Komiteens flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Eva Lian, Morten Lund og Terje Riis-Johansen, fra Høyre, Tore A Liltved og Arild Lund, fra Sosialistisk Venstreparti, Børre Rønningen, og fra Kristelig Folkeparti, Ola T Lånke, viser til Innst.S.nr.36 (1995-1996) der flertallet i komiteen, bestående av disse partier, ber om at forslaget om at byfornyede sameier skal kunne søke om gjeldssanering etter samme ordning som gjelder for byfornyede borettslag oversendes Regjeringen for nærmere oppfølging. Flertallet vil understreke at det hverken i Dok.nr.8:68 (1995-1996), som er grunnlaget for innstillingen, eller i Innst.S.nr.36 (1995-1996) er tatt forbehold om at sameiene tidligere skulle ha vært organisert som borettslag. Komiteens flertall har således allerede 15. november 1995 gitt sin prinsipielle tilslutning til at gjeldsordningen utvides til å gjelde beboere i sameier. Flertallet viser til at det i Ot.prp. nr. 21 (1995-1996) fra departementets side ble foreslått at boligsameiene som skulle omfattes av ordningen tidligere måtte ha vært organisert som borettslag. Dette ble fulgt opp av Stortinget i Innst.O.nr.27 (1995-1996). Det har således i prosessen skjedd en innsnevring av det som var Stortingets intensjon, noe flertallet i ettertid ser har fått utilsiktede virkninger ved at enkelte grupper som burde vært omfattet av ordningen, har falt utenom.
Flertallet vil sterkt understreke at grunnlaget for hele gjeldsordningen er å hjelpe beboere som uforskyldt har havnet i en situasjon som gjeldsoffer som følge av byfornyelsen. Ordningen tar ikke sikte på å hjelpe de som selv har hatt muligheten til å påvirke prosessen, og foreta et endelig valg på fritt grunnlag. Slik må det også være for beboere i sameier. Det er de beboerne, likegyldig om organisasjonsformen var borettslag eller boligsameie, som ble ført inn i en prosess som de selv ikke har hatt muligheten til å påvirke og som har resultert i at de er blitt sittende med en bolig til en kostnad langt over den de ble forespeilet som er de reelle gjeldsofre etter byfornyelsen, og det er disse menneskene gjeldssaneringsordningen skal nå.
Flertallet er således enig i det som sies i oppsummeringen i brevet fra statsråd Opseth til Stortingets kommunalkomité av 22. november 1996 om at ikke alle beboerne i de aktuelle sameieseksjonene uten videre kan ses på som offer for byfornyelsen. Flertallet antar at det er ganske få beboere i sameier som kan betraktes som offer som byfornyelsen og viser i denne forbindelse til brev fra byråd for kultur og byutvikling i Oslo kommune datert 25. oktober 1995. Flertallet vil understreke sameiernes eget ansvar når det gjelder å dokumentere eventuelle tap grunnet gjeld knyttet til byfornyelsen og omfanget av dette eventuelle tapet. Ordningen med å inkludere sameiene bør derfor ikke bli kostbar, men her dreier seg mer om et rettferdighetsprinsipp.
Når det gjelder gjeldsnormen som for borettslagene ble satt til kr 5.060 pr. m2, mener flertallet at det er grunnlag for å justere denne opp i samsvar med den økningen som har vært i markedsprisene i de aktuelle områdene siden Stortinget fattet sitt vedtak for borettslagene i juni 1994.
På denne bakgrunn vil flertallet tilrå at Dok.nr.8:104 (1995-1996) oversendes Regjeringen for oppfølging.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Roger Gudmundseth, Anneliese Dørum, Eirin Faldet, Rolf Terje Klungland, Rune E Kristiansen og Leif Lund, viser til Ot.prp. nr. 21 (1995-1996) og Innst.O.nr.27 (1995-1996) samt de vedtak som Stortinget tidligere har fattet i denne saken. Gjennom disse vedtakene fikk byfornyede sameier, som tidligere har vært byfornyede borettslag, anledning til å søke om gjeldssanering etter samme ordning som tidligere var vedtatt for byfornyede borettslag.
Disse medlemmer viser til at det i Dok.nr.8:104 (1995-1996) foreslås å utvide denne ordningen slik at også byfornyede sameier som ikke har vært borettslag kan omfattes av den.
Disse medlemmer vil understreke at det er en rekke forhold ved selve sameieformen som vil gjøre dette til en svært komplisert oppgave dersom en skal sikre at intensjonene bak forslaget blir oppfylt. Forhold som blant annet individuelt skifte av eierskap til ulik pris, variasjon i tidligere organisering av sameiet, ulik finansieringsmåte og ukjente ervervskostnader spiller inn her. Beboere i det samme sameiet kan i tillegg ha kjøpt sin seksjon til svært ulik pris, fordi leieboerne hadde krav på å få kjøpe til teknisk takst, men tomme leiligheter kunne selges til markedspris. Summen av disse forhold gjør det vanskelig å skille ut hvilke kostnader som er påført beboerne på grunn av byfornyelsen og hva som har med andre forhold å gjøre.
På bakgrunn av dette vil disse medlemmer vise til at det vil være svært ulike måter å beregne de egentlige fornyelseskostnadene for et sameie på. I valget mellom alternativer vil ulike grupper få fordeler og ulemper. Dermed kan en heller ikke ved dette forslaget sikre seg mot at det fremdeles vil finnes grupper eller enkeltindivider som vil vise til at de har falt utenfor ordningen med gjeldssanering etter en byfornyelsesprosess. Dette blir spesielt problematisk når en av intensjonene som er framhevet i forslaget nettopp er at dette skal være et siste skritt for å fullføre oppryddingen etter byfornyelsen.
Disse medlemmer viser til at de som kjøper en utbedret boligseksjon i et sameie forholder seg til markedspris eller til en teknisk takst som ligger under markedspris. De kjenner overdragelsesprisen på forhånd og må selv ta ansvar for hele finansieringen. De som utbedrer sin seksjon etter at de har kjøpt den, har i prinsippet selv ansvar for både kostnadene og standarden på utbedringen.
På denne bakgrunn mener disse medlemmer det vil bli svært vanskelig å skille mellom hvilke kostnader og tap som var resultatet av de generelle forhold på boligmarkedet og hvilke som er et resultat av byfornyelsen.
Disse medlemmer vil også vise til at markedet har steget kraftig siden ordningen med gjeldssanering ble etablert. Den kostnadsnorm som ble vedtatt i 1994 er i dag langt under den reelle markedsverdien av disse boligene.
En gjeldssanering for utbedrede seksjonerte sameier vil bli kostbar og svært komplisert å gjennomføre. I den forbindelse viser disse medlemmer til de beregninger som Kommunal- og arbeidsdepartementet har foretatt i brev til Senterpartiets gruppe. Disse beregningene viser at kostnadene ved en slik gjeldssanering er avhengig av hvilket av de skisserte alternativene en velger. Alternativ 2 er den som ligger nærmest opp mot borettslagsordningen, og en slik ordning vil koste 186 mill. kroner. Skal ordningen tilsvare den som er gjennomført for borettslag, må det også opprettes en tilskuddsordning for de seksjonseiere som har solgt med tap og fortsatt betjener gjelden. Et grovt anslag er at dette kan koste 10-20 mill. kroner.
Etter en samlet vurdering av alle forhold i saken har disse medlemmer derfor kommet til at Dok.nr.8:104 (1995-1996) ikke kan bifalles.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« Dok.nr.8:104 (1995-1996) - forslag fra stortingsrepresentantene Eva Lian og Morten Lund om endring i lov av 1. mars 1946 nr. 3 om Den Norske Stats Husbank, slik at sameiere i byfornyede boligsameier vil bli omfattet av ordningen om gjeldssanering selv om sameiet ikke tidligere har vært organisert som borettslag - bifalles ikke. »