Bakgrunnen for saken (C-581/18) er at en tysk pasient i 2006 fikk satt inn defekte brystimplantater i Tyskland. Implantatene ble produsert av PIP, et fransk selskap som ble insolvent i 2011. PIP hadde en obligatorisk helseforsikring i henhold til fransk lov. Pasienten saksøkte det aktuelle forsikringsselskapet for tyske domstoler. Forsikringspolisen inneholdt imidlertid en begrensning til skader forårsaket i Frankrike. Den nasjonale domstolen forela derfor en rekke spørsmål for EU-domstolen vedrørende rekkevidden av TFEU artikkel 18 (EØS-avtalen artikkel 4), som forbyr enhver forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet, sett i lys av den omstridte klausulen i forsikringsavtalen.

Generaladvokaten drøfter først hvorvidt saken er omfattet av EU-retten, altså om EU-domstolen har jurisdiksjon. Dernest undersøker han om EU-lovgivningen forbyr en territorial begrensning av en slik art som i den foreliggende saken.

Hva gjelder det første spørsmålet, finner Generaladvokaten at saken faller innenfor rammen av EU-retten. Han er altså ikke enig i den franske regjering og forsikringsselskapets syn om at det er tale om en rent intern situasjon. Årsaken er at saksforholdet er knyttet til den grenseoverskridende bevegelighet for varer og tjenesteytelser, og at den avledede EU-retten regulerer både medisinsk utstyr og produktansvar. Det medisinske utstyret som forårsaket skade hos pasienten, hadde blitt plassert på EU-markedet. Følgelig var skadevirkningene en (formodentlig utilsiktet) konsekvens av fri flyt på tvers av EU. Det at pasienten selv ikke har krysset noen grenser, er i denne sammenheng ikke avgjørende.

Hva gjelder det andre spørsmålet, finner imidlertid Generaladvokaten at EU-lovgivningen ikke har harmonisert spørsmålet om ansvarsforsikring for bruk av medisinsk utstyr.

Reglene for fri bevegelse regulerer kun flyten av varer mellom landegrensene, ikke anvendelsen av varer etter at de har forflyttet seg fra ett medlemsland til et annet. Det kan heller ikke identifiseres noen bestemmelse i EU-lovgivningen egnet til å forhindre en begrensning i forsikringsdekningen til kun å gjelde personer som oppholder seg i produsentens hjemland. For det nåværende, er det altså EUs medlemsland som på nasjonalt plan må regulere forsikringer som gjelder medisinsk utstyr som anvendes på deres område, selv når utstyret er importert fra et annet medlemsland.

Generaladvokaten gir seg deretter i kast med ikke-diskrimineringsbestemmelsen i EU-traktaten artikkel 18 (EØS-avtalen artikkel 4), og drøfter om denne kan tolkes utvidende. Han finner at bestemmelsen ikke kan påberopes som hjemmel for å utvide forsikringsdekningen, da «den ville gøre artikel 18 TEUF til en grænseløs bestemmelse, hvorefter ethvert spørgsmål – hvor fjern det end måtte have med en EU-retlig bestemmelse – kunne harmoniseres ad rettens vej. Den ville endvidere vende lovgivningskompetencen inden for det indre marked på hovedet og skabe uløselige fremtidige kompetencekonflikter mellem medlemsstaterne». 

Generaladvokaten uttaler videre at reglene om fri bevegelse - samt artikkel 18 - logisk sett kun omfatter den frie bevegelighet for varer eller tjenesteytelser på tvers av grenser, herunder utførsel og innførsel. Med mindre EU-lovgiver uttrykkelig har harmonisert reglene om deres senere anvendelse, vil de være underlagt nasjonale lover og regler. Artikkel 18 bør absolutt ikke anvendes på en måte som går utover de fire friheters allerede temmelig omfattende virkeområde, mener Generaladvokaten.

Ved å innføre en obligatorisk ansvarsforsikringsdekning, har Frankrike innført en bedre beskyttelse enn det de strengt tatt er forpliktet til etter EU-standarder. Tyskland har imidlertid ikke innført en slik obligatorisk forsikringsdekning. Dersom artikkel 18 skulle fortolkes utvidende til også å omfatte situasjoner hvor det ikke foreligger en EU-harmonisering, ville dette kunne skape konflikter mellom medlemslandenes reguleringsordninger. Lovgivningen i alle medlemslandene kunne potensielt bli anvendt på samme område, og det skadelidte offeret ville kunne velge den mest fordelaktige lovgivningen.

Forsikringsselskaper vil nok ønske en avklaring om at EU-retten ikke står i veien for å innta klausuler om territorialbegrensning i sine forsikringsvilkår, velkommen. Generaladvokatens uttalelse er formelt kun rådgivende, men EU-domstolen følger den som hovedregel.