3. Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og representanten Roy N Wetterstad, viser til at AFP-ordningen i offentlig sektor har vært i funksjon siden 1988, og er lik ordningen i privat sektor.

       Partene i Kommunenes Sentralforbunds tariffområde ber i brev av 28. april 1997 til statsministeren om Regjeringens medvirkning til at tidligpensjonsordningen i KS-området likestilles med privat sektor, slik at ordningen omfatter 63-åringer fra 1. oktober 1997 og 62-åringer fra 1. mars 1998.

       Flertallet støtter de foreslåtte lovendringene.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Roy N Wetterstad mener Regjeringens politikk når det gjelder det viktige arbeidet med å heve den gjennomsnittlige avgangsalderen, preges av tomme ord, og tiltak som virker mot sin hensikt. Innføring av en AFP-ordning i offentlig sektor er et eksempel på dette. De økonomiske konsekvenser av forslaget om utvidelse av AFP-ordningen til offentlig sektor er betydelige. KS har beregnet at LO/NHO-ordningen for aldersgruppen 62-64 år ved uendret pensjoneringsfrekvens på dagens nivå - 25 % for begge aldersgrupper, vil gi en økt kostnad på ca 140 mill. kroner for det statlige tariffområdet og ca 150 mill. kroner for KS' tariffområde.

       Disse medlemmer mener AFP-ordningene bryter med arbeidslinjen, og Regjeringens mål om å heve den gjennomsnittlige avgangsalderen. En viser til merknader i Innst.S.nr.211 (1996-1997).

       Disse medlemmer vil derfor ikke medvirke til en statlig finansiering av AFP i offentlig sektor. Regjeringen anslår kostnadene på sikt for staten inklusive folketrygden, til å utgjøre ca 120 mill. kroner. Disse medlemmer mener partene i arbeidslivet selv må bære omkostningene ved en slik ordning. Internasjonale erfaringer bla. fra Frankrike viser de økonomiske problemene velferdsstaten etterhvert kommer opp i hvis man stadig skal senke den gjennomsnittlige avgangsalderen fra yrkeslivet. LOs arbeid for nedsettelser av den faktiske pensjonsalder er en trussel mot mulighetene til å få nok midler til de viktigste oppgavene i velferdsstaten - helse, eldre og de svakeste gruppene. En påregnelig knapphet på ressurser for velferdstiltak i fremtiden når oljeinntektene avtar, tilsier at man allerede nå må legge til grunn en bevisst prioritering av de svakeste, de funksjonshemmede, langtidssyke, og pleietrengende eldre.