Spørsmål fra utenrikskomiteen til Regjeringen og Regjeringens svar.

1) Spørsmål fra utenrikskomiteen til utenriksministeren av 12. november 1997 og utenriksministerens svar av 18. november 1997.

       Sosialistisk Venstreparti tok i fjorårets budsjett opp behovet for styrket språkkompetanse i UD på ikke-europeiske språk. Flere partier uttrykte muntlig støtte til dette, og utenriksminister Godal sa at han ville vurdere saken. Har noe blitt gjort med dette initiativet?

Svar:

       Det vises til brev fra Stortingets utenrikskomite av 12. november 1997 med spørsmål fra utenrikskomiteens medlem Erik Solheim i tilknytning til komiteens behandling av St.prp. nr. 1(1997-1998) og St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 3(1997-1998).

       Det er selvfølgelig av stor betydning at norske utenrikstjenestemenn har gode språkkunnskaper, særlig i de store verdensspråkene som engelsk, fransk, russisk og spansk. Det legges også vekt på kunnskaper i andre språk, og forholdene søkes lagt til rette for at tjenestemenn som har slike kunnskaper får mulighet til å videreutvikle disse.

       Ideelt sett skulle UD-tjenestemenn beherske arbeidsspråket i vertslandet samme hvor de tjenestegjør. Dette er ikke alltid mulig så lenge utenrikstjenesten baserer seg på et forflytningssystem. Til gjengjeld har utenriksstasjonene lokalt ansatt personale som har vertslandets språk som morsmål. De utgjør en viktig ressurs for stasjonene også på det språklige området.

       Utenriksdepartementet legger stor og økende vekt på språkopplæringen. Engelsk og fransk prioriteres. Det har vist seg at engelskkunnskapene ikke alltid er så gode som ønskelig. For en del år siden la departementet derfor inn en prøve i skriftlig engelsk ved aspirantopptaket. Undervisningen i engelsk for UD-aspirantene forut for utestasjonering er blitt opprioritert, samtidig som det fortsatt legges stor vekt på franskopplæring. Departementet har egne, høyt kvalifiserte lærere på heltid i både engelsk og fransk, mens undervisning i øvrige språk baseres på engasjement på timebasis. Både i tysk og spansk har timeundervisningen et betydelig omfang. Før utestasjonering tilbys tjenestemennene intensivkurs i vertslandets språk, og hver enkelt utenriksstasjon får tildelt midler for språkopplæring basert på stasjonens egne prioriteringer.

       Satsingen på egen opplæring i de viktigste fremmedspråkene vil bli videreført og styrket.

       For å tilføre utenrikstjenesten kompetanse i mindre sentrale og vanskelig tilgjengelige språk, har departementet lagt økende vekt på å rekruttere medarbeidere som allerede på forhånd har betydelige basiskunnskaper. Når det gjelder russisk-kunnskaper har dette vært arbeidsmåten i lang tid.

       Blant de 23 aspiranter som er opptatt i 1997 finnes det både kinesisk-, japansk- og russiskkyndige. Det legges vekt på å forvalte disse medarbeidernes språkkunnskaper på en fornuftig måte, både gjennom deres tjenestegjøring og ved å gi dem muligheter til videreutvikling av språkkunnskapene. Det kan nevnes at en av departementets medarbeidere med betydelige japansk-kunnskaper nå får videre opplæring i japansk under hjemmetjeneste i departementet.

       Det finnes en rekke utenrikstjenestemenn som har kompetanse på ikke-europeiske språk. Forflytningssystemet, og det forhold at disse personene ofte også har andre kvaliteter som det er god bruk for, gjør at de ikke til enhver tid kan tjenestegjøre der det er best bruk for deres språkkunnskaper.

       Utenriksdepartementet vil fortsatt satse betydelig på å videreutvikle utenrikstjenestemennenes språkkunnskaper. Språkkunnskaper vil også i fremtiden bli tillagt stor vekt ved rekruttering av nye utenrikstjenestemenn.

2) Spørsmål fra utenrikskomiteen til utenriksministeren av 21. november 1997 og utenriksministerens svar av 24. november 1997.

       Eurofaculty Balticum arbeider med kompetanseutvikling og demokratibygging gjennom utdanningstilbud blant annet innen fagområdene jus, sosialøkonomi og statsvitenskap. Hvilken vurdering har departementet av Eurofaculty Balticum, og er dette et institutt man vil prioritere å støtte under Øst-Europa-bevilgningen?

Svar:

       Når det gjelder spørsmålet om norsk støtte til Eurofaculty Balticum, kan jeg bekrefte at Norge har støttet Eurofaculty økonomisk siden det ble etablert i 1993 i tråd med den vekt vi tillegger arbeidet i Østersjørådet generelt. Vår støtte har vært basert på hensynet til en bred satsing på reform innen høyere utdannelse. Etter vår vurdering gjør Eurofaculty et faglig godt arbeid som er positivt mottatt i de baltiske land.

       Arbeidet har imidlertid i praksis støtt på flere vanskeligheter, hovedsakelig når det gjelder budsjettmessig oppfølging. For 1997 bevilget vi 1,5 mill. kroner til Eurofaculty hvorav 750.000 kroner er utbetalt hittil i år. Fra norsk side har vi stilt som betingelse fremleggelse av et konsolidert budsjett for 1997 før utbetaling av restbeløpet kan finne sted. Vi forventer at den nødvendige budsjettmessige avklaring vil kunne finne sted på neste styremøte som er i Oslo 27. -  28. november, og stiller oss positiv til å støtte Eurofacultys arbeid i 1998.

3) Spørsmål fra utenrikskomiteen til statsråden for utvikling og menneskerettigheter av 21. november 1997 og statsrådens svar av 24. november 1997.

       Stiftelsen Max Havelaar, Norge arbeider for en merkeordning som skal sikre produkter av visse varer til u-land en tilnærmet « riktig pris ».

       Vi er kjent med at Norimpod bevilger kr 410.000 til markedsføringsarbeidet kommende år. NORAD vil kreve 50 % egenandel i forhold til denne bevilgningen.

       Hva er UDs vurdering av det prosjekt Stiftelsen Max Havelaar representerer, og er dette noe man vil prioritere å støtte utover det tilsagn som nå er gitt av NORAD?

Svar:

       Økt import fra utviklingslandene er meget viktig. Denne handelen bør så langt som mulig skje på en slik måte at den sikrer de sosiale og økonomiske rettighetene til småprodusentene i utviklingslandene. Max Havelaar Stiftelsens arbeid for å sikre at dette skjer er et viktig bidrag i så måte.

       NORAD har derfor støttet utviklingslandenes eksportvirksomhet gjennom markedsføringsfremstøtet for Max Havelaar kaffe. Vi ser positivt på den merkeordning som Max Havelaar har etablert.

       Støtte utover det tilsagnet som er gitt, vil måtte behandles på grunnlag av en innkommet søknad og etter normal prosedyre. Det skulle imidlertid fremgå av vurderingene ovenfor at man anser denne type tiltak som meget viktige for å skape en rettferdig utvikling i utviklingslandene, og at man i denne forbindelse verdsetter Max Havelaars virksomhet høyt. Utviklingsministerens deltakelse ved en markering av Max Havelaar produkter for et par uker siden er et uttrykk for den anerkjennelse man gir dette arbeidet.

       Regjeringen foreslår å øke bevilgningen til gjeldslette over kap. 166 med 50 mill. kroner for 1998. Hvilke realistiske forhåpninger har man til å inngå nye gjeldsletteavtaler i en slik størrelsesorden for kommende år?

Svar:

       Forslaget om budsjettøkning på 50 mill. kroner for 1998 til gjeldslette over kap. 166 gjelder internasjonale gjeldsoperasjoner (post 70). I motsetning til gjeldslette som oppfølging til Parisklubb-avtaler (post 71), forutsetter disse gjeldsoperasjoner ingen bilaterale gjeldsletteavtaler. Det har tidligere vært avsatt betydelige midler til dette fondet til gjeldslette for de fattigste landene. Det er i dag en rekke internasjonale gjeldslettemekanismer som har stort behov for tilleggsfinansiering. Først og fremst gjelder dette Verdensbankens og IMFs omfattende gjeldsinitiativ for de fattigste og mest gjeldstyngede landene (HIPC-initiativet). Andre gjeldslettemekanismer opprettet av multilaterale institusjoner vil fortsatt spille en viktig rolle i arbeidet for å redusere fattige lands gjeldsbyrde, og vil utgjøre aktuelle kanaler for norske budsjettmidler til gjeldsletteformål. For disse landene utgjør gjeldsproblemene den viktigste hindring for økonomisk og sosial vekst.

       Kap. 159, post 70 gir tilskudd når endrede behov oppstår i mottakerland, ved internasjonale kriser eller nødsituasjoner. Hvordan vil man i 1998 finansiere de formål som tidligere ble dekket over denne posten, når man nå reduserer den med om lag 60 % i forhold til forslaget fra den foregående regjeringen.

Svar:

       Intensjonen med bevilgningen på kap. 0159, post 70 er å dekke uforutsette bevilgningsbehov i budsjetterminen, herunder bl.a. til nødhjelpstiltak. Vedtak om bevilgninger til enkelttiltak inntil 6 mill. kroner fattes ved departementsvedtak eller ved kgl. res. Beløp ut over dette krever egne stortingsvedtak. Kap. 0159, post 70 belastes ikke direkte i statsregnskapet, men midlene omdisponeres til annen aktuell post på bistandsbudsjettet.

       I budsjettforslaget for 1998 er bistandsbudsjettet økt med 870 mill. kroner i forhold til 1997. På grunn av økning i bistandsrammen de siste årene, er behovet for tilføring av midler fra ymseposten til de enkelte poster blitt redusert. Skulle det likevel oppstå en akutt krise- eller nødsituasjon som ikke kan ivaretas innenfor gitte bevilgninger, vil Utenriksdepartementet fremme forslag om nødvendig tilleggsbevilgning med forslag om omfordeling fra andre budsjettposter, jf. bl.a. de siste års omfordelingsproposisjoner.

4) Spørsmål fra utenrikskomiteen til statsråden for utvikling og menneskerettigheter av 25. november 1997 og statsrådens svar av 26. november 1997.

       Arbeiderpartiets medlemmer i utenrikskomiteen viser til svar på spørsmål vedrørende kap. 159, post 70 datert 24. november 1997.

       I svaret viser Utenriksdepartementet til at behovet for overføringer fra denne ymseposten har blitt mindre de siste årene på grunn av økning i bistandsrammen. Bevilgningen har imidlertid vært langt høyere de siste årene enn det som er foreslått fra regjeringen for 1998.

       Mener Utenriksdepartementet at en reduksjon i bevilgningene på 60 millioner kroner i forhold til forslaget fra Regjeringen Jagland (52,3 mill. i forhold til Regjeringen Bondevik), er realistisk budsjettering i forhold til erfaringene de siste årene?

       Er det overbudsjettert på andre områder som gjør at departementet allerede nå regner med omdisponeringer i løpet av året?

Svar:

       Som anført i brev av 24. november 1997 angående denne sak er departementet av den oppfatning at økningen på de ordinære budsjettpostene tilsier et redusert behov for en stor ymsepost.

       Budsjettforslaget for 1998 er realistisk budsjettert i den grad det er mulig å forutsi behovet i 1998. Utviklingshjelpen er imidlertid knyttet til tiltak og prosjekter i land der forholdene ofte kan være risikofylte, uoversiktlige og uforutsigbare, noe som kan medføre endringer i prosjektgjennomføringen.

       Det kan heller ikke utelukkes at det kan oppstå akutte nødsituasjoner som tilsier behov for økning i de ordinære bevilgninger. P.g.a. uforutsette endringer, bl.a. ovennevnte endringer i prosjektgjennomføring m.v., vil det imidlertid normalt være mulig å omfordele midler dersom en slik situasjon skulle oppstå, jf. bl.a. de siste års omfordelingsproposisjoner.

       Arbeiderpartiets medlemmer i utenrikskomiteen viser til svar på spørsmål vedrørende gjeldslette, datert 24. november.

       Regjeringen foreslår å øke bevilgningen til gjeldslette (kap. 166, post 70) med 50 millioner ut over økningen på 75 millioner som ble foreslått fra Regjeringen Jagland.

       Utenriksdepartementet viser i svaret til at en rekke gjeldslettemekanismer har stort behov for tilleggsfinansiering. HIPC er nevnt.

       Hvilke andre ordninger kan det dreie seg om?

       Vil påfyllingen skje etter en fordelingsnøkkel mellom deltakerland, eller vil det dreie seg om ensidig norske tiltak?

Svar:

       I brev av 24.11.97 pekte man på andre gjeldslettemekanismer opprettet av multilaterale institusjoner som aktuelle kanaler for norske budsjettmidler til gjeldsformål. De mekanismer det siktes til er i første rekke følgende:

       De ovennevnte gjeldslettemekanismer kommer i tillegg til HIPC-ordningen som vil ha behov for betydelige ressurser i 1998. I tillegg har enkelte land opprettet egne gjeldsfond som det mottas anmodninger om å bidra til. Slike bidrag vil også være aktuelle.

       Alle de aktuelle gjeldslettemekanismene er rettet inn mot de fattigste landene med gjeld som er uforenlig med landenes økonomiske situasjon. Slik gjeld er et hinder for økonomisk og sosial utvikling i landene. Det er derfor nødvendig at vi fra norsk side forsterker vårt bidrag til reduksjon av denne type gjeld.