Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, viser til den meklingsvirksomhet som har funnet sted og som ble avsluttet uten at partene kom til enighet.

       Flertallet slutter seg til Regjeringens forslag om at tvisten henvises til avgjørelse i Rikslønnsnemnda. Flertallet vil understreke at ved bruk av tvungen lønnsnemnd må hver enkelt konflikt vurderes ut fra de skadevirkningene den aktuelle konflikt kan medføre.

       Flertallet har merket seg Regjeringens begrunnelse om at streiken førte til en uholdbar beredskapssituasjon i de flomherjede distriktene på Østlandet og i de distriktene som ble truet av flom, og at politimestrene i disse områdene ikke fikk den nødvendige assistanse fra andre politidistrikt til gjennomføring og planlegging av tiltak.

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, vil understreke at Norge har ratifisert flere ILO-konvensjoner som verner om organisasjonsfriheten og streikeretten. Politiet er imidlertid ikke i utgangspunktet vernet av konvensjonene. På grunn av politiets ansvar for landets interne sikkerhet, er det de enkelte lands lover som skal bestemme i hvor stor grad ILO-konvensjonene skal gjelde for politiet. Flertallet slutter seg til Regjeringens vurdering om at bruk av tvungen lønnsnemnd i dette tilfellet er innenfor rammen av konvensjonene etter en samlet vurdering av de totale skadevirkningene for liv, helse og personlig sikkerhet.,

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Høyre viser til at politiet ble fratatt streikeretten av Stortinget i 1959. Dette skjedde etter kollektive oppsigelser av stillinger ved Oslo politikammer i 1957 og en politistreik i januar 1958. Disse medlemmer vil understreke at det ble klart uttrykt i Odelstingsdebatten 4. juni 1959 at forutsetningen for å innføre streikeforbud var at det ikke skulle føre til at politiet sakket akterut i sine lønns- og arbeidsvilkår i forhold til sammenliknbare grupper i samfunnet.

       Polititjenestemennene fikk streikeretten igjen i desember 1994, men den har vist seg ikke å være reell, slik disse medlemmer også forutså. Disse medlemmer mener at streikeretten ikke er et egnet redskap for å bedre den negative lønnsutviklingen i politi- og lensmannsetaten.

       Politiets tilstedeværelse er nødvendig for å opprettholde sikkerheten i samfunnet. En omfattende politistreik kan derfor true sikkerheten, slik Kommunal- og arbeidsdepartementet viser til i sin redegjørelse i Ot.prp. nr. 65 (1994-1995) , der departementene begrunner tvungen lønnsnemnd ut fra katastrofesituasjonen som oppsto grunnet flommen og uholdbar beredskapssituasjon i distriktet og ved Oslo politikammer. Disse medlemmer vil i den sammenheng vise til at Samarbeidsorganisasjonen Norsk Politiforbund/Lensmannsetatens Landslag hadde innvilget en generell dispensasjon i katastrofeområdet der flommen herjet. Disse medlemmer vil understreke at de ikke kan akseptere at en streik får konsekvenser for liv og helse. Politiet er samfunnets organ for å opprettholde ro og orden. Disse medlemmer vil i den sammenheng vise til at disse partier ikke støttet gjeninnføringen av streikeretten for politi- og lensmannstjenestemennene, men ønsket en egen uhildet lønnsnemnd. Disse medlemmer mener at opprettelse av en egen lønnsnemnd for de aktuelle etater ville vært et godt bidrag til løsning av den oppståtte konflikten.

       Disse medlemmer viser til Innst.O.nr.12 (1994-1995), der alle partier unntatt Arbeiderpartiet peker på at det over mange år har bygd seg opp en alvorlig tillitskrise mellom politiorganisasjonene og styresmaktene. Det heter bl.a.:

       Disse medlemmer viser videre til merknader fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti der det heter:

       Disse medlemmer vil peke på at dagens situasjon viser at intensjonen fra flertallet i justiskomiteen ikke er oppfylt.

       Disse medlemmer understreker at vurderingen av den aktuelle situasjon og behovet for å foreslå tvungen lønnsnemnd tilligger Regjeringen. Disse medlemmer vil generelt understreke at det må utvises stor varsomhet når det gjelder lønnsnemndsbehandling av arbeidskonflikter.

       Disse medlemmer finner på bakgrunn av den betydning politiberedskapen har for sikkerheten i samfunnet, det likevel nødvendig å støtte lønnsnemndsbehandling av arbeidstvisten mellom samarbeidsorganisasjonen Norsk Politiforbund/Lensmannsetatens Landslag og staten.

       Disse medlemmer vil peke på at streikeretten ikke har vært noe positivt bidrag til løsning av de problemer som har skapt den eksisterende tillitskrise. Disse medlemmer vil peke på at dette og mange andre elementer kan gi et korps med polititjenestemenn som er lite motivert.

       Disse medlemmer viser til at det over tid har utviklet seg en konfliktsituasjon mellom myndighetene og politi- og lensmannsetaten om lønns- og arbeidsforholdene.

       Disse medlemmer vil understreke at partene har et felles ansvar for den langvarige konflikten, men mener det påligger Regjeringen et særlig ansvar for at det kan komme i stand en konstruktiv dialog.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil derfor komme med en sterk henstilling til Regjeringen om at det blir tatt et initiativ overfor politiorganisasjonene med sikte på å få i stand drøftelser som kan skape større tillit mellom myndighetene og organisasjonene, og et forhandlingsklima som over tid kan bidra til at den uverdige konfliktsituasjonen bringes til opphør.

       Komiteens medlemmer fra Høyre minner om at Høyre gikk imot å gjeninnføre streikeretten for tjenestemenn i politiet og lensmannsetaten og i stedet gikk inn for en egen lønnsnevnd for politiet, jr. Innst.O.nr.12 (1994-1995). Høyre henviste bl.a. til at streikerett for de ansatte i politiet og lensmannsetaten ikke ville være noe positivt bidrag til løsning av de problemer som har skapt tillitskrisen mellom de politiansatte og myndighetene, og sa videre bl.a.:

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at forhandlings- og streikeretten er avgjørende for arbeidstakernes innflytelse.

       Dette medlem erkjenner at flomkatastrofen i Østlandsområdet krever høy beredskap. Dette medlem mener likevel at det er prinsipielt uheldig å bruke tvungen lønnsnemd.

       Dette medlem vil på denne bakgrunn gå imot forslaget.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at arbeidstvisten mellom Samarbeidsorganisasjonen Norsk Politiforbund/Lensmannsetatens Landslag og staten v/Administrasjonsdepartementet resulterte i tvungen lønnsnemnd.

       Dette medlem reagerer på at forslaget om tvungen lønnsnemnd ble fremlagt på et så tidlig tidspunkt under streiken. I henhold til opplysninger gjennom media og fra politiorganisasjonene var disse villige til å gi dispensasjoner til nødvendig personell i forbindelse med flomkatastrofen. Flommen alene var således ikke fullgodt grunnlag for å anbefale tvungen lønnsnemnd.

       Dette medlem finner likevel grunn til å påpeke at streiken ble trappet kraftig opp i løpet av de tre dagene den pågikk, slik at beredskapen generelt ved landets politi- og lensmannskontor var faretruende lav. Etter dette medlems vurdering kan den kraftige opptrappingen i seg selv ha vært et incentiv til å fremme forslag om tvungen lønnsnemnd.

       Dette medlem viser til striden i 1994 om hvorvidt politietaten burde ha en egen lønnsnemnd eller om en alminnelig streikerett var tilstrekkelig til å ivareta deres interesser. Dette års raske avblåsing av nevnte streik gir grunn til fortsatt bekymring for om streikeretten i dette tilfelle har vært reell. Politiets vilkår må derfor også i de nærmeste år følges nøye.

       Dette medlem henviser for øvrig til Kristelig Folkepartis tidligere påpeking av behovet for en opptrappingsplan som kan sikre politi- og lensmannsetaten en lønnsutvikling på lik linje med andre arbeidstakere.