Statsråd Lubna Boby Jaffery [10:08:16 ] : Siden forrige redegjørelse
om ytringsfrihet og mediepolitikk i Stortinget, våren 2022, har
vi fått en helhetlig gjennomgang av ytringsfrihetens stilling i
Norge – for første gang siden 1990-tallet, og siden internett ble
en sentral del av hverdagen. Jeg synes derfor det er naturlig å
la ytringsfrihetskommisjonens utredning og responsen på den være
en inngang og en ramme for årets redegjørelse.
Hva er det vi
snakker om når vi snakker om ytringsfrihet?
Det
er friheten til å motta eller meddele opplysninger, ideer og budskap.
Det
er friheten fra forhåndssensur.
Det
er friheten til å kunne ytre seg eller forholde seg taus uten å
bli straffet for det eller sanksjonert på andre måter i etterkant.
Det
er myndighetenes plikt til å sørge for at borgerne faktisk kan ta
i bruk sin ytringsfrihet.
Dette høres i
utgangspunktet enkelt og greit ut – et solid fundament for det norske
samfunnet. Dessverre er ikke dette like enkelt i praksis når interesser
brynes mot hverandre, og vi møter en stadig mer polarisert verden. Det
er nettopp da det er viktig å holde fast ved ytringsfriheten. Ytringsfriheten
skal også romme og forsvare retten til å ytre seg og til å mene
noe som kanskje ikke alle mener. Ytringer som ingen reagerer på,
klarer seg fint uten et vern. Det er de utfordrende ytringene som
kan få oss til å reflektere, bryte med inngrodde mønstre, kanskje
endre mening og – selv om verden ser ekstra mørk ut akkurat nå –
ta fram de beste argumentene, bringe oss framover og skape et bedre
samfunn.
Samtidig er ikke
ytringsfriheten absolutt, og det kan den heller ikke være. Den kan
komme i konflikt med andre interesser – også andre menneskerettigheter.
Da må interessene veies mot hverandre. Det norske lovverket inneholder
mange bestemmelser som på ulike måter begrenser ytringsfriheten
– fra forvaltningslovens regler om taushetsplikt til straffelovens
regler om hatefulle ytringer. Forbudet mot hatefulle eller diskriminerende ytringer
i straffeloven § 185 skal beskytte minoriteter i samfunnet som helhet
mot hat som kan oppstå dersom hatefulle ytringer mot minoritetsgrupper
får spre seg.
Heldigvis har
ytringsfrihetskommisjonen slått fast og underbygd på en solid måte
at ytringsfriheten har svært gode vilkår i Norge i dag:
For
de aller fleste er det langt lettere å ytre seg og delta i de offentlige
debatter enn før.
Det
finnes et vell av muligheter for å motta informasjon og tilegne
seg kunnskap og ulike synspunkter.
Det
er et bredt tilfang av ulike stemmer og perspektiver i ordskiftet,
også fra ulike minoritetsgrupper.
Ytringsfrihetskommisjonen
finner heller ikke grunnlag for å konkludere med at fenomener som filterbobler,
ekkokamre, polarisering, kanselleringskultur eller scenenekt er
utbredte problemer i dagens Norge.
Det er illustrerende
at Norge topper Reportere uten grensers globale pressefrihetsindeks
i 2023 – for sjuende år på rad. Vi er rett og slett best i verden
på ytringsfrihet – og med det kunne jeg kanskje ha avsluttet redegjørelsen.
Men jobben er
ikke gjort med det. Ytringsfriheten er en skjør plante, den må vannes,
den må få lys og næring og beskyttes mot sykdommer og parasitter.
Vi må passe på at den privilegerte situasjonen vi er i, ikke gjør
oss likegyldige. Den må i stedet gjøre oss bevisste på hva vi har
å miste, og motivere oss til videre innsats for å bevare og styrke
ytringsfriheten.
La meg være klar
på det: Det eksisterer utfordringer, noe ytringsfrihetskommisjonen
også peker på. Det dreier seg om funksjonshemmedes tilgang til deltakelse
i offentligheten. Det dreier seg om de utfordringene samer og andre
minoriteter kan oppleve når de ytrer seg. Det dreier seg om trusler,
hatefulle ytringer og ulike former for sjikane, som kan støte ut
enkelte stemmer og perspektiver. Det dreier seg også om hvordan
de globale tek-plattformene fungerer og driver forretningsvirksomhet.
Kommisjonen mener omfanget av desinformasjon som er avdekket i flere
land, gir grunn til økt bekymring og aktsomhet også i Norge. Samtidig
mener kommisjonen at Norge relativt sett er godt rustet til å håndtere
dette.
Ytringsfrihetskommisjonen
gir uttrykk for at flere forbud og mer straff må begrenses til det
strengt nødvendige. I stedet peker den på et sterkt og mangfoldig sivilsamfunn
og et fornuftig regulert ytringsrom som den beste garantien for
en solid reell ytringsfrihet. Like viktig som å sikre den rettslige
ytringsfriheten er det ifølge ytringsfrihetskommisjonen å jobbe
for en sunn ytringskultur.
Her har vi mye
å gå løs på. Ytringsfrihetskommisjonen har lagt fram hele 98 konkrete
forslag, rettet mot å videreutvikle og styrke den offentlige samtalen,
bygge et godt sivilforsvar for toleranse og mangfold og sikre en bred
tilknytning til det offentlige ordskiftet.
Anbefalingene
spenner over et bredt spekter av samfunnsområder og typer tiltak
– inkludert lovendringer, utredninger, utarbeidelse av instrukser,
veiledninger og handlingsplaner, institusjonelle anbefalinger og
anbefalinger knyttet til opplæring, utdanning og forskning. Om jeg
hadde stått her hele dagen, hadde jeg knapt rukket over alt. Jeg
har derfor valgt ut noen få temaer, bl.a. temaer som berører medienes
rolle og mediepolitikken.
Høringsrunden,
som ble avsluttet i månedsskiftet januar/februar i år, har vært
svært omfattende, som den bør være i en sak som dette. Utredningen
ble sendt til rundt 1 300 høringsinstanser, og vi har mottatt over 1 200
sider med innspill. Gjennomgangen har derfor vært et omfattende
arbeid.
Generelt viser
høringen bred støtte til ytringsfrihetskommisjonens vurderinger
og forslag. Med et par unntak støttes samtlige konkrete forslag
av et klart flertall av dem som kommenterer forslagene. De forslagene det
er størst positivt engasjement for, er forslaget om å endre ordlyden
i straffeloven § 185 om hatefulle ytringer, forslaget om å innlemme
FN-konvensjonen om rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne, CRPD,
i norsk lov, forslaget om å utvikle en Skolesekk for ytringsfrihet
etter modell av Den kulturelle skolesekken samt forslaget om å lovfeste
armlengdeprinsippet i kulturloven.
Lever vi i den
beste av tider, eller i den dårligste? Teknologien har gitt oss
en rekke nye muligheter til å bli hørt, til å holde oss informert
og til å delta i viktige samfunnsdebatter. Informasjonstilgangen
har økt voldsomt. Mangfoldet i nyhetskildene vi har tilgang til
på skjermene våre, er svimlende sammenlignet med det som var nordmenns
nyhetsdiett for bare noen få tiår siden. Som ytringsfrihetskommisjonen
skriver, er det store bildet at offentligheten er mer innholdsrik
og mangfoldig enn den var da den forrige ytringsfrihetskommisjonen
leverte sin utredning i 1999.
Samtidig er det
også betydelige utfordringer knyttet til teknologiutviklingen, som
langt på vei styres av en håndfull svært store amerikanske selskaper.
Disse utfordringene ser vi tydeligere nå enn da begeistringen for nye
sosiale medier som Facebook, X – tidligere Twitter – og Instagram
nådde toppen for noen år siden. Vi ser at demokratiet som idé og
ideal er under press i mange land. Vi opplever trollfabrikker, desinformasjon
og hybride angrep. Vi ser at verktøyene vi trodde skulle virke frigjørende,
eies av selskaper som styres av andre prinsipper enn søken etter
sannhet.
Likevel liker
vi å tro at menneskeheten blir litt klokere for hvert år som går.
Med kunstig intelligens tror noen til og med at vi kommer til å
ta kvantesprang. Akkurat det gjenstår vel å se. Jeg tror en viktig
lærdom fra de siste 15 årene med sosiale medier er at nye digitale
teknologier kan gi oss svært kraftige verktøy. Derfor er vi nødt
til å sørge for at vi utnytter teknologien til beste for alle.
Utviklingen går
raskt, særlig når det gjelder kunstig intelligens. Det er nå 15
måneder siden ytringsfrihetskommisjonen la fram sin utredning. Utredningen
omtalte både ChatGPT og bruk av avansert maskinlæring til å lage
«deepfakes», men det er fortsatt mindre enn tolv måneder siden amerikanske
OpenAI gjorde en prototype av ChatGPT allment tilgjengelig for publikum.
Kunstig intelligens
skaper både muligheter og utfordringer på mange områder i samfunnet,
og dette er noe denne regjeringen jobber aktivt med. Statsministeren utnevnte
i oktober en ny digitaliserings- og forvaltningsminister, og fra
årsskiftet vil det nye Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet
være operativt. I tillegg vil jeg nevne arbeidet med en ny nasjonal
digitaliseringsstrategi og utlysningen av 1 mrd. kr til forskning på
kunstig intelligens og digital teknologi de neste fem årene. Digitalisering
er jo ikke et mål i seg selv, men et virkemiddel for å oppnå viktige
samfunnsmål.
Mens vi legger
hodene i bløt for å bli enige om hvordan vi best skal regulere kunstig
intelligens, er arbeidet med å regulere plattformmakt og sosiale
medier allerede godt i gang. Her er vi nødt til å jobbe sammen med EU.
Grunnen til at
vi må jobbe sammen med andre land i Europa, er at plattformene er
så store, og at de er multinasjonale. Vi må gjøre det både når det
gjelder rettferdig skattlegging og personvern, og når det gjelder
beskyttelse av ytringsfriheten og pressefriheten. Vi må også arbeide
sammen med andre land for å få på plass effektiv beskyttelse av
sårbare grupper mot hat, trusler og trakassering, beskyttelse av
barn mot skadelig innhold og beskyttelse av forbrukerne mot svindel.
Jeg vil nevne
noen av de viktige EU-reguleringene som kommer til å gi helt nye
spilleregler for de store teknologiplattformene. På dette området
kom ytringsfrihetskommisjonen med flere konkrete forslag. Den anbefalte
bl.a. myndighetene å prioritere arbeidet med å innlemme forordningen
om digitale tjenester, DSA, i norsk lov, sørge for effektivt og
koordinert tilsyn av plattformselskapene og bidra til et nordisk
samarbeid for større demokratisk kontroll av disse selskapene.
Her er oppfølgingen
allerede i gang. Digital Services Act, heretter omtalt som DSA,
pålegger de aller største plattformselskapene et tydeligere ansvar
for måten tjenestene deres påvirker brukerne og samfunnet på. De må
virkelig ta tak for effektivt å hindre spredning av ulovlig innhold,
som f.eks. ulovlige hatefulle ytringer. Videre må plattformene gjøre
rede for hvilken risiko som oppstår for samfunnet gjennom måten
tjenestene deres er bygd opp og virker på. Til slutt blir de pålagt
å iverksette tiltak for å begrense denne risikoen. Dersom selskapene
ikke etterlever regelverket, risikerer de sanksjoner i form av bøter
på inntil 6 pst. av global årlig omsetning. Det er viktig å merke
seg at disse oppgavene ikke kan løses ved å innføre forhåndssensur
og full filtrering av alt innhold som formidles via gigantplattformene.
Reguleringen skal balansere beskyttelse for barn, unge og sårbare
grupper med prinsippene om ytringsfrihet, informasjonsfrihet og
pressefrihet.
DSA skal innlemmes
i EØS-avtalen, og rettsakten er for tiden til vurdering i EFTA-landene.
Det som er sikkert, og som ytringsfrihetskommisjonen også påpeker, er
at tilsynet med DSA kommer til å bli helt avgjørende både i Norge
og i EU.
EUs mediefrihetsforordning,
EMFA, kommer til å bli en annen viktig brikke. Formålet med forordningen som
nå behandles av EU-institusjonene, er bl.a. å sikre mediemangfold
og medienes uavhengighet. Det ligger an til at EMFA bl.a. vil inneholde
krav til hvordan veldig store internettbaserte plattformer skal
håndtere innhold som publiseres av redaktørstyrte nyhets- og aktualitetsmedier,
bl.a. ved at plattformene skal varsle før redaksjonelt innhold fjernes.
Mens vi fortsetter
arbeidet med EUs forordninger om digitale tjenester og markeder
og forslaget til mediefrihetsforordning, handler vi nasjonalt. Før
sommeren holdt min forgjenger et nytt møte mellom representanter
for redaktørstyrte medier og plattformselskapene. Målet var å etablere
direkte dialog mellom disse aktørene, slik at de sammen kan finne
fram til gode løsninger som ikke hindrer mediene i å nå ut til sitt
publikum. I forkant av møtet hadde norske medier overbrakt et samlet
forslag til prinsipper de mener bør gjelde mellom mediene og plattformene.
På møtet underbygde og begrunnet mediene sine krav. De viste bl.a.
eksempler på hvordan plattformenes moderering av medieinnhold har
en nedkjølende effekt i redaksjonene. Videre viste de hvordan plattformenes
atferd virker inn på redaktørstyrt innhold. Det ble gitt en rekke
eksempler på hvordan medienes egne nyhetssaker stoppes med henvisning
til det mediene hevder er uforståelige regler. De redaktørstyrte
mediene formidlet at de opplever det som vanskelig å komme i kontakt
med plattformselskapene for å få gode forklaringer.
Jeg kommer til
å følge opp dette arbeidet og ønsker også at dialogen skal handle
om hvordan befolkningens motstandskraft mot desinformasjon kan styrkes.
Dette vil jeg komme nærmere tilbake til litt senere i min redegjørelse.
En av ytringsfrihetskommisjonens
anbefalinger er at myndighetene bør bidra til nordisk samarbeid
for større demokratisk kontroll av plattformselskapene. Her vil
jeg vise til Nordisk ministerråds tenketank om teknologi og demokrati,
som la fram sine anbefalinger i april.
Tenketanken presenterte
elleve anbefalinger, der en overordnet ambisjon er å samordne nordiske
initiativer på tek-området. For Norge er det viktig å prioritere
tiltak som bidrar til digital trygghet for barn og unge, bl.a. gjennom
å samle kunnskap og vurdere virkningene av sosiale medier på trivsel,
helse og demokrati. Det er nødvendig med et tverrfaglig og tverrsektorielt
samarbeid for å skaffe riktig informasjon, møte utfordringer effektivt
og bygge opp under mulighetene det digitale gir barn og unge. Derfor
har regjeringen satt i gang et arbeid med en stortingsmelding om
trygg digital oppvekst.
Det sies gjerne
at løgnen reiser raskere enn sannheten. Derfor kan vi kanskje aldri
helt regulere bort det potensialet nye teknologier bærer i seg til
å spre hat, usannheter og usunn påvirkning. Ytringsfriheten krever også
at vi noen ganger må tåle ytringer som ligger langt utenfor den
enkeltes komfortsone.
I dette bildet
er to ting minst like viktige som å regulere teknologiplattformene.
Det ene er å sørge for at folk er mest mulig motstandsdyktige mot
desinformasjon og påvirkning. Det andre er å sørge for at vi fortsatt
har medier av meget høy kvalitet som brukes av mange og har høy
troverdighet og tillit.
Derfor er jeg
glad for at regjeringen har gitt meg ansvaret for å koordinere arbeidet
med å styrke motstandskraften mot desinformasjon i befolkningen.
Jeg vurderer nå hvordan vi skal følge opp dette ansvaret, som er
knyttet til det sivile samfunnets motstandskraft.
Vi lever i svært
urolige tider. Sterke krefter forsøker å så tvil om grunnleggende
fakta. De ønsker å svekke tilliten til demokratiske institusjoner
og myndigheter. Påvirkningskampanjer, desinformasjon og falske nyheter gir
situasjonen en ny dimensjon.
Som ytringsfrihetskommisjonen
påpeker, er ikke bekymringen for spredning av usann informasjon
ny, men teknologien har gjort det enklere enn før å spre propaganda,
løgn og feilinformasjon til et veldig stort publikum.
For at demokratiet
skal fungere, er uavhengige redaktørstyrte medier avgjørende. Befolkningen
er avhengig av tilgang til pålitelig informasjon. Mediene må være i
stand til å bekrefte eller avkrefte den informasjonen som i dag
reiser verden rundt på sekunder. Samtidig trenger vi en kritisk
presse som kan stille myndighetene og oss politikere til ansvar.
Som ytringsfrihetskommisjonen
viser til, er den tilliten befolkningen har til de etablerte, redaktørstyrte mediene
avgjørende for hvordan vi vurderer informasjonen vi mottar. Det
er viktig at vi har fellesarenaer og et mangfold av redaktørstyrte
medier som er til å stole på, og som befolkningen stoler på. Jo
flere som forholder seg til redaksjonelle, kvalitetssikrede medier,
desto mindre gjennomslagskraft har desinformasjon og falske nyheter.
Betalingsviljen
for nyheter påvirker også tilgangen til informasjon og en felles
virkelighetsforståelse. Det er generelt høy betalingsvilje for nyheter
i Norge. Mediebedriftenes Landsforenings undersøkelse fra 2022 viser at
68 pst. av nordmenn over 18 år har tilgang til minst ett avisabonnement
i husstanden. Samtidig kan, ifølge Medietilsynet, viljen og evnen
til å betale for nyheter variere i ulike grupper, basert på alder,
kjønn, utdanning og økonomi. I dette perspektivet er NRK som allmennkringkaster
viktig for å sikre hele befolkningen tilgang til informasjon.
Ytringsfrihetskommisjonen
mener at Norge relativt sett er godt rustet til å håndtere desinformasjon
og konspirasjonsteorier. Dette begrunnes bl.a. med at vi er et lite
språksamfunn med et sterkt mediemangfold, at en høy andel av befolkningen
bruker redaksjonelle medier, at den kritiske medieforståelsen er
på et høyt nivå. og at befolkningen har høy tillit til mediene.
Som en del av Mediemangfoldsregnskapet undersøker Medietilsynet mediebruksmangfoldet.
Den siste rapporten fra 2023 viser at de redaktørstyrte journalistiske
mediene i Norge har stabilt høy tillit, mens befolkningen har langt
lavere tillit til nyheter i sosiale medier.
For å bevare et
sterkt demokrati må vi jobbe for å unngå skadelig polarisering,
feilinformasjon og desinformasjon. Ytringsfrihetskommisjonen anbefaler
å styrke kritisk tenkning, digital kildekritikk og motstandskraft
mot desinformasjon, bl.a. gjennom å sikre en kraftfull mediepolitikk
og arbeidet med faktasjekk i skolene. Jeg vil jobbe for å styrke
befolkningens kritiske medieforståelse og digitale motstandskraft,
slik at vi blir bedre rustet til å stå imot uønsket påvirkning,
ta informerte valg og bruke mediene på en aktiv måte. Her spiller
Medietilsynet en viktig rolle gjennom kartlegging av befolkningens
kritiske medieforståelse og arbeidet med å utvikle aktive mediebrukere
som tar informerte valg.
Den reviderte,
frivillige europeiske bransjenormen mot desinformasjon ble vedtatt
i juni 2022 og signert av en rekke selskaper, bl.a. TikTok, Meta,
Google, Microsoft og X. Plattformene forplikter seg bl.a. til å
gjøre spredning av desinformasjon mindre økonomisk lønnsomt, sikre
større åpenhet om politisk reklame, styrke samarbeidet med faktasjekkere
og gi bedre tilgang til data for forskere.
Kultur- og likestillingsdepartementet
har gitt Medietilsynet i oppdrag å gjennomgå plattformselskapenes
rapportering om hvordan de arbeider mot desinformasjon. Medietilsynets
ferske rapport viser at de fleste tilbyderne tar arbeidet mot desinformasjon
på alvor, og etterlever bransjenormen i større grad enn før. Utviklingen
av kunstig skapt tekst, bilde og lyd har ført til at de fleste tilbyderne
har innført tiltak for å dempe risikoen for desinformasjon.
Medietilsynet
finner likevel at kvaliteten på plattformenes rapportering varierer
kraftig. Det gjelder bl.a. hvordan selskapene rapporterer om tiltak
for å forhindre algoritmisk og annonsefinansiert forsterkning av desinformasjon,
om tiltak mot falske kontoer og kunstig skapt innhold og om forskertilgang
og samarbeid med faktasjekkere. Flere av plattformene har heller
ikke inkludert tall for EFTA-landene, Norge, Island og Liechtenstein,
slik bransjenormen krever. Første skritt må være å forbedre rapporteringen.
Det er avgjørende for å forstå utfordringene vi står overfor, og
hvordan vi kan jobbe videre.
Det er viktig
at plattformene tar sitt ansvar for å jobbe mot desinformasjon på
alvor. Samtidig understreker Medietilsynet at det er en risiko for
at bransjenormen legger føringer som kan resultere i at plattformene
fjerner for mye innhold. De fleste ytringer som kategoriseres som
feil- eller desinformasjon, er lovlige ytringer i Norge. Den norske
grunnloven slår fast en svært høy terskel for forhåndssensur. Tiltak
mot desinformasjon må derfor balanseres opp mot ytringsfriheten.
Departementet
mener det er viktig at framtidige rapporter blir vurdert av Medietilsynet,
og at det kan være interessant å undersøke om det kan etableres
et nordisk samarbeid om vurdering av rapporteringen. Framover vil
forordningen om digitale tjenester bli et viktig og kraftig instrument
i kampen mot spredning av desinformasjon.
Et solid mediemangfold
av redaktørstyrte medier bidrar til å styrke befolkningens motstandskraft
mot desinformasjon. I sitt arbeid med å kartlegge det norske mediemangfoldet
deler Medietilsynet mediemangfoldet inn i tre dimensjoner. Avsendermangfoldet
handler om hvor mange og hva slags medier vi har i Norge, i tillegg
til hvor de er lokalisert, hvem som eier dem, og mangfoldet blant
journalistene og redaktørene som jobber i mediene. Bruksmangfoldet
handler om hvilke mediebruksvaner vi har, og innholdsmangfoldet
handler om hvilket innhold vi har tilgang til.
Ytringsfrihetskommisjonen
anbefaler at myndighetene sikrer støtteordninger som tilrettelegger
for et mangfold av medier. Kommisjonen anbefaler videre at mediene
jobber bedre og bredere med mangfold. Dette handler både om å gjøre
mediene og innholdet tilgjengelig for flere og om representasjon
av ulike stemmer og perspektiver i redaksjonelle stillinger og lederstillinger, som
kilder og bidragsytere i redaksjonelle spalter og som deltakere
i medienes kommentarfelt.
I sin rapport
om avsendermangfold fra 2022 viser Medietilsynet til at journalisters
kjønn, bakgrunn og interesser kan påvirke utvalg av saksområder
og journalistisk tilnærming. En ny undersøkelse fra Mediebedriftenes
Landsforening viser at andelen ansatte kvinner i mediebransjen økte
fra 43 pst. i 2021 til 44 pst. i 2023. Samtidig oppgir 23 pst. av
mediebedriftene at de opplever at de har høy grad av flerkulturell
kompetanse. Det er en økning på 10 prosentpoeng fra 2021.
Retriever presenterte
under Arendalsuka en undersøkelse om andelen kvinnelige kilder i
norske medier. Her har 600 000 uttalelser over fem år blitt analysert,
og undersøkelsen viser at 34 pst. av uttalelsene er gitt av kvinner
og 66 pst. av menn. I enkelte bransjer er kvinneandelen så lav som
23 pst.
Ytringsfrihetskommisjonen
viser til at redaktørene har jobbet aktivt og målrettet for å få
opp kvinneandelen i mediene, og at det bør settes i gang tilsvarende
arbeid overfor andre grupper i samfunnet, som personer med funksjonsnedsettelser,
ulike etnisiteter og ulike politiske standpunkt.
NRK har i en årrekke
jobbet aktivt for å fremme økt mangfold i alle deler av selskapet.
I 2022 etablerte NRK et nytt rammeverk for arbeidet med mangfold
innenfor fire områder: flerkulturelt mangfold, funksjonsmangfold,
kjønn og LHBT+ og språkmangfold. NRK har dessuten tre egne talentprogram
for å utdanne og kvalifisere særlig kritisk kompetanse. Dette gjelder
journalister med nynorskkompetanse, journalister med flerkulturell kompetanse
og talenter som har samisk kultur- og språkforståelse.
Sammen med Mediebedriftenes
Landsforening arrangerte jeg nylig seminaret «Mangfold i mediene»,
der flere medier fortalte om utfordringer og hvordan de har lyktes
med mangfoldsarbeid. Som medieminister er jeg særdeles opptatt av
armlengdes avstand og at mediene selv må styre sine virksomheter
slik de ønsker. Jeg vil likevel stille meg bak ytringsfrihetskommisjonens
oppfordring til redaktørstyrte medier om aktivt å jobbe for mangfold
blant kilder, journalister og ledere, slik jeg mener man må gjøre
i alle bransjer.
Et mangfold av
medier som det vi har i Norge, er et umistelig gode. Ytringsfrihetskommisjonen
anbefaler å sikre støtteordninger som tilrettelegger for et mangfold av
medier og meningsmangfold.
Det er viktig
at vi har redaktørstyrte medier som dekker demokratisk folkevalgte
organer på alle nivåer, som gir velgerne informasjon om politiske
alternativer og politikken som føres. I Norge har vi et sterkt mangfold
av redaktørstyrte journalistiske medier, både nasjonalt og lokalt.
I 2022 ble det gitt ut 242 aviser på 175 ulike steder i Norge. Vi
har lokalradioer over hele landet. Vi har lokalaviser som er lim
og lupe i sine lokalsamfunn. Vi har sterke nyhetsdrevne riksmedier
og ikke minst svært solide allmennkringkastere. Det betyr også at
vi har mye å ta vare på – og mye å forsvare. Mediestøtten er en
viktig bidragsyter til dette.
Som Medietilsynet
konkluderer med i sin rapport om avsendermangfold, har en bred sammensetning
av medier og eiere betydning for å sikre mediemangfoldet. Konsolideringen
i avismarkedet i Norge har økt de siste årene. Det kan være positivt
for en liten avis å bli tilknyttet et større konsern, særlig for
å kunne å ta del i den teknologiske utviklingen. Samtidig er det
viktig å påse at økt eierkonsentrasjon ikke påvirker mediemangfoldet negativt.
Ytringsfrihetskommisjonen
viser også til at mediestøtten bør sikre forutsigbare økonomiske
rammer for medienes virksomhet. Det bidrar vi til ved å fastsette
fireårige økonomiske styringssignaler for den direkte mediestøtten
og NRK. I tillegg til å styrke forutsigbarheten sikrer systemet
en mer helhetlig tilnærming til mediepolitikken og bidrar til å
styrke medienes uavhengighet fra myndighetene. Hvert fjerde år skal
regjeringen foreta en helhetlig gjennomgang av mediestøtten, bl.a.
en gjennomgang av medieøkonomien og andre rammevilkår og tilskuddsordningenes
treffsikkerhet. På bakgrunn av dette foreslås økonomiske fireårige
styringssignaler og eventuelle behov for endringer i tilskuddsordninger.
I statsbudsjettet
for 2023 la regjeringen fram fireårige styringssignaler, for perioden
2023–2026. Disse har vi fulgt opp i statsbudsjettet for 2024. Jeg
har forståelse for at mediebransjen er bekymret for økonomien når
flere piler peker nedover. Etter mange år med opplagsvekst så vi
en nedgang i første halvår 2023. Bransjen bekymrer seg også for
at en svekket privatøkonomi kan gi utslag i abonnementstallene,
og at spesielt de lokale annonsemarkedene oppleves som tøffe. Flere
mediekonsern har varslet at det skal gjennomføres store kutt. La
meg gjøre det helt klart at jeg også deler bekymringen for hvordan dette
vil påvirke bransjen og medietilbudet. Regjeringen vil følge utviklingen
og er opptatt av å ha tett dialog med bransjen.
I rapporten «Mediemangfold
i et bruksperspektiv» fra mars 2023 viser Medietilsynet til at Norge
er i verdenstoppen når det gjelder tilgang til digital infrastruktur.
Rapporten viser at de norske redaktørstyrte medienes journalistikk
fortsatt har en solid og viktig posisjon i befolkningen. Medietilsynet
viser samtidig til at det på tross av et godt bruksmangfold eksisterer
noen demografiske og sosiale skiller i medie- og nyhetsbruken. Yngre,
kvinner, de med lav utdanning og de med lav inntekt orienterer seg
i noe mindre grad enn andre grupper mot norske redaktørstyrte medier.
Det er først og fremst medienes ansvar å sørge for at innholdet
er relevant for og når ut til alle grupper i samfunnet. Jeg vet
at mediene er dette ansvaret bevisst. Det så vi f.eks. i Fædrelandsvennens
satsing på å nå ut til yngre lesere før valget, og i Amedia, som
ga alle elever i grunnskolen og videregående skole gratis tilgang
til sine aviser i forbindelse med valget.
Kansellering og
scenenekt er også tema som har skapt mye debatt det siste året,
til dels med høy temperatur og steile fronter. Noen tolker dette
som utslag av en pågående kulturkrig mellom «woke»-bevegelsen og liberale
verdier, andre tolker det som legitime oppgjør med en historie preget
av rasisme og andre utdaterte holdninger. Andre igjen inntar en
mellomposisjon. Et eksempel er debatten i etterkant av uttalelsene
fra Nasjonalmuseet om Christian Krogh-maleriet «Leiv Eiriksson oppdager
Amerika».
Men er en opphetet
debatt en trussel mot ytringsfriheten, eller snarere et utslag av
at den fungerer? Og er ideen om en «kulturkrig» mellom to polariserte
fraksjoner et godt bilde på den norske offentligheten, eller har vi
importert et konsept som springer ut av et samfunn med helt andre
premisser?
Dette er også
temaer som ytringsfrihetskommisjonen vurderte. Kommisjonen fant
det ikke dokumentert at kampanjedrevne forsøk på kansellering eller
scenenekt per i dag er en trussel mot en åpen norsk offentlighet.
Kommisjonen fant heller ikke grunnlag for å si at Norge blir et
stadig mer polarisert samfunn, selv om kommentarfeltene kan gi inntrykk
av det.
Derimot viste
ytringsfrihetskommisjonen til at påstander om at noen bør kanselleres,
at en bok ikke bør gis ut eller et innlegg ikke komme på trykk,
ofte skaper engasjerte debatter og sterke reaksjoner. Kommisjonens
vurdering var at dette ikke behøver å være en trussel mot ytringsfriheten.
Tvert imot kan det nettopp være et tegn på at ytringsrommet faktisk
fungerer.
Dette er et viktig
poeng. Det er ikke først og fremst områdene med heftig debatt vi
trenger å bekymre oss for. Det er tingene vi ikke snakker om, og
stemmene vi ikke hører, som bør bekymre oss.
Samtidig er dette
ikke et enten–eller-spørsmål. De fleste vil være enige i at det
bør være en eller annen grense, og at det i visse tilfeller vil
være legitimt å stenge ute de mest ekstreme stemmene. For eksempel
kan man ikke forvente at et bibliotek skal stille lokalene sine
til rådighet for et nynazistisk arrangement. I praksis er vurderingene
sjelden så enkle. Hva som framstår som uakseptabelt, vil avhenge
av hvor man selv står. Det viktige vil derfor være, som ytringsfrihetskommisjonen
sier, å ha en løpende samtale om hvor vidt ytringsrommet bør være,
og hvordan ytringskulturen skal se ut.
Grunnpremisset
må uansett være at offentligheten skal være romslig. Demokratiet
er avhengig av et åpent ytringsrom med stor takhøyde, der flest
mulig har tilgang på relevant informasjon, kan engasjere seg i de
sakene de mener er viktige, og kan ytre seg når det er nødvendig.
Regjeringen la
i juni fram Meld. St. 22 for 2022–2023, «Kunstnarkår», også omtalt
som kunstnermeldingen. Meldingen er nå til behandling i Stortinget.
I meldingen diskuteres flere overordnede problemstillinger på tvers
av kunstfeltene, og én av disse er kunstens ytringsvilkår. Kunst
er en viktig arena for meningsbrytning og kritisk tenkning, og betydningen
av at kunsten er fri, og at kunstnerne har et trygt ytringsklima
å virke i, understrekes.
Ytringsfrihetskommisjonen
konkluderte med at det generelt står bra til med ytringsfriheten
i Norge – også for kunstnerne. Kunstnermeldingen anerkjenner dette, men
peker også på noen bekymringsfulle utviklingstrekk der det kan se
ut til at flere kunstnere opplever at ytringsfriheten er svekket
siden 2014. Eksemplene som oppgis, er høyere konfliktnivå i det
offentlige ordskiftet, trusler og hatefulle ytringer på nettet og
usannheter og rykter som blir delt i sosiale medier. Regjeringen
mener det er grunn til å følge nøye med på utviklingen her. Dersom
stadig flere kunstnere kjenner seg utrygge, kan det føre til kunstnerisk
selvsensur. Om dette brer seg, kan det i sin tur svekke kunstens
kritiske og utforskende rolle i samfunnet.
Ytringsfrihetskommisjonen
tematiserte også ytringsrommet internt i kunstmiljøene og viste
bl.a. til at flere av innspillene pekte på utfordringer med lav
takhøyde og en svak kultur for uenighet. Kommisjonen konkluderte
ikke med at dette er et stort problem per i dag, men pekte på enkelte
trekk ved kunstfeltet som gjør at dette framstår som en risiko.
I høringsrunden etter at utredningen ble lagt fram, understreket
flere aktører på kunstfeltet, bl.a. kunstnerorganisasjoner og Kulturrådet, at
de ikke kjenner seg helt igjen i bildet som blir tegnet i utredningen,
og at uenighetskulturen i kunst- og kulturfeltet er langt sterkere
enn utredningen påstår.
Regjeringen mener
at dersom kunstnerne vegrer seg for å ytre seg eller fortsette med
å skape kunst som trigger kritikk, debatt og provokasjon, vil det
være en uheldig utvikling, gitt den rollen kunsten har i å ivareta
demokratiet og den offentlige samtalen. Generelt er kunstfeltet
innrettet etter å utøve både kritikk, meningsbrytning og utfordrende
uttrykk, både om samfunnsspørsmål og om kunstnerisk kvalitet og
verdi.
Kunstfeltet har
alltid vært preget av brytninger mellom ulike stemmer og perspektiver,
og det er en viktig del av kunstens samfunnsverdi. Kritikk av kunst,
kunstnere og bruk av offentlige ressurser på kunst er en legitim
del av samfunnsdebatten. Ytringsfrihetskommisjonen anbefaler at
kunst- og kulturinstitusjonene bør jobbe for å øke bevisstheten
innad i sektoren om verdien av debatt, kritikk og meningsmangfold.
Denne anbefalingen er ikke regjeringen invitert til å ta stilling
til, ettersom den retter seg direkte mot kunstsektoren. Kunstnermeldingen
understreker at man samtidig skal ha forståelse for at trykket som
kan oppstå i sosiale medier og på andre digitale flater, kan oppleves
både brutalt og uhåndterlig for enkeltkunstnere som ikke har en
institusjon i ryggen. Også dette vektlegges av ytringsfrihetskommisjonen,
som anbefaler kunst- og kulturinstitusjonene å veilede og støtte
kunstnere som står i krevende ordskifter.
Kunst- og kulturuttrykk
er ytringer, og teatre, kinoer, konsertscener, museer, gallerier,
forlag, biblioteker, osv. er arenaer for formidling av ytringer,
tanker, ideer og debatt. Kultursektoren er derfor en sentral del
av ytringsfrihetens infrastruktur.
For å synliggjøre
dette foreslo ytringsfrihetskommisjonen bl.a. å innarbeide det såkalte
infrastrukturkravet i kulturlovens formålsbestemmelse, dvs. myndighetenes
grunnlovfestede ansvar for å legge til rette for en åpen og opplyst
offentlig samtale. I tillegg foreslo kommisjonen å lovfeste prinsippet
om armlengdes avstand. Departementet sendte i mars på høring et
lovforslag som følger opp disse forslagene.
Departementet
foreslo her bl.a. å forankre loven i det såkalte infrastrukturkravet
i Grunnloven § 100. Rettslig sett er det egentlig ikke noe nytt
i dette, men det vil være en viktig påminnelse om at kulturpolitikk
ikke dreier seg om kakepynt og underholdning, men om viktig demokratisk
infrastruktur.
I tillegg ble
det foreslått en todelt lovfesting av armlengdeprinsippet på kultursektoren.
Armlengde blir gjerne omtalt som en kulturpolitisk «grunnlov», men
er likevel ikke lovfestet i dag. Prinsippet har sammenheng med at
kunst- og kultursektoren er en sentral del av ytringsfrihetens infrastruktur.
For å kunne fylle denne oppgaven må kunsten og kulturen produseres
og formidles med uavhengighet fra de maktstrukturene den skal overvåke,
kommentere og kritisere.
Lovforslagene
har fått bred støtte, både i høringen av ytringsfrihetskommisjonens
utredning og i høringen av departementets konkrete lovforslag. Departementet vurderer
nå den videre oppfølgingen av lovforslaget.
Som jeg har nevnt,
favner ytringsfrihetskommisjonens utredning svært bredt. Den inneholder
et bredt spekter av anbefalinger på mange departementers saksområder.
De temaene jeg har trukket fram i dag, er bare en liten del av den
samlede innsatsen for å beskytte og styrke den åpne og opplyste
offentlige samtalen.
Denne innsatsen
vil både departementer, etater, privat næringsliv og sivilsamfunn
bidra inn i, på ulike måter. Og det skjer allerede mye! Jeg kan
nevne arbeidet med ny arkivlov eller ny forvaltningslov. Jeg kan
nevne Kommunal- og distriktsdepartementets arbeid med en veileder
om hat og trusler rettet mot kandidater og politikere. Jeg kan nevne
Justis- og beredskapsdepartementets arbeid med å styrke politiets
kompetanse til å vurdere hatefulle ytringer, bl.a. gjennom den gjeldende handlingsplanen
for politiets arbeid. Jeg kan nevne regjeringens handlingsplan for
økt inkludering i et digitalt samfunn eller arbeidet med en ny handlingsplan
mot rasisme og diskriminering. Jeg kan nevne det arbeidet LO og
NHO nylig har satt i gang for å sikre en god ytringskultur i arbeidslivet,
og jeg kan nevne Redaktørforeningens nye handlingsplan, som bl.a.
skal bidra til transparens og åpenhet i mediene og styrke redaktørene
i møte med den teknologiske utviklingen.
Vi lever i en
tid der skarpe motsetninger, kriger og konflikter skaper betydelige
utfordringer for ytringsfriheten i møte med nye kommunikasjonsteknologier.
Da er det ekstra viktig å være på vakt mot dem som ønsker å begrense
ytringsfriheten. Den vakten tar jeg.
Det pågår mye
godt arbeid både i offentlig og privat sektor for å holde ved like
den gode offentlige samtalen vårt demokrati er avhengig av. En helt
sentral del av dette er arbeidet med å legge til rette for et mangfold
av uavhengige redaktørstyrte medier med høy kvalitet og høy tillit,
som blir brukt av flest mulig. I Norge er vi godt stilt i dag, men
vi kan ikke ta det for gitt at det vil se slik ut om ett eller fem
år. Vi trenger høy bevissthet og en løpende debatt om hvordan vi
kan opprettholde og videreutvikle den offentlige samtalen. Jeg ser
fram til den spennende og viktige debatten vi skal ha i denne salen
om to dager.