Dag Erik Elgin, Eva Klerck Gange og Eivind Torkjelsson foran verket «Vox Populi Norway» i komitéhuset på Stortinget. Foto: Stortinget.

Dag Erik Elgin, Eva Klerck Gange og Eivind Torkjelsson foran verket «Vox Populi Norway» i komitéhuset på Stortinget. Foto: Stortinget.

«Folkets stemme» i Stortingets komitéhus

Utenfor høringssalene i Stortinget henger Fiona Tans verk «Vox Populi Norway» (2004). Senere versjoner av verket stilles nå ut på Museet for samtidskunst. 

Den nederlandske kunstneren Fiona Tan laget verket «Vox Populi Norway» («Folkets røst Norge») i 2004 på bestilling fra Stortinget. Verket, som består av 267 fotografier hentet fra private, norske fotoalbum, skulle bli det første i en serie på fem sammen med «Vox Populi Sydney» (2006), «Vox Populi Tokyo» (2007), «Vox Populi Switzerland» (2011) og «Vox Populi London» (2012). Nå stilles London-, Tokyo- og Sydney-versjonene ut på Museet for samtidskunst. 

Hvordan havnet «Vox Populi Norway» i Stortinget?

Møt tre som vet alt om veggen utenfor høringssalene: Stortingets kunsthistoriker Eivind Torkjelsson, kunstner og kurator Dag Erik Elgin og Eva Klerck Gange, kurator for Nasjonalmuseets nye utstilling «Fiona Tan. Tidens geografi» i Museet for samtidskunst.

Hvordan havnet en nederlandsk kunstner i det norske parlamentet?

Kunstner Dag Erik Elgin: – Da jeg ble spurt om å ta det kuratoriske ansvaret for innkjøp av kunst til det nye komitéhuset, sto det i statuttene at kunstnerne skulle være norske, men jeg syntes det var naturlig at Stortingets kunstsamling gjenspeiler at vi er del av et internasjonalt samfunn. Det var altså både kunstnerisk og politisk betinget å ville åpne opp for internasjonale kunstnere. Det var en liten kamp, men slik ble det. Fiona Tan sa heller ikke ja med en gang, men så kom hun på befaring til Stortinget, og da ble hun veldig begeistret.

Hvem er kunstneren som har brakt private, norske fotoalbum til Stortinget?

Kurator Eva Klerck Gange: – Fiona Tan er en nederlandsk kunstner med høy stjerne internasjonalt. Mennesker har alltid hatt en sentral plass i Fiona Tans kunst, og minner og identitet er gjennomgående temaer. Tan utforsker både det individuelle og det kollektive minnet. Hos Fiona Tan handler det ikke først og fremst om forskjeller mellom kulturer, men om hva det er som forener kulturer.

Kunstner Dag Erik Elgin: – Helt konkret arbeidet hun i «Vox Populi» med allerede eksisterende billedmateriale, med det vi kan kalle kulturell historisk hukommelse. Temaet hukommelse er for Tan ofte knyttet til bilder hun møter, og ikke nødvendigvis til bilder hun har laget selv. «Vox Populi» består av bilder fra private fotoalbum – i møte med de offentlige representative portrettene i Stortinget.

Hvorfor foto fra private, norske fotoalbum?

Kunstner Dag Erik Elgin: – I dette oppdraget tok vi utgangspunkt i den unike portrettradisjonen i Stortinget, hvor alle folkevalgte får sitt portrett på veggen. Disse portrettene handler nettopp om å bli fotografert i embeds medfør. Samtidig er de folkevalgte representanter for helt alminnelige mennesker. Det er dette Fiona Tan behandler i «Vox Populi»: Hun konfronterer de politiske portrettene med private portretter.

Fiona Tan ble inspirert av de små fotografiene av stortingsrepresentantene som henger  i korridorene i stortingsbygningen. Foto: Stortinget.

Kunsthistoriker Eivind Torkjelsson: – Det er også et viktig poeng at Fiona Tan selv helt konkret lot seg inspirere av de små fotografiene av de folkevalgte representantene – fotografier som henger i korridorene i stortingsbygningen – inkludert bildeformatet og de små, brune rammene.

Hvorfor akkurat utenfor høringssalene?

Kunstner Dag Erik Elgin: – Folk kommer til høringssalene for å påvirke politiske prosesser og møte de folkevalgte representantene. På vei inn til høringssalene møter publikum store representative portretter, som Munchs portrett av statsminister Otto Blehr. Deretter møter de private fotografier, hvor de som er avbildet ikke er portrettert i kraft av sin stilling, men i kraft av å være mennesker. I «Vox Populi» møter de seg selv og sitt eget liv – representert gjennom et kunstverk.

Kunsthistoriker Eivind Torkjelsson: – Og plasseringen er jo perfekt: Verket er et portrett av Norge, som er plassert utenfor høringssalene, og som heter «Folkets røst». Jeg spurte Fiona Tan om hun hentet tittelen fra stortingsbygningens fasade, hvor det egentlig skulle stå «Vox Populi – Vox Dei» over publikumsinngangen, men det kjente hun ikke til. Det kunne vært en fin lesning, bortsett fra at den ikke stemmer.

Hvor kommer alle albumfotoene fra?

Kunstner Dag Erik Elgin: – Selve innsamlingen av foto fant sted i syv norske byer, fra Svalbard i nord til Kristiansand i sør. Assistenten til Fiona Tan, kunstneren Jan Høvo, reiste rundt og kontaktet familier – først gjennom brev, deretter på telefon – og samlet så inn foto etter kriterier som kunstneren hadde satt opp for å sikre et bredt sosialt snitt.

Hvilken rolle spiller verket i Stortingets kunstsamling?

Kunsthistoriker Eivind Torkjelsson: – Det spiller en viktig rolle. Med dette verket åpnet Stortingets kunstsamling for første gang opp for utenlandsk kunst – av internasjonalt format. Det flotte nå er jo at verket, og Stortingets kunstsamling for øvrig, aktiveres gjennom utstillingen i Museet for samtidskunst.

Vox Populi-serien består av verk fra ulike steder i verden. Hva kjennetegner det norske «folkets stemme»?

Kunsthistoriker Eivind Torkjelsson: – Det er som å sitte hjemme hos bestemor og bla i fotoalbum! Selv om ikke tanten og bestemoren min er avbildet, så kjenner jeg igjen situasjonene. Det er klare norske kulturelle referanser, som 17. mai og julefeiringer. Det tar litt tid før man ser sammenhengen mellom bildene, men hvis man trer litt tilbake, så ser man at det er en tydelig livsfrisekarakter, fra fødsel til begravelse, gjennom viktige livsfaser og gjennom alle fire årstider.

Kurator Eva Klerck Gange: – Det er nettopp livsløpet som er særegent ved det norske verket i «Vox Populi»-serien – som i alt består av fem verk. «Vox Populi Tokyo» er for eksempel mer formelt, nærmest offisielt med sine oppstilte gruppebilder, mens «Vox Populi Sydney» er avslappet og privat. Her handler det om uformelle møtesteder, strandliv og hyggelig samvær. Fiona Tan har helt bevisst startet hvert verk i serien med et konsept. Hun har gått metodisk til verks for å gi hvert «Vox Populi»-verk sin egen karakter og stemme.

Hvordan oppleves verket av folk som ser det?

Kurator Eva Klerck Gange: – Det Fiona Tan er spesielt god til, er å involvere oss som betraktere. Selv om verket er metodisk lagt opp, har det en åpenhet. Det handler ikke om rigide kategorier. Man kan hele tiden finne nye sammenhenger. Både visuelle sammenhenger og historier. Og man kan skape nye historier selv, med sin egen private historie og minner – det er noe Fiona Tan selv er opptatt av, at man inkluderer sine egne fortellinger.

Kunsthistoriker Eivind Torkjelsson: – Fiona Tan løfter det intime til noe universelt, og jeg tror det er det som treffer de som ser verket – mye mer enn de fleste andre kunstverkene i Stortinget. Folk fremhever gjerne dette verket. Jeg vet for eksempel at noen av sikkerhetsvaktene stopper opp ved «Vox Populi», igjen og igjen. Det er et mangefasettert verk som folk ikke blir ferdig med.

Kunstner Dag Erik Elgin: – Kanskje blir beslutningstakerne litt påvirket også, og tenker at dette er menneskene vi er her for. Et annet viktig aspekt er at dette så til de grader er i ferd med å bli et historisk verk. Våre barn omgås bilder på en helt annen måte, og har ikke det forholdet til fotoalbum som vi har. Det gjør at historien kommer veldig nær, man blir klar over sin begrensede eksistens.

Gjør det noe med et kunstverk at det er utstilt på Stortinget og ikke i et museum?

Kunsthistoriker Eivind Torkjelsson: – Folk er opptatt av kunstverkene her på en helt annen måte enn i gallerier. Kunsten tolkes i lys av politikk – både rommet, stedet og institusjonen gir assosiasjoner til politikk. Min favoritthistorie er hun som i kunstverket «Goodbye Pleasent Hill Road» av Clay Ketter kun ser at Stortinget har vedtatt å bygge en vei, en vei som går rett frem og gjør at man må rive et hus i veien for veien. Den assosiasjonen ville hun aldri fått i et galleri.

Utstillingen «Fiona Tan. Tidens geografi» – hvorfor er den aktuell akkurat nå?

Kurator Eva Klerck Gange: – Da vi begynte å arbeide med utstillingen, sto minner og identitet frem som tydelige temaer i Fiona Tans kunst. Det er temaer som var veldig sentrale på 80-tallet, men jeg lurte på hvordan publikum ville motta det nå. Ville det treffe? Så fikk Patrick Modiano Nobelprisen i litteratur i 2014, og hos ham er nettopp særlig minner et viktig tema. Da ble vi trygge på at temaene minner og identitet fortsatt er relevante – i høyeste grad.

Hvordan kan utstillingen berøre publikum?

Kurator Eva Klerck Gange: – Fiona Tans kunst handler om deg og meg, om våre minner og vår identitet. Det er en dyp klang i utstillingen, samtidig som det er en veldig dempet utstilling hvor folk får anledning til å delta selv. I dag tar vi bilder som kanskje bare skal vare ett sekund. I denne utstillingen får publikum mulighet til å fordype seg.

Felles «Vox Populi»-omvisninger i januar

Det blir søndagsomvisninger med start i Stortinget og fortsettelse i Nasjonalmuseet 17. og 31. januar 2016 kl. 13.30. Her er det begrenset antall plasser: 30 personer. Interesserte må melde seg på. Mer informasjon kommer i januar.

Stortingets kunstsamling

Stortingets kunstsamling består av omtrent 800 verk. I 1914 kjøpte Stortinget for første gang kunst til eget hus i form av 18 portretter til Eidsvollgalleriet. Utsmykningen av komitéhuset var det største kunstprosjektet i Stortinget siden ombygningene i 1950-årene, og utsmykningen av trappehallen og vandrehallen. 

Les mer om kunstvandringer i Stortinget

Les brosjyren «Stortinget – bygningen og kunsten» av Eivind Torkjelsson


Sist oppdatert: 13.11.2015 10:38