2.1 Ufravikelighet

       Pakkereiseloven omfatter i utgangspunktet enhver som inngår avtale om kjøp av pakkereiser, ikke bare forbrukere.

2.2 Fondets administrasjon av garantiforpliktelsen

       Departementet finner at garantiforpliktelsen fortsatt skal administreres av Reisegarantifondet med enkelte justeringer.

2.3 Garantien

2.3.1 Garantiens dekningsområde

       Garantien skal sikre kundene mot manglende betalingsevne hos arrangøren. Dette vil i praksis si at det er insolvens eller konkurs hos den som har stilt garanti som vil frigjøre garantien når det gjelder kundenes krav. Dersom arrangøren er betalingsdyktig, må kravet inndrives på vanlig måte. Garantiordningen er ikke ment å skulle lette inndrivelsen av krav mot en betalingsdyktig debitor utover det som ellers følger av gjeldende rett.

2.3.2 Tilstrekkelig garanti

       Pakkereisedirektivet stiller krav om tilstrekkelig garanti. Dette innebærer etter departementets oppfatning et krav om at det skal stilles full sikkerhet.

       Departementet har vurdert hensiktsmessigheten av bestående system i forhold til en rendyrket forsikringsordning hvor arrangørens forpliktelse kun er å stille en slik forsikring.

       Når departementet ikke har fremmet forslag om overgang til en ren forsikringsløsning henger dette både sammen med fondets funksjon som håndhevingsorgan og det faktum at bransjen selv ikke har uttrykt ønske om dette. Det synes lite hensiktsmessig å endre bestående situasjon ved å eliminere den håndhevingsfunksjon som fondet har uten klarere preferanser for at dette er ønskelig og formålstjenlig.

       Departementet vil ikke nå tilrå at det utvikles et rendyrket forsikringssystem, men vil følge utviklingen nøye. Imidlertid imøtekommes ønsket om frihet i valg av dekningsmåte for den individuelle garantistillelsen.

2.3.3 Den norske reisegarantiordningen går lenger enn direktivet

       Departementet foreslår at dagens ordning med dekning av oppholdsutgifter og andre nødvendige utgifter inntil hjemreise kan finne sted, opprettholdes og at også de « nye » pakkereiser som omfattes av loven gis slik dekning. Dette innebærer at reisegarantiloven vil gå lenger enn kravet i direktivet på dette punkt.

2.3.4 Formidlerens ansvar

       Det kan reises spørsmål om det bør oppstilles et solidarisk ansvar mellom arrangør og formidler for krav som reises innen reisegarantiens dekningsområde.

       Pakkereiseloven § 7-1 oppstiller et solidaransvar mellom arrangør og formidler for krav som kunden i medhold av pakkereiseloven kan reise overfor arrangøren. Dette innebærer at formidleren vil hefte overfor kunden dersom arrangøren ikke har stilt reisegaranti (pirater). Etter departementets mening ligger det her en oppfordring for formidleren til å sjekke at arrangøren faktisk har stilt garanti. Videre vil kunden etter § 7-1 kunne holde seg til formidler for krav som ikke dekkes av Reisegarantifondet.

2.4 Frihet til å tilby tjenester over landegrensene

2.4.1 Individuell garantistillelse

       Reisegarantiloven forutsetter at det skal stilles kollektiv og individuell garanti. Det kan stilles spørsmål ved om norsk arrangør kan velge å stille den individuelle garantien i bank eller forsikringsselskap i andre land.

       Departementet vil understreke at et generelt krav om at garanti skal stilles i Norge vil være i strid med EØS-avtalen. Individuell garanti kan således stilles i bank eller forsikringsselskap som er etablert i en EØS-stat. Når det gjelder hensynet til kunden, er det grunn til å presisere at denne kun vil forholde seg til Reisegarantifondet, enten arrangøren har stilt garanti i Norge eller i et annet land.

       Med hensyn til spørsmålet om å stille individuell garanti utenfor EØS-området er departementet av den oppfatning at Reisegarantifondet også har anledning til å akseptere garanti stilt i andre land enn EØS-land dersom garantien anses som tilfredsstillende.

2.4.2 Dobbel garanti

       Reisegarantifondet har til nå hatt en restriktiv praksis ved forespørsler om å godta sikkerhetsstillelse etter andre lands regler. Begrunnelsen har dels vært knyttet til at andre garantiordninger har vært ansett som utilstrekkelige og dels til at det er en komplisert prosess for kunden å forholde seg til et reisegarantisystem i fremmed land.

       Arrangører som er hjemmehørende i en annen EØS-stat og som tilbyr pakkereiser direkte fra sitt hjemland eller gjennom en selvstendig formidler her i landet vil være unntatt fra å stille garanti etter norske regler dersom denne har stilt tilstrekkelig sikkerhet etter hjemlandets regler. Etter som direktivet oppstiller harmoniserte regler som forutsetter at hvert land har regler som pålegger arrangører å stille garanti som er tilstrekkelig til å sikre tilbakebetaling av innbetalt beløp og hjemtransport av kunden, vil et krav om å stille dobbel garanti innebære en hindring i å tilby pakkereiser over landegrensene. Utenlandske arrangører må imidlertid kunne godtgjøre overfor Reisegarantifondet at det er stilt en tilstrekkelig garanti etter reglene i deres hjemland.

       På denne bakgrunn foreslår departementet å begrense plikten for utenlandske arrangører til å stille garanti overfor Reisegarantifondet til å gjelde arrangør som har forretningssted i Norge, dvs. utenlandske arrangører som har etablert eget datterselskap eller kontor (filial) her i landet.

2.5 Arrangører som ikke stiller garanti (pirater)

       Dagens reisegarantiordning dekker ikke kundens tap der det ikke er stilt garanti i Reisegarantifondet. Flere av høringsinstansene har tatt opp spørsmålet om hvorvidt alle kunder bør være sikret gjennom Reisegarantifondet uavhengig av om garanti er stilt. Både Forbrukerombudet og Forbrukerrådet betoner problemstillingen med utgangspunkt i at forbrukere risikerer å bli stående usikret dersom arrangøren går konkurs og ikke har stilt garanti.

       Departementet ønsker ikke at garantien skal være et etableringshinder, men er enig i at en « undersøkelsesplikt » for kunden kan være et incitament for reisearrangøren til å fylle lovens krav.

       Reisegarantifondet drøfter hvorvidt det bør gis dekning for kunder når arrangøren ikke har stilt garanti.

       Departementet påpeker at det knytter seg usikkerhet til i hvor stor grad manglende garantistillelse vil bli et problem. Departementet vil på denne bakgrunn ikke anbefale å la ordningen omfatte de såkalte « piratene » nå, men vil ha spørsmålet til løpende vurdering.

2.6 Dispensasjon fra plikten til å stille reisegaranti

       Barne- og familiedepartementet har tatt opp spørsmålet om det skal være mulig å dispensere fra loven. Det uttales at det kan:

       Departementet ser det slik at spørsmålet om å akseptere særlig lav garantistillelse henger sammen med beregningsmåten for garantien. Dette vil stå sentralt ved utforming av reisegarantiforskriften. Spørsmålet vil således ikke være å innrømme dispensasjon fra loven da dette antas å være i strid med direktivet. Slike pakkereiser vil forutsette at kunden er dekket av fondet. Det faktum at risikoen av forskjellige grunner er særlig lav kan imidlertid danne utgangspunkt for beregning av særlig lav garanti. Departementet vil foreta beregningsgrunnlaget i forskrifts form.

2.7 Svalbard og Jan Mayen

       Det er i pakkereiseloven inntatt en bestemmelse om at Kongen bestemmer i hvilken grad loven skal gjelde for Svalbard og Jan Mayen. Dette vil også gjelde for reisegarantibestemmelsene.

2.8 Klageadgang

       Reisegarantifondet tar i sin høringsuttalelse opp spørsmålet om det er behov for et klageorgan.

       Den klageadgang man legger opp til innen området for reisegaranti regulerer forholdet mellom arrangør/formidler og Reisegarantifondet, og avviker fra den tvisteløsning som pakkereiseloven anviser. Det er derfor nødvendig å gi en egen bestemmelse om klageadgangen til departementet. De vedtak som kan påklages til departementet vil primært være vedtak om at en virksomhet skal stille garanti, samt vedtak om garantiens størrelse.