2.1. Generelt

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigrun Eng, William Engseth, Ulf Guttormsen, Gunnar Halvorsen, Inger Lise Husøy, Astrid Marie Nistad og Einar Olav Skogholt, fra Senterpartiet, Peter Angelsen, Syver Berge og Unn Aarrestad, fra Høyre, lederen, Kristin Krohn Devold og Dag C Weberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Reidar Johansen, fra Kristelig Folkeparti, Lars Gunnar Lie, og fra Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm, har registrert at Landbruksdepartementet tar sikte på å samordne landbrukslovgivningen, og at lovforslaget er utformet med tanke på en slik samordning seinere.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, understreker betydningen av at departementet har vektlagt miljøhensyn og betydningen av å unngå skade på natur og kulturlandskapet i den nye formålsparagrafen om drift av jordbruksareal, nydyrking og driftsveger.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, er enig i endringene i § 1 i jordlova, som bl.a. innebærer at ønskelig bruksstruktur skal bygge på det som er tjenlig ut fra samfunnsutviklinga i området. Flertallet er videre enig i at moment som bosetting, sysselsetting og vern er inntatt i formålsparagrafen.

       Flertallet slutter seg til målsettinga om at all dyrket jord som kan gi grunnlag for lønnsom drift skal holdes i hevd, og viser for øvrig til at vi har ca 10 mill. daa dyrket mark i Norge i dag. Flertallet har ellers ingen merknader til at Landbruksdepartementet kan gi eieren av dyrket jord som er vanhevdet eller ubrukt, pålegg om tiltak for å holde jorda i hevd, eventuelt ved bortleie. En forutsetning for å gi pålegg bør være at lønnsom drift kan oppnås.

       Flertallet slutter seg til formålsparagrafen om bruk av dyrket og dyrkbar jord, og er enig i at man ved behandlingen av dispensasjonssøknader også skal kunne legge vekt på godkjente planer etter plan- og bygningsloven og hensynet til kulturlandskapet.

       Flertallet ser det som viktig at lovendringa innebærer at dyrket jord kan bli nyttet til for eksempel produksjon av pyntegrønt og juletrær. Landbruksmyndighetene bør kunne stille krav om at arealene blir satt i stand, slik at jordbruksproduksjon er mulig når eieren eventuelt slutter sin produksjon av f.eks. juletrær.

       Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti er samd i at det vert lagt til rette for produksjon av juletre og pyntegrønt, men meiner at hovudprinsippet må vera at dyrka jord skal brukast til matproduksjon. I særlege tilfelle i marginale område kan det opnast for unntak, men det er ein føresetnad at landbruksstyresmaktene stiller krav om at desse areala blir sett i stand til å kunne nyttast til matproduksjon på eit seinare tidspunkt.

       Komiteens medlemmer fra Høyre ser det som viktig at eiere som søker om alternativ anvendelse av dyrket areal, selv må få avgjøre hvor på eiendommen slik produksjon skal skje.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til proposisjonens vektlegging av å se de ulike næringer i distriktene i sammenheng. Flertallet viser til departementets forslag til « delingsparagraf », § 12, og vil bemerke viktigheten av at det når denne paragraf kommer til anvendelse, må legges vekt på en utvidelse av det tradisjonelle næringsbegrep.

       Flertallet vil i denne forbindelse vise til at Landbruksdepartementet i St.prp. nr. 8 (1992-1993) Landbruk i utvikling og i Ot.prp. nr. 72 (1993-1994) Jordloven vektlegger at landbruksvirksomhet må vurderes ut fra et utvidet næringsbegrep.

       Flertallet vil også vise til Innst.S.nr.92 (1992-1993) om landbrukspolitikken. En samlet landbrukskomité vektla betydningen av en bedre tilrettelegging av næringsutvikling og yrkeskombinasjoner, hvor landbruksressursene i en bred sammenheng kan settes inn for å utvikle nye inntektsalternativer.

       Flertallet vil i denne sammenheng understreke betydningen av at jordloven § 12, « delingsparagrafen », anvendes på en måte som kan åpne for fradeling til hustomt eller tomt for næringsformål der denne ligger slik plassert på eiendommen at det ikke forventes å gi ulemper for fremtidig drift.

       Flertallet viser til at slike delingssaker må godkjennes av de lokale bygningsråd og inngå som akseptert eller ønskelig utvikling i forhold til kommuneplanen. Tillatelse til fradeling skal skje etter en bred helhetsvurdering. Momenter som knytter seg til eiendommens avkastningsevne og drift og allmenne samfunnshensyn, skal vektlegges.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke at fradeling i tråd med dette, og godkjent av kommunale organer, etter disse medlemmenes syn ikke bør overprøves av sentrale myndigheter.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, mener også at § 12 må praktiseres på en måte som åpner for fradeling ved tomtefeste eller leie av grunn i forbindelse med etablering av ny næringsvirksomhet. Flertallet ser det som viktig at en ved opprettelse av egne rettsobjekter kan begrense risikoen gjennom alternative eierformer.

       Flertallet vil vise til at slike egne rettsobjekter kan opprettes også ved langsiktige leieavtaler hvori inngår tilbakefallsklausuler eller forkjøpsrett til det bruk det er utgått av, når næringsvirksomheten opphører. Flertallet mener slike vilkår vil være viktige for å motvirke at fradeling skjer ut over det formål tillatelse til fradeling ble gitt for.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at også andre lover legger strenge begrensninger på eierens disposisjonsrett. Således vil plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 nr. 77 stå i motstrid til erklærte målsettinger om betydningen av satsing på næringsutvikling og næringskombinasjoner. Disse medlemmene viser til at Stortinget for tiden har plan- og bygningsloven til revisjon, jf. Ot.prp. nr. 39 (1993-1994) .

       Disse medlemmene finner det uheldig at en unødig streng utforming og praktisering av f.eks. plan- og bygningsloven vil kunne hindre en koordinert planlegging med sikte på å utnytte de samlede ressurser bruket rår over, og i området for øvrig. Ut fra dette ser disse medlemmene det som viktig at all planlegging med sikte på utvikling av tilleggsnæringer som hovedregel bør skje i samsvar med forskrifter som følger av landbrukslovgivning.

       Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti vil understreke at det er svært viktig for Noreg framleis å kunne ha ei landbruksnæring som kan gje yrkesutøvarane trygge økonomiske kår. Dette vil medverke til å trygge busettinga i distrikts-Noreg, sikre matforsyning i landet vårt og vil medverke til å nytte ressursane våre på ein forsvarleg måte.

       Desse medlemene vil også understreke at det er viktig med etablering av anna næringsverksemd i distrikts-Noreg. Slik verksemd kan medverke til styrking også av landbruket ved at m.a. infrastrukturen vert styrka. Desse medlemene meiner det ikkje er motsetnad mellom desse synspunkta og føremålsparagrafen slik desse medlemene meiner den skal utformast.

       Desse medlemene meiner lovverket må vere med på å sikre ei god forvalting av jordbruksareala som den grunnleggjande ressurs dei er, samstundes som sysselsetting og busetting vert trygga. Jord- og konsesjonslovgjevinga må framleis vere eit viktig styringsreiskap i landbrukspolitikken.

       Desse medlemene meiner det er viktig å ha eit lovverk for landbruket som sikrar grunnlaget for matproduksjon. Lovene må ha ei felles målsetjing om å sikre eit desentralisert landbruk og andre sentrale samfunnspolitiske mål.

       Desse medlemene vil peike på at jordlova har vore brukt som eit verkemiddel i strukturpolitikken frå styresmaktene si side.

       Desse medlemene meiner at eigarstrukturen i jordbruket er avgjerande, og derfor er det viktig at den som eig jorda, i størst mogleg grad skal bruke ho.

       Desse medlemene meiner det er viktig at jordlova vert utvikla til å verte eit tenleg styringsinstrument for å regulere arealbruken i Noreg. For å ivareta dette behovet, er ikkje framlegget til ny jordlov, slik det er skissert i proposisjonen, tilstrekkeleg.

       Desse medlemene meiner endringane i lova ber preg av å vere tilpassa Regjeringa sitt uttrykte ønske om å redusere brukstalet og med det auke storleiken på dei gjenverande gardane.

       Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet meiner at privat eigedomsrett skal vera eit gode for dei mange og ikkje ein eksklusiv rett for dei få. Privat eigedomsrett bidreg til spreiing av makt, på same tid som ansvar sikrar ei best mogleg forvaltning.

       Komiteens medlemmer fra Høyre ser de foreslåtte endringer i jordloven som nødvendige tilpasninger av lovverket til den økonomiske og samfunnsmessige utvikling.

       Skjerpede effektivitetskrav og behov for reduksjon av landbrukets kostnader tilsier at jordloven i større grad skal være et virkemiddel for en styrking av bruksenhetene.

       Etter Høyres syn må det være et mål at lovanvendelsen både ivaretar hensyn til bosetting og næringsutvikling samtidig som den skal fremme en ønsket strukturutvikling. Disse medlemmene mener at dette ikke står i motstrid til en nødvendig vektlegging av natur- og kulturlandskap.

       Disse medlemmene har merket seg Landbruksdepartementets mål om en mer samordnet landbrukslovgivning og vil støtte dette.

       Disse medlemmene viser til flertallsmerknadene til St.prp. nr. 8 (1992-1993) Landbruk i utvikling og imøteser at det varslede lovarbeid i løpet av de nærmeste år skal føre frem til et mer samordnet og forenklet lovverk.

       Etter disse medlemmenes syn bør dette innebære at bestemmelser om konsesjonsplikt for erverv av jord og skogbrukseiendommer og bestemmelser vedrørende jordleie tas inn i jordloven.

       Disse medlemmene ser det som positivt at vurderingsmomenter som i dag ikke inngår i gjeldende lovverk, men som legges til grunn for lovanvendelsen, tas inn i lovteksten.

       Disse medlemmene har merket seg de vurderinger som er gjort av Næringslovutvalget om fjerning av konsesjonsplikt for næringseiendommer under 50 daa innenfor regulerte områder.

       Disse medlemmene vil fremme forslag om at det gjøres endringer i konsesjonsloven i overensstemmelse med dette. Disse medlemmene ser det som viktig at en slik lovendring vil gi forenkling i konsesjonslovgivningen og jordloven, ved at en formell søknad om konsesjon erstattes av en meldeplikt ved kjøp av eiendom. Dersom myndighetene innen en angitt frist ikke varsler at kjøpet vil bli underlagt nærmere prøving, innebærer dette at eiendomsovertagelsen er godkjent.

       Disse medlemmene har merket seg proposisjonens og lovutkastets understrekning av hensynet til vern av dyrket og dyrkbar jord og sikring av arealer og kulturlandskap som grunnlag for liv, helse og trivsel. Disse medlemmene sier seg enig i at vektlegging av slike hensyn tilsier en offentlig styring gjennom jordlov og plan- og bygningslov m.m.

       Disse medlemmene vil imidlertid gå mot lovteksten i enkelte av de foreslåtte paragrafer der disse åpner for en detaljstyring det ikke sees behov for. Disse medlemmene vil i denne forbindelse peke på de klare sammenhenger som eksisterer mellom et gjennomregulert landbruk og omfanget av overføringer. Når overføringene skal reduseres, må den enkelte næringsutøver nå i større grad gis mulighet til å tilpasse seg endrede rammevilkår, bl.a. gjennom mer liberale bestemmelser i jordlov og konsesjonsbestemmelser.

       Etter disse medlemmenes syn er det viktig at lovendringene reelt gir den enkelte næringsutøver større adgang til å rå over driftsobjektets utvikling.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet konstaterer at landbrukslovgivningen innebærer et strengt og detaljert lovverk som hindrer effektivisering, strukturendringer og tilpasninger, og som rettferdiggjør et kostbart byråkrati for myndigheter og organisasjoner.Dette medlem viser til forslaget til endringer i § 1 i jordloven som etter dette medlems mening ikke er veien å gå for å oppnå en effektiv ressursutnyttelse basert på de behov og ønsker som måtte finnes for arealer til bruk i jordbruk, skogbruk og utbyggingsgrunn.

       Dette medlem mener likevel at departementets forslag er et skritt i riktig retning fordi det fokuseres på en variert bruksstruktur med mulighet for utvikling av større og mer rasjonelle enheter.

       Dette medlem viser for øvrig til Fremskrittspartiets avvisende holdning til den restriktive lovgivning som regulerer bruken av landbrukseiendommer. Med det omfang og den praktisering dagens lovgivning har fått, representerer den en alvorlig trussel mot den enkeltes rett til fritt å eie og råde over egen eiendom.

       Dette medlem ønsker å avvikle restriksjoner på salg av jordbruks- og skogbrukseiendommer, oppheve statens forkjøpsrett samt fjerne nåværende bestemmelser vedrørende konsesjonsplikt. Videre godtar Fremskrittspartiet ekspropriasjon kun i helt spesielle tilfeller, og da med høy erstatning til den private eiendomsbesitter.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Regjeringen anmodes om å fremme forslag om avvikling av restriksjoner på salg av jordbruks- og skogbrukseiendommer.

       Regjeringen anmodes om å fremme forslag om å oppheve statens forkjøpsrett for landbrukseiendommer.

       Regjeringen anmodes om å påse at det blir gitt full erstatning ved ekspropriasjon. »

       Dette medlem viser til målsettingen om at all dyrket jord som kan gi grunnlag for « lønnsom drift » skal holdes i hevd. Dette medlem vil avvikle råderettsbegrensninger på bøndenes eiendom som er begrunnet i å opprettholde « lønnsom drift ». Fremskrittspartiet mener bruksstørrelsen og utnyttelse skal avgjøres av tilbud og etterspørsel, dvs. at myndigheten ikke skal ha en bevisst politikk med inngripende reguleringer på dette området.

       Dette medlem viser til formålsparagrafen om bruk av dyrket og dyrkbar jord. Fremskrittspartiet er av den oppfatning at den enkelte gardbruker selv må få bestemme utnyttelsen av egen jord og forme sine investeringer deretter. Partiet vil også minne om at den samfunnsøkonomiske kostnaden for dyrket og dyrkbar jord er verdien av arealets alternative anvendelse.

       Dette medlem vil hevde at enhver eiendomsbesitter bør stilles fritt i spørsmålet om deling av jord- eller skogeiendom. Hensynet til miljøet ivaretas ved at produksjonen finner sted innenfor rammene av naturens tåleevne. Forurenser-skal-betale-prinsippet innføres gjennom miljøavgifter som ikke kompenseres gjennom overførings- og støtteordninger.

       Dette medlem viser til forslagene om lettelser i den driveplikten som odelsberettigede og nære slektninger har etter odelsloven § 27 og konsesjonsloven § 6. Selv om Fremskrittspartiets primærstandpunkt betyr en opphevelse av bo- og driveplikten, er departementets forslag om en liberalisering av drivepliktbestemmelsene et skritt i riktig retning.

       Dette medlem mener liberaliseringen av drivepliktbestemmelsene bør få betydning for praktiseringen av boplikten fordi det er urimelig å pålegge noen å bosette seg på en eiendom hvor inntektsgrunnlaget er leid bort bl.a. fordi det ofte ikke finnes alternative arbeidsplasser i rimelig nærhet.

       Dette medlem vil påstå at myndighetenes mulighet til å sette vilkår ved kjøp av eiendom er svært uheldig. Reguleringene bidrar til å holde prisene kunstig lave på en del eiendommer.

       Dette medlem mener restriksjonene må oppheves slik at produsentene kan konkurrere uten annen innblanding fra offentlige myndigheter enn strenge helse- og miljøkrav.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Regjeringen anmodes om å fremme forslag om å fjerne nåværende bestemmelser vedrørende bo- og driveplikt. »

2.2. De enkelte lover

2.2.1. Jordloven

§ 1

       Komitémedlemene frå Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti er samd i den grunntanken formålsparagrafen byggjer på, med at det er overordna at jordbruket skal vera økologisk berekraftig. Desse medlemene meiner formålsparagrafen må vera overordna, og er derfor ikkje samde i at bruken av formålsparagrafen skal tolkast ut i frå kva for samfunnsutvikling ein har i området. Formålsparagrafen i lova legg opp til ulike utviklingstrekk i landet. Ein konsekvens kan til dømes vere strukturrasjonalisering i kornområda og ei todeling av norsk jordbruk. Desse medlemene meiner også at formålsparagrafen i jordlova må seie frå om at jordbruksdrifta skal gje trygge, sosiale og økonomiske kår for yrkesutøvarane.

       Desse medlemene gjer framlegg om slik endring:

       « I lov om jord (jordlova) skal § 1 andre leddet lyde:

       Arealressursane bør disponerast på ein måte som gir ein tenleg, variert bruksstruktur med likevekt på omsynet til busetjing, arbeid og driftsmessige gode løysingar som kan gje trygge, sosiale og økonomiske kår for yrkesutøvarane. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til sin generelle merknad.

§ 6

       Komiteens medlemmer fra Høyre går mot å gi hjemmel til at fylkeslandbruksstyret, fylkesmannen og kommunen skal kunne arbeide aktivt for å utarbeide planer for hvordan jorda skal nyttes. Disse medlemmene viser til at de forhold som departementet foreslår å regulere gjennom § 6 første ledd annet og tredje punktum, er tilstrekkelig dekket i gjeldende lov om ekspropriasjon ( lov av 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eigedom).

       Disse medlemmene fremmer følgende forslag:

       « I lov om jord (jordlova) utgår § 6 første ledd annet og tredje punktum. »

§ 8

       Komitémedlemene frå Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti vil leggje til grunn eit sterkt vern mot nedbygging av produktivt jordbruksareal. Dette medfører at desse medlemene vil gå mot å svekke jordvernet i høve til gjeldande lovverk. Desse medlemene meiner dyrkbar og dyrka jord må haldast i hevd, sjølv om arealet ikkje gjev grunnlag for lønsam drift. Omgrepet lønsam drift er dessutan eit noko upresist omgrep og vil variere stort frå område til område.

       Desse medlemene meiner at jordlova skal byggje på langsiktig tenking. Grunnverdet i lovverket ligg i å ta i vare evna til å produsere mat. Ut frå dette meiner desse medlemene at økonomiomgrepet berre er eit av elementa som skal tilleggjast vekt.

       Desse medlemene vil streke under at det i eit lengre perspektiv er mangel på jord i verda. Derfor bør jorda takast vare på, og verte halde i hevd. Ved låg kornpris vil ikkje bare marginale grenseareal, men også andre område falle bort.

       Desse medlemene gjer på denne bakgrunnen slikt framlegg:

       « I lov om jord (jordlova) skal § 8 fyrste leddet lyde:

       All dyrka jord skal haldast i hevd. »

       Desse medlemene går imot at departementet kan gje pålegg om at jord som ikkje kan gje grunnlag for økonomisk drift kan plantast til med skog.

       Desse medlemene fremmar derfor fylgjande forslag:

       « I lov om jord (jordlova) § 8 går fjerde leddet ut. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til ordlyden i § 8 som omhandler vern av dyrka og dyrkbar jord m.v.

       Disse medlemmene vil understreke betydningen av at loven på dette punkt også vektlegger hensynet til lønnsom drift. Disse medlemmene finner det viktig at kravet til økonomisk anvendelse av ressursene må stille den enkelte eier friere i disposisjonsrett over egen eiendom. Når endrede rammebetingelser gjør det vanskelig å oppnå økonomisk drift, må loven gi adgang til omdisponering ved f.eks. tilplanting med skog som på sikt kan bedre eiendommens driftsresultat.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til sin generelle merknad.

§ 9

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener kravet om bruk av jord i § 9 første ledd første punktum bare må gjelde jord som kan gi grunnlag for lønnsom drift. Disse medlemmene fremmer følgende forslag:

       « I lov om jord (jordlova) skal § 9 første ledd første punktum lyde:

       Dyrka jord som kan gi grunnlag for lønsam drift, må ikkje brukast til føremål som ikkje tek sikte på jordbruksproduksjon. »

§ 11

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, presiserer at dersom det i forskrifter skal settes forbud mot nydyrking, må det være ut fra hensynet til natur- og kulturlandskap. Det må etter flertallets syn ikke settes noe generelt forbud mot nydyrking.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Høyre mener at praktiseringen av § 11 må skje ut fra hensynet til negativ miljøpåvirkning. Disse medlemmene ser det som viktig at forskrifter primært skal sette krav til utslipp, og ikke til driften, på et gårdsbruk. Eier/bruker må så innrette sin drift etter de krav som stilles.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det er behov for en overordnet styring av veibygging for landbruksformål, og slutter seg derfor til tredje ledd i lovtekstens § 11. Dette medlem viser til sine merknader om skogsbilveier, bl.a. i B.innst.S.nr.8 (1994-1995). Hensynet til barskogvernet og faren for erosjon betyr etter dette medlems syn at føresegner kan godtas på dette området.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til sin generelle merknad.

§ 12

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, tilrår at ordet « berre » i annet ledd første punktum utgår. Flertallet mener loven med dette vil være et mer egnet redskap for nødvendig næringsutvikling og sikring av spredt bosetting der dette er et viktig samfunnsmål. Flertallet gjør endring i samsvar med dette.

       Komitémedlemene frå Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti meiner det vil svekkje målsettinga med jordlova at ordet « berre » vert teke ut. Desse medlemene meiner derfor at Regjeringa sitt framlegg må oppretthaldast og gjer framlegg i samsvar med det.

       Desse medlemene gjer slikt framlegg:

       « I lov om jord (jordlova) skal § 12 andre leddet fyrste punktum lyde:

       Departementet kan berre gi samtykke dersom samfunnsinteresser av stor vekt taler for det, og deling er forsvarleg ut frå omsynet til den avkasting eigedomen kan gi. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre tilrår at § 12 første ledd tredje punktum strykes. Disse medlemmene mener lovteksten på dette punkt er uklar og kommer i strid med de foreslåtte endringer i odelslovens og konsesjonslovens bestemmelser om driveplikt.

       Disse medlemmene fremmer følgende forslag:

       « I lov om jord (jordlova) utgår § 12 første ledd tredje punktum. »

§ 13

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Høyre viser til at partienes prinsipielle syn er at muligheten for å ekspropriere bare skal gjelde dersom det er nødvendig ut fra samfunnsmessige hensyn, f.eks. veiformål. Disse medlemmene viser til at gjeldende mulighet for ekspropriasjon har gitt uheldige utslag og blitt oppfattet som urimelige inngrep i privat disposisjonsrett. Disse medlemmene går mot at myndighetene skal kunne bruke lovverket til slike angrep på eiendomsretten. Disse medlemmene går derfor mot videreføring av denne ekspropriasjonsmuligheten.

       Disse medlemmene fremmer følgende forslag:

       « I lov om jord (jordlova) skal § 13 første ledd lyde:

       Dersom ein ikkje kan nå dei mål som er nemnde i § 1 ved friviljug kjøp, kan departementet gjera vedtak om oreigning av areal til offentlege føremål, jf. lov av 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eigedom. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser også til sitt forslag om å oppheve konsesjonsloven § 10 og § 11 om forkjøpsrett for det offentlige.

       Komiteen sine medlemer frå Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti vil streke under at praktiseringa av § 13 har vore lite nytta. Desse medlemene legg til grunn at slik praktisering vil halde fram.

§ 14

       Komiteens medlemmer fra Høyre foreslår at § 14 annet ledd annet punktum utgår. Disse medlemmene anser de generelle regler for bo- og driveplikt som dekkende.

       Disse medlemmene fremmer følgende forslag:

       « I lov om jord (jordlova) utgår § 14 annet ledd annet punktum. »

§ 16

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener at § 16 første ledd annet punktum bør utgå, idet disse medlemmene anser at disse forhold er dekket gjennom gjeldende lov om jordskifte.

       Disse medlemmene fremmer følgende forslag:

       « I lov om jord (jordlova) utgår § 16 første ledd annet punktum. »

§ 18

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener § 18 legger opp til at departementet får stor makt i forhold til fordeling og vilkår for utbetaling av tilskudd. Dette medlem vil peke på at det tidligere ble forhandlet om fordeling og vilkår. Etter dette medlems mening har denne ordningen fungert tilfredsstillende, og den bør derfor fortsette.

       Dette medlem foreslår på denne bakgrunn følgende:

       « I lov om jord (jordlova) utgår § 18 i sin helhet. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til sin generelle merknad.

§ 20

       Komiteen er enig i departementets påpeking av at departementet som kan pålegge tvangsgebyr, også skal kunne ettergi gebyr dersom særlige grunner taler for det.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at dersom det er reist krav om prøving av en tvist for retten, skal ikke tvangsgebyr kunne kreves inn før saken er rettslig avgjort. Disse medlemmene viser til at en eventuell mulighet for å kunne kreve inn tvangsgebyr i tilfelle en sak er brakt inn for retten, vil kunne avholde noen fra å prøve saken.

       Disse medlemmene fremmer følgende forslag:

       « I lov om jord (jordlova) skal § 20 tredje ledd lyde:

       Tvangsgebyret er tvangsgrunnlag for utlegg. Dersom det er reist rettssak grunna tvist, skal tvangsgebyr ikkje krevjast inn før saka er rettsleg avgjort. »

2.2.2. Lov av 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil med henvisning til sine generelle merknader fremme forslag om at konsesjon ikke er nødvendig ved erverv av næringseiendom på inntil 50 daa innenfor regulert område. Overdragelse av slik eiendom skal etter disse medlemmenes syn være underlagt en generell meldeplikt til de kommunale myndigheter. Dersom myndighetene innen en angitt frist ikke gir melding om at kjøpet av allmenne hensyn bør underlegges nærmere prøving, anses eiendomsoverdragelsen godkjent.

       Disse medlemmene vil understreke at Høyre lenge har påpekt behovet for forenklinger i dagens jord- og konsesjonslovgivning. For disse medlemmene er det derfor viktig at nødvendige lovendringer kan gjøre det enklere å kjøpe og selge eiendom. For å oppnå dette må det offentliges forkjøpsrett innsnevres.

       Disse medlemmene vil som sitt prinsipielle syn understreke den klare rettslige sammenheng det bør være mellom rett til konsesjon og livsarvingers legale rettigheter. Disse medlemmene vil derfor understreke at livsarvingers rett til å overta landbrukseiendom må gå foran boplikt, forutsatt at driveplikten oppfylles. Disse medlemmene viser i den forbindelse til de foreslåtte endringer i konsesjonsloven som gir aksept for at driveplikten er oppfylt ved bortleie.

       Disse medlemmene finner det i forbindelse med behandlingen av denne proposisjonen nødvendig å understreke myndighetenes ansvar for å tilse at den som må avstå eiendom eller rettigheter til det offentlige, skal ha full erstatning for dette.

       Disse medlemmene vil i denne forbindelse vise til Regjeringens etter hvert mange eksempler på håndtering av saker vedrørende avståelse av eiendom eller rettigheter hvorfor det ikke kan sees ytet et vederlag som står i samsvar med de rådighetsinnskrenkninger vedtatte inngrep medfører.

       Disse medlemmene viser i denne forbindelse til regulering av privat eiendom til friluftsformål som et eksempel på forsøk på omgåelse av bl.a. grunnloven § 105.

       Disse medlemmene vil med henvisning til ovenstående fremme følgende forslag:

       « I lov av 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon gjøres følgende endringer:

§ 2 tredje ledd utgår.

I § 3 første og tredje ledd utgår « og forkjøpsrett ».

I § 5 første ledd skal nytt nr. 4 lyde:

§ 10, § 11, § 12, § 13, § 14, § 15, § 16, § 17 og § 18 oppheves.

§ 21 skal lyde:

       Kommunen gir uttalelse om konsesjonsspørsmålet og sender saken videre til fylkesmannen.

       Fylkesmannen avgjør spørsmålet om konsesjon etter uttalelse fra fylkeslandbruksstyret. Fylkesmannens avgjørelse kan ankes til departementet.

       Kongen kan gi nærmere forskrifter som supplerer saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven og loven her, derunder om at den ordinære saksgang skal fravikes for visse typer saker og om intern arbeidsdeling i fylkeslandbruksstyret slik at styret kan overlate til administrasjonen å gi uttalelse på vegne av styret i nærmere bestemte saker.

§ 24 første ledd første punktum skal lyde:

       Kommunen og fylkesmannen skal føre kontroll med at vilkår som er satt for konsesjon blir overholdt. »

§ 6

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, er enig i den foreslåtte endringen av § 6 i konsesjonsloven av 1974, nemlig at driveplikten kan oppfylles ved bortleie av jordbruksarealet som tilleggsjord til en annen landbrukseiendom når leietiden er minst 10 år. Flertallet er klar over at landbruksmyndighetene etter dagens lov kan gi dispensasjon fra driveplikten, når bl.a. eiendommens størrelse tilsier det.

       Flertallet har registrert at dispensasjonssøknadene i dag, som tidligere, kan få ulikt utfall avhengig av hvilken kommune/hvilket fylke eiendommen ligger i.

       Flertallet er enig i at driveplikten vil kunne oppfylles ved bortleie.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, er for øvrig enig at boplikten er et grunnleggende prinsipp for sikring av bosetting, og slutter seg til departementets uttalelse om at boplikten bør styrkes.

       Komitémedlemene frå Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under § 27 i odelslova, og fremmar med dette fylgjande forslag:

       « I lov av 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon § 6 fyrste leddet nr. 1 går nestsiste og siste punktum ut. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til sin generelle merknad.

2.2.3. Lov av 28. juni 1974 nr. 58 om odelsretten og åsetesretten

§ 27

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti vil med hensyn til endringsforslaget av § 27 i odelsloven understreke betydningen av å føre en restriktiv praksis ved behandling av søknad om fritak fra boplikten.

       Komitémedlemene frå Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti meiner at eigar og brukar av landbrukseigedomar bør vera same person. Som ein fylgje av dette heng bu- og driveplikta nøye saman. Dersom ein lettar på bindingane som er knytt til å overta landbrukseigedomar, vil dette prinsippet verte svekt. Ut i frå dette går desse medlemene imot at driveplikta kan oppfyllast ved at jordbruksareal vert leigd bort på langsiktige leigekontraktar. Desse medlemene vil understreke at heller ikkje buplikta må verte svekt.

       Desse medlemene fremmar på bakgrunn av dette fylgjande forslag:

       « Forslaget om nytt tredje ledd i § 27 i odelslova vert teke ut. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til forslaget om endringer når det gjelder bo- og driveplikten, og fremmer følgende forslag:

       « I lov av 28. juni 1974 nr. 58 om odelsretten og åsetesretten skal § 27 annet ledd lyde:

       Den som elles tek over eigdom som han har odelsrett til, har plikt til å busetje seg på eigedomen innan 1 år og bu på og drive den i 5 år. Buplikta gjeld ikkje ved overdraging til ektefelle eller born i rett nedstigande line.

§ 27 a annet ledd skal lyde:

       Ved avgjerda skal det takast omsyn mellom anna til bruksstorleiken, avkastningsevna og hustilhøva på eigedomen. Det skal òg takast omsyn til søkjars tilknyting til eigedomen. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til sin generelle merknad.

§ 27 a

       Komitémedlemene frå Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti meiner at regelverket for bu- og driveplikt må praktiserast strengt.

       Desse medlemene vil peike på et ein etter odelslova i dag må søkje om fritak frå bu- og driveplikta. I framlegget frå Landbruksdepartementet er det lagt opp til automatisk fritak frå driveplikta, dersom ein leiger bort areala på langsiktige kontraktar i minst 10 år. Desse medlemene meiner at eigar og brukar bør vere same person. Folk som ikkje sjølve ønskjer å drive jord, bør derfor la andre kjøpa framfor å leige ut.

       Når det gjeld søknader om å gje fritak frå bu- og driveplikta etter § 27 a, anten heilt eller for ei viss tid, meiner desse medlemene at dette i einskilde høve må kunne vurderast ut i frå praktiske tilhøve, t.d. om søkjaren er under utdanning.

       Desse medlemene fremmar på bakgrunn av dette fylgjande forslag:

       « I lov av 28. juni 1974 nr. 58 om odelsretten og åsetesretten § 27 a går tredje og fjerde leddet ut. Femte leddet vert tredje leddet. »

       Komitémedlemen frå Kristeleg Folkeparti vil peike på at eit gardsbruk vanlegvis er både ein arbeidsplass og ein heim. Det vanlege bør derfor vere at dei som eig jorda også skal drive den. Denne medlemen vil særleg streke under kor viktig buplikta er for å hindre spekulasjon i kjøp av landbrukseigedomar. Denne medlemen vil derfor stø framlegget i proposisjonen om styrking av buplikta.

       Denne medlemen ser sakleg argumentasjon i høve til nogjeldande lov og praktisering når det gjeld driveplikta. Derfor kan denne medlemen slutte seg til at driveplikta vert ivareteken ved at jorda vert leigd bort på langsiktige stabile kontraktar. På den måten kan ein spare delar av investeringskostnader ved overtaking, samstundes med at jorda vert halden i hevd. Og denne medlemen ser det som positivt at garden kan halde fram med å vere ein heim for eigaren sjølv og hans familie, sjølv om eigaren i periodar ikkje sjølv kan drive garden. Ei slik ordning vil leggje betre til rette for at seinare generasjonar, om ynskjeleg, kan overta og drive eigedomen. Dette vil både ta vare på eigedomen og samstundes sikre produktiv jord for matproduksjon, og dessutan medverke til å oppretthalde busetnaden i distrikta. Denne medlemen ser det som svært viktig at ein heile tida har som målsetting å oppretthalde levande bygdesamfunn. Denne medlemen vil stø endringane i § 27 og § 27 a.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til sin generelle merknad.