Ærede presidentskap,
Statsråder,
Representanter,
Funksjonærer,
Kjære alle sammen,

Takk for invitasjonen til å åpne Lillestortinget på vegne av Stortinget. Sist jeg var her var i 2014. Den gang feiret vi Grunnlovens 200-årsjubileum, og det første Lillestortinget fant sted som en del av den offisielle markeringen.

Det som er fantastisk med Lillestortinget er at det har fortsatt, blitt en suksess og del av undervisningen her. Det har også inspirert andre skoler til å ingangsette sine Lillestortinget. Det er flott!

Lillestortinget er ikke bare viktig i undervisningsøyemed og for å fremme politisk forståelse. Det er viktig for demokratiet vårt.

For selv om helsetilstanden til det norske demokratiet i dag er god, kan vi aldri ta det for gitt at det vil vedvare. Demokratiet er ikke noe som bare er. Demokratiet er i endring, og det må vedlikeholdes etter hvert som verden rundt forandrer seg. Respekten for og forståelsen av de demokratiske prinsipper og verdier ligger ikke i våre gener, men må fornyes for hver generasjon.

Det norske demokratiet, slik vi kjenner det, utfordres jevnlig. Og jeg vil gjerne få lov til å dvele ved tre betydelige utfordringer, hvor dere som unge engasjerte samfunnsborgere spiller en særlig viktig rolle:

1. Den ene handler om representativitet. Altså hvordan skal samfunnet sikre at alle samfunnsgrupper er representert i organisasjoner, i kommunestyrer, på Stortinget og andre steder der viktige demokratiske beslutninger tas.
2. Det andre henger tett sammen med det første og dreier seg om deltakelse. Altså hvordan vi ikke bare lar oss representere, men også deltar i samfunnet.
3. Den tredje handler om den demokratiske offentligheten, og positive og negative sider ved nye diskusjonsfora.

Om representativitet

 I fjor høst var det valg til kommunestyrer og fylkesting. Valgdeltakelsen var på ca. 60 % – altså var det bare 6 av 10 som valgte å bruke stemmeretten sin.

Dette er nedslående tall. Tendensen fra tidligere valg er nedadgående. Det er bekymringsverdig i et representativt demokrati som vårt. Mine medrepresentanter på Stortinget og jeg er valgt av folket til å representere det. Stemmeretten er den måten hver enkelt av oss kan påvirke hvem vi representeres av, og derigjennom bidra til å utvikle det samfunnet vi ønsker.

Neste høst er det stortingsvalg. Da stemmes det over hvem som skal ha den politiske makten i landet vårt – hvem som skal beslutte hvordan samfunnet vårt skal utvikle seg videre. Det er jo ganske viktig, vil nå jeg mene. Som førstegangsvelgere håper jeg dere alle velger å bruke stemmeretten. Det er helt avgjørende for at vårt demokrati og samfunnssystem skal fungere.

Om deltakersamfunnet

Samtidig er valgdeltagelse bare én side av det større spørsmålet om politisk deltakelse. Demokrati er ikke bare et spørsmål om å putte stemmesedler i urnene.

Demokrati handler også om hvordan vi gir av oss selv og møter andre i de fellesskap vi deltar i.

Samfunnet vårt blir stadig mer mangfoldig. En av de aller største oppgavene som ligger foran oss handler om at alle skal føle seg som reelle og likeverdige deltakere. Enkelte grupper eller individer skal ikke få utdefinere seg, eller føle seg utdefinert, fra fellesskapet. Utenforskap er ikke forenlig med tilhørighet og tillit.

Følelsen av avmakt og av å stå utenfor fellesskapet kan ha mange røtter: økonomiske, helsemessige, kulturelle og livssynsmessige. Det er viktig å sørge for at nye grupper i samfunnet, som den voksende innvandrerbefolkningen, tas imot og inkluderes i fellesskapet.

Vi politikere kan tilrettelegge noe gjennom nytenkning om politiske prosesser og betingelser for demokratisk deltakelse. Men hva kan vi som enkeltmennesker gjøre – hvordan kan dere bidra til bredere deltakelse her på skolen, i organisasjoner dere deltar i, eller senere i arbeidslivet?

Kanskje dere gjennom Lillestoringet får nye ideer som vi kan ta med videre i dette arbeidet.

Kjenner dere Faten Mahdi Al-Hussaini? Hennes historie er svært spesiell. Hun er en ung muslim, vokst opp i Norge i et konservativt muslimsk miljø. I dag jobber hun i en organisasjon som hun selv er medstifter av, Just Unity. Deres formål er å forebygge radikalisering og ekstremisme blant ungdom i Norge.

Det mest interessante med Faten er at hun er et eksempel på en representant fra det muslimske miljøet som nå bekjemper ekstremisme innenfra.

Antallet ekstremister i Norge er heldigvis lite, men som vi så smertelig har fått erfare, kan én enkelt gjøre ubotelig skade.

Noe vet vi om årsakene til at enkelte velger ekstremisme fremfor oppslutning om det bestående samfunnet:

Voldelig ekstremisme og radikaliseringsprosesser kan skje innenfor alle typer totalitære livssyn og politiske ideologier. Men felles for alle disse bevegelsene er at de livnærer seg på at grupper og individer føler seg satt til side. Ekstremismen slår rot og får vokse der mange nok opplever at det politiske systemet ikke klarer å løse hverdagens utfordringer.

Vi har alle et ansvar for å forebygge. Hvordan tror dere vi best kan forebygge og motvirke radikalisering? Utdanningssystemet er selvsagt en viktig faktor, og kanskje dere som unge engasjerte elever kan bidra til å finne nye løsninger.

Om demokratisk offentlighet

Verden har alltid endret seg. For noen av oss virker det som den endrer seg stadig raskere. Dere er den digitale verdens aller mest hjemmevante innbyggere.

Dette handler også om demokrati.

Mobiltelefonen deres åpner døren til all verdens kunnskap og informasjon. Samtidig har dere også tilgang til veldig lukkede rom, lukkede fora hvor dere, hvis dere vil, kan møte utelukkende andre som mener og tenker akkurat det samme som dere gjør. Er det en god ting? Kanskje ikke alltid.

Informasjonskanaler og møteplasser hører med blant demokratiets viktigste rammebetingelser. Nye kommunikasjoner bryter ned eksisterende barrierer og skaper forutsetning for politisk aktivitet blant flere. Det er bra. Det er grunnleggende positivt at flere får anledning til å si sin mening om samfunnspolitiske spørsmål.

Samtidig er det mange utfordringer knyttet til ulike debattfora. Hets og hatefulle ytringer preger mange kommentarfelt. Blant annet har Dagbladet besluttet å stenge sine kommentarfelt på dagbladet.no.

Samtidig er det også en utfordring at samfunnsdebatten kan forsvinne og bli splittet opp i mange små diskusjoner i lukkede rom.

Når for eksempel anti-islamske ekstremister fra hele verden finner hverandre i lukkede nettfora i stedet for å få meningene sine konfrontert og korrigert av andre i nærmiljøet, får de ekstreme meningene og ytterpolene større mulighet til å tiltrekke seg folk.

Hvordan tror dere vi kan bidra til at nettdebatter blir fruktbare meningsutvekslinger og ikke fora for offentlig hets eller lukkede meningsfora?

Denne debatten grenser selvfølgelig tett opp til debatten om ytringsfrihet. To spørsmål har preget debatten siden de barbariske angrepene på ytringsfriheten i København og Paris i 2015.

Det første spørsmålet handler om hvordan vi kan forsvare og bevare ytringsfriheten mot krefter som vil true den og begrense den.

Og det andre om ytringsfrihetens grenser. Hvor går grensene? Hvem skal trekke opp grensene, og hvordan skal de trekkes?

Hvorfor dukker disse spørsmålene opp på nytt og på nytt? Selvsagt fordi vi erfarer at ytringsfriheten ikke er fri for omkostninger. Som andre friheter kommer ytringsfriheten fra tid til annen i konflikt med andre interesser og rettigheter. Ytringsfriheten er intenst til stede i skjæringspunktet mellom juss, politikk og etikk.

Loven er klar: Hatytringer, rasisme og oppfordring til vold er forbudt. Ut over det skal vi kunne si og mene hva vi vil. Det betyr at lovens rammer for ytringsfriheten er vide, svært vide. Slik skal og må det være.

Dette innebærer blant annet at alle former for autoriteter skal tåle å bli utfordret, kritisert og harselert med. Det gjelder både politiske og religiøse autoriteter og økonomiske maktgrupper, institusjoner og offentlige personer.

Samtidig er det en annen, opplagt side ved saken: den som ytrer seg står ansvarlig for ytringene sine. Frimodig bruk av ytringsfriheten vil føre til at vi støter an mot andres grenser og følelser.

Dette er også perspektiver jeg synes dere gjerne kan ta med dere i debattene dere nå skal ha på Lillestortinget.

Jeg ønsker dere lykke til med dette fantastiske initiativet. Engasjer dere, utfordre hverandre og ha en god debatt! Takk!