplever i dag, fordi vi har en arbeidsmiljølov som gir anledning til vide unntak når en har en avtale mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, et veldig godt system hvis intensjonen i systemet blir fulgt opp, at det blir laget såkalte tariffavtaler mellom én arbeidsgiver og én person. Og så omtales det gjennom et juridisk smutthull som «tariffavtale». Det har jo aldri vært intensjonen fra den gangen vi her i landet fikk vedtatt hovedavtalen i 1935. Men det er en definisjon som ikke er så presis, fordi det har vært enighet om hva en tariffavtale er, og hva en tillitsmann er. Så blir det hullet i lovverket brukt av skarpe jurister, og så opplever vi en undergraving av seriøsiteten i arbeidslivet. Den foreslo Stortinget å gjøre noe med. Nei, sa regjeringa.

Vi trenger stadig nye tiltak, og vi trenger å jobbe internasjonalt for å få internasjonale regelverk på plass, se f.eks. den diskusjonen som nå foregår i Brussel om gjennomføringsdirektivet, utstasjoneringsdirektivet og lik lønn for samme jobb på samme sted.

Vi opplever en regjering som stritter imot, og at drivkraften i arbeidet mot sosial dumping er opposisjonen i Stortinget. Noe har også de to støttepartiene fått på plass i Stortinget, men veldig mye er altså nedstemt. Og vi opplever parter i arbeidslivet som presser på for å få handlingsplaner og tiltak på plass.

Regjeringa sier selv at arbeidslivskriminaliteten er mer omfattende, grovere og mer sammensatt. Da skulle en tro at det ble satset. I forbindelse med statsbudsjettet for 2017 sendte jeg et brev til statsråden, og jeg stilte spørsmålet: Hvilke nye tiltak foreslår regjeringa mot arbeidslivskriminalitet? Vi klarte ikke å finne det. Og svaret fra statsråden var: ingen nye satsinger i statsbudsjettet for 2017. Tvert imot har vi på en rekke områder sett at regjeringa har svekket innsatsen mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Representanten Kolberg var innom solidaransvar som et mulig verktøy der en kan gripe inn når en faktisk ser sosial dumping, men det verktøyet har regjeringa fjernet.

Den generelle svekkelsen av arbeidsmiljøloven bidrar ikke til et mer seriøst arbeidsliv. Den bidrar til å styrke det useriøse arbeidslivet.

Adgangen til midlertidige ansettelser er akkurat den samme. Der ser vi nå resultatene, akkurat som Stortinget advarte mot: Det blir ikke flere jobber av det, men flere av dem som er i jobb, blir midlertidig ansatt. Det er akkurat det som nå skjer.

Jeg er glad for at det er så mye fokus på offentlige anskaffelser, for det er en så stor andel av den delen av økonomien som handler om bygg- og anleggssektoren, der sosial dumping har vært og er et stort problem. Derfor er det viktig at vi jobber sammen med Byggenæringens Landsforening, Fellesforbundet og andre aktører som er seriøse, for å be om tiltak. Derfor foreslår vi å styrke Arbeidstilsynet. Men det aller viktigste er partenes rolle, de tillitsvalgtes rolle, den seriøse, organiserte arbeidsgiversidas rolle, for det er de som er nærmest. Når Arbeidstilsynet skal drive sitt tilsyn basert på risiko, er nettopp systemet med gode tillitsvalgte, bransjevise program og gode arbeidsgivere det aller, aller beste utgangspunktet for å kunne påvise overfor Arbeidstilsynet hvor det bør undersøkes.

Det er kanskje ikke så rart at Høyre har folk i sin midte som med glede konstaterte da arbeidsmiljøloven ble svekket, at nå skulle LO vingeklippes. De glemte i den sammenheng at Unio, YS, Akademikerne, NHO, Spekter og KS – ja, hele det seriøse arbeidslivet – blir vingeklippet når en reduserer rollen til den delen av arbeidslivet når det gjelder arbeidsmiljø.

Det aller viktigste tiltaket i kampen mot arbeidslivskriminalitet og sosial dumping er et godt organisert arbeidsliv. Så tror jeg også – nei, jeg er sikker på – at det ville hjelpe hvis vi kunne få til et regjeringsskifte, der de som sitter i regjeringskontorene, brenner for tiltak mot sosial dumping og selv kommer med initiativ mot sosial dumping og ikke må drives fra skanse til skanse, noe som er situasjonen med regjeringa nå.

Erik Skutle (H) [18:20:05]: Jeg skal ikke bruke lang tid nå på slutten av en lang debatt, men det er noen forhold jeg har lyst til å kommentere litt. For det første: Det at vi har en enstemmighet i en av disse sakene her, må jo være et gode. Det er ikke et slør av harmoni, men det er en enighet i dette huset om at arbeidslivskriminalitet er alvorlig, og at vi er nødt til å gjøre mer. Det synes jeg er positivt. At det blir framstilt som noe negativt, noe uheldig, ja, det får stå for de representantenes regning. Jeg synes faktisk det er veldig positivt at vi er enige om at det er alvorlig, og at vi må gjøre mer.

Den andre tingen jeg har lyst til å ta opp, er den til dels svært kraftige retorikken vi har hørt fra representanter nå de siste timene. Da er det et par ting som bør nevnes som det er viktig å se i sammenheng med den kraftige retorikken. For det første strekker Riksrevisjonens undersøkelse seg tilbake til 2009, så når man kommer med de kraftige utfallene mot tingenes tilstand, er det vanskelig å høre det som noe annet enn en kraftig kritikk av den rød-grønne regjeringen. Det er helt greit for meg, jeg bare konstaterer det.

Så til det vi faktisk diskuterer her: Riksrevisjonens funn og hva man skal gjøre for å bøte på det som ikke er godt nok. Jeg synes statsråden hadde en god gjennomgang i sitt innlegg, hun redegjorde for mange av de tiltakene som er gjennomført, og som er under planlegging. Men jeg kan jo dra igjennom et par punkter, bare for å gi noen eksempler.

Riksrevisjonen konkluderer med at Arbeidstilsynet i liten grad bruker reaksjoner som virker avskrekkende. Ja, nå har man da tatt en gjennomgang av når man skal bruke anmeldelser, når man skal bruke stans, man har tatt en gjennomgang, sånn at virkemiddelbruken skal bli bedre. Så skriver Riksrevisjonen at «tilsyn mot sosial dumping gjennomføres ofte som enklere formalkontroller». Hva har man gjort med det? Jo, man har styrket antallet felleskontroller, der både politi, skattevesen, Nav og Arbeidstilsynet sammen går ut, konkret på bakken, og ser hva som foregår. I 2016 var det 3 200 virksomheter som ble kontrollert på den måten – mer enn en dobling fra året før og en økning fra året før der igjen.

Så skriver Riksrevisjonen også at det er «store kompetansemessige utfordringer i Arbeidstilsynet i å føre tilsyn mot sosial dumping». Ja, nå er det blitt opprettet en egen utdanning på Politihøgskolen med 100 studieplasser i året der kandidatene får opplæring i å bekjempe økonomisk kriminalitet, herunder arbeidslivskriminalitet.

Når jeg hører disse innleggene, hører jeg en kraftig kritikk mot tingenes tilstand, tilbake igjen til 2009. Jeg hører naturlig nok ikke så mye ros av de tingene som regjeringen har gjennomført for å bøte på dette, men det er altså en hel del – i motsetning til disse tre forskjellige handlingsplanene, som åpenbart ikke virket, som representanten Andersen refererte til.

Når man hører på den retorikken, kan man få en følelse av at situasjonen for arbeidsfolk i Norge i dag er helt forferdelig. Man har hatt en stabil nedgang i arbeidslivskriminalitet – iallfall hvis man skal tro Statistisk sentralbyrå – siden 2003. Man har også hatt en økning i reallønnen, så man har fått mer lønn og mindre arbeidslivskriminalitet.

Så skal jeg bare til slutt si at jeg også hører kraftige angrep mot EØS-avtalen og mot markedsøkonomi i sin alminnelighet. Det får stå for de representantenes regning at de velger å komme med de angrepene.

Avslutningsvis vil jeg bare gjenta det jeg sa i begynnelsen: Det er positivt at vi er sammen. Hele dette hus sier at arbeidslivskriminalitet er alvorlig, at vi skal gjøre noe med det, og at vi er nødt til å bli bedre på det.

Martin Kolberg (A) [18:25:07]: Jeg vil si, under henvisning til representanten Skutles innlegg, at selvsagt er det bra at det framstår en full enighet knyttet til disse to sakene som vi konkret har til behandling. Det er ikke galt, det er fint. Jeg lyttet intenst til statsrådens innlegg. Det er egentlig ingenting i det innlegget som det er grunn til å være imot eller kritisere. Det som representanten Skutle nå kaller høy retorikk og kraftig stemmebruk, knytter seg til at virkemidlene som disse sakene omhandler, ikke er nok til å håndtere denne situasjonen – og her skilles våre veier. Det er saken. Det er samfunnsforståelsen som er forutsetningen for at man skal hindre at kriminalitet og uverdige forhold i arbeidslivet skal få overtaket også i Norge – slik det har skjedd i en rekke andre land. Det handler i den sammenhengen vi her snakker om, først og fremst om synet på fagbevegelsens rolle. Det kommer i tillegg til de spørsmålene som konkret er til behandling, og som det altså er full enighet om – som det heter.

Det som representanten Skutle, statsråden og andre ikke kommer inn på, er et paradoks – denne debatten kan ikke slutte før det er sagt her igjen – og det er at da man gikk til det skritt å svekke arbeidsmiljøloven på en rekke områder og innføre lettere midlertidighet, hvilken institusjon var det som sa at regjeringen ikke måtte gjøre det? Jo – Arbeidstilsynet sa det. I en enstemmig uttalelse fra Arbeidstilsynets ledelse advarte de regjeringen mot det, nettopp under henvisning til kampen mot arbeidslivskriminalitet og sosial dumping. Arbeidstilsynet sa i sin uttalelse til saken at de ville ikke klare det på egen hånd, de trengte et lovverk knyttet til arbeidsmiljøloven som gjorde det mulig for fagbevegelsen også å bruke juridisk kraft i kampen mot det – fordi de, som representanten Andersen sa, sto nærmest. Men da kommer Høyre-folkene fram, det skal de ikke ha noe av. Det er derfor det blir spisst i denne debatten. Vi ser at dette undergraver neste generasjon norske arbeidsfolks muligheter til å ha et godt arbeidsliv, og at vi kan greie, også med det virkemidlet, å bekjempe arbeidslivskriminalitet. Det er saken.

Jeg merker meg, og jeg sa at jeg slutter meg til, det som statsråden har sagt. Jeg sier det, og jeg gjentar det, for jeg hørte intenst etter. Men hun sa ingenting om dette som vi nå sier. Hun leste opp alt som er gjort, og det er bra, det, men det kommer ikke til å møte det. Spørsmålet som da egentlig blir hengende, er om skarpe jurister finner smutthull i lovverket. Ja, kontroll- og konstitusjonskomiteen merker på mange samfunnsområder hvordan jusen brukes mot politikken, f.eks. i det som representanten Andersen nevnte, nemlig at man inngår avtale med én person, og så kaller man det en tariffavtale. Det hadde vi ikke trodd var tenkelig, men jusen brukes da mot kulturen i arbeidslivet på en sånn måte at man i realiteten undergraver den. Det er en voldsom kamp. Under henvisning til representanten Skutle og andre som måtte føle seg kallet, vil jeg si at hvis man snakker om enighet, burde vi bli enige om å støtte fagbevegelsens juridiske autoritet. Det burde vi bli enige om. Da hadde vi gjort noe, rett og slett, for suksessfaktoren på dette viktige feltet for at norsk arbeidsliv har vært så vellykket, er NHO, staten og fagbevegelsen. Det er det som brytes opp. Alle de tre utsettes for presset av denne utviklingen, og alle er i samme båt – som jeg sa i stad.

Jeg vet ikke om statsråden vil det, hun velger det selvsagt selv, men det hadde for så vidt vært greit for Stortinget å få vite hva hun mener om det som nå er sagt. Det hadde også vært greit å få vite om hun fortsatt mener at midlertidigheten i arbeidslivet er et gode i kampen mot arbeidslivskriminaliteten, og om hun mener at det å fjerne den kollektive søksmålsretten var et klokt tiltak fra regjeringens side med tanke på de spørsmålene som behandles her. Det hadde vært fint å få høre før vi – kanskje, får jeg si – slutter.

Erik Skutle (H) [18:31:19]: Jeg skal være svært kort. Vi kan gjerne snakke om den nordiske modellen, men det er jo ikke det Riksrevisjonen har undersøkt her. Det de har funnet, er at i perioden 2009–2015 har Arbeidstilsynet hatt manglende kompetanse og manglende verktøy til å gjøre noe med dette. De tre handlingsplanene som representanten Andersen refererte til, har åpenbart ikke fungert, og man har ikke sett noe tiltak fra politisk ledelse og regjeringen for å gjøre noe med det – ikke før nå. Statsråden har listet opp en lang liste over tiltak som blir gjennomført – jeg var også inne på noe av det. Det er det som er realiteten. Det er ikke en debatt om den nordiske modellen. Det er en debatt om de funnene som Riksrevisjonen gjør fra 2009, og en debatt om hvordan vi skal bøte på de forholdene som Riksrevisjonen omtaler, og der hører jeg ingenting. Jeg hører ingenting fra representantene for de rød-grønne partiene. Det kan man jo merke seg.

Statsråd Anniken Hauglie [18:32:43]: Jeg ble direkte oppfordret av komiteens leder om å kommentere noen av de problemstillingene han reiste.

I mitt hovedinnlegg la jeg vekt på det som er temaet i dag, nemlig Riksrevisjonens konkrete punkter og kritikk. Når det gjelder de punktene som representanten Kolberg tok opp, kollektivt søksmål, var noe av begrunnelsen for at man fjernet den muligheten, at det var en ordning som knapt var brukt. I tillegg har det også en prinsipiell side at man kan gå til sak på vegne av noen som selv ikke ønsker at det skal gjøres. Det handlet både om at det ikke var brukt, og at det er en prinsipiell side ved hele ordningen.

Når det gjelder midlertidige ansettelser, har det vært viktig for regjeringen å senke terskelen inn til arbeidslivet og gjøre det enklere for dem som står utenfor, å komme inn. Det er også bakgrunnen for at vi forenklet, eller gjorde det lettere å ansette midlertidig. Det vi nå ser, er at 30 pst. av dem som ansettes midlertidig, kommer fra arbeidsledighet eller fra studier. 50 pst. av dem får fast jobb etter ett år, 60 pst. får fast jobb etter 21 måneder. Så er vi opptatt av å følge med på utviklingen der også, for vi er, som resten av Stortinget, opptatt av at faste ansettelser skal være hovedregelen. Men foreløpig ser det ut som om dette har vært et nyttig springbrett inn i arbeidslivet for dem som står utenfor. Så gjorde jo også Stortinget innstramminger i andre enden for å unngå misbruk.

Så vil jeg bare si til slutt: Trepartssamarbeidet er helt sentralt. Det er en viktig del av den norske modellen og helt avgjørende i arbeidet mot arbeidslivskriminalitet. Jeg for min del er opptatt av å ha et godt samarbeid med partene i dette arbeidet og har også nedsatt flere arbeidsgrupper og tatt initiativ overfor partene innenfor områder som er viktige i bekjempelsen av arbeidslivskriminalitet. Problemstillingene rundt innleie er et av de temaene der jeg nå har invitert partene til å være med, for å se om vi kan gjøre noen avgrensninger der som gjør at vi unngår de uheldige sidene ved innleie.