1.1 Sammendrag

       Som bakgrunn for proposisjonen redegjøres det for forhandlingene om EØS-avtalen der regjeringene i Finland, Island, Norge og Sverige avga en felleserklæring om at deres alkoholmonopoler er opprettet på grunnlag av viktige helse- og sosialpolitiske vurderinger. Det vises videre til EF-domstolens tolkning av artikkel 37 i Romatraktaten som har særlig betydning for statlige handelsmonopoler. Denne bestemmelsen som er tatt inn i EØS-avtalens artikkel 16, forplikter avtalepartene til å sikre at statlige handelsmonopoler tilpasses slik at det ikke oppstår forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet når det gjelder vilkårene for innkjøp og salg. Det framholdes at Regjeringen anser statlige import-, engros- og eksportmonopoler i utgangspunktet å være i strid med Romatraktatens artikkel 37 og dermed med EØS-avtalens artikkel 16, men at et land kan beholde ordninger som er reelt begrunnet i viktige samfunnsmessige hensyn. Det pekes også på at EF-domstolen ikke har tatt standpunkt til i hvilken grad viktige samfunnsmessige hensyn vil kunne rettferdiggjøre opprettholdelsen av statlige importmonopoler for alkohol. Regjeringen la til grunn at eneretter begrunnet i de hensyn som norsk alkoholpolitikk bygger på, kunne opprettholdes.

       Det redegjøres for EFTA's overvåkningsorgans (ESA) behandling av spørsmålet og det vises til at i en uttalelse av 30. desember 1994 konkluderer ESA med at Norge etter overvåkningsorganets syn gjennom opprettholdelsen av enerettene til import, eksport og engrossalg av alkoholholdig drikk, og ved å organisere detaljmonopolet og produksjonsmonopolet i samme selskap, ikke har oppfylt sine forpliktelser etter EØS-avtalen. I svaret til ESA av 13. februar 1995 sluttet Regjeringen seg til ESA's syn når det gjelder den institusjonelle forbindelsen mellom detaljmonopolet og produksjonsmonopolet. Det ble i svaret opplyst at Regjeringen også vil foreslå at enerettene til import, eksport og engrossalg av alkoholholdig drikk blir avviklet innen utløpet av 1995 og erstattet av et nytt kontrollsystem.

       Som en oppfølging av svarbrevet til ESA sendte Sosial- og helsedepartementet samme dag ut et høringsnotat som presenterte en bevillingsordning for engrossalg av alkoholholdig drikk m.v. Det redegjøres i proposisjonen for høringsrunden.

1.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Bjørnstad, Bæivi, Gudmundsen, Kristoffersen og Øye, medlemmene fra Senterpartiet, Gløtvold, Kvalbukt og Viken, medlemmene fra Høyre, Gabrielsen og Høegh, medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Sortåsløkken, og medlemmet fra Kristelig Folkeparti, Svarstad Haugland, merker seg at forslaget til ny bevillingsordning for engrossalg av alkoholholdig drikk bygger på to hovedforutsetninger. For det første at all omsetning av alkohol fortsatt skal skje i mest mulig kontrollerte og betryggende former og at Vinmonopolets enerett til import, eksport og engrossalg oppheves.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, forutsetter at Regjeringen vil arbeide aktivt og målrettet for å sikre at detaljmonopolet fortsatt vil bestå. Det er av avgjørende betydning for å nå målet om et redusert alkoholforbruk og for å få redusert alkoholskadene.

       Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, registrerer at Regjeringen i EØS-forhandlingene la til grunn opprettholdelse av import- og detaljmonopol for alkohol begrunnet i de hensyn som norsk alkoholpolitikk bygger på. Dette flertallet merker seg imidlertid uttalelsene fra EFTAs overvåkningsorgan (ESA) om at Norge gjennom opprettholdelse av enerettene til import, eksport og engrossalg av alkoholholdig drikk, og ved å organisere detaljmonopolet og produksjonsmonopolet i samme selskap, ikke har oppfylt sine forpliktelser etter EØS-avtalen. Videre merker dette flertallet seg den rådgivende tolkningsuttalelsen fra EFTA-domstolen vedrørende det finske importmonopolet og endringene som er iverksatt i Finland, Sverige og forslag i Island om opphevelse av monopolet.

       Et fjerde flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, mener at ESA har lagt for liten vekt på den helse- og sosialpolitiske betydning som et helhetlig monopolsystem innebærer.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet ser at ovennevnte forhold har tvunget fram tilpasninger i den norske monopolordningen.

       Disse medlemmer er enig i at detaljmonopolet har størst alkoholpolitisk betydning og best kan sikres ved de foreslåtte endringer i omsetningssystemet for alkohol.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at disse partiene gikk imot EØS-avtalen og seinere imot EU-medlemskap. Videre vil disse medlemmer understreke at disse partiene hele tiden har advart mot at EØS-avtalen ville kunne få store konsekvenser for Vinmonopolet og dagens alkoholpolitikk.

       Disse medlemmer vil minne om at Regjeringen i St.prp. nr. 100 (1991-1992) slo fast at den nåværende enerett til import og engrossalg av vin og brennevin vil bli opprettholdt. Videre vil disse medlemmer også vise til Innst.S.nr.248 (1991-1992) der Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti på side 49 bl.a. uttaler følgende:

       Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen nå har akseptert uttalelsene fra EFTAs overvåkningsorgan (ESA), noe som betyr at Vinmonopolets enerett til import, grossistsalg og eksport foreslåes opphevet. Resultatet har blitt slik som disse medlemmer fryktet ved EØS-avtalen.

       Når EØS-medlemskapet og ESAs merknader nå har ført til den situasjonen vi står overfor både alkoholpolitisk og med hensyn til Vinmonopolets virksomhet er disse medlemmer enig i at detaljmonopolet har stor betydning og at alkoholpolitiske målsettinger nå best kan sikres ved de foreslåtte endringer i omsetningssystemet for alkohol. Disse medlemmer håper med dette at salgsmonopolet er sikret, men føler seg på ingen måte trygge på dette. Tidligere garantier og uttalelser fra Regjeringen har ikke holdt stikk.

       Komiteens medlemmer fra Høyre har merket seg at Vinmonopolets enerett til import, eksport og engrossalg er avviklet som en følge av EØS-avtalen. Disse medlemmer vil minne om ESAs avgjørelse der det heter at norske myndigheter ikke kan gi noen bevis for at slike reguleringer er nødvendige av helsepolitiske grunner.

       Disse medlemmer vil peke på at det er viktig å motarbeide alkoholmisbruk, ved å holde fast ved en restriktiv alkoholpolitikk. Særlig er det viktig at lovens regulering av aldersgrenser og forhold knyttet til servering overholdes strengt. På grunn av streng lovgivning og høyt avgiftsnivå må det stilles krav om skikkelig drift og forretningsførsel hos de som har næringsvirksomhet knyttet til alkolholholdige varer. På den annen side må det tas utgangspunkt i at alkohol er en lovlig vare, og at det er viktig å overholde såvel internasjonal konkurranselovgivning som norsk konkurransepolitikk. Disse medlemmer vil gå mot å bygge opp et kontrollapparat som ikke har noen alkoholpolitisk effekt.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til Ot.prp. nr. 70 (1991-1992) der det står følgende i forbindelse med at importmonopolet og engrosmonopolet på utenlandsk øl foreslås opphevet:

       Dette medlem viser også til utenrikskomiteens innstilling til EØS-avtalen, Innst.S.nr.248 (1991-1992), der medlemmene fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti uttaler følgende:

       Dette medlem mener disse sitatene viser at både Regjeringen og regjeringspartiet har lagt til grunn at Vinmonopolets monopolordninger kunne bestå også ved en EØS-avtale. Det er derfor skuffende at Regjeringen nå har gitt opp å beholde Vinmonopolets import- og engrosmonopol. Regjeringen har med dette bøyd av for ESAs tolking av EØS-avtalens bestemmelser og prinsipper.

       Dette medlem vil understreke at Regjeringen burde gått flere runder med ESA for å søke å få aksept for at vårt helhetlige Vinmonopolsystem er helse- og sosialpolitisk begrunnet. Vinmonopolordningen bygger på 70-årige tradisjoner om bl.a. statlig omsetning av vin og brennevin, og ordningene har fungert godt. Regjeringens forslag bryter med dette prinsippet i norsk alkoholpolitikk. Det er all grunn til å stille spørsmål ved om ESA har den nødvendige helsepolitiske kompetanse til å vurdere helse- og sosialpolitiske aspekter ved norsk alkoholomsetning. Dette dreier seg ikke om handelspolitiske forhold slik ESA fastholder, men om Norges mulighet til å opprettholde viktige ordninger av hensyn til folkehelsen. Regjeringen burde søkt å få politisk aksept for at helheten i Vinmonopolsystemet kunne blitt opprettholdt, og om nødvendig heller avfunnet seg med at saken til sist kunne havnet hos domstolen.

       Dette medlem mener det fortsatt bør kjempes for å beholde et helhetlig vinmonopolsystem, og vil derfor gå imot å oppheve import-, eksport- og engrosmonopolet.

       Dette medlem er enig i at detaljmonopolet er den del av monopolordningen som har størst alkoholpolitisk betydning. Betydningen av import- og engrosmonopolet må imidlertid ikke undervurderes. Ved at disse monopolene oppheves, slipper sterke private aktører til på det norske marked. Disse har først og fremst interesse av å få solgt mest mulig og å få størst mulig fortjeneste. Edruskapspolitiske hensyn vektlegges ikke.

       Dette medlem mener opphevelsen av import- og engrosmonopolet innebærer en liberalisering av norsk alkoholpolitikk. Regjeringen påpeker forsåvidt også dette i proposisjonen i det det sies:

       Dette medlem vil understreke at det er en stor utfordring framover å demme opp for de sterke kapitalkreftene som nå vil komme inn på det norske marked. Det krever omfattende tiltak både på forebyggings- og informasjonssiden. Regjeringen må dessuten stadig vurdere om nye tiltak må settes inn for å forebygge en negativ utvikling.

       Dette medlem viser til at Kristelig Folkeparti ved behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett fremmer forslag om å bevilge 20 mill. kroner til edruskapstiltak. Midlene foreslås bevilget til Rusmiddeldirektoratet, og skal i hovedsak benyttes til flerårige informasjons- og opinionstiltak i regi av avholdsorganisasjonene og Rusmiddeldirektoratet, og til rusfrie miljøtiltak i kommunene. Det forutsettes at bevilgningene følges opp i årene framover.

       Dette medlem vil spesielt framheve hvor viktig det er å forebygge rusproblemene blant barn og unge for å fremme forståelse for en aktiv edruskapspolitikk og å heve debutalderen for bruk av rusmidler, og forutsetter at denne målgruppen vies spesiell oppmerksomhet gjennom prioritering av ressurser.

       Dette medlem vil peke på at selv om Regjeringen nå har et arbeid på gang for å revidere alkoholloven, vil det allerede nå være behov for å skjerpe enkelte sider av alkoholloven for å motvirke noen av konsekvensene opphevelse av monopolordningene gir. Dette medlem vil derfor fremme forslag om å stramme inn på reklameforbudet som allerede i dag er blitt uthult, gi kommunene adgang til å begrense skjenking til enkelte dager og å stenge vinmonopolene på lørdagene.

       Dette medlem viser til at det den senere tid har vært eksempler på at ølprodusenter reklamerer for lettøl, men reklamen kan like godt oppfattes som reklame for sterkere øl. Det er viktig å forhindre mulig misbruk og utglidning av reklameforbudet. Dette medlem vil derfor gå inn for å forby reklame også for lettøl, og fremmer følgende forslag:

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 1-3 første ledd lyde:

       I denne lov brukes alkoholholdig drikk som fellesbetegnelse på drikker som inneholder mer enn 2,5 volumprosent alkohol, likevel slik at aldersgrensebestemmelsen i § 1-5 og reklameforbudsbestemmelsene i § 9-1 og § 9-2 får anvendelse på drikk mellom 0,70 og 2,50 volumprosent alkohol. »

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 9-2 nytt andre ledd lyde:

       Reklame for drikker som ikke omfattes av reklameforbudet, må utformes slik at det klart adskiller seg fra drikker som omfattes av reklameforbudet. »

       Dette medlem viser til at Sverige har lørdagsstengte vinmonopolutsalg. I Norge hadde vi for noen år tilbake en prøveperiode med lørdagsstengte vinmonopolutsalg. Dette hadde en positiv effekt på bl.a. helgefylla og voldsutviklingen. Dette medlem mener lørdagsstengte vinmonopolutsalg vil virke begrensende på alkoholforbruket, og fremmer følgende forslag:

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 3-4 første og andre ledd lyde:

       Salg fra A/S Vinmonopolets utsalgssteder kan skje fra kl. 8.30 til kl. 18.00. På lørdager skal utsalgsstedene være stengt. På dager før helligdager skal salget opphøre kl.13.00. Dette gjelder ikke dagen før Kristi Himmelfartsdag.

       Åpningstiden for A/S Vinmonopolets utsalgsteder fastsettes av departementet. »

       Dette medlem viser til at det er adgang for kommunene til å begrense ølsalget i forretningene til bestemte ukedager. Lignende ordninger burde også gjelde for skjenkebevillinger. Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 4-4 nytt tredje ledd lyde:

       Innskrenkningen kan også gjelde antall ukedager det kan skjenkes.

       Nåværende tredje og fjerde ledd blir fjerde og femte ledd. »

       Dette medlem vil stemme imot lovendringsforslagene fra Regjeringen med unntak av forslagene til endring av § 1-3 tredje og fjerde ledd, § 1-3 nytt femte ledd og § 1-6 første og andre ledd.

       Dette medlem vil komme nærmere tilbake til andre endringer av alkoholloven når Regjeringen kommer med sitt lovforslag. Kristelig Folkeparti vil da bl.a. fremme forslag til begrensninger i skjenketidene og i salgstidene for alkohol i forretningene.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet, Alvheim, vil understreke at proposisjonen har et urealistisk og selvbedragersk alkoholpolitisk utgangspunkt. Dens krampaktige streben etter ved hjelp av et omfattende byråkrati er å etablere 100 % regulert og kontrollert engrosomsetning, virker helt ute av proporsjoner i forhold til grunnleggende alkoholrelaterte problemer i det norske samfunn.

       Dette medlem vil minne om at man i Norge har omfattende ulovlig hjemmebrenning og betydelig smugling av alkoholholdige drikker. Denne virksomhet fremmer synet på alkohol som et rent berusningsmiddel og motvirker fremveksten av en kvalitetsbevisst innstilling til dette eldgamle nytelsesmiddel. Dertil kommer, og det er etter dette medlems oppfatning enda mer skadelig, at hjemmebrenning og fremfor alt smugling, bidrar til å kriminalisere samfunnet og bryte ned vanlige menneskers respekt for lov og rett samtidig som store pengestrømmer kanaliseres inn i vårt kriminelle miljø. Dette medlem vil understreke at de ovennevnte problemer ikke eksisterer i land som baserer seg på en annen alkoholpolitikk, og at de reguleringstiltak som proposisjonen legger opp til, bidrar til å forsterke disse særnorske problemene.

       Dette medlem vil dessuten peke på at man i Norge har en langt større produksjon av hjemmelaget, ofte svært dårlig vin, enn man har i andre land, og at de mange nordmenn som reiser utenlands, som oftest nærmest føler seg forpliktet til å kjøpe med seg den tollfrie kvoten og kanskje vel så det. Den holdning som proposisjonen springer ut av, bidrar til å mystifisere alkohol, ikke minst i unge menneskers bevissthet. Dette medlem viser til at nordmenn som kommer til land der alkohol mer eller mindre anses som en vanlig forbrukervare, har en tendens til å benytte denne anledning til å drikke mest mulig.

       Dette medlem fastslår at norsk alkoholpolitikk og dermed også selvsagt proposisjonen fullstendig ser bort fra de ovennevnte uheldige konsekvenser, og er fullt og helt konsentrert om å begrense den lovlige tilgjengelighet til alkohol innenfor Norges grenser. Dette medlem er selvsagt oppmerksom på at man ved hjelp av strenge reguleringer og høye avgifter kan begrense tilgjengeligheten og dermed forbruket av lovlig kjøpt alkohol innenfor de norske grenser, men dette medlem trekker slett ikke den lettvinte slutning at dette bidrar til å redusere alkoholmisbruket.

       Dette medlem mener at proposisjonens målsetting og fremfor alt dens overdimensjonerte byråkratiseringstiltak er basert på snevre og foreldede oppfatninger av hvordan nordmenn i dag skaffer seg alkohol, og vil ikke ved å stemme for den bidra til ytterligere virkelighetsflukt.

       Dette medlem oppfatter det foreslåtte « Alkoholtilsynet » som en kostbar og unødvendig byråkratisering av engroshandelen med alkoholholdige drikker. Den kontroll som ligger i vårt tollvesen, Rusmiddeldirektoratet og politiet er mer enn tilstrekkelig. Proposisjonen preges av den merkelige forestilling at det ikke er uheldig at det norske samfunn byråkratiseres dersom utgiftene ikke belastes statsbudsjettet, men belastes forbrukerne direkte. Opprettelse av et spesielt « Alkoholtilsyn » med engrosomsetningen virker unødvendig særlig fordi Regjeringen stadig har fremhevet at det er detaljleddet som har den alt overveiende alkoholpolitiske betydning. Dette medlem antar at utgiftene til et « Alkoholtilsyn » med engrosomsetningen vil ha en langt bedre helsepolitisk effekt dersom de blir benyttet til opplysningskampanjer som det etter dette medlems oppfatning er for lite av. Dette medlem tar derimot fullstendig avstand fra å bevilge penger til Rusmiddeldirektoratet med sikte på å styrke den nåværende alkoholpolitikks « legitimitet ». Man bør ikke bruke offentlige midler til å villede allmennheten ved hjelp av knapt nok halve sannheter.

       Dette medlem vil holde fast ved den nuværende klare avgrensing på 22 volumprosent for vin i forhold til brennevin og vil ikke overlate til departementets skjønn å avgjøre hvilke alkoholholdige drikker som skal gå etter reglene som vin eller brennevin. Drikken som inneholder opp til 22 volumprosent alkohol, skal gå etter reglene om vin. De som inneholder mer, behandles som brennevin. Det dreier seg her om spørsmål av vesentlig betydning for konkurranseforholdet mellom høyfjellshoteller og andre skjenkesteder, særlig i distriktene, og slike spørsmål bør ikke avgjøres av et departementalt byråkrati.

       Dette medlem kan ikke se noen fornuftig begrunnelse for å stille så omfattende vilkår for tildeling av bevilling. Det dreier seg her om en vare som er lovlig innkjøpt og hvor alkoholavgiften er betalt. Det er vanskelig å forstå at det kan være økonomisk fristende for noen å selge slike varer på ulovlig vis, og at det skulle være nødvendig å stille omfattende vilkår for bevilling og i tillegg ha et eget « Alkoholtilsyn » til å utøve kontrollen. Når det gjelder kravet om at det skal stilles tilfredsstillende sikkerhet for oppfyllelse av krav på alkoholavgift, har dette medlem vanskelig for å forstå at dette krav er vesentlig mer nødvendig enn sikkerhet for at næringsdrivende generelt innbetaler merverdiavgift, noe som altså ikke blir krevet. Kravet til sikkerhet fortoner seg særlig unødvendig tatt i betraktning at det før søknaden avgjøres skal innhentes tillatelse fra politiet, avgiftsmyndighetene, skattemyndighetene, tollmyndighetene og for sikkerhets skyld også næringsmiddeltilsynet.

       Dette medlem tar avstand fra at det skal betales søknadsgebyr. Bevillingsordningen må forutsettes å være etablert i samfunnets interesse og ikke i den enkelte søkers interesse, og bør derfor anses som en fellesutgift. Spesielt urimelig er det dersom det er meningen at gebyret knyttes til selve søknaden og ikke til tildeling av bevillingen. Dette vil medføre en ekstra økonomisk risiko for søkeren. Dersom gebyret kommer til å innebære en betydelig økonomisk belastning for dem som ønsker å etablere seg som grossister, vil det kunne virke som en etableringshindring som beskytter Vinmonopolets posisjon selv om dette har mistet sin legale enerett. En slik beskyttelse vil kunne komme til å stride mot EØS-avtalen.

       Dette medlem har merket seg at etter at alle vilkår for bevilling er oppfylt, alle opplysninger er innhentet og gebyr innbetalt, ønsker departementet en helt generell hjemmel til etter forgodtbefinnende å stille nye vilkår. Hvis disse ikke oppfylles, kan bevillingen bortfalle. Dette medlem synes en slik hjemmel virker som en unødvendig svekkelse av bevillingshaverens rettssikkerhet og påfører ham ytterligere økonomisk risiko.

       Dette medlem tar avstand fra at det i motsetning til når det gjelder andre varer, i tillegg til alkoholavgift, merverdiavgift og søknadsgebyr, skal innbetales et årlig gebyr basert på omsatt mengde. Dette medlem har merket seg at et såkalt minstegebyr skal forskuddsinnbetales, slik at bevillingshaverens økonomiske belastning og risiko økes ytterligere.

       Dette medlem antar at man må gå tilbake til den situasjon som forelå i Stortinget da EØS-avtalen skulle vedtas, hvis man skal forstå hvorfor lovforslaget har fått et slikt krampaktig reguleringspreg på et område av så beskjeden alkoholpolitisk betydning. Norsk tilslutning til EØS-avtalen krevet tre fjerdedels flertall i Stortinget, noe som forutsatte at Kristelig Folkeparti stemte for avtalen.

       Dette medlem viser til at Kristelig Folkepartis representant i komitéinnstillingen ga uttrykk for at det var en viktig forutsetning for å stemme for EØS-avtalen at også import- og engrosmonopolet kunne opprettholdes, noe som Regjeringen gikk god for var tilfellet. I Innst.S.nr.248 (1991-1992) s. 49 heter det i merknader fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti:

       Når denne forutsetning senere viste seg ikke å slå til, kunne det fremstå som en moralsk plikt for Regjeringen å strekke seg til det ytterste for å imøtekomme Kristelig Folkepartis og andre avholdskretsers reguleringsønsker ved å foreslå en mest mulig restriktiv alternativ importordning. Dette medlem vil heller ikke se bort fra at forslagets restriktive utforming kan være preget av tapt prestisje etter Regjeringens rettslige feilvurderinger.

       Dette medlem mener at enhver som tilfredsstiller krav til uklanderlig vandel avgiftsfritt skal kunne få bevilling til å drive import- og engroshandel med alkoholholdige drikker. En slik ordning vil på en tilstrekkelig måte ivareta de alkoholpolitiske hensyn som skal ivaretas i engrosomsetningen av allerede avgiftsbetalte alkoholholdige drikker. En ytterligere pedantisk og kostbar byråkratisering står ikke i forhold til de problemer som for øvrig knytter seg til produksjon, omsetning og misbruk av alkohol.