På enkelte felt på norsk kontinentalsokkel
betales det en produksjonsavgift på verdien av utvunnet
olje. Avgiften betales for åtte oljefelt med godkjent utbyggingsplan
før 1986 og utgjør mellom 8 og 16 pst. av bruttoproduksjonsverdien.
Produksjonsavgift betales ikke for petroleum produsert fra forekomster
hvor utbyggingsplanen er godkjent eller hvor krav til plan for utbygging
og drift er frafalt etter 1. januar 1986.
Regjeringen legger opp til en gradvis avvikling
av produksjonsavgiften på kontinentalsokkelen. Tempoet i
avviklingen vurderes særskilt for det enkelte produksjonsfelt.
Regjeringen vil komme tilbake til mer konkrete nedtrappingsplaner
i Nasjonalbudsjettet 2000.
CO2-avgiften på kontinentalsokkelen
er innført for å bidra til å redusere
utslippene av klimagassen CO2, og inngår
som et viktig element i en helhetlig klimapolitikk. Avgiften vil
påvirke produksjons- og investeringsbeslutninger på kontinentalsokkelen.
Et offentlig utvalg er i ferd med å utrede et system for
omsettelige utslippskvoter for klimagasser. Kvotesystemet kan bli et
supplerende eller alternativt virkemiddel til CO2-avgiften.
Utvalget skal avgi sin innstilling til Miljøverndepartementet
innen 31. desember 1999. Regjeringen vil evt. komme tilbake til
strukturen i CO2-avgiftssystemet, deriblant
eventuelle endringer for kontinentalsokkelen, etter at kvoteutvalget
har levert sin innstilling.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, viser
til at mens generelle skatte- og avgiftslettelser i petroleumssektoren
først og fremst vil begunstige eksisterende felt, må tiltakene
i oljevirksomheten være rettet mot å øke
lønnsomheten i nye marginale utbygginger/haleproduksjon
slik at man realiserer flere prosjekter. En avvikling av produksjonsavgiften
som kun gjelder på de åtte eldste feltene som
er i produksjon, har en slik innretning. Disse feltene har også 65
pst. av ressurspotensialet fra tiltak for økt utvinning
som ventes besluttet de neste 10 år. Flertallet ønsker
derfor en avvikling av produksjonsavgiften og mener at slik avvikling
bør starte allerede inneværende år.
Flertallet viser videre til at
produksjonsavgiften kan føre til redusert haleproduksjon
og dårligere utnyttelse av petroleumsressursene i de aktuelle
feltene. Flertallet har merket seg at Regjeringen
vil foreslå en utfasing av produksjonsavgiften i forbindelse
med Nasjonalbudsjettet for 2000. Den akutte situasjonen i petroleums-
og leverandørindustrien og behovet for å få frem
nye lønnsomme investeringer, tilsier imidlertid at dette
ikke er tidsnok. Flertallet viser til at Regjeringen
har fullmakt til å gjøre endringer i produksjonsavgiften
på det enkelte felt. Flertallet ber Regjeringen
om å bruke denne fullmakten til å redusere eller fjerne
produksjonsavgiften på enkelte felt. Hensikten er å bringe
frem marginale prosjekter og investeringer i haleproduksjon til
beslutning allerede høsten 1999.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen bruke
sin fullmakt til å fjerne produksjonsavgiften på enkelte
felt, med den hensikt å bringe frem marginale prosjekter
og investeringer i haleproduksjon til beslutning allerede høsten 1999.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet ønsker
en avvikling av produksjonsavgiften. Avviklingen av produksjonsavgiften
må skje feltvis og gradvis slik at det i størst
mulig grad blir lagt til rette for ny aktivitet.
Disse medlemmer går
inn for at det for nye feltutbygginger åpnes for at CO2-avgiften fastsettes ned mot det som
gjelder for bruk av fyringsolje i industrien på fastlandet.
Dette må skje feltvis og knyttet opp mot konkrete utbyggingsvedtak.
Regjeringen må i Nasjonalbudsjettet legge fram et avgiftsopplegg
i tråd med dette og som kan settes i verk fra årsskiftet.
Regjeringen må umiddelbart ta initiativ til en dialog med
selskapene for å identifisere aktuelle utbyggingsprosjekter.
Ordningen skal gjelde fram til det etableres et felles kvotesystem
for petroleumssektoren. Disse medlemmer ber også Regjeringen
om å komme tilbake med forslag til hvordan man skal inkludere
hele offshoresektoren i kvotesystemet.
Disse medlemmer ønsker
en helhetlig gjennomgang av rammevilkårene for petroleumsvirksomheten
gjennom skatte- og avgiftssystemet på norsk sokkel.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen for nye
feltutbygginger åpne for at CO2-avgiften
for petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen fastsettes
ned mot det som gjelder for bruk av fyringsolje i industrien på fastlandet. Dette
må skje feltvis og knyttet opp mot konkrete utbyggingsvedtak.»
Disse medlemmer vil
subsidiært slutte seg til fellesforslaget fra komiteens
medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre nedenfor, om
reduksjon av CO2-avgiften.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at produksjonsavgiften i hovedsak er avviklet, men at det fortsatt
gjenstår for olje fra felt som er besluttet utbygget før
1. januar 1986. Selv om denne avgiften er avviklet for nyere felt
vil den ha betydning for gamle felt og kan være utslagsgivende
i selskapers beslutning om videre haleproduksjon. Disse medlemmer vil
derfor be Regjeringen avvikle denne avgiften for de felt det gjelder. Disse medlemmer viser
for øvrig til sine merknader under kap. 3.4.2.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«1. Stortinget
ber Regjeringen avvikle produksjonsavgiften snarest.
2. Avgiftsvedtaket om CO2-avgift
i petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen for budsjetterminen
1999 oppheves med virkning fra 1. juli 1999.»
Disse medlemmer vil subsidiært
gå inn for reduksjon av CO2-avgiften,
jf. forslag nedenfor.
Disse medlemmer mener det er
viktig å understreke betydningen av at Stortinget skal
fastsette skatte- og avgiftsnivået en gang i året
og ikke skape usikkerhet og uforutsigbarhet gjennom skiftende skatte-
og avgiftsinnretning flere ganger i året, med mindre helt
spesielle, akutte forhold gjør slike endringer nødvendig. Disse
medlemmer vil derfor kun fremme forslag om bortfall av CO2 avgiften med henvisning til den spesielle
situasjonen i oljeindustrien.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at CO2-avgiften er en særnorsk
avgift som direkte påvirker norsk sokkels konkurransekraft
overfor andre investeringsområder. Avgiften er i dag betydelig
høyere enn for annen industri, og disse medlemmer foreslår å redusere
avgiften med 30 pst. fra 1. juli 1999. Disse medlemmer viser
for øvrig til Høyres merknader under 3.4.2 og
fremsetter følgende forslag:
«Fra 1. juli 1999 skal det i henhold
til lov av 21. desember 1990 nr. 72 om avgift på utslipp
av CO2 i petroleumsvirksomhet på kontinentalsokkelen
betales CO2-avgift til statskassen etter
følgende satser:
Disse medlemmer vil subsidiært
gå inn for forslaget fra komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet nedenfor.
Disse medlemmer peker på at
det er viktige prinsipielle og praktiske problemer knyttet til å redusere
CO2-avgiften for noen få utvalgte
felt. Det vises i den forbindelse til olje- og energiministerens
brev til energi- og miljøkomiteen av 31. mai 1999 der det heter:
«Det vil imidlertid være problematisk å ha
ulike avgiftssatser på felt som er tilknyttet samme innretning.
I slike tilfeller vil det være vanskelig å skille
mellom hvilket gass-/dieselforbruk som stammer fra respektive
felt, og dermed etablere et godt avgiftsgrunnlag. Dette forholdet
vil være særlig relevant for satelittfelt som
knyttes til eksisterende innretninger.»
Disse medlemmer viser videre
til at en differensiering av CO2-avgiften
mellom nye og eksisterende felt kan føre til en samfunnsøkonomisk
uheldig vridning av investeringene fra nye prosjekter/haleproduksjon
i eksisterende felt til investeringer i nye felt.
Disse medlemmer viser til at
produksjonsavgiften kan føre til redusert haleproduksjon
og dårligere utnyttelse av petroleumsressursene i de aktuelle
feltene. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen
vil foreslå en utfasing av produksjonsavgiften i forbindelse
med Nasjonalbudsjettet for 2000. Den akutte situasjonen i petroleums-
og leverandørindustrien og behovet for å få frem
nye lønnsomme investeringer, tilsier imidlertid at dette
ikke er tidsnok. Disse medlemmer viser til at Regjeringen
har fullmakt til å gjøre endringer i produksjonsavgiften
på det enkelte felt og ber Regjeringen om å bruke
denne fullmakten. Hensikten er å bringe fram marginale
prosjekter til investeringsbeslutning allerede høsten 1999. Disse medlemmer fremsetter
følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen redusere
eller fjerne produksjonsavgiften på aktuelle felt. Hensikten
er å bringe marginale investeringsprosjekter fram til investeringsbeslutning
allerede høsten 1999.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen komme
tilbake til Stortinget med forslag til hvordan man skal inkludere
hele offshoresektoren i kvotesystemet for CO2 i
løpet av år 2000.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre gir subsidiær støtte
til dette forslaget, jf. disse medlemmers merknad
foran.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen i budsjettet
for år 2000 legge frem forslag til hvordan CO2-avgiften kan reduseres inntil offshoresektoren
er inkludert i kvotesystemet, herunder muligheten for å differensiere
mellom gamle og nye felt med det siktemål å stimulere
til økt feltutbygging.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet gir
subsidiær støtte til dette forslaget, jf. disse medlemmers merknader
foran.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre,
fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen igangsette
et utredningsarbeid med sikte på revisjon av petroleumsbeskatningen
og fremme forslag til endringer overfor Stortinget i løpet
av år 2000.»
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Tverrpolitisk Folkevalgte sluttar
seg til Regjeringa sine vurderingar om ei gradvis avvikling av produksjonsavgifta på kontinentalsokkelen.
Desse medlemene sluttar seg vidare
til Regjeringa sine vurderingar om CO2-avgifta
på kontinentalsokkelen.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre vil peike på at Regjeringa
legg opp til ei gradvis avvikling av produksjonsavgifta på kontinentalsokkelen.
Dette vil bidra til å betre tilhøva for petroleumsverksemda.
Desse medlemene vil åtvare
mot å redusere CO2-avgifta.
Ein reduksjon av CO2-avgifta vil vere
eit kostbart og lite treffsikkert verkemiddel for å auke aktivitetsnivået
på norsk kontinentalsokkel. CO2-avgifta
er samstundes ein viktig del av ei grøn skatteendring der
rett prising av forbruk og forureining vil gje ein meir miljøvennleg
skatte- og avgiftspolitikk. Ein reduksjon av CO2-avgifta
vil såleis vere eit brot med oppfølginga av Grøn
skatt.
Desse medlemene vil peike på at
CO2-avgifta også spelar ei viktig
rolle i oppfølginga av Kyoto- avtalen om internasjonal
reduksjon av klimagassar. Ein reduksjon av CO2-avgifta
vil medføre ei undergraving av Noreg sine internasjonale
forpliktingar.
Desse medlemene meiner CO2-avgifta på norsk kontinentalsokkel
er ein viktig del av den norske klimapolitikken. CO2-avgifta
er utelukkande miljøvernpolitisk begrunna og skal stimulere
m.a. oljeselskapa til å redusere sine CO2-utslepp
ved konkrete utsleppsreduserande tiltak. Ein reduksjon i avgifta
på norsk kontinentalsokkelen vil føre til auka
CO2-utslipp nasjonalt ved at incentivet
til utsleppsreduserande tiltak blir svekkja. Dette vil gjere det
vanskelegare å oppnå Kyoto-forpliktinga, og vil
måtte føre til større utsleppsreduksjonar
og trong for sterkare verkemiddelbruk overfor andre bransjar og
sektorar dersom Kyoto- forpliktinga skal haldast. Dette vil igjen
kunne gje store økonomiske konsekvensar for desse sektorane. Dersom
ein i slike tilhøve ikkje skal kunne bruke miljøvernpolitiske
verkemiddel for å regulere aktiviteten i disse sektorane,
vil vi ende opp i ein vond sirkel som ikkje vil bidra til at forpliktingane
våre kan nåast. I beste fall vil vi komme i ein
situasjon som medverkar til at vår Kyoto-forplikting ikkje
kan nåast til lågast moglege kostnader for landet,
ved at einskilde sektorar må bere ein uforholdsmessig stor
byrde av forpliktinga.
Desse medlemene vil og peike
på at utvalet som skal utgreie eit nasjonalt kvotesystem
for klimagassar, (Kvoteutvalet), skal leggje fram si innstilling
ved utgangen av året. Regjeringa skal komme nærare
tilbake med eventuelle endringar i CO2-avgiftsstrukturen etter
at kvoteutvalet har gitt si innstilling.
Det vil vere lite føremålstenleg å føreta
endringar i CO2-avgiftene før
ein har vurdert ein heilskapleg verkemiddelstrategi overfor klimautslepp
m.a. basert på Kvoteutvalet si innstilling. Forutsigbare
rammetilhøve bør og tilleggjast vekt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti deler
Regjeringens syn på CO2-avgiften
på sokkelen. CO2-avgiften har
bidratt til at selskapene på sokkelen på en helt
annen måte enn tidligere har utviklet teknologi for å redusere
klimagassutslippene. Dette er helt nødvendig skal Norge
nå de mål som er satt i Kyoto-avtalen. Når
det fra bransjen argumenteres med at dette er en særnorsk
avgift de ønsker å redusere, er dette en meget
kortsiktig måte å tenke på. Alle industriland
må innen 2010 redusere sine utslipp, og det betyr at norsk
sokkel har skapt seg betydelige konkurransefortrinn ved at de allerede
er bevisst at petroleumssektoren må redusere sine utslipp
vesentlig. Dette medlem vil peke på at petroleumssektoren står
for 24 pst. av de samlede CO2-utslipp
i Norge, og som sådan må være forberedt
på at denne sektoren står overfor betydelige omstillinger
i årene som kommer.
Dette medlem vil understreke
at Norge i all overskuelig framtid vil være en betydelig
aktør innen olje og gass, og at det må være
et mål å skape langsiktige, forutsigbare rammebetingelser
for bransjen. Den kortsiktighet som har preget petroleumssektoren
er verken bransjen eller det norske samfunn tjent med. Dettemedlem vil
derfor sterkt advare mot å endre CO2-avgiften
før et eventuelt kvoteregime er etablert, og viser i den
sammenheng til det kvoteutvalg Regjeringen har satt ned.
Dette medlem har ved en rekke
anledninger pekt på at det burde vært nedsatt
et "Tempoutvalg" for å se på de langsiktige økologiske
og økonomiske betingelsene for petroleumssektoren.
Dette medlem vil understreke
at det er av avgjørende betydning for petroleumssektoren å ha
langsiktige rammebetingelser, og vil på den bakgrunn fremme forslag
om at det utarbeides en egen stortingsmelding der petroleumssektorens økologiske
rammebetingelser fastlegges. En slik melding vil være en
naturlig oppfølging av kvoteutvalgets innstilling. Målsettingen
må være å etablere økologiske
og økonomiske rammebetingelser for en bærekraftig
petroleumssektor.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringa utarbeide
en stortingsmelding om de langsiktige økologiske og økonomiske rammebetingelser
for petroleumssektoren.»
Det vises til omtalen av den regionalt differensierte arbeidsgiveravgiften
i Nasjonalbudsjettet 1999, avsnitt 4.2.6.
EFTAs overvåkingsorgan ESA påla
i sitt vedtak av 2. juli 1998 Norge å gjøre visse
endringer i den differensierte arbeidsgiveravgiften, ut fra det
syn at differensieringen utgjør statsstøtte etter
EØS-avtalen. ESA satte i sitt vedtak 31. desember 1998
som frist for Norge til å gjennomføre endringene.
Ved stevning av 2. september 1998 brakte Regjeringen ESAs vedtak inn
for EFTA-domstolen.
I løpet av høsten 1998 ble
det klart at saken ikke ville bli avgjort av domstolen før
fristen som ESA hadde satt for å gjennomføre vedtaket
gikk ut. En søkte derfor fra norsk side om at domstolen
skulle gi vedtaket utsettende virkning. Norge fikk dette innvilget
ved domstolens beslutning av 11. desember 1998. Det vil si at Norge
uansett sakens utfall ikke er forpliktet til å oppfylle
vedtaket før dommen foreligger.
Regjeringen har under rettssaken holdt fast
ved sitt tidligere syn om at den regionalt differensierte arbeidsgiveravgiften
er en del av det generelle skattesystemet og derfor faller utenfor
EØS-avtalen. ESA fastholdt det syn deres vedtak bygger
på. Disse synspunktene er blitt utdypet i partenes innlegg
for EFTA-domstolen. Muntlig prosedyre ble holdt i Luxemburg 3. mars 1999.
Den muntlige prosedyren utgjør partenes siste innlegg for
domstolen. Fra partenes side er saken således ferdigbehandlet
for domstolen. Dom i saken ventes før sommeren.
Komiteen viser til
sine respektive merknader i Innst. S. nr. 236 (1998-99) avsnitt
7.4, og tek utgreiinga om differensiert arbeidsgjevaravgift til
orientering.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Tverrpolitisk Folkevalgte viser til at Norge 20. mai
1999, tapte ankesaken i EFTA-domstolen om den differensierte arbeidsgiveravgifta.
ESA fikk medhold i at denne avgiften ikke er et nasjonalt skatte-
og avgiftsspørsmål, men regionalpolitikk underlagt
EØS.
Norges mulighet til å drive distrikts-
og regionalpolitikk etter egne behov og prioriteringer er gjennom dette
sterkt redusert. 95 pst. av støtten kan foreløpig videreføres
ut 2003 innenfor ESAs regler for transportstøtte.
Disse medlemmer vil påpeke
at det flertallet som gikk inn for EØS avtalen forsikret
om at dette ikke kunne eller skulle skje. Nei-siden hevdet under
debatten at Ja-partiene tok feil og at de førte folk bak
lyset ved å gi inntrykk av at ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift
kunne bestå innafor EØS.
Disse medlemmer slår
fast at dommen får alvorlige følger for norsk
distrikts- og regionalpolitikk. EUs utvidelse østover vil
føre til endringer i regelverket for regionalpolitikken.
Slike endringer vil nå slå direkte inn i nesten
alle sider av norsk distriktspolitikk.
Disse medlemmer vil hevde at
Regjeringen av politiske grunner forsøker å bagatellisere
de alvorlige prinsipielle endringene dommen fører til med
hensyn til innskrenkinger i norsk handlingsrom. Ved bare å fokusere
på de kortsiktige og praktiske konsekvensene, gis det inntrykk
av at dette ikke betyr så mye.
Disse medlemmer vil vise til
spørsmål i Stortingets spørretime 6.
februar 1999 der statsminister Bondevik også refererer
til et pågående arbeid innafor EU som skal føre
til retningslinjer som skal avklare forhold rundt statsstøtte
og skatt. Dette arbeidet vil sannsynligvis bli tatt inn i ESA-regelverket
og derved også få direkte virkning i Norge.
Disse medlemmer vil vise til
brev til Statsminister Bondevik fra Sosialistisk Venstrepartis gruppe av
4. juni 1999, der det bes om avklaringer i forhold til dette arbeidet
og om å få framlagt de prinsipielle konsekvensene
av dommen i EFTA-domstolen, en vurdering av en omlegging av ordningen
med differensiert arbeidsgiveravgift til en transportstøtteordning
og en rekke andre spørsmål som nå avklares.
Finansdepartementet er bedt om å vurdere
skatte-reglene for utenlandsansatte i norske bistandsorganisasjoner.
Organisasjonene har påpekt at overgangen til kreditmetoden
påfører organisasjonene økte kostnader.
Kreditmetoden innebærer at det i den norske skatten kan
kreves fradrag for skatt betalt i utlandet på den samme
inntekten. Det er også anført at det hersker en betydelig
usikkerhet med hensyn til ligningspraksis på området.
Et spørsmål som særlig er reist, gjelder
det forhold at dersom oppholdslandet har gitt skattefritak for personer
som deltar i humanitært og ideelt arbeid, så vil
personen kunne bli fullt ut skattepliktig til Norge.
Skatteplikten som bosatt i Norge kan falle bort
ved minst ett års opphold i utlandet, dersom skattyteren godtgjør
at han er skattepliktig som innenlandsboende i det landet han oppholder
seg, jf. skatteloven § 17 tredje ledd. Denne bestemmelsen
kalles "ettårsregelen". Bestemmelsen er en regel for å unngå dobbeltbeskatning;
det er ikke en skattefrihetsregel. Det er først i de tilfellene
der skattyteren rent faktisk er skattepliktig som innenlandsboende
i oppholdslandet at det foreligger sterke hensyn for å unnta
vedkommende fra skatteplikten i Norge. Dersom skattyteren ikke godtgjør
at han/hun er skattepliktig som innenlandsboende, vil han/hun
bli skattlagt fullt ut i Norge. For det tilfelle at han/hun
er begrenset skattepliktig i oppholdslandet, vil vedkommende kunne
kreve skattefradrag for den utenlandske skatten etter nærmere
regler, jf. skatteloven § 22 A. Organisasjonene understreker
at selv en lav "livsoppholdslønn" kan være høy
og bli sterkt progressivt beskattet i oppholdslandet.
Finansdepartementet vurderer nå spørsmålet
om skattlegging av utenlandsstasjonerte i frivillige organisasjoner
i samband med en generell gjennomgang av den såkalte ettårsregelen
(skatteloven § 17 tredje ledd annet punktum). Et tema er
hva som er rimelige dokumentasjonskrav fra ligningskontorene med
hensyn til opplysninger om betalt skatt i utlandet. Finansdepartementet
tar sikte på å sende et forslag ut på høring
i løpet av høsten og vil deretter legge fram saken
for Stortinget på nytt.
Det har også blitt reist spørsmål
om verdsettelse av naturalytelser som den utenlandsstasjonerte mottar. Det
kan hevdes at man ved verdsettelsen av naturalytelser mottatt under
arbeidsopphold i utlandet ikke nødvendigvis bør
følge norske verdsettelsesnivåer. Departementet
har i brev av 7. mai 1999 bedt Skatte-direktoratet om å foreta
en vurdering av regelverket for verdsettelse av enkelte naturalytelser
i utlandet.
Komiteen tek utgreiinga
om skattespørsmål for utanlandstilsette i humanitære
organisasjonar og misjonsorganisasjonar til orientering.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti,
Høgre, Senterpartiet, og Venstre viser til meldinga
sin omtale av problema for humanitære organisasjonar med
endra likning for utanlandsansatte. Desse medlemene vil
understreke den viktige innsats desse organisasjonane gjer for menneske
i nød og for å skapa respekt for menneskerettar
og humane verdiar i mange delar av verda. Desse medlemene har
merka seg at dei generelle konsekvensar av omlegging til "kreditmetoden"
i samband med skattereforma av 1992 ikkje var spesielt vurdert for
utanlandstilsette i utviklingsland. Omlegging til "kreditmetoden"
kan såleis ha fått med seg utilsikta konsekvensar
for denne gruppa. Desse medlemene er kjent med at
omlegginga har skapt usikkerhet i humanitære organisasjonar
og misjonselskap med hensyn til avlønning av medarbeidarane
i utlandet. Dei budsjettmessige konsekvensar av ein eventuell endra likningspraksis
kan verte svært store. Det er difor viktig at departementet
avklarar desse spørsmåla i budsjettet til hausten,
slik meldinga varslar.
Under behandlingen av budsjettet for 1999 ba
Stortinget Regjeringen om å komme med en vurdering av en
systemomlegging av emballasjeavgiften på all drikkevareemballasje
basert på emballasjens art i Revidert nasjonalbudsjett
1999. Stortinget forutsatte at forslag til endelig systemomlegging
fremmes i budsjettet for 2000.
Dagens avgiftssystem for drikkevareemballasje består
av en miljøavgift som differensieres etter innhold og graderes
etter returandel slik at avgiftssatsen reduseres når returandelen øker.
I tillegg ilegges engangsemballasje, dvs. drikkevareemballasje som ikke
kan brukes om igjen i sin opprinnelige form, en grunnavgift.
I St.prp. nr. 54 (1997-98) Grønne skatter
ble det gitt en bred omtale av prinsippene bak og utformingen av systemet
for emballasjeavgifter for drikkevarer. Det ble bl.a. konkludert
med at avgiftene bør differensieres etter emballasjens
innhold. Differensiering etter innhold ble begrunnet med at innholdet
er av betydning for bruksområde og sannsynligheten for
forsøpling av naturen. Finansdepartementet vurderte det
som viktig ut fra miljøhensyn å fastholde graderingen
etter retur-andel. Det ble konkludert med at en ikke fant grunn
til å endre dagens system for drikkevareemballasje før spørsmålet
om grunnavgiften på engangsemballasje er nærmere
avklart.
Vurderingene bygde bl.a. på en rapport
fra Østlandsforskning (ØF) (ØF rapport
nr. 09/1997 Miljøavgifter på drikkevareemballasje).
I rapporten ble det antydet at emballasjens materiale kan ha betydning
for forsøplingsproblemet som en emballasjeenhet forårsaker. ØF fant
imidlertid ikke noe entydig grunnlag for å foreslå endringer
i gjeldende avgiftssystem.
Grunnavgiften ilegges kun engangsemballasje. EFTAs
overvåkningsorgan, ESA, mener i sin grunngitte uttalelse
(reasoned opinion) av 13. november 1996 at grunnavgiften rammer
importerte produkter i større grad enn innenlandsproduserte
og at avgiften derfor strider mot EØS-avtalens artikkel
14 (prinsippet om ikke-diskriminering). ESA mener videre at Norge ikke
har dokumentert at det ut fra miljøhensyn er behov for å stimulere
ombruk framfor gjenvinning. Flere EU-land er i dialog med EU-kommisjonen
angående virkemidler for favorisering av ombruk framfor gjenvinning.
ESA har ikke fulgt opp sin uttalelse. I rapporten fra ØF
sies det om grunnavgiften at:
«Vi finner ikke faglig begrunnelse for den differensiering
mellom ombruk og materialgjenvinning grunnavgiften innebærer.»
ØFs konklusjon er dermed med på å bygge
opp om ESAs syn.
Stortinget har bedt Regjeringen om å fremme
et forslag til omlegging av avgiftssystemet etter emballasjens art
uavhengig av spørsmålet om grunnavgiften. Finansdepartementet
har i samarbeid med Miljøverndepartementet bl.a. engasjert Østlandsforskning
på nytt for å foreta en oppdatert vurdering av
miljøkostnadene knyttet til ulike former for drikkevareemballasje.
Dette arbeidet vil være en viktig premiss for eventuelle
forslag til systemomlegginger i statsbudsjettet for 2000.
Det er i meldingen avsnitt 4.6.2 og 4.6.3 gjort
rede for dagens avgiftssystem og miljøkostnadene ved drikkevareemballasje.
I meldingen avsnitt 4.6.4 - 4.6.6 er det foretatt vurderinger av å differensiere
emballasjeavgiftene etter emballasjens art, etter returandel og etter
type retursystem.
Det er flere forhold som taler for at avgiften
på drikkevareemballasje også bør differensieres
etter materialtype. Regjeringen vil imidlertid fastholde at emballasjens
innhold er viktig for sannsynligheten for forsøpling av
naturen. Emballasjens art har imidlertid betydning for de helse-
og miljøskadene som kan oppstå når emballasjen
først er havnet i naturen. Ved utformingen av avgiftssystemet
kan det også være behov for å se nærmere
på forholdet mellom retursystemer med og uten pant, grensene
for avgiftsreduksjon etter returhandel, samt fastsettelsen av pantesatsene.
Regjeringen vil eventuelt komme tilbake til
Stortinget med et forslag til nytt avgiftssystem i statsbudsjettet
for 2000.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk
Folkevalgte, tar departementets vurderinger til orientering. Flertallet mener at
en bør vektlegge returandel som grunnlag for reduksjon
av en avgift basert på emballasjens art. Dersom en søker å inkludere
emballasjens innhold i et nytt system vil dette kunne være
unødig millimetersøkende. Flertallet ber
Regjeringen komme med forslag til nytt avgiftssystem i statsbudsjettet
for 2000. I denne sammenheng bes Regjeringen også utarbeide
forslag til en bredere ordning med pant og gjenbruksemballasje på Vinmonopolets
produkter.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre sluttar seg til Regjeringa sine
vurderinger om avgiftene på drikkevareemballasje, og tek
elles utgreiinga til orientering.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
understreke at grunnavgiften som i legges engangsemballasje er et
riktig miljøtiltak, og at det bidrar til å stimulere
ombruk. Dette medlem vil videre understreke at emballasjens
innhold også er viktig for sannsynligheten for forsøpling
av naturen. Dette medlem tar omtalen til orientering.
I NOU 1996:9 Grønne skatter - en politikk
for bedre miljø og høy sysselsetting, ble det
foreslått en nærmere utredning av avgifter på helse-
og miljøskadelige kjemikalier. En interdepartemental arbeidsgruppe
har vurdert utformingen av avgifter på enkelte slike kjemikalier
og har foreslått at det innføres avgifter på trykk-impregnert
trevirke, trikloreten (TRI) og tetrakloreten (PER).
Arbeidsgruppens rapporter har vært
på høring. På bakgrunn av synspunkter
fra høringsrunden, var det behov for ytterligere avklaringer
før avgiftene evt. kan foreslås innført.
I Nasjonalbudsjettet 1999 ble det derfor varslet at Regjeringen
tok sikte på å fremme forslag om avgift på TRI
og PER i Revidert nasjonalbudsjett 1999. For trykkimpregnert trevirke
ble det vist til at det var behov for noen prinsipielle og praktiske
avklaringer før forslag om avgift eventuelt kunne fremmes.
Arbeidsgrupperapportene inneholdt utkast til
regelverk. I forbindelse med høringen av arbeidsgrupperapportene
la høringsinstansene hovedvekten på spørsmålet
om avgift burde innføres eller ikke. Utformingen av regelverket,
herunder de avgiftstekniske løsningene, ble i liten grad
vurdert.
På bakgrunn av en ny avgiftsteknisk
gjennomgang av avgiftene på TRI og PER, er det etter departementets
oppfatning behov for å vurdere visse endringer i regelverket
i forhold til det som ble sendt på høring. Dette
gjelder bl.a. avgiftsberegningen for produkter der TRI og PER inngår
som bestanddel. Av hensyn til eventuelle omgåelser av avgiften,
kan det videre være grunn til å vurdere å la
avgiften omfatte TRI og PER som befinner seg på lager på det
tidspunkt avgiften trer i kraft.
Departementet ser derfor behov for en ny høring
om forslag til regelverk før det fremmer konkrete forslag om
avgift på TRI og PER. Departementet tar sikte på å komme
tilbake til dette i forbindelse med budsjettet for 2000.
Som nevnt i Nasjonalbudsjettet 1999, er det
for trykk-impregnert trevirke behov for en del prinsipielle og praktiske
avklaringer. Departementet vil også komme tilbake til dette
spørsmålet i budsjettet for 2000.
Komiteen tek utgreiinga
om avgifter på helse- og miljøskadelege kjemikal
til orientering.
EFTAs overvåkingsorgan (ESA) har i åpningsbrev av
16. desember 1998 ansett at den norske flyseteavgiften slik den
er utformet i dag, er i strid med EØS-avtalens art. 36
om at det ikke skal være restriksjoner på adgangen
til å yte tjenester innen EØS-området,
jf. omtale i St.prp. nr. 53 (1998-99). I åpningsbrevet
viser ESA til at tilsvarende gjelder den tidligere passasjeravgiften.
Stortingets vedtak om å erstatte dagens flyseteavgift med
en avgift på flyging av passasjerer får således
i utgangspunktet ikke avgjørende betydning for saken for
ESA.
Regjeringen har i St.prp. nr. 53 (1998-99) vist
til at det er hensiktsmessig at eventuelle forslag om endringer
i satsstrukturen vurderes i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett
1999. På denne bakgrunn ble det bedt om utsettelse av svarfristen
til ESA, som opprinnelig var 16. mars 1999. Etter anmodning om fristforlengelse
fram til Revidert nasjonalbudsjett 1999, forlenget ESA svarfristen
fram til 16. april 1999.
En endring av avgiften i tråd med ESAs
syn vil innebære omfattende endringer i avgiftsstrukturen.
Blant annet vil det innebære at det må benyttes
samme sats på utenlands- og innenlandsruter. I utgangspunktet
må avgiftsplikten også være generell
både for innenlands- og utenlandsflyginger. Såpass
store endringer gjør det nødvendig å vurdere
både samfunnsøkonomiske, distriktspolitiske og
budsjettmessige konsekvenser. Dette taler for at spørsmålet
bør behandles i forbindelse med den ordinære statsbudsjettbehandlingen
til høsten. Vurderingene fra det hurtigarbeidende utvalget
vil kunne gi viktige innspill til dette arbeidet. Regjeringen anser
det derfor mest hensiktsmessig at den endelige vurderingen av saken
foretas i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2000.
ESA er orientert om dette i Finansdepartementets brev av 19. april
1999.
Komiteen tek utgreiinga
om saka for ESA om avgift på flyging til orientering.
Etter gjeldende merverdiavgiftsregelverk blir
det forskjellig avgiftsbelastning for private tomteselskaper og
kommuner ved utbygging av vann- og kloakkanlegg. Utbygging av kommunale
vann- og kloakkanlegg blir ikke belastet merverdiavgift fordi kommunen
har fradragsrett for avgiften. Anlegg bygget i regi av private tomteselskaper
blir belastet med full merverdiavgift fordi det ikke foreligger
fradragsrett.
Årsaken til forskjellen mht. fradragsretten
er at kommunene har avgiftspliktig omsetning knyttet til anskaffelsen
av vann- og kloakkanlegget. Omsetning av varer (vann) og tjenester
som gjelder bortføring av spillvann og overvann (kloakk)
er omfattet av avgiftsområdet. Kommunens vederlag for levering
av slike tjenester er derfor merverdiavgiftspliktig. Private tomteselskaper som
bygger ut vann- og kloakkanlegg uten å omsette slike tjenester,
har ikke avgiftspliktig omsetning knyttet til anlegget.
Omsetning og utleie av fast eiendom er ikke
avgiftspliktig. Dette innebærer at merverdiavgift ved anskaffelser
av varer og avgiftspliktige tjenester til slik virksomhet ikke er
fradragsberettiget. Virksomheter som omsetter varer eller tjenester
utenfor merverdiavgiftsområdet er når det gjelder
merverdiavgiften således likestilt med forbrukere. Dette
er en konsekvens av at merverdiavgiften er en avgift på forbruk
og hvor omsetning av fast eiendom og en rekke tjenester er holdt
utenfor avgiftssystemet.
I en del tilfeller der private tomteselskap
m.v. bygger ut vann- og kloakkanlegg, blir eiendomsretten til anlegget
etter noe tid overført til kommunen mot at kommunen overtar
driften av anlegget. For private utbyggere av slike anlegg, vil
merverdiavgiften være en kostnad i forbindelse med anskaffelsen
selv om kommunen overtar anlegget og driften på et senere tidspunkt.
Denne forskjellsbehandlingen er uheldig.
Finansdepartementet tar sikte på å foreslå tiltak
som kan bidra til større grad av avgiftsmessig likebehandling.
En løsning innenfor merverdiavgiftssystemet vil imidlertid
innebære en prinsipiell særordning og vil komplisere
regelverket. En løsning som vil bli vurdert er å utarbeide
en forskrift med sikte på likebehandling forankret i den
generelle forskriftsfullmakten til merverdiavgiftsloven. Det vil
arbeides videre for å finne fram til den best mulige løsningen
rent lovteknisk.
Forslag som innebærer større
grad av avgiftsmessig likebehandling av privat og kommunal utbygging
av vann- og kloakkanlegg vil bli vurdert i statsbudsjettet for 2000.
Komiteen sluttar seg
til Regjeringa sine vurderingar om meirverdiavgift ved privat utbygging
av vatn- og kloakkanlegg, og tek elles utgreiinga til orientering.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk
Folkevalgte, vil påpeke at spørsmålet
om merverdiavgift ved privat utbygging av vann- og kloakkanlegg
har tatt lang tid å få avklaring på. Flertallet mener
at det ved framlegg til vedtak for neste års budsjett også må vurderes å la
vedtaket gjøres gjeldende for de saker som ikke er ferdigbehandlet
i departementet.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ser
ingen grunn til å ta vekk en ordning som gjør
kommunen i stand til å bygge ut vann- og kloakktjenester
til folk på billigst mulig måte. Det er uklokt å sette
hensyn til konkurransepolitikk som egner seg i privat sektor foran
helhetlige hensyn til hvordan offentlig sektor best skal kunne utføre
hele sitt helhetlige ansvar for fordeling, drift og forvaltning. Det
som kan se ut som om et fortrinn på ett område
må ses opp mot konkurranseulemper som følger av
helhets- og beredskapsansvar på andre områder. Å ta
ut en liten bit og se på den løsrevet fra helheten,
kan rive vekk viktige byggesteiner som holder helheten oppe.
Dette medlem ser det derfor ikke
som ønskelig med endringer i forhold til merverdiavgiften.
I Budsjett-innst. S. nr. 13. Tillegg nr. 1 (1995-96) heter
det:
«Komiteen er kjent med at det forekommer tilfeller hvor
formell omregistrering av kjøretøy skjer innen samme
bedriftsorganisasjon for eksempel i forbindelse med intern omorganisering
uten at omregistrering medfører noe reelt eierskifte. Komiteen
mener søknader om fritak for omregistreringsavgift i slike
tilfeller normalt bør kunne imøtekommes i medhold
av § 4.»
I Revidert nasjonalbudsjett for 1996 ble det
gitt en redegjørelse for praktiseringen av reglene for
omregistreringsavgift og det ble foreslått at det ikke
ble gjort endringer i denne. Stortinget kommenterte ikke dette. Praktiseringen
av dispensasjonsbestemmelsen for avgiften ble derfor ikke endret.
I forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet
for 1999 vedtok Stortinget fritak for omregistreringsavgift for
fusjoner mellom aksjeselskaper i samsvar med forslag fra Næringslovutvalget.
I St.prp. nr. 1 (1998-99) Skatte-, avgifts- og tollvedtak ble det
vurdert om fritaket bør omfatte andre typer omdannelser
av selskaper, f.eks. ved omorganisering fra enkeltmannsforetak til aksjeselskap,
der overdrager og overtaker representerer samme eierinteresser.
Av administrative og kontrollmessige hensyn ble det ikke fremmet
forslag om å utvide fritaket til også å omfatte
andre tilfeller enn fusjoner mellom aksjeselskap.
Finansdepartementet har etter en nærmere
vurdering funnet at det kan anses som urimelig å oppkreve
omregistreringsavgift for omregistreringer hvor ny og tidligere
eier reelt er fullt ut identiske. En vil derfor åpne for
bruk av dispensasjonsfullmakten i avgiftsvedtaket § 4 for
denne avgiften i slike tilfeller. Departementet vil utarbeide nærmere
retningslinjer for det skjønnet som skal utøves,
bl.a. for å sikre likebehandling og forutsigbarhet og for å motvirke
en uthuling av avgiften. Samtidig må det stilles strenge
krav til dokumentasjon av eierforholdet. Derfor legges det opp til
en restriktiv praktisering av fullmakten også i disse tilfellene,
og det vil fortsatt være det formelle eierforholdet som
vil være det klare utgangspunkt for avgiftsplikten. Departementet
vil etter noe tid evaluere de administrative og praktiske sider
ved en slik utvidelse av praktiseringen av dispensasjonsfullmakten
for denne avgiften.
Komiteen sluttar seg
til Regjeringa sine vurderingar om omregistreringsavgift ved interne
omorganiseringar, og tek elles utreiinga til orientering.
I forbindelse med jordbruksoppgjøret
i 1998 ble det foretatt en vurdering av markedssituasjonen for storfekjøtt.
Regjeringen foreslo at den generelle sikkerhetsmekanismen i GSP-ordningen
skulle utløses dersom importen av storfekjøtt
fra MUL i 1998 eller 1999 oversteg 2 700 tonn utbeinet kjøtt
(tilsvarende 3 375 tonn storfekjøtt med bein). Ved en import
utover 2 700 tonn ville en tollsats tilsvarende den som gis til øvrige GSP-land
bli benyttet. Norge har også i henhold til WTO-avtalen
etablert en minsteadgangskvote for storfekjøtt (903 tonn
i 1999). Denne importen kan også skje tollfritt fra MUL-land.
Importen under WTO-kvoten skal ikke regnes med i begrensningen på 2
700 tonn.
I 1998 ble det importert 2 100 tonn utbeinet
storfekjøtt fra Botswana og Namibia, slik at det ikke var aktuelt å benytte
GSP-ordningens sikkerhetsmekanisme. Regjeringen foreslår
at den generelle sikkerhetsmekanismen for GSP-ordningen også i
2000 skal utløses dersom storfekjøttimporten fra
MUL overstiger 2 700 tonn utbeinet kjøtt.
I innstillingen fra næringskomiteen
om jordbruksoppgjøret 1998 (Innst. S. nr. 235 (1997-98))
viser næringskomiteens flertall til at den
«har registrert at landbruksnæringen er
opptatt av å beskrive det næringen oppfatter som
uheldige sider ved MUL-importen av kjøtt. Flertallet understreker
at ordningen med MUL-import har hatt bred støtte i Stortinget.
Likevel finner flertallet det naturlig at det arbeides videre med
fornuftige systemer i tilknytning til denne importen slik at en
kan bidra til å nå ulike målsettinger.
Dette gjelder både i forhold til å sikre at MUL-importen
skaper varige verdier som kommer de ulike MUL-land til gode, men
også at importen kan skje på slik måte
at eventuelle skadevirkninger for norsk landbruk begrenses i størst
mulig grad. Flertallet ber derfor Regjeringen vurdere hvorvidt det
kan innføres et auksjonssystem for denne importen.»
Det legges opp til å gjennomføre
en ekstern utredning for å belyse ulike sider ved importen
av kjøtt fra MUL-landene. Utredningen skal bl.a. kartlegge importprisene
inn til Norge og inn til EU, og avdekke og forklare eventuelle forskjeller
i prisnivået. Det vil bli lagt vekt på å analysere
hvorvidt prispåslag i det norske markedet skyldes kvoteprofitt
og/eller er uttrykk for høyere kostnader og risiko
enn ved omsetning av norsk kjøtt.
Et viktig siktemål med et auksjonssystem
er å begrense eventuelle urimelige fortjenestemuligheter blant
norske importører av MUL-kjøtt. Samtidig skal auksjonssystemet
ikke legge særskilte begrensninger på importen
fra MUL-landene. Tvert imot er det et mål at auksjonen
skal bidra til at importen kan øke innenfor det volumet
som Regjeringen anser som forsvarlig (2 700 tonn i 2000, jf. ovenfor).
Utredningen skal ta for seg hvordan en auksjonsordning best kan
utformes for å imøtekomme disse målene.
Utredningen skal i den sammenheng bl.a. vurdere de ulike elementene
som inngår i eksisterende auksjonsordninger for GSP- og WTO-kvoter,
og bl.a. undersøke hvorfor flere av GSP-kvotene ikke er
fullt utnyttet. Dette betyr at spørsmål om tidspunkt
for auksjon, kvotenes omsettelighet og begrensninger med hensyn
til hvor stor andel av kvantumet hver enkelt budgiver kan få tildelt
vil bli nærmere belyst.
Utredningen vil bli fulgt opp av berørte
departementer, dvs. Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne-
og familiedepartementet, Finansdepartementet, Landbruksdepartementet,
Nærings- og handelsdepartementet og Utenriksdepartementet.
Det forutsettes at utredningen ferdigstilles innen 15. september
1999 og gir grunnlag for å utforme en auksjonsordning med virkning
fra og med 2000. Det foretas en evaluering av auksjonsordningen
høsten 2000 for å vurdere om de forutsetningene
som er lagt til grunn for ordningen er blitt fulgt opp. Dette omfatter
også hensynet til å opprettholde nivået
på MUL-importen.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Høgre
og Sosialistisk Venstreparti, sluttar seg til Regjeringa sitt opplegg
for den generelle sikkerhetsmekanismen for GSP-ordninga i 2000.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Tverrpolitisk Folkevalgte, viser til omtalen av Regjeringens arbeid
med innføring av auksjon av tollfri import av storfekjøtt
fra MUL. Tilsvarende orientering er også gitt i St.prp.
nr. 75 (1998-99), om jordbruksoppgjøret for 1999. Flertallet viser
til at bakgrunnen for at det nå planlegges innføring
av auksjon på MUL-import blant annet er å finne
i innstillingen fra næringskomiteen om jordbruksoppgjøret
for 1998, Innst. S. nr. 235 (1997-98), hvor næringskomiteens
flertall uttaler:
«Flertallet ber derfor Regjeringen vurdere hvorvidt det
kan innføres et auksjonssystem for denne importen.»
Det er altså ikke uttalt at det skal
innføres auksjon på MUL-import.
Flertallet har merket seg at
Regjeringen nå gjennomfører en ekstern utredning
der ulike sider ved en slik auksjonsordning utredes. Denne utredningen
skal være avsluttet innen 15. september 1999.
Flertallet mener at spørsmålene
om MUL-import er en stor og viktig sak. Regjeringen har lagt en
tidsplan hvor den eksterne utredningen skal avsluttes innen 15.
september i år. Auksjonssystemet planlegges innført
fra nyttår. Det er dermed tid til å forelegge saken
for Stortinget. Flertallet ber om at dette skjer på en
egnet måte.
Medlemene i komiteen frå Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre sluttar seg til Regjeringa sitt
opplegg for ei utgreiing om ulike sider ved importen av kjøt
frå MUL-landa.
Desse medlemene har merka seg
at fleirtalet i næringskomiteen bad Regjeringa vurdere
korleis eit auksjonssystem for MUL-importen kan innførast. Desse
medlemene meiner i denne samanheng at ei ekstern utgreiing
for å belyse dei ulike sidene av denne importen er sunt,
men vil samstundes presisera at det er viktig at innføring
av auksjonsordninga ikkje bergensar nivået på importen
eller råke dei landa som i dag nyt godt av ordninga. Vidare
vil desse medlemene merka seg at det er framlegg
om ei evaluering av auksjonsordninga hausten 2000 for å vurdere
om dei føresetnadene som er lagt til grunn for ordninga vert
følgt opp.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Sosialistisk Venstreparti mener handel med de minst utviklede
landene er et godt virkemiddel til å fremme utviklingen
i disse landene. Dette er bakgrunnen for at disse medlemmer tidligere
har motsatt seg å utløse sikkerhetsmekanismen
i GSP-ordningen for kjøtt, siden dette medfører
toll på kjøttimporten fra MUL. Dette fører
til økt usikkerhet om ordningen, noe som gjør
det vanskeligere å etablere handel.
Disse medlemmer viser videre
til at disse medlemmer i Innst. S. nr. 235 (1997-98) gikk mot at
en auksjonsordning skulle vurderes for den tollfrie kjøttimporten
fra de minst utviklede landene. En slik auksjonsordning vil føre
til at importen i praksis ikke lenger er tollfri, men at det må betales
inn midler til statskassen i forbindelse med at kvotene auksjoneres bort.
Dette vil enten føre til at produsentene i de minst utviklete
landene får en lavere pris for sine produkter, eller at
de norske importørene får redusert sin fortjeneste
ved importen. I det sistnevnte tilfellet vil dette føre
til at importørenes incentiver til å etablere
handel med de minst utviklete landene reduseres, med påfølgende
risiko for at kjøpene av kjøtt i de minst utviklete landene
går ned. Dermed er faren meget stor for at resultatet av
Regjeringens forslag om å innføre en auksjonsordning
for den tollfrie importen fra MUL blir at disse landene blir stående
igjen som tapere. Dette er etter disse medlemmers syn
dårlig bistandspolitikk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at handel med de minst utviklede landene er et av de beste virkemidler
til å fremme utviklingen i disse landene. For flere av
disse landene er jordbruksvarer, herunder kjøtt, blant
de få produkter det er realistisk for landene å eksportere
i nevneverdig omfang.
Det må være samsvar mellom
det Norge står for i bistandssammenheng og den handelspolitikk
vi fører. Norge, som et av verdens rikeste land, må kunne strekke
seg langt når det gjelder å tillate tollfri handel med
de minst utviklede landene. De anslåtte kvanta er heller
ikke av en slik størrelsesorden at det er grunn til å regne
med vesentlige markedsforstyrrelser i Norge, selv om importen skulle
komme opp i over 3000 tonn utbenet kjøtt. Disse
medlemmer mener Regjeringen går i gal retning ved å lage
nye hindringer for å kunne redusere importen av matvarer
fra utviklingsland. I revidert budsjett foreslås det å innføre
auksjonsprinsippet fra 1. januar 2000 også på kjøtt
fra MUL-land som Namibia og Botswana. Etter disse medlemmers oppfatning
vil dette innebære at norske importører må kjempe
om å få kjøpe importtillatelse på en
spesiell u-landsauksjon som norske myndigheter arrangerer. Dette
er en særegen ordning som betyr et pålegg om avgift
på u-landsvaren. Dette er etter disse medlemmers oppfatning
en ensidig diskriminering av u-landseksportørene. Disse
medlemmer oppfatter dette stikk i strid med stortingsflertallets
oppfatning av saken, hvor det tidligere er uttrykt ønske
om tilretteleggelse for markedsadgang og økt samhandel med
u-land.
Disse medlemmer mener ordningen
er prisdrivende og langt fra i norske forbrukeres interesser. Etter disse
medlemmers syn har Regjeringen lagt mer vekt på norske
landbruksinteresser i denne saken. Disse medlemmer vil
gå mot innføringen av auksjonsprinsippet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen ikke
innføre toll på MUL-import av storfekjøtt
i 2000, samt ikke innføre en auksjonsordning for slik import.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte mener
den svenske ordningen med differensiert avgift på diesel
kan bidra til å motivere overgang til mer miljøvennlig
diesel. I svar fra departementet av 27. mai 1999 heter det bl.a.
at:
«Autodiesel avgiftslegges i Sverige med CO2-avgift og "energiskatt". Energiskatten
kan sammenlignes med autodieselavgiften i Norge med den forskjell
at den også er ment å dekke kostnader ved svovelutslipp. I
Sverige er avgiftsbelagt dieselolje siden 1991 differensiert utfra
3 miljøkategorier; MK1, MK2 og MK3, der MK1 har best miljøkvalitet.
Avgiftsdifferensieringen gjelder kun for energiskatten. CO2-avgiften er den samme for alle miljøkategoriene. … Det
er en forskjell i avgifter mellom MK1 og MK3 på 48 øre
pr. liter målt i norske kr. Vi kjenner ikke til om disse
forskjellene i avgift utelukkende er basert på beregninger av
miljøkostnader. MK1 har et lavere innhold av svovel og
PAH (polysykliske aromatiske hydrokarboner) enn de øvrige
kategoriene av diesel. PAH kan bl.a. virke kreftfremkallende. MK1
har en andel på 88 pst. av det totale salget av avgiftspliktig
diesel i Sverige, og er den eneste typen diesel som selges gjennom
pumper på bensinstasjonene. Salget av MK2 utgjør
kun 2 pst., mens MK3 utgjør 10 pst. av omsetningen av diesel. Som
følge av vedtak i EU om bedre dieselkvalitet (oppfølging
av Auto-Oil programmet) vil det også i Sverige bli vurdert
endringer i miljøkvalitet og avgifter for de ulike kategoriene
av diesel. Det er et grunnleggende prinsipp at avgiftene på drivstoff
skal avspeile de eksterne kostnader bruken av drivstoffet påfører samfunnet.
For å oppnå en mest mulig korrekt differensiering
av avgiftene må det derfor gjøres anslag for verdien
av miljøgevinsten ved bruk av miljødiesel. I en samfunnsøkonomisk
analyse bør også kostnadene ved å produsere
miljødiesel trekkes inn. Dersom disse overstiger miljøgevinsten
vil det samfunnsøkonomisk ikke være noe å hente
på å differensiere avgiften. Korrekt fastsatte
avgifter vil i en slik sammenheng ikke gi overgang til miljødiesel.
F.eks. har Norsk Petroleumsinstitutt (NP) uttalt at den svenske
miljødieselen er for kostbar å produsere i forhold
til den miljøeffekten den gir. Det må også stilles
spørsmål om det er riktig å differensiere
etter de miljøkjennetegn som er gjort i Sverige. MK1 og
MK2 differensieres som nevnt bl.a. etter svovelinnhold og PAH. Det
er imidlertid andre miljøfaktorer hvor det er mindre/ingen
forskjeller mellom MK1 og MK2, men hvor forskjellene til MK3 kan være
større. Det stilles som nevnt ikke miljøkrav overfor
denne tredje dieselkategorien. Dersom en dieselkvalitet avgiftslegges
betydelig lavere enn andre kvaliteter, vil denne kvaliteten, dersom
den kan benyttes i kjøretøy uten større
endringer i kjøretøyet, etter hvert sannsynligvis
dominere markedet. Dette skjedde ved introduksjonen av blyfri bensin,
hvor salg av den lavere avgiftsbelagte blyfrie bensinen i dag utgjør
nærmest hele bensinomsetningen. Selve omleggingen til differensiert
dieselavgift vil kunne gjøres provenynøytralt.
Med bakgrunn i at den minst avgiftsbelagte dieselen etter hvert
antas å dominere markedet, vil det imidlertid på lengre
sikt bli mindre inntekter til staten enn hva som vil være
tilfelle ved en videreføring av dagens avgiftssystem for
autodiesel. Provenynøytralitet over tid krever derfor at
avgiftene på de ulike kvalitetene generelt økes.
Som oppfølging av Auto-Oil programmet i EU er det vedtatt
et direktiv om kvalitetskrav for bl.a. diesel som gjøres
gjeldende fra 1.1.2000. Direktivet vil trolig måtte gjennomføres
i norsk rett som en del av EØS-avtalen. Det arbeides nå med
dette. En inndeling i standarder for dieselkvaliteter bør
vurderes på bakgrunn av vedtatte kvalitetskrav m.v. for
diesel i EU. Det vil derfor være hensiktsmessig å avvente
en differensiering av autodieselavgiften etter miljøkjennetegn
til man vet hvordan disse kravene vil fremstå i praksis.
Dette skyldes at en eventuell differensiering vil måtte
baseres på strengere krav enn de som til enhver tid gjelder.
I Norge vil differensiering av drivstoffavgiftene etter miljøkjennetegn
kunne skje enten via svovelavgiften eller autodieselavgiften. Dette
vil også avhenge av hvilke krav man har til de ulike kategorier
diesel man eventuelt foreslår å innføre.
Dette må vurderes nærmere. Regjeringen vil fram mot
budsjettet for 2000 vurdere om en sterkere differensiering av svovelavgiften
for autodiesel kan påvirke andre miljøforhold
enn svovelutslipp. Avgiftstekniske forhold vil også måtte
vurderes.»
Flertallet ber Regjeringen arbeide
videre med en omlegging av dieselavgiften slik at de mest miljøriktige
kvaliteter gis fortrinn. Det vises i denne sammenheng til den svenske
ordningen, og at dette arbeidet ses i sammenheng med vedtatte kvalitetskrav
til diesel i EU. Flertallet ber Regjeringen komme
tilbake til saken i forbindelse med budsjettet for 2000.