I utgangspunktet vert rasistisk motiverte lovbrot straffa etter same reglar som lovbrot motiverte av andre tilhøve. Strafferamma for skadeverk er fengsel inntil 1 år, medan grovt skadeverk vert straffa med fengsel inntil 4 år. Fleire moment skal takast med i vurderinga av om skadeverket er grovt, m.a. om skaden har voldt fare for nokon og omfanget av skaden. At eit skadeverk er rasistisk motivert, kan vera eit argument for å sjå det som grovt etter gjeldande rett. Departementet gjekk i høyringsnotat inn for å gjera dette klårare ved at ein tek inn uttrykket « rasistisk motivert » i regelen om grovt skadeverk på same måte som i ein del andre straffbod. Departementet peikar på at lovendringa vil markera at samfunnet ser alvorleg på denne type overgrep. Av dei høyringsinstansane som har uttalt seg, er eit klårt fleirtal positive. Utanriksdepartementet peikar på at lovendringa vil vera i samsvar med våre internasjonale plikter.

       Departementet følgjer opp framlegget i proposisjonen, jf. utkastet § 292 andre ledd.

       I Dok.nr.8:14 (1992-1993) vart det gjort framlegg om å gje representative organisasjonar høve til å reisa privat straffesak ved brot på straffelova § 135 a og § 349 a og til å krevja erstatning for ikkje-økonomisk skade. Framlegga vart oversende Regjeringa til uttale og utgreiing.

       Vår strafferettspleie byggjer på det offentlegrettslege prinsippet, dvs. at straffhandhevinga er ei sak for det offentlege. Etter gjeldande rett kan private likevel reisa privat straffesak dersom ein er fornærma i saka. Føremålet med straffelova § 135 a er å verna ideelle interesser i samfunnet, ikkje private interesser. Det er såleis ikkje nokon som kan sjåast som fornærma ved brot på denne regelen. Det same gjeld ved § 349 a.

       Ved brot på straffebod der det er klårt at private partar kan reisa straffesak, er det likevel ikkje klårt at organisasjonar har slik rett dersom organisasjonen sjølv ikkje kan reknast som fornærma. Rettsstoda er noko usikker når det gjeld dette spørsmålet, men departementet meiner at organisasjonar etter gjeldande rett ikkje kan reisa privat straffesak på vegne av sine medlemer der organisasjonen sjølv ikkje vert rekna som fornærma.

       I grunngjevinga for Dok.nr.8:14 vert det peika på at det er svært sjeldan at påtalemakta har reagert ved å bringa lovbrot etter dei to paragrafane inn for domstolen.

       Dei fleste høyringsinstansane er negative til å gje organisasjonar rett til å reisa privat straffesak etter § 135 a og § 349 a. Dei viser m.a. til at det bør vera staten si oppgåve å reisa straffesak og at dette sikrar ein objektiv og sakleg vurdering av om tiltale skal reisast. Nokre høyringsinstansar fryktar at ein påtalerett for organisasjonar vil kunna bli ei sovepute for påtalemakta. Andre høyringsinstansar meiner at den som sjølv er krenka bør kunna reisa privat straffesak og at det då ikkje er naudsynt å gje private organisasjonar tilsvarande rett. Fleire høyringsinstansar peikar på at årsaka til at så mange slike saker vert lagde bort, kan liggja i det materielle innhaldet i reglane, og ikkje i påtalepraksis. Riksadvokaten går sterkt imot framlegget og meiner at ein ikkje bør innføra ein slik rett for private organisasjonar utan at det ligg føre svært tungtvegande grunnar. Riksadvokaten har bede underordna påtalemakt om å senda kopi av meldte saker samt eventuelle bortleggjingsvedtak i saker etter dei to straffereglane. Dette vil gje Riksadvokaten eit betre oversyn over korleis påtalemakta handsamar saker av denne art og gje høve til å gripa inn der bortleggjing ikkje er rett. Fleire andre av høringsinstansane peikar på høve til å klaga bortleggjing inn for overordna påtalemakt.

       Departementet meiner det vil vera uheldig å gje private organisasjonar høve til å reisa straffesak etter dei to reglane. Hovudregelen i norsk strafferett om at det er ei oppgåve for det offentlege å reisa straffesaker har gode grunnar for seg. Det er dessutan lite heldig å gje organisasjonar påtalekompetanse i nokre saker utan ei generell vurdering av spørsmålet. Når det gjeld spørsmål om påtalerett for den som er direkte krenka, er dette ikkje endeleg avklara. Straffelovkommisjonen har gjort framlegg om å utvida kretsen av fornærma i framlegget til ny straffelov. Departementet vil difor ikkje ta opp dette spørsmålet særskilt nå. Det vert etter dette ikkje gjort framlegg om endringar med sikte på å opna for private straffesaker ved brot på § 135 a og § 349 a.

       I Dok.nr.8:14 vart det og gjort framlegg om at representative organisasjonar skal få rett til å krevja vederlag for ikkje-økonomisk skade ved brot på dei to nemnde paragrafane. Det er i dag berre den som er krenka ved handlinga som kan krevja oppreising etter skadeserstatningslova §§ 3-5 og 3-6. Dei tradisjonelle omsyna bak oppreisningsinstituttet vil berre i avgrensa grad gjelda dersom det skal betalast vederlag til ein organisasjon som ikkje sjølv er ramma av den straffbare handlinga. Det kan òg vera uklårt kva for organisasjonar som eventuelt skal kunna tilkjennast oppreising. Dei fleste av høyringsinstansane er også negative til framlegget. Framlegget vert derfor ikkje følgt opp i proposisjonen.

Komiteen sine merknader

       Komiteen sitt fleirtal, alle unnateke medlemen frå Framstegspartiet, er nøgd med at departementet føreslår ei endring i straffelova § 292 slik at rasistisk motivert skadeverk vert sett på som grovt skadeverk.

       Fleirtalet er elles under handsaminga av proposisjonen gjort kjend med at det er reist kritikk mot politiet sin praksis ved framandkontroll og ein er gjort merksam på dei problema mange utlendingar opplever med diskriminering på utestader. Fleirtalet ser positivt på at departementet er i ein dialog med organisasjonar o.a. som arbeider for å hindre rasisme i Noreg, som t.d. Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD), med sikte på å finne ei løysing på desse problemstillingane.

       Fleirtalet viser til Dok.nr.8:14 (1992-1993) der stortingsrepresentantene Soveig Sollie, Ragnhild Queseth Haarstad og Lisbeth Holand fremma forslag om å effektivisere lovhåndhevinga av straffelova § 135 a om forbod mot rasistisk propaganda m.v. og av forbodet i straffelova § 349 a mot nekting av varer og tenester på rasistisk grunnlag m.v.

       Under Stortinget si handsaming av forslaget uttalte fleirtalet i komiteen i Innst.O.nr.73 (1992-1993) m.a. at dei

       Vidare uttalar eit fleirtal i komiteen at dei

       Eit anna fleirtal, alle unnateke medlemene frå Sosialistisk Venstreparti og Framstegspartiet, registrerer at dei fleste høyringsinstansane uttalar seg negativt til framlegget i Dok.nr.8:14 (1992-1993) om framgangsmåtar for å effektivisera handhevinga av straffelova § 135 a og § 349 a. Det vert likevel med interesse registrert at fleire land med liknande reglar, deriblant Sverige, har makta å handheve reglane langt strengare enn oss.

       Dette fleirtalet har stor forståing for argumentasjonen for at det berre skal vere det offentlege og den einskilde fornærma som kan reise straffesak. Men eit slikt prinsipp medfører og at krava til påtalemakta si oppfølging er høge. Dette fleirtalet meiner at påtalemakta si praktisering av reglane må vere av ein slik art at minioritetsgrupper sitt rettsmessige krav på vern blir tatt i vare på ein tilfredsstillande måte.

       Eit anna fleirtal, alle unnateke medlemene frå Høgre og Framstegspartiet, viser til at sjølv om dei fleste høyringsinstansar er negative til framlegget i Dok.nr.8:14 (1992-1993), synest det å vere semje om at reglane i for liten grad vert handheva etter intensjonane. Dette fleirtalet ynskjer å understreke at det ser ut til å vere klår trong for at påtalemakta handhevar reglane strengare enn praksis i dag.

       Dette fleirtalet viser til at reglane er innførte som ein konsekvens av Noreg si ratifisering av FN-konvensjonen mot rasisme i 1970. Dette fleirtalet peikar på at Noreg ved ratifiseringa har bunde seg til definisjonen i konvensjonen av rasisme slik den går fram av konvensjonen artikkel 1: « ...enhver forskjellsbehandling, utelukkelse, innskrenking eller begunstigelse på grunn av rase, hudfarge, avstamming eller nasjonal eller etnisk opprinnelse, hvis formål eller virkning er å oppheve eller begrense anerkjennelsen av, nytelsen eller utøvelsen på like fot av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter på det politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle eller hvilket som helst annet område av det offentlige liv ». Sett i lys av denne forståinga av omgrepet « rasisme » meiner dette fleirtalet at det er godt grunnlag for å praktisere reglane i straffelova strengare.

       Dette fleirtalet er merksam på ein mogleg konflikt mellom desse reglane og den grunnlovfesta ytringsfridomen. Det er likevel ikkje her tale om direkte motsetnad, men om å vege omsyna opp mot kvarandre. Ytringsfridomen er ikkje absolutt, dei aller fleste demokratiske statar har ein del avgrensingar i ytringsfridomen. Ytringar må som regel setjast fram i lovlege former; deltaking i ulovlege demonstrasjonar kan dermed vere straffbart. Dernest er ikkje alle ytringar lovlege; vi set straff for å distribuere visse formar for pornografi og for å bryte teieplikta. Slike reglar er det da også teke høgde for i Grunnlova § 100 andre punktum.

       Komiteens medlemmer fra Høyre kan ikke se at det foreligger tilstrekkelig grunnlag for å hevde « at reglane i for liten grad vert handheva etter intensjonane » og at det « ser ut til å vera klar trong for at påtalemakta handhevar reglane strengare enn praksis i dag ».

       Disse medlemmer mener det er grunn til å avvente resultatet av den undersøkelse som nå er iverksatt før konklusjonen trekkes.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti finner det på bakgrunn av de føringer Odelstinget ga i Innst.O.nr.73 (1992-1993) overraskende at Regjeringa hele ett og et halvt år senere ikke følger opp disse signalene, ved konkret å foreslå de lovendringer flertallet i komiteen uttalte seg positivt til.

       Dette medlem har med interesse merket seg de positive uttalelsene til forslagene fra Kommunal- og arbeidsdepartementet og fra Førstelagmannen i Gulating.

       Dette medlem vil bemerke at de momenter Justisdepartementet anfører i proposisjonen ikke var ukjente for forslagsstillerne da forslaget ble framlagt. Det er grunn til å presisere at når det gjelder brudd på straffelovens § 135a, dreier det seg ikke om uttalelser rettet mot navngitte enkeltpersoner. I slike situasjoner kommer paragrafen om ærekrenkelse til anvendelse. Dette dreier seg imidlertid om forhånende og truende uttalelser til folk som medlemmer av en gruppe, en situasjon hvor man dermed ikke har en enkelt fornærmet som kan reise sak.

       Dette medlem mener det er i slike situasjoner at behovet for at organisasjoner skal kunne reise sak, på vegne av den enkelte, klart manifesterer seg.

       Når det gjelder saker som går på ærekrenkelse, er det bare i få tilfeller saken er blitt reist ut fra allmenne hensyn. Stort sett er det den enkelte som har følt seg ærekrenket, som har reist saken.

       Dette medlem mener det er et tankekors at ressursterke privatpersoner kan reise sak når de selv føler seg ærekrenket, og i praksis får de en sterkere rettslig beskyttelse enn de utsatte gruppene som blir gjenstand for rasistiske ytringer. Beskyttelse av dem som står svakest, skulle være grunleggende i et rettssamfunn.

       Et skritt i riktig retning for å gjøre den beskyttelsen mer reell vil derfor etter dette medlem sin mening være å foreta de nødvendige lovendringer som Dok.nr.8:14 (1992-1993) fremmet forslag om, og som et flertall i Odelstinget uttalte seg svært positivt til.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet er av den oppfatning at enhver form for hærverk er en forkastelig handling som ikke kan unnskyldes og som vanligvis straffes for mildt. Det er nødvendig å slå sterkere ned på personer som utøver skadeverk på andres eiendom, uavhengig av motiv. Prinsipielt mener dette medlem at det er handlingene som må straffes, og ikke motivene bak handlingene. Handlingene er konkrete og kan lett dokumenteres. Motivene bak skadeverk eller andre kriminelle handlinger blir ofte mer uklare og utgangspunkt for gjetninger og antakelser. Motivene kan likevel telle med ved vurderingen av straffeutmålingen, og vil virke straffeskjerpende eller formildende. Dette medlem konstaterer at rasistiske motiv etter gjeldende rett kan virke straffeskjerpende og føre til at hærverket blir regnet som grovt. Dette medlem er i denne sammenheng betenkt over å trekke tenkte motiver for handlingene inn i lovverkets definisjon av om handlingen er grov eller mindre grov. Dette medlem mener imidlertid at hærverk bør straffes vesentlig strengere enn i dag, enten det er rasistisk motivert, fullstendig umotivert, eller motivert ut fra personlige fordommer mot eieren av en bygning, en bil eller en gjenstand. Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en betydelig skjerpelse av strafferammene for alle typer hærverk. »

       Dette medlem støtter departementets vurderinger av forslaget i Dok.nr.8:14 om å gi representative organisasjoner anledning til å kreve straffesak ved brudd på straffeloven § 135 a og § 349 a, og til å kreve erstatning for ikke-økonomisk skade ved brudd på disse paragrafene, og er fornøyd med at forslaget ikke blir fulgt opp.

       Dette medlem vil understreke at straffelovens § 135 a ikke må benyttes på en måte som kan komme i konflikt med Grunnlovens § 100 om ytringsfrihet, og ikke må være til hinder for at folk kan gi uttrykk for sine personlige oppfatninger av politiske og/eller religiøse spørsmål.

       Dette medlem vil ut fra ovenstående gå imot forslaget til endring av § 292 annet ledd.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener at det er behov for å øke straffen for alle typer hærverk. Disse medlemmer vil derfor stemme for forslaget fra Fremskrittspartiet når dette kommer til behandling i Stortinget.