2.1 Særleg regulering av små og store aksjeselskap
EU sine reglar på selskapsretten sitt område byggjer på eit skilje mellom små og store aksjeselskap. Reglane overlet til medlemsstatane å avgjere korleis skiljet mellom selskapsformene skal trekkjast og i prinsippet kan statane og vedta at det ikkje skal vere noko skilje. Alle medlemslanda i EU opererer med et slikt skilje, men det er trekt på ulikt vis. Gjeldande aksjelov har ikkje eit skilje mellom små og store aksjeselskap.
I Innst.O.nr.45 (1994-1995) uttaler eit fleirtal i justiskomiteen at ein er samd i at det vert gjennomført eit skilje mellom små og store aksjeselskap. Fleirtalet har ikkje vesentlege innvendingar mot at omsetjingsforma av aksjane vert avgjerande for dette skiljet. Departementet har etter dette lagt til grunn at det skal innførast eit skilje mellom små og store aksjeselskap i norsk rett. Selskapa skal sjølv kunne velje kva for aksjeselskapsform dei skal drive i.
Siktemålet med proposisjonen er berre å gjere den minimumstilpassinga som er naudsynt for å tilfredsstille EØS-avtalen. På eit punkt går ein likevel lenger idet det vert gjort framlegg om eit forbod mot at dei små aksjeselskapa skulle kunne hente inn kapital i frå ålmenta. Av mellombels lovtekniske omsyn gjer departementet og framlegg om å innføre nemninga privat aksjeselskap i lovteksten, utan at dette får praktiske konsekvensar for selskapa. Det er ikkje naudsynt for slike selskap å endre sine vedtekter eller sitt firma. Når det gjeld dei allmenne aksjeselskapa vart det i høyringsbrevet gjort framlegg om å nytta forkortinga AAS. For dei små private aksjeselskapa vart det ikkje gjort framlegg om nokon endring av forkortinga som framleis vil vere AS.
Ingen av høyringsinstansane har kommentert spørsmålet om det bør innførast eit skilje mellom små og store aksjeselskap. Nokre høyringsinstansar har hatt innvendingar til framlegget om at dei private aksjeselskapa ikkje skal kunne hente inn kapital frå ålmenta. Eit fleirtal av høyringsinstansane sluttar seg til den terminologien som er føreslått i høyringsbrevet med nemninga allment og privat aksjeselskap, men nokre instansar går imot nemninga privat aksjeselskap. Brønnøysundregistra gjer framlegg om at ein skal nytte forkortinga ASA framfor AAS da den siste nemninga kan forvekslast med eigennamn.
Når det gjeld innvendinga mot at private aksjeselskap ikkje skal ha løyve til å henta inn kapital frå ålmenta, uttalar departementet at regelen er ein naturleg følgje av føresetnaden om at aksjespreiing skal vere avgjerande for skiljet mellom små og store aksjeselskap. Departementet strekar under at ein ikkje utan vidare kan innføre to aksjeselskapsformer med ulike regelsett utan å ta stilling til kva selskap ein meiner skal regulerast av dei to regelsetta. Med ei anna løysing ville det dessutan vere berre ulemper og inga fordeler knytta til aksjeselskapsforma allment aksjeselskap. Dermed kunne ein risikere at berre børsnoterte selskap ville velje denne forma, noko som etter departementet sitt syn neppe vil vere i samsvar med EØS-avtalen. Når det gjeld nemninga på dei to aksjeselskapsformene, tek departementet Brønnøysundregistra sin innvending til etterretning og går inn for forkortinga ASA.
Komiteen sine merknader
Komiteen er tilfreds med at proposisjonen følgjer opp fleirtalet sine merknader i Innst.O.nr.45 (1994-1995). Det er i tråd med desse merknadene når det blir lagt opp til at det blir innført eit skilje mellom små og store aksjeselskap og at selskapa sjølve får ein viss rett til å velje kva aksjeselskapsform dei skal drive i. Komiteen støttar at det avgjerande skal vere kva som står i vedtektene og kva som blir registrert i Foretaksregisteret. Sjølv om komiteen forstår argumenta frå dei som meiner at også mindre selskap kan ha trong for å gå ut med offentleg teikningsinnbyding, meiner komiteen at det er rett å halde fast ved at ein då må omdanne selskapet til allment aksjeselskap før ein kan gjere dette. Komiteen støttar bruken av nemninga « privat aksjeselskap » som mellombels løysing og avventar vurderinga av dette spørsmålet i Aksjelovutvalet. Komiteen har registrert at Brønnøysundregistra tek opp spørsmålet om forkortinga av aksjeselskapsformene i firmaet. Komiteen delar Brønnøysundregistra sine vurderingar om at det er uheldig dersom forkortinga AAS kan føre til forveksling med etternamnet Aas. Komiteen støttar difor departementet sitt forslag om å bruke forkortinga ASA for allment aksjeselskap. Dette sjølv om komiteen delar departementet si oppfatning om at dette ikkje er noko ideell løysing.
2.2 Rammene for lovsaka - minimumstilpassing
I proposisjonen er det i denne omgang lagt opp til ein minimumstilpassing til EU sine selskapsdirektiv. På nokre mindre punkt er det likevel gjort framlegg om å gå noko lenger der dette er naudsynt for å få harmoni i regelverket og for å unngå uønska antitetiske tolkingar. Dei forslaga som er komne fram under høyringa og som ikkje er grunngjeve i desse omsyna er ikkje følgde opp av departementet i denne omgangen. Slike endringar bør utstå til oppfølginga av Aksjelovutvalet sitt arbeid.
Ein viser elles til at regelen om at berre allmenne aksjeselskap kan hente inn kapital ifrå ålmenta, og dei føreslåtte fusjonsreglane, òg går noko lenger enn det som er strengt tatt naudsynt for å tilfredsstille EØS-avtalen. Fleire høyringsinstansar går inn for at det på einskilde punkt vert føreslått endringar som ligg utanfor det som er naudsynt etter direktiva. Nokre av desse forslaga er kommenterte under spesialmerknadene i proposisjonen medan andre bør vurderast i samband med Aksjelovutvalet sitt arbeid med å leggje fram to nye lover om aksjeselskap.
Komiteen sine merknader
Komiteen har merka seg at Regjeringa i denne proposisjonen legg opp til ei minimumstilpassing til EU sine selskapsdirektiv slik fleirtalet føresette i Innst.O.nr.45 (1994-1995). Når det likevel på enkelte punkt er framlegg om å gå lenger enn det som ligg i minimumstilpassing, vil ikkje komiteen gå mot dette der det er mindre endringar ut frå ynsket om å få til harmonisering og unngå uynskte antitetiske tolkingar.
2.3 Aksjelova og tilhøve til utanlandske aksjeselskap
Aksjelova sitt utgangspunkt er at den berre gjeld for norske aksjeselskap. I høve til konsernrettslege reglar gjeld likevel nokre av reglane i tilfelle der morselskapet er utanlandsk. Eit morselskap med forretningskontor i Noreg kan gjere disposisjonar i høve til sitt norske dotterselskap som eit morselskap med forretningskontor i utlandet ikkje kan. Eit eksempel er retten morselskapet har til å ta opp lån i dotterselskapet, jf. aksjeloven § 12-10. Dette reiser spørsmål i høve til forbodet i EØS-avtalen mot forskjellshandsaming.
Det ligg ikkje føre nokon rettspraksis frå EF-domstolen som direkte tek stilling til problemet knytta til slike diskriminerande konsernreglar. I juridisk teori er det usemje om kor langt forbodet mot diskriminering i EF-traktaten strekkjer seg. I Sverige er det enno ikkje teke endeleg stilling til denne problemstillinga. I Danmark derimot har ein teke det standpunkt at det berre er morselskap registrert i Danmark som har rett til å ta opp lån i eit dansk dotterselskap. Ei innvending mot at utanlandske morselskap fritt skal kunne ta opp lån i norske dotterselskap er at dersom dotterselskapet går konkurs kan det by på store problem å driva inn lånet i utlandet. Rett nok gjer Lugano-konvensjonen reglar om inndriving av krav i utlandet, men konvensjonen vil ikkje omfatte alle typar saker som kan vere aktuelle i denne samanhangen. Ein rett for utanlandske morselskap til å ta opp lån i sine norske dotterselskap vil difor kunne leggje vegen åpen for tapping av dotterselskapet. Etter departementet sitt syn vil dette vere eit relevant omsyn i høve til EØS-avtalen sitt likehandsamingsprinsipp. Vanskane med å søkje pengar attende gjer seg ikkje gjeldande i høve til dei andre nordiske landa pga. den nordiske konkurskonvensjonen. Det er difor gjort framlegg om at låneretten i § 12-10 tredje ledd skal gjelde overfor morselskap som har sete i Noreg eller som høyrer heime i andre nordiske land.
Spørsmål om diskriminering av utanlandsk morselskap kan òg reisast i høve til einskilde andre reglar. Dette gjeld m.a. reglane i § 8-8 om opplysningsplikt for dotterselskap overfor morselskap. Det er liten grunn til at denne plikta ikkje òg skal gjelde i høve til utanlandske morselskap, og departementet går difor inn for ei lovendring på dette punkt. Departementet drøftar og nokre av fusjonsreglane, men konkluderar med at dei spørsmåla desse reglane reiser i denne samanhangen bør løysast gjennom inernasjonal regulering, og ein gjer difor ikkje framlegg om lovendringar her.
Komiteen sine merknader
I utgangspunktet gjeld aksjelova berre for norske aksjeselskap. På fleire punkt reiser reglane spørsmål om forbodet mot ulovleg forskjellshandsaming etter EØS-avtalen art. 4, 31 og 34 vert brote.
Komiteen merkar seg at departementet, m.a. ved å vise til at dei relevante føresegnene i EØS-avtalen har verknad som norsk lov (jf. EØS-lova § 1) og som fylgje av EØS-lova går føre føresegnene i aksjelova ved eventuell motstrid (jf. EØS-lova § 2), uttaler at ei lovendring ikkje er nødvendig. Ein føremålstenleg lovgjevingsteknikk tilseier likevel at aksjelova vert endra slik at det ikkje er verbal motstrid mellom denne og EØS-avtalen sine reglar. Komiteen finn dette standpunktet problematisk for så vidt som det er tvil om korleis EØS-reglane er på området. For det første er selskapsområdet regulert ved direktiv i EØS-retten, og difor har alle medlemsstatar eit spelerom i gjennomføringa av reglane i sin interne rett. For det andre er den norske lovteksten, også på område som er regulert av EØS-avtalen, ein rettskjeldefaktor for norske domstolar. Dette er einaste rettsinstans som bindande kan avgjere tvistar reiste i Noreg. Komiteen er likevel, som departementet, kome fram til den konklusjonen at aksjelova bør endrast.
Komiteen legg til grunn at ikkje all forskjellshandsaming etter EØS-avtalen er ulovleg. Forskjellshandsaming er ulovleg berre når like eller samanliknbare situasjonar vert handsama ulikt. Spørsmålet om ulovleg forskjellshandsaming kjem opp i tilknyting til endring i § 1-2 fjerde leden og vil få verknad for fleire paragrafar som gjeld konsern.
Komiteen støttar framlegget i proposisjonen om å påleggje same opplysningsplikta frå styret i dotterselskap til styret i norske og utanlandske morselskap, proposisjonens § 1-2 fjerde leden jf. § 8-8. Komiteen deler departementet si vurdering om ikkje å sidestille norske og utanlandske morselskap i høve til § 14-18 om fusjon mellom mor- og datterselskap og § 14-1 om at fusjonsvederlaget i einskilde tilfelle kan vere aksjar i morselskapet. Komiteen er samd med departementet når det legg vekt på at det ville vere eit problem for minoritetseigarane å « måtte forholde seg til en lovgiving på et språk de kanskje ikke forstår ».
Komiteen sitt fleirtal, alle unnateke medlemene frå Høgre og Framstegspartiet, er samd med departementet at det ikkje vil vere i strid med EØS-avtalen å stille utanlandske selskap i ei anna stilling enn norske selskap når det gjeld rett til å ta opp lån i norske dotterselskap.
Departementet gjer likevel eit unnatak for retten til å ta opp lån for selskap heimehøyrande i dei nordiske landa. Fleirtalet vil peike på at etter aksjelova har i dag berre norske morselskap rett til å ta opp lån i dotterselskap, jf. § 12-10 tredje leden. Det kan ikkje vere tvil om at høvet til å drive inn krav mot eit utanlandsk morselskap i eit land utanfor Norden er så lite, at denne situasjonen vert ein heilt annan enn for norske morselskap. Det kan då eventuelt berre vere overfor morselskap i andre nordiske land, jf. den nordiske konkurskonvensjonen frå 7. november 1933, at det kan vurderast om forskjellshandsaminga ikkje kan aksepterast. Det er likevel verdt å streke under at det er skilnad på lovgiving og praksis også i dei nordiske landa, slik at høvet til å drive inn krav mot andre nordiske morselskap ikkje kan jamstellast med situasjonen om morselskapet er norsk. Frå EU-domstolen ligg ikkje føre rettspraksis vedkomande diskriminerande konsernreglar.
Fleirtalet merkar seg vidare at i Sverige, der ein alt i 1994 vedtok lovendringar for å oppfylle EØS sine selskapsdirektiv, gjeld eit allment forbod for utanlandske morselskap, også nordiske, mot å ta opp lån i svenske dotterselskap. Styresmaktene kan gi dispensasjon, og slik er gitt i tre tilfelle under tilvising til EØS-avtalen art. 31. I alle desse tilfella var morselskapet norsk. I Danmark har Erhverv og selskabsstyrelsen vedteke at berre morselskap registrerte i Danmark skal ha tilgang til å ta opp lån i dansk dotterselskap.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet støtter departementets forslag om at morselskaper hjemmehørende i et nordisk land skal ha anledning til å ta opp lån i norske datterselskaper. Etter disse medlemmers mening kan det virke noe tilfeldig å legge ensidig vekt på det danske synet. Selv om Sverige ennå ikke har tatt endelig standpunkt til dette spørsmålet, tyder den svenske forvaltningspraksis på at den har som utgangspunkt at diskrimineringsforbudet medfører at en ikke kan gjøre forskjell på svenske og andre EØS-selskaper på dette punktet. Disse medlemmer synes imidlertid den mellomløsning departementet her har lagt seg på, ivaretar de kryssende hensyn som er tilstede. Å gi morselskaper i alle EØS-land anledning til å ta opp lån i norske datterselskaper vil kunne medføre risiko for « tapping » av norske selskaper. Den nordiske konkurskonvensjonen reduserer på den annen side denne risikoen når det gjelder forholdet mellom norske datterselskaper og nordiske morselskaper.
Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti finn det naturleg at norsk aksjelovgiving i alle fall ikkje går vidare i høvet til å la utanlandske morselskap ta opp lån i nasjonale dotterselskap enn det som er gjennomført i nabolanda våre. Slik lånetilgang gir, som departementet skriv, eit høve til « tapping av datterselskapet », og det er ingen grunn til å strekke det høvet ut av jurisdiksjonsområdet for norsk konkurs- og insolvenslovgiving, særleg når det ikkje fylgjer av internasjonale plikter.
Desse medlemene vil etter dette gå imot framlegget til nytt andre punktum i § 1-2 fjerde leden.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet ser det som svært viktig at norsk lovgivning tilpasses våre internasjonale forpliktelser gjennom EØS-avtalen på en slik måte at det ikke kan oppstå misforståelser. Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til EØS-avtalens artikkel 4 hvor det heter at « enhver forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet skal være forbudt innenfor denne avtalens virkeområde », og til EØS-lovens § 2, hvor det heter at « bestemmelser i lov som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter avtalen, skal i tilfelle konflikt gå foran andre bestemmelser som regulerer samme forhold ».
Disse medlemmer har merket seg at departementet foreslår at adgangen for et morselskap til midlertidig å disponere overskuddslikviditet i et norsk datterselskap uten å gå veien om utbytte, som i dag bare gjelder når morselskapet er norsk aksjeselskap, skal utvides til også å gjelde morselskap hjemmehørende i et nordisk land. Disse medlemmer er i tvil om en slik lovformulering er i tråd med EØS-avtalen, fordi den innebærer en diskriminering av selskap fra de øvrige land som EØS-avtalen gjelder for. I den anledning viser disse medlemmer til brev fra advokatfirmaet Schjødt, som vurderer den foreslåtte forskjellsbehandlingen som svært tvilsom, og mener at den åpenbart vil bli bestridt for norske domstoler av utenlandske morselskap.
Disse medlemmer viser også til at man i Sverige har tatt med en dispensasjonsadgang for selskap fra EØS-land som kan benyttes inntil man har tatt endelig standpunkt til spørsmålet. Disse medlemmer konstaterer at en slik dispensasjonsadgang mangler i det norske lovforslaget. For å være helt sikker på at norsk lovgivning er tilfredsstillende i forhold til EØS-avtalen, vil disse medlemmer foreslå at ordet « nordisk » i departementets forslag til § 1-2, fjerde ledd, nytt annet punktum, erstattes med « EØS ». Disse medlemmer fremmer forslag i samsvar med dette.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil påpeke at forslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet er et subsidiært synspunkt fra Fremskrittspartiet. Primært mener Fremskrittspartiet at retten til å ta opp lån i norske datterselskap må gjelde uavhengig av nasjonale eierskap i selskapene, og ikke begrenses til å gjelde for selskap innenfor EØS-området. Når aksjeloven i sin helhet kommer til behandling vil Fremskrittspartiet fremme forslag om dette. I denne omgang vil dette medlem nøye seg med å foreslå en nødvendig tilpasning til EØS-avtalen.
2.4 Særleg om fusjon
Etter EØS-avtalen må reglane i aksjelova om fusjon av allmenne aksjeselskap tilpassast EU sitt tredje selskapsdirektiv. Framlegget i proposisjonen byggjer i hovudsak på det framlegget som vart gjort i Ot.prp. nr. 36 (1993-1994) . Departementet har ikkje funne det mogleg fullt ut å gjennomføre prinsippet om minimumstilpassing når et gjeld fusjonsreglane. Framlegget i Ot.prp. nr. 36 (1993-1994) førte til ei fullstendig omlegging av fusjonsreglane og endringsframlegget omfatta både ei tilpassing til direktivet og endringar av annan art. Dei einskilde reglane i framlegget hadde nær samanhang med kvarandre, og det ville difor vera lite praktisk å vidareføre berre nokre som var direkte naudsynte pga. direktivet.
Komiteen sine merknader
Komiteen har merka seg at under fusjonskapitelet har ikkje departementet gjennomført prinsippet om minimumstilpassing. Her har departementet gått ut frå framlegget i Ot.prp. nr. 36 som var ei fullstendig omlegging av fusjonsreglane. Berre på enkelte punkt er det gjort mindre endringar i høve til Ot.prp. nr. 36. Komiteen er likevel nøgd med at proposisjonen deler fusjonsreglane i eitt sett for private aksjeselskap og eitt for allmenne aksjeselskap.