Komiteen har ved Stortingets vedtak 23. oktober 1997 fått tildelt kapitler under ramme 4 Utenriksdepartementet (jf. Innst.S.nr.5(1997-1998)). Ved vedtak 26. november 1997 er netto utgiftsramme for rammeområde 4 fastsatt til 12.281.963.000 kroner (jf. B.innst.S.nr.I (1997-1998)).

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til St.prp. nr. 1(1997-1998).

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til sentrumspartienes « Politisk grunnlag for en sentrumsregjering » der en varsler en mer solidarisk sør-politikk. Disse medlemmer ser således positivt på at Regjeringen vil arbeide for en mer helhetlig og slagkraftig norsk sør-politikk. Dette inkluderer internasjonale rammevilkår knyttet til gjeld og handel, såvel som en mer fattigdomsorientert og kvalitativt bedre utviklingshjelp. Dette innebærer større satsing på fattige land og folkegrupper.

       Disse medlemmer ser positivt på at Regjeringen vil utarbeide en egen plan for ettergivelse av utviklingslandenes gjeld. Disse medlemmer vil understreke at gjeldsproblemene i flere av de fattigste og mest gjeldstyngede utviklingslandene er det største hinderet for økonomisk og sosial utvikling. Uten en løsning på gjeldsproblemene vil utviklingshjelp ha relativt liten effekt. Disse medlemmer vil derfor særlig fremholde den økte satsingen på det såkalte HIPC-initiativet, den etablerte multilaterale gjeldsletteordning for de fattigste og mest gjeldstyngede utviklingslandene.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen vil utarbeide en opptrappingsplan for en gradvis økning av utviklingshjelpen i perioden med sikte på å nå 1 % av BNI og at et grunnleggende premiss for denne planen er hensynet til kvalitet og effektivitet. Disse medlemmer vil understreke betydningen av en styrket fattigdomsorientering, og vil i denne sammenheng også vise til Innst.S.nr.229(1995-1996) vedrørende oppfølging av 20/20-initiativet for prioritering av grunnleggende sosiale tjenester og målsettingene om satsing på utdanning og helse, hver for seg på 10 % innen år 2000. Disse medlemmer støtter den ekstra prioritering av utdanningssektoren som Regjeringen legger opp til gjennom sin målsetting om en andel på 15 % av utviklingshjelpen.

       Disse medlemmer er enig i at sterkere fokusering på kvalitet i norsk utviklingshjelp forutsetter et styrket administrativt apparat. Disse medlemmer vil i så måte vise til Innst.S.nr.229(1995-1996), der Stortinget understreket nettopp at bedre kvalitetssikring og større vekt på mottakeransvar bør tilsi en styrking av norsk bistandsforvaltning. Disse medlemmer vil framholde betydningen av å bidra til godt styresett og et effektivt administrativt apparat i utviklingslandene. Disse medlemmer støtter derfor vektleggingen av menneskerettigheter og demokrati i bistandsarbeidet.

       Disse medlemmer mener at det er viktig å arbeide for å styrke næringslivet i utviklingsland, bl.a. for å forhindre bistandsavhengighet på sikt. Disse medlemmer ser positivt på den varslede gjennomgang av ulike sider ved norsk støtte til næringsutvikling i u-land, herunder bruken av NORFUND og de såkalte næringslivsordningene.

       Disse medlemmer viser til at den multilaterale bistands relative andel av norsk utviklingshjelp har sunket betydelig de siste årene. Disse internasjonale organisasjonene har en viktig rolle i å koordinere og bidra til bedre samordning av utviklingsaktiviteter, noe som er til fordel for det enkelte mottakerland. Disse medlemmer er derfor enig i at bistand gjennom de multilaterale utviklingsorganisasjonene bør økes, og ser positivt på forslaget til økning av støtten til FNs utviklingsprogram, UNDP.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet foreslår vesentlige reduksjoner når det gjelder de offentlige utgifter til u-hjelp, og mener at u-hjelp i første rekke bør være en oppgave for den enkelte som selv bør kunne bestemme hvor pengene skal gå ut fra den kjennskap og den tillit vedkommende har til det enkelte prosjekt, person eller organisasjon.

       Disse medlemmer er oppmerksomme på at betydelige deler av verdens befolkning lever i fattigdom og nød, men vil peke på at dette først og fremst skyldes interne kultur- og administrasjonsproblemer, som i alle fall på lengre sikt bedres ved hjelp utenfra. Det har først og fremst dreid seg om ettpartistater som har vært styrt av en privilegert maktelite som støtter seg til hæren, politiet og et korrupt byråkrati som ofte, i alle fall indirekte, er finansiert av u-hjelpsmidler. U-landene har en sentralisert styringsmodell som ikke er forenlig med en markedsøkonomisk produksjonsprosess som stimulerer den enkelte til innsats som resulterer i vekst for nasjonene som helhet. Disse medlemmer vil særlig peke på at maktelitene i storbyene i utviklingslandene har redusert prisen på landbruksvarer til et nivå som innebærer utbytting av bøndene, noe som har ført til stagnasjon i landbruket og matvarekrise. Vestlig bistand til utviklingslandenes landbruk har ofte ført til at tradisjonelt landbruk er blitt skjøvet til side av et « moderne » landbruk som ikke harmonerer med økologi og miljø i disse landene.

       Industribedriftene på sin side er ofte gitt en beskyttet monopolstilling i eget land, slik at de ikke har hatt noen stimulans til å utvikle seg og konkurrere på verdensmarkedet. Disse medlemmer mener at både u-hjelpsmidler og store lån som har vært stilt til u-landenes disposisjon, først og fremst har gjort det mulig for autoritære og korrupte regimer å finansiere undertrykkelsen og at lite av midlene er kommet befolkningen til gode. I produksjonslivet har u-hjelpsmidlene først og fremst satt spor etter seg i form av prestisjeprosjekter som man ikke har vært i stand til å drive eller vedlikeholde, eller store monopolprosjekter som har revet bort grunnlaget for småbedrifter og enkeltmannsbedrifter.

       Når det gjelder utviklingslandenes gjeldsbyrde, anser disse medlemmer disse land som selvstendige stater som følgelig har et selvstendig ansvar for sine lån, og at disse blir disponert på en forsvarlig måte slik at de kan tilbakebetales i rett tid. Gjeldskrisen er først og fremst et uttrykk for at lånene bare i liten grad har blitt utnyttet til å utvikle et markedsrettet produksjonsliv, men er sløst bort på samme måte som u-hjelpsmidlene.

       Disse medlemmer mener at Norge forsatt bør drive katastrofehjelp og annen humanitær hjelp og har her foreslått en påplussing. Disse medlemmer mener at FNs høykommisær for flyktninger er best egnet til å hjelpe flyktninger og har derfor samlet bevilgningene til flyktninger på hans budsjett.

       Disse medlemmer mener at det er u-landenes eget ansvar å sikre nasjonal utvikling. Verdenssamfunnets oppgave ligger i å sikre at u-landene får reelle muligheter for en slik utvikling, først og fremst gjennom god adgang til verdensmarkedene.

       For øvrig vises til Fremskrittspartiets primære budsjettforslag. Når det gjelder det forslag som Fremskrittspartiet subsidiært vil gi sin støtte, gjør disse medlemmer oppmerksom på at Fremskrittspartiet er imot de fleste av forslagets budsjettposter, men at Fremskrittspartiet likevel aksepterer dem som et ledd i et omfattende budsjettkompromiss. Dette har ført til at Fremskrittspartiet heller ikke kan tas til inntekt for komitébemerkninger under de forskjellige budsjettposter.

Fremskrittspartiets budsjettalternativ - prinsipalt forslag (i forhold til St.prp. nr. 1 (1997-1998) - Gul bok)

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at regjeringen Jagland økte bevilgningene til utviklingshjelp (ODA-bistand) med 800 mill. kroner til ca 10 mrd. kroner i budsjettforslaget for 1998.

       Disse medlemmer viser til den omfattende debatt om norsk bistandspolitikk og den kritikk som har fremkommet gjennom et antall forsknings- og evalueringsrapporter. Det er bl.a. i Bistandskommisjonens rapport av 1995 vist til at norsk bistand i mange tilfeller har gitt få resultater, og at den snarere enn å bidra til utvikling har ført til bistandsavhengighet. Disse medlemmer viser til at NORAD de seneste år har hatt problemer med å finne fornuftige måter å bruke opp de økende bevilgningene i bistandsbudsjettet. Disse medlemmer mener det er lite grunnlag for en ytterligere stor økning i budsjettet for 1998, og viser til at den foreslåtte økningen utelukkende synes å være begrunnet i et ønske om å nå opp i én % av BNI.

       Disse medlemmer ønsker en mer resultatorientert bistandspolitikk, der vekten legges på kvalitet fremfor kvantitet. Et viktig element i så måte er å stille større krav til mottakeransvar. Disse medlemmer stiller seg kritisk til den spredning Regjeringen legger opp til i bistandspolitikken, og minner om at Stortinget tidligere har lagt konsentrasjonsprinsippet til grunn. Muligheten til å følge opp på en skikkelig måte og å føre kontroll med bistandsmidlene betinger en større grad av konsentrasjon.

       På denne bakgrunn foreslo Høyre reduksjoner i bevilgningene til bistand på til sammen 1,5 mrd. kroner (se oversikt nedenfor), jf. B.innst.S.nr.I (1997-1998).

       Disse medlemmer viser til behovet for å gi en aktiv støtte til demokratibyggingen og videreutviklingen av en bærekraftig og markedsorientert økonomi i landene i Sentral- og Øst-Europa og i det tidligere Sovjetunionen. Disse landene står foran store økonomiske, sosiale, miljømessige og politiske utfordringer. Utviklingen viser seg å være særlig vanskelig i Russland og de tidligere Sovjetrepublikker. Av til sammen 217 millioner innbyggere i Russland, Ukraina, Hviterussland og Moldova regner man med at om lag 73 millioner lever under fattigdomsgrensen i dag.

       Disse medlemmer mener at Norge har et spesielt ansvar for å støtte utviklingen i våre nærområder, først og fremst i Nordvest-Russland og Baltikum. I en by som Murmansk i Nordvest-Russland, i Norges umiddelbare nærområde, lever om lag 30 % av en befolkning på 500.000 under fattigdomsgrensen. Under svært krevende klimatiske forhold går Murmansk' innbyggere en vanskelig tid i møte. At store deler av befolkningen lever og vokser opp under så vanskelige kår innebærer en stor trussel mot stabiliteten i Nordvest-Russland.

       Disse medlemmer vil i budsjettet for 1998 prioritere humanitær hjelp og demokratitiltak i Murmansk, og foreslår å bevilge 80 mill. kroner til en bistandspakke til Murmansk. Pakken bør inneholde humanitær hjelp rettet mot bl.a. sykehus, herunder overføring av medisiner og medisinsk utstyr, tiltak overfor barn, ikke minst i barneinstitusjonene og overfor psykisk utviklingshemmede. Den bør også inneholde støtte til oppbygging av frivillige organisasjoner i Murmansk og Nordvest-Russland for øvrig. Det er et sterkt behov for slike organisasjoner som kan bidra til å ta seg av det økende antall fattige i Russland.

       Disse medlemmer viser til Røde Kors' innsats i Murmansk og andre deler av Russland, bl.a. Vinternødhjelpsappellen 1997/98 som også omfatter Hviterussland, Ukraina og Moldova. Dette er en innsats som er høyt verdsatt i Russland. På grunn av sin stilling i Murmansk, der Røde Kors er godt etablert og har gode kontakter, mener disse medlemmer at bistanden bør kanaliseres gjennom et samarbeid mellom Utenriksdepartementet og Røde Kors.

       Disse medlemmer viser til at Høyre gjentatte ganger ba regjeringen Jagland om å prioritere oppgavene i Norges nærområder sterkere. Disse medlemmer viser til at Stortinget understreket at Handlingsprogrammet for Øst-Europa skulle videreføres etter 1996 på samme nivå, og at Norges nærområder, Nordvest-Russland, inkludert St. Petersburg-regionen og Baltikum skulle prioriteres. Reformprosessene er inne i en kritisk fase i disse områdene. Likevel foreslo regjeringen Jagland i budsjettet for 1998 å redusere bevilgningene til Øst-Europa nok en gang.

       Disse medlemmer foreslår på denne bakgrunn å øke bevilgningen med 65 mill. kroner til tiltak i Øst-Europa, fordelt med 5 mill. kroner til demokratitiltak i Baltikum, 18 mill. kroner til atomsikkerhetstiltak i Nordvest-Russland og 42 mill. kroner til prosjektstøtte, konsentrert om Nordvest-Russland og Baltikum.

       Disse medlemmer viser til at Norge står utenfor de mest sentrale beslutningsfora i Europa, noe som gjør det vanskeligere å sette Norges interesser på dagsorden. Disse medlemmer vil derfor øke bevilgningen til informasjonsarbeid ved utestedene i Europa og i USA med 5 mill. kroner.

Høyres budsjettalternativ - prinsipalt forslag (i forhold til St.prp. nr. 1 - Gul bok)

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti, Solheim, viser til at Sosialistisk Venstreparti primære budsjettalternativ inneholder et utenriksbudsjett hvor rammene er betydelig større en de som er fastlagt av flertallet i finanskomiteen. I Sosialistisk Venstrepartis alternative statsbudsjett gjøres det til dels store endringer i forhold til Regjeringens opplegg. Sosialistisk Venstreparti øker bevilgningene til bistand med om lag 550 mill. kroner. Med Sosialistisk Venstrepartis forslag vil Norge være nærmere målsettingen om å bevilge over 1 % av BNI til utviklingshjelp enn det Regjeringen legger opp til. I tillegg øker Sosialistisk Venstreparti bevilgningene til Øst-Europa med 460 mill. kroner. Dette er en solidaritet Norge har råd til. I Sosialistisk Venstrepartis alternative statsbudsjett øker en særlig den ubundne bistanden til FN, Afrika og gjeldslette. Videre foreslår Sosialistisk Venstreparti en betydelig økning i bistand til østeuropeiske land og da særlig Russland. I tillegg reduserer Sosialistisk Venstreparti bevilgningene til næringslivet ved å halvere støtten til såkalt parallellfinansiering og kutte all støtte til blandede kreditter.

       Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti legger stor vekt på et aktivt arbeid for å trygge reformprosessen i Øst-Europa og i det tidligere Sovjetunionen. Det er viktig med en fortsatt aktiv innsats. De to overordnede utfordringer for reformene i Øst-Europa er knyttet til demokrati og miljø. Demokratiseringsprosessene går godt, men det er fortsatt et stykke igjen, og det er derfor viktig at Norge holder et høyt nivå på sin støtte. Miljøsituasjonen i flere østeuropeiske land er uhyre vanskelig. Mange av de miljøproblemene disse landene sliter med, er problemer som også påvirker Norge. Økt miljøberedskap og bedring av miljøsituasjonen er av vital betydning for disse landenes videre utvikling.

       Dette medlem mener Afrika fortsatt er et kontinent som trenger internasjonal oppmerksomhet og støtte. Det er viktig at Afrika ikke « glemmes » når Norge de siste par år har vendt sitt internasjonale fokus mot Midtøsten og Asia. Sosialistisk Venstreparti øker i år den direkte støtten til landene Etiopia, Tanzania, Zambia, Eritrea, Uganda og Malawi med 140 mill. kroner utover Regjeringens opplegg.

       Urbefolkningenes kamp for menneskerettigheter, demokrati og utviklingsmuligheter fortsetter, og mye står ugjort. Sosialistisk Venstreparti foreslår i år at det opprettes en ny post under støtten til Mellom-Amerika som øremerkes urbefolkningene på dette kontinentet. Sosialistisk Venstreparti ønsker at det bevilges 15 mill. kroner slik at offentlige og private organisasjoner kan søke om midler for prosjekter som har som formål å bedre urbefolkningers levekår. Høyt prioritert bør urbefolkningers egne organisasjoner være. I tillegg foreslår Sosialistisk Venstreparti å øke støtten til Nicaragua med 15 mill. kroner i forhold til Regjeringen.

       Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti gjennom mange år har arbeidet for å begrense støtten som gis gjennom næringslivsordningen. Det norske næringslivet mottar ved årets budsjett om lag 362 mill. kroner gjennom parallellfinansiering og blandede kreditter. Sosialistisk Venstreparti foreslår i stedet å halvere støtten ved bruk av parallellfinansiering og kutte all støtte gjennom blandede kreditter.

       Dette medlem mener det er feil av Regjeringen å bruke penger over bistandsbudsjettet til å dekke utgifter for flyktningers opphold i Norge og deres tilbakevending til hjemlandet. Dette er utgifter som Sosialistisk Venstreparti mener skal dekkes over Kommunaldepartementets budsjett i sin helhet. Sosialistisk Venstreparti flytter derfor 205 mill. kroner fra u-hjelpsbudsjettet og over til Kommunaldepartementets budsjett.

       De frivillige organisasjonene i Norge gjør en uvurderlig innsats for verdens fattige. Først og fremst drives det et viktig arbeid i den tredje verden, men nesten vel så viktig er den innsats som skjer i Norge for å informere om situasjonen i sør. Dette medlem mener det er viktig at de private organisasjonene fortsatt får støtte fra det offentlige, og Sosialistisk Venstreparti har i sitt alternative budsjett foreslått å øke bevilgningen med 70 mill. kroner i forhold til Regjeringens opplegg.

       For øvrig vises det til Sosialistisk Venstrepartis primære budsjettforslag. Når det gjelder de forslag som Sosialistisk Venstreparti subsidiært vil gi sin støtte, gjør dette medlem oppmerksom på at disse forslag støttes som en følge av at Sosialistisk Venstrepartis primære forslag ikke har fått flertall.

Sosialistisk Venstrepartis budsjettalternativ - prinsipalt forslag (forhold til St.prp. nr. 1 (1997-1998) - Gul bok)

Alle tall er oppgitt i millioner