Heidi Nordby Lunde (H) [10:01:39] (ordfører for sakene): La meg først takke komiteen for velvilje og godt samarbeid i forbindelse med den relativt raske behandlingen av lov om lønnsnemndbehandling av arbeidstvisten mellom henholdsvis Unio og Oslo kommune og Unio og KS i forbindelse med mellomoppgjøret i 2021.

Til tross for at vi behandler begge sakene under ett, har jeg lyst til å gjøre oppmerksom på at vi har hatt tid til å lese gjennom bakgrunnen for lønnsnemnd, og proposisjonen har gjort godt rede for bakgrunnen.

Komiteen viser til at den norske modellen og trepartssamarbeidet har tjent Norge godt over tid og gitt oss et samfunn med små lønnsforskjeller og høy sysselsetting. Kjernen i den norske arbeidslivsmodellen er sterke parter i arbeidslivet og bygger på at lønnsoppgjør er partenes ansvar.

Retten til å streike for bedre lønns- og arbeidsvilkår er en grunnleggende rettighet for arbeidstakere i Norge, og tvungen lønnsnemnd er svært inngripende overfor den etablerte streikeretten.

Samfunnet og berørte parter må i utgangspunktet tåle de ulemper som arbeidskamper fører med seg. Men dersom arbeidskampen fører til fare for liv, helse eller sikkerhet, eller truer helt vitale samfunnsinteresser, kan det likevel være nødvendig å gripe inn med tvungen lønnsnemnd.

Norge har ratifisert flere ILO-konvensjoner som verner organisasjonsfriheten og streikeretten. Tvungen lønnsnemnd er ikke ønskelig, og myndighetene skal kun gripe inn dersom det er absolutt nødvendig for å avverge at det oppstår fare for liv og helse. Slik ILO-konvensjonene tolkes, åpnes det for inngrep dersom streiken setter liv, helse eller personlig sikkerhet i fare, selv om det stilles sterke krav for inngrep i streikeretten.

Komiteen viser til departementets redegjørelse for de forhold som lå til grunn for vedtakene i de respektive sakene om tvungen lønnsnemnd, og tar disse etterretning.

Komiteens flertall, alle utenom Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til proposisjonens forslag til vedtak.

Komiteens flertall, unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener videre det vil være ødeleggende for norsk forhandlings- og streikerett om arbeidskonflikter politiseres gjennom Stortingets inngripen. Da risikerer vi at den politiske situasjonen vil påvirke om en streik anses lovlig eller ikke. Dette vil etter flertallets mening være å undergrave streikeretten slik vi kjenner den.

Jeg gjør i det følgende rede for Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkepartis særmerknader knyttet til forståelsen av ILOs kjernekonvensjoner. Disse inneholder grunnleggende menneskerettigheter og utgjør et minimum av rettigheter som skal respekteres i arbeidslivet. Norge har signert og ratifisert alle åtte konvensjonene og er fullt ut forpliktet etter konvensjonens innhold. Vi mener at ILOs kjernekonvensjoner dermed forplikter Norge allerede i dag. De er viktige rettskildefaktorer i norsk rett, og presumpsjonsprinsippet sikrer oppfyllelsen av konvensjonen langt på vei.

En innlemmelse av de nevnte rettighetene i menneskerettsloven i praksis har bare betydning for hvilket trinnivå rettighetene skal ligge på, og hvilken relevans de tillegges ved fastleggelsen av rettstilstanden, og at arbeidstakernes rettigheter i henhold til ILOs kjernekonvensjoner for alle praktiske formål derfor er oppfylt.

Men vi anerkjenner også nødvendigheten av å avklare bruken av lønnsnemnd mellom partene i arbeidslivet. Vi er kjent med at en slik prosess ble startet under daværende statsråd Anniken Hauglie, og at statsråd Røe Isaksen har innkalt til et møte med partene senere i dag.

Vi ser at under foregående regjering, altså regjeringen Stoltenberg II, ble tvungen lønnsnemnd brukt 11 ganger, og under denne regjeringen er vi med dagens eventuelle vedtak oppe i 10. Vi mener derfor det ikke er grunnlag for å mene at lønnsnemnd blir brukt til å undergrave streikeretten slik vi kjenner den. Regjeringspartiene slutter seg på denne bakgrunn til komiteens tilråding i Innst. 666 L for 2020–2021 – og håper ikke innstillingens nummer er et dårlig tegn, president – samt slutter oss til tilråding A i Innst. 662 L for 2020–2021, men stemmer imot tilråding B.

Arild Grande (A) [10:05:50]: Denne saken handler ikke om hvorvidt man støtter de streikendes lønnskrav eller ikke, og ikke om hvem av partene man mener har ansvaret for situasjonen som oppsto. Det er mye som kan sies om det, men det er ikke Stortingets ansvar i denne saken.

Streik er nemlig partenes ansvar – ene og alene. Grunnen til det er at vi ikke ønsker at politikerne skal gå inn og overstyre lønnsoppgjør eller bestemme lønnen til folk. Man skal være enten ytterst til høyre eller ytterst til venstre i norsk politikk for å mene noe annet.

Den norske, sosialdemokratiske samfunnsmodellen med sentrale og koordinerte lønnsoppgjør mellom organiserte parter har vært og er helt avgjørende for at Norge har oppnådd så gode resultater gjennom kriser at vi har hatt god lønnsutvikling for vanlige folk, og at vi har et samfunn med relativt små forskjeller. I alle land hvor de ikke har sånne løsninger, har lønnsforskjellene blitt store. I land med politisk bestemt minstelønn har resultatet vært at de lavtlønte har fått et tak de aldri kommer over – ikke et gulv de kan vokse ifra.

Tvungen lønnsnemnd er regjeringens ansvar – ene og alene. Grunnen til det er at det ikke finnes en egen lovbestemmelse om tvungen lønnsnemnd. Det må vedtas en lov i hvert enkelt tilfelle. Det er kun derfor Stortinget har denne saken til behandling. Stortinget har ikke kompetanse til å vurdere hvorvidt det var fare for liv og helse i en streik, som jo er grunnlaget for regjeringens beslutning om tvungen lønnsnemnd.

Dersom Stortinget skulle gått inn og vurdert handlemåten til organisasjonene som er omfattet av streiken, eller hvorvidt det var fare for liv og helse, ville det skapt en helt umulig situasjon. Partene hadde måttet stille opp i Stortinget med sine advokater for å argumentere for sitt syn, og det ville ha kunnet føre til at hele lønnsdannelsen kollapset.

Stortingets rolle i denne saken er altså ikke å ta stilling til hvorvidt man støtter lønnskrav eller ikke, ei heller om det var fare for liv og helse. Vi kjenner kun statsråden, og vi skal kun vurdere om det har skjedd faktiske eller prinsipielle feil i forbindelse med vedtaket om tvungen lønnsnemnd.

Ingen organisasjoner har tatt kontakt med komiteen om dette. Da må vi anta at det er enighet om at det faktisk var fare for liv og helse på det gitte tidspunktet, og at regjeringens proposisjon er en riktig framstilling av de faktiske forhold. Dermed har Stortinget, etter Arbeiderpartiets syn, intet annet valg enn å ta regjeringens vedtak til etterretning og slutte seg til det.

Tvungen lønnsnemnd er svært inngripende overfor streikeretten. ILO har lenge bedt regjeringen diskutere med partene hvordan man kunne hatt et bedre system for å sikre en reell streikerett. Det er kritikkverdig at regjeringen ikke har tatt tak i dette og sørget for å sikre et bedre system for å avklare grunnlaget for påstander om fare for liv og helse før en eventuell beslutning om tvungen lønnsnemnd kommer på statsrådens bord. Det kan føre til at det blir debatt om grunnlaget for beslutningene, sånn vi ser det har blitt nå og i flere andre saker dette året.

Den forrige gangen Stortinget behandlet en sak om tvungen lønnsnemnd – i tvisten mellom Parat/YS og NHO og mellom Fagforbundet/LO og NHO i forbindelse med hovedtariffoppgjøret 2020 – stemte Arbeiderpartiet imot tvungen lønnsnemnd. Det var to årsaker til det.

Den ene var at Fagforbundet sendte innspill til komiteen om at de mente det var blitt gjort en sammenblanding av virkningene av streikene til LO og YS, uten at de enkelte streikene ble vurdert hver for seg. Den andre var at Fagforbundet pekte på at verken regjeringen eller Helsetilsynet tok kontakt med arbeidstakersiden for kvalitetssikre det faktiske grunnlaget før beslutningen ble tatt. Begge disse forholdene ga grunn til å hevde at ILOs kjernekonvensjoner ikke var fulgt.

Så er ikke tilfelle denne gangen. Dersom Norge hadde implementert ILO-konvensjonene i menneskerettsloven, som Arbeiderpartiet har foreslått flere ganger, ville det gitt organisasjonene en reell mulighet for rettslig prøving av lovligheten av regjeringens inngrep ved tvungen lønnsnemnd. Det er der slike spørsmål hører hjemme, ikke i stortingssalen.

Jeg anbefaler derfor komiteens innstilling om at ILOs kjernekonvensjoner må inntas i menneskerettsloven.

Jon Georg Dale (FrP) [10:11:13]: Eg kan starte med å slutte meg til det som dei to føregåande talarane har sagt, både om ansvaret til partane for å fastsetje lønsdanninga og ikkje minst bruken av tvungen lønsnemnd og at det er regjeringa som er suveren til å bruke det verkemiddelet. Så vidt vi ser av dei to sakene vi behandlar no, kan det vere gode grunnar for at regjeringa har gjort akkurat det i dette tilfellet, basert på dei grunngjevingane som både Helsetilsynet og DSB har gjeve undervegs.

Eg har likevel lyst til å seie at det står fram som underleg for mange av oss som berre er lekmenn i dette, at KS ikkje viser ei større kløkt når dei vert oppmoda om å søkje dispensasjon, slik ein gjorde i den eine saka. Det er for så vidt Stortinget uvedkomande, men eg synest likevel det bør verte sagt at når vi har eit år bak oss der både mange lærarar og mange i helsetenesta har ytt utover det mange kunne forvente, burde etter mine omgrep arbeidsgjevar i dette tilfellet opptredd med større forstand enn det det kan synast som, basert på den informasjonen Stortinget har fått tilsendt. Det endrar ikkje det faktum at regjeringa må basere dei vedtaka dei har gjort, på den situasjonen ein reelt var i. Eg meiner likevel det burde gje grunn til refleksjon for dei som styrer KS, at vi har hamna i den situasjonen vi no er i, der tvungen lønsnemnd vart nødvendig i årets lønsoppgjer, med dei betydningar det har for streikeretten i dette konkrete tilfellet, men også den betydninga det har for mange arbeidstakarar som har ytt meir enn mange kunne vente det siste året.

På den bakgrunnen som tidlegare har vore referert, som er skildra i proposisjonen som er bakgrunnen for forslaga som regjeringa kjem med, ser heller ikkje vi nokon grunn til å gjere anna enn det som Stortinget må gjere i denne saka, nemleg å la forslaget om tvungen lønsnemnd gå gjennom, basert på dei føringane som har vore lagde, og dei råda som regjeringa openbert har fått frå tilsynsmyndigheitene sine.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:13:55]: Lov om tvungen lønnsnemnd i arbeidstvisten mellom Unio og KS og Unio og Oslo kommune er på dagens dagsorden. Streik er et lovlig, viktig kampmiddel, og det er partenes ansvar, og jeg vil understreke det som flere før meg har sagt, at Stortinget ikke skal gripe inn ved en sånn streik. Imidlertid skal en fra regjeringas side hvis streiken utgjør en fare for liv og helse, etter vurdering fra samfunnets faginstanser – i dette tilfellet Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og Helsetilsynet – foreta en vurdering. Senterpartiet har gått grundig inn i hva som utløste de to sakene i lov om tvungen lønnsnemnd som behandles i dag, og vi viser til våre merknader i innstillinga.

Den ene saken, mellom Unio og KS, har sin basis i Fredrikstad, i søppelforbrenningsanlegget FREVAR, hvor det var en akutt fare for brann, og hvor det var et forspill som innebar at det var sendt søknader om å innvilge dispensasjon fra streiken, og det ble ikke innvilget. Det ble først gitt tilsagn fra den sentrale streikeledelsen om å endre holdningen etter at partene var innkalt til møte med statsråden. Det er viktig å være klar over at det som er systemet i KS-sektoren, er at det ikke er KS som sender søknader om dispensasjon, det er den enkelte kommune, og den enkelte kommune sender søknad om dispensasjon for hver person, for én dag. Det er et annerledes system enn det som er ellers. Så det er en upresishet fra regjeringas side når det snakkes om KS og å søke dispensasjon. Det er den enkelte kommune som søker dispensasjon.

Når det gjelder saken mellom Unio og Oslo kommune, var en der i en tilsvarende situasjon. Dispensasjonene ble avvist. Da kom en i en kritisk situasjon, hvor da Unio endret holdning, men i begge sakene var det ikke vilje fra Fredrikstad kommune eller fra Oslo kommune til å søke ny dispensasjon. Senterpartiet er derfor enig i at grunnlaget for lov om tvungen lønnsnemnd var til stede, og støtter forslaget om tvungen lønnsnemnd.

Samtidig vil jeg si at Unio har gode argumenter for sine krav, altså streikegrunnlaget. Unio er i denne saken primært knyttet til lærernes og sykepleiernes situasjon, og det er en felles erkjennelse av at det har vært en klar manglende reallønnsøkning – på tilsvarende nivå som for andre i kommunal sektor – for lærerne, og derfor fremmet Unio krav om en klar reallønnsvekst og start på et lønnsløft. Det var imidlertid i direkte konflikt med frontfagets resultat i privat sektor, med et tillegg på 2,7 pst.

Det er viktig at rekrutteringen sikres, og at lønns- og arbeidsvilkårene må være attraktive for både lærere og sykepleiere. Det er en felles erkjennelse mellom partene at lærerne har tapt i de lokale lønnstilleggene og fått en såkalt mindrelønnsutvikling i perioden 2004–2019. Det er også en erkjennelse av at sykepleierne må få bedret sin situasjon for å sikre rekrutteringen. En er nødt til ikke bare å se på lønn, men også på å styrke utdanningen. En må se på fremming av en heltidskultur, og en må også gjennomføre en tillitsreform som gjør at det blir mer attraktivt å være helsefagarbeider eller sykepleier i de situasjoner som krever at en tar ansvar og har myndighet til å ta ansvar. Disse forholdene, både for lærere og for sykepleiere, må følges opp i samarbeid med motparten, Kommunenes Sentralforbund, i det kommende året, sånn at vi unngår den kritiske situasjonen som vi nå har hatt over lang tid for de to gruppene.

For øvrig vil jeg si, til slutt, at Senterpartiet er for å innlemme ILOs kjernekonvensjoner i menneskerettsloven, og vi står også bak tilråding B fra komiteens flertall, som er Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV.

Lars Haltbrekken (SV) [10:18:56]: Vi har bak oss et år med rungende applaus til sykepleierne, til dem som har stått i frontlinjen i kampen mot pandemien, som virkelig har holdt hjulene i gang i dette samfunnet. Nå hadde vi mulighet – mulighet til å vise at vi mente noe med applausen.

Tvungen lønnsnemnd er et svært alvorlig grep å ta. Vilkårene for å ta dette i bruk er at det skal være fare for liv og helse. I begge de streikene vi nå diskuterer, er det uenighet om det faktisk er til stede. Unio har sagt at de var klar til å gi dispensasjon for de ansatte ved avfallsanlegget i Fredrikstad, hvor det var fare for brann. Vi stoler på det Unio sier. Det gjorde tydeligvis ikke høyreregjeringen. I altfor liten grad ville man høre på hva de streikende sa. Man hørte i stor grad på hva arbeidsgiverne kom med.

I den andre konflikten har Sykepleierforbundet vært ute og kritisert at de ikke ble kontaktet og tatt med på dialog i forkant av beslutningen. SV mener at Helsetilsynet må snakke med begge parter og ikke bare arbeidsgiver, når man skal vurdere om det er fare for liv og helse. ILO har vært svært tydelig i sin kritikk av Norges bruk av tvungen lønnsnemnd, og det med rette. Streikeretten er en menneskerett, og tvungen lønnsnemnd går på tvers av dette. Derfor skal man være varsom med bruken av det.

En Fafo-rapport om bruk av tvungen lønnsnemnd i Norge viser at særlig helsesektoren peker seg ut som et område hvor uenigheter og tvister blir løst med tvungen lønnsnemnd, både i offentlig og i privat regi. Rapporten peker på at når arbeidstakerorganisasjonene klager til ILO, er det begrunnet med at statlige inngrep mot streik og henvisning av tvisten til løsning i Rikslønnsnemnda innebærer en begrensning i streikeretten som ikke er forenlig med ILO-konvensjonen. Ved å gripe for raskt inn begrenses også muligheten mellom partene og den muligheten man har til å bruke streik som virkemiddel for å fremme og ivareta sine interesser, samtidig som det kan påvirke partenes tilpasning av streiken og bidra til å svekke tilliten til helsemyndighetene.

Stortingets oppgave er ikke å vurdere om det er fare for liv og helse ved en streik. Det er vi klar over. Men vi ser oss nødt til å gi tydelig beskjed når vi mener at saken kunne ha vært håndtert på en annen måte, og med så store konsekvenser som tvungen lønnsnemnd har for arbeidsfolk, velger vi å ta deres side. Det har vært helt tydelig i konflikten mellom Unio og KS at arbeidsgiver ikke ville ha søkt om dispensasjon en gang til etter at all informasjonen var gjort tilgjengelig for begge parter.

Det har i fagbevegelsen lenge vært stilt spørsmål ved om arbeidsgivere spekulerer i tvungen lønnsnemnd. Som oftest tjener dette arbeidsgiver på bekostning av arbeidstakerne. Her har vi to tilfeller av tvungen lønnsnemnd hvor det er stor uenighet om mange faktorer, noe som setter tvil ved bruken av dette virkemidlet. Derfor velger vi i SV å stå utenfor innstillingen ved å stemme imot, og jeg tar med dette opp SVs forslag i saken.

Torill Selsvold Nyborg (KrF) [10:22:57]: Streikeretten er ein grunnleggjande rett i arbeidslivet, som det er viktig å vareta. Tvungen lønsnemnd er eit svært inngripande verkemiddel som må nyttast med varsemd. Streikeretten skal vera reell, og han skal ikkje undergravast. Retten til å streika skal likevel aldri gå ut over liv og helse.

I arbeidstvisten mellom Unio og KS vurderte Fredrikstad kommune situasjonen som kritisk og kontakta på dette grunnlaget Statsforvaltaren. Direktoratet for samfunnstryggleik og beredskap, DSB, gav si faglege vurdering, som støtta bekymringa til Fredrikstad kommune for den gjeldande situasjonen.

Enkelte hevdar at problemet vart løyst, og at streiken ikkje skulle ha vorte avbroten ved tvungen lønsnemnd. Situasjonen vart mellombels sett på som løyst ved etablering av eit alternativt branntilsyn i verksemda FREVAR. Situasjonen forverra seg fredag 4. juni, og det vart konkludert med at situasjonen vart sett på som kritisk. DSB støtta denne beskrivinga av situasjonen.

Det er semje om at arbeidsgjevaren søkte om dispensasjon, men dette vart avslått. Også klage på avslag vart avslått. Det vart difor klart for departementet at partane ikkje klarte å løysa situasjonen som sette liv og helse i fare.

I arbeidstvisten mellom Unio og Oslo kommune vart streik sett i verk 27. mai, noko som førte til at mange innanfor skule, barnehagar, heimetenester, sjukeheimar og andre offentlege verksemder vart tekne ut i streik. Den 2. juni vart streiken trappa opp. Helsemyndigheitene vart sjølvsagt varsla om streiken og vurderte fortløpande konsekvensane for helsetenestene.

Gjennom møte mellom statsråden og partane vart det klart at partane sjølve ikkje ville finna ei løysing på situasjonen som sette liv og helse i fare. ILO-konvensjonen vernar organisasjonsfridomen og streikeretten. Det vert stilt strenge krav for inngrep i streikeretten, men det vert også her opna for inngrep dersom streiken set liv, helse eller personleg tryggleik for heile eller store delar av befolkninga i fare.

Ei fagleg vurdering av faren for liv og helse kan ikkje sjåast på som tynn. Ein vert sjølvsagt skuffa når ein arbeidsstans vert avbroten utan det ønskte resultatet. Likevel må vi ha respekt for at ei grundig vurdering av kriteriet liv og helse må leggjast til grunn. Direktoratet for samfunnstryggleik og beredskap og Helsetilsynet er kompetente til å vurdera situasjonar på sitt felt. Kristeleg Folkeparti forstår at ein vert skuffa over at arbeidstvistar vert avbrotne ved tvungen lønsnemnd, men det er diverre enkelte gonger nødvendig. Omsynet til liv og helse må gå føre – uansett.

Bjørnar Moxnes (R) [10:26:43]: Det vi har sett den siste uken, er at arbeidsgivere i offentlig sektor i praksis har vetorett når partene kalles inn til statsråden for å diskutere om en streik utgjør en fare for liv og helse eller ikke.

Arbeidsgiverne KS og Oslo kommune fikk lov til å stoppe legitime og forsvarlige streiker ved at de nektet å forhandle i møtet hos arbeidsministeren. Unio var åpne for å gi dispensasjoner, ønsket dialog, mens arbeidsgiverne ikke var interessert i dialog og også nektet å sende dispensasjonssøknad til den andre parten.

Dette er et av mange eksempler på at loven gir arbeidsgiverne mulighet til å stoppe en streik i det øyeblikket det kommer en melding om at det kan være fare for liv og helse, i stedet for at de er forpliktet til å se på hvordan streiken kan fortsette på en forsvarlig måte.

Etter at både lærere, helsefagarbeidere, barnehageansatte og sykepleiere i over et år har stått i front for å håndtere pandemien, er det en politisk skandale at det eneste de får i retur fra stortingsflertallet og regjeringen, er tvungen lønnsnemnd.

Det vi har fått til behandling av saker i Stortinget, viser helt tydelig at det var mulig å fortsette streikene uten fare for liv og helse, og at fagforbundene var villige til å strekke seg langt for å finne løsninger. Men i begge sakene strittet arbeidsgiversiden imot. Det er da KS. Det er KS, det er staten, det er Oslo kommune som er arbeidsgiverne i offentlig sektor, og det er politikere som sitter med ansvaret i både KS og Oslo kommune. De store partiene tar ikke ansvar politisk for å sikre både rekruttering og gode nok arbeidsvilkår for dem som er ansatt i velferden, men det ønsker Rødt.

Vi stemmer imot bruken av tvungen lønnsnemnd i denne saken. Det ville åpenbart vært mulig å fortsette denne avgjørende kampen for bedre arbeidsvilkår og ikke minst rekruttering på forsvarlig vis. Men stortingsflertallet, gjennom støtte til tvungen lønnsnemnd, fratar i realiteten ansatte i velferdsyrkene en reell streikerett på denne måten.

Vi ser fra saksunderlaget at varselet om fare for liv og helse også er gjort på sviktende grunnlag, for om situasjonen på anlegget FREVAR kunne ha blitt farlig, var den i ferd med å bli løst ved at Unio ville innvilge dispensasjoner. Men KS nektet å forhandle og nektet å søke om dem på nytt. Vi ser at det som var en akutt fare for liv og helse i Oslos hjemmetjeneste, var tilsvarende helgebemanning. Det sier enten noe veldig alvorlig om bemanningen i helger – ikke minst i ferier, hvor det er enda færre på jobb – eller at det ikke var en tilstrekkelig grundig vurdering av om det var akutt fare for liv og helse. Uavhengig av det ønsket altså Unio, og var villig til, å gi dispensasjon, men Oslo kommune, styrt av de rød-grønne, nektet å samarbeide om det.

Nå har det vært såpass mange gangers bruk av tvungen lønnsnemnd på såpass sviktende grunnlag at det trengs en gjennomgang av ordningen. Derfor er det veldig synd at stortingsflertallet, Arbeiderpartiet inkludert, stemte imot Rødts forslag i forrige uke om sammen med partene å gjennomgå bruken av lockout og tvungen lønnsnemnd for å unngå at streikeretten blir undergravd. Det var for hard kost for Arbeiderpartiet. Det er det interessant for folk i LO og Unio å merke seg og tenke grundig gjennom.

Vi har aldri gått inn for at Stortinget skal overstyre en streik. Det vi ber om, er en gjennomgang og å få et bedre regelverk for den tvangsbruken ved framtidige streiker for å unngå at streikeretten, som er en menneskerettighet, blir undergravd av skiftende regjeringer – om de er rød-grønne eller borgerlige.

Vi kan ikke ha en situasjon hvor altså arbeidsgiversiden i realiteten har trumfkort og vetorett og kan stanse enhver streik ved å nekte å forhandle om dispensasjoner, gjøre seg vrang og på den måten frata sykepleiere, frata lærere og frata barnehageansatte den reelle streikeretten. Det er uholdbart. Det må det bli en slutt på.

Så håper vi for framtiden at Arbeiderpartiet kommer på litt bedre tanker, innser streikerettens fundamentale betydning for det norske samfunnet – for arbeidstakernes stilling – og ikke uten videre går med på de borgerliges bruk, som altså undergraver den reelle streikeretten.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:32:02]: Det er partene som har ansvaret for lønnsoppgjøret. Det er de som setter kravene, det er de som forhandler, og det er de som bruker de virkemidlene de har, til å oppnå sine mål. Samfunnet må i utgangspunktet tåle konsekvensene av slike konflikter.

Det er også partene som har ansvaret for at arbeidskampen – det er begrepet vi bruker om dette, selv om det kan høres litt rart ut – gjennomføres på en forsvarlig måte og ikke får konsekvenser for liv og helse. Det er ansvaret til fagforeningene, og det er ansvaret til arbeidsgiverne.

Men det er også aksept for at dersom det er fare for liv og helse, skal staten gripe inn. De to streikene som Unio gjennomførte i KS-området og i Oslo kommune, fikk etter hvert dessverre slike konsekvenser.

I konflikten mellom Unio og KS var det en situasjon ved FREVAR prosessanlegg for energigjenvinning og avfallshåndtering som utløste bekymring. Det lokale brannvesenet – og det er referert til rapporten i proposisjonen, så alle kan gå inn og lese – varslet etter befaring om fare for brann, ikke en gang i fremtiden, men en relativt akutt fare for brann, og en brann som ville være vanskelig å slukke og kunne medføre fare for liv og helse. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap støttet i sin faglige vurdering denne beskrivelsen, dvs. at det var en situasjon med fare for selvantenning og brann i gjenvinningsanlegget. DSB konkluderte den 4. juni med at virksomheten ikke var i stand til å følge pliktene sine etter brann- og eksplosjonsvernloven. Da er det selvfølgelig slik at det er brannvesenets og DSBs faglige vurderinger som ligger til grunn for Arbeids- og sosialdepartementets vurderinger.

I konflikten mellom Unio og Oslo kommune konkluderte Helsetilsynet med at det ville oppstå fare for liv og helse i løpet av dagen 7. juni. Begrunnelsen for konklusjonen var streikeuttaket og manglende innvilgelse av dispensasjonssøknader i hjemmetjenesten i en bydel, stor totalbelastning på helse- og omsorgstjenesten samt betydelig svikt i helsehjelpen overfor enkeltpasienter.

Før begge inngrepene ble det innkalt til møte med partene, og der oppfordret jeg partene til å bli enige om tiltak for å avverge faren for liv og helse. I begge tilfellene hadde det vært dispensasjonssøknader fra arbeidsgiver som var blitt avslått, men arbeidstaker tilbød å innvilge dem da det ble kjent at det etter fagmyndighetenes vurdering var fare for liv og helse. Arbeidsgiverne mente imidlertid på det tidspunktet at det ikke var naturlig å søke om dispensasjon på nytt.

Jeg har lyst til å knytte en kommentar til dette med dispensasjoner, for det er verken en plikt eller en rett til å søke om eller innvilge dispensasjon. Fagforeningene har ingen plikt til å innvilge dette, de kan si nei. Det er selvfølgelig fordi én side ved dispensasjon er at man underminerer effekten av streiken. Arbeidsgiver har heller ingen plikt til å søke om dette, og det er flere eksempler på arbeidsgiverorganisasjoner i Norge som har som sin politikk at de ikke søker om dispensasjoner.

Med grunnlag i de faglige vurderingene og at partene ikke klarte å løse den akutte situasjonen med fare for liv og helse, har departementet ikke noe annet valg enn å gripe inn i de to arbeidstvistene.

Jeg har til slutt lyst til å si noe om forholdet til ILO-konvensjonen og kritikken fra ILO. Norge har tidligere fått kritikk av ILO i forbindelse med inngrep i en pågående konflikt. Senest var det i den såkalte oljekonflikten i 2012. De seneste årene har staten vært klaget inn for ILO to ganger, det var vaskeristreiken i 2013 og streik og lockout i private omsorgsbedrifter i 2018. ILO konkluderte i begge disse sakene med at organisasjonsfriheten, retten til frie forhandlinger og retten til å streike ikke var krenket, fordi de mente at det hadde oppstått fare for liv og helse i «essential services». I sine konklusjoner i vaskeristreiken oppfordret likevel ILO staten til å ha en dialog med partene om f.eks. minimumsbemanning eller andre løsninger som kan hindre at det blir nødvendig å stoppe en streik. Den dialogen ble, som representanten Nordby Lunde refererte til, startet under daværende arbeidsminister Anniken Hauglie. Jeg har også tidligere i denne sal sagt at jeg vil ta opp igjen den dialogen – den har nok aldri formelt blitt avsluttet – med utgangspunkt i denne våren.

Helt til slutt vil jeg si at jeg mener de faglige vurderingene som ligger til grunn her, må være faglige vurderinger. Jeg redegjør gjerne i spørsmålsrunden for hvordan f.eks. Helsetilsynet rigger seg i en streikesituasjon, men jeg vil understreke at det ikke er slik at arbeidsgiverne i Norge kan bestille faglige vurderinger fra et uavhengig tilsyn, som vi normalt tillegger stor tyngde og vekt.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [10:48:26]: Det var ei veldig interessant replikkveksling vi var vitne til her no. Å politisere – dette er jo i høg grad politikk. Helsetilsynet har berre gjort ei kjøleg, fagleg vurdering av tilstanden. Viss regjeringa no har kome til det punkt at dei har utstyrt kommunane med så dårleg råd at helgebemanning faktisk er fare for liv og helse, er vi i ein veldig alvorleg situasjon. Da vil eg oppmode helseministeren til å be Helsetilsynet om å ta langt fleire sjekkar rundt omkring i landet.

Dette illustrerer grunnlaget for heile streiken. Både lærarar, sjukepleiarar og mange andre grupper i offentleg sektor organiserte under Unio, er bekymra for velferdsstaten si framtid. Dei ser at måten det blir finansiert på, mangel på lønn, for få kollegaer og forverra lønns- og arbeidsvilkår sett frå deira side, er ein fare for grunnlaget for velferda. Dette er eit varsko vi må ta på alvor. Når da regjeringa går til det skritt å anbefale Stortinget å vedta ein lov om tvungen lønnsnemnd på det grunnlag, tek ein streikretten frå mange – i KS-området var det 137 000 som var omfatta av dette her, og også mange i Oslo.

Her framstiller regjeringa det som om dei ikkje hadde noko val, og skubbar dermed ansvaret i alle andre retningar, på arbeidstakarar eller arbeidsgivarar. Men regjeringa hadde sjølvsagt eit val. Ein kunne bedt arbeidsgivar søke om nødvendig dispensasjon. Dette har vore praksis i lang tid. Når vi har blitt kritiserte av ILO for vårt system for å avvikle streik, burde regjeringa strekke seg meir enn langt for å sørge for at han kan fortsetje. Ein kunne ettergått vurderinga til DSB om brannfare. To timar før blei det gitt dispensasjon – to timar før ein gjekk til det skritt at ein innførte tvungen lønnsnemnd og foreslo det.

Streik er eit avgjerande maktmiddel. Utan streik er grunnlaget for fagforeiningar borte. Når ein svekker streikeretten, svekker ein også den krafta han har representert i det norske samfunn, som har vore heilt avgjerande for velferdsstaten slik vi kjenner han. Med streik som verkemiddel har vi fått på plass pensjonsordning, redusert arbeidstid, fem vekers ferie, foreldrepermisjon, utdanning for alle, overtidsbetaling og sjukelønn, for å nemne noko. Det er gode vi alle har nytt godt av. Dei står i fare, og SV kan ikkje akseptere det grunnlaget regjeringa ber Stortinget om å innføre lov om tvungen lønnsnemnd på.

Arild Grande (A) [10:51:50]: Det er riktig som presidenten påpekte, det var ikke et forslag, men komiteens tilråding bokstav B jeg henviste til og anbefaler. Den får dessverre ikke flertall.

Det er veldig tydelig at høyresiden nekter å være med på å styrke organisasjons- og streikeretten, men det holder ikke når høyresiden bruker argumenter om at ILO allerede er forpliktende for Norge. For regjeringen viser, ved hver eneste korsvei, at det ikke stemmer. Statsråden har ikke fulgt opp ILOs anbefalinger om å ha en dialog med partene, om å sikre en reell streikerett. Det ble igangsatt under Anniken Hauglie. Ennå har det ikke skjedd noen verdens ting. Nå sier statsråden at han skal ta tak i det, men det er ikke varslet annet enn at han har tilføyd et lite tilleggspunkt under eventuelt på et møte som var planlagt for lang tid siden om noe helt annet. Så det er ikke særlig forpliktende.

Det andre er at regjeringen skriver i proposisjonene som ligger til grunn her, at dersom det skulle være motstrid med internasjonale forpliktelser, er det likevel riktig, ifølge regjeringen, å gå til tvungen lønnsnemnd. Det viser at ILO ikke har den tyngden i henhold til norsk lov og praksis som den burde hatt. Statsråden, høyresiden, ser muligens ikke at det er forskjell på om ILO gir regjeringen en smekk på fingrene, og om organisasjoner faktisk kan føre saken for norsk rett for å vurdere det faglige grunnlaget for en tvungen lønnsnemnd. Eller kanskje de ser nettopp det, og derfor ikke ønsker at streikeretten gjennom det i realiteten vil bli styrket?

Så et tilsvar til Moxnes, som viser til et forslag vi diskuterte i forrige uke, som egentlig vil føre til det stikk motsatte av det Moxnes og Rødt hevder de vil. De prøver sågar å skyve LO foran seg, men de har jo ikke snakket med LO. Det har vi. LO sa: Vær så snill, ikke støtt det forslaget fra Rødt, for det vil kortslutte lovlige maktmidler som både arbeidsgivere og arbeidstakere har.

Det føyer seg inn i rekken av flere forslag vi har sett det siste halvåret, som vil true organisasjonene og true den norske lønnsdannelsen. Vi har hatt forslag i Stortinget om nasjonal minstelønn, vi har hatt forslag om å lovfeste innholdet i hovedavtalen og som vil gjøre det helt uvesentlig om folk er organisert eller ikke, vi har hatt forslag om hvem og hvilke yrkesgrupper som fortjener høyere lønn, og hvem som ikke gjør det. Og nå tar SV og Rødt til orde for at Stortinget skal overprøve faglige institusjoners vurderinger knyttet til spørsmålene for tvungen lønnsnemnd, til tross for at begge partene sa det var fare for liv og helse på det aktuelle tidspunktet, og til tross for at ingen av partene har tatt kontakt med komiteen om feil eller mangler i proposisjonen. Det viser partier som er på helt ville veier.

Bjørnar Moxnes (R) [10:55:16]: Her bekrefter Grande fra Arbeiderpartiet det som var, tror jeg, Martin Tranmæls berømte ord: svakt argument – opp i intensitet. Det så vi et godt eksempel på i forrige innlegg fra Grande, for nå er to store streiker i det offentlige stanset på et syltynt grunnlag som er bestridt av arbeidstakersiden.

Streikeretten for sykepleiere, barnehageansatte og lærere er i realiteten særdeles lite verdt. Det burde bekymre et arbeiderparti. Vi har bedt om en gjennomgang av bruken av tvungen lønnsnemnd for å unngå at det brukes for å undergrave streikeretten. At en sånn gjennomgang, i hvert fall ifølge Arbeiderpartiet, griper direkte inn i partsforholdet, er med respekt å melde ikke sant, for å bruke et riktig begrep her i salen. Det som derimot er inngripen, er når regjeringen stanser forsvarlige streiker med tvungen lønnsnemd på en slik måte at disse viktige arbeidstakergruppene rett og slett ikke har noen streikerett.

Å få en gjennomgang av dette, å se på bruken av tvungen lønnsnemnd, er ikke politisk overstyring av partene, men å tilrettelegge for at den ene parten ikke bare blir overkjørt og fratatt sin grunnleggende streikerett, som vi ser skje i Norge i disse ukene i 2021. Arbeiderpartiet går i stedet sammen med de borgerlige, stikker hodet i sanden og nekter å se behovet for en slik gjennomgang.

Jeg vet hva noen i LO har uttalt om forslaget, men jeg sa at de LO-organiserte og de Unio-organiserte bør merke seg hvilke partier som tar på alvor det som nå skjer med streikeretten for ansatte i offentlig sektor, og som ønsker å endre systemet, slik at streikeretten ikke blir undergravd, nettopp for å sikre at den største parten her, nemlig arbeidstakerne, hundretusener av ansatte, faktisk kan kjempe for å løfte lønnen sin og å sikre rekruttering – grunnlaget for hele fagbevegelsens kamp i 100 år. Det er det som undergraves. Vi ønsker å få en gjennomgang for å sikre at ikke staten, ved regjeringen, griper inn på en slik måte at denne streikeretten blir undergravd.

Dette pratet, som også Røe Isaksen kommer med, om at Rødts forslag er å flytte makt vekk fra partene og til Stortinget, stemmer ikke. Den makten har regjeringen, også rød-grønn regjering, tiltatt seg, og den brukes ved tvungen lønnsnemnd. Vi ønsker i stedet å sikre at arbeidstakerne har en reell streikerett, også i det offentlige. Det burde et arbeiderparti være i stand til å forstå.

Jon Georg Dale (FrP) [10:58:37]: Det den radikale venstresida på mange måtar tek til orde for i denne debatten, er potensielt farleg. Når representanten Knag Fylkesnes etterlyser at regjeringa skal ettergå dei faglege vurderingane som Helsetilsynet og DSB gjer, betyr det for alle praktiske føremål at denne typen vurderingar i ytste konsekvens skal vekk frå fagfolka som har kompetanse på det, over på skriveborda i departementa.

Tvungen lønsnemnd skal berre brukast i tilfelle der liv og helse står i fare. Ei politisering av den vurderinga kan gå ut over liv og helse. Det er illevarslande at representantar som Knag Fylkesnes, med sentrale verv i eit parti som tek mål av seg til å sitje i regjering, faktisk ikkje reflekterer over det i det heile. I iveren etter å snakke folk etter munnen og framstå som mest mogleg fagforeiningsvenleg går han solid i fella og tek til orde for ein politikk som ikkje ville stå seg i to sekund viss han i praksis skulle vore etterlevd.

Difor vil eg bruke denne anledninga til å gjere noko så sjeldan som å gje honnør til Arbeidarpartiet, som faktisk framstår som ryddige og bidreg til å vareta det som vi alle er opptekne av, at lønsdanninga skjer mellom partane i arbeidslivet, og at vi ikkje bruker tvungen lønsnemnd unødig, men at vi har det som verkemiddel når liv og helse potensielt vert sett i fare. Det har vore – og må framleis vere – ei fagleg vurdering gjord av folk som har kompetanse til å gjere det, ikkje ei vurdering som er flytta inn i departementet, slik SV tek til orde for. Det viser jo kvifor eit stort fleirtal på Stortinget sluttar seg til ein politikk som står seg over tid, ikkje ein politikk som først og fremst er eigna til å lage nokre overskrifter tett før valet.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:01:16]: Jeg tenkte jeg skulle svare ut noen av punktene som har kommet, eller i hvert fall kommentere dem.

Først til Statens helsetilsyn og påstanden om at det er helgebemanning alene som gjør dette, som representanten Knag Fylkesnes kom med. Igjen: Når det kommer streiker, rigger Statens helsetilsyn seg for å kunne gjøre fortløpende vurderinger. Jeg vil bare understreke at det ikke er slik at dersom kommunen melder inn det de beskriver som fare for liv og helse, så sier Statens helsetilsyn at det er greit. Det skjer ofte – det skjer i hvert fall – at Statens helsetilsyn er uenig i den vurderingen og har en annen vurdering, altså at de gjør en uavhengig, faglig vurdering.

Jeg vil igjen oppfordre til å lese meldingen. Statens helsetilsyn sender dagsrapporter som Arbeids- og sosialdepartementet får. De er offentlige – for dem som ber om å få se dem etter at konflikten er over og tvungen lønnsnemnd er iverksatt. Jeg vil også si at Statens helsetilsyn på sine hjemmesider har en stor rød knapp hvor det står at man kan varsle om alvorlige hendelser. Det er viktig – og dette vil sikkert også helseministeren kunne nikke gjenkjennende til – at man varsler Statens helsetilsyn hvis man opplever alvorlige situasjoner som ikke er i tråd med regelverket, og som setter liv og helse i fare.

Det blir også sagt at vi burde gjort en faglig vurdering av faren for liv og helse og ettergått Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskaps vurderinger, men DSB er jo – ved siden av det kommunale brannvesenet, som er ansvarlig for sitt lovverk og regelverk kommunalt – vår faglige instans for å gjøre de vurderingene.

Jeg forstår innspillet, og det er verdt å tenke videre på: Kunne man ikke tatt kontakt med partene i forkant for å få klargjort om det var fare for liv og helse? Problemet er at man ikke kan lage en forhandlingssituasjon om hvorvidt det er fare for liv og helse; det må være en faglig vurdering. Jeg mener at et av temaene i diskusjonen med partene er om vi er sikre på at alle fakta er på bordet, men det er god informasjonsstrøm også i systemet vårt.

Så sa representanten Knag Fylkesnes at jeg som statsråd bare kunne bedt arbeidsgiveren søke om de nødvendige dispensasjonene. Altså: Jeg kan oppfordre partene til å finne en løsning, men nettopp det representanten beskriver der, ville jo være å gripe inn i en arbeidskonflikt. Man kan jo se for seg det motsatte, f.eks. at en statsråd hadde bedt en fagforening om å innvilge dispensasjoner fordi en bedrift fikk svak lønnsomhet eller merket konsekvensene av streiken. Det ville vært uhørt.

Til slutt: Prosessen knyttet til ILO og oppfølgingen der er igangsatt. Men det er nok også sånn at en del av de forslagene som ILO kom med, ikke nødvendigvis heller er noe partene vil, fordi streik og minimumsbemanning ikke nødvendigvis henger sammen.

Heidi Nordby Lunde (H) [11:04:35]: Jeg registrerer at SV kritiserer regjeringen for å ha lyttet mer til arbeidsgiversiden og ikke stoler på arbeidstakerne. Jeg vil heller kanskje snu på det, for jeg har all tillit til at arbeidstakersiden var villig til å gi dispensasjoner når saken først hadde eskalert. Samtidig må jeg ha tillit til de faglige vurderingene fra kommune, brannvesen og DSB som uavhengige tilsynsmyndigheter, noe SV åpenbart ikke har.

Jeg vil bare referere til proposisjonen, hvor det står at skiftlederen og to operatører var tatt ut i streik fra samme skift, slik at Frevar sto uten bemanning i kontrollrommet. De hadde søkt om dispensasjon for å kunne bemanne med minst én person. Det var tidligere avslått flere ganger, og klage var avslått. Det betyr at når man har eskalert situasjonen til dit at arbeidstakersiden er villig til å innvilge dispensasjon, kan det ha gått for langt. Det er ikke lenger nok med bare én dispensasjon til én person. Det er flere ting som må til.

Så to ord om helgebemanning. Det er fullt mulig å organisere en tjeneste slik at hovedaktiviteten skjer på dagtid, i normalarbeidstid, og legge lettere tilsyn og oppfølging til kvelds- og helgetid med en annen form for bemanning. Det betyr forsvarlig bemanning gjennom hele uken, men ikke nødvendigvis at man kan kjøre hele uken med helgebemanning. Det må vel være en grunnleggende forståelse av at man klarer å organisere offentlige tjenester i Norge på en god måte, slik at man bruker ressursene riktig.

Samfunnet og berørte parter må, som jeg har sagt tidligere, i utgangspunktet tåle de ulemper som arbeidskamper fører med seg, men dersom arbeidskamper fører til fare for liv og helse, er det dessverre nødvendig å gripe inn.

Det er naturlig at konflikter oppstår i arbeidslivet. Det er ulike interesser som står mot hverandre, men som representanten Dale var inne på, handler ikke denne saken om støtte mot lønnskrav, men om å lytte til de faglige vurderingene fra uavhengige tilsynsmyndigheter. Det er ingen grunn til å tro at dette blir brukt til å undergrave streikeretten i Norge, og det er synd at SV og – kanskje ikke overraskende – Rødt ikke stoler på de faglige myndighetene og politiserer dette grunnlaget. Det er det som undergraver partene i arbeidslivet.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:07:19]: Stikkordet til statsråden er fakta. Alle fakta på bordet er kjernen i dette. Når ein har eit maktmiddel som er så inngripande som tvungen lønsnemnd, pliktar ein også å sørgje for at prosessane går riktig for seg, og at alle fakta kjem på bordet.

Så når varsel kjem, kva er da ansvaret til regjeringa? Er statsråden, og er heile forsamlinga her, komfortable med at det var berre arbeidsgivar som blei gitt moglegheit til å uttale seg om det var fare for liv og helse, og ikkje arbeidstakar? Er ein komfortabel med ein sånn type situasjon – altså der kompetansen er berre frå dei som sit på arbeidsgivarsida, mens arbeidstakarsida ikkje har moglegheit til verken kontradiksjon eller å kome med si vurdering av saka?

At faglege myndigheiter har gjort jobben sin, tviler SV slettes ikkje på. Dei har gjort ein grundig jobb, men det er regjeringa si vidare handtering av det som er problemet. Kvifor sørgjer ikkje regjeringa for at arbeidstakarsida blir involvert? Der er vi ved kjernen i dette spørsmålet. Det er der begynninga på svekkinga av streikeretten startar, når ein ikkje er villig til å lytte til den parten.

Eg tar det ganske lett når Framstegspartiet kritiserer SV i denne typen spørsmål. Historisk har jo høgresida vore imot streik. Dei har vore imot alle velferdsreformer. Dei meiner det ikkje skal vere noko grunnlag for å byggje opp fagforeiningane, slik vi kjenner dei i dag. Dei er imot heile grunnlaget for den norske modellen. Så da skjuler ein seg bak dette og hint når dei kritiserer partia som ønskjer å hegne om streikeretten, og ser på det som eit avgjerande verkemiddel for å utvikle samfunnet sånn som vi kjenner det.

Det hadde vore interessant å høyre statsråden si vurdering av innverknaden til arbeidstakarane, moglegheita til å bli høyrt i denne saka. Det hadde vore interessant å høyre ei vurdering av det, for det har statsråden hoppa galant forbi i alle sine innlegg i dag.

Det er også interessant å ta den politiske konsekvensen av måten denne konflikten blei løyst på, at helgebemanning faktisk kan vere ei fare for liv og helse, og at det bør få konsekvensar for grunnbemanninga generelt og måten ein finansierer den offentlege velferda på – der høgresida har kutta og kutta og kutta.

Bjørnar Moxnes (R) [11:10:38]: Jeg er usikker på hvor glad Arbeiderpartiet blir for omfavnelsen fra Fremskrittspartiet, men det er interessant at Fremskrittspartiet roser Arbeiderpartiet for deres opptreden i denne saken.

Men Fremskrittspartiet har noe der de kanskje burde feiet for egen dør, for det sies her av Fremskrittspartiets representant at dette gir grunn til refleksjon for dem som styrer KS. Der er jo Terje Søviknes, som sitter i KS’ hovedstyre. Fremskrittspartiet har lovet helsefagarbeidere og sykepleiere et lønnsløft i vår – store løfter fra landsmøtet sitt – men er altså i KS-styret og løfter ikke en finger for å imøtekomme de streikendes rettmessige krav, som er det som kan sikre et lønnsløft. Og i RNB er det null og niks – ingen penger, ingen kroner – som kan løfte lønnen til de ansatte i velferden. Så dette viser et parti som bare bløffer de ansatte i velferden med tomme løfter.

Dag Terje Andersen (A) [11:11:54]: Det har vært interessant å høre på denne debatten, og for meg blir det en påminnelse om det jeg sjøl opplevde på 1970-tallet. Jeg er nemlig gymnaselev Andersen. Jeg gikk på Larvik gymnas i de åra boka «Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land» ble skrevet, og jeg kjenner igjen AKP fra den gangen. Jeg kjenner dem spesielt igjen fordi jeg umiddelbart begynte på smelteverket i Larvik og hadde de folkene i klubbstyret. Det som var en gjenganger den gangen blant mange sjølproletariserte, godt utdannede folk – som fant ut at de måtte stige ned til arbeiderne fordi de ikke kunne ta vare på seg sjøl – var at de fortalte hva som var best for arbeidsfolk, for det skjønte de ikke sjøl. Når jeg blir minnet om det nå, er det med utgangspunkt i Arild Grandes grundige og gode gjennomgang av spillereglene i det norske arbeidslivet, der nettopp partenes frie rolle i lønnsdannelse er så avgjørende. Det er det Rødt nå kritiserer Arbeiderpartiet for at vi er ryddige i forhold til.

For når det gjelder det forslaget representanten Moxnes vil ha vedtatt, om en gjennomgang, er det sånn at arbeidsfolks representanter ikke vil ha det forslaget. Og hvorfor det? Fordi de ser at det rokker ved det fine systemet i den norske modellen, at vi har respekt for at lønnsdannelse er et forhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Så er det slik at jeg også stusset på lønnsnemnda, det vet statsråden at jeg har sagt i en direkte samtale med ham, men jeg skjønner at det er Unio som er forhandler. Jeg mener vi skal ha høy terskel for å bruke tvungen lønnsnemnd, men det må basere seg på faglige og objektive kriterier. Jeg kan også mene at det er noen jeg synes hadde fortjent bedre lønn, men det er altså ikke min rolle som stortingsrepresentant å mene og vedta noe om det, fordi jeg er opptatt av den norske modellen, som har tjent dette landet så godt, og der den frie lønnsdannelsen og de frie partene er helt avgjørende.

Derfor har jeg flere ganger i løpet av denne perioden kritisert regjeringen for å angripe den norske modellen – med økte forskjeller, mindre innflytelse for arbeidstakerne osv. – men det er trist å se at en som påstår han vet bedre enn arbeidsfolk selv hva arbeidsfolk er tjent med, også er med på å undergrave et av hovedelementene i den norske modellen, partenes frie rolle i lønnsdannelsen.

Mari Holm Lønseth (H) [11:15:54]: Regjeringen har satt ned et utvalg som skal gjennomgå alle saker hos statsforvalterne, Statens helsetilsyn og Statens helsepersonellnemnd som gjelder overgrep begått av helsepersonell mot pasienter i perioden 2010–2020. Utvalget skal også gå gjennom Varhaug-saken for å se hvilke læringspunkter som kan trekkes fra den saken når det gjelder dagens praksis. Den gjennomgangen skal omfatte kontakt med ofre som er villige til å uttale seg. Målet er å påpeke en eventuell svikt og undersøke om det er fellestrekk i sakene som kan indikere en systemsvikt. Det er imidlertid ikke innenfor utvalgets mandat å ta stilling til straffespørsmål eller erstatning.

Det er vesentlig at utvalget kan innhente nødvendige opplysninger fra relevante offentlige myndigheter, deres ansatte og tidligere ansatte. Utvalget trenger innsyn i personopplysninger som også er underlagt taushetsplikt, og mener også at forslaget i lovproposisjonen er helt nødvendig for å sikre det. Målet er å sikre at utvalget får tilgang på opplysninger som er nødvendige for at utvalget kan få utført arbeidet sitt i henhold til mandatet. Det betyr også at vi gir unntak fra taushetsplikten og plikt til å gi det oppnevnte utvalget de opplysningene som er nødvendige.

En samlet komité forutsetter også ivaretagelse av personvernreglenes krav, og at det ikke samles inn mer personopplysninger enn det som er nødvendig og relevant for å oppnå formålet. Personvernopplysningene som samles inn, skal beskyttes i tråd med gjeldende lovverk. Utvalgets medlemmer har selvsagt taushetsplikt etter forvaltningsloven, men skal også underlegges strengere taushetsplikt dersom utvalget mottar informasjon som etter særlov går lenger enn taushetsplikten etter forvaltningsloven.

Det presiseres også at taushetsplikten for utvalgets medlemmer og andre som har utført tjeneste eller arbeid for utvalget, vil gjelde selv etter at loven vi vedtar, opphører å virke.

Avslutningsvis vil jeg nevne at komiteen viser til at helseminister Bent Høie i VG 12. mai i år kom med en beklagelse på vegne av helsetjenesten til ofre og pårørende i Varhaug-saken for det de har blitt utsatt for. Komiteen er glad for at den beklagelsen ble fremmet, og stiller seg bak den. Komiteen mener at systemsvikten nå må gjennomgås for å sikre at noe lignende ikke skjer igjen, og at urett som er begått, blir rettet opp. Norske pasienter må være trygge på at behandlere ikke utøver overgrep, og at alle skal ha tillit til helsepersonell i den norske helsetjenesten.

Ingvild Kjerkol (A) [11:19:09]: Jeg vil slutte meg til saksordførerens ord i denne saken. Det er en enstemmig komité som innstiller på dette, hvor det er rettet et kritisk søkelys på myndighetenes håndtering av saker som gjelder overgrep mot pasienter begått av helsepersonell. I Varhaug-saken forgrep psykologen seg på flere pasienter over en periode på tre tiår – vi har lest om dette i VGs dekning av det – og påførte dem stor og til dels ubotelig skade.

Vi viser til at departementet i proposisjonen skriver:

«Varhaug-saken er en svært alvorlig sak, der det samlede system har kommet til kort når det gjelder å forebygge, reagere, gripe inn og forhindre videre skadelig atferd fra et helsepersonell også etter at helsepersonellet var fratatt sin autorisasjon.»

Dette er en alvorlig understreking, som departementet også anfører i proposisjonen, og som vi støtter beskrivelsen av.

Det er uforståelig i dag at overgrepene kunne få fortsette i så mange år, og vi konstaterer at dette har ført til lidelser hos mange sårbare pasienter og deres pårørende. Vi slutter oss derfor til at det nå settes ned et utvalg som skal gjennomgå sånne saker fra 2010 til 2020, og gjennomgå denne særskilte saken spesielt for å lære og sikre at vi ikke kommer i samme uføre igjen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:20:59]: Regjeringa har satt ned et utvalg som skal gjennomgå og vurdere behandlingen av sakene hos fylkesmennene, nå statsforvalterne, Statens helsetilsyn og Statens helsepersonellnemnd som gjelder overgrep begått av helsepersonell mot pasienter i perioden 2010–2020. Utvalget får også i mandat å gjennomgå Varhaug-saken for å se hvilke læringspunkter som kan trekkes fra denne saken når det gjelder dagens praksis. Denne gjennomgangen skal omfatte kontakt med ofre som er villige til å uttale seg.

I lovforslaget i proposisjonen er lovens formål å sikre utvalget tilgang på opplysninger som er nødvendige for å få utført sitt arbeid i henhold til mandatet. Forslaget til lovhjemmel er etter høringsrunde strammet inn, slik at det begrenses hvilke instanser og personer som skal ha plikt til å gi opplysninger til utvalget.

Senterpartiet støtter lovforslaget og innrammingene, og vi forutsetter at behandlingen av personopplysninger gjøres i tråd med EUs personvernforordning. Utvalget har taushetsplikt, og opplysninger som utvalget mottar, kan ikke senere bli brukt i en straffesak.

Saken som er utgangspunktet, Varhaug-saken, er svært alvorlig. Det handler om ofrene og deres pårørende, men også om hele tilliten til helsetjenesten. Hvordan kunne det skje at psykologen kunne praktisere i tre tiår uten å bli stoppet? Senterpartiet har engasjert seg i at Varhaug-saken burde bli gransket. Man trenger å få på det rene hvilket omfang saken har, og etter VGs kartlegging har flere nye ofre meldt seg. Vi sa tidlig at ofrene og deres pårørende bør få en unnskyldning, noe som de nå har fått fra helseminister Bent Høie på vegne av helsetjenesten. Man må lære av saken for å sikre at lignende aldri kan komme til å skje igjen. Representanten Kjersti Toppe tok opp saken i et skriftlig spørsmål den 10. mai i år, og gikk da grundig inn i saken.

Spørsmålet er hvordan dette kunne skje i det offentlige helsevesenet. Senterpartiet er glad for at det nå er satt ned en ekspertgruppe for å gjennomgå Varhaug-saken, slik Senterpartiet hadde foreslått, og at ofrene har fått en offentlig beklagelse fra statsråden.

Karin Andersen (SV) [11:23:15]: SV støtter saken. Jeg har bare behov for noen kommentarer.

Det går på at slike saker ofte får pågå lenge. Jeg tror de som nå skal granske dette, og alle vi som har politisk ansvar på ulike områder, og også de som har faglig ansvar på ulike områder, er nødt til å være mer klar over den maktubalansen det er mellom fagpersoner og pasienter/brukere. For det utvikler seg noen strukturer der man passer på hverandre og sine kolleger. Jeg tror også det er veldig vanskelig for den som har sett at noe er galt, men ikke har sagt fra på lang tid, å si det når det har gått lang tid, nettopp fordi da har man visst det lenge og ikke gjort noe.

Det er også et veldig maktubalanseforhold mellom det offentlige og den enkelte innbygger. Jeg tror ikke dette er spesielt for helsevesenet, jeg tror det gjelder mye av offentlig sektor, så det gjelder at man er oppmerksom på det. Men det er klart at det er spesielt sårbart i helsesektoren, i barnevernet f.eks., med alle de tilfellene der enkeltmennesket kommer i en situasjon der en trenger hjelp.

Jeg har behov for å si dette. Dette utvalget skal ikke ta stilling til straff eller reaksjoner eller slike ting, men vi er nødt til å gå igjennom det også. Hovedsaken her må jo være å hindre at dette skjer, men jeg tror også at det må få noen reaksjoner for dem som bruker sin stilling til å begå overgrep mot forsvarsløse mennesker, og at det også må ses på framover. For jeg er ikke sikker på om det i seg sjøl er forebyggende, men jeg vet hvor viktig det er for folk som har vært utsatt for slike ting, at den som har gjort det, får en reaksjon, for det plasserer skyld og ansvar.

Carl-Erik Grimstad (V) [11:25:41]: Jeg tror representanten Andersen peker på noe veldig viktig når hun nevner forholdet mellom behandler og behandlet og den avmaktsfølelsen som av og til kan oppstå i slike situasjoner hvor folk blir utsatt for overgrep. Det er helt åpenbart at det må bli et viktig tema for utvalget.

Varhaug-saken er svært opprørende, men jeg synes det først og fremst fra denne talerstolen er viktig å gi honnør til pressen for å ha tatt opp dette spørsmålet, og spesielt til VG. For denne saken har vært dekket på en helt forbilledlig måte, og den viser betydningen av å ha undersøkende journalistikk på et høyt nivå. Det kan vi alle lære noe av. Nå skal ikke vi felle noen dom fra denne talerstolen, men jeg synes likevel det er grunn til å påpeke at overgangen fra det offentlige og inn i privatpraksis og det etiske tomrommet som har fulgt med den overgangen i denne saken, er spesielt «uforståelig», for å bruke representanten Kjerkols begrep.

Det framgår av proposisjonen at personvernet skal tas spesielt alvorlig, og det er jeg veldig glad for. Jeg er glad for at proposisjonen tar høyde for dette.

Så er det en trygghet i vårt politiske system at regjeringen har snudd seg så raskt som den har gjort i denne saken, og jeg ser fram til det videre arbeidet med utvalget og håper at jeg kan få lov til å komme tilbake til denne saken på denne talerstolen på et senere tidspunkt.

Statsråd Bent Høie [11:27:43]: Formålet med loven som Stortinget nå behandler, er å sikre tilgang til informasjon og et rettslig behandlingsgrunnlag for utvalget som skal undersøke saker der helsepersonell har begått overgrep mot pasienter de siste ti årene.

Utvalgets arbeid er svært viktig. Pasientene skal være trygge i møte med helsetjenesten, og vi må gjøre det vi kan for å hindre overgrep i helsetjenesten og for at overgrep oppdages så raskt som mulig dersom det skjer. Derfor er det viktig at utvalget går grundig igjennom disse tilsynssakene og undersøker om det er noe vi kan lære av det som har skjedd.

Vi må se kritisk på dagens praksis og lovverk og vurdere om det er noe som bør endres. For at utvalget skal kunne gjøre dette, er det helt avgjørende at de får tilgang til nødvendige og relevante opplysninger, også til taushetsbelagte opplysninger, og at utvalget får hjemmel til å behandle helseopplysninger og andre personopplysninger.

Den informasjonen utvalget innhenter, kan være sensitiv. Utvalget må derfor sikre en god ivaretakelse av kravene etter personvernreglene. Blant annet må det ikke innhentes flere opplysninger enn det som er nødvendig, og de opplysningene som innhentes, må beskyttes.

Jeg er glad for at komiteen slutter seg til lovforslaget, og jeg er også takknemlig for at komiteen har snudd seg raskt rundt i denne saken og har akseptert å behandle en sak som regjeringen fremmet lovlig sent for Stortinget. Men det gjør også at utvalget raskere kan komme i gang med sitt viktige og nødvendige arbeid. Disse endringene er helt nødvendige for at utvalget skal kunne utføre sitt oppdrag.

Jeg vil bare avslutningsvis gjenta min unnskyldning overfor ofrene og deres pårørende i Varhaug-saken for det de har opplevd, og for at vårt samlede system ikke evnet å stoppe overgrepene selv etter at de første overgrepene ble oppdaget.

Heidi Greni (Sp) [11:30:42] (ordfører for saken): Først vil jeg få takke komiteen og komitésekretariatet for et godt samarbeid om denne saken.

Kommuneproposisjonen legger viktige føringer for statsbudsjettet til høsten og gir kommuner og fylkeskommuner nødvendige signaler om hvilke rammer de kan legge til grunn for budsjettarbeidet sitt. Her legges mange premisser for hverdagslivet til folk. Skole, helse, barnehage, eldreomsorg og kollektivtransport er tjenester som de aller, aller fleste er avhengige av i hverdagen.

Den viktigste forutsetningen for kommuneøkonomien neste år er at kommuner og fylkeskommuner for inneværende år, men også neste år, kompenseres for tapte inntekter og økte utgifter i forbindelse med koronasituasjonen. Det siste året har Stortinget vedtatt en rekke kompensasjonsordninger og motkonjunkturtiltak. Den siste pakken for Kommune-Norge skal behandles i revidert nasjonalbudsjett på fredag. Disse tiltakene har ikke vært en del av kommuneproposisjonen for neste år, men de er likevel en helt avgjørende forutsetning for neste års kommunebudsjetter.

Jeg vil understreke at det er helt nødvendig at Kommune-Norge får en tydelig forsikring om at de får 100 pst. dekning også for eventuelt nye kostnader som vil påløpe utover året og eventuelt for 2022. Det er avgjørende for å sikre at kommunene ikke drar i nødbremsen nå, at de stopper planlagte prosjekter, eller at de må kutte i tjenestetilbudet. Så langt ser det ut som om de er kompensert.

Jeg er imponert over fleksibiliteten og handlekraften ansatte i norske kommuner har vist i håndteringen av koronasituasjonen, og jeg er imponert over hvordan utfordringene har blitt håndtert. En stor takk til alle som har stått på og fortsatt står på i Kommune-Norge nå i forbindelse med denne pandemien.

I kommuneproposisjonen for 2022 signaliserer regjeringen at det legges opp til en realvekst i frie inntekter for kommunesektoren på mellom 2 mrd. kr og 2,4 mrd. kr i 2022, med 400 mill. kr til fylkeskommunene. Regjeringen legger opp til at inntektsveksten i henhold til vanlig praksis skal regnes fra anslått inntektsvekst i 2020 i revidert nasjonalbudsjett, men skal i tillegg korrigeres for virkningene av virusutbruddet. Anslaget på skatt på inntekt og formue i 2021 er oppjustert med 3,2 mrd. kr sammenlignet med saldert budsjett.

Senterpartiet mener regjeringens økonomiske opplegg for kommunesektoren for neste år nok en gang er for dårlig. En viktig indikator for hvor god kommuneøkonomien er, er netto driftsresultat. Det er store forskjeller mellom kommunene, men i 2019 var kommunene samlet sett under anbefalingene fra Det tekniske beregningsutvalget for kommuneøkonomi.

Vi mener regnskapstallene for 2019 er de mest relevante å se på, da 2020 var et ekstraordinært år med store tilleggsbevilgninger og større variasjoner i inntekter og utgifter enn i et normalår. Selv om kommunesektoren har blitt kompensert for sine merutgifter og mindreinntekter i 2020 og så langt i 2021, vil det komme en dag da pandemien er over og vi skal se framover. Hvis regjeringen da skal fortsette som før pandemien, vil kommunesektoren gå noen ekstremt tøffe år i møte.

Kommuneøkonomien har de siste årene, særlig i perioden 2016–2019, blitt vesentlig svekket. Flere og flere små og mellomstore kommuner har lenge slitt med negative resultater, men også større kommuner har begynt å få røde tall. 43 pst. av kommunene hadde negativt driftsresultat i 2019. Det er bekymringsfullt.

Ekstraordinære skatteinntekter utover forutsetningene i statsbudsjettene, bl.a. som følge av skattetilpasninger og lavere pensjons- og demografikostnader, er en hovedårsak til at de økonomiske resultatene ikke har vært så verst tross alt. Det er ikke på grunn av regjeringens ramme, men på tross av.

Endringene i inntektssystemet de siste årene har i tillegg ført til en kraftig omfordeling innenfor rammen. De største bykommunene har vunnet, og små og mellomstore kommuner har tapt. Gjeldsveksten har økt fra gjennomsnittlig 21 pst. av driftsinntektene i perioden 2002–2008 til 48 pst. i 2019. Jeg er svært bekymret over denne utviklingen, og den kan åpenbart ikke fortsette.

Finansieringen av ressurskrevende tjenester har vært en gjenganger i diskusjonene rundt kommuneproposisjonene. Formålet med toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester er å legge til rette for at kommunene kan gi et godt tjenestetilbud til mottakere som har krav på et omfattende helsetilbud. Den kompenserer kommuner med ressurskrevende tjenester for 80 pst. av netto lønnsutgifter over et innslagspunkt på 1,43 mill. kr per mottaker i 2021. Innslagspunktet var 1,157 mill. kr per mottaker i 2017 og 975 000 kr per mottaker i 2013. Kommunene sitter igjen med stadig mer av regningen.

Økningen i innslagspunktet som vi har sett under denne regjeringen, har bidratt til å svekke mange kommuner økonomisk. Senterpartiet er positivt til at det nå foreslås en ordning for bedre å sikre de kommunene som har under 3 200 innbyggere, men som har ekstraordinært store utgifter. Det er også en utfordring for en del kommuner med over 3 200 innbyggere, som har unormalt store utgifter til ressurskrevende tjenester. Det må ivaretas.

Senterpartiet mener at eiendomsskatten på det nåværende tidspunkt er et nødvendig onde. Det er kun 107 kommuner som ikke skriver ut eiendomsskatt på bolig, mens 113 kommuner ikke skriver ut eiendomsskatt på fritidsbolig. Dette viser at eiendomsskatten nå er helt nødvendig for å få økonomien til å gå rundt. Senterpartiet vil på sikt gjerne se på muligheten til f.eks. å erstatte eiendomsskatten med en friere skattøre, men først og fremst må vi sørge for at kommunene får en økonomi som finansierer de oppgavene de er pålagt.

Innstillingen viser at partiene har felles mål for kommunesektoren på mange områder, men det er klare forskjeller som viser at det har en betydning hvem som styrer landet. Dette gjelder både de økonomiske rammene kommunesektoren må arbeide innenfor, og også de styringsrammene som blir satt mellom staten og kommunesektoren.

På mange områder er det store ulikheter mellom partiene, og jeg regner med at partiene selv vil gjøre rede for sine standpunkt.

Senterpartiet vil bygge samfunnet nedenfra og vil derfor spre makt, bosetting, arbeidsplasser, kapital og kompetanse. Vi ønsker at folk skal ha mulighet til bosette seg der de selv ønsker. Vi vil ha en tillitsreform med myndighet og ansvar nær folk og hvor man lytter til lærere, helsepersonell og politifolk. Det er de som vet hvor skoen trykker. Ved å legge om offentlig sektor i retning av mer tillitsbasert styring får vi bedre løsninger. Vi desentraliserer oppgaver og forenkler og slanker byråkratiet. Utviklingen av kommunesektoren er viktig for å opprettholde spredt bosetting og variert næringsliv over hele landet. Dessverre deler ikke regjeringen disse målene, og politikken fører til økende sentralisering.

Senterpartiet foreslår å øke kommunesektorens rammer med 3 mrd. kr utover regjeringens forslag. Av dette skal minst 700 mill. kr gå til fylkeskommunene. Dette er helt nødvendig for at kommunesektoren skal levere de tjenestene de er lovpålagt.

Senterpartiet mener det trengs en kraftig satsing på fylkesveiene i Norge. Dette er veier som er svært viktig for folk og næringsliv i hele landet. I Senterpartiets alternative NTP foreslås det totalt 4 mrd. kr utover regjeringens forslag til fylkesvei. Senterpartiet støtter høringsinnspillet fra KS, som ber om at tilskuddsordningen ikke skal være søknadsbasert, og at fordelingen må skje basert på kjente fordelingsnøkler. Senterpartiet vil gå nærmere inn på fylkeskommunens økonomi i et senere innlegg.

I kommuneproposisjonen 2022 signaliserer regjeringen at det legges på 2–2,4 mrd. kr. Det tekniske beregningsutvalget har foretatt en beregning som viser at kommunesektoren får merutgifter på om lag 1,2 mrd. kr knyttet til demografiutviklingen. Veksten etes altså opp av demografiutviklingen. I tillegg kommer en anslått økning i pensjonskostnader på 600 mill. kr.

Stortinget og regjeringen har de siste årene gitt kommunene flere og flere oppgaver og normer, bl.a. makstall, elev per lærer, pedagognorm for barnehager, osv. Dette er ikke fullfinansiert, og det binder opp betydelige midler som må spares inn på andre områder. KS har beregnet at det mangler 1 mrd. kr for å fullfinansiere barnehagereformen, bare for å nevne noe. Realiteten er at regjeringen legger opp til at kommunene skal løse flere oppgaver innenfor reduserte rammer. Senterpartiet mener det er feil politikk å sultefôre kommunesektoren. Det betyr rett og slett dårligere tjenester til innbyggerne. Når nye krav til kommunene, som bemannings- og pedagognormer, skal dekkes innenfor eksisterende rammer, går det ut over andre sektorer. Siden omsorgssektoren er den største i kommunene, er det de eldre som må betale regningen gjennom et dårligere tilbud.

Jeg vil kort kommentere noe av diskusjonen rundt tilrådningens VI. Senterpartiet støtter sekundært forslaget om den såkalte hytteskatten, men vi støtter primært vårt eget løse forslag som tar for seg en bredere problemstilling enn kun helsetjenester utenfor bostedskommunen. Vi mener endringer i inntektssystemet bør skje gjennom en helhetlig gjennomgang, da alt påvirker alt.

Til slutt vil jeg ta opp Senterpartiets forslag og de forslag vi har sammen med SV.

Stein Erik Lauvås (A) [11:54:18]: Kommunene er førstelinjen i arbeidet med å gi innbyggerne trygghet, utdanning, veier, drikkevann, avløp, hjelp i byggesøknader, bistand til næringsutvikling og helsetjenester av ulike slag – alt fra jordmortjenester til tjenester ved livets slutt. Det har kommunene et stort ansvar for. Det er ikke få oppgaver Stortinget, regjeringen og innbyggerne forventer at kommunene skal levere på, hver dag året rundt – og døgnet rundt for mange av tjenestene.

Forventningene til gode kommunale tjenester kommer ikke bare utenfra. Slik jeg kjenner kommunepolitikerne, har også de store ambisjoner og stor entusiasme for at akkurat deres egen kommune – deres eget lokalsamfunn skal utmerke seg med de beste tjenestene. Jeg vil gi en liten hyllest til våre lokalpolitikere. De fleste av dem er helt vanlige folk som har tatt på seg et folkevalgt oppdrag som ikke alltid er like enkelt å løse, i både store og små beslutninger som gjøres i by- og kommunestyrer og i våre fylkesting. Disse folka er på en måte grunnstammen i vårt demokrati, sammen med alle dem som jobber med et like stort hjerte i utallige lokale og regionale frivillige lag og foreninger. Jeg har som ordfører stått nær frivilligheten og sett hvilken forskjell de kan utgjøre i et lokalsamfunn, og det er ikke lite. Sannheten er at om frivilligheten forsvinner, blir vi et fattig samfunn, for vi klarer ikke å betale oss ut av alle de oppgavene som frivilligheten står for i våre lokalsamfunn. De frivillige lagene og foreningene våre er på mange måter selve limet i et godt lokalsamfunn.

For Arbeiderpartiet er arbeid, velferd og klima grunnleggende viktige saker. Kommunene har – og vil ha – en viktig rolle for alle disse tre punktene – arbeid, velferd og klima. Når vi mener det, må vi også prioritere slik at kommunene kan få et rimelig utgangspunkt for å kunne gjøre det som forventes. Skal vi nå målsettingen om likeverdige tjenester uansett hvor man bor i landet, må kommunene få rammer som faktisk gir dem en mulighet til å finne gode løsninger, alene eller i samarbeid med én eller kanskje flere nabokommuner.

Vi mener at regjeringen legger opp til et altfor svakt økonomisk opplegg for kommunesektoren for 2022. De ser en anslått vekst i inntektene – frie inntekter – på mellom 2 mrd. kr og 2,4 mrd. kr, og da skal denne veksten dekke demografiske merutgifter på 0,9 mrd. kr og økte pensjonskostnader, anslått til 0,6 mrd. kr. Ser vi den foreslåtte økningen i sammenheng med KS’ høringsinnspill, bedres ikke handlingsrommet til kommunene for 2022 med regjeringens forslag. Derfor mener vi at det opplegget som kommunesektoren skal få av regjeringen, er for dårlig. Ser man dette i sammenheng, f.eks. 2020–2022, er det en betydelig svekkelse av kommunenes muligheter til å yte gode velferdstjenester. Rammene fra regjeringen gir ikke økt handlingsrom til å satse på kvalitet på viktige velferdsområder. Regjeringens rammer møter i hvert fall ikke de ambisjonene Arbeiderpartiet har for gode tjenester i Kommune-Norge. Derfor foreslår vi i denne saken å styrke kommunesektoren for 2022 med 3 mrd. kr utover regjeringens forslag, for å gi innbyggerne bedre kvalitet på viktige velferdstjenester som barnehage, skole, eldreomsorg, helsetjenester og andre sentrale tjenester kommunene og fylkeskommunene har ansvar for.

Det er vanskelige tider for mange – det har vært det og er det fremdeles. Pandemien har rammet skjevt og gjort samfunnet mer urettferdig. Nesten én av tre arbeidsledige er under 30 år. Store deler av livet til barn og unge er satt på vent. Det har vært stengte skoler, hjemmeundervisning, karantenetid. Dette kan ha skapt store kunnskapshull hos barn og unge, og det som kan føre til økte kunnskapsklasseskiller, må tettes så raskt som mulig. Kommunene må få mulighet til å gjøre en jobb med det. Derfor er en god, langsiktig og stabil kommuneøkonomi helt nødvendig å ha på plass. Usikre engangsinntekter skaper ikke muligheter for langsiktighet i driften av kommunene, og det er nettopp det det er behov for – gode rammevilkår over tid, som gjør at driften kan være både effektiv og god.

At kommunene har fått noen relativt gode overskudd, er egentlig bare flaks og et resultat av at Finansdepartementet har regnet feil i sine anslag over skatt og pensjon, som eksempel. Faktum er at om regjeringens anslag hadde truffet blink, hadde Kommune-Norge vært om lag 36 mrd. kr fattigere enn de faktisk har vist seg å bli, fordi anslagene har vært feil. Det gikk i kommunenes favør. Regjeringens historiefortelling om god og stabil kommuneøkonomi stemmer rett og slett ikke, og prisverdig nok beskriver regjeringen det selv i proposisjonen, hvor de sier at de har tatt feil i anslagene. Det gikk i kommunenes favør, og det er vi alle selvsagt glad for, men langsiktighet og stabil styringsmulighet gir jo ikke slike ekstrapenger.

Vi har i dag forslag som går på klargjøring av koronaregnskap – om kommunene har fått dekket sine utgifter slik de har blitt lovet. I stort sies det at det er slik, og det er det kanskje grunn til å anta at det er. Men så får vi altså beskjed, f.eks. fra Oslo kommune, om at de mener de har fått 240 mill. kr mindre i kompensasjon enn det de egentlig skulle ha. Derfor mener vi at vi må bruke Statsforvalteren til å gå gjennom med kommunene hvordan det faktisk ser ut, for en sånn usikkerhet om kompensasjonen mener vi ikke bør få lov til å henge. Det er litt skuffende at ikke regjeringspartiene og Fremskrittspartiet kan være med og bruke Statsforvalterne til å ta en gjennomgang med kommunene. De kjenner kommunene sine godt. Det er ingen stor jobb, og vi ville kunne fjernet en del usikkerhet om det, hvis man hadde fått flertall for det forslaget.

Til slutt skal jeg nevne at vi nå er i sterkt behov av en totalgjennomgang av inntektssystemet for kommunene. Vi ser fram til at det nedsatte utvalget kommer med sine anbefalinger og redegjørelse for hvordan det ser ut. Vi ser at det blir fremmet en del forslag i dag fra andre partier om endringer i kommunenes inntekter eller inntektsmuligheter. Arbeiderpartiet er nok der at vi mener vi må ha en helhetlig behandling og ikke bør behandle dette stykkevis og delt. Vi tror det er viktig at vi får et helhetlig syn på det, en helhetlig gjennomgang, og at vi har et fordelende og rettferdig inntektssystem som har en langsiktighet i seg, som tidligere nevnt. Det er en viktig forutsetning for at våre kommunepolitikere kan planlegge driften sin på en god måte. Med alle de tunge oppgavene og forventningene som både storting, regjering og andre har til kommunene, skylder vi å gi dem en real mulighet til å styre godt i sine lokalsamfunn.

Da skal jeg ta opp det forslaget som Arbeiderpartiet står bak, og jeg skal også gi en kort stemmeforklaring til løse forslag som har blitt lagt inn. Arbeiderpartiet vil støtte og stemme for Senterpartiets løse forslag nr. 27, som angår en mandatutvidelse for inntektssystemutvalget.

Ove Trellevik (H) [12:16:59]: Kommunesektoren har gjort ein imponerande innsats i møte med pandemien. Det er på sin plass å takka alle saman, ein for ein. Kommunar og fylkeskommunar har stått overfor store praktiske utfordringar med å vareta samfunnskritiske funksjonar under virusutbrotet, og kommunane har nedkjempa dei helsemessige konsekvensane av pandemien gjennom smitteverntiltak, testing, smittesporing og vaksinering.

Kommunar og fylkeskommunar har i ein krevjande situasjon sørgt for at innbyggjarane har motteke tenester dei er avhengige av i det daglege, som skule, barnehagar, helse- og omsorgstenester og kollektivtransport. Det har vore tryggjande for kommunesektoren at regjeringa gjennom heile koronakrisa har vore tydeleg på at kommunesektoren skal kompenserast for verknader av skattesvikt, inntektsbortfall og meirutgifter i samband med koronapandemien.

Kommunesektoren vert i 2022 godt rusta til å handtera forhold som ikkje vert fanga opp av den faste delen av inntektssystemet til kommunesektoren. I tillegg var den økonomiske situasjonen til kommunesektoren ved inngangen til 2020, altså forut for virusutbrotet, god. I perioden frå 2013 til 2021 vart dei frie inntektene til kommunesektoren styrkte med godt over 40 mrd. kr – dette fordi inntektene for 2021, altså inneverande år, vart anslått å auka for kommunesektoren med 9 mrd. kr samla, og dei frie inntektene aukar med heile 5,9 mrd. kr. Då er auka løyvingar grunna koronapandemien ikkje rekna med. Kommunane er såleis godt rusta for å satsa på dei grunnleggjande velferdstenestene til innbyggjarane. Det er stor optimisme, og kommunane ser fram til lettar i koronatiltak og til å få ei meir normal drift igjen.

I perioden etter 2013 har fleire barn fått plass i barnehage, resultata i grunnskulen har vorte betre, saksbehandlingstida i barnevernet har vorte redusert, det har vorte fleire og meir kvalifiserte tilsette i helse- og omsorgstenestene, og fleire elevar har bestått den vidaregåande opplæringa.

Den gode inntektsveksten har ført til at netto driftsresultat for kommunesektoren sett under eitt dei seinare åra har vore godt over det anbefalte nivået på 2 pst. frå det tekniske berekningsutvalet for kommunal og fylkeskommunal økonomi.

Basert på foreløpige KOSTRA-tal vert netto driftsresultat i 2020 anslått til 3 pst. Både kommunane og fylkeskommunane har fått auka netto driftsresultat i 2020. Det var usikkerheit knytt til utviklinga i den økonomiske situasjonen til kommunane i 2020, men tala tyder på at kommuneøkonomien har kome gjennom året på ein god måte. Gode driftsresultat over fleire år har mogleggjort oppbygging av betydelege disposisjonsfond. Ved utgangen av 2020 vert disposisjonsfond anslått til å utgjera 11,6 pst. som andel av inntektene for sektoren samla. Det vil seia at dei har heile 70 mrd. kr på bok. Til samanlikning utgjorde disposisjonsfond 6,9 pst. av inntektene ved utgangen av 2013.

Ved inngangen til mai 2021 var det registrert berre 13 kommunar i ROBEK, mot 46 kommunar i 2013. Dette kan endra seg når kommunerekneskapane for 2020 vert klare.

Ein god og føreseieleg kommuneøkonomi med denne regjeringa og Framstegspartiet vert vidareført også til neste år. Det gjev eit godt grunnlag for at kommunesektoren framleis kan levera dei tenestene innbyggjarane har krav på og forventar, både under den noverande unntakssituasjonen og når situasjonen etter kvart vert normalisert.

For kommuneøkonomien til neste år vert det lagt opp til frie inntekter på mellom 2 mrd. kr og 2,4 mrd. kr. Regjeringa sørgjer med dette for eit opplegg som gjev handlingsrom for ei styrking av det kommunale tenestetilbodet. Det går også føre seg eit betydeleg omstillings- og effektiviseringsarbeid i kommunesektoren for å frigjera ressursar for å kunna gje innbyggjarane fleire og betre tenester. Gjennom effektivisering og forbetring kan det kommunale tenestetilbodet styrkjast utover det som ligg i inntektsveksten.

Vel halvparten av den samla gjelda til kommunesektoren på 625 mrd. kr vart heilt eller delvis dekt av andre og belastar ikkje kommunebudsjetta som følgje av f.eks. sjølvkostprinsippet. Det vert investert i vatn og avlaup, lån vert tekne opp for vidare utlån som kommunale lån – for å nemna nokre eksempel. Delar av gjelda til kommunane må også sjåast i lys av statlege stimuleringsordningar for investeringar, slik som rentekompensasjonsordningar og investeringstilskot som reflekterer ein ønskt politikk. For eksempel har investeringstilskotet som er ein del av oppfølginga av reforma Leve hele livet, som føremål å stimulera kommunane til å fornya og auka tilbodet av sjukeheimsplassar og omsorgsbustader for personar med behov for heildøgns helse- og omsorgstenester.

Når kommunane har gode inntekter samtidig som det er låge renter og befolkningsvekst, gjev det framtidstru og optimisme. Det gjev igjen investeringslyst, vekst og utvikling. Driftsresultata har vore gode, og som nemnt er det få kommunar i ROBEK. Kommunane ser såleis ut til å handtera den gjelda dei har, på ein god måte.

Regjeringa la i februar i år fram perspektivmeldinga. Meldinga drøftar viktige utfordringar for norsk økonomi, for offentlege finansar og for vidareføringa av dei norske velferdsordningane i eit langsiktig perspektiv. I åra framover vil handlingsrommet i statsbudsjettet verta mindre. Det vert fleire eldre, noko som vil gje ein vekst i utgifter til helse- og omsorgstenester og til pensjonsutbetalingar. For kommunane vil dette bety vekst i utgifter og at arbeidskraftbehovet aukar innanfor sektoren. Samtidig vil det verta relativt færre i yrkesaktiv alder, noko som betyr at veksten i skatteinntektene vert redusert. For å sikra innbyggjarane tilgang på gode og likeverdige offentlege tenester treng me berekraftige og sterke kommunar med sterke fagmiljø som kan møte desse utfordringane i åra me har framfor oss.

Det er interessant å lesa oppsummeringane av fleire av statsforvaltarane sine vurderingar som er gjeve att i kommuneproposisjonen. Det er framleis forskjellar mellom kommunar i både storleik, kompetanse og kor godt dei varetek oppgåvene sine, og det er ein fare for at desse variasjonane vert forsterka. Det er særleg utfordringane knytte til kapasitet og kompetanse i små kommunar og behovet for ei meir heilskapleg og berekraftig samfunns- og næringsutvikling som gjer det nødvendig å arbeida vidare med ein endå meir framtidsretta kommunestruktur.

Det er slik at koronapandemien har prega det første året i dei nye kommunane. Mange planlagde aktiviteter for å fortsetja bygginga av dei nye kommunane vart erstatta av krisehandtering og smittesporing. Statsforvaltarane trekkjer fram at dei nye kommunane likevel allereie første året opplever positive erfaringar frå samanslåingane, særleg ved at dei har styrkt kapasitet og kompetanse på ulike fagområde – samtidig som det framleis står att mykje arbeid for å realisera gevinstar av samanslåingane.

For Høgre er det viktig og riktig at kommunane arbeider vidare med å få på plass ein framtidsretta kommunestruktur. Me er kjende med at det er fleire gode initiativ fleire plassar i landet. Høgre støttar såleis at det vert lagt til rette for gode og langsiktige økonomiske verkemiddel for kommunar som ønskjer å slå seg saman, jf. Stortingets tilslutning til dette i Innst. 393 S for 2017–2018.

Så er regjeringspartia og Framstegspartiet einige om å justera delar av innretninga også for neste år. Regjeringspartia og Framstegspartiet har no i to stortingsperiodar forbetra ferjeavløysingsordninga betydeleg, og me ber no om at ein endrar regelverket slik at ferjeavløysingsprosjekt får minimum 25 pst. av rentene kompensert. Me har også vore opptekne av at ordninga med ressurskrevjande tenester er ei kostbar ordning både for staten og for enkelte kommunar. Utgiftene har auka sterkt i fleire år. Me justerer innretninga og ser fram til resultatet av det arbeidet som regjeringa har sett i verk for å vurdera moglegheitene for betre å kontrollera kostnadsveksten, og me håpar det arbeidet kan gje gode resultat.

Det er sjølvsagt også fleire andre gode forslag me har arbeidd fram i innstillinga, og eg tek med dette opp dei forslaga Høgre er ein del av.

Helge André Njåstad (FrP) [12:37:24]: Eg vil starta med å takka komitésekretæren og heile staben på Stortinget for godt samarbeid med å leggja til rette denne innstillinga for oss. Både netter og dagar er brukte for å hjelpa oss med papir, noko me set stor pris på. Eg vil òg takka komiteen for godt samarbeid, spesielt regjeringspartia, som kom Framstegspartiet i møte på ei rekkje punkt under behandlinga av denne proposisjonen.

Dette er den siste kommuneproposisjonen me behandlar i denne perioden, òg den siste gjennom åtte år med det same fleirtalet i Stortinget, nemleg eit fleirtal med Framstegspartiet, Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre. Då er det alltid litt gøy å mimra litt og lesa litt om alle åtvaringane som vart gjorde i 2013. Viss det skulle bli eit regjeringsskifte den gongen, kom det til å gå ille med norske kommunar. Dåverande senterpartileiar, Navarsete, hadde fleire innlegg og fortalde kor ille det kom til å gå. Det kom til å bli smalhans. Då er det litt gøy å sjå dei store tala, f.eks. sjå talet på kommunar på ROBEK. Ser ein talet på ROBEK-kommunar i dag kontra talet på ROBEK-kommunar ved regjeringsskiftet, gir det eit heilt anna inntrykk enn det som den gongen vart teikna som skremselspropaganda av dei raud-grøne. Ser ein på kor mykje pengar norske kommunar har på bok, rett og slett pengar i banken som dei kan bruka til akkurat det dei vil, er det fleire titals milliardar meir i dag enn det var i 2013. Så det er ein betydeleg sterkare og meir robust kommuneøkonomi me er vitne til ved utgangen av denne perioden, enn det me var vitne til ved inngangen av 2013.

I tillegg har me gjennomført ei kommunereform med dei fire partia, noko som har sørgt for at me har ein kommunestruktur som er meir robust. Han skulle gjerne vore endå meir robust, men me har i alle fall fått på plass færre kommunar, kommunar som er i stand til å møta framtida på ein betre måte.

Men noko er òg likt, og det trur eg vil vera likt uavhengig av kor mange milliardar og kor mange styrkingar me gjer av kommuneøkonomien. Me vil alltid oppleva at det er ein ordførar eller 400 eller 350 som kunne tenkt seg litt meir. Eg trur at uansett kva ein hadde gitt av pengar i statsbudsjettet og i kommuneproposisjonar, hadde nokon synst at det var litt for lite, det skulle ha vore litt meir. Som tidlegare ordførar kjenner eg meg veldig godt igjen i det. Eg var heller aldri fornøgd, fordi ambisjonane på vegner av eigen kommune alltid er større enn det som er tilgjengeleg, og sånn skal det vera. Eg trur me aldri kjem i ein situasjon der norske kommunepolitikarar og norske ordførarar seier at no held det, no har me fått nok pengar. Det vil alltid vera sånn – sånn skal det nok alltid òg vera. Det er fordi det er store ambisjonar i norske kommunar, og det er det som er bra med folkestyret og lokaldemokratiet: Ein har ambisjonar lokalt.

I år er det vanskeleg å snakka om kommuneøkonomi og framtida utan å koma innom koronasituasjonen, som har prega norske kommunar like mykje som han har prega oss her i denne salen. Eg vi herifrå rosa norske kommunar for den innsatsen dei har gjort i førstelinja, både med å handtera situasjonen og å levera gode tenester på eit breitt spekter. Det viser at den modellen me har i Noreg med kommunar som leverer eit breitt spekter av tenester til innbyggjarane, fungerer godt òg i ein krisesituasjon som me har vore igjennom. Norske kommunar har absolutt bestått den testen. Det har òg norske myndigheiter, som i samarbeid med norske kommunar har stilt midlar til rådvelde. Eg og Framstegspartiet er veldig fornøgde med måten ein har organisert det på.

Me er med i ei arbeidsgruppe med regjeringa saman med kommunesektoren – KS er med. Ein sit rundt bordet og blir einige om felles problembeskrivingar, og ein samarbeider om dei analysane som skal gjerast. Eg er veldig glad for at me først fekk regjeringspartia og seinare heile komiteen med på at den arbeidsgruppa skal få fortsetja, for med bakgrunn i koronaen ser me ikkje enden av den økonomiske verknaden for kommunesektoren. Difor er det naturleg at det arbeidet fortset, og det er me glade for. Spesielt når det gjeld situasjonen til kollektivselskapa vil det vara lenge før me skal sjå etterverknadene, for me veit at reisevanane vil forandra seg, arbeidslivet vil forandra seg av korona. Då er det naturleg at denne gruppa, som er møtepunktet mellom regjeringa og kommunesektoren, fortset.

Så er det inga hemmelegheit at Framstegspartiet er oppteke av låge avgifter for folk flest, både i denne salen på det nasjonale nivået og i den enkelte kommune. Det er litt interessant at Senterpartiet, som her gjer seg veldig høge og mørke og er imot avgifter, er det partiet som krev inn aller mest eigedomsskatt i eigne kommunar. Eigedomsskatt har ordet «skatt» i seg, men det er i realiteten ei avgift for at ein har ein heim, og ein betaler uansett kva evne ein har til å betala – i motsetning til annan type skatt. Ein betaler uansett om ein eig huset – om ein berre har lånt huset og banken i realiteten eig det, så må ein betala den eigedomsskatten. Derfor er me glade for at me har klart å bevega litt av politikken på dette feltet gjennom dei åtte åra me har vore med i eit fleirtal. Me har klart å gå frå 7 promille til 4 promille. Eg tok mål av meg i dag til å få avklart om det kom til å stå sånn etter eit regjeringsskifte. Svaret er vel at det er uavklart, og at det er fullt mogleg for dei raud-grøne å reversera politikken på det området og gjera det endå dyrare for folk å bu i husa sine – eller for dei som har hytter som dei kanskje har arva, og som dei då får ei kjempestor rekning på.

Me er glade for at regjeringspartia nok ein gong har kome oss i møte med at dei no skal utgreia det å setja eit tak. Det vil vera viktig for å unngå dei heilt urimeleg store eigedomsskatterekningane som mange opplever. Eg hugsar godt kva inntrykk det gjorde då Mariann frå Bodø fortalte at ho måtte vurdera å ta ungane ut av barnehagen for å betala eigedomsskatt på over 10 000 kr for å bu i sin eigen heim. Det er mange sånne eksempel som me er opptekne av, og som gjer at me ønskjer å setja eit tak – og aller helst fjerna heile eigedomsskatten, fordi han er usosial og urettferdig.

Me er òg glade for at regjeringspartia vi greia ut sjølvkostprinsippet og byggesaksgebyr. Der ser me eit stort sprik, og me ser i møte den utfordringa som det medfører at dette skal utgreiast av regjeringa. Det er òg ein viktig siger for Framstegspartiet i dag.

Fleire har vore inne på at pandemien har gjort at måten folk jobbar og bur på, har forandra seg. Fleire tilbringar endå meir tid på hyttene enn dei gjorde før. Takk vera ei solid satsing på breiband er det mogleg i heile Noreg å sitja på hytta og jobba, både å delta på møte og å få ting unna. Kor mykje tid folk tilbringar på hytta, vil nok endra seg litt for ettertida. Dette har lenge vore ei problemstilling. Sterke hyttekommunar, spesielt på fjellet og langs kysten, opplever at dei må dimensjonera beredskapen når det gjeld helse, brann og andre ting på eit anna nivå på grunn av at dei har ei stor hyttebefolkning i tillegg til si eiga. Dette skal no utgreiast, og eg er glad for at regjeringspartia har gått med på at ein skal sjå på det. Det vil vera eit solid bidrag til dei kommunane. Då har dei i alle fall ingen argument lenger for å ha urimeleg høg eigedomsskatt, som mange av hyttekommunane diverre har.

Me snakka i heile går om samferdsel, og det er umogleg ikkje å snakka om samferdsel når me kjem til kommune- og fylkeskommuneøkonomi. Det er fylkeskommunane som har ansvaret for store delar av samferdselspolitikken, spesielt etter at dei raud-grøne gav fylkeskommunane ekstremt mange kilometer fylkesveg i 2010 utan at det følgde ein standard med, og utan at det følgde med pengar til å gjera noko med det. Me er glade for at det er fleirtal med regjeringspartia for å få på plass ei ordning som er på minst 1 mrd. kr i tilskot til fornying, til utvikling og til investering i fylkesvegnettet. Me gler oss til statsbudsjettet presenterer detaljane for det, for det trengst, innbyggjarane slit med dårlege fylkesvegar.

Me er òg glade for at me klarer å få gjort forbetringar på ferjeavløysingsordninga, som me har jobba med sidan 2013. Det har vore litt babyen til Framstegspartiet og underteikna at me skal gjera det lettare for øysamfunn som ikkje har fast forbindelse, å byta ut ferja med bru. Det er ein god idé i seg sjølv heller å betala i 45 år for å byggja ei bru enn å subsidiera ferjedrifta i all æve. Me veit at ei av dei store utfordringane mange av desse samfunna har, er at rentekostnadene blir veldig store i starten. Difor utfordra me i fjor regjeringa på å greia ut ein modell som går på at ein skal bidra til rentestøtte i starten for å gjera pukkeleffekten i starten lettare. Der presenterte regjeringa ein modell, og vår første tanke var at dette er skrive av byråkratar i Finansdepartementet og er for dårleg. Heldigvis justerte dei forslaget, eit tak vart eit golv, og ein garanterer ei minimumsordning som gjer at veldig mange øysamfunn no kan planleggja å erstatta ferja med bru. Det er god distriktspolitikk og ein fin måte for Framstegspartiet å bidra til å styrkja distriktspolitikken til regjeringa.

Eg tek opp forslaget som me står åleine om, dei andre er tekne opp.

Karin Andersen (SV) [13:00:30]: Det er de sterke fellesskapene som gir enkeltmennesket frihet og valgmuligheter uavhengig av bakgrunn. Og kommuneøkonomien bygger disse sterke fellesskapene.

Det er visst langt fra regjeringskontorene til gulvet på sykehjemmet eller i klasserommet – mye lenger enn det er til børsen. Forslaget som regjeringen la fram om kommuneøkonomien, viser at det er null ambisjoner for en bedre skole, som SV vil ha, for en tryggere eldreomsorg, som SV vil ha, for at forskjellene skal ned, som SV vil, mens regjeringen foretrekker å bruke pengene på fest for de aller rikeste.

Jeg tror, når jeg ser på den kommuneøkonomien de ulike partiene legger fram her, at de fleste umulig kan ha forstått alvoret, hverken i streiken i kommunene nå eller i alle advarslene om at det er for få folk på jobb innen både helse, omsorg, skoler og barnevern i kommunene. Det er skrikende nødvendig med flere lærere, omsorgsarbeidere og sykepleiere, og det er nødvendig med et lønnsløft. Det må til for disse samfunnskritiske jobbene, og da må kommunene ha handlingsrom til å kunne gjennomføre det.

Før i dag diskuterte vi tvungen lønnsnemnd, der det ble sagt at helgebemanningen er en fare for liv og helse. Vi må ta det på alvor. Vi må sørge for at ansatte ikke skal behøve å slite seg ut, og at både eldre, pårørende og de som trenger omsorg, ikke skal behøve å tvile på og være redde for om de får det.

Jeg er ikke så forundret over at regjeringen ikke ser alvoret, men jeg er veldig forundret over at Senterpartiet og Arbeiderpartiet er såpass lite ambisiøse som de er.

SV har helt andre ambisjoner. Vi vil ha ned prisen på SFO og barnehage, slik at alle barn kan delta. Vi vil bruke penger på flere lærere og på flere sykepleiere og helsefagarbeidere, så barn og eldre, funksjonshemmede og syke skal være trygge i hverdagen sin. Det er mye viktigere enn flere milliardærer, og det er også verdiskapende, for da kommer flere til å kunne klare seg godt.

Det trengs penger til mer rehabilitering. Psykisk helse har alle snakket om nå etter koronaen, og de tilbudene må være der i kommunesektoren, og det må være lavterskeltilbud. Det må være fritidstilbud for de ungene som nå har falt ut av idretten og andre tilbud de har hatt, slik at de kommer inn i gode fellesskap. Det er nødvendig med bedre fylkesveier og med bredbånd. Det er behov for bedre utstyr i videregående skole. Jeg savner å høre noen av de andre ta litt til orde for det. Vi er opptatt av skolen. Vi er opptatt av at elevene skal velge yrkesfag. Vi vet at det mangler utstyr i videregående skole, og at de linjene er kjempedyre. SV sier: Det må fylkene få penger til.

Alle sier de vil ha utslippsfri kollektivtrafikk – kanskje bortsett fra Fremskrittspartiet, som ikke er så veldig opptatt av slike ting. Det koster penger i en overgangsperiode, men det vil også skape mange arbeidsplasser framover. De pengene må legges på bordet.

SV vil at alle barn skal få være med på leken. Derfor har vi i budsjettopplegget vårt lagt inn 1 mrd. kr til å begynne opptrappingen, slik at SFO kan være gratis for alle barn. Vi vet at det er mange familier som ikke sender ungene sine på SFO fordi de ikke har råd. Det koster mange tusen kroner i mange kommuner. Gratis SFO vil gi mange familier 30 000–35 000 kr ekstra å leve for i de årene de har dårlig råd.

Og alle skal ha råd til å smile. Å gå til tannlegen er dyrt, og mange har ikke råd. Derfor legger vi også inn i vårt opplegg nå en opptrapping på tannhelse i fylkeskommunene. Det er sjelden vi diskuterer det når vi diskuterer kommuneøkonomi, men det er også en del av kommuneøkonomien. Vi må begynne å trappe opp dette, for det å ikke ha råd til å reparere tennene sine er ikke bare vondt, men det er ødeleggende for helsa. Hvis vi skal ha et samfunn der alle har like muligheter, som alle snakker om, er vi nødt til å sikre at alle kan smile og har råd til det.

Jeg tar opp de forslagene SV står bak i innstillingen.

Terje Breivik (V) [13:11:27]: Tidvis kan det verka som om me ikkje kjenner til noko anna enn pandemiberedskap, men heldigvis slepper koronaspøkjelset no sakte, men sikkert taket.

Ingen såg føre seg dei enorme spora pandemien ville etterlata seg, og få føresåg den enorme innsatsen Kommune-Noreg har lagt ned med no over 450 dagar med tiltak, unntak, reglar og restriksjonar. Å halda innbyggjarane sine fri for koronaviruset har vore prioritet nummer éin, og ein har i stor grad lukkast. Venstre takkar Kommune-Noreg for jobben som er gjord, og ikkje minst for det arbeidet som skjer i desse dagar for å vaksinera innbyggjarane.

Regjeringa, med kommunalministeren i spissen, lovde tidleg at alle koronarelaterte utgifter skulle fullfinansierast, og me har halde ord. Det var ei klok avgjerd å inkludera KS i arbeidet med å kartleggja koronautgiftene til kommunane. Det skapte tillit til at regjeringa og stortingsfleirtalet ville levera, og stilna ein lite gjennomtenkt, lettvint kritikk frå opposisjonen. Gjennom heile pandemien har Kommune-Noreg kunna føla seg sikre på at regjeringa og regjeringspartia har støtta opp økonomisk. I kommuneproposisjonen for 2022 vert garantiane fylgde opp, der me òg lovar kommunane kompensasjon for utgifter som har kome i kjølvatnet av pandemien.

I Venstre er me stolte over bidraget vårt til at det går godt i Kommune-Noreg. Færre kommunar vert sette under administrasjon. Auka løyvingar til kommunane har lyfta Kommune-Noreg.

Så er me audmjuke nok til å vedgå at det samstundes er kommunar i Noreg med store utfordringar. Utflytting og rekrutteringsvanskar er sentrale stikkord.

Kommunane og lokalpolitikarane er ein berebjelke i demokratiet og i velferdssamfunnet. Gjennom lokalpolitikken skaper me eigarskap, tilhøyr og engasjement for samfunnsutviklinga og fordelinga og utviklinga av ressursane og tenestene som fellesskapen til ei kvar tid rår over. Kommunesektoren både fortener og treng vedvarande merksemd og støtte frå dei nasjonale politikarane. Slik sett er det gledeleg at kommuneproposisjonen for 2022 teiknar eit positivt bilde av framtida. Ei bokstavleg talt jordnær grøftegraving for fiber er eit godt døme på det. Løyvingane til utbygging av og tilrettelegging for breiband har dei siste åra kome opp i ganske så store summar.

Ved utgangen av 2025 er det eit mål at 100 pst. av husstandane og verksemdene i Noreg skal ha minst 100 MB nedlastingsfart og minst 10 MB opplastingsfart. Det betyr ganske mykje for små og mellomstore bedrifter over heile landet. Med nyvunnen innsikt i korleis arbeidsplassane i framtida vil sjå ut, vil breibandsutbygginga vera ein grunninfrastruktur i omstillinga av arbeidslivet. Her har Venstre bidrege monaleg ved å vera pådrivar for ambisjonar under dei store løyvingane til breiband, men òg gjennom å introdusera instituttet Statens Hus til samlokalisering av statlege tenester i Bygde-Noreg.

Pandemien har heldigvis gjeve oss nokre positive røynsler og ein føresmak på korleis arbeidslivet utviklar seg, at me svært ofte kan gjera jobben uavhengig av kvar me bur – ei utvikling det vert spennande å fylgja framover, der Statens Hus-modellen vil spela ei viktig rolle og fungera som ein inspirator for statlege stillingar og lokal samlokalisering på tvers av statlege etatar og slik òg leggja til rette for desentraliserte arbeidsplassar og opplevd fellesskap for den einskilde arbeidstakaren.

Framtida er spennande, og for Venstre vil innsats for kommunane og lokaldemokratiet alltid ha prioritet.

Torhild Bransdal (KrF) [13:26:11]: Nok en gang er et av norsk politikks viktigste dokumenter loset gjennom behandling, og kommunene får sine styringssignaler om hva de kan forvente seg fra statens side. Dette er faktisk det dokumentet som legger grunnlaget for hverdagsvelferden i landet vårt. Det besøkes i det alt vesentlige av kommunene og fylkeskommunene.

Denne gamle ordføreren husker at det mest frustrerende for kommunene var uforutsigbarhet og plutselig svekkelse av rammebetingelser. Noe av det jeg er mest glad for å kunne stå her og si, er at vår regjering har levert forutsigbare rammer for kommunesektoren gjennom disse årene. Det vil alltid være behov for mer, men vi har faktisk hatt en jevn vekst i kommunenes frie inntekter gjennom hele Solberg-regjeringens periode, og antall ROBEK-kommuner er nå redusert til svært få. 13 tror jeg det siste tallet er, muligens 14, for det kom en i dag.

Vi er i ferd med å se lyset i enden av pandemitunnelen. For et år siden var det viktig å understreke herfra at kommunene skulle få dekket sine merutgifter og inntektsbortfall. Det har de fått. Jeg er glad for at samhandlingsutvalget med KS-representasjon fremdeles følger dette nøye, og at det gjennom behandlingen av denne proposisjonen har blitt understreket at de må få sitt mandat forlenget.

Selv om vi ser lyset i pandemitunnelen, vil vi merke ettervirkninger av den lenge. Globalt vil det ta lang tid før vi kan erklære pandemien for over. Kommunene har gjort en kjempejobb i koronahåndteringen. Smittevernteam, ledelse og vilje og evne til å snu på hælen i en situasjon ingen av oss hadde erfaring med, fortjener stor anerkjennelse. Ikke minst fortjener de yrkesgruppene som har stått til tjeneste med fare for selv å bli smittet, å bli trukket fram. Helsepersonellet har jobbet dag og natt, og renholdet ble enda viktigere. Jeg håper renholdere faktisk beholder den statusen de reelt har, også etter pandemien.

Jeg har likevel lyst til å trekke fram spesielt våre lærere og barnehagelærere, som har vist både evne og vilje til å kunne snu seg rundt og lage alternative undervisningsformer, men også fordi de har stått i en situasjon der det har vært nesten umulig å tenke konsekvent smittevern. Man kan ikke holde meteren til et barn som gråter. Lærere og barnehagelærere har stått i dette, gått inn og ut av karantene, inn og ut av hjemmeundervisning, og gjort en kjempeinnsats. Også deres familier har blitt påvirket av dette. Det har blitt lagt merke til og må bli husket, også i hvordan vi tenker om status og vilkår for disse arbeidsgruppene.

Så til inntektssystemutvalget. Jeg er glad for at det er nedsatt et utvalg som skal se på kommunenes inntektssystem som helhet, det har Kristelig Folkeparti kjempet hardt for. Denne runden av kommunereformen er gjennomført. Da er det en naturlig tid for å se om inntektssystemet treffer riktig. Denne øvelsen må vi gjøre med jevne mellomrom. Utvalget som skal levere innstillingen om ett år, har en viktig oppgave, og det påtroppende storting har en essensiell sak å bryne seg på. I denne innstillingen ber vi regjeringen i oppfølgingen om å vurdere lovverket knyttet til behovet for helse- og pleietjenester i andre kommuner enn den man selv bor i og skatter til. Det er blitt mer vanlig at pleietrengende eldre blir med på hytta enn før. Det er bra i et familie- og menneskeverdperspektiv, men reiser noen spørsmål om kommuneøkonomi.

Samfunnet endrer seg hele tiden, og derfor må inntektssystemet justeres i takt med dette. Selv om jeg mener rammen er god, og at forutsigbarhet har blitt levert, liker jeg ikke at man i budsjettene hvert år har hevet innslaget for toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester. Dette må vi slutte med.

Dette er mitt siste innlegg som representant i denne sal. Jeg er av dem som ikke stiller til gjenvalg, selv om jeg gjerne skulle hatt en finger med i spillet rundt inntektssystemet. Jeg vil også benytte anledningen til å takke gode kolleger for et fantastisk arbeidsfellesskap, også når vi er uenige. Det er en umåtelig viktig styrke ved det norske demokratiet og er ikke selvsagt. Demokratiet vårt må skjøttes vel, og de som har sitt virke her, er sentrale demokratiskjøttere.

For en tid siden skrev jeg en kronikk om behovet for en demokratikommisjon. Demokratiet vårt er i stadig utvikling. Det er i seg selv sunt, men når vi ser tendenser til utviklingstrekk som utfordrer demokratiet slik vi kjenner det, er det på tide å få en bred gjennomgang og en bred samfunnsdebatt, dette bare for å nevne noe.

Vi trenger en bred samfunnssamtale, og derfor håper jeg en demokratikommisjon blir realisert. Jeg skal følge med fra sofakroken og kanskje gi innspill i ny og ne. Takk for meg!

Jeg fremmer de forslag Kristelig Folkeparti er en del av.

Bjørnar Moxnes (R) [13:41:00]: Mandag denne uka kunne hele Norges land høre Fremskrittspartiets representant Njåstad uttale seg på NRK om at kommuneøkonomien i Norge er veldig god, og at partiet vil ha et tak på eiendomsskatten fordi kommunene etter Fremskrittspartiets resonnement ikke trenger pengene. Jeg tror mange innbyggere satte morgenkaffen i halsen da de hørte Njåstad, for nærmere en blank usannhet er det vanskelig å komme.

I siste normalår, før pandemien satte inn, og for øvrig også det siste året Fremskrittspartiet satt i regjering og hadde finansministeren, altså 2019, leverte 250 kommuner driftsresultat på under 1 pst., dvs. at 60 pst. av norske kommuner i 2019 befant seg i den kategorien som ifølge KS er kommuner med begrenset økonomisk handlingsrom – på godt norsk: dårlig råd. Dette merker innbyggerne og de som jobber ute i kommunene, hver dag. De lever med konsekvensene av den borgerlige kuttpolitikken og må sjonglere hensynet til budsjettene opp mot det som er det reelle tjenestebehovet, ikke minst for sårbare grupper, ute i samfunnet vårt. Så er ikke Fremskrittspartiet i regjering lenger, men dessverre lever politikken deres videre.

I tillegg til koronautgifter sliter kommunene med nye krav til nedbetaling av lånegjeld, som for de mest gjeldstyngede kommunene er i mangemillionersklassen årlig, samtidig som begrensningen i eiendomsskatteinnkrevingen fratar kommunene muligheten til å kompensere for lokale utfordringer, om det så handler om geografi eller demografi. Sånn kan det ikke fortsette uten at det får konsekvenser for de tjenestene kommunene skal yte til de mest sårbare blant oss. Rødt foreslår avbøtende tiltak for de mest gjeldstyngede kommunene i møte med de nye avdragskravene som et strakstiltak for kommuneøkonomien, i tillegg til større overføringer til kommunene generelt – jeg tror jeg vil si til velferden for innbyggerne i landet vårt.

Så merker vi oss også at det er de mindre kommunene som trolig kjenner konsekvensene av den borgerlige politikken best, og det er kanskje også hensikten bak den. Regjeringen har jo ikke gitt opp kommunereformen, til tross for at landets kommuner gjennom voldsomt ressurskrevende prosesser har gitt sitt resultat. Rødt mener at de økonomiske insentivene fra regjeringshold for å framtvinge ytterligere sammenslåinger må opphøre, og at kommunene må få rom til å utvikle tjenester framfor å avvikle kommuner og ikke minst komme med nye metoder for å kutte i driftsbudsjettene som følge av de borgerlige partienes politikk.

Med dette tar jeg opp Rødts forslag i saken.

Statsråd Nikolai Astrup [13:55:53]: Regjeringen vil ta Norge trygt ut av koronakrisen ved å skape mer, inkludere flere og sikre et godt velferdstilbud til innbyggerne. For å få til det må vi gjøre det vi kan for å sikre jobb og inntekt for den enkelte og for å sikre kommunenes evne til å levere gode tjenester.

God og forutsigbar kommuneøkonomi er avgjørende for at kommunene skal kunne levere de tjenestene som innbyggerne forventer og har krav på i hverdagen – trygge barnehager, en god skole, verdige omsorgstjenester, fungerende kollektivtransport og rent vann i springen, for å nevne noe.

Regjeringen har gjennom snart åtte år sørget for at kommunene har handlingsrom til å levere. Siden 2013 har kommunesektorens frie inntekter blitt økt med anslagsvis 35 mrd. kr, og da tar jeg ikke med de ekstra milliardene som ble tilført i forbindelse med koronapandemien. Dette tilsvarer en årlig realvekst på 1,4 pst. I statsbudsjettet for 2021 anslo vi kommunesektorens frie inntekter til totalt 412 mrd. kr.

Samlet sett er den økonomiske situasjonen i kommunesektoren god. I 2020 fikk kommunesektoren som helhet et netto driftsresultat på 3 pst. av inntektene. Hvert år siden 2015 har kommunesektoren oppnådd et driftsresultat som er bedre enn eller på høyde med TBUs anbefaling på 2 pst. Som følge av gode driftsresultater de senere årene har antall kommuner i ROBEK gått kraftig ned. Ved inngangen til juni 2021 var kun 14 kommuner registrert i ROBEK. Til sammenligning var tallet 46 i 2013.

Kommunene og fylkeskommunene har jevnt over solide reserver. Ved utgangen av 2020 utgjorde disposisjonsfondene om lag 68 mrd. kr mot om lag 30 mrd. kr ved utgangen av 2013.

Med dette som bakteppe må jeg si at jeg stusser litt over beskrivelsene som gis av kommuneøkonomien i denne salen. Vi har mer enn nok å være uenige om politisk om vi ikke skal prøve å finne på ting underveis. Jeg vil derfor oppfordre representantene fra opposisjonen til å ta inn over seg de faktiske tallene som vi ser i kommunesektoren. Det er en helt ærlig sak at man ønsker at kommunesektoren skal få mer penger enn det de har fått, men det å si at kommunesektoren har blitt sultefôret under denne regjeringen, det er rett og slett ikke riktig. Og jeg mener at vi bør holde oss for gode til å finne på den typen ting i en debatt som angår folks velferd.

Kommunene har gjort en enestående innsats i møtet med koronapandemien. Dette handler i første rekke om smittevern og beskyttelse av utsatte grupper. Men det handler også om at de tjenestene som vi hver dag forventer av kommunene, har blitt levert under nye og svært krevende omstendigheter. Regjeringen har hele tiden vært tydelig på at kommunesektoren skal kompenseres for skattesvikt, inntektsbortfall og merutgifter i forbindelse med pandemien. Sammen med KS etablerte regjeringen derfor en arbeidsgruppe for å kartlegge de økonomiske konsekvensene for kommunesektoren av pandemien.

I 2020 fikk kommunesektoren om lag 18 mrd. kr i ekstrabevilgninger begrunnet i koronapandemien, hvorav 12 mrd. kr var kompensasjon for merutgifter og mindreinntekter. Basert på konklusjonen i arbeidsgruppens rapport er kommunesektoren samlet sett kompensert for de økonomiske konsekvensene av pandemien i 2020.

Det er samtidig variasjoner mellom kommunene når det gjelder hvor hardt de er rammet av koronapandemien, hvor strenge tiltak de har hatt, og hvor store de økonomiske konsekvensene har vært. Derfor er en stor del av kompensasjonen gitt som skjønnsmidler. Departementet har, og vil fortsatt ha, tett kontakt med statsforvalterne om situasjonen i kommunene.

I 2021 er det bevilget og foreslått mer enn 23 mrd. kr ekstra til kommunesektoren som følge av koronapandemien. Dette inkluderer 1,9 mrd. kr som er gitt som en særskilt kompensasjon for skattesvikten i 2020. Når arbeidsgruppen kommer med en ny rapport i august, vil regjeringen komme tilbake med en ny vurdering av de økonomiske konsekvensene for kommunesektoren etter det. Jeg har også merket meg at en enstemmig komité ber regjeringen forlenge arbeidsgruppens mandat.

Regjeringen fortsetter satsingen på kommunesektoren i 2022 med en vekst i frie inntekter på mellom 2 og 2,4 mrd. kr. Dette kommer på toppen av at skatteanslaget for 2021 er oppjustert med 3,2 mrd. kr. Disse midlene videreføres til 2022. Veksten i de frie inntektene gir kommunene handlingsrom etter at merutgifter til demografi og pensjon er dekket. Dermed legger regjeringen til rette for at kommunene kan fortsette å utvikle tjenestetilbudet til det beste for innbyggere og næringsliv, til tross for at veksten i oljeinntekter vil gå ned og antall eldre vil gå opp i årene som kommer.

Det ligger an til at Stortinget vil fatte flere anmodningsvedtak til regjeringen i dag. Komiteen er bl.a. opptatt av ressurskrevende tjenester, ferjeavløsning og fylkesveier, for å nevne noe. Regjeringen vil komme tilbake til disse forslagene i statsbudsjettet for 2022.

Statsråd Linda Hofstad Helleland [14:12:08]: Regjeringen jobber aktivt med å legge til rette for levende lokalsamfunn i hele Norge, der naturressursene tas i bruk, og der det er gode og likeverdige velferdstilbud. Regjeringen fører en bred distriktspolitikk for vekst og utvikling i hele landet. Vi har satset tungt innenfor en rekke politikkområder, som folk og bedrifter i hele landet nyter godt av: samferdsel, kompetanse, utdanning, helse og omsorg, digitalisering, et lavt skattenivå for norske bedrifter som skaper jobber og verdier.

Regjeringens ambisjon er at folk skal kunne jobbe og bo i hele landet. Vi har derfor gjennomført rekordstore investeringer i veier og annen infrastruktur. Nå skal staten også forplikte seg til å være med på finansering av fylkesveier for første gang, og vi reduserer også nå ferjepriser for folk i distriktene. Dette binder landet sammen, og både folk og varer kommer raskere og tryggere frem nå enn før denne regjeringen tiltrådte.

Gjennom gode digitale løsninger kan bedrifter finne nye forretningsmuligheter, arbeidsplassene kan bli stedsuavhengige, og offentlig sektor kan fortsette å levere gode tjenester til dem som bor i distriktene. Det kan motivere flere unge til å bli værende eller etablere seg på bygda. Jeg tror ikke at de unge flytter til distriktene fordi kommunale byråkrater setter seg på et kommunalt kontor. Det handler om å gjøre distriktskommunene attraktive, at vi har kommuner som dyrker sine særpreg, som skaper bolyst, som legger til rette for at det finnes spennende og trygge jobber, at det er gode tjenester der, og at det er gode kulturtilbud.

Den raske digitaliseringen av offentlige tjenester er en storstilt desentraliseringsreform og en forenklingsreform for innbyggerne våre. Mens man før måtte reise til fysiske kontorer langt unna, stå i kø i timevis, ta seg fri fra jobben, har vi nå flyttet de offentlige kontorene hjem til folk. Dette, kombinert med utrullingen av høyhastighetsbredbånd i hele landet, er viktig distriktspolitikk. Derfor bør vi omfavne digitaliseringen, for den reduserer avstander, og den forenkler hverdagen til folk rundt i hele Norge.

Digitaliseringsstrategien for offentlig sektor setter retningen for hvordan vi skal lykkes med dette arbeidet frem mot 2025. Dette er en felles strategi for hele offentlig sektor, så kommunesektoren er sentral i gjennomføringen av tiltakene i strategien, og regjeringen har et veldig godt samarbeid med KS om dette. Strategien legger også vekt på å styrke samarbeidet med det private næringsliv. Stortingsmeldingen om dataøkonomi og innovasjon legger særlig vekt på næringsutvikling med data. Tilgang på offentlige data og kompetanse i små og mellomstore bedrifter, SMB-er, er viktige forutsetninger for dette.

Regjeringen la nylig frem stortingsmeldingen om vår felles digitale grunnmur, om mobil-, bredbånds- og internettjenester. Under pandemien har denne grunnmuren vært helt avgjørende for å holde landet i gang på hjemmekontor og hjemmeskole. I meldingen beskriver vi hvordan den digitale grunnmuren bidrar til det grønne skiftet, legger til rette for ny industri og økt produktivitet og muliggjør bruk av velferdsteknologi og avstandsoppfølging i hjemmet, slik at folk kan bo hjemme lenger.

Den digitale grunnmuren er sentral når vi nå går løs på noen av de største oppgavene samfunnet står overfor. Den må finnes overalt, den må være sikker, og den må være robust for alle innbyggere og virksomheter i hele Norge. Derfor legger vi nå opp til et skikkelig krafttak for å sikre høyhastighetsbredbånd rundt omkring i hele landet innen 2025. Vi legger til rette for videre markedsbasert utbygging, vi skal fortsatt gi tilskudd til bredbånd i distriktene, og i høstens 5G-frekvensauksjon lanserte vi også en helt egen distriktspakke på over en halv milliard kroner. Nå er det utbygging i spredtbygde strøk som er prioritet nummer én i høyhastighetsutbyggingen, og i går kom også regjeringen med forslag om å sikre internett til alle i hele landet gjennom en målrettet statlig innkjøpsordning for husstander og virksomheter som i dag ikke har tilgang til grunnleggende bredbånd.

Snart legger regjeringen frem tre nye distriktsstrategier. Det er fordi vi har tro på at kommuneøkonomien er viktig, men det er også viktig at de ulike delene av landet tar i bruk sine konkurransefortrinn for å etablere gode, trygge og spennende arbeidsplasser, slik at folk har lyst til å flytte ut til distriktene og bo rundt omkring i hele landet.

Norunn Tveiten Benestad (H) [14:28:50]: Da vi hadde debatten om fjorårets kommuneproposisjon, var usikkerheten rundt pandemien stor. Ingen av oss kunne forutsi hvordan utviklingen ville bli, og fortsatt er det mye usikkerhet. Men året som har gått, har vist oss at trygg styring og samarbeid har fått oss gjennom krisen så langt, med færre liv tapt og samfunnet bedre intakt enn i mange andre land.

Men mange enkeltpersoner, familier, bedrifter og organisasjoner har båret store tap, og de fleste av oss kjenner dette fra egen familie, vennekrets eller nabolag. Det er ingen tvil om at pandemien har satt dype spor som det vil ta tid å lege. Jeg vil derfor som flere andre sende en stor takk til Kommune-Norge for den innsatsen som er gjort og fortsatt gjøres for å sikre at vi kommer oss velberget gjennom pandemien og forhåpentligvis snart kan etablere en normalsituasjon. Det har kostet omtanke og arbeidsinnsats. Vi ser i våre hjemkommuner, for min del Kristiansand, hvordan ansatte i alle sektorer har stått på for å opprettholde tjenestenivået og yte service til innbyggerne i denne vanskelige situasjonen. Vi vet at arbeidet med smittesporing, vaksinering og oppfølging har vært krevende, at undervisning og daglig arbeid i skoler og barnehager har vært særdeles utfordrende, og at renholds- og servicetjenestene har vært viktigere enn noen gang. Vi har sett hvordan Kommune-Norge virkelig er stammen i våre velferdstjenester.

Året vi har bak oss, har også vist oss hvor viktig det har vært at regjeringa gjennom hele koronakrisen har vært tydelig på at kommunene skal bli kompensert for skattesvikt, inntektsbortfall og merutgifter i forbindelse med pandemien. Det har bidratt til trygghet. Kommunesektoren er kompensert for konsekvensene av pandemien i 2020 med 2 mrd. kr utover de anslåtte virkningene. Likevel er det variasjoner mellom kommuner og fylkeskommuner i hvor hardt de har vært rammet av pandemien, og hvor store de økonomiske konsekvensene har vært. Derfor har det vært viktig at deler av kompensasjonen har vært gitt som skjønnsmidler.

Regjeringa har fulgt opp både i budsjettet for 2021 og nå i revidert nasjonalbudsjett med nye midler, med løfte om å følge den videre utviklingen og komme tilbake til Stortinget med en ny vurdering av konsekvensene etter at samarbeidsgruppen, der også KS er med, har lagt fram sin neste rapport til høsten.

De langsiktige konsekvensene av pandemien er fortsatt usikre, men vi vet at kommunene vil ha en viktig rolle også i den neste fasen og i håndteringen av ettervirkningene av pandemien. Det vil komme til å kreve mye av mange når vi skal normalisere samfunnet, gjenåpne og normalisere tjenestetilbudet. Jeg er glad for at kommuneopplegget for neste år tar høyde for det og legger opp til en realvekst i de frie inntektene på mellom 2 mrd. kr og 2,4 mrd. kr.

Regjeringspartiene og Fremskrittspartiet har også i år funnet sammen om kommuneopplegget. Nå har disse partiene vært sammen om åtte statsbudsjett og like mange reviderte budsjettopplegg. Det har gitt trygghet og vist styringsevne.

Når det gjelder opposisjonspartiene, er det langt mellom de tre milliardene som Arbeiderpartiet og Senterpartiet krever, de sju milliardene som Rødt vil ha, og de ti milliardene som SV ønsker. Hvordan dette gapet og den usikkerheten mellom potensielle samarbeidspartier etter et valg til høsten vil slå ut, kommer vi ikke til å få noe svar på her i dag.

Til slutt en liten kommentar til et enkeltområde som ligger meg på hjertet. Det gjelder barnevernsreformen – innholdet i og finansieringen av den. Når reformen trer i kraft i 2022, får kommunene et nytt og større ansvar, bl.a. for fullfinansiering av fosterhjem, og på sikt skal 2,1 mrd. kr flyttes fra staten til kommunene for å følge opp barnevernsreformens formål. Reformen gir kommunene både økt ansvar og økt handlingsrom. Jeg er glad for reformen. Samtidig vil jeg understreke at her ligger det et stort ansvar på storting og regjering for å følge opp en gruppe særlig utsatte barn og ungdommer og ikke minst følge opp det kompetanseløftet som etterspørres, og som trengs i denne sektoren.

Eirik Sivertsen (A) [14:33:50]: La meg starte med å rive i stykker usikkerheten representanten Tveiten Benestad har for hva som kommer til å skje med norsk kommuneøkonomi hvis vi får et regjeringsskifte. Det som er hevet over enhver tvil, også med tanke på oppramsingen hun selv hadde, er at det blir mer penger til kommunene enn hva denne regjeringen har foreslått, og det blir høyere vekst enn denne regjeringen har klart å levere, på samme måte som vi gjennomsnittlig leverte bedre vekst i kommunebudsjettene da vi satt i regjering. Så det er ingen grunn til den usikkerheten representanten Tveiten Benestad forsøker å konstruere.

I over et år har kommunene gjort en formidabel innsats med å forebygge smitte og håndtere smittesituasjoner. Mange steder har det vært en kontinuerlig krise, og mange har gjort mye mer enn hva som kan forlanges av dem. Heldigvis tror jeg vi alle nå kan se lys i enden av tunnelen. La meg understreke: Vi er altså ikke ferdig med pandemien, men vi beveger oss mot en situasjon som ligner mer på normalen vi hadde før pandemien.

Det betyr ikke at det vil være slutt på endringer i kommunesektoren. Kommuner og fylker står overfor store endringer som de må tilpasse seg. Noen steder er det sterk økning i befolkningen, andre steder er det dramatisk nedgang. Store folketallsendringer krever endringer i skolestruktur, barnehagetilbud og eldreomsorg. Enten man skal ta kapasiteten ned eller øke den, krever det faktisk investeringer.

Digitaliseringen fortsetter, og den akselererer. Folk vil ha nye tjenester og digital kontakt med kommunen når som helst. Det krever kompetanse og utstyr. Da blir det litt spesielt å høre statsråd Hofstad Helleland stå her og skryte av at man nå skal begynne å investere i digitale løsninger utover hele landet fra statens hånd, når vi gjennom mange år har hørt andre statsråder, f.eks. statsråd Ketil Solvik-Olsen, snakke om at det er helt håpløst at det offentlige skal ta ansvar for å sikre det. Men vi får ønske regjeringen velkommen etter.

Vi er altså ikke ferdig med krisen når vi har bekjempet covid-19. Tap av biomangfold, fauna, flora og naturtyper er en trussel mot verden sånn som vi kjenner den. Når det gjelder global oppvarming som følge av CO₂-utslipp, viser de siste oppdateringene at vi nå styrer mot en oppvarming i Arktis – som berører store deler av Norge – som er tre ganger så høy som det globale gjennomsnittet. I praksis betyr det en gjennomsnittlig økning i temperaturen på rundt 10 grader celsius. Arktis, slik vi kjenner det, vil da være tapt.

Global oppvarming fører med seg et uforutsigbart værmønster. Det er mer flom, skred, skogbrann, jorderosjon, steinsprang, tørke samt tap av økosystemer som rent vann, luft mv. Dette påvirker allerede folks liv, det er ikke noe som kommer en gang i framtiden, og det vil i stadig større grad påvirke folk. Derfor må verden gire om for å nå Parisavtalens mål, og regjeringen må bidra til at medlemmene og observatørene i Arktisk råd går foran i forhandlingene i COP26 i Glasgow i høst.

Norge skal og må ta sin del av ansvaret for at verden skal bli karbonnøytral senest i 2050. Da er kommunesektoren avgjørende i arbeidet med omstillingen av samfunnet – fordi de i sin egen virksomhet og gjennom sine innkjøp har en stor økonomisk aktivitet som må bli karbonnøytral, men også fordi kommunene og fylkene utøver myndighet i arealsaker, transportsaker og en lang rekke andre områder som påvirker Norges mulighet til å nå våre nasjonale mål og de internasjonale forpliktelsene vi har tatt på oss.

Det er vår mening at norske kommuner og fylker har et ansvar for å følge opp dette i sin politikk og myndighetsutøvelse. Skal de lykkes med det – disse store endringene og det å håndtere de krisene vi står overfor – er det en forutsetning at man også har ressurser og krefter til å gjøre det. Derfor har vi gjennom mange år ligget over regjeringen med tanke på den veksten vi har antydet for kommunesektoren. Det er for å sikre at man har de ressursene som er nødvendig.

Som min partikamerat tidligere i dag sa, må vi være ærlige – 3 mrd. kr fikser ikke alle problemer. Men 3 mrd. kr i år, og et nivå som er 3 mrd. kr høyere enn det regjeringen har lagt opp til, hvert eneste år, blir over tid et betydelig større handlingsrom. Det handler ikke om å forbruke og sløse med pengene, det handler om å investere i fellesskapet – de små og store fellesskapene som sammen utgjør Norge, og det Norge som har noen store utfordringer som vi skal håndtere. Det tror Arbeiderpartiet vi vil gjøre best ved å stå sammen, ikke ved at den enkelte skal være sin egen lykkes smed.

Torill Eidsheim (H) [14:38:56]: Noreg er kome langt med digitalisering. Vi kunne ikkje handtert covid-19 slik vi har klart det, utan at samfunnet vårt var vel tilrettelagt for bruken av digital teknologi.

Mykje av tida mi på Stortinget har eg brukt på teknologi og digitalisering – det fantastiske utgangspunktet vårt og kva for moglegheiter vi har. I dag vil eg bruke taletida mi på utfordringane.

Samhandling og samordning av digitaliseringsarbeidet i kommunar, fylkeskommunar og statlege verksemder skal leggje grunnlaget for utviklinga av samanhengande tenester til innbyggjarar, frivillige organisasjonar og næringslivet. I proposisjonen blir det vist til at kommunar og fylkeskommunar har eit breitt ansvar for grunnleggjande tenester som er viktige i kvardagen til innbyggjarane. Regjeringa har i digitaliseringsstrategien fastsett å utvikle samanhengande tenester innanfor desse sju livshendingane: det å få barn, det å få eit alvorleg sjukt barn, det å miste og finne jobb, det å vere ny i Noreg, dødsfall og arv, å starte og drive ein frivillig organisasjon og å starte og drive ei bedrift.

Digitalisering er sektorovergripande. Etableringa av samanhengande tenester krev involvering av ei rekkje aktørar på statleg og kommunalt nivå. Regjeringa har sett i verk ei rekkje tiltak for modernisering og digitalisering. I dag ønskjer eg å trekkje fram eit især, for målet med digitaliseringsstrategien er at alle innbyggjarar, alle næringsdrivande og frivillige organisasjonar kommuniserer digitalt med offentleg sektor.

Den digitale kompetansen i Noreg er god og betre enn i svært mange andre land. Likevel viser ei fersk undersøking frå Kompetanse Norge at 600 000 innbyggjarar risikerer å falle utanfor det digitale. Andelen har gått ned frå 24 pst. til 14 pst. dei siste åra, men like fullt treng vi ei offensiv satsing og ikkje minst ei forståing for kva som er og vil vere dei riktige tiltaka for å møte digital utanforskap.

Utviklinga viser at det er primært dei same gruppene som vi såg før – det er eldre, det er arbeidsledige, det er innvandrarar, og det er personar med sosiale utfordringar – som står på sidelinja. Kompetansetilbodet i seg sjølv er ikkje nok. Det er ikkje alltid det er dei digitale tenestene i seg sjølve som er barrieren, snarare kan det vere kunnskap om norsk forvaltning, det kan vere låg problemløysingskompetanse, og det kan òg vere få hjelpemoglegheiter som er barrieren.

Livet kan i fasar vere for vanskeleg til at vi taklar det digitale. Det kan vere kognitiv svikt, det kan vere demens, det kan vere tap av funksjonsevne, for å nemne noko. Då må det vere mogleg å vere analog. Det må òg vere mogleg å få hjelp, sikkert og lovleg.

For at vi skal setje i verk dei rette tiltaka, er kunnskap viktig. Difor må vi vite. Vi må vite kven dei sårbare gruppene for digital utanforskap er, og vi må vite korleis vi kan få til eit likeverdig tenestetilbod og samanhengande tenester i alle fasar av livet.

Masud Gharahkhani (A) [14:43:49]: Kommuneøkonomi høres kanskje ikke veldig sexy ut, men det handler om velferdsstaten Norge. Det handler om hvordan vi kan leve vårt liv. Det handler om det som er viktigst for oss, uavhengig av hva slags livsfase vi er i. Det handler om barna, det handler om familielivet, det handler om eldreomsorgen. Det handler om smittevern, smittetesting, smittesporing og vaksinering. Det handler om næringsutvikling. Det handler om by og bygd. Det handler om de desidert største arbeidsplassene i mange lokalsamfunn. Det handler om førstelinjen i velferdsstaten Norge, om der vi lever livet vårt, og der mange jobber.

At det er mulig å leve det gode liv både i byen, i Drammen, der jeg bor i dag, og på bygda, på Skotselv, der jeg har vokst opp, handler også om politikk.

Covid-19 har påvirket alle land, men hvordan folk har det under koronaepidemien, varierer enormt fra land til land. At vi klarer oss mye bedre enn veldig mange andre land, handler om den sosialdemokratiske velferdsstaten, en sterk velferdsstat og et fellesskap der vi kan stille opp for arbeidsplasser og arbeidsfolk i hele landet.

Arbeiderpartiets utgangspunkt er, som alltid, en sterkere velferdsstat uavhengig av hvor folk bor, og størrelsen på lommeboka. Skal vi lykkes med det, er det noen forutsetninger som må på plass.

For det første må vi lytte til og satse på alle de flotte arbeidsfolkene i førstelinjen. Det handler om helsefagarbeiderne, som har gått på jobb hver dag, vel vitende om at risikoen for smitte er der, sykepleierne, de som til og med har reist fra Namsos til Drammen for å bistå med nødvendig intensivkompetanse når det har trengtes, lærere og barnehageansatte og mange andre yrkesgrupper som holder hjulene i gang i velferdsstaten Norge. Skal vi lykkes med en sterk og velfungerende offentlig sektor, må vi satse på disse fagfolkene.

Det er her Arbeiderpartiets tillitsreform kommer inn – medbestemmelse. Hvorfor skal det være slik at de menneskene som jobber med vår felles velferd, skal ha minst medbestemmelse i arbeidslivet? Trepartssamarbeidet må styrkes i offentlig sektor. Tillitsvalgte skal være en naturlig del av ledelsen. Vi må ha ledere i offentlig sektor som ikke er skolerte i amerikanske tilstander, men skolerte i den norske modellen. Hvorfor skal det være slik at sju av ti helsefagarbeidere må shoppe vakter og jobbe deltid? Vi må stramme inn regelverket slik at vi sikrer arbeidsfolk hele og faste stillinger. Vi må si tydelig nei til privatisering. Vi trenger ikke svenske høyretilstander i velferden vår. Penger til velferd skal gå til velferd, ikke til å fete opp kontoene til privatpersoner. Vi må få slutt på skjemavelde, rapportering som skaper byråkrati og spiser opp tid som kunne vært brukt på innbyggerne.

Vi trenger også en politikk som sikrer nærhet til velferdstilbudene. Da trenger vi en stat som stiller opp for distriktene, ikke en høyreregjering som stikker kjepper i hjulene og sentraliserer og stikker fra distriktene. Vi trenger ikke en høyreregjering som er besatt av tvangssammenslåing. Vi trenger en stat som vil stille opp med bedre kommuneøkonomi, slik at vi får bedre velferdstilbud, slik Arbeiderpartiet legger opp til med sin betydelige styrking av kommuneøkonomien. Vi trenger ikke en høyreregjering som sentraliserer beredskapen og politiet. Vi trenger en aktiv stat som sikrer trygghet og beredskap i hele landet. Vi trenger ikke en høyreregjering som ikke forstår hva bonden og landbruket trenger. Vi trenger en stat som forstår at landbrukspolitikk handler om trygghet, matberedskap og de enorme ringvirkningene det har for arbeidsplasser i distriktene.

Vi har en statsminister og en regjering som har delt ut statsrådposter – distriktsministere, digitaliseringsministere og mange kommunalministere – men resultatene mangler. En sterkere velferdsstat og nærhet til velferdstilbud får man ikke med høyrepolitikk. Det trengs sosialdemokratisk politikk – en aktiv stat.

Hadia Tajik (A) [14:48:05]: Dersom det endeleg skal verta vanlege folk sin tur, kan det ikkje vera lommeboka eller bustadsadressa som styrer kva for velferd det er dei får. Då har kommuneøkonomien avgjerande betydning.

Politikk er å prioritera, og me har sett høgreregjeringa sine prioriteringar gjennom åtte år. Dei har brukt fleire tiltals milliardar på å kutta i skattane, og dei har kutta mest til dei som har mest frå før.

Rett skal vera rett – kommuneøkonomien har òg opplevd vekst, men veksten i økonomien har vore lågare enn veksten i oppgåver. Alle har krav på god og grunnleggjande velferd. Det at det har vorte fleire eldre som lever lenger, skal ikkje bety at kvaliteten på tilbodet som dei får, må gå ned. Men då må kommunane få dei pengane dei treng for å løysa dei oppgåvene dei skal ha. Sånn som Arbeidarpartiet ser det, er det ingen tvil om at regjeringa sitt forslag for 2022 er altfor lågt, når kommunane har store uløyste oppgåver innanfor sentrale velferdsområde. Me vil difor forsterka kommunane og fylka sine inntekter med 3 mrd. kr utover forslaget til regjeringa.

Tidleg under koronapandemien såg partia verdien av å stå saman om nokre prinsipp. Etter kvart under handteringa av pandemien har me tydelegare sett avstanden mellom partia i sentrale politiske spørsmål, som finansieringa av velferda vår. Det vart sagt på tvers av partia i 2021 at kommunane og fylka skal kompenserast for dei samla verknadene av skattesvikt, av inntektsbortfall og meirutgifter i forbindelse med koronautbrotet, og for Arbeidarpartiet er det ingen tvil om at kommunane og fylka må kompenserast fullt ut.

Så må auka økonomisk handlingsrom for å møta demografiske og økonomiske utfordringar og klima- og omstillingsutfordringar koma i tillegg. Det handlar om rettferd. Dei som har stått i førstelinja for å handtera pandemien, kan ikkje oppleva at dei sit igjen med rekninga. Pandemien er nasjonal, og finansieringa av handteringa må òg vera eit nasjonalt ansvar. Kvar enkelt kommune kan ikkje verta sitjande igjen med dette sjølv.

Men det handlar òg om ambisjonar. Kommunane skal ikkje berre vera eit forvaltningsnivå, dei skal vera ein velferdstilbydar, dei skal vera der når ungane våre treng barnehageplass eller skuletilbod. Dei skal vera der når foreldra våre treng omsorg. Dei skal vera der når folk opplever økonomiske kriser og treng støtte frå fellesskapet gjennom sosialhjelp. Her skil me lag med høgrepartia. Dei har lenge ønskt å opna for fleire private tilbydarar i den lokale omsorga, etter modell frå Sverige. Men det vert jo ikkje fleire tilsette av at det vert fleire private omsorgstilbod. Det vert ikkje meir pengar av at det vert fleire private omsorgstilbod. Det vert berre fleire private omsorgstilbod.

Arbeidarpartiet meiner ikkje at ein skal forby private omsorgstilbydarar, men me er veldig tydelege på at det er det offentlege som må ha hovudansvaret. Viss ikkje risikerer me store variasjonar i kvalitet. Me risikerer eit lite heilskapleg tilbod. Me risikerer at pengane heller enn å gå til felles velferd, går meir til velferda til enkelte og mindre til velferda til andre. Det er denne kontrollen, denne kvaliteten og det heilskaplege tilbodet som eg er bekymra for kan verta svekt.

Dei siste åtte åra har dei pengesterke fått meir enn nok. Dei har fått målretta skattekutt. Dei har fått politisk makt ved at det er deira interesser som er tydelegast representerte gjennom regjeringa sin politikk. No må det snart verta vanlege folk sin tur. Det å prioritera den lokale velferda og sørgja for økonomiske musklar til kommunane våre og fylka våre er ein av fleire måtar som Arbeidarpartiet vil sikra at det no endeleg kan verta vanlege folk sin tur.

Kari Anne Bøkestad Andreassen (Sp) [15:41:40]: Først vil jeg, som mange før meg, benytte anledningen til å rette en stor takk til kommuner, innbyggere, næringsliv, offentlig ansatte, og spesielt ansatte innenfor helsevesenet, for den innsatsen som er lagt ned i den situasjonen og den hverdagen vi står i. Spesielt vil jeg skryte av norske kommuner, små som store, for hvordan de har håndtert pandemien.

Så til saken: Behandlingen av kommuneproposisjonen er noe av det viktigste vi gjør for norske kommuner, selv om kanskje ikke riktig alle får med seg at dette er vårens absolutte høydepunkt.

Som saksordfører Greni har vært inne på, fremmer Senterpartiet et løst forslag med fire punkter som vi mener omfatter mange av de kommunale utfordringene som også andre partier har løftet i denne saken. Vi viser i vårt løse forslag til det offentlige utvalget som ble nedsatt i fjor, som skal gå gjennom inntektssystemet i kommunene. Utvalget skal levere sin innstilling i juni til neste år. Senterpartiet foreslår i dag at mandatet til utvalget utvides til også å omfatte bl.a. vurdering av en maksgrense for utgifter knyttet til ressurskrevende tjenester. Vi vil også at utvalget skal vurdere en toppfinansieringsordning for kommuner med ekstraordinært store utgifter til barnevern, og vi mener at utvalget må vurdere å ta bort utdanningskriteriet som en delkostnadsnøkkel for beregning av barnehagebehov i kommunene. Til sist ber vi utvalget vurdere kompensasjonsordninger for kommuner med store helsekostnader knyttet til utenbygdsboende, f.eks. medfinansiering fra den kommunen tjenestemottaker betaler skatt til.

Det siste punktet er ganske likt VI i tilrådingen, som Senterpartiet vil stemme for sekundært. Vi mener likevel det er riktig at utvalget ser på alle disse nevnte områdene samlet, da de er svært viktige for kommunenes økonomi. Det de fleste har til felles, er at de er preget av stor grad av usikkerhet og kan påføre enkeltkommuner uforholdsmessige og uventede ekstrautgifter. Jeg håper derfor at flertallet i salen mener det er fornuftig å støtte forslaget om tilleggsoppdrag i mandatet til det allerede nedsatte utvalget.

Så vil jeg benytte anledningen til å framheve en flertallsmerknad om veterinærberedskap, der man understreker at forutsigbar tilgang på veterinærer over hele landet har stor betydning for dyrevelferd i landet. Kommunene må derfor fortsatt få øremerket tilskudd til veterinærberedskap, noe som vi fikk igjennom i fjor.

Til slutt: Jeg mener det hadde vært greit med en liten oppklaring fra regjeringspartiene og Fremskrittspartiet om forslaget deres der de ber regjeringen vurdere en tilskuddsordning for vedlikehold, oppgradering og investering i fylkesveinettet med en ramme på 1 mrd. kr. Tilsvarende ekstrasum ble lagt inn i NTP i går, og spørsmålet er: Er dette den samme milliarden, eller er det to? Hvis det er det siste, er det veldig bra, for det er ingen tvil om at vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene er enormt, og at det trengs.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [15:44:53]: Norge er et langstrakt land. Vi bor i den innerste dal og på det ytterste skjær, men de fleste av oss bor et sted midt imellom. Over 80 pst. av oss bor i byer og tettsteder. Her har vi hjemmene våre og skaper livet vårt.

I byer og tettsteder møtes også mange av de store utfordringene hvor vi må finne gode politiske løsninger for framtiden, som med infrastruktur, innovasjon, næringsutvikling, boligbygging, utenforskap og integrering og ikke minst en bærekraftig politikk for klima og miljø. Å skape og videreutvikle gode bomiljø i hele landet handler også om kommuneøkonomi. En sterk og robust kommuneøkonomi, slik vi legger opp til, er med på å ruste kommunene til å drive en god boligpolitikk og en framtidsrettet by- og tettstedsutvikling. En viktig del av det å skape gode liv er å skape gode hjem og sterkere fellesskap. For Arbeiderpartiet betyr det trygge og gode lokalmiljø med skoler, sykkelveier og kollektivtilbud, tilgang til arbeid, fritids- og kulturtilbud og det å gi eldre en mulighet til å være sjef i eget liv, bl.a. gjennom å la dem bo hjemme lenger og ha gode institusjoner for dem når de har behov for det.

Regjeringens økonomiske opplegg for kommunene har vært for stramt over tid. Veksten spises opp av de økte demografikostnadene og pensjonskostnadene. Vi mener kommunesektoren har for lite økonomisk handlingsrom. Arbeiderpartiet mener regjeringens forslag for 2022 er for lavt når kommunene har store uløste oppgaver innenfor sentrale velferdsområder. Regjeringen setter ikke kommunene i stand til å løse sine oppgaver bedre.

Vi har større ambisjoner enn regjeringen for bedre kvalitet i velferd, omsorg og skole i kommunesektoren. Vi mener det er påkrevd med en kraftig økning i veksten i kommunenes og fylkeskommunenes inntekter. I Arbeiderpartiets opplegg prioriteres derfor en styrking av kommunesektorens inntekter i 2022 med 3 mrd. kr utover regjeringens forslag.

Regjeringspartiene har i denne debatten forsøkt å framstille opposisjonen som om vi har hakk i plata når det gjelder kompensasjon for uforutsette utgifter som kommunene har hatt det siste året. Det er jo ikke rart kommunene er bekymret for tomme ord fra regjeringen. Varslet kompensasjon i RNB for kostnaden ved vaksinasjon bare i Oslo er betydelig lavere enn de anslåtte kostnadene.

Heidi Greni (Sp) [15:47:42]: Kommunene har et stort ansvarsområde, og et av dem er primærhelsetjenesten. Fastlegeordningen er en viktig brikke i det.

Fastlegeordningen er grunnmuren i den kommunale helsetjenesten. Nå er ordningen i krise fordi fastlegene får stadig flere oppgaver uten at ressursene øker tilsvarende. Resultatet er at både store og små kommuner har problemer med å rekruttere fastleger, og det er de minst sentrale kommunene som melder om de største utfordringene.

Allerede i 2016 kom de første varslene om at ordningen sto i fare for å bryte sammen. I 2017 rapporterte VG om at nær halvparten av norske kommuner var bekymret for rekrutteringen av fastleger. I mellomtiden har situasjonen blitt bare verre. Det siste året melder 85 pst. av kommunene at de har hatt utfordringer med å rekruttere fastleger, ifølge en rapport fra Samfunnsøkonomisk analyse og Legeforeningen.

Regjeringen har reagert for sent på fastlegekrisen. Da regjeringen kom med sin handlingsplan for allmennlegetjenesten i 2020, var det, ifølge Legeforeningen, både for lite og for sent.

Senterpartiet mener det trengs et kraftig løft i antallet fastleger for å redusere arbeidsbelastningen på hver enkelt lege og sikre trygg og stabil dekning av fastleger over hele landet. I Senterpartiets alternative budsjett for 2021 foreslo vi en styrking av fastlegeordningen på ca. 400 mill. kr med følgende tiltak: 400 nye nybegynnerstillinger for allmennlege i spesialisering, en tilskuddsordning for å trygge legevaktordningen i kommuner som har særlige rekrutteringsproblemer, og en tilskuddsordning for kommuner som vil prøve ut nye rekrutteringstiltak.

En velfungerende fastlegeordning sikrer at syke personer kan få helsehjelp nært der de bor, og av en lege som kjenner dem. Fastlegekrisen fører til at syke personer stadig oftere ikke møter den faste legen som kjenner dem, men tilfeldige vikarer. I verste fall fører den til at folk blir stående helt uten fastlege. Derfor haster det å trygge fastlegeordningen.

Til slutt vil jeg komme med en stemmeforklaring. Vi fremmer vårt forslag nr. 27, der vi ber om et helhetlig tilleggsmandat til inntektssystemutvalget, men vi vil varsle at vi vil stemme subsidiært for forslagene nr. 20 og 21. I tillegg vil Senterpartiet støtte forslag nr. 12, fra Fremskrittspartiet, der de ber regjeringen om en garanti for at alle husstander skal få internettilgang i løpet av 2025. Jeg vil også varsle om at vi støtter forslag nr. 29, fra Rødt.

Torill Eidsheim (H) [15:50:51]: Kommuneproposisjonen 2022 teiknar eit positivt bilde for framtida. Kommunane sine frie inntekter har auka med 35 mrd. kr sidan 2013. Kommunane har òg fått forsikringar om at dei skal fullkompenserast for pandemikostnadane.

I lys av det tidlegare talar, Hadia Tajik, sa i dag, har eg lyst til understreke at i Høgre har vi tru både på vanlege folk og på vanlege bedrifter. I motsetning til Arbeidarpartiet har vi tru på at eit godt samfunn med gode velferdstenester vert skapt best ved å sleppe alle gode krefter til.

Regjeringa sitt mål er å skape meir og inkludere fleire. Digitalisering og teknologi opnar for heilt nye moglegheiter for innbyggjarane, for verksemder og for samfunnet gjennom auka velstand, betre livskvalitet og berekraftig utvikling. Difor føreslo regjeringa å løyve over 1,5 mrd. kr til nye digitaliseringstiltak i statsbudsjettet for 2021. Dette kom på toppen av ein allereie høg digitaliseringsaktivitet. Fleire av dei nye tiltaka i 2021 får betydning for kommunal sektor. Dette gjeld f.eks. digital undervisning i kommunane, Nasjonal vegdatabank, etablering av ITS og felles kommunal journalløysing og ikkje minst breiband.

Medfinansieringsordninga har frå 2016 til 2020 bidratt til realisering av digitaliseringstiltak som er berekna å kunne gje ein samla årleg gevinst for kommunane på over 670 mill. kr. I 2021 er ramma for tildeling frå denne ordninga nesten 190 mill. kr, noko som vil kunne utløyse offentlege digitaliseringsinvesteringar med eit samla budsjett på mellom 218 og 379 mill. kr. Dette gjev eit stort potensial for gevinstar for dei kommunane som evnar å vere proaktive, og ikkje minst for innbyggjarane og for næringslivet deira.

Mona Fagerås (SV) [15:53:53]: Alle elever fortjener gode lærere.

Vi har en lærerkrise i Norge. Det kan vi takke regjeringen for. Regjeringen har et tungt ansvar når det gjelder å sørge for kvalifiserte lærere i alle klasserom. Derfor er det skremmende at statsministeren fortsetter å påstå at vi har en positiv utvikling når det gjelder lærertetthet.

Lærermangelen har økt dramatisk de senere årene. Hele 15 pst. av lærerne i grunnskolen og 21 pst. av lærerne i videregående skole er ukvalifisert. Dessuten går søkertallene til lærerutdanningen ned. Om få år risikerer vi å mangle hele 8 000 lærere i norsk skole.

Skjerpede og ufornuftige opptakskrav til lærerutdanningen fører til at vi mister hundrevis av motiverte søkere årlig. Dessuten meldes det om at avskiltingen av 33 000 erfarne lærere ved at regjeringens kompetansekrav for undervisning har fått tilbakevirkende kraft, har bidratt til at lærere slutter, tar ut tidlig pensjon eller rett og slett ikke får tilbud om ny jobb hvis de søker seg ny lærerstilling.

Regjeringen har et ansvar for å sikre god rekruttering til læreryrket. Gang på gang har regjeringspartiene, med Fremskrittspartiet på slep, stemt ned SVs forslag om en nasjonal satsing for flere lærere i skolen. Avskilting av lærere og firerkrav i matematikk er bare noen av de ufornuftige valgene regjeringen har tatt når det gjelder å rekruttere og beholde lærere.

Dette landet trenger en ny rød-grønn regjering, en regjering som vil ta et krafttak for å få flere lærere i norsk skole. Vi i SV vil at velferdsstaten skal bygges ut, ikke skjæres ned. Da må kommuneøkonomien styrkes for å sikre penger til skole og helse.

En av våre viktigste saker ved dette valget kommer til å være å innføre gratis SFO. Alle barn bør få være med på leken. I dag går åtte av ti førsteklassinger i SFO. De får være med på leken og læringen i SFO, men samtidig er det noen barn som står på utsiden av gjerdet. Når skolen er over, får ikke disse barna det trygge stedet å være med voksne som gir tilsyn og omsorg. De får ikke være med på leken og læringen i SFO.

Etter endt skoledag er det veldig mange som tusler hjem. En tredjedel av dem som ikke sender barna sine på SFO, oppgir prisen som årsaken, og sånn kan vi ikke ha det.

Nicholas Wilkinson (SV) [15:57:20]: Den største delen av all helsehjelp vi får, skjer i kommunene eller fylkene. For å få rask og god hjelp må vi styrke kommunene og fylkene. Det er trist at det er bare meg fra SV i helsekomiteen som er med i denne debatten.

Vi har en psykisk helsekrise i landet, og det hadde vi før pandemien traff Norge. Nå er det enda verre. Under denne høyreregjeringen har vi mistet 500 sengeplasser i psykisk helsevern. Høyre lovte velgerne i 2017 at psykisk helsevern skulle bli styrket med den gylne regel. Det skulle bety at mer ressurser skulle gå til psykisk helse. Regjeringen har brutt lovnaden hvert eneste år. Nå har Riksrevisjonen også sagt det, og Psykologforeningen sa at den gylne regel er en politisk bløff. SV er enig med Psykologforeningen.

Flere har blitt syke og blitt enda verre under pandemien. Et eksempel er en stor økning i spiseforstyrrelser, som har rammet barn og ungdom hardest. SV foreslår lavterskel psykisk helsehjelp der folk bor – nesten en halv milliard kroner. Vi foreslår å styrke skolehelsetjenesten og helsestasjonene med en stor økning for en opptrappingsplan for rusbehandling.

Tannhelse er et hull i velferdsstaten vår som vi må fylle. Etterslepet vi ser i tannhelsetjenesten, er uverdig. Nå haster det å bygge ut den offentlige tannhelsetjenesten, slik at vi får gjort noe for de 133 000 barn og unge som står i kø i tannhelsetjenesten. Vi må utvide tilbudet til unge, eldre og hele befolkningen. Noen snakker om tannhelsereform, men vi handler. SV foreslår over en halv milliard kroner for å styrke tannhelsetjenesten. Vi trenger et rettferdig Norge, og da må tannhelseproblemene bli behandlet som andre sykdommer. Vi trenger en tannhelsereform, og SV starter arbeidet med å styrke den offentlige tannhelsetjenesten. Det er en av de viktigste sakene for SV i valgkampen. Da kan folk velge om de vil ha mindre skatt for de rike eller bruke disse pengene på å bygge ut det offentlige helsevesenet. SV vil ha en rød-grønn regjering, ikke en sentrumsregjering.

Karin Andersen (SV) [16:00:40]: Jeg tror ikke det er bare jeg som stadig får henvendelser fra foreldrene til utviklingshemmede og fra mennesker med funksjonsnedsettelser om at tilbudet de får i kommunene, på ingen måte holder mål. Det er sikkert mange som har fått henvendelser om ordningen med brukerstyrt personlig assistanse, som kommunene får lov til å skalte og valte med fordi regjeringen har nektet å lage en forskrift som viser hvordan dette skal håndteres. Nå er det flere kommuner som skjærer ned på dette tilbudet, slik at folk ikke får tatt noen selvstendige valg i eget liv. Jeg kan fortelle at vår representant i fylkestinget i Vestfold og Telemark nå får kuttet så mye i sin brukerstyrte personlige assistanse at han må si fra seg sitt politiske verv. Det er situasjonen i mange kommuner. Derfor må kommuneøkonomien styrkes, slik at disse ordningene for mennesker som trenger fellesskapet mer enn andre, faktisk er der, og ikke bare er fine ord.

Vi har fått rapporter om menneskerettighetsbrudd i eldreomsorgen. Det er derfor SV er engasjert i dette, og det er derfor vi mener at det er viktigere å bruke pengene til dette enn å gi til de aller rikeste i samfunnet. Det er ikke slik at de pengene man gir til de aller rikeste, risler ned og blir til arbeidsplasser eller velferd. Nei, de blir der, og det ser vi: Forskjellene øker – år for år. Det hadde vært mye bedre for samfunnet og for enkeltmenneskenes frihet, og det skal gjelde alle, at vi hadde styrket fellesskapet.

SV er også veldig opptatt av at den ungdommen vi har, skal få det beste tilbudet om læring. Derfor er vi veldig opptatt av at alle skal få læreplass, og at videregående skole – særlig yrkesfag – er nødt til å få et løft når det gjelder utstyr. Det vet vi henger etter. Det er dyrt, og det er færre elever nå enn før, men vi er nødt til å sørge for dette, for alle sier at det er på yrkesfag vi trenger at elevene går. Vi oppmuntrer dem og sier at vi trenger flere fagfolk enn de som har mastergrad. Det er sant, men da må 1) skolene være der, og 2) de må ha moderne utstyr som matcher det næringslivet disse elevene skal ha læreplass i.

Det er også et stort behov for helse- og omsorgspersonell i offentlig sektor og i kommunesektoren framover, men kommunene sliter med økonomien. Derfor foreslår SV å øke lærlingtilskuddet i kommunesektoren for at kommunesektoren skal ta inn disse lærlingene, slik at de får fullført utdanningen sin. Det er nødvendig, for kommunene har ikke inntjening, de har bare lønnsutgifter for disse lærlingene. Dette hadde vært en mye smartere måte å bruke penger på enn den som flertallet har.

Kari Anne Bøkestad Andreassen (Sp) [16:04:04]: Som tidligere nevnt fra talerstolen ser vi av innstillingen at fra og med kommuneproposisjonen for 2023 anslås ikke kommunenes samlede inntekter, med begrunnelse i at det er mange faktorer som spiller inn, og at det er vanskelig å få presise nok tall.

Senterpartiet er skeptisk til dette, da vi vet at kommuneproposisjonen med anslåtte samlede inntekter er et viktig dokument når kommunene skal utarbeide sine budsjett. For om beregningen ikke treffer 100 pst., er den likevel et helt nødvendig hjelpemiddel og langt bedre enn om kommunene skal gjette seg fram til svaret selv. Vi kan ikke forvente at kommunene skal vente med sine budsjetter til etter at statsbudsjettet er vedtatt, og jeg er spent på hva forklaringen fra regjeringen til kommunene på dette er, og hvordan det skal løses.

Vi i Senterpartiet er som kjent tilhengere av å opprettholde en variert kommune- og fylkesstruktur, noe som forutsetter politisk vilje til prioritering. Vi vil at kommunene skal ha en forutsigbar og god økonomi, og vi vil også at fylkeskommunene skal settes i stand til å løse sine lovpålagte oppgaver og henge med i utviklingen av sine kollektivtilbud, f.eks. Vi foreslår derfor en egen tilskuddsordning for å sikre omlegging til nullutslippsteknologi i fylkeskommunal kollektivtrafikk. Det er mange kystfylker som har kommet godt i gang med omleggingen, men det er også sånn at det er fryktelig kostbart. Skal man fortsette med den omleggingen i mitt fylke, Nordland, kommer regningen for fylkeskommunen på 1,5 mrd. kr. Det er utover det som dekkes av staten gjennom Enova. Derfor legges det på is, og dette er midler som innbyggerne heller vil ha til å videreføre skolelinjer, opprettholde videregående skoler og ha et akseptabelt rutetilbud på de båtene som faktisk finnes der.

Så har Senterpartiet fremmet et forslag om å be om en utredning av en båtavløsningsordning ut ifra prinsippene i den eksisterende ferjeavløsningsordningen, da vi ser det som nødvendig med en likestilling av de to.

Helt til slutt to ting fra regionreformen: Senterpartiet er skuffet over utviklingen i tildeling av regionale utviklingsmidler, at de er fjernet eller kraftig redusert de senere årene. Dette har vært svært viktig for bl.a. kommunale næringsfond, og vi mener at en opptrapping må på plass. Videre vil jeg til slutt gjerne nevne eksemplet med fiskerihavner, som har vist seg å være en oppgave som er overført til de nye regionene, der man ikke har tatt høyde for hva som skulle følge med av midler, og hvordan ansvaret skulle fordeles. Det er flere av de største fylkene som ikke har signert. Nå er det kommet et dokument som vitner om at det ikke er utarbeidet i tråd med intensjonen, så jeg venter spent på en løsning der.

Norunn Tveiten Benestad (H) [16:07:20]: Hvis vi skal lykkes med å ta hele landet i bruk og skape bolyst for nye generasjoner, både i bygd og by, må vi gi ungdom mulighet til å skaffe seg både utdanning og jobb. Både offentlig sektor og privat næringsliv trenger riktig kompetanse og arbeidskraft, og det gjelder også Kommune-Norge. Det utfordrer oss som legger de politiske rammevilkårene. Vi må gjøre utdanningssystemet vårt enda mer tilgjengelig for folk flest og uavhengig av hvor folk bor.

I dag er jeg utrolig spent på det som blir regjeringas nye strategi for desentralisert og fleksibel utdanning, som nå er rett rundt hjørnet. Som statsråd Asheim sa nylig, er utdanning og kompetanse ikke bare veien ut av koronakrisa. Det er avgjørende for å skape nye arbeidsplasser, og det er ingen tvil om at det er utdanning og kompetanse som bidrar mest til å utjevne forskjeller i samfunnet.

Gjennom flere år nå har regjeringa etablert ordninger og investert i utviklingen av mer fleksible utdanningstilbud – det være seg fleksible helsesykepleierutdanninger ved Høgskolen i Innlandet, IKT i barnehagen ved Høgskolen i Østfold eller desentralisert sykepleierutdanning i Agder osv. Vi ser at for hver og en av oss, hvis vi skal kunne lære gjennom hele livet uavhengig av hvor vi bor, må det finnes tilbud som lar seg kombinere med jobb, boliglån og familie. Derfor betyr det så mye når regjeringa nå åpner for betydelig flere fleksible og desentraliserte tilbud. Når Lånekassa åpnes for flere enn førstegangsstudentene, når fagskolesektoren rigges for bedre kvalitet og nye utfordringer, med 1 600 nye studieplasser for yrkesfagstudenter i fagskolene og 500 i industrifagskolene – det gjør godt for industri og næringsliv i distriktene.

Det samme gjør etableringen av bransjeprogram og kompetanseløft for utsatte industriklynger. I 2019–2020 ble det tildelt rundt 100 mill. kr til ordningen som gjør høyere utdanning, inkludert videreutdanning, tilgjengelig for folk i arbeid, og som ikke kan flytte til et ordinært studiested. Ordningen ble styrket gjennom Utdanningsløftet i 2020. Det samme ble ordningen med universitetenes og høgskolenes nettbaserte tilbud. Gjennom koronakrisa har vi sett at mange oppgaver kan løses uavhengig av hvor vi bor, og det gjelder også utdanning og kompetansebygging. Før snakket vi om desentraliserte tilbud som skulle treffe folk som bor langt unna campuser, og som ikke kan eller ønsker å flytte på seg. I dag ser vi at nye tilbud også må være fleksible og treffe de som bor et steinkast unna, men som ikke har tid eller anledning til å følge et rigid utdanningsløp.

Det er ingen tvil om at framtidas utdanningssystem er mer fleksibelt, og at det vil komme hele landet til gode. Det gir oss muligheter, nye muligheter, enten vi bor i by eller bygd, og det legger vår regjering til rette for.

Ove Trellevik (H) [16:10:27]: Det er to ting som meislar seg ut i debatten i dag som opposisjonen er oppteken av.

Det er at Høgre er for tvangssamanslåing av kommunar. Det kan tilbakevisast. Det kan òg bevisast dersom ein berre gidd å lesa referata frå denne salen.

Så er det dette med at det er dårleg kommuneøkonomi. Det òg kan tilbakevisast dersom ein berre gidd å lesa heile kommuneproposisjonen, spesielt punkt 2.2 – då vil det kanskje gå opp eit lys for fleire i denne salen. Veksten er altså større enn det ein frå Arbeidarpartiet klarte å beskrive i innlegget sitt.

I går var eg vitne til ei Facebook-melding frå Hadia Tajik. Ho påstod der at høgresida hadde svekt kommuneøkonomien, og at det var det som gjorde at Nav Indre Østfold hadde skrive eit fatalt vedtak om at ein mann kunne nytta seg av ein grill – eit heilt forferdeleg vedtak.

Poenget mitt er at kommuneøkonomien ikkje er svekt, og spesielt ikkje i Indre Østfold. 83 mill. kr vart sett av på driftsfond i fjor, dei gjekk med 104 mill. kr meir i overskot enn det dei budsjetterte med. I tillegg klarte dei å fjerna eigedomsskatten og sparte innbyggjarane for 40 mill. kr. Likevel seier Arbeidarpartiet at dei skal ha høgare vekst og meir pengar på bordet. Dei seier at dei legg på 3 milliardar på staten sine løyvingar.

Dersom ein tek heile budsjettet under eitt, nærmar me oss 700 milliardar, dersom eg ikkje tek heilt feil. Og dersom ein deler opp desse 3 milliardane her, vert talet noko sånt som 0,042 – det vert altså promillar, og dette skal altså vera forskjellen mellom sultefôring av norske kommunar og velstand. Det skal altså vera dei store ambisjonane Arbeidarpartiet har i forhold til denne regjeringa. Forstå det den som kan. Og det skal løysa fastlegekrisa, det skal løysa ei krise innan både psykiatri og helse og skule og barnvern, og tek eg ikkje heilt feil – sjølv om dei ikkje har skrive det i innstillinga til kommuneproposisjonen denne gongen, skreiv dei det iallfall i budsjettet sitt i fjor – skal det òg vera gratis skulemat til elevane. Det er ikkje måte på kva denne promillen skal dekkja av samfunnet sine utfordringar og Arbeidarpartiet sine lyster.

Heidi Greni (Sp) [16:13:14]: Først: Jeg er veldig glad for innlegget til Tveiten Benestad, for det er tydelig at regjeringen nå har skjønt det Senterpartiet har snakket om i åtte år, at vi må ha en mer desentralisert utdanning, vi må ha et tilbud nær der folk bor, og vi må ha et tilbud folk kan benytte seg av, selv om de f.eks. har ansvar for familie eller andre ting som gjør at de ikke kan reise ut for å studere.

Det er helt avgjørende at en har tilgang på kompetanse i distriktet hvis vi skal få folk ut i distriktet. Da er det fryktelig synd at denne regjeringen startet prosessen med å legge ned Nesna, som faktisk var et viktig tilbud for å få kompetanse i distriktet, for å sørge for at kommunene der hadde tilgang på sykepleiere, lærere osv. Det er ganske betenkelig at en starter en sånn prosess med å legge ned et tilbud.

Men min utfordring til distriktsministeren er spørsmålet om differensiert arbeidsgiveravgift. Vi er vel alle enige om at det er et utrolig virkemiddel for distriktspolitikken, og det mange spør seg om nå, er: Hvor ligger forhandlingene med ESA, og når får vi en avklaring der? Det spørsmålet som i hvert fall næringsforeningene stiller meg stadig vekk, er: Hvordan går diskusjonen om hvorvidt en kan ha flere soner innenfor en sammenslått kommune? Nå er det mange av de nye kommunene som har flere arbeidsgiveravgiftssoner, og de har fått fortsette med det en stund. Vil de få fortsette med det også videre framover?

Og et annet spørsmål som kommer i kjølvannet av det: Vil det være aktuelt for andre kommuner som har en lignende beskaffenhet, å få forskjellige arbeidsgiveravgiftssoner innenfor de kommunene? Det håper jeg distriktsministeren kan svare meg på.

Så til debatten om tvangssammenslåing. Av og til når jeg er her i salen, er debatten faktisk opplysende, og jeg skjønner litt mer når jeg går ut enn jeg gjorde da jeg kom inn. Statsråden har nok helt sikkert rett i at jeg har fryktelig tungt for det, men det ble jo ikke noe bedre når statsråden ikke ville svare på det spørsmålet jeg stilte, og overhodet ikke var inne på det. For det enkle spørsmålet er: Hva vil Høyre gjøre etter valget? Vil vi få flere tvangssammenslåinger hvis Høyre kommer til makten etter valget, eller er det uaktuelt i stortingsperioden 2021–2025 å gjennomføre nye tvangssammenslåinger? Det tror jeg er det spørsmålet jeg får uansett hvilken kommune jeg er innom, i hvert fall de mindre kommunene. Det er veldig fint hvis en kunne svare ja eller nei på det spørsmålet, så kanskje det hadde gått inn hos meg også.

Stein Erik Lauvås (A) [16:16:39]: Nå er mye sagt på alle disse timene. Men vi har i hvert fall fått en avklaring eller to. Det blir et minimumsoppgjør for kommunene om den sittende regjeringen får lov til å fortsette etter valget. Det er blitt helt klart. Det andre som er helt klart, er at om kommunene skal få mer penger til å utvikle velferden på en bedre måte, må det komme en ny regjering med en ny politisk kurs etter valget i september.

Så registrerer jeg at representanten Trellevik er svært misfornøyd med at Arbeiderpartiet prioriterer kommuneøkonomien bedre og sterkere enn det Høyre og regjeringspartiene gjør. Jeg forstår at det kan være litt tungt å ta inn over seg. Men det er jo et faktum. Og vi mener at å legge på 3 mrd. kr utover regjeringens forslag vil være en hjelp for kommunene til å få det noe mer romslig og kunne ha muligheten til å ta noe bedre grep om kvaliteten i utviklingen av tjenestene. At representanten Trellevik mener at 3 mrd. kr ikke er noe å bry seg om, har jeg litt vanskelig for å forstå.

Jeg har lyst til å avslutte ikke bare en lang dag, det er vel også den siste debatten kommunalkomiteen har i denne salen før vi skal møtes igjen etter valget, med å si takk til både komitésekretærer og staben rundt, alle som hjelper oss med å få gjort jobben vår, gjør den mulig, all hjelp vi får med rettskriving og med forståelse av hvordan ting henger sammen noen ganger. Uten Stortingets dyktige administrasjon hadde dette aldri gått bra. Det hadde jeg lyst til å si.

Og så har jeg lyst til å si tusen takk til dem som er medlemmer i komiteen, de som har ledet komiteen. Det har vært ryddig, det har vært bra. Om vi fra tid til annen kanskje har vært litt irritert på hverandre rent politisk og har vært uenige, er det én sak, men det har vært god stemning, og vi har klart å ha det hyggelig sammen, selv om vi selvfølgelig ikke alltid er like enige politisk. Så takk.

Karin Andersen (SV) [16:19:33]: Jeg kan også takke både komiteen og administrasjonen. Nå har vi riktignok to saker til på sakslista dag, så vi skal vel snakke litt til.

Grunnen til at jeg tok ordet, var for det ene dette tilbakevendende med at regjeringen sier de har brukt mer penger på ditten og mer penger på datten. Ja, det skulle da bare mangle. Man bruker så mye mer oljepenger enn man noen gang har gjort. Ingen regjering har hatt så mye penger som denne regjeringen. Så det er klart man da må klare å bruke de pengene på noe fornuftig. Skulle det vært akkurat det samme som det var for åtte eller tolv år siden? Det er ikke noe spesielt imponerende argument.

Jeg vil også takke representanten Tveiten Benestad for innlegget hennes. Det er et veldig viktig poeng representanten Tveiten Benestad kommer med. Og da vil jeg henlede oppmerksomheten på IV, der vi sier at vi er nødt til å sikre en grunnfinansiering av infrastrukturen som må finnes enkelte steder. Mange utdanninger kan være helt fleksible, men noen trenger den huben for at dette skal fungere godt framover.

Norunn Tveiten Benestad (H) [16:20:56]: Bare helt kort til representanten Greni: Jeg tror vi er enige denne gangen, om at desentraliserte og fleksible utdanninger er viktige og kommer til å bli enda viktigere framover.

Men det handler ikke bare om hvor campus skal ligge. Vi har sett det veldig tydelig nå gjennom koronakrisa, hvor vi har fått tatt i bruk teknologi på nye måter og gjort oss erfaringer med det både i utdanning og i arbeidslivet, at her må vi tenke annerledes. Der opplever jeg at vi har en stor felles utfordring, alle sammen, med å ta med oss de erfaringene vi har gjort oss nå, og se hvordan vi kan få rigget til et bedre desentralisert og fleksibelt utdanningssystem for framtiden. Det har jeg tro på at vi skal klare.

Statsråd Linda Hofstad Helleland [16:21:57]: Jeg fikk et konkret spørsmål fra Senterpartiets representant Greni, så jeg vil gjerne svare på det. Jeg er veldig glad for spørsmålet, for det viser at også partier på sosialistisk side er opptatt av at vi skal ha bedrifter her i landet, og at arbeidsplasser i privat sektor er en viktig del av grunnlaget for å finansiere de velferdstjenestene som innbyggerne våre rundt omkring i kommunene mottar.

I så måte er differensiert arbeidsgiveravgift et veldig viktig tiltak. Det er et av regjeringens viktigste distriktstiltak, for vi er helt avhengige av bedriftene rundt omkring i distriktene, som skaper arbeidsplasser, og som gjør at folk har noe å leve av, og at det går an å leve et godt liv rundt omkring i spredtbygde strøk.

Ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift er, som også Stortinget er orientert om, noe regjeringen har knyttet stor spenning til. Det er nettopp retningslinjene fra ESA som legger føringer her, og det har gjort at vi har måttet vente til disse retningslinjene kommer på plass, før vi kan notifisere ordningen og få godkjent ESA-ordningen med en arbeidsgiveravgift som skal gjelde fra 2022.

Retningslinjene som kom 19. april, imøtekommer de viktige norske interessene og viderefører sentrale elementer for regionalstøttekartet og ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. Norske myndigheter har fått gjennomslag for at sektorene transport, energi og bredbånd kan inkluderes i driftsstøtteordningen. Det er jeg veldig glad for. Det har vært viktig at vi har fått disse sektorunntakene.

Revisjonen skal ta utgangspunkt i utviklingen i kommunene. I Granavolden-plattformen har regjeringen vært tydelig på at vi ønsker å videreføre dagens ordning. Stortinget kjenner også til at regjeringen derfor har vært tydelig på at vi ønsker å videreføre differensieringen av soner innenfor sammenslåtte kommuner og har bedt særskilt om det.

Utover det kan jeg ikke kommentere forhandlingene vi nå har, men vi tar sikte på at dette skal komme på plass så fort som mulig i løpet av høsten og før jul, sånn at en differensiert arbeidsgiveravgiftordning kan iverksettes fra 2022.

Heidi Greni (Sp) [16:25:19]: Det er godt å høre at en forsøker å videreføre den ordningen for sammenslåtte kommuner, men hva med nabokommunene? Hva om vi har en kommune der vi har en by og en veldig grissgrendt grend? Vil det også være muligheter i andre kommuner der det er veldig rurale områder i en større kommune, til å få differensierte arbeidsgiveravgiftssoner, sånn at de kan prøve å få næringslivet ut i de grendene? Det er interessant for mange kommuner om det er noe som regjeringen vurderer.

Jeg vil også til slutt benytte anledningen til å takke komiteen for fire veldig trivelige år og for en god debatt. Vi skal diskutere noen småsaker etterpå som jeg tror det kanskje blir mindre diskusjon om, men jeg håper distriktsministeren kan svare på denne utfordringen.

Statsråd Linda Hofstad Helleland [16:26:27]: Nå skal ikke jeg bidra til unødig å forlenge denne debatten.

Vi ser jo de kommunene i en sammenheng. Så svaret på representanten Grenis spørsmål er at vi legger regionalstøttekartet til grunn. Vi ser på de kommunene som sliter, hvor det er vanskelig å drive næringsvirksomhet på grunn av avstandsulemper og lav befolkningstetthet. Det er selvsagt slik at vi da ikke kan se på hver enkelt kommune isolert. Vi ser på det ut fra et større perspektiv, for det er gjerne slik at det er kommuner som tilhører deler av en region, som er hardest rammet. Det er også gjerne kommuner som tilhører sentralitet fem og seks.

Torill Eidsheim (H) [16:28:31] (ordførar for saka): Digitalt Europa er eit investerings- og samarbeidsprogram for perioden 2021–2027. Det skal bidra til å sikre Europas konkurransefortrinn og strategiske autonomi innan behovsdriven digital transformasjon. Det er ein samla komité som stiller seg bak innstillinga.

Dette programinnhaldet knyter seg til utbygging og sikring av kapasitet innan fem satsingsområde. Det handlar om tungrekning, superdatamaskinar. Det handlar om kunstig intelligens, cybersikkerheit og tillit, avanserte digitale ferdigheiter og utrulling og beste bruk av digital kapasitet og interoperabilitet

Ein sentral tanke i programmet er at i regi av Europakommisjonen vil statane i EU kunne gå saman og kanalisere investeringar, kunnskap og innsats inn mot felles løysingar som kan nyttast og vidareutviklast av eit mangfald av verksemder og innbyggjarar på tvers av landegrenser.

Ved behandlinga av Programmet for eit digitalt Europa i Europaparlamentet blei det trekt fram at dette programmet blir sett på som det viktigaste verktøyet for å kunne hevde Europas felles digitale suverenitet og å oppnå hovudprioriteringane med forsikring om ein ny generasjon digital teknologi. Når vedtaket trer i kraft, vil det gjere det mogleg for Noreg og EØS/EFTA-statane å delta i programmet frå første utlysing.

Det blir i proposisjonen fremja forslag om at Stortinget gjev sitt samtykke før forordninga er endeleg vedteken, og før EØS-komiteen tek ei avgjerd. Sidan denne proposisjonen blei lagd fram, har Programmet for eit digitalt Europa blitt behandla og vedteke i Europaparlamentet den 29. april 2021. Forordninga er med dette også formelt vedteken utan endringar i det framlagte utkastet og publisert 11. mai 2021, og tek til å gjelde frå 1. januar 2021.

Saka har også vore lagd fram for utanriks- og forsvarskomiteen til fråsegn, og dei viser til Meld. St. 5 for 2020–2021, Samfunnssikkerhet i en usikker verden, som også handlar om digital sikkerheit. Ein samla komité seier seg einig i at Innst. 275 S for 2020–2021 belyser godt standpunkta til dei respektive partia knytte til viktigheita av digital sikkerheit, og at desse er relevante for den norske deltakinga i program som DIGITAL.

Karin Andersen (SV) [16:31:50]: Den digitale utviklingen forandrer jo samfunn og verden. Det går fort, og veldig mye av det er bra.

Men det er også slik at denne nye teknologien både kan skape nye maktforhold og gjøre forskjellen mellom de som behersker dette, og de som ikke gjør det, enda større. Som saksordføreren nettopp sa, er det noen som til og med bruker så store ord om dette programmet som at det handler om å hevde suverenitet. Det er ganske alvorlige ord.

Det er også da behov for å se på hvordan vi kan hevde vår suverenitet i Norge – inn i disse programmene og inn i denne digitale framtida – både av nasjonale hensyn, men også av hensyn til de ulike prioriteringene vi ønsker å gjøre innenfor eget land. Derfor er det viktig når man går inn i dette arbeidet, at man jobber parallelt med og forsterker arbeidet for det nasjonale ansvaret på dette området, slik at man rett og slett vet hva som skjer, og at man har kontroll med de tingene vi som land skal ha kontroll med. Vi må også ha en bevissthet rundt de endringene i maktforhold som kan skje på disse områdene, for det er jo ikke, for å si det sånn, akkurat de med lite makt i samfunnet som holder på å utvikle disse strukturene. Det betyr ikke at de nødvendigvis har ondt i sinne, men det kan bety at de overser andre viktige hensyn som vi som politikere er satt til å ivareta når vi utvikler samfunnet vårt framover.

Derfor har Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV en merknad om dette i innstillingen, som jeg hadde håpet at regjeringspartiene kunne være med på, for jeg håper at vi er enige om disse tingene, f.eks. at det er viktig at vi har kontroll over disse tingene sjøl, også på nasjonalt nivå.

Jeg har også vært opptatt av at her skal vi være med på et stort europeisk samarbeid om dette. Det er vi for, men det binder også opp svært store ressurser framover på dette forskningsområdet. Vi er også nødt til å sikre at vi har noen egne nasjonale ressurser å gå inn med i forskning og utvikling på disse områdene, sånn at vi har mulighet til å drive fram dette også på egen kjøl og på områder som vi har et spesielt ansvar for. Så her er det viktig at regjeringen er seg sitt ansvar bevisst og sørger for at dette ikke forandrer maktforhold, og at man tar de nødvendige nasjonale hensyn, som man må sikre.

Statsråd Linda Hofstad Helleland [16:35:27]: Programmet for et digitalt Europa, DIGITAL, er EUs nye investerings- og kapasitetsbyggingsprogram for digital omstilling og bruk av innovative digitale teknologier i samfunnet og i næringslivet. Ved å forene ressursene kan Europa bygge nødvendig kapasitet innenfor områder som kunstig intelligens, superdatamaskiner, cybersikkerhet og avanserte digitale ferdigheter, som saksordføreren redegjorde for.

Deltakelse i programmet vil gi norske bedrifter og forsknings- og innovasjonsmiljøer tilgang til disse ressursene. Det vil ha stor betydning for næringsutviklingsmuligheter og våre bedrifters konkurransedyktighet.

Deltakelse i DIGITAL blir også et av de viktigste virkemidlene for å gjennomføre den digitale omstillingen, gjennom tilgang til kompetanse, prosjektmidler og spennende samarbeidspartnere i næringsliv og forskning i hele Europa. I programmet er tanken at man ikke bare samarbeider med andre innenfor samme bransje, men at man lærer av hverandre og utvikler nye løsninger på tvers av sektorer og bransjer.

Et av virkemidlene for å få et slikt samarbeid er etableringen av digitale innovasjonsnav. Innovasjon Norge har fått interesseerklæringer fra åtte sterke digitale miljøer i hele landet for å kunne bli utpekt som slike nav. De er nå i dialog med disse miljøene, og det blir veldig spennende å følge med på hvilke av disse som vil lykkes med å komme med i EUs store satsing på slike nav i hele Europa.

I Norges stadig mer kunnskapsbaserte og datadrevne økonomi vil deltakelse i DIGITAL være avgjørende for å styrke lokalt og regionalt næringsliv samt å bidra til å styrke konkurransekraften i alle næringer. Det er ikke realistisk for Norge å bygge tilsvarende kapasitet og kompetanse på egen hånd.

Vi investerer stort i vår digitale framtid for våre bedrifter og offentlige virksomheter i partnerskap med vår nærmeste handelspartner, EU. Dette gjør vi ikke for digitaliseringens skyld. Vi gjør det for å skape nye muligheter og nytt grunnlag for verdiskaping og produktivitetsøkning i vår forvaltning og i næringslivet.

Ved å samarbeide med EU bidrar vi til en digital framtid, bygd på felles mål og felles europeiske verdier. Norge ønsker f.eks. å fremme etisk og ansvarlig bruk av kunstig intelligens, og dette er verdier vi deler med andre europeiske land. Deltakelsen i dette programmet vil bidra til å sikre utvikling og bruk av kunstig intelligens med respekt for den enkeltes rettigheter og friheter.

DIGITAL er et av EUs viktigste verktøy for å bygge Europas digitale kapasitet og digitale suverenitet i konkurranse med land som USA og Kina. Vi kan ikke isolere oss fra den digitale utviklingen. Vi må delta og være med på å prege den digitale utviklingen, være opptatt av personvern, sikkerhet, etikk og demokrati, og det gjør vi best sammen med andre likesinnede land i EU-samarbeidet.

Jeg er derfor svært glad for at en samlet komité tilrår Stortinget å samtykke i norsk deltakelse i DIGITAL.

Olemic Thommessen (H) [16:39:44] (ordfører for saken): Regjeringen har, i tråd med fremforhandlede avtaler mellom partene, lagt frem forslag til lønnsregulering for arbeidstakerne i det statlige tariffområdet. Stortinget behandler nå de endringene som må gjøres i statsbudsjettet for 2021, og det er en samlet komité som slutter seg til at lønnsreguleringen gjøres i tråd med det fremforhandlede forslaget.

I merknadene uttrykkes det imidlertid uro over lederlønnsutviklingen, og den rød-grønne opposisjonen har fremsatt flere forslag knyttet til dette. Jeg regner med at de partiene selv vil redegjøre for sine forslag og standpunkter.

Regjeringspartiene og Fremskrittspartiet deler uroen over økende lønnsforskjeller og stigningene i lederlønningene. Vi mener det er positivt at regjeringen har strammet inn når det gjelder etterlønn og retrettstillinger, og støtter de klare signalene regjeringen gir om at de statlige toppledere ikke vedvarende må få høyere lønnsvekst enn arbeidstakere for øvrig. Høyre mener det er viktig å følge utviklingen nøye og løpende vurdere om det er behov for nye tiltak for å sikre at også lederlønningene holder seg innenfor frontfagsnormen.

Lederlønningene må være konkurransedyktige. Også staten må kunne sikre seg de beste folkene. Samtidig må det vises moderasjon, og staten skal ikke være en lønnsleder.

For å se nærmere på dette har regjeringen nedsatt et bredt sammensatt utvalg som skal vurdere alle sider ved lederlønnssystemet i staten. Utvalget er ventet å levere sin rapport i 2022. Høyre ser frem til det og vil komme tilbake til disse spørsmålene i den sammenheng.

Et annet spørsmål som har blitt løftet frem av de rød-grønne partiene, er det forhold at staten har inngått to tariffavtaler, noe det selvsagt er full adgang til. Høyre mener dette er en naturlig konsekvens av partenes avtalefrihet og de enkelte organisasjonenes frie forhandlingsrett. Etter vår oppfatning vil det å pålegge staten å inngå likelydende avtaler – eller én avtale – være å gripe inn i dette. Det er vanskelig å forstå at spørsmålet om hvorvidt det skal fremforhandles én eller to avtaler, skal ha betydning for streik som virkemiddel i hovedtariffoppgjøret, slik de rød-grønne hevder.

Dette har vært et tilbakevendende spørsmål, og det blir sikkert også anledning til å komme tilbake til det ved senere korsveier. I dag skal de nødvendige vedtak gjøres for å sikre gjennomføringen av årets oppgjør – og det er det altså full enighet om.

Masud Gharahkhani (A) [16:42:26]: Takk til saksordføreren for en fin gjennomgang av komiteens arbeid med denne saken. Jeg har tenkt å fokusere på det som handler om lederlønninger, og det vi har av både merknader og forslag fra opposisjonen.

For Arbeiderpartiet er det viktig å ha et samfunn basert på tillit, der alle føler et ansvar for å bidra til fellesskapet. En forutsetning er at alle føler seg som en del av dette fellesskapet. Da kan ikke forskjellene bli for store. Da kan ikke vanlige folk sitte med følelsen av at en elite stikker ifra, mens man selv blir stående igjen. Dette er viktig i normaltider, men det er enda viktigere i krisetider.

For det andre: Krisen gir også en ekstra påminnelse om hvor avhengig vi er av hverandres arbeid, av alles arbeid og ikke minst av arbeidet til mange av dem som ikke tilhører samfunnets lønnselite, mange av dem som tjener minst i samfunnet. Vi har hatt bussjåfører som har streiket, barnehageassistenter som tar vare på ungene våre – mange av de yrkesgruppene har tapt kjøpekraft de siste årene. Det er blitt dyrere å leve, men lønnen har ikke fulgt med på den utviklingen. Pensjonistene våre har også tapt kjøpekraft. Hvis vi ser på nåtiden, vet vi også at sykepleiere og lærere nylig har streiket. Vi er alle takknemlig for den jobben de gjør, og spesielt har gjort i en vanskelig tid gjennom denne pandemien.

Samtidig har det vært slik at i de statlige selskapene og i staten har vi hatt en vanvittig lederlønnsgalopp, med stadig nye direktører og toppledere med millionlønninger, ofte folk som har hatt trygge jobber og trygge hjemmekontorjobber i disse tider. I Arbeiderpartiet har vi brukt tiden og bruker anledningen til å presentere vårt forslag, som er at det settes ned en lederlønnskommisjon for statlige lederlønninger, lederlønninger i statseide selskaper og selskaper der staten er majoritetseier, samt lønnen til politikerne. Ja, det må ryddes opp, og vi støtter også forslag som handler om frys av lønnen til høytlønnede statlige ledere, og det skal også være frys av lønnen til regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter.

Staten må gå foran som et godt eksempel, og ofte er det sånn i den økonomiske eliten at alle peker på hverandre og snakker om å være lønnsledende. Vi må ikke sitte og se på den utviklingen vi har hatt, som f.eks. for Coop-direktørene. Samtidig som butikkansatte har fått peanøtter, ser man at Coop-direktører har mottatt millioner i både lønn og pensjon. Da må staten vise vei. Da må man vise politisk vilje til å rydde opp.

Herved tar jeg opp de forslag vi har fremmet sammen med SV.

Heidi Greni (Sp) [16:45:19]: Det har vært en lang dag, så jeg skal ikke gjenta foregående taler. Vi har felles merknader i innstillingen, så jeg slutter meg til det han har sagt.

Men Senterpartiet har et litt annet forslag. Vi har forslaget:

«Stortinget ber regjeringen nedsette en lederlønnskommisjon for statlige lederlønninger og lederlønninger i statseide selskaper. Kommisjonen skal se de statlige lederlønningene og bonusordningene i sammenheng og analysere hvorfor lønnsutviklingen på toppnivå har fått fortsette, på tross av blant annet tidligere vedtatte retningslinjer. Kommisjonen skal videre foreta en grundig vurdering av hva som er reelle samfunnshensyn i lønnsfastsettelsen, og hva som ikke kan begrunnes med dette. Kommisjonen skal ha sterk representasjon fra partene.»

Det som skiller våre forslag, er at vi oppfatter at problemstillingen rundt politikerlønninger er avgjort i den saken som ble vedtatt her i Stortinget for ikke så lenge siden, der Stortinget ga presidentskapet fullmakt til å utarbeide retningslinjer for virksomheten til den lønnskommisjonen. Det er i tråd med de forutsetningene jeg tror det var en tilnærmet enstemmig komité som sto bak i innstillingen. Derfor mener vi at den problemstillingen er avklart, og vi fremmer derfor et annet forslag der politikerlønninger da ikke lenger er en del av forslaget.

Karin Andersen (SV) [16:47:01]: Jeg tar bare et kort innlegg for å avklare hva vi mener med streikerett. Det er slik at ved lokale lønnsforhandlinger i staten er det ikke streikerett. Når man da lager løsninger som gjør at hele potten skal forhandles lokalt, fjerner man altså streikeretten knyttet til disse forhandlingene. Det er det som er hele poenget, og derfor er vi mot det. Det er slik forhandlingssystemet er, så det er en helt saklig og reell grunn til at vi skriver det i innstillingen, og at vi har dette synspunktet på hvorfor vi er mot denne endringen som er gjort.

Statsråd Nikolai Astrup [16:48:02]: Jeg er veldig glad for at vi har kommet til enighet i årets mellomoppgjør i staten, i tråd med frontfagets ramme på 2,7 pst. Frontfagsmodellen er viktig, særlig når vi nå er på vei ut av den største krisen siden annen verdenskrig. Frontfagsmodellen bidrar til å sikre vår konkurranseevne og gir oss et godt grunnlag for å sikre høy sysselsetting og lav arbeidsledighet fremover.

Det er et overordnet politisk mål å gi mer ansvar og økt lokalt handlingsrom til virksomhetene. Beslutninger blir som kjent best når de treffes av dem som kjenner de lokale forholdene. Lokale parter er de beste til å håndtere f.eks. likelønn. Tallene fra i fjor viser en mer positiv lønnsutvikling i forholdet mellom kvinner og menn i avtalen med Akademikerne enn i den andre avtalen. I avtalen med Akademikerne overføres hele den disponible rammen til lokale forhandlinger.

Jeg har merket meg forslagene til medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti om bl.a. å fremme en egen sak for Stortinget om nye retningslinjer for lederlønninger i staten og om å nedsette en lederlønnskommisjon. Allerede i vår opprettet regjeringen et bredt sammensatt utvalg som skal se på alle sider av lederlønnssystemet i det statlige tariffområdet. Utvalget skal bl.a. vurdere hvilke forhold som er sentrale for lederrekrutteringen til staten, og hvordan disse bidrar til å bestemme lønnsnivå og den senere lønnsutviklingen for den enkelte leder. Hovedsammenslutningen i staten er referansegruppe for utvalget.

Lønnsøkningen for ledere skal holdes innenfor frontfaget og over tid være på linje med lønnsutviklingen ellers i samfunnet. Fjorårets lønnsvekst for topplederne i staten samlet sett var 0,9 pst. Dette ligger godt under den generelle lønnsveksten i samfunnet. Man kunne få et annet inntrykk når man hørte noen av representantene på talerstolen tidligere. Jeg har også i 2021 satt et absolutt tak tilsvarende frontfagsrammen for hver enkelt departementssektor, slik jeg også gjorde i fjor.

Jeg merker meg også at medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil at neste hovedoppgjør i 2022 skal resultere i én hovedtariffavtale. Til det er det å si at organisasjons- og forhandlingsfrihet er et viktig prinsipp i arbeidslivet i Norge. Arbeidstakerne står fritt til å organisere seg i ulike forbund, som igjen står fritt til å fremforhandle avtaler på vegne av sine medlemmer. Det er lang tradisjon for å respektere at lønnsforhandlinger er partenes ansvar i det enkelte oppgjør. Å binde opp resultatet av fremtidige lønnsforhandlinger vil være i strid med avtalefriheten.

Jeg er ellers glad for at en samlet komité støtter forslaget regjeringen har fremlagt og partene har inngått.