4.1 INNLEDNING

Sammendrag

       Et flertall i Rødseth-utvalget foreslår at regnskapsligning av kraftverk skal kombineres med en beregnet nedre grense for skattepliktig inntekt (vannkraftinntekt) til de kommunene der kraftverket ligger, og at eventuell skatt på vannkraftinntekt over tid skal samordnes med skatt på alminnelig inntekt som tilordnes kommunene. Formålet med dette forslaget er at inntektsskatten for foretakene i størst mulig grad skal virke som ordinær regnskapsligning, samtidig som kraftkommunene skal være sikret en viss minste inntektsskatt fra kraftproduksjonen hvert enkelt år.

       Departementet foreslår at ordinær regnskapsligning kombineres med en stabil nedre grense for inntektsskatt til kommunene fra kraftproduksjon. Det foreslås at denne nedre grensen i all hovedsak bygger på de samme prinsippene som flertallet i Rødseth-utvalget la til grunn. Med sikte på å gjøre vannkraftinntekten mer objektiv og mer praktikabel enn Rødseth-utvalgets forslag, foreslår departementet enkelte justeringer. Det foreslås at den takserte bruttoinntekten defineres som normerte salgsinntekter fratrukket driftsutgifter og avskrivninger. Departementet foreslår at prisene fastsettes som markedsverdien av kraften, hensyn tatt til priser på konsesjonskraftleveranser. De takstbaserte skattene utlignes på det enkelte kraftverk. Det er derfor selve produksjonen i det enkelte kraftverk som skal verdsettes til markedspriser. Denne verdien må verdsettes særskilt bl.a. fordi salg av kraften normalt foregår på foretaksnivå. For å fastsette markedsverdien av produksjonen for vannkraftinntekten (og for eiendomsskattetaksten) foreslår departementet at det skal benyttes et rullerende gjennomsnitt over fem år. Flertallet i Rødseth-utvalget foreslo at vannkraftinntekten skulle settes til 30 % av taksert bruttoformue. Departementet foreslår at vannkraftinntekten settes til 35 % av taksert bruttoinntekt. Nivået på satsen for vannkraftinntekt må bl.a. ses i sammenheng med valg av modell for samordning av skatt på overskudd og skatt på vannkraftinntekt.

       Forslaget til utforming av vannkraftinntekten må ses i sammenheng med forslaget om at skatt på grunnrente og taksten for eiendomsskatten i stor grad skal baseres på det samme datagrunnlaget. Det vil være en administrativ forenkling at de ulike skattene i stor utstrekning bygger på et felles datamateriale, noe som også mange av høringsuttalelsene har vært opptatt av. De økonomiske virkningene av forslaget til skatt på vannkraftinntekt må vurderes sammen med de andre delene av departementets forslag.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg ikke til Regjeringens forslag om skatt på vannkraftinntekt og viser til sine respektive merknader.

       Komiteen går på denne bakgrunn imot Regjeringens forslag til skatteloven § 19 ny bokstav f, § 19 A-2 og § 19 A-3 samt tilhørende overgangsregel til skatteloven § 19 A-2 nr. 3.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til pkt. 7 i fellesmerknad under kap. 2 hvor partiene foreslår å erstatte skatt på vannkraftinntekt med en naturressursskatt.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet har merket seg at formålet med Regjeringens forslag til skatt på vannkraftinntekt er « å jevne ut inntektsskatten til ressurskommunene ». Disse medlemmer anser at dette hensyn er langt bedre ivaretatt i forslaget til en lønnsomhetsuavhengig energiskatt til fordel for kommunene og avviser forslaget til skatt på vannkraftinntekt.

       Disse medlemmer merker seg med tilfredshet at Arbeiderpartiet har forandret standpunkt i dette spørsmål fra proposisjonen ble lagt frem og til at partiets medlemmer i komiteen fremla sine merknader. Disse medlemmer merker seg at det er et flertall i komiteen for å ivareta hensynet til stabile skatteinntekter for ressurskommunene ved å innføre en produksjonsbasert skatt, kalt naturressursskatt, som i sin form sammenfaller med disse medlemmers forslag til en energiskatt, dog med den vesentlige forskjell at flertallet ikke går inn med full skattesats fra 1. år slik disse medlemmer gjør, men med en innfasing over 15 år. Disse medlemmer mener imidlertid at nivået for den stabile skatteinntekten er for lavt, se de generelle merknadene i kap. 2.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under avsnitt 2, der det redegjøres for at kommunene sikres stabile takstbaserte inntekter gjennom opprettholdelse av formues- og eiendomsskatten og at dette kompenseres ved å fjerne skatten på vannkraftinntekt og i stedet legge opp til en energiavgift som vil sikre kommunene mere stabile og forutsigbare inntekter.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til egen merknad under 1.1.

4.2 NÆRMERE OM NORMERTE SALGSINNTEKTER

4.2.1 System for fastsetting av normerte salgsinntekter

Sammendrag

       Rødseth-utvalgets forslag bygger på at en skal anslå framtidige markedspriser for å fastsette den normerte salgsinntekten. Fordi kraftmarkedet var preget av store endringer som følge av ikrafttredelsen av energiloven, ville ikke utvalget foreslå mer detaljerte regler for å fastsette norminntekten, bortsett fra at de foreslo å opprette et normprisråd. Departementet mener det nå er mulig å skaffe et datagrunnlag for taksering som er tilstrekkelig til at behovet for skjønn på dette området kan reduseres til et minimum. Etter departementets syn er det derfor ikke behov for et normprisråd.

       På oppdrag fra Finansdepartementet og Nærings- og energidepartementet har Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning (SNF) vurdert utformingen av normerte salgsinntekter, jf. SNF-rapport 69/95 Normpriser ved beskatning av kraftverk. SNF påpeker at det er stor usikkerhet knyttet til prisutviklingen på kraft.

       SNF skriver bl.a.:

       SNF argumenterer for at realiserte priser bør danne grunnlag for normpriser. I SNFs forslag til norminntekt inngår bare observerte priser på kraft. I den grad dagens realiserte priser representerer forventede priser, vil også hensynet til at normpriser skal fastsettes ut fra forventede priser, være oppfylt. Et slikt opplegg vil imidlertid innebære at strukturelle endringer i markedet og tilhørende endringer i prisene blir fanget opp i norminntekten først når disse endringene kan observeres.

       Departementet er enig med SNF i at det er fordelaktig å basere seg på historiske prisdata for å fastsette normpriser for skatteformål.

       For å fastsette skattepliktige inntekter for de takstbaserte skattene foreslår SNF et såkalt « norminntektssystem », der forventet salgsinntekt beregnes på basis av et rullerende gjennomsnitt av historiske spotmarkedspriser multiplisert med det enkelte kraftverks faktiske produksjon innenfor korte tidsintervaller. Forslaget søker å ivareta et krav til rimelig grad av stabilitet i skattegrunnlagene fra ett år til det neste, samtidig som norminntekten skal gjenspeile markedsverdien på kraften.

       Ved å bruke observerte priser vil skattegrunnlaget etter departementets oppfatning kunne bli mindre omstridt, sammenlignet med en mer framoverskuende metode for å fastsette normprisene. Skal en unngå stort innslag av skjønn og vilkårlighet i prisfastsettingen, må en uansett ta utgangspunkt i historiske priser når en lager anslag på framtidige priser. For praktiske formål trenger det derfor ikke å være så stor forskjell mellom en framoverskuende tilnærming og et anslag basert på observasjoner.

       Departementet foreslår på denne bakgrunnen å benytte historiske priser som grunnlag for å fastsette normprisene.

       Departementet foreslår at de normerte salgsinntektene som inngår ved beregning av vannkraftinntekt beregnes på grunnlag av et rullerende gjennomsnitt av årets timesoppløste spotpriser multiplisert med hvert kraftverks produksjon i tilhørende time. Det foreslås at årlige, normerte salgsinntekter beregnes som et fem års rullerende gjennomsnitt, slik at siste års beregnede markedsverdi av produksjonen påvirker den normerte salgsinntekten i vannkraftinntekten med en femtedel. Departementet mener at fem år gir en rimelig avveining mellom stabilitet for kraftkommunene og det forholdet at endringer i priser og produksjon bør slå ut i vannkraftinntekten og i eiendomsskattetaksten.

       Når normprisene fastsettes på grunnlag av observasjoner, vil det øke forutsigbarheten. Departementet foreslår at tidligere års beregnede markedsverdier av produksjonen oppjusteres med konsumprisindeksen til inntektsårets kroneverdi. Bruk av spotmarkedspriser ved fastsettelse av den normerte salgsinntekten vil medføre at kraften verdsettes likt uavhengig av produsent og at skattegrunnlaget ikke kan påvirkes gjennom den enkelte produsents prising av kraft. Forslaget må også ses i sammenheng med at departementet foreslår at de samme prisdataene skal benyttes for å fastsette grunnlaget både for eiendomsskatten og for skatt på grunnrente.

       Metoden vil innebære vesentlig mindre skjønn enn det som er tilfelle i den gjeldende prosentligningen.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til merknader under avsnitt 4.1og 6.3. Flertallet mener at det ved beregning av skattegrunnlaget for grunnrenteskatt og eiendomsskatt er korrekt at spotmarkedspriser benyttes som normpris. Flertallet viser til at spotprisen i hovedsak vil gi uttrykk for den markedsmessige verdien av produksjonen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at Regjeringen foreslår å legge til grunn en normpris ved fastsetting av grunnlaget for skatt på vannkraftinntekt, eiendomsskatt og skatt på grunnrente. Disse medlemmer viser videre til at Regjeringen foreslår å legge spotmarkedsprisen til grunn ved fastsetting av denne normprisen.

       Disse medlemmer mener at spotprisbasert skattlegging vil svekke industriens etablerte konkurransefortrinn, og hindre en styrking av fastlandsindustrien. Disse medlemmer mener at skattereglene bør stimulere til langsiktighet som er av avgjørende betydning for den kraftkrevende industrien.

       Disse medlemmer går på denne bakgrunn mot Regjeringens forslag om å legge spotmarkedsprisen til grunn som normpris.

       Disse medlemmer viser til merknader under avsnitt 4.1 vedrørende Regjeringens forslag om å innføre skatt på vannkraftinntekt. Disse medlemmer viser videre til merknader under kap. 6 og 8 vedrørende grunnrenteskatt og eiendomsskatt.

4.2.2 Kontrakter

Sammendrag

       Det meste av kraftomsetningen skjer i dag i form av bilaterale kontrakter eller internt i vertikalt integrerte selskaper. De aller fleste kraftforetakene har inngått langsiktige kontrakter som dekker større eller mindre deler av kraftproduksjonen. Departementet har derfor vurdert om kontraktspriser burde tas direkte hensyn til ved fastsetting av normerte salgsinntekter. Det er imidlertid flere forhold som taler mot å ta eksplisitt hensyn til kontrakter, jf. nærmere drøfting under avsnitt 7.5.2 i proposisjonen.

       Etter departementets vurdering bør ikke vilkårene i kraftforetakenes leveringskontrakter påvirke skattegrunnlaget for vannkraftinntekten. Det samme gjelder for grunnlaget for eiendomsskatten og skatt på grunnrente. Når norminntekten baseres på spotmarkedsprisen uavhengig av foretakenes kontraktsleveranser, vil all kraftproduksjon bli behandlet likt. Det vil sikre at foretakene eller eierne ikke kan påvirke skattegrunnlaget ved en særskilt prispolitikk. Departementet foreslår derfor at de normerte salgsinntektene ikke korrigeres for foretakenes kontraktsleveranser.

       Departementets forslag legger til grunn at spotmarkedet er effektivt, slik at prisene som dannes representerer markedsverdien på kraft. I rapport 69/1995 peker SNF på at andelen kraft som blir omsatt i de ulike markedene (spotmarkedet og kontraktsmarkedet) prinsipielt ikke har betydning for prisdannelsen, under forutsetning av at det ikke er forskjeller i kjøperes og selgeres markedsmakt i de ulike markedene. Departementet legger vekt på at dagens spotmarked i Statnett Marked AS er en nøytral handelsplass, som er åpen både for produsenter, fordelingsverk, forbrukere og handelsselskaper. I så henseende skiller dagens spotmarked seg vesentlig fra det tidligere utvekslingskraftmarkedet (markedet for tilfeldig kraft). Utvekslingskraftmarkedet var organisert av den tidligere Samkjøringen, og det var i første rekke produsentene som hadde tilgang til dette markedet.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til merknader under kap. 6.3.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til merknader foran under avsnitt 4.2.1 vedrørende bruk av spotmarkedspris i inntektsfastsettelsen.

4.2.3 Konsesjonskraft

Sammendrag

       Ved fastsettelse av den normerte salgsinntekten foreslår departementet at det skal tas hensyn til konsesjonskraftleveranser, jf. også avsnitt 11.5.2 i proposisjonen. Det er i tråd med Rødseth-utvalgets forslag. Konsesjonskraftforpliktelsen er knyttet til det enkelte kraftverk og er en ytelse til kraftkommunen som ble fastlagt gjennom konsesjonsvilkårene. Konsesjonskraften leveres til kostnadsbaserte priser, noe som normalt innebærer overføring av en økonomisk fordel fra kraftverket til konsesjonskraftmottaker. Departementet finner det ikke rimelig at kraftkommunene skal få konsesjonskraft, samtidig som skattegrunnlaget til kommunene fastsettes på grunnlag av markedspriser på den samme kraften.

       Departementet foreslår at den faktiske uttaksprofilen for konsesjonskraft legges til grunn i de tilfellene konsesjonskraftuttaket registreres i egne målere med timesoppløsning. For kraftverk der dette ikke skjer, foreslår departementet at en sjablon legges til grunn. Leveransene vil normalt følge typisk forbruksprofil i alminnelig forsyning, og kan derfor avvike fra kraftverkets produksjonsprofil. Departementet foreslår at uttaksprofilen for konsesjonskraftleveranser fastsettes sjablonmessig basert på normal forbruksprofil i alminnelig forsyning, med mindre det kan godtgjøres at en annen uttaksprofil bør legges til grunn.

       Departementet foreslår at de sjablonmessig fastsatte leveransene av konsesjonskraft i hvert tidsavsnitt prises til konsesjonskraftprisen. Kraftverkets overskytende produksjon i hvert tidsavsnitt prises til tilhørende spotpris. Dersom konsesjonskraftleveransen i et tidsavsnitt overstiger produksjonen, legges det til grunn at differansen dekkes med kjøp til tilhørende spotmarkedspris, som kommer til fradrag ved verdsettelsen.

       I noen tilfeller er det gitt konsesjon som omfatter flere kraftverk. Dette innebærer at forpliktelsen om å levere konsesjonskraft påhviler flere kraftverk samlet, uten at det i konsesjonsbetingelsene er tatt stilling til hvordan forpliktelsen skal fordeles på det enkelte kraftverk. I slike tilfeller foreslår departementet at konsesjonskraftforpliktelsen fordeles på de relevante kraftverk etter kraftverkenes årsproduksjon, med mindre skattyter kan godtgjøre at en annen fordelingsnøkkel bør anvendes.

       Det vises til utkast til skatteloven § 19 A-2 nr. 3.

       Departementet fremmer ikke Rødseth-utvalgets forslag om at industrikraftleveranser pålagt av Stortinget skal inngå i den normerte salgsinntekten, jf. også avsnitt 11.5.2 i proposisjonen. Stortingets pålegg om industrikraftleveranser gjelder bare Statkraft SF, som eies av staten. Men også kommunale og fylkeskommunale eiere har gitt pålegg om å levere kraft til spesielle formål. En stor del av kraftselskapenes produksjon selges dessuten på bilaterale kontrakter, av ulik varighet. De avtalte prisene kan på et bestemt tidspunkt ligge både over og under den løpende spotmarkedsprisen. Det vil være betydelige praktiske problemer dersom prisene i de enkelte kontraktene skal inngå i den normerte salgsinntekten, jf. bl.a. at vannkraftinntekten skal fastsettes for hvert enkelt kraftverk, jf. foran. Departementet foreslår at prisvilkårene i foretakenes kraftkontrakter ikke skal inngå i den normert salgsinntekten. Når all kraft, med unntak av konsesjonskraft, verdsettes til spotmarkedspris, vil det likebehandle all kraftproduksjon og sikre at eierne ikke kan påvirke vannkraftinntekten ved en særskilt prispolitikk.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til behandling av konsesjonskraft.

4.2.4 Nærmere om normprisene

Sammendrag

Tidsoppløsningen

       Departementets forslag innebærer at produksjonen i det enkelte kraftverk skal måles og registreres i hver time. Dette medfører store datamengder, og det vil være en del kraftverk som i dag ikke har nødvendig utstyr for timesmåling. Departementet har derfor vurdert hvorvidt en grovere tidsoppløsning enn timer burde foreslås, jf. avsnitt 7.6.1 i proposisjonen.

       Dersom grovere tidsoppløsning vesentlig reduserer de administrative kostnadene knyttet til å fastsette norminntekten, kunne det tilsi at en benyttet grovere tidsoppløsning selv om dette kan gjøre verdifastsettelsen mindre presis og kan øke faren for vridninger. Departementet legger imidlertid til grunn at de fleste kraftverkene av en viss størrelse har elektronisk utstyr for registrering, bearbeiding og lagring av produksjonsdata. Kraftforetakene nytter dette blant annet for å optimalisere den løpende produksjonen i kraftverkene. Departementet antar at for kraftverk med elektronisk måling og behandling av produksjonstall, har tidsoppløsningen liten betydning for kostnadene knyttet til registrering og lagring av produksjonsdata.

       Kostnadene ved å installere måle- og innsamlingsutstyr kan være betydelige, særlig for små kraftverk. Det vil derfor være nødvendig å kunne gi regler om unntak fra kravet om timesregistrering av produksjonen. I en kortere overgangsperiode kan det være behov for å nytte grovere tidsoppløsning enn timesregistrering også for kraftverk som har utstyr og rutiner for elektronisk registrering av produksjonsdata. Dette må ses i sammenheng med at det foreslås at de nye skattereglene skal tre i kraft fra 1. januar 1996. Nærmere regler om unntak fra krav om timesregistrering og eventuelle overgangsregler vil bli gitt i forskrift.

Målepunkt m.v.

       Når skattegrunnlaget skal fastsettes for det enkelte kraftverk, forutsetter dette at produksjonen er målt i det enkelte kraftverk. I skattegrunnlaget skal det bare tas med kraft som leveres til forbruk utenom kraftverket. Nærmere regler om målepunkt m.v. gis i forskrift.

       I de fleste tilfeller fastsetter Statnett Marked AS én spotmarkedspris som gjelder for hele landet. I noen tilfeller kan imidlertid spotmarkedsprisen i et gitt tidsintervall være forskjellig i ulike deler av landet. For at norminntekten skal reflektere markedsverdien av kraften i det enkelte kraftverket, må det derfor være spotmarkedsprisen som fastsettes for den regionen som kraftverket ligger som skal inngå i norminntekten for kraftverket.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til merknader under kap. 4.1 hvor en samlet komité går imot forslaget om å innføre skatt på vannkraftinntekt, og viser for øvrig til sine merknader om grunnrenteskatt og naturressursskatt.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til merknader foran under avsnitt 4.2.1 vedrørende bruk av spotmarkedspris ved inntektsfastsettelsen.

       Disse medlemmer har på denne bakgrunn ingen foranledning til å kommentere hvilken tidsoppløsning eller hvilke målepunkter som bør ligge til grunn for et spotpris basert system som Regjeringen foreslår.

4.2.5 Beregning av norminntekt ved investeringer

Sammendrag

       Ved nybygging eller utbygging av eksisterende anlegg vil det gå fem år før det foreligger fullstendige pris- og produksjonsdata for verket som kan inngå i den alminnelige taksering av norminntekten. Departementet har derfor vurdert hvordan markedsverdien av produksjonen skal fastsettes for de første fem årene etter at investeringene har skjedd.

       Departementet foreslår at vannkraftinntekten for helt nye kraftverk beregnes ut fra det første årets produksjon multiplisert med de tilhørende spotmarkedsprisene. Det foreslås at norminntekten gradvis fases inn som et rullerende gjennomsnitt over fem år av den normerte markedsverdien til fem års produksjon.

       For investeringer i eksisterende verk foreslår departementet at markedsverdien av produksjonen ikke justeres særskilt i forhold til de ordinære reglene for vannkraftinntekt. Forslaget må også ses i sammenheng med at dette kun vil få betydning for den normerte salgsinntekten i en kort overgangsfase. Investeringen vil da i første omgang påvirke produksjonen i investeringsåret, men ikke i de øvrige årene som inngår i det rullerende gjennomsnittet. Endret produksjon vil deretter gradvis fases inn i det rullerende gjennomsnittet. Etter fem år vil effekten av tilleggsinvesteringer være fullt reflektert i det rullerende gjennomsnittet av markedsverdien av produksjonen. Forslaget innebærer at det vil bli tatt hensyn til økningen i avskrivningene ved at det er inntektsårets avskrivninger som inngår fra det første året.

       Ved investeringer som gir produksjonsøkning kan forslaget medføre en noe for lav vannkraftinntekt ved at verdien av produksjonsøkningen gradvis fases inn i norminntekten.

       Ved betydelige og varige endringer i kraftproduksjonen i et kraftverk foreslår likevel departementet at det rullerende gjennomsnittet av de normerte salgsinntektene kan beregnes over et kortere tidsintervall. Slike unntak vil bli nærmere behandlet i forskrift.

Komiteens merknader

       Komiteen viser til merknader under kap. 4.1 hvor en samlet komité går imot forslaget om å innføre skatt på vannkraftinntekt. Komiteen går på denne bakgrunn imot forslaget fra Regjeringen.

4.2.6 Overgangsordning

Sammendrag

       Ved innføring av nytt norminntektssystem må det fastsettes en overgangsordning for å beregne vannkraftinntekten og eiendomsskattetaksten. Overgangsordningen vil gjelde inntil de nye reglene er fullt ut innført. Det er behov for en overgangsordning fordi det trolig blir for ressurskrevende å beregne norminntekter fem år tilbake i tid etter de prinsippene som er beskrevet i dette kapitlet, dvs. tilbake t.o.m. 1992. En slik tilbakegående beregning ville dessuten gjort at norminntektene i stor grad ville bygd på observasjoner fra de første årene etter energiloven. Norminntekten ville da ha vært påvirket av de særlige forholdene i overgangsårene etter energiloven.

       Departementet foreslår derfor en overgangsordning basert på skjønnsmessige anslag på norminntekten for 1994 og 1995, jf. nærmere omtale i proposisjonen.

       For 1996 beregnes den takserte salgsinntekten etter de reglene som er foreslått i dette kapitlet. Sjabloninntekten for 1994 og 1995 må regnes om til kroneverdien i 1996 med konsumprisindeksen, og det må tas hensyn til at de normerte kraftprisene for prosentligningen har et annet referansepunkt i nettet enn spotmarkedsprisen. Gjennomsnittet av disse tre årene fastsettes som gjennomsnittlig markedsverdi av produksjonen og danner grunnlag for bl.a. vannkraftinntekten i 1996. For verk som er satt i drift i løpet av 1995 teller anslag for 1995 dobbelt. For verk som settes i drift i 1996 brukes prinsippene for nye verk.

       For gjennomsnittlig markedsverdi i 1997 foreslås det at sjabloninntekten for 1995 legges til grunn, sammen med takserte bruttoinntekter for 1996 og 1997 basert på departementets forslag. I 1998 vil den gjennomsnittlige markedsverdien være basert på takserte salgsinntekter for årene 1996, 1997 og 1998 etter reglene som foreslås. Departementet foreslår at for hvert påfølgende år tilføyes et nytt år i gjennomsnittsberegningen, slik at systemet er fullt ut innført for inntektsåret 2000. Den gjennomsnittlige markedsverdien i 2000 vil bestå av gjennomsnittet av fem års takserte bruttoinntekter etter reglene departementet foreslår.

       For regnskapslignede kraftverk foreslås det at en ikke nytter et rullerende gjennomsnitt ved fastsettelse av den normerte salgsinntekten for 1996. For regnskapslignede verk vil en ikke ha tilsvarende opplysninger for 1994 og 1995 som for de prosentlignede verkene. Det foreslås at vannkraftinntekten for 1996 for privat eide kraftverk fastsettes etter de reglene som er beskrevet foran, men at bare den normerte salgsinntekten for 1996 inngår. For 1997 foreslås det at det glidende gjennomsnittet for den normerte salgsinntekten beregnes over 1996 og 1997. På tilsvarende måte som for de tidligere prosentlignede kraftverkene foreslås det at for hvert påfølgende år tilføyes det et nytt år i gjennomsnittsberegningen, slik at systemet er fullt ut innført for inntektsåret 2000.

Komiteens merknader

       Komiteen viser til merknader under kap. 4.1 hvor en samlet komité går imot forslaget om å innføre skatt på vannkraftinntekt. Komiteen går på denne bakgrunn imot forslaget fra Regjeringen.

4.3 NÆRMERE OM DRIFTSUTGIFTER

Sammendrag

       Ved fastsettelse av vannkraftinntekten skal driftsutgiftene trekkes fra. Rødseth-utvalget foreslår at det er de faktiske driftsutgiftene for det enkelte år eller for en lengre periode, som skal trekkes fra. Departementet har vurdert om driftsutgiftene bør fastsettes sjablonmessig eller om det skal være adgang til å trekke fra de faktiske driftsutgiftene for det enkelte år. Driftsutgifter direkte knyttet til kraftproduksjon vil bl.a. være lønn og personalkostnader, vedlikeholdsutgifter og materialkostnader. Utgifter som lønn og materialkostnader må antas å være relativt stabile.

       Med sikte på at vannkraftinntekten i størst mulig grad skal være tilpasset inntektspotensialet i det enkelte verk, foreslår departementet at en benytter de faktiske årlige driftsutgiftene. Ved å benytte de faktiske driftsutgiftene vil det på sikt bli en mer parallell utvikling i vannkraftinntekten og alminnelig inntekt. Departementet foreslår at det bare er driftsutgifter som regulært følger av kraftproduksjonen som skal være fradragsberettiget ved beregning av vannkraftinntekten. Av fradragsberettigede omkostninger kan nevnes lønn og andre personalomkostninger, omkostninger til administrasjon, vedlikehold, forsikring og pumping. Eventuelle årlige erstatningsutbetalinger til grunneiere skal også være fradragsberettiget. Omkostninger som ikke har betydning for produksjonen, men som vedrører andre deler av skattyterens virksomhet, f.eks. salg og overføring/distribusjon av kraft, kan ikke trekkes fra. Fordi norminntekten beregnes på grunnlag av spotmarkedspriser som er referert innmatet i nettet, må likevel kostnader som påløper ved å bringe kraften fra kraftverket til spotmarkedsprisens referansepunkt være fradragsberettiget, herunder påløpt innmatingsavgift.

       Det foreslås videre at det ikke gis fradrag for finanskostnader eller andre kostnader som ikke er henførbare til produksjonsvirksomheten.

       Departementet foreslår at driftsutgifter som er til nytte ved kraftproduksjon i flere verk, skal fordeles på en måte som er egnet til å gi samsvar mellom utgiftsandel og den nytten hvert verk har av utgiften. Tilsvarende fordeling skal foretas for utgifter som er felles for kraftproduksjon og annen virksomhet som skattyteren driver.

       Departementet vil, i tråd med flertallet i Rødseth-utvalget, tilrå at eiendomsskatt og konsesjonsavgifter skal være fradragsberettiget ved beregning av vannkraftinntekten. Etter gjeldende regler for prosentligning skal eiendomsskatten trekkes fra ved beregning av den takserte formuesverdien av kraftverket. I tråd med gjeldende regler vil eiendomsskatten også være fradragsberettiget ved fastsettelse av alminnelig inntekt. Med sikte på at alminnelig inntekt og vannkraftinntekt om lag skal ha en parallell utvikling på sikt, er departementet enig med Rødseth-utvalget i at eiendomsskatten bør trekkes fra også ved beregning av vannkraftinntekten.

       Det vises til utkast til skatteloven § 19 A-2 nr. 4.

Komiteens merknader

       Komiteen viser til merknader under kap. 4.1 hvor en samlet komité går imot forslaget om å innføre skatt på vannkraftinntekt. Komiteen går på denne bakgrunn imot forslaget fra Regjeringen.

       Komiteen viser til at Regjeringens forslag til avgrensning av hvilke driftsutgifter som skal kunne trekkes fra ved fastsettelsen av vannkraftinntekten på denne bakgrunn er uaktuelt og derfor avvises.

4.4 NÆRMERE OM AVSKRIVNINGER

Sammendrag

       Rødseth-utvalgets flertallsforslag til avskrivningssystem (vedlikeholdsavskrivninger) er svært komplisert. Forslaget om vedlikeholdsavskrivninger må ses i sammenheng med at utvalget foreslår at de samme opplysningene skulle benyttes for å beregne takstene for eiendomsskatt og formuesskatt. Det må også ses i sammenheng med at Rødseth-utvalget foreslår at driftsmidlene i kraftsektoren skal saldoavskrives ved fastsettelse av alminnelig inntekt. Saldoavskrivninger gir avtakende avskrivninger over driftsmidlets levetid og flere satser i gjeldende saldoregler er relativt høye. Hvis saldoavskrivningene fullt ut hadde inngått ved beregning av vannkraftinntekten, ville det være større sannsynlighet for at vannkraftinntekten kunne ha blitt null eller negativ de første årene etter at et nytt kraftverk var satt i drift, eller ved større investeringer i eksisterende kraftverk.

       Beregning av vedlikeholdsavskrivninger ville etter departementets oppfatning blitt svært arbeidskrevende, jf. nærmere vurdering under avsnitt 7.5.4 i proposisjonen. Departementet vil frarå at en bruker vedlikeholdsmetoden ved fastsettelse av avskrivninger ved beregning av vannkraftinntekten.

       Departementet foreslår at de ordinære skattemessige avskrivningene som trekkes fra ved beregning av alminnelig inntekt, også trekkes fra ved beregning av vannkraftinntekten. Når de skattemessige avskrivningene trekkes fra både i alminnelig inntekt og i vannkraftinntekten, bidrar det på sikt til en mer parallell utvikling i de to skattegrunnlagene. Ut fra formålet med vannkraftinntekten og av effektivitetshensyn, er det viktig at det tosporede systemet er innrettet slik at vannkraftinntekten ikke systematisk øker i forhold til skatten på alminnelig inntekt. Dette vil også være et vesentlig enklere opplegg enn Rødseth-utvalgets forslag til vedlikeholdsavskrivninger. Departementet foreslår at driftsmidler spesielt knyttet til kraftproduksjon skal avskrives lineært ved fastsettelse av alminnelig inntekt. De årlige avskrivningene vil bli vesentlig mer stabile enn om en hadde benyttet saldoavskrivninger for viktige og betydelige driftsmidler. Ved å benytte lineære avskrivninger i vannkraftinntekten for særskilte driftsmidler i kraftproduksjonen, oppnås mye av den samme stabiliteten som Rødseth-utvalget la opp til ved å bruke vedlikeholdsavskrivninger.

       Etter departementets forslag skal bl.a. bygninger (unntatt kraftstasjoner) og mindre driftsmidler avskrives etter saldometoden. Også etter forslaget fra flertallet i Rødseth-utvalget ville en i praksis vært nødt til å bruke saldoavskrivninger, eventuelt sjabloner, for å ta høyde for kostnader knyttet til utskifting av driftsmidler med relativt kort levetid.

       Et flertall i Rødseth-utvalget foreslår at kapital som har tilnærmet uendelig levetid, som f.eks. fyllingsdammer og tunneler, ikke bør være avskrivbare. Selv om tunneler og dammer fysisk sett kan ha tilnærmet uendelig levetid, kan teknisk framgang gjøre det hensiktsmessig å skifte ut eller oppruste driftsmidlene. Likeledes kan verdien av driftsmidlene reduseres som følge av strukturelle endringer i markedene. Det vil si at driftsmidlene har en økonomisk depresiering selv om det fysiske kapitalslitet er tilnærmet lik null. Departementet mener derfor at en bør ta hensyn til det økonomiske verdifallet knyttet til dammer og tunneler ved beregning av vannkraftinntekten.

       Det vises til utkast til skatteloven § 19 A-2 nr. 4 bokstav c.

       Ved utleie av kraftverk kan det oppstå spørsmål om leietakeren reelt må anses som eier. Spørsmålet om hvem som skatterettslig skal regnes som eier av et utleieobjekt må avgjøres ved en konkret vurdering av partenes rettigheter, plikten og risiko etter avtaleforholdet, herunder om leietaker eventuelt har rett til å overta eiendomsretten under eller ved utløpet av leieperioden. Ved leieforhold som reelt innebærer en overdragelse av eiendomsrett, anses leieren som eier også i forhold til reglene om beskatning av kraftverk.

       Gevinst/tap ved realisasjon av driftsmidler er skattepliktig/fradragsberettiget ved regnskapsligningen. For driftsmidler som ikke inngår på samlesaldo skal gevinsten/tapet føres på en separat gevinst- og tapskonto. Gevinsten/tapet vil så normalt inntektsføres/fradragsføres med minimum/maksimum 20 % pr. år. Departementet foreslår at slike gevinster/tap inngår i beregningen av vannkraftinntekten på samme måte som i alminnelig inntekt. Dette sikrer en mest mulig parallell utvikling i de to skattegrunnlagene over tid. I praksis antar departementet at det vil være et begrenset kjøp og salg av brukte, betydelige driftsmidler i kraftsektoren.

Komiteens merknader

       Komiteen viser til merknader under kap. 4.1 hvor en samlet komité går imot forslaget om å innføre skatt på vannkraftinntekt. Komiteen går på denne bakgrunn imot forslaget fra Regjeringen.

4.5 ANVENDELSESOMRÅDET FOR REGLENE OM VANNKRAFTINNTEKT M.V.

Sammendrag

       Vannkraftinntekt skal etter departementets forslag fastsettes for hvert kraftverk den skattepliktige eier og driver. Skattytere som har en evigvarende rett til en viss andel av produksjonen ved et verk, mot å dekke en forholdsmessig andel av verkets investerings- og driftsomkostninger, må anses for å eie og drive verket i relasjon til denne bestemmelsen, jf. Utv. 1973 s. 110, se nærmere omtale av dette i avsnitt 6.7.2.

       Det foreslås at det ikke skal fastsettes vannkraftinntekt for verk som ikke er satt i drift, eller hvor driften er lagt ned. Etter gjeldende regler og etter forslaget, vil det heller ikke bli tilordnet alminnelig inntekt for kraftverk som ikke er satt i drift, eller hvor driften er opphørt. Kraftverk under oppføring anses ikke å være inntektsskapende, og inntekt kan derfor ikke beskattes før anlegget er ferdig og kraftlevering har begynt.

       Den takserte verdien av produksjonen vil bli lavere i år med midlertidig stans i produksjonen. Etter forslaget skal den takserte verdien av produksjonen inngå i vannkraftinntekten som et rullerende gjennomsnitt over fem år. Det innebærer at effekten på beregnet vannkraftinntekt av midlertidig stans i produksjonen vil bli dempet i år med produksjonsstans, samtidig som den takserte inntekten i de fire påfølgende år vil være påvirket av produksjonsstansen.

       Etter departementets forslag skal vannkraftinntekten fastsettes for hvert enkelt kraftverk. Definisjonen av « kraftverk » bør samsvare med den avgrensing som allerede følger av skattelovens alminnelige regler for inntekts- og formuesskatt.

       Hvert enkelt kraftverk skal i henhold til skatteloven §§ 18 og 19 beskattes der det ligger. Uttrykket « kraftverk », slik dette er brukt i skatteloven, er definert i vedlegg til Riksskattestyrets rundskriv av 21. juni 1965 nr. 400/A.

       I arbeidet med forslaget i denne proposisjonen har departementet lagt til grunn en noe videre definisjon av « kraftverk » enn det som er brukt i rundskrivet fra Riksskattestyret. Departementet har lagt til grunn at et kraftverk omfatter alle tilhørende regulerings- og pumpeanlegg eller andel i slike, men unntatt overførings- og distribusjonsnett. Departementet foreslår at denne noe utvidede definisjonen av kraftverk legges til grunn for vannkraftinntekten. Det vil være fradragsrett for utgifter og avskrivninger som knytter seg til reguleringsanlegg m.v., eller andel i slike, fordi dette er utgifter til kraftproduksjonen. Tilsvarende skal det være fradragsrett for kostnader som påløper ved å bringe kraften fra kraftverket til norminntektens referansepunkt, herunder påløpt innmatingsavgift. Disse kostnadene bør komme til fradrag fordi norminntekten beregnes på grunnlag av spotmarkedspriser som er referert innmatet i nettet.

       Departementet foreslår at kraftverk hvor samlet påstemplet merkeytelse er mindre enn 10.000 kVA, ikke skal omfattes av ordningen med vannkraftinntekt. Forslaget innebærer at det ikke skal beregnes vannkraftinntekt for om lag 3 % av samlet vannkraftproduksjon. Etter departementets oppfatning ville det samlede skattesystemet blitt unødvendig komplisert dersom ordningen med vannkraftinntekt også skulle gjelde de minste kraftverkene. Det må kunne antas at inntektsskatten til kraftkommunene fra slike kraftverk uansett er liten. For øvrig skal skattleggingen av kraftverk være uavhengig av størrelsen.

       Departementet foreslår at kommuner som er skattekreditor for skatt av vannkraftinntekt kan gjøre avtale med skattyter om fritak for denne skatten. Det antas at dette vil være mest aktuelt for kommunalt og interkommunalt eide kraftverk.

       Det vises til utkast til § 19 A-2 nr. 1 og nr. 6.

       Departementet vil senere komme tilbake til utformingen av vannkraftinntekt ved utleie av kraftverk.

       Formålet med vannkraftinntekten er at kraftkommunene skal sikres en nedre grense for inntektsskatten. Departementet foreslår derfor at det også skal beregnes vannkraftinntekt hvis et kraftverk overdras i løpet av inntektsåret.

       Det foreslås at driftsutgifter og avskrivninger fordeles mellom kjøper og selger på tilsvarende måte som ved fastsettelse av alminnelig inntekt ved overdragelse av virksomhet. Ved salg av kraftverk i løpet av inntektsåret følger det av gjeldende rett at kjøperen av kraftverket tilordnes årets avskrivninger. Inntekter og utgifter fordeles på kjøper og selger slik de faktisk har påløpt. Markedsverdien i overdragelsesåret fastsettes på vanlig måte. Departementet foreslår imidlertid at den takserte markedsverdien av produksjonen i kraftverket (gjennomsnitt over siste fem år) fordeles forholdsmessig mellom kjøper og selger etter eiertiden i det året hvor kraftverket overdras.

       Den takserte markedsverdien av produksjonen er etter forslaget et rullerende gjennomsnitt over fem år. Det foreslås at ved overdragelse av kraftverk beholder den nye eieren den historiske delen av den takserte markedsverdien av produksjonen. I det første hele inntektsåret den nye eieren eier kraftverket, vil det rullerende gjennomsnittet av markedsverdien av produksjonen bestå av vel en femdel av markedsverdien av kraftproduksjon som kan henføres til den nye eieren og resten vil være basert på produksjonstall som kan henføres til tidligere eier.

       Det vises til utkast til § 19 A-2 nr. 5.

       Det foreslås at vannkraftinntekt skal utlignes i sammenheng med ordinær ligning av alminnelig inntekt, dvs. i året etter inntektsåret. Det må utarbeides skjema der skattyter gir opplysninger om de komponentene som inngår ved fastsettelsen av vannkraftinntekten, bl.a. foregående års markedsverdi av produksjonen, inntektsårets driftskostnader, avskrivninger, samt skatter og avgifter. Opplysninger om årets produksjon pr. time til beregning av markedsverdi av produksjonen må oppgis særskilt. Departementet vil gi nærmere regler om dette i forskrift.

       Det foreslås ikke særskilte regler for betaling av skatt på vannkraftinntekt. Ved utskriving av forhåndsskatt for etterskuddspliktige må det dermed tas hensyn til eventuell skatt på årets vannkraftinntekt.

Komiteens merknader

       Komiteen viser til merknader under kap. 4.1 hvor en samlet komité går imot forslaget om å innføre skatt på vannkraftinntekt.

4.6 FORDELING MELLOM KOMMUNENE

Sammendrag

       Kraftverk strekker seg ofte over flere kommuner. Alminnelig inntekt fra produksjon av kraft ved et kraftverk skal fordeles etter formuesverdiene i hver kommune, jf. skatteloven § 19 d. Tilsvarende er formuesverdiene i hver kommune i dag direkte avgjørende for tilordning av skattegrunnlag ved prosentligningen. Også innenfor departementets forslag til nytt skattesystem vil det være nødvendig å fordele den takserte formuesverdien av kraftverk på kommuner.

       Reglene for fordeling av kraftverksformue er gitt i skatteloven § 19 a til c. Den takserte formuen er, sammen med teknisk verdi av reguleringsanlegget, en viktig størrelse ved fordeling av skatten. Departementets forslag til å taksere formuen i kraftverk er omtalt i kap. 11 i proposisjon.

       Samlet sett vil en fordeling av formuen taksert etter departementets forslag til takseringsregler kombinert med reglene i skatteloven § 19 a til c, kunne gi store omfordelingseffekter mellom de kommunene kraftverket strekker seg over. Disse omfordelingene ville være uten betydning for foretakene og staten. For enkeltkommuner kunne virkningene imidlertid bli store.

       På denne bakgrunn foreslår departementet at formuen fordeles etter de samme relative andelene som gjelder for prosentligningen i inntektsåret 1995. Departementets forslag betyr at eventuelle endringer i skatten tilordnet et kraftverk som følge av departementets forslag, vil slå prosentvis relativt likt ut for de kommunene kraftverket strekker seg over, gitt at ingen av de aktuelle kommunene hadde skattefritak for verket i 1995. Departementet ser på dette som en midlertidig ordning, og vil gjennomgå fordelingsreglene når en har fått erfaring med virkningene av de nye skattereglene for kraftforetak.

       Det vises til utkast til skatteloven § 19 d.

Komiteens merknader

       Komiteen viser til at alminnelig inntekt fra kraftproduksjon ved et kraftverk skal fordeles etter formuesverdiene i hver kommune. Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om å fordele formuesverdiene i kraftselskaper mellom kommunene etter de samme relative andeler som gjelder for prosentligningen i inntektsåret 1996. Komiteen viser til at kraftskattereformen forutsettes iverksatt ett år senere enn Regjeringen har forutsatt. Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende forslag til skatteloven § 19 bokstav d:

       « I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:

§ 19 bokstav d skal lyde:

       Komiteen viser når det gjelder formuesskatten, til sine merknader under kap. 7 i denne innstillingen.