Bakgrunn
Demografiutvalget
(NOU 2020:15) pekte på behovet for å øke utdanningskapasiteten i
helse- og omsorgsyrker for å dekke behovet for helsepersonell. Tilgang
til relevant praksisplass er avgjørende for å kunne utdanne tilstrekkelig
kvalifisert helsepersonell.
Behovet for sykepleiere
er stort, men dessverre er mangel på praksis en flaskehals for å
utdanne flere sykepleiere. Det har de siste årene vært en stadig
større problemstilling å sikre at sykepleierstudenter i praksis
får nok erfaring med viktige sykepleiefaglige prosedyrer. Og selv
i praksis er det ikke nødvendigvis slik at studentene får god nok
trening. Bruk av simulering som en del av praksisperioden kan bidra
til kompetente og trygge sykepleiere. Det gir også bedre pasientsikkerhet.
I Verdens helseorganisasjon
sine retningslinjer fra 2013, «Transforming and scaling up health
professionals’ education and training», anbefaler Verdens helseorganisasjon
simuleringsbasert opplæring for å bedre pasientsikkerheten. I en
publikasjon fra 2018, «Simulation in nursing and midwifery education»
(side 1), peker også Verdens helseorganisasjon på de etiske perspektivene
ved praksis og framhever at invasive prosedyrer (prosedyrer der
man trenger gjennom hud eller annet vev) ikke bør læres eller praktiseres
på virkelige mennesker. I stedet bør praksisstudenter kunne øve
i simulerte, kontrollerte og trygge miljøer, slik at de kan gjøre feil
og lære av dem uten negative konsekvenser for reelle pasienter.
EUs direktiv 205/36/EF
(yrkeskvalifikasjonsdirektivet) regulerer utdanningen innen sykepleie.
I direktivet er det krav til at utdanningen samlet sett skal omfatte minst
tre år og 4600 timer teoretisk utdanning og praksis. Praksisen må
utgjøre minst halvparten av utdanningens minste varighet, og den
må skje i direkte kontakt med pasienter. Kravet om direkte kontakt
med pasienter er det som hindrer Norge fra å kunne erstatte deler
av praksis i sykepleierutdanningen med simulering.
Det er viktig at
Norge utdanner helsepersonell i tråd med EUS yrkeskvalifikasjonsdirektiv.
Det gjør det mulig for norske sykepleiere å ha godkjenning innenfor
EØS, på samme måte som sykepleiere fra EØS-området får godkjent
sin utdannelse i Norge. Samtidig er det viktig at Norge intensiverer
arbeidet med å endre kravene til praksis i EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv,
slik at simulering kan bli en del av praksisundervisningen i sykepleierutdanningen.
Det er likevel flere
europeiske land som tar i bruk simulering som en del av den teoretiske
utdanningen. Et internasjonalt forskningsprosjekt har undersøkt
hvordan simulering brukes i utvalgte sykepleierutdanninger i åtte
ulike land: Spania, Polen, Kroatia, Storbritannia, Tsjekkia, Irland,
Italia og Russland. Både i Polen, Kroatia og Storbritannia er det
åpnet for at simuleringstimer kan inngå i praksisdelen i utdanningsprogrammene ved
de inkluderte universitetene. Det polske nasjonale råd for akkreditering
av sykepleier- og jordmordutdanning har uttalt at simulering bør
brukes i utvikling av grunnleggende praktiske ferdigheter som fysiske
undersøkelser, grunnleggende akuttmedisinske tjenester og prosedyrer
i livstruende situasjoner. Den polske utdanningsinstitusjonen som
inngår i undersøkelsen, praktiserer at minimum fem prosent av praksistimene
skal bygge på simuleringslæring.
I den svenske utredningen
SOU 2022:35 Tryggare i vårdyrket – en översyn av vissa frågor inom
utbildning till sjuksköterska och barnmorska, har de forsøkt å kartlegge
omfanget av simulering både i sykepleierutdanningen og i jordmordutdanningen
i Sverige. Ifølge SOU-en bruker alle sykepleierutdanningene simulering
i undervisningen. Innslaget varierer imidlertid betydelig mellom
lærestedene – fra ca. 1 til 25 hp (høgskolepoeng, kalt studiepoeng
i Norge). Denne utredningen problematiserer også forholdet til yrkeskvalifikasjonsdirektivet:
«Utredningen anser
att det vore rimligt att simulering skulle kunna räknas som klinisk
utbildning och att detta bör framgå av yrkeskvalifikationsdirektivet framöver.
Det är ytterst en fråga om patientsäkerhet, anser utredningen. Utredningen
har förstått att det pågår diskussioner i frågan, bl.a. i de nordiska
länderna.»
Helsepersonellkommisjonen
trekker i sin nylig fremlagte rapport, NOU 2023:4 Tid for handling
– Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste, frem at
yrkeskvalifikasjonsdirektivet begrenser muligheten til å benytte
simulering som læringsmetode i praksis. Kommisjonen viser til at
Stortinget gjennom behandlingen av Meld. St. 16 (2020–2021) (arbeidslivsrelevansmeldingen)
sluttet seg til at Norge skal se på mulighetene for endringer i
yrkeskvalifikasjonsdirektivet slik at simulering i større grad kan
erstatte deler av praksis. Kommisjonen mener også at Norge bør arbeide
for å endre kravene slik at simulering kan tas i bruk i større grad.
Det er all grunn
til å holde fast ved at sykepleierutdanningen i Norge skal oppfylle
minimumskravene i EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv, men det haster
med å se på muligheter for endringer i direktivet som kan følge opp
sterke faglige anbefalinger om mer bruk av simulering i praksis.
Det vil styrke den faglige kompetansen hos studenter i praksis,
som igjen vil styrke pasientsikkerheten. Samtidig som regjeringen
bes ta initiativ til endringer, er det viktig at regjeringen også
utforsker hvilket handlingsrom som foreligger innenfor dagens yrkeskvalifikasjonsdirektiv,
på bakgrunn av at flere europeiske land har åpnet for at simuleringstimer
kan inngå i praksisdelen av sykepleierutdanningene.