Det er lang tradisjon for å innrette
norsk penge- og valutapolitikk mot fast eller stabil valutakurs.
Fra 1945 skjedde dette med utgangspunkt i Bretton Woods-avtalen og
fra 1972 ved deltakelse i den såkalte "valutaslangen" i
Europa. Fra 1978 til 1990 ble kronen holdt stabil mot en kurv av
valutaer som reflekterte sammensetningen av norsk utenrikshandel.
I 1990 ble kronen knyttet til ecu med en gitt sentralkurs. Systemet
med en definert sentralkurs og snevre svingningsmarginer rundt denne
viste seg etter hvert å være sårbart
for spekulative angrep, og forholdene i valutamarkedet gjorde det nødvendig å forlate
dette systemet den 10. desember 1992. Både sentralkursen
og svingningsmarginene falt da bort, og kronen ble formelt flytende.
Gjennom 1993 og begynnelsen av 1994 ble det i gjennomføringen
av penge- og valutapolitikken lagt vekt på at valutakursen skulle
være stabil målt mot europeiske valutaer.
Den 6. mai 1994 ble det ved kongelig resolusjon
fastsatt ny forskrift for kronens kursordning. I forskriftens § 2
heter det:
«Norges Banks løpende utøvelse
av pengepolitikken skal rettes inn mot stabilitet i kronens verdi
målt mot europeiske valutaer, med utgangspunkt i kursleiet siden
kronen begynte å flyte den 10. desember 1992. Ved vesentlige
endringer i kursen skal virkemidlene innrettes med sikte på at
valutakursen etter hvert bringes tilbake til utgangsleiet. Det gjelder
ikke svingningsmarginer med tilhørende plikt for Norges
Bank til å intervenere i valutamarkedet.»
Valutaforskriften pålegger Norges Bank å innrette
de pengepolitiske virkemidlene mot stabilitet i kronens verdi målt
mot europeiske valutaer. Forskriften gir samtidig fleksibilitet
i utøvelsen av pengepolitikken, ved at det ikke er fastsatt
noen sentralkurs for kronen og svingningsmarginer med tilhørende
plikt for Norges Bank til å kjøpe eller selge
kroner i valutamarkedet.
Retningslinjene for pengepolitikken har hele
tiden tatt høyde for at valutakursen i perioder kan avvike
fra utgangsleiet. Ved vesentlige endringer i valutakursen pålegger
retningslinjene Norges Bank å innrette virkemidlene i pengepolitikken
med sikte på at valutakursen etter hvert bringes tilbake
til utgangsleiet.
En stabil valutakurs som retningslinje for penge-
og valutapolitikken er viktig for å skjerme utviklingen
i fastlandsøkonomien mot de sterke svingningene i petroleumsinntektene.
En pengepolitikk rettet mot stabil valutakurs kan bidra til stabile
rammevilkår for det konkurranseutsatte næringslivet,
og motvirke at utviklingen i kronekursen blir sterkt preget av utviklingen
i oljeprisen og endrede forventninger om petroleumsproduksjonen.
Petroleumsfondets langsiktige kapitaleksport motvirker et press
mot en styrking av kronen.
Som månedsgjennomsnitt har kronekursen variert mellom
7,73 og 8,90 kroner pr. ecu/euro siden valutaforskriften
trådte i kraft i 1994. Målt mot kursindeksen tilsvarer
dette en variasjon mellom 96,7 og 111,3. Disse utslagene i kronekursen
har i stor grad funnet sted i perioder med store svingninger i oljeprisen og uro
i internasjonale valutamarkeder. I størstedelen av denne
perioden har kronen likevel ligget innenfor eller nær utgangsleiet,
slik dette er definert i valutakursforskriften. Utslagene i kronekursen
har ikke vært større enn i mange andre små land
med flytende valutakurs. Utslagene har heller ikke vært
større enn det en hadde grunn til å forvente da
forskriften ble fastsatt i 1994.
Verdien til den norske kronen har styrket seg
mot euro siden euroen ble introdusert i begynnelsen av 1999, jf.
figur 3.8 i St.meld. nr. 2 (1999-2000) avsnitt 3.4. Dette må ses
i sammenheng med at kursen på euro har svekket seg markert
mot andre valutaer over perioden. Kronekursen har gjennom det siste året
svekket seg målt mot valutaene til våre handelspartnere
sett under ett.
I Revidert nasjonalbudsjett 1994, da valutaforskriften
ble fastsatt, ble det lagt vekt på det gjensidige forholdet
mellom målet om stabil valutakurs og lav inflasjon. Det
het blant annet:
"Spesielt for et lite land med en åpen økonomi
er det over tid vanskelig å holde lav inflasjon, på linje
med eller lavere enn i våre konkurrentland, uten stor grad
av stabilitet i valutakursen. Stabil valutakurs kan bidra til forventninger
om fortsatt lav inflasjon, som igjen har betydning for både
pris- og lønnsfastsettingen. Moderat pris- og kostnadsvekst
vil samtidig være en forutsetning for en stabil valutakursutvikling
over tid.
[ .]
Pengepolitikken skal
sammen med de andre virkemidlene bidra til en stabil økonomisk
utvikling. Å videreføre en lav pris- og kostnadsvekst,
på linje med eller lavere enn våre konkurrentland,
er en forutsetning for å oppnå dette.»
Denne vurderingen gjelder fortsatt.
Erfaringene både fra perioden før
fastkursregimet ble forlatt i 1992 og senere tilsier at det er begrensninger
i mulighetene til å styre kronekursen på kort
sikt. Det er likevel viktig at pengepolitikken bidrar til stabile
forventninger om valutakursutviklingen. Dette stiller krav til at
den økonomiske politikken samlet sett er forenlig med lav
pris- og kostnadsvekst.
I brev av 21. oktober 1999 til Finansdepartementet skriver
Norges Bank:
«Norges Bank innretter pengepolitikken mot å oppfylle
de grunnleggende forutsetningene for kursstabilitet. Norges Bank
er ikke utstyrt med virkemidler til å finstyre valutakursen.
Vi må derfor regne med at kronekursen vil variere på kort
sikt. Forsøk på finstyring av kursen kan undergrave
troverdigheten i pengepolitikken og dermed kursstabiliteten over
tid. Dersom kronekursen endrer seg, er det nødvendig å vurdere renten
i lys av kursutviklingen over noe tid, slik at de grunnleggende
forutsetningene for kursstabilitet blir oppfylt. Generelt må bakgrunnen
for kursutviklingen vurderes nøye før Norges Bank
eventuelt treffer pengepolitiske tiltak.»
Retningslinjen om begrenset virkemiddelbruk
må ses i lys av erfaringene med fastkursregimene i Norge og
andre land tidlig på 1990-tallet. Oppfatninger om at virkemiddelbruken
ikke er opprettholdbar, vil svekke troverdigheten til politikken.
Renten påvirker valutakursen både direkte som
følge av rentedifferansen mot utlandet og indirekte via
rentens virkning på økonomien. En positiv rentedifferanse
mellom norske og europeiske renter trenger således ikke
i seg selv bety at virkemiddelbruken er sterk. Styrken i virkemiddelbruken
må også vurderes på bakgrunn av rentens
virkning på økonomien i den aktuelle situasjonen.
En balansert økonomisk utvikling med lav pris- og kostnadsvekst
er en forutsetning for å oppnå stabilitet i valutakursen over
tid. De pengepolitiske virkemidlene må derfor innrettes
slik at de, sammen med de øvrige virkemidlene i den økonomiske
politikken, bidrar til å oppfylle denne forutsetningen.
Norges Bank må med utgangspunkt i dette løpende
vurdere hvor sterk virkemiddelbruk banken finner hensiktsmessig
i lys av forholdene i valutamarkedet og situasjonen i norsk økonomi.
Den operative arbeidsdelingen mellom penge-, finans-
og inntektspolitikken ble etablert som et resultat av anbefalingene
fra Sysselsettingsutvalget fra 1992. Også Sysselsettingsutvalget
understreket at de ulike politikkelementene måtte betraktes
som en helhet. En stabil valutakurs vil innebære en direkte
sammenheng mellom utfallet av lønnsoppgjørene og
utviklingen i den kostnadsmessige konkurranseevnen. På denne
måten synliggjøres det ansvaret partene i arbeidsmarkedet har
for utviklingen i den kostnadsmessige konkurranseevnen. Samtidig
er stabilitet i kronekursen på sin side også avhengig
av en finanspolitikk som bidrar til en stabil realøkonomisk
utvikling.
Retningslinjene reflekterer Norges interesse
av monetær stabilitet i Europa. Vårt nåværende
valutakursregime gir ikke grunnlag for å søke
gjensidig intervensjonssamarbeid med andre land. Regjeringen legger
stor vekt på å videreføre og videreutvikle
de kontaktene som allerede er etablert med EU på det økonomiske
og monetære området.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, tar dette til etterretning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det nå er åpenbart at det er gjennomført
en de facto endring av norsk pengepolitikk gjennom Norges Banks
utøvelse av sine funksjoner. Renten fastsettes først
og fremst basert på inflasjonsforventninger og ikke i forhold
til utviklingen i kronekursen. Etter disse medlemmers oppfatning
bør dette formelt defineres gjennom en endring av valutakursforskriften.
Disse medlemmer finner derfor
grunn til å minne om innholdet i Dokument nr. 8:59 (1997-1998) om
en ny pengepolitikk basert på inflasjonsmål og større
uavhengighet for Norges Bank.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti legger
vekt på at det nå føres en mer langsiktig
og fleksibel pengepolitikk enn høsten 1998, der kortsiktige
svingninger i valutakursen ble bestemmende for Norges Banks styringsrenter.
For et land med en liten åpen økonomi er det ofte
nødvendig at penge- og finanspolitikken virker i samme
retning dersom målene for den økonomiske politikken skal
nås.
Dette medlem går fortsatt
imot at Norges Bank skal innrette virkemidlene etter et rent inflasjonsmål. Motsetningen
mellom inflasjonsmål og mål om stabil kurs er
likevel overdrevet. På lengre sikt vil høy inflasjon slå ut
i svakere valutakurs, mens svak valutakurs på lengre sikt
vil gi høyere inflasjon. På kort sikt står myndighetene
likevel overfor vanskelige avveininger. Norge kan nå gå inn
i en periode der særlig oljeprisene bidrar til en for sterk
valuta, mens presset i innenlandsøkonomien samtidig bidrar
til høyere inflasjon. Slik Norges Bank nå vurderer
pengepolitikken vil det første momentet tale for lavere
rente, mens det andre taler for høyere. Dersom renta settes
opp i en slik situasjon vil konkurranseutsatt sektor bli utsatt
for tre påkjenninger samtidig: Sterk kronekurs, høy
inflasjon og høy rente. Dette medlem legger
vekt på vår langsiktige interesse av å beholde
eksportnæringer utenom petroleumssektoren og vil advare
mot å heve renta i en slik situasjon.