Regjeringen og Stortinget har uttrykt en politisk målsetting
om å bedre boligsituasjonen for unge og vanskeligstilte,
og øke andelen rimelige utleieboliger. For å nå denne
målsettingen er det viktig at lovverket om husleie også fremmer
slike målsettinger.
Leiemarkedet er særlig viktig for folk med dårlig råd.
Både i det private leiemarkedet og særlig den
offentlige/kommunale utleievirksomheten øker husleiene
mye. Flere steder er det også forsøkt tatt større leieøkninger
enn det loven nå tillater. Den kraftige leieøkningen
har gjort at avkastningen ved boligutleie har steget betydelig.
Dette kommer blant annet av at begrepet gjengs leie mer er et uttrykk
for ubalanse i leiemarkedet enn et uttrykk for bruksverdien av boligen.
Andelen boliger med rimelig leie blir stadig færre. Husleiereguleringsloven
er fjernet og prinsippet er nå, etter at de tidsbegrensede
overgangsordningene har løpt ut, at nye kontrakter får
markedspris og at tidsubegrensede kontrakter får gjengs
leie. Med dagens regelverk er det uklarhet om fastsettelse av gjengs
leie, og i praksis vil det kunne føre til at forskjellen
på gjengs og markedsleie blir svært liten. Det
er ikke i tråd med intensjonen bak loven. De endringene
som er gjort for å begrense husleieøkningene,
vil ikke kunne holde prisene på et akseptabelt nivå.
På tross av målsettinger om å øke
antallet rimelige utleieboliger, vil dette ta lang tid og problemene for
vanskeligstilte øker. Etter at lovforslaget om å sette
lovlig leieøkning for tidsubegrensede leiekontrakter etter
husleieloven til maksimalt 25 pst. pluss komsumprisregulering ved
første regulering av leiene etter ny lov og deretter komsumprisregulering
de neste to årene, har mange saker om store påslag
på husleiene kommet opp.
Kommunene eier de fleste sosiale utleieboligene. Nå har
mange kommuner besluttet å gå fra et system med
generelle leiesubsidier på kommunale utleieboliger til
markeds-/gjengsleie kombinert med kommunal bostøtteordning.
Den kommunale bostøtten kompenserer ikke for bortfall
av rimelige kommunale leieboliger, og ordningens varighet og omfang
varierer. Heller ikke den statlige bostøtteordningen kan
rette opp de økte leieutgiftene for mennesker med dårlig
råd, fordi regelverket her også har begrensinger
både i volum og i kriterier. For eksempel vil mange kommunale
omsorgsleiligheter være under 40 kvadratmeter og derfor
ikke komme inn under statlig bostøtteregelverk. I løpet
av noen få år kan vi risikere at store deler av
den kommunale utleieboligmassen har markeds/gjengs utleiepris
eller tilnærmet denne.
For å dempe prisøkningene er det behov for
flere endringer i lov om husleie. Forslagsstillerne ser også behovet
for å lage et regelsett som sikrer at samfunnets investeringer
i rimelige utleieboliger sikres ved at utleie til sosiale formål
prisreguleres sterkere enn dagens lovverk tillater. Det blir derfor
fremmet et separat forslag til Stortinget om å regulere
leienivået i sosiale utleieboliger.
Forslaget som nå fremsettes vil ta opp forslag om å:
Få en definisjon av begrepet
gjengs leie som kan bidra til å hindre vilkårlighet
i fastsetting av nivå og dempe leieøkninger.
Gi beboere som ikke misligholder sitt leieforhold større
botrygghet ved utløp av tidsbestemte kontrakter.
Sette et øvre tak for hvor store leieøkninger
som kan gis ved regulering av husleie hvert tredje år.