Søk

Innhold

10. Merknader til de enkelte bestemmelsene i ny lov

10.1 Til kapittel 1 Innledende bestemmelser

Til § 1 Formål

Bestemmelsen er ny og angir formålet med loven. Formålet er at alle som har blitt valgt inn på Stortinget, har mulighet til å utøve stortingsvervet på like vilkår, uavhengig av geografisk tilhørighet og livssituasjon. I noen situasjoner innebærer det at like tilfeller behandles likt, mens likhet i andre situasjoner oppnås ved å utjevne forskjeller i forutsetningene. Se omtale av prinsipp 1 om like vilkår for stortingsrepresentantene i punkt 2.2 og Dokument 18 (2021–2022).

Videre skal loven legge til rette for ordninger som kompenserer for kostnader og behov som følger av vervet. Ordningene skal kompensere for tilleggsutgifter som representantene har ved å utføre vervet, men ordningene skal ikke dekke kostnader representantene også ville hatt uten et verv som folkevalgt. Se omtale av prinsipp 3 om at ordningene skal kompensere for kostnader som følger av vervet, i punkt 2.2 og Dokument 18 (2021–2022).

Formålsbestemmelsen rammer inn loven og vil være veiledende i tolkningen av de øvrige bestemmelsene. På den måten kan bestemmelsen bidra til at begrunnelsen for ordningene blir tydeligere i regelverket og i praktiseringen av det. De øvrige prinsippene som omtales i punkt 2.2 og Dokument 18 (2021–2022), utgjør også bakgrunnen for loven og er relevante i tolkningen selv om de ikke gjenspeiles direkte i formålsbestemmelsen. Dette gjelder prinsipp 2 om at ordningene skal ha et tydelig formål som er godt begrunnet i behov knyttet til vervet, prinsipp 4 om at ordningene skal være rimelige sammenlignet med ytelser og velferdsordninger i samfunnet for øvrig, prinsipp 5 om at ordningene skal være åpne og transparente, blant annet ved at informasjon om ordningene blir gjort aktivt tilgjengelig for allmennheten, og prinsipp 6 om at ordningene skal være underlagt god forvaltning med betryggende kontroll og reaksjonsformer.

Til § 2 Virkeområde og definisjoner

Bestemmelsen viderefører stortingsgodtgjørelsesloven § 1 med enkelte justeringer.

Første ledd regulerer det saklige virkeområdet for loven. Loven regulerer den godtgjørelsen stortingsrepresentanter får etter Grunnloven § 65. Grunnloven § 65 er hjemmelsgrunnlaget for stortingsrepresentantenes godtgjørelse. Videre regulerer loven også andre ytelser for stortingsrepresentanter. Dette viderefører og utvider stortingsgodtgjørelsesloven § 1 om at loven har regler om dekning av utgifter mv. Pendlerbolig, forsikringer, omstillingsytelse og utgiftsdekning ved reiser er eksempler på andre ytelser som reguleres i loven.

Andre ledd angir at loven gjelder for valgte stortingsrepresentanter og for fast møtende og innkalte vararepresentanter. I tillegg gjelder loven for andre der dette er særskilt fastsatt. Andre som omfattes av loven, kan for eksempel være Stortingets presidentskap, som utøver myndigheten som er tillagt Stortinget etter loven, eller organer som blir bedt om å utlevere opplysninger med hjemmel i § 23.

I tredje og fjerde ledd defineres fast møtende og innkalte vararepresentanter. Definisjonene videreføres uten endringer fra stortingsgodtgjørelsesloven § 1 tredje og fjerde ledd og har ikke vært en del av utvalgets mandat.

Femte ledd er nytt og definerer hva som menes med hjemsted. Det er der representanten har bostedsadresse i Folkeregisteret og faktisk bosted. Det forutsettes samsvar mellom representantens faktiske bosted og bostedsadressen i Folkeregisteret, og at representanten har bostedsadresse i tråd med reglene i folkeregisterloven, herunder særregelen i folkeregisterloven § 5-4 slik den er foreslått endret. Begrepet hjemsted brukes i bestemmelsene om reisedekning og dekning av utgifter til flytting. Se for øvrig merknaden til § 12 og omtalen av den foreslåtte endringen av særregelen i folkeregisterloven i punkt 3.2.3.

Sjette ledd er nytt og definerer hva som menes med kjørelengde. Med kjørelengde menes strekning på vei, og det tas utgangspunkt i bil som transportmiddel. I andre punktum presiseres det at kjørelengde også omfatter strekning over vann hvor rutebåt eller ferje kan benyttes på regelmessig basis. Dersom vei medfører kjøring rundt vann, men det foreligger et godt utbygd kommunikasjonstilbud med rutebåt eller ferje, regnes kjørelengden som den korteste av disse.

Se også merknadene til stortingsgodtgjørelsesloven § 2 i Innst. 51 L (2016–2017). Se omtale av kjørelengde og avstandskrav i punkt 4.5.1.

Til § 3 Stortingets godtgjøringsutvalg

Ikke en del av mandatet.

10.2 Til kapittel 2 Godtgjørelsen

Til § 4 Stortingsrepresentanters godtgjørelse

Ikke en del av mandatet.

Til § 5 Innkalte vararepresentanters godtgjørelse

Ikke en del av mandatet.

Til § 6 Tilleggsgodtgjørelse

Ikke en del av mandatet.

Til § 7 Forskudd på godtgjørelse

Ikke en del av mandatet.

Til § 8 Godtgjørelse ved permisjoner

Bestemmelsen viderefører stortingsgodtgjørelsesloven § 7, med enkelte justeringer.

Første, andre og tredje ledd er ikke en del av mandatet.

Fjerde ledd er nytt og regulerer godtgjørelsen ved permisjoner på grunn av sykdom eller skade. Dersom permisjonen varer i tolv måneder eller mer, reduseres godtgjørelsen etter tolv måneder til seks ganger grunnbeløpet i folketrygden, jf. første punktum. Videre regulerer andre punktum et krav om å fungere i vervet i 26 uker før representanter som har hatt permisjon på grunn av sykdom eller skade, igjen gis full godtgjørelse ved en ny permisjon på grunn av sykdom eller skade. Kravet speiler det tilsvarende kravet i folketrygdloven § 8-12 tredje ledd om ny opptjeningstid for rett til sykepenger.

I nytt femte ledd presiseres det at representantene ved velferdspermisjoner kun i særlige tilfeller kan beholde godtgjørelsen helt eller delvis. Videre kan det bare besluttes at godtgjørelsen beholdes i en tidsavgrenset periode, selv om permisjonen er innvilget inntil videre. Dette fremgikk av den tidligere stortingsgodtgjørelsesloven, men ble flyttet til særmerknaden i 2016. Flyttingen fra særmerknaden til lovteksten innebærer ingen realitetsendring, men synliggjør i loven at presidentskapets adgang til å innvilge fortsatt godtgjørelse ved velferdspermisjoner er snevrere enn ved andre permisjoner.

Sjette ledd er justert sammenlignet med stortingsgodtgjørelsesloven § 7 fjerde ledd. For det første er foreldrepermisjon tatt med i opplistingen av hvilke permisjoner som gir rett til å beholde godtgjørelsen. For det andre er de direkte henvisningene til folketrygdloven kapittel 14, arbeidsmiljøloven kapittel 12 og reglene i Hovedtariffavtalen erstattet med en generell henvisning til at representantene har rett til å beholde godtgjørelsen etter tilsvarende regler som for ansatte i staten, så langt de passer. De tre regelsettene er ikke likelydende og regulerer dels ordninger som ikke fullt ut er forenlige med vervet som stortingsrepresentant, for eksempel ammepermisjon og gradert uttak av foreldrepenger med delvis permisjon og delvis arbeid. At reglene gjelder så langt de passer, innebærer at det må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle hvilke deler av regelverket for ansatte i staten som er anvendelige, og hvilke som ikke er forenlige med vervet.

Se også merknadene til stortingsgodtgjørelsesloven § 7 i Innst. 51 L (2016–2017).

10.3 Til kapittel 3 Dekning av utgifter til reise

Til § 9 Generelt om reiseutgifter

Bestemmelsen viderefører i hovedsak stortingsgodtgjørelsesloven § 8, med enkelte justeringer.

Når Stortinget dekker utgiftene til en reise, skal representanten reise på den mest kostnadseffektive måten, så langt det er forenlig med reisens formål, jf. første ledd første punktum. I vurderingen er det avgjørende hva som er kostnadseffektivt for Stortinget, ikke for representanten selv. Det må tas hensyn til både pris og tidsbruk i vurderingen. Etter første ledd andre punktum kan representanter ta klima- og miljøhensyn ved bestilling og gjennomføring av reiser. Bestemmelsen er flyttet til loven fra retningslinjene om reisedekning, der det også fremgår at klima- eller miljøgevinsten likevel må stå i et rimelig forhold til merkostnaden ved å benytte miljøvennlige alternativer.

Det følger av andre ledd at stortingsrepresentantene skal levere reiseregninger snarest mulig etter at reisen er gjennomført. Dette viderefører og presiserer stortingsgodtgjørelsesloven § 8 tredje ledd. For reiser der utlegg er betalt direkte av Stortinget, kan Stortinget etter § 25 gjøre trekk i godtgjørelsen eller andre ytelser dersom utleggene ikke er dokumentert innen tre måneder. Den alminnelige foreldelsesfristen etter foreldelsesloven er tre år.

Etter tredje ledd stilles det krav om at reisene skal dokumenteres så langt det lar seg gjøre, også om Stortinget bare dekker en del av utgiften. Begrensningen om at reisene skal dokumenteres «så langt det lar seg gjøre» er ny i loven, men har fremgått av retningslinjene for reisedekning. Bestemmelsen gjenspeiler at ikke alle reisene stortingsrepresentantene gjennomfører, kan dokumenteres. Representanten må redegjøre i reiseregningen for årsaken til at dokumentasjon ikke kan skaffes.

Etter den gjeldende stortingsgodtgjørelsesloven skal også reiser som i sin helhet dekkes av andre enn Stortinget, dokumenteres. Denne regelen er ikke videreført. Reiser der Stortinget bare dekker en del av utgiften, skal imidlertid fortsatt dokumenteres.

Fjerde ledd gir Stortingets presidentskap en generell hjemmel til å gi retningslinjer om dekning av utgifter til reiser. Det kan blant annet gis retningslinjer om dekning av utgifter til tjenestereiser. Se også hjemmel for retningslinjer i § 11 sjette ledd.

Se også merknadene til stortingsgodtgjørelsesloven § 8 i Innst. 524 L (2020–2021) og Innst. 51 L (2016–2017).

Til § 10 Tjenestereiser

Bestemmelsen viderefører i hovedsak stortingsgodtgjørelsesloven § 9, med enkelte språklige justeringer og tillegg.

Første ledd viderefører og samler stortingsgodtgjørelsesloven § 9 første og andre ledd. Det følger av første ledd første punktum at Stortinget dekker utgiftene til representantenes tjenestereiser innenlands og utenlands etter bestemmelser i eller i medhold av kapittel 3. I tillegg til øvrige ledd i § 10 innebærer dette at kravene i § 9 gjelder for tjenestereiser. Retningslinjer gitt i medhold av § 9 fjerde ledd kan også omfatte regler om dekning av utgifter til tjenestereiser. Videre fremgår det av første ledd andre punktum at tjenestereiser skal skje i samsvar med statens reiseavtaler. Det er dermed fortsatt tre regelsett som regulerer dekning av reiseutgifter for representantene: loven, retningslinjer og statens reiseavtaler. Dette innebærer ingen realitetsendring.

Etter første ledd tredje punktum må reisen ha sammenheng med vervet som stortingsrepresentant, og reisens formål og innhold må i hovedsak være tjenesterelatert for at Stortinget skal dekke utgiftene. Hovedregelen er at alle reiser innenlands som ikke er daglige arbeidsreiser eller pendlerreiser, er tjenestereiser. Reiser som ikke har sammenheng med vervet som stortingsrepresentant, dekkes likevel ikke. Det må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle om reisens formål og innhold i hovedsak er tjenesterelatert. Reiseutgifter i forbindelse med arrangementer i regi av egen partiorganisasjon dekkes dersom arrangementet er relevant for vervet som stortingsrepresentant. Det er kun reise- og oppholdsutgifter som kan kreves dekket, kostnader til selve arrangementet dekkes ikke. Reiseutgifter i forbindelse med rent sosiale arrangementer i regi av komiteene eller partigruppene dekkes heller ikke, med mindre deltakelsen vurderes som relevant for vervet som stortingsrepresentant.

Det følger av andre ledd at representanten må være mer enn 50 kilometers kjørelengde borte fra sitt hjemsted for å få dekket utgifter til hotellovernatting og diett på tjenestereiser innenlands. Representantens hjemsted er der vedkommende har bostedsadresse i Folkeregisteret og faktisk bosted, jf. definisjonen i § 2 femte ledd. Avstandskravet på 50 kilometer gjenspeiler det endrede avstandskravet for tildeling av pendlerbolig og dekning av pendlerreiser, jf. §§ 11 og 12. Avstandskravet gjelder kjørelengde og inkluderer strekning over vann der rutebåt eller ferje kan benyttes, slik det følger av definisjonen i § 2 sjette ledd. På komitéreiser og andre organiserte arrangementer som er direkte forbundet med utøvelse av vervet som stortingsrepresentant, kan utgifter til hotellovernatting og diett dekkes selv om representanter er nærmere hjemstedet enn 50 kilometer. Det samme gjelder når overnatting nærmere enn 50 kilometer fra hjemstedet inngår som del av en lengre reise, slik at retur til hjemstedet underveis gjør at reisen blir urimelig lang. Bestemmelsen er ny, se omtale i punkt 5.5.

Tredje ledd omhandler reiser som krever godkjenning. Tjenestereiser utenlands i forbindelse med de faste parlamentarikerdelegasjoners virksomhet skal være godkjent av delegasjonsleder, jf. første punktum. Stortingets presidentskap skal godkjenne alle andre tjenestereiser utenlands, jf. andre punktum. Bestemmelsen viderefører stortingsgodtgjørelsesloven § 9 tredje ledd.

Etter fjerde ledd kan representanten bare få dekket dokumenterte utgifter til overnatting. Dette er i tråd med statens reiseavtaler. Bestemmelsen viderefører stortingsgodtgjørelsesloven § 9 fjerde ledd, men ordet «legitimerte» er erstattet med «dokumenterte».

Hovedregelen etter femte ledd første punktum er at Stortinget ikke dekker reiseutgifter for ledsager. Etter andre punktum kan Stortinget likevel dekke slike utgifter helt eller delvis når det er nødvendig at ledsageren er med på reisen. Dette er først og fremst aktuelt der presidentskapets medlemmer, parlamentariske ledere og øvrige representanter har offisielle representasjonsoppdrag på vegne av Stortinget, som statsbesøk og lignende. Ledsager på tjenestereiser kan også være nødvendig for representanter med funksjonsnedsettelse som har behov for assistanse for å kunne gjennomføre reisen. Bestemmelsen viderefører og utvider stortingsgodtgjørelsesloven § 9 femte ledd, som kun åpner for å dekke utgifter til ledsager når det er nødvendig for å ivareta Stortingets representative funksjoner. Det fremgår av femte ledd tredje punktum at tapt arbeidsinntekt for ledsageren ikke dekkes.

Sjette ledd første punktum åpner for at Stortingets presidentskap kan beslutte at representanter på tjenestereise får dekket nødvendige merutgifter til barnetilsyn, eller reise- og oppholdsutgifter for én barnepasser. Det er en forutsetning at reisen er nødvendig for at representanten skal kunne utføre sine kjerneoppgaver som stortingsrepresentant. Andre punktum begrenser muligheten for utgiftsdekning etter første punktum til barnet fyller ett år, med mindre det foreligger særlige grunner som tilsier noe annet. Eksempelvis vil det kunne oppstå tilfeller der det ikke er andre som kan passe barnet, og reisen i så fall ikke vil kunne gjennomføres. Etter tredje punktum dekkes ikke tapt arbeidsinntekt for barnepasseren. Bestemmelsen viderefører stortingsgodtgjørelsesloven § 9 sjette ledd.

Det følger av syvende ledd at deltakelse ved begravelser og bisettelser behandles som tjenestereiser. Forutsetningen er at deltakelsen har tilknytning til vervet som stortingsrepresentant. Representanten må selv vurdere om deltakelsen har tilknytning til vervet. Bestemmelsen er ny i loven, men er hentet fra retningslinjene for reisedekning.

Det fremgår av åttende ledd at Stortinget kan gi en representant forskudd til utgifter til tjenestereiser. For å kunne få slikt forskudd må representanten levere reiseregning på forhånd.

Se også merknadene til stortingsgodtgjørelsesloven § 9 i Innst. 51 L (2016–2017).

Til § 11 Reiser i forbindelse med fravær fra hjemmet

Bestemmelsen viderefører i hovedsak stortingsgodtgjørelsesloven § 10, med enkelte justeringer. Avstandskravet for å få dekket reiseutgifter er gjennomgående økt fra 40 kilometer til 50 kilometer, i tråd med øvrige endringer om avstand.

Første ledd første punktum slår fast at Stortinget anses som fast arbeidssted for representantene. Etter første ledd andre punktum regnes reiser mellom Stortinget og bosted, herunder pendlerbolig eller privat bolig, normalt som arbeidsreiser, som ikke dekkes av Stortinget. Dette gjelder også for representanter som har sitt hjemsted mer enn 50 kilometer fra Stortinget, men velger å ikke ha pendlerbolig. Bestemmelsen viderefører stortingsgodtgjørelsesloven § 10 første ledd første og andre punktum, men begrepet «privatreiser» er tatt ut. Dette innebærer ingen realitetsendringer.

Etter andre ledd får representanter som har sitt hjemsted mer enn 50 kilometers kjørelengde fra Stortinget, dekket utgifter til reiser til og fra Stortinget ved tiltredelse og fratredelse, sesjonsåpning og avslutning. Representantens hjemsted er der vedkommende har bostedsadresse i Folkeregisteret og faktisk bosted, jf. definisjonen i § 2 femte ledd. Kjørelengden regnes etter definisjonen i § 2 sjette ledd.

Tredje ledd regulerer pendlerreiser og viderefører stortingsgodtgjørelsesloven § 10 tredje ledd. Representanter som har sitt hjemsted mer enn 50 kilometers kjørelengde fra Stortinget, kan få dekket reiseutgifter til og fra Stortinget eller pendlerboligen og representantens hjemsted inntil én gang per uke, jf. tredje ledd første punktum. Representanter som har sitt hjemsted mer enn 50 kilometer fra Stortinget, men som velger å ikke ha pendlerbolig, enten tildelt av Stortinget eller privat, får ikke dekket pendlerreiser etter bestemmelsen. Disse representantene omfattes av første ledd, og reisene til Stortinget regnes som arbeidsreiser. Dette innebærer ingen realitetsendring. Avstandskravet skal vurderes på samme måte som etter § 12, altså 50 kilometers kjørelengde, medberegnet strekning over vann der rutebåt eller ferje kan benyttes. Etter tredje ledd andre punktum får representanter med barn under 18 år som bor på hjemstedet, dekket utgifter til inntil én ekstra hjemreise per uke. Den ekstra pendlerreisen dekkes til og med det kalenderåret barnet fyller 18 år. Etter stortingsgodtgjørelsesloven var aldersgrensen 20 år. Det er tatt inn et nytt tredje punktum som åpner for at det i særlige tilfeller kan gjøres unntak fra aldersgrensen. Slikt unntak kan være aktuelt dersom barnet har funksjonsnedsettelse. Et eventuelt unntak må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Tredje ledd fjerde punktum viderefører at innkalte vararepresentanter som er innkalt for en kortere periode enn én hel uke, ikke får dekket ekstra pendlerreise etter andre ledd.

Stortinget dekker ytterligere én pendlerreise til og fra hjemsted og Stortinget eller pendlerboligen i uker med helligdag på tirsdag, onsdag eller torsdag, jf. fjerde ledd første punktum. Det presiseres i fjerde ledd andre punktum at det dekkes inntil to pendlerreiser i slike uker, også for de som har barn under 18 år og som dermed omfattes av andre ledd andre punktum. Bestemmelsen viderefører stortingsgodtgjørelsesloven § 10 fjerde ledd.

Femte ledd gir grunnlag for dekning av reiseutgifter for en reise til og fra Stortinget og hjemsted eller annet innlands oppholdssted, for representanter som har permisjon på grunn av sykdom, skade eller velferdsgrunner. I motsetning til de øvrige bestemmelsene kan det etter denne bestemmelsen dekkes utgifter til et annet innenlands oppholdssted enn hjemstedet, for eksempel til et behandlings- eller rekreasjonssted. Bestemmelsen viderefører stortingsgodtgjørelsesloven § 10 femte ledd.

Det følger av sjette ledd første punktum at Stortingets presidentskap kan gi retningslinjer om dekning av utgifter til reiser nevnt i første ledd (arbeidsreiser) i særlige tilfeller. Bestemmelsen innebærer en presisering av stortingsgodtgjørelsesloven § 10 første ledd andre punktum, som viser til at arbeidsreiser betraktes som privatreiser og dekkes av representantene selv, med mindre noe annet er særskilt bestemt. Det presiseres at slike tilfeller kan være ved sykdom eller skade, sene møter, ved hasteinnkalling til møter som ledd i den parlamentariske virksomheten eller når reisen skyldes ekstraordinære forhold i arbeidet. Listen er ikke uttømmende. Adgangen til å gi retningslinjer om dekning av arbeidsreiser ved sykdom eller skade er ment å videreføre stortingsgodtgjørelsesloven § 10 første ledd fjerde punktum om at representanter som er syke eller skadet, kan få dekket særlige utgifter til transport til og fra Stortinget, men innebærer at bestemmelser om dette skal gis i retningslinjer istedenfor i loven. Slik utgiftsdekning er i hovedsak aktuelt dersom representanten ellers ville blitt sykmeldt, og det er kun utgifter som overstiger representantens ordinære transportutgifter til og fra Stortinget, som skal kunne dekkes. Bestemmelser om dekning av arbeidsreiser i de nevnte tilfellene inngår i retningslinjene for reisedekning, og det er en forutsetning at reisen kan dekkes skattefritt.

Videre fremgår det av sjette ledd andre punktum at Stortingets presidentskap også kan gi retningslinjer om dekning av utgifter til reiser nevnt i andre ledd (pendlerreiser) ved innkalling til møter på kort varsel. Bestemmelsen erstatter og snevrer inn hjemmelen i stortingsgodtgjørelsesloven § 10 om at presidentskapet i særlige tilfeller kan utvide antallet pendlerreiser per uke.

Syvende ledd regulerer hvilke utgifter som dekkes ved bruk av egen bil til reiser etter § 11. Ved bruk av egen bil dekkes kilometergodtgjørelse ved et påslag på fradragssatsen for reiser mellom hjem og arbeid med 1 krone per kilometer. Bestemmelsen innebærer en reduksjon i satsen sammenlignet med stortingsgodtgjørelsesloven § 10 sjette ledd, som viser til at det dekkes kilometergodtgjørelsen etter satsene for tjenestereiser i staten.

Stortingsgodtgjørelsesloven § 10 syvende ledd om pendlerdiett videreføres ikke. Se omtale i Dokument 18 (2021–2022) punkt 5.4.

Se også merknadene til stortingsgodtgjørelsesloven § 10 i Innst. 51 L (2016–2017) og Innst. 524 L (2020–2021).

10.4 Til kapittel 4 Pendlerbolig og øvrige økonomiske ytelser

Til § 12 Tildeling av pendlerbolig

Bestemmelsen er ny og lovfester pendlerboligordningen, som tidligere kun har vært regulert i retningslinjer.

Første ledd angir hvem som kan tildeles pendlerbolig. Dette er stortingsrepresentanter og fast møtende vararepresentanter. Fast møtende vararepresentanter er representanter som møter for stortingsrepresentanter som er utnevnt til statsråder, statssekretærer eller politiske rådgivere i regjeringen, eller for avdøde stortingsrepresentanter, jf. § 2.

For å kunne bli tildelt pendlerbolig må representanten ha bostedsadresse i Folkeregisteret og faktisk bosted mer enn 50 kilometers kjørelengde fra Stortinget. For å ha bostedsadresse etter forslaget til den foreslåtte endringen av særregelen i folkeregisterloven må representanten ha egen, privat bolig på stedet. Se omtale av dette i punkt 3.2.3. Som det fremgår der, innebærer kravet om egen, privat bolig at representanten må ha et reelt eie- eller leieforhold til en bolig for å bli registrert med bostedsadresse etter særregelen. Det er folkeregistermyndigheten som skal kontrollere om vilkårene for bostedsregistrering er oppfylt.

Kravet om at representanten også må ha faktisk bosted mer enn 50 kilometers kjørelengde fra Stortinget, skal fange opp de tilfellene der representantene ikke har korrekt bostedsadresse i Folkeregisteret. Vilkårene om bostedsadresse i Folkeregisteret og faktisk bosted mer enn 50 kilometer fra Stortinget skal gjenspeile at hensikten med den foreslåtte endringen av særregelen i folkeregisterloven er at representanten skal være bostedsregistrert på det faktiske bostedet, og det presiseres i andre punktum at faktisk bosted skal være registrert som bostedsadresse i Folkeregisteret i tråd med reglene i folkeregisterloven, herunder den foreslått endrede særregelen i folkeregisterloven § 5-4. Faktisk bosted skal dermed ikke forstås som et selvstendig kriterium for tildeling av pendlerbolig, men har en kontrollfunksjon som fanger opp de tilfellene der bostedsadressen i Folkeregisteret ikke samsvarer med det faktiske bostedet. Vilkåret har også en pedagogisk funksjon overfor representantene ved å synliggjøre samsvar mellom faktisk bosted og folkeregistrert adresse etter forslaget til endret særregel. Se omtalen av dette i punkt 4.5.5 og 4.5.6. Representanter som tildeles pendlerbolig, har opplysningsplikt om forhold som kan medføre at vilkårene ikke lenger er oppfylt, jf. § 22.

Kjørelengde omfatter strekning over vann hvor rutebåt eller ferje kan benyttes, jf. definisjonen i § 2 sjette ledd. Dette innebærer at representanter som bor på steder der kjørelengden på vei er over 50 km, men som kan benytte ferje og få kortere reisevei, ikke vil oppfylle avstandskravet for å få tildelt pendlerbolig.

Etter bestemmelsen «kan» representanten tildeles pendlerbolig. Pendlerbolig er dermed ikke en ubetinget rettighet for representantene som oppfyller vilkårene. Det er opp til Stortinget å vurdere om en representant tildeles bolig, men ettersom pendlerboligordningen er begrunnet i at stortingsrepresentanter må ha et sted å bo mens de møter fysisk på Stortinget, må det foreligge svært gode grunner for at en søknad fra en representant som ellers oppfyller vilkårene, skal avslås.

Det følger av første ledd tredje punktum at pendlerbolig ikke tildeles representanter som disponerer bolig innenfor avstandskravet. Avstandskravet er 50 km kjørelengde fra Stortinget, jf. første punktum.

Andre ledd presiserer hva som menes med å disponere bolig. Representanten regnes for å disponere en bolig dersom representanten gjennom et eie- eller leieforhold står fritt til å bruke hele eller deler av den på daglig basis. Dette er en lovfesting og videreføring av presiseringen i dagens retningslinjer for tildeling av pendlerbolig. Det kreves ikke at representanten selv eier eller leier. Representanten vil også kunne anses for å disponere boligen dersom det er noen andre i husstanden som eier eller står oppført på leiekontrakten. I andre ledd andre punktum fremgår det at representanten ikke anses å disponere en bolig dersom den i sin helhet er utleid. Det er en forutsetning at leieforholdet er etablert på det tidspunktet det søkes om pendlerbolig, jf. andre ledd tredje punktum. Representanten må kunne dokumentere leieforholdet.

I tredje ledd åpnes det for at representanter som ikke oppfyller vilkårene i første ledd, likevel kan tildeles pendlerbolig i særlige tilfeller. For å bli tildelt bolig etter tredje ledd må representanten ha behov for bolig, enten på grunn av funksjonsnedsettelse eller andre tungtveiende grunner. At behovet kan oppstå «av andre tungtveiende grunner» er en sikkerhetsventil som åpner for å hindre urimelige utslag av vilkårene for tildeling i første ledd. Bestemmelsen skal praktiseres restriktivt. Representanter som ikke oppfyller vilkårene, men som kan sannsynliggjøre at de vil oppfylle dem innen kort tid, kan for eksempel tildeles pendlerbolig på dette grunnlaget. Det samme gjelder representanter som kan ha behov for bolig av sikkerhetshensyn.

Det fremgår av fjerde ledd at representanter som tildeles pendlerbolig, skal inngå en avtale med Stortinget om bruk av boligen. Slik avtale inngås også i dag, med hjemmel i retningslinjene for tildeling av pendlerboliger punkt 3. Dagens standardavtale regulerer blant annet utrustning, vedlikehold og tilgang til boligen. Etter fjerde ledd andre punktum kan avtalen inneholde regler om økonomisk kompensasjon. Avtalen kan for eksempel regulere erstatning ved skade på boligen, gebyr ved alvorlige brudd på avtalen eller et vederlag dersom andre enn den nærmeste familien bor sammen med representanten i pendlerboligen. Alvorlige brudd på avtalen kan også medføre at tildelingen av pendlerbolig trekkes tilbake.

Femte ledd første punktum pålegger representanter som er tildelt pendlerbolig, umiddelbart å informere Stortingets administrasjon om forhold som kan medføre at vilkårene for tildeling ikke lenger er oppfylt. Bestemmelsen presiserer opplysningsplikten, jf. § 22, når det gjelder pendlerboligene. Slike forhold kan for eksempel være endringer av bosted innenfor eller utenfor avstandskravet eller at representanten disponerer bolig innenfor avstandskravet. Informasjon skal gis av eget tiltak. Representantens plikt til å informere etter bestemmelsen gjelder alle forhold som kan medføre at vilkårene ikke lenger er oppfylt. Ved endringer i bosted åpner sikkerhetsventilen i tredje ledd for tildeling av pendlerbolig selv om representanten midlertidig ikke oppfyller vilkårene. Det følger av femte ledd andre punktum at representanten skal rapportere om bruken av pendlerboligen når Stortinget ber om det. Administrasjonen sender ut et rapporteringsskjema årlig, der representantene bekrefter opplysningene som tidligere er oppgitt, og opplyser om det er andre som bor i boligen.

Det følger av sjette ledd at Stortingets presidentskap kan gi retningslinjer om tildeling og bruk mv. av pendlerbolig. Det vil være aktuelt å gi retningslinjer om det som ikke er flyttet til loven fra de eksisterende retningslinjene, for eksempel om tildeling av ulike typer leiligheter, om søknadsprosessen, dokumentasjonskrav og mer detaljerte krav til rapportering. I tillegg bør det gis retningslinjer om tildeling av pendlerbolig i særlige tilfeller, jf. tredje ledd.

Se også omtalen i kapitlene 3 og 4.

Til § 13 Reaksjoner ved brudd på bestemmelser om pendlerbolig

Bestemmelsen er ny og lovfester reaksjoner ved brudd på bestemmelser om pendlerbolig.

Etter første punktum kan Stortinget gi skriftlig advarsel til representanter som er tildelt pendlerbolig ved brudd på bestemmelser gitt i eller i medhold av § 12 eller brudd på opplysningsplikten i § 22. Brudd på disse bestemmelsene kan for eksempel være feil opplysninger som har begrenset betydning, eller mangelfull rapportering som ikke er vesentlig.

Ved gjentatte eller alvorlige brudd følger det av andre punktum at Stortinget kan trekke tilbake tildelingen av pendlerbolig. Fremleie av boligen er eksempel på et alvorlig brudd som i seg selv kan medføre at tildelingen trekkes tilbake. Ved mindre alvorlige brudd kan tildelingen kun trekkes tilbake dersom bruddene gjentar seg.

Reaksjoner som er ilagt etter bestemmelsen, hindrer ikke representanten i å søke om pendlerbolig på et senere tidspunkt.

I tillegg til reaksjoner etter bestemmelsen kommer regler om brudd på avtalen om bruk av pendlerboligen, herunder eventuelle bestemmelser om økonomisk kompensasjon. Dersom representanten får tildelt pendlerbolig uten å ha krav på det, eller ikke informerer Stortinget om at vilkårene ikke lenger er oppfylt, kan Stortinget kreve tilbakebetalt den økonomiske verdien av pendlerboligen i tråd med § 25.

Se også omtalen i punkt 4.9.3.

Til § 14 Utgifter til flytting

Bestemmelsen viderefører stortingsgodtgjørelsesloven § 11, med enkelte justeringer.

Det følger av første ledd at stortingsrepresentanter og fast møtende vararepresentanter kan få dekket nødvendige utgifter til én flytting fra hjemsted til en bolig nærmere enn 50 kilometers kjørelengde fra Stortinget og én flytting fra en bolig nærmere enn 50 kilometers kjørelengde fra Stortinget til hjemsted. Stortingsgodtgjørelsesloven § 11 omtaler kun flytting til og fra Oslo. Dette er endret til en bolig innenfor avstandskravet som ellers legges til grunn i regelverket, slik at muligheten til å få dekket flyttekostnader ikke er begrenset til flytting til Oslo kommune. Representantens hjemsted er der vedkommende har bostedsadresse i Folkeregisteret og faktisk bosted, jf. definisjonen i § 2 femte ledd. Kjørelengde omfatter strekning over vann hvor rutebåt eller ferje kan benyttes, jf. definisjonen i § 2 sjette ledd.

Det er ikke et vilkår at flyttingen skjer til en av Stortingets pendlerboliger. Det er kun nødvendige utgifter som dekkes. Stortinget «kan» dekke flyttekostnader etter bestemmelsen og er for eksempel ikke pliktig til å dekke kostnader ved en eventuell flytting lenger vekk fra Stortinget for representanter som flytter innen avstandskravet. I første ledd andre punktum videreføres at Stortinget ikke dekker flyttekostnader for innkalte vararepresentanter.

Det presiseres i andre ledd at kostnader ved flytting mellom pendlerboliger ikke dekkes. Bestemmelsen viderefører stortingsgodtgjørelsesloven § 11 andre ledd.

Etter tredje ledd kan Stortingets presidentskap gi retningslinjer om dekning av utgifter til flytting. Retningslinjer om flytting inngår i dag i retningslinjene om reisedekning.

Se også merknadene til stortingsgodtgjørelsesloven § 11 i Innst. 51 L (2016–2017).

Til § 15 Dekning av utgifter til overnatting

Bestemmelsen er ny i loven og lovfester en ordning som i dag omtales på Stortingets intranett. Bestemmelsens andre ledd viderefører stortingsgodtgjørelsesloven § 10 første ledd tredje punktum.

Det følger av første ledd at Stortinget ved behov kan dekke representantenes utgifter til overnatting på hotell. Bestemmelsen retter seg mot representanter som ikke har pendlerbolig. Stortinget er ikke forpliktet til å dekke slike utgifter.

Sene stortings- eller komitémøter eller perioder med høy arbeidsbelastning nevnes som eksempler på tilfeller der det kan være aktuelt å dekke utgifter til overnatting på hotell. Som hovedregel bør møtet avsluttes etter kl. 22 på kvelden for å danne grunnlag for at Stortinget dekker hotell, men det bør også være rom for praktiske hensyn ettersom det kan være usikkert når et sent møte avsluttes. Perioder med høy arbeidsbelastning vil for eksempel være innspurt i vårsesjonen og før jul og perioder med budsjettforhandlinger. Listen over tilfeller som kan begrunne dekning av utgifter til hotell, er ikke uttømmende.

Andre ledd regulerer overnatting for innkalte vararepresentanter. Bestemmelsen viderefører stortingsgodtgjørelsesloven § 10 første ledd tredje punktum. Det fremgår at vararepresentantene får dekket utgifter til overnatting i den tiden de gjør tjeneste. Det er de faktiske utgiftene til overnatting som dekkes. Ved kortere innkallinger dekkes normalt utgifter til overnatting på hotell, mens de ved lengre innkallinger får tilbud om opphold i en av Stortingets pendlerboliger.

Etter tredje ledd kan Stortingets presidentskap gi nærmere retningslinjer om dekning av utgifter til overnatting. Det kan for eksempel gis retningslinjer om hvordan overnatting som skal dekkes, skal bestilles, og om hvordan oppgjøret foregår.

Til § 16 Dekning av innkalte vararepresentanters utgifter til barnepass

Bestemmelsen viderefører stortingsgodtgjørelsesloven § 13 med enkelte språklige justeringer.

Det følger av første punktum at innkalte vararepresentanter i særlige tilfeller kan få dekket nødvendige og dokumenterte utgifter til barnepass. Det må vurderes konkret hva som utgjør nødvendige utgifter, men det er i hovedsak aktuelt å dekke mindre reisekostnader og betaling til barnepasser. Utgiftsdekning forutsetter søknad til Stortingets presidentskap. Det fremgår av andre punktum at tapt arbeidsinntekt for barnepasser ikke dekkes. Dette er i tråd med reguleringen av dekning av utgifter til barnepass på tjenestereiser i § 10 sjette ledd.

Til § 17 Dødsfall, yrkesskade og forsikringer

Bestemmelsen viderefører stortingsgodtgjørelsesloven § 19 med enkelte språklige justeringer og et nytt femte ledd.

Hvis en stortingsrepresentant eller fast møtende vararepresentant dør i løpet av valgperioden, følger det av første ledd første punktum at de etterlatte får utbetalt representantens godtgjørelse for hele dødsmåneden og de tre påfølgende månedene. I tillegg dekkes nødvendige utgifter i forbindelse med begravelsen, jf. andre punktum.

Det følger av andre ledd at også nødvendige utgifter i forbindelse med begravelsen til innkalte vararepresentanter som dør under reise til eller fra Stortinget eller i perioden innkallingen gjelder, dekkes.

Etter tredje ledd skal stortingsrepresentanter eller fast møtende vararepresentanter ha gruppelivsforsikring tilsvarende ansatte i staten. Gruppelivsforsikring omfatter ytelser ved dødsfall. Også innkalte vararepresentanter skal ha gruppelivsforsikring for den perioden innkallingen gjelder. Tredje ledd om gruppelivsforsikring gjelder også for stortingsrepresentanter som er i regjering. Det er de til enhver tid gjeldende reglene for statsansatte som også skal gjelde for representantene, herunder bestemmelsene i yrkesskadeforsikringsloven og Hovedtariffavtalen.

Fjerde ledd regulerer ytelser ved yrkesskade. Stortingsrepresentanter eller fast møtende vararepresentanter har rett til ytelser ved yrkesskade tilsvarende ansatte i staten. For innkalte vararepresentanter gjelder retten den perioden innkallingen gjelder. Retten gjelder også stortingsrepresentanter som er i regjering. Det er de til enhver tid gjeldende reglene for statsansatte som også skal gjelde for representantene, herunder bestemmelser i yrkesskadeforsikringsloven og Hovedtariffavtalen.

Femte ledd er nytt og synliggjør at Stortinget kan tegne andre forsikringer for stortingsrepresentantene enn det som fremgår av bestemmelsen for øvrig. Dette gjøres for å sikre at representantene har en helhetlig forsikringspakke som er tilpasset særegenheter ved vervet. Se omtale av den gjeldende forsikringspakken i punkt 8.1.

Se også omtale av stortingsgodtgjørelsesloven § 19 i Innst. 51 L (2015–2016) og av den tidligere stortingsgodtgjørelsesloven § 11 i Innst. 89 L (2011–2012) og Innst.19 L (2014–2015).

Til § 18 Feriepenger

Bestemmelsen viderefører stortingsgodtgjørelsesloven § 14 andre ledd og regulerer feriepenger for vararepresentanter. Etter første punktum får innkalte vararepresentanter feriepenger etter satsene som gjelder for ansatte i staten, herunder satsene som er fastsatt i hovedtariffavtalene i staten. Feriepengene utbetales på siste ordinære utbetalingsdag før avbrytelse av Stortingets forhandlinger i juni. Feriepengegrunnlaget beregnes på grunnlag av den mottatte godtgjørelsen i foregående kalenderår, jf. andre punktum. Reglene om feriepenger gjelder etter tredje punktum også for fast møtende vararepresentanter som trer ut av Stortinget mellom 1. januar og 30. juni. Bestemmelsen innebærer ingen realitetsendringer.

Stortingsgodtgjørelsesloven § 14 første, tredje og fjerde ledd videreføres ikke, som følge av at feriepengeordningen for øvrig avvikles. Se omtale i punkt 8.4 og Dokument 18 (2021–2022) punkt 5.9.

Se også merknadene til stortingsgodtgjørelsesloven § 14 Innst. 51 L (2016–2017) og merknadene til den tidligere stortingsgodtgjørelsesloven § 10 i Innst. 89 L (2011–2012) og Innst. 334 L (2012–2013).

10.5 Til kapittel 5 Omstillingsytelse

Til § 19 Omstillingsytelse

Bestemmelsen regulerer omstillingsytelse ved uttreden fra vervet. Bestemmelsen er ny, men viderefører store deler av stortingsgodtgjørelsesloven §§ 15 og 16 om fratredelsesytelse og etterlønn med enkelte endringer.

Omstillingsytelsen slår sammen de tidligere ordningene med fratredelsesytelse og etterlønn. Formålet med ordningen er å sikre avtroppende stortingsrepresentanter inntekt i en overgangsperiode. Omstillingsytelsen er todelt, og de siste seks månedene er forbeholdt representanter med en bestemt ansiennitet.

Første ledd slår fast at omstillingsytelse i inntil tre måneder kan tilstås stortingsrepresentanter og fast møtende vararepresentanter som ikke fortsetter på Stortinget etter valg. Det er ikke knyttet spesifikke vilkår til ytelsesperioden, med unntak av at ytelsen kan bortfalle eller avkortes ved annen inntekt.

Omstillingsytelse i inntil tre måneder kan også tilstås fast møtende vararepresentanter som trer ut av Stortinget i løpet av valgperioden, og innkalte vararepresentanter som har møtt sammenhengende i minst 12 måneder i én valgperiode, jf. første ledd andre og tredje punktum. Det følger av første ledd fjerde punktum at innkalte vararepresentanter som har møtt i et kortere tidsrom enn 12 måneder, i særlige tilfeller kan tilstås omstillingsytelse i inntil én måned. Dette kan for eksempel gjelde vararepresentanter som ikke har en stilling å gå tilbake til. Andre til fjerde punktum viderefører stortingsgodtgjørelsesloven § 15 andre ledd.

Andre ledd regulerer omstillingsytelse i ytterligere seks måneder for representanter som har vært valgt inn eller møtt fast på Stortinget sammenhengende i minst to valgperioder. En valgperiode er fire år, og kravet om sammenhengende perioder viser til de to foregående valgperiodene. Det presiseres i andre punktum at fast møtende vararepresentanter oppfyller kravet om å ha møtt fast i minst to valgperioder dersom varaperioden begynner i forbindelse med utnevning av regjering i direkte sammenheng med et stortingsvalg. For å kunne motta omstillingsytelse i ytterligere seks måneder er det et vilkår etter tredje punktum at representanten dokumenterer at vedkommende enten er aktivt arbeidssøkende, starter egen virksomhet eller gjennomfører kompetanseheving.

Aktiv arbeidssøking kan for eksempel dokumenteres ved jobbsøknader, meldekort eller lignende.

For etterlønn var det et vilkår i loven at kompetanseheving måtte være «relevant». I retningslinjene fremgikk det at kompetansehevingen skulle være «nødvendig og relevant». Dette vilkåret er ikke videreført, se punkt 6.2.2. Kompetanseheving kan dokumenteres ved opptak til utdanningsinstitusjon eller kurs og eventuelt dokumentasjon på faktisk deltakelse.

Arbeid i forbindelse med oppstart av egen virksomhet er et nytt grunnlag for å motta omstillingsytelse sammenlignet med etterlønnsordningen, som eksplisitt er avgrenset mot etablering eller ny oppstart av egen virksomhet. For å få omstillingsytelse på dette grunnlaget forutsettes det at arbeidet med oppstart av virksomheten er representantens hovedbeskjeftigelse. Målet bør være å etablere en varig virksomhet. Både etablering av ny virksomhet og å starte opp igjen en tidligere etablert virksomhet omfattes. Derimot omfattes ikke overtakelse av en eksisterende aktiv virksomhet. Hvis det er flere som starter virksomhet sammen, skal den som får omstillingsytelse, ha en eierandel på over 50 prosent, slik kravet er for mottakere av dagpenger som etablerer egen virksomhet. Arbeidet kan for eksempel dokumenteres ved arbeidsplaner, stiftelsesdokumenter, kontakt med relevante offentlige myndigheter og lignende.

Det følger av andre ledd fjerde punktum at ytelsen i ytterligere seks måneder opphører når representanten fyller 67 år. Denne grensen speiler folketrygdloven § 4-23 om at retten til dagpenger faller bort når medlemmet fyller 67 år. Omstillingsytelsen utbetales til og med den måneden representanten fyller 67 år. Fra månedsskiftet etter 67-årsdagen opphører ytelsen.

Andre ledd femte punktum åpner for at kravet om ansiennitet kan fravikes i særlige tilfeller. Bestemmelsen er mest aktuell for de som har vært fast møtende vararepresentanter, og som ikke fullt ut oppfyller kravene i første og andre punktum.

Det følger av både første og andre ledd at representantene «kan tilstås» omstillingsytelse. Det er altså ikke en rettighet, men det skal gode grunner til for at ytelsen ikke skal innvilges dersom vilkårene ellers er oppfylt. Kan-skjønnet åpner ikke for at Stortinget vurderer den avtroppende representantens formue. Ytelsen er kun behovsprøvd når det gjelder løpende inntekt, og formue er derfor ikke relevant. Derimot kan Stortinget avslå en søknad om omstillingsytelse fordi det vil virke urimelig å innvilge den, for eksempel dersom søkeren er tiltalt eller dømt for bedrageri mot Stortinget.

Tredje ledd regulerer nivået på omstillingsytelsen. Nivået er ulikt for periodene på henholdsvis tre måneder og ytterligere seks måneder, slik nivået har vært ulikt mellom fratredelsesytelse og etterlønn. Det følger av første punktum at ytelsen etter første ledd tilsvarer den månedlige godtgjørelsen. Ytelsen i ytterligere seks måneder tilsvarer 66 prosent av godtgjørelsen, jf. andre punktum. Det presiseres i tredje punktum at tilleggsgodtgjørelse eller forhøyet godtgjørelse ikke inngår i grunnlaget for omstillingsytelse. Ytelsesnivået i de to periodene tilsvarer nivået for dagens fratredelsesytelse og etterlønn. Se §§ 3 og 6 om godtgjørelse og tilleggsgodtgjørelse.

I fjerde ledd presiseres det at ytelsen etter første ledd ikke kan innvilges for mer enn til sammen tre måneder i løpet av én og samme valgperiode. Dette er en videreføring av den eksisterende begrensningen for fratredelsesytelsen i stortingsgodtgjørelsesloven § 15 tredje ledd.

Etter femte ledd kan presidentskapet gi retningslinjer om omstillingsytelsen. Det kan for eksempel gis retningslinjer om dokumentasjon på vilkårene og om den praktiske søknadsprosessen.

Se også omtalen i kapittel 6 og merknader til stortingsgodtgjørelsesloven §§ 15 og 16 i Innst. 51 L (2016–2017) og Innst. 524 L (2020–2021).

Til § 20 Bortfall og avkorting av omstillingsytelse

Bestemmelsen regulerer bortfall og avkorting av omstillingsytelsen og tilsvarer i hovedsak stortingsgodtgjørelsesloven § 18 om bortfall og avkorting av fratredelsesytelse og etterlønn. Regler om bortfall og avkorting av ytelsen speiler at formålet med ytelsen i hovedsak er inntektssikring i en overgangsperiode.

Utgangspunktet etter første ledd er at omstillingsytelsen faller bort eller avkortes dersom mottakeren opptjener annen inntekt i ytelsesperioden. Med opptjener menes at annen inntekt tidfestes til den perioden den er opptjent, ikke til utbetalingstidspunktet. Hvordan inntekten skal tidfestes, reguleres ikke i stortingsgodtgjørelsesloven § 18 og er dermed nytt. Annen inntekt defineres i punktlisten i første ledd andre punktum. Det dreier seg om arbeidsinntekt (skatteloven § 5-10), pensjon (skatteloven § 5-40), virksomhetsinntekt (§ 5-30) og kapitalinntekt (§ 5-20). Det vises til de nevnte bestemmelsene i skattelovgivningen for hvordan begrepene skal forstås.

Andre ledd regulerer bortfall av ytelsen i sin helhet. Dersom mottakeren av omstillingsytelse har bruttoinntekt fra stilling på minst 30 timer per uke eller pensjon på 80 prosent eller mer, faller hele ytelsen bort for den perioden inntekten gjelder. Ved inntekt fra stilling på mindre enn 30 timer per uke eller ved gradert pensjon på mindre enn 80 prosent avkortes omstillingsytelsen etter reglene i tredje ledd.

Tredje ledd regulerer avkorting av ytelsen og viderefører stortingsgodtgjørelsesloven § 18 første ledd bokstav b med enkelte justeringer. Den avkortes krone for krone mot annen inntekt i ytelsesperioden. Annen inntekt er definert i første ledd andre punktum. Det fremgår av bestemmelsen at det skal legges til grunn brutto arbeidsinntekt og pensjon og netto virksomhets- og kapitalinntekt. Nøyaktig hvilke inntekter innenfor de opplistede kategoriene som skal medføre avkorting av omstillingsytelsen, reguleres i retningslinjer. Se likevel omtale i punkt 6.3.2 om at kapitalinntekter i form av gevinst ved salg av bolig, selskap eller verdipapirer mv. ikke bør komme til avkorting. Med ytelsesperioden menes hele perioden det ytes omstillingsytelse, uavhengig av om perioden er forlenget, eller om representanten har søkt om ytelsen i flere runder.

Ved avkorting etter tredje ledd skal perioden den andre inntekten opptjenes eller gjelder, legges til grunn for hvilket beløp som skal avkortes, jf. også første ledd. Dette innebærer for eksempel at inntekt som er opptjent i november, medfører avkorting i omstillingsytelsen for november. Det følger av § 25 at avkortingen kan dekkes ved trekk i fremtidige ytelser.

Tredje ledd andre punktum viderefører stortingsgodtgjørelsesloven § 18 første ledd bokstav c og innebærer at inntekt som opptjenes i utlandet eller i Norge fra internasjonal organisasjon, regnes som inntekt etter tredje ledd selv om inntekten er skattefri i Norge.

Tredje ledd tredje punktum regulerer beløpsgrensen før omstillingsytelsen avkortes. Ytelsen avkortes ikke dersom annen inntekt i ytelsesperioden utgjør mindre enn 0,1 ganger grunnbeløpet i folketrygden. For fratredelsesytelse og etterlønn har grensen for avkorting vært 5 000 kroner i ytelsesperioden, jf. stortingsgodtgjørelsesloven § 18. Når beløpsgrensen isteden knyttes til grunnbeløpet i folketrygden, jf. folketrygdloven § 1-4, justeres beløpet i tråd med utviklingen i samfunnet for øvrig. I fjerde punktum presiseres det at hele beløpet kommer til avkorting hvis inntekten i perioden overstiger 0,1 ganger grunnbeløpet. Med unntak av beløpet innebærer dette en videreføring av stortingsgodtgjørelsesloven § 18 første ledd bokstav b andre og tredje punktum. Det følger av femte punktum at ytelsen ikke avkortes mot feriepenger etter § 18. Dette viderefører stortingsgodtgjørelsesloven § 18 første ledd bokstav d, men ettersom feriepengeordningen er endret slik at det kun er vararepresentanter som får feriepenger, innebærer det en endring i målgruppen.

I fjerde ledd fremgår det at mottakere av omstillingsytelse som blir kjent med at det er lagt til grunn for lav inntekt, umiddelbart må informere Stortinget og dokumentere den faktiske inntekten. Dersom den uriktige inntekten har medført at Stortinget har utbetalt for mye i omstillingsytelse, kan Stortinget kreve beløpet tilbakebetalt etter § 25.

Femte ledd hjemler presidentskapets mulighet til å gi retningslinjer om bortfall og avkorting av omstillingsytelsen, blant annet om hvilke inntekter som medfører avkorting.

Se også omtalen i punkt 6.3.2 og merknader til stortingsgodtgjørelsesloven § 18 i Innst. 51 L (2016–2017).

10.6 Til kapittel 7 Administrative bestemmelser og reaksjoner

Til § 21 Beslutningsmyndighet og retningslinjer

Bestemmelsen er ny og synliggjør ansvarsforholdene ved anvendelsen av loven.

Første ledd første punktum presiserer at Stortingets presidentskap utøver den myndigheten som er tillagt Stortinget i loven. Bestemmelsen gir uttrykk for at presidentskapet utøver delegert myndighet. Innenfor de rammer som er vedtatt av Stortinget, har presidentskapet et overordnet ansvar for administrative saker, jf. Stortingets forretningsorden § 9 a første ledd.

I første ledd andre punktum fremgår det at presidentskapet kan delegere myndighet etter loven til Stortingets direktør. Direktøren er leder for den administrative virksomheten i Stortinget. Bestemmelsen er tatt inn av pedagogiske hensyn. Presidentskapets generelle hjemmel til å delegere avgjørelsesmyndighet til direktøren i administrative saker fremgår av Stortingets forretningsorden § 9 a.

Stortingets presidentskap kan etter andre ledd gi retningslinjer om andre ytelser enn det som fremgår av loven. Loven angir dermed ikke uttømmende alle ytelsene stortingsrepresentantene får.

Til § 22 Opplysningsplikt

Bestemmelsen er ny i loven. Representantenes opplysningsplikt har tidligere fremgått av retningslinjene for fratredelsesytelse og etterlønn, men flyttes til loven fordi bestemmelser som gjelder plikter for søkere og mottakere av ytelser fra Stortinget, i større grad bør fremgå av lov.

Bestemmelsen regulerer opplysningsplikt for de som søker om, mottar og har mottatt ytelser fra Stortinget. Bestemmelsen har et videre virkeområde enn bestemmelsene i retningslinjene ved at opplysningsplikten gjelder alle ytelser fra Stortinget.

Det følger av første ledd at den som søker om ytelser fra Stortinget skal legge frem de opplysningene som er nødvendige for at Stortinget kan vurdere om vilkårene er oppfylt. Ytelser omfatter både økonomiske ordninger, naturalytelser og utgiftsreduksjon. Opplysningsplikten er ikke begrenset til ytelser som er regulert i loven. Plikten omfatter ikke bare opplysninger Stortinget ber om i forbindelse med søknaden, men også annen informasjon som kan være relevant for Stortingets vurdering.

Etter andre ledd skal den som mottar en ytelse, informere Stortinget om forhold som kan ha betydning for om vilkårene for ytelsen er oppfylt, eller for å kunne kontrollere ytelsens størrelse. Informasjonen skal gis av eget tiltak dersom den ikke etterspørres av Stortinget.

Tredje ledd presiserer at opplysningsplikten også gjelder den som tidligere har mottatt ytelser fra Stortinget. Krav foreldes etter den alminnelige foreldelsesfristen i foreldelsesloven.

Representanter som oppgir uriktige eller ufullstendige opplysninger til Stortinget, kan eventuelt straffeforfølges. Stortinget kan kreve tilbakebetaling etter § 25.

Til § 23 Innhenting av opplysninger

Bestemmelsen regulerer Stortingets innhenting av opplysninger fra andre enn representanten. Bestemmelsen viderefører i hovedsak stortingsgodtgjørelsesloven § 17 om innhenting av opplysninger for å kontrollere om vilkårene for fratredelsesytelse og etterlønn er eller har vært oppfylt, men virkeområdet er utvidet. Det er også gjort noen justeringer i opplistingen av hvilke organer opplysninger kan innhentes fra, blant annet på bakgrunn av den lignende bestemmelsen i folketrygdloven § 21-4.

Etter første ledd første punktum kan Stortinget innhente de opplysningene som er nødvendige for å kontrollere om vilkårene for ytelser er eller har vært oppfylt i tilbakelagte perioder. Hjemmelen til å innhente opplysninger er ikke begrenset til ytelser som reguleres i loven, og er videre enn i stortingsgodtgjørelsesloven § 17. Dersom opplysninger som er innhentet med hjemmel i bestemmelsen, viser at vilkårene for å motta en ytelse ikke har vært oppfylt, kan Stortinget vurdere reaksjoner etter § 25.

I første ledd andre punktum fremgår det hvem opplysningene kan innhentes fra. Det er nåværende og tidligere arbeidsgivere, pensjonsordninger, utdanningsinstitusjoner, finansinstitusjoner, regnskapsfører, folketrygdens organer, Folkeregisteret og skattemyndighetene. Med folketrygdens organer menes primært Arbeids- og velferdsetaten. Utdanningsinstitusjoner, finansinstitusjoner og regnskapsfører er nye i bestemmelsen. Innhenting av opplysninger fra disse kan være aktuelt for å verifisere opplysninger om kompetanseheving eller om arbeid med oppstart av virksomhet.

Det følger av andre ledd at den som blir pålagt å utlevere opplysninger, skal utlevere dem uten godtgjørelse og uten hinder av taushetsplikt. Dette er en videreføring av det tilsvarende leddet i stortingsgodtgjørelsesloven § 17.

Se også merknaden til stortingsgodtgjørelsesloven § 17 i Innst. 51 L (2016–2017).

Til § 24 Behandling av personopplysninger

Bestemmelsen er ny. Stortingsgodtgjørelsesloven inneholder ingen særskilte bestemmelser om behandling av personopplysninger.

Det følger av bestemmelsen at Stortinget kan behandle personopplysninger når det er nødvendig for å utføre oppgaver etter loven eller i forbindelse med andre ytelser til stortingsrepresentanter. Den gir et supplerende rettslig grunnlag for behandling som nevnt i personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav c og e om behandling for henholdsvis å oppfylle en rettslig forpliktelse som påhviler den behandlingsansvarlige, og å utføre en oppgave i allmennhetens interesse.

Gjennom forvaltning av ordningene etter loven kan Stortinget ha behov for hjemmel til å behandle særlige kategorier personopplysninger etter personvernforordningen artikkel 9 og 10. Dette gjelder blant annet behandling av opplysninger om politisk oppfatning og helseopplysninger. Det fremgår eksplisitt av hjemmelen at Stortinget kan behandle slike personopplysninger.

Til § 25 Tilbakebetaling og trekk i ytelser

Bestemmelsen viderefører store deler av innholdet fra stortingsgodtgjørelsesloven § 20, men bestemmelsen er foreslått modernisert og har fått et utvidet virkeområde.

Bestemmelsen regulerer tilfeller der Stortinget kan kreve tilbake et beløp eller den anslåtte økonomiske verdien av en naturalytelse dersom noen har mottatt en ytelse uten å ha hatt krav på den.

Stortingsgodtgjørelsesloven § 20 ble opprinnelig utformet etter mønster av lov om Statens pensjonskasse § 44, som stortings- og regjeringspensjonsloven § 8-5 tredje ledd henviser til. Ordlyden viser til at noen har mottatt en ytelse «i strid med redelighet og god tro». Formuleringen var likelydende med folketrygdloven § 22-15 første ledd slik den lød frem til 2009. Folketrygdloven § 22-15 første ledd viser nå til en utbetaling til noen som ikke hadde krav på den. Forslaget til bestemmelsen her er språklig og innholdsmessig modernisert.

Første ledd regulerer krav om tilbakebetaling dersom noen har mottatt en ytelse fra Stortinget uten å ha hatt krav på den. Stortingsgodtgjørelsesloven § 20 begrenser tilbakebetalingsadgangen til ytelser «etter denne loven» og kan dermed ikke brukes når det gjelder ytelser som ikke er lovregulert, for eksempel ved urettmessig tildeling av pendlerbolig. Utvidelsen til at tilbakebetalingsadgangen gjelder overfor noen som «har mottatt en ytelse fra Stortinget» innebærer at det ikke kun er lovregulerte ytelser Stortinget eventuelt kan kreve tilbakebetalt.

Det er mest nærliggende at nåværende og tidligere stortingsrepresentanter kan ha mottatt slike ytelser, men begrepet «noen» brukes for også å omfatte andre som kan ha mottatt ytelser. En ytelse kan for eksempel være i form av en utgiftsrefusjon, løpende utbetaling eller den økonomiske verdien av en naturalytelse. Dersom den økonomiske verdien av en naturalytelse ikke er fastlagt på forhånd, må verdien anslås. At noen har mottatt en ytelse uten å ha hatt krav på den, omfatter både tilfeller der mottakeren ikke hadde krav på ytelsen i det hele tatt, eller at beløpet eller størrelsen på ytelsen skulle vært endret.

Stortingsgodtgjørelsesloven § 20 første og andre ledd skiller mellom tilbakebetalingskrav overfor noen som har mottatt en ytelse eller utbetaling «i strid med redelighet og god tro», og i andre tilfeller. Første ledd innebærer et krav til en viss grad av skyld på mottakerens side, herunder uaktsomhet eller forsett, mens andre ledd regulerer krav om tilbakebetaling i tilfeller der det ikke kan konstateres skyld.

Når noen har mottatt en ytelse uten å ha hatt krav på den, jf. første ledd første punktum, omfatter dette både tilfeller der det kan konstateres uaktsomhet eller forsett hos mottakeren, og tilfeller der det ikke kan konstateres skyld. Første ledd andre punktum viderefører presiseringen fra stortingsgodtgjørelsesloven § 20 om at Stortinget også kan kreve tilbakebetaling dersom mottakeren eller noen som har handlet på mottakerens vegne, uaktsomt har gitt feilaktige eller mangelfulle opplysninger. Se for øvrig § 22.

Andre ledd begrenser Stortingets adgang til å kreve tilbakebetaling i tilfellene der det ikke kan konstateres skyld. Dersom mottakeren av en ytelse ikke forsto eller burde ha forstått at en utbetaling var feilaktig, eller at vilkårene ikke var oppfylt, kan Stortinget bare kreve beløpet tilbakebetalt hvis det ikke virker urimelig. Det må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle om krav om tilbakebetaling virker urimelig. I vurderingen skal det blant annet legges vekt på hvor lang tid det er gått siden en feilaktig utbetaling ble gjort, og om mottakeren har innrettet seg i tillit til utbetalingen eller ytelsen. Stortinget kan i slike tilfeller bare kreve tilbakebetalt beløpet som var i behold på tidspunktet mottakeren ble kjent med at en utbetaling var feilaktig. Bestemmelsen viderefører det meste av innholdet fra stortingsgodtgjørelsesloven § 20 andre ledd.

Tredje ledd regulerer hvordan Stortinget kan få dekket tilbakebetalingskrav etter første ledd, herunder ved å gjøre trekk i fremtidige ytelser eller kreve inn beløpet etter bestemmelsene i skattebetalingsloven. Det er regulert eksplisitt i andre punktum at innkreving avbryter foreldelsesfristen. Videre følger det av tredje punktum at Stortinget kan kreve renter etter forsinkelsesrenteloven. Dette innebærer at reglene i forsinkelsesrenteloven må følges, blant annet § 2 om at det kan kreves renter når kravet ikke innfris ved forfall. Bestemmelsen viderefører i hovedsak stortingsgodtgjørelsesloven § 20 tredje ledd.

Fjerde ledd viderefører i hovedsak stortingsgodtgjørelsesloven § 20 fjerde ledd, men utvider hvilke ytelser Stortinget kan gjøre trekk i. Etter dagens bestemmelse kan det gjøres trekk i godtgjørelse, fratredelsesytelse, etterlønn og feriepenger. Dette er endret til at Stortinget kan gjøre trekk i «godtgjørelsen eller andre fremtidige ytelser», slik at loven også åpner for å trekke i andre ytelser enn de som var nevnt.

Se for øvrig merknaden til stortingsgodtgjørelsesloven § 20 i Innst. 51 L (2016–2017), omtalen av den tidligere stortingsgodtgjørelsesloven § 11 b i Innst. 19 L (2014–2015) og omtalen av lov om Statens pensjonskasse § 44 i Ot.prp. nr. 94 (1998–1999). Se også merknaden til stortingsgodtgjørelsesloven § 20 fjerde ledd i Innst. 524 L (2020–2021).

Til § 26 Ikrafttredelse og overgangsbestemmelser

Ikke en del av mandatet.