14. mars avsa EU-domstolen den foreløpig siste avgjørelsen i et langvarig sakskompleks kjent som Micula-saken: EU-domstolen fant at Storbritannia hadde brutt sin forpliktelse etter utmeldelsesavtalen med EU da landets høyesterett i 2020 tillot fullbyrdelse av en voldgiftsavgjørelse om utbetaling av erstatning fra Romania til to svenske investorer. EU-domstolen mener erstatningen kan være i strid med EUs statsstøtteregler, og at det var brudd på EU-rettens lojalitetsprinsipp at Storbritannia tillot fullbyrdelse av voldgiftsavgjørelsen.

Saken går tilbake til 2005, og gjelder to svenske statsborgere med rumensk bakgrunn (brødrene Micula) som hadde gjort betydelige investeringer i Romania. De mottok statsstøtte under en rumensk støtteordning som var i kraft på det tidspunktet, og som hadde planlagt varighet til 1. mars 2009. I forberedelsene på å bli EU-medlem, som en tilpasning til EUs statsstøtteregler, opphevet Romania i 2005 denne støtteordningen. Brødrene Micula hevdet at avviklingen av ordningen var i strid med en bilateral investeringsavtale mellom Sverige og Romania, og tok saken inn for voldgiftstribunalet ICSID. I en avgjørelse fra 2013 tilkjente ICSID dem en erstatning på ca. 178 MEUR, for støtte de hadde gått glipp av mellom februar 2005 og mars 2009. EU-kommisjonen mente imidlertid at utbetaling av erstatningen ville være i strid med EUs statsstøtteregler, noe den slo fast i en avgjørelse fra 2015. Investorene anket avgjørelsen: De mente erstatningen gjaldt et brudd på den bilaterale investeringsavtalen begått før Romania ble EU-medlem 1. januar 2007, og at statsstøttereglene derfor ikke gjaldt. De fikk medhold i førsteinstansretten i 2016, men dommen ble omgjort av EU-domstolen i 2022. EU-domstolen la vekt på at voldgiftsavgjørelsen som tilkjente erstatningen, ble avsagt etter at Romania var blitt EU-medlem. Saken ble sendt tilbake til førsteinstansretten for ny vurdering, og er fortsatt ikke avgjort.

Parallelt med sakene i EUs egne instanser, forsøkte imidlertid Micula å få godkjent og fullbyrdet voldgiftsavgjørelsen i Storbritannia i henhold til ICSID-konvensjonen. Britiske domstoler suspenderte en stund saken med henvisning til de pågående prosessene i EUs egne domstoler, og nasjonale domstolers lojalitetsplikt. I februar 2020 godkjente likevel Storbritannias høyesterett fullbyrdelse av voldgiftsavgjørelsen i Storbritannia. Høyesterett benektet ikke at lojalitetsplikten fortsatt i prinsippet gjaldt i henhold til Storbritannias utmeldelsesavtale med EU. Begrunnelsen var derimot knyttet til en bestemmelse i EUs traktatverk som sier at avtaler medlemsstatene har inngått med tredjeland før EU-tiltredelsen, skal respekteres (en del slike avtaler må i stedet reforhandles når staten søker medlemskap). Høyesterett la til grunn at Storbritannia hadde tiltrådt den ICSID-konvensjonen, som også omfatter tredjeland, før landet ble EU-medlem, og at det derfor ikke var i strid med EU-retten å tillate fullbyrdelse av voldgiftsavgjørelser i henhold til ICSID-konvensjonen.

Dommen fra Storbritannias høyesterett falt ikke i god jord i Kommisjonen, som innledet traktatbruddprosedyre mot Storbritannia. I forrige ukes avgjørelse ga altså EU-domstolen Kommisjonen medhold: I motsetning til Storbritannias høyesterett, la EU-domstolen avgjørende vekt på at både Romania og Sverige var EU-land. Dermed kunne ikke Storbritannia vise til traktatenes unntak for avtaler med tredjeland alene fordi også tredjeland er parter i ICSID-konvensjonen. At saken ikke var endelig avgjort i EUs egne domstoler, var heller ikke avgjørende. Lojalitetsplikten, som for eksempel kan innebære å forelegge spørsmål for EU-domstolen og/eller utsette avgjørelsen, gjelder også der det er en risiko for motstridende avgjørelser fordi saken allerede er under etterforskning av Kommisjonen eller verserer for EUs domstoler.

Sakskomplekset er omfattende og reiser en rekke juridiske problemstillinger. Den siste avgjørelsen er likevel også interessant som illustrasjon på noen mer overordnede spørsmål:

For det første er den et eksempel på at traktatbrudssøksmål også kan gjelde avgjørelser fra domstolene, ikke bare avgjørelser av politiske myndigheter som regjeringen, nasjonalforsamlingen eller lokale myndigheter.  

For det andre viser den at EU-retten fortsatt får betydning for Storbritannia, selv om landet trakk seg ut av EU i januar 2020, dvs. før høyesterettsdommen ble avsagt. Storbritannia var imidlertid på dette tidspunktet i en overgangsperiode som varte til og med 31. desember 2020, der landet i all hovedsak fortsatt var bundet av EU-retten. Saken illustrerer dessuten at brudd på EU-retten i overgangsperioden kan behandles av EUs domstoler også senere: EU-domstolen viste i avsnitt 50 i avgjørelsen til at den i henhold til utmeldelsesavtalen kan behandle saker «brought before it by the Commission […] within four years after the end of the transition period, which […] extended from 1 February 2020 to 31 December 2020 […], where the Commission considers that the United Kingdom has failed to fulfil an obligation under the Treaties before the end of that transition period».

Ikke minst gir saken nok en illustrasjon på det kompliserte forholdet mellom bilaterale investeringsavtaler og EU-retten. Mange EU-land har inngått slike avtaler med land som senere er blitt EU-medlemmer selv. I EU (og i EØS) er imidlertid investorer beskyttet av EU-rettens egne regler (blant annet kapitalbevegelsesfriheten og etableringsfriheten) og håndhevingsmekanismer. Et system med parallelle regler og egne håndhevingsmekanismer som ligger utenfor EU-retten kan ifølge Kommisjonen føre til særbehandling av investorer fra enkelte EU-land, og at EU-rettens forrang undergraves. Kommisjonen har lenge ansett slike avtaler for å være i strid med EUs traktater og gått til sak mot medlemsstatene for å få dem fjernet, samt intervenert i voldgiftssaker basert på bilaterale investeringsavtaler mellom medlemslandene. I 2018 (C-284/16 Achmea) slo også EU-domstolen fast at voldgiftsklausuler i bilaterale investeringsavtaler mellom EU-land, var i strid med EU-retten. EU-domstolens avgjørelser i Micula-saken, både i 2022 og forrige ukes avgjørelse, må ses i lys av Achmea-saken. En del jurister har imidlertid kritisert Kommisjonen og EUs domstoler for å undergrave ICSID-konvensjonen og forutberegnelighet for investorer. De fleste EU-landene inngikk i 2020 en avtale om å avskaffe bilaterale investeringsavtaler seg imellom.

Også i Norge har bilaterale investeringsavtaler med voldgiftsklausuler vært omstridte. Norge har ikke inngått nye slike avtaler siden 90-tallet. Dette skyldes ikke minst spørsmålet om overføring av domsmyndighet. Et annet eksempel på kontroverser rundt bilaterale investeringsavtaler i Norge, er Snøkrabbe-saken, der et latvisk rederi hadde påberopt den nå oppsagte investeringsavtalen mellom Norge og Latvia i forbindelse med fangst av snøkrabbe i farvannene rundt Svalbard. Se nærmere omtale av saken og norske bilaterale investeringsavtaler i bakgrunnsinformasjonen til europautvalgets møte 1. februar 2024. Siden Norge gjennom EØS-avtalen tar del i EUs indre marked, vil våre investeringsavtaler med andre EØS-land dessuten reise mange av de samme problemene som for EU-landene. Norge har derfor, i lys av oppsigelsen av slike avtaler mellom de fleste EU-land, inngått oppsigelsesavtaler eller innledet forhandlinger om dette med de EØS-landene vi har slike avtaler med.