I dokumentet fremmes følgende forslag:

§ 1.

       Med arbeidstager forstås i denne lov enhver som mot vederlag utfører arbeide av en hvilken som helst art for privat arbeidsgiver, stat eller kommune.

       Med arbeidsgiver, fagforening, arbeidsgiverforening, arbeidsnedleggelse (streik), arbeidsstengning (lockout) og tariffavtale forstås det samme som etter § 1 i lov om arbeidstvister av 5. mai 1927, dog således at det istedenfor « arbeider » settes « arbeidstager », jf. definisjonen i første ledd. Med boikott forstås det samme som etter § 1 i lov om boikott av 5. desember 1947.

§ 2.

       Arbeidstager har full frihet til å stå tilsluttet den fagforening han måtte ønske eller til å stå utenfor enhver fagforening.

§ 3.

       Arbeidsnedleggelse, arbeidsstengning, og boikott som har til formål å øve påtrykk på arbeidstagere for å få dem til å gå inn i eller ut av en fagforening eller til å unnlate å ta del i slik fagforeningsvirksomhet eller å utnytte medlemskapet i samsvar med foreningens formål, er forbudt.

       Det er også forbudt ved truende adferd eller på annen måte i ord eller handling å øve påtrykk som etter forholdene må ansees utilbørlig, for å påvirke arbeidstagere til handling eller unnlatelse som nevnt i første ledd.

§ 4.

       Det er forbudt for arbeidsgiver ved ansettelse av arbeidstager å sette som vilkår at han skal være tilsluttet eller ikke tilsluttet en fagforening, eller at han skal unnlate å ta del i slik foreningsvirksomhet eller utnytte medlemskapet i samsvar med foreningens formål. Det er også forbudt for arbeidsgiver å si opp arbeidstager eller å forholde eller berøve ham økonomiske eller andre fordeler fordi han går inn eller ut av en fagforening, tar del i slik forenings virksomhet eller utnytter medlemskapet i samsvar med foreningens formål.

       Bestemmelser i arbeids- og tariffavtaler og oppsigelser m.v. er ugyldige i den utstrekning de er i strid med bestemmelsene i denne paragraf.

§ 5.

       Straffebestemmelsene i lov om boikott § 5 gjelder tilsvarende for boikott som er ulovlig etter denne lovs § 3, første ledd.

       Med bøter eller fengsel opptil 3 måneder eller med begge deler straffes den som forsettelig overtrer bestemmelsene i § 3 annet ledd, eller § 4, eller som medvirker hertil.

       Denne lov trer i kraft straks. »

       I begrunnelsen for lovforslaget vises det til at den faglige organisasjonsrett i et demokrati er en side av foreningsretten, og innebærer at den enkelte arbeidstaker har rett til å tilhøre eller arbeide for en fagforening uten at dette fører til ubehageligheter for ham i forholdet til arbeidsgiveren (positiv organisasjonsrett). Men denne organisasjonsretten innebærer også at arbeidstakeren har rett til å forbli uorganisert eller vrake en organisasjon til fordel for en annen (negativ organisasjonsrett).

       I dokumentet pekes det på at organisasjonsretten kan skape problemer både fordi det kan finnes arbeidstakere som ikke ønsker organisert arbeidskraft og fordi arbeidstakersidens organisasjoner kan utøve press om organisering i konkurransen om medlemmer, eller at de søker å framtvinge organisering ved press på bedriftsledelsen.

       Det vises videre til at organisasjonsretten ikke er hjemlet i norsk lovgivning, men at oppsigelse, avskjed eller forflytning på grunn av en arbeidstakers organisasjonsforhold er å anse som usaklig og derfor ugyldig etter arbeidsmiljøloven § 60 nr. 1. Forslagsstilleren viser til tidligere forslag i Stortinget om lovfesting av organisasjonsretten.

       Det vises i dokumentet til § 2-1 i Hovedavtalen mellom LO og NHO og praksis i andre organisasjoner som gjensidig anerkjenner den frie organisasjonsrett. Det anføres at man på denne bakgrunn ikke har oppfattet organisasjonstvang som noe problem, slik at behovet for en generell lov om organisasjonsfrihet i Norge ikke har vært til stede. Forslagsstilleren peker imidlertid på at det kan være vanskelig å bevise at et tiltak som oppsigelse er iverksatt med det formål å innskrenke organisasjonsretten.

       I dokumentet vises det til eksempler fra offentlig og privat virksomhet på at den frie organisasjonsretten ikke er blitt respektert.

       Med hensyn til internasjonal rett er den frie organisasjonsrett hjemlet i art. 11 i Den europeiske menneskerettskonvensjon. I dokumentet refereres det til en avgjørelse i Den europeiske menneskerettsdomstol i Strasbourg hvor organisasjonsretten fastslås.

       Forslagsstilleren viser til at partene i arbeidslivet gjennom mange år har anerkjent organisasjonsfriheten, og at utviklingen internasjonalt har gått i samme retning, særlig i EU og Europarådet. Forslagsstilleren konkluderer med at det er på tide at vi, i likhet med andre land, får en lov som sikrer den enkelte retten til både å være organisert og uorganisert, slik at vi følger opp de linjer som er trukket opp av Den europeiske menneskerettsdomstol.