Vern av fotografier

       Vern av fotografier innføres i åndsverkloven og fotografier som er resultat av en selvstendig skapende innsats betegnes som fotografiske verk og vernes på linje med andre åndsverk. Andre fotografier betegnes som fotografiske bilder og gis vern i åndsverklovens kap. 5 om « Andre rettigheter ».

       Regelen i fotografilovens § 10 om at bestilleren har enerett til fotografier som er laget etter bestilling, videreføres ikke, men det foreslås en regel i åndsverkloven om at opphavsmannen ikke kan utøve sine rettigheter til et bestilt portrettbilde uten samtykke fra bestilleren.

       Det foreslås å videreføre personvernregelen fra fotografilovens § 15 om at den som har eneretten til et bilde av personer ikke kan gjengi bildet eller gjøre det tilgjengelig for allmennheten uten samtykke fra den avbildede. Regelen foreslås utvidet til også å gjelde andre portrettbilder enn fotografier, og åndsverklovens § 2 fjerde ledd om « bestilte gjengivelser av annens person » foreslås opphevet.

       Etter gjeldende rett utløper vernetiden for fotografier 15 år etter fotografens død, men likevel ikke før det har gått 25 år fra bildet ble tatt. Etter vernetidsdirektivet skal fotografiske verk heretter vernes i 70 år. Direktivet stiller det enkelte medlemsland fritt mht. vern og vernetid for fotografiske bilder. Departementet foreslår at fotografiske bilder heretter vernes i 50 år fra bildet ble tatt, slik at vernetiden for fotografiske bilder blir tilnærmet den samme som for de øvrige « nærstående rettigheter ». Dette er i samsvar med det som er gjennomført eller foreslått i de øvrige nordiske land. Men fordi endringene ikke bør medføre at noen får dårligere vern enn etter dagens regler, foreslår departementet i tillegg at gjeldende regel opprettholdes slik at vernet for fotografiske bilder uansett ikke opphører før 15 år etter utløpet av fotografens dødsår.

Endring av vernetidens lengde

       I EUs direktiv (rådsdirektiv 93/98 EØF) er det vist til at ulikheter i de nasjonale lovgivninger vedrørende vernetiden for opphavsrett og nærstående rettigheter kan hindre fritt varebytte, adgangen til å yte tjenester og føre til en vridning av konkurransen på det felles marked. Direktivet fastsetter at vernetiden skal harmoniseres slik at den bli den samme i hele Fellesskapet.

       Direktivet fastsetter at vernetiden for opphavsrett for åndsverk skal være 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår. For de fleste land, deriblant Norge, innebærer dette en forlengelse av den generelle vernetiden med 20 år i forhold til gjeldende regler. (For mange verk gjelder i Norge et tillegg på 6 år pga krigsårene.) For nærstående rettigheter fastsetter direktivet vernetiden til 50 år, noe som allerede gjelder i Norge. I tillegg fastsetter direktivet en regel om at den som offentliggjør eller utgir et tidligere ikke-publisert verk som ikke lenger er vernet, skal ha enerett til verket i 25 år for å beskytte de investeringer som vedkommende foretar. En bestemmelse om dette er foreslått tatt inn i ny § 41 a.

       Departementet foreslår at den nye vernetiden gjøres gjeldende også for eksisterende verk og arbeider som etter gjeldende regler ikke langer er vernet. Fordi en rekke verk og arbeider derved vil få vern på ny, snakker vi om en såkalt gjenoppliving av rettigheter. For å unngå at vi i Norge må gi 70-årig vern til en omfattende del av andre EØS-lands verk, mens norske verk bare skulle gis 50 (eventuelt 56) år i de samme land, er det etter nordisk samordning, foreslått å sette lovendringen i kraft 30. juni 1995. På grunn av direktivets regel om at alle EØS-land plikter å gi vern til alle verk og arbeider som er vernet i minst ett EØS-land pr. 1 juli 1995 medfører dette at norske verk gis 70-årig vern i hele EØS-området.

Overgangsregler

       Som følge av den omfattende gjenoppliving av rettigheter som forslaget vil medføre, foreslås særskilte overgangsbestemmelser. Disse vil særlig gjelde den som i tillit til gjeldende lovgivning har utført handlinger med sikte på utnytting av de verk eller arbeider som etter gjeldende regler ikke lenger er vernet.

       Kulturdepartementet har, bl.a. på bakgrunn av høringsuttalelser, kommet til at forholdene i fonogrambransjen er så vidt spesielle at overgangsregelen ikke bør gjelde for fremstilling av eksemplar ved ettergjøring (kopiering) av fonogrammer. Det er bl.a. rimelighetshensyn i forhold til de utøvende kunstnere som ligger til grunn for departementets standpunkt. Kopiering av fonogrammer kan skje raskt og effektivt med liten kostnadskrevende innsats. Fonogrambransjen er den sektor hvor eventuelle overgangsregler antas å kunne gi rom for misbruk fordi bruk av ikke-vernet materiale er satt i system internasjonalt.

Økonomiske og administrative konsekvenser

       I og med at vernetiden forlenges vil dette medføre økonomiske og administrative konsekvenser for de som bruker åndsverk og arbeider, avhengig av omfanget av bruken. Da forslaget er en følge av våre forpliktelser etter EØS-avtalen gis det på de fleste punkter ikke særlig rom for alternativer. Ved utformingen av overgangsbestemmelser står vi mer fritt, og her er det som nevnt tatt hensyn til at de som har pådratt seg vesentlige utgifter ved å ha planlagt eller startet utnyttelse basert på at verket/arbeidet ikke var vernet, skal gis rimelig anledning til å fullføre den planlagte utnyttelsen etter gjeldende regler.