Sammendrag

Departementet er kommet til at det fra 1999 bør innføres en fradragsmodell basert på reiseavstand (reiseavstandsmodellen). Modellen tenkes bygget på registrering av reiseavstanden en gang for alle (så lenge bopelen og arbeidsforholdet består) og automatisk fradragsberegning etter satser pr. km eller kilometerintervaller, uavhengig av reisemåte. Ved fastsetting av kilometersatsene forutsettes en tilnærming til et alminnelig kostnadsnivå over ulike avstander. Det ikke-fradragsberettigede bunnbeløpet på 7 000 kroner fører til at det ikke gis fradrag for de korteste avstandene.

Fradragsnivået pr. km bør fastsettes slik at det dekker de variable kostnadene ved bruk av middels stor bil. En tilpasning til antatte variable kostnader for bilbruk synes passende fordi det både gir et romslig fradrag for de aller fleste som nytter offentlig transportmiddel, og fordi de egentlig variable bilkostnader ved nødvendig bilbruk da også blir dekket. Ut fra dette foreslås at fradragssatsen settes til 1,40 kroner pr. km for 1999.

Standardiserte regler for fradrag for arbeidsreiser etter en reiseavstandsmodell reduserer både problemet med rapportering, spørsmålene om fradrag for bruk av bil og faren for unndragelse i forhold til dagens regler.

I tillegg vil departementet fremheve miljøgevinsten som oppstår ved at reglene gir mindre motiver til bruk av bil og større motiver til å velge kollektive transportløsninger.

Reiseavstandsmodellen reiser noen praktiske spørsmål om beregning av reiseavstand og håndtering av reisemønstre som avviker fra de vanlige ca. 230 reiser tur retur på årsbasis. Dette må løses konkret i det forskriftsarbeid som en legger opp til etter behandlingen av lovsaken. Departementet legger til grunn at reiselengden må fastsettes uavhengig av faktisk reisemåte, ved at det tas utgangspunkt i den korteste strekning av vei og eventuelt tog, ferge eller annet rutegående transportmiddel. Ved særlig lange eller atypiske reisemønstre kan særregulering bli aktuelt, slik at ikke overdrevne fradrag oppnås. Forskriftene må også regulere hvordan fradraget skal beregnes når skattyteren har flere arbeidsforhold på ulike steder.

Den foreslåtte modell tar i likhet med gjeldende ordning bare sikte på å kompensere nødvendig reising mellom hjem og arbeidssted. Både ved utformingen av forskrifter og ved likningsmyndighetenes skjønnsutøvelse vil dette måtte tillegges vekt.

Fradragsreformen med omlegging til en reiseavstandsmodell bør også gjelde pendleres besøksreiser i hjemmet (ukependling m.v.). Det er sterkt ønskelig å ha likeartede fradragsregler for disse to gruppene skattytere.

Det vises til de foreslåtte endringer i skatteloven § 44 første ledd bokstav g nr. 2 og nr. 4. Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 1999.

Komiteens merknader

Fradragsmodell og satser m.v.

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om innføring av en fradragsmodell basert på reiseavstand (reiseavstandsmodellen) med bunnbeløp på 7 000 kroner og generell fradragssats på 1,40 kroner pr. km, jf. Regjeringens forslag til endringer i skatteloven § 44 første ledd bokstav g nr. 2 og nr. 4.

Når det gjelder spesifiserte ekstrautgifter viser komiteen til finansministerens brev 28. oktober 1998 til Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe hvor det bl.a. heter:

«Fradragsomleggingen reiser enkelte oppfølgings- og presiseringsspørsmål som departementet har til vurdering. Dette gjelder bl a standardfradraget på kr 1,40 pr km som skal anses å inkludere også visse ekstrautgifter ved bilkjøring, i første rekke ferge- og bompenger, eller om et større eller mindre ekstrafradrag skal kunne gis for visse grupper bilkjørende med slike ekstrautgifter. Slike oppfølgingsspørsmål må løses i form av en forskrift etter at den foreslåtte lovteksten eventuelt er vedtatt. Lovforslaget inneholder en forskriftsfullmakt. Utkast til forskrift vil bli sendt på høring. Generelt må forenklingshensyn tillegges vekt i dette forskriftsarbeidet, men en må også se hen til behovet for å nå frem til rimelige resultater.

Det er sterke rimelighetsgrunner som taler for et ekstrafradrag når bil er nødvendig for å komme til og fra arbeidet, og denne bilbruken medfører større ekstrautgifter til fergebillett eller bompenger. I det kommende forskriftsarbeidet vil jeg vurdere særskilte fradrag for slike nødvendige ekstrautgifter, innenfor rammen for en praktikabel ordning.»

Komiteen slutter seg til finansministerens vurdering om at sterke rimelighetsgrunner taler for ekstrafradrag når bil er nødvendig for å komme til og fra arbeidet, og denne bilbruken medfører større ekstrautgifter til fergebilletter, bompenger, eller tilsvarende. Komiteen legger til grunn for aksept av denne systemendringen at Finansdepartementet utformer forskrifter i samsvar med dette.

Bostedsregistrering av pendlere m.v.

Komiteen viser videre, når det gjelder bostedsregistrering av pendlere, til finansministerens brev 28. oktober 1998 til Arbeiderpartiets stortingsgruppe, hvor det bl.a. heter:

«Enkelte sider ved regelverket om godkjenning av pendlerstatus er problematiske, og er tatt opp til vurdering her. Det gjelder særlig enslige pendlere som beholder hjemmet sitt i distriktet også etter at de har funnet seg arbeid i en større by, men som også disponerer bolig med kjøkken i arbeidskommunen. Disse enslige mister nå pendlerstatus fra og med det året de blir 22 år. Jeg vil komme tilbake til Stortinget med en vurdering av bl a dette tema. I den grad senere endringer i reglene om skattemessig bosted vil gjøre dette lettere å få pendlerstatus, vil det naturligvis også bli flere som får det nye reisefradraget.»

Komiteen tar til etterretning at finansministeren vil komme tilbake til Stortinget med en vurdering av dette temaet. Angående praktiseringen av gjeldende regelverk på dette området viser komiteen til finansministerens brev av 24. september 1998 til Stortinget som svar på spørsmål fra stortingsrepresentant Torstein Rudihagen vedrørende bostedsregistrering av enslige pendlere, hvor det bl.a. heter:

«For einslege pendlarar under 22 år reknar ein foreldreheimen for å vere den verkelege heimen, sjølv om den andre bustaden er sjølvstendig. For einslege pendlarar over 22 år, som pendlar mellom usjølvstendig og sjølvstendig bustad, blir den sjølvstendige bustaden rekna for å vere den verkelege heimen. Skjer pendlinga mellom to sjølvstendige eller usjølvstendige bustader, blir den verkelege heimen rekna for å vere der pendlaren har si overvegande døgnkvile. Desse reglane fører til at einslege pendlarar over 22 år som pendlar mellom to sjølvstendige bustader, blir rekna for busett på arbeidsstaden, om pendlaren overnattar der minst fire netter i veka. Eg går ut frå at det er dette utslaget av regelverket som er bakgrunnen for spørsmålet.

For ektefeller og for foreldre og barn går felles heim i kommunen skattytaren pendlar frå foran bustaden i arbeidskommunen, jamvel om denne arbeidsbustaden er sjølvstendig. Derfor gjeld problemet berre einslege, men mellom desse og sambuarar utan barn.

Kriteriet sjølvstendig bustad har fått ein omfattande og ganske presis definisjon i regelverket, særleg i LigningsABC’en. Eit viktig og oftast avgjerande element er om bustaden har eige kjøkken. Her legg ein ikkje vekt på antall kokeplater i seg sjølv, men på om vanleg matlaging, også middag, er mogleg med den innreiinga som bustaden har på kjøkkenfronten. Vidare ser ein burt frå kjøkken som delast med andre utanom familien, til dømes utleige av enkeltrom med tilgang til felleskjøkken i ein større bustad.

Dette regelverket er over 20 år gamalt, men har nok enkelte uheldige sider. Eg er samd i at det ikkje alltid er rimeleg at ein einsleg pendlar mister pendlarfrådraget av di vanleg matlaging er mogleg på eigen plass i arbeidsbustaden hans. Særleg gjeld dette når bustaden i den andre kommunen er både den opphavlege og den beste, og arbeidsbustaden i tillegg har eit mellombels preg knytt til det aktuelle arbeidshøvet.

Ut frå dette ser eg grunn til å få ei utgreiing om moglege justeringar i omgrepet sjølvstendig bustad på dette regelområdet. Det bør vurderast om andre objektive og registrerbare kjenneteikn ved bustadene kan få vekt, slik at kjøkkenomgrepet ikkje blir så generelt avgjerande som høvet har vore til no. Også velstandsutviklinga i samfunnet kan tale for ei slik nyansering av kva for kjenneteikn ved ulike bustader som skal avgjere bustadsregistreringa og pendlarfrådraget. Men det er viktig at ei slik nyansering ikkje kompliserer regelverket for mykje, og at regelverket ikkje opnar for pendlarfrådrag når skattytaren etablerer seg fast i arbeidskommunen og bruker sin opphavelege bustad som rein fritidsbustad.

Moglege endringar i reglane om bustadsregistrering må utgreiast i nær kontakt med Skattedirektoratet. Eg kan ikkje no seie noko om utfallet av utgreiinga. Men eg tykkjer vi bør gjere eit forsøk på konstruktiv nytenking for å sjå om det er praktisk mogleg å lempe på den meir firkanta delen av regelverket.

Eg vil ta initiativ til ei utgreiing av ulike justeringar av regelverket, og meddele Stortinget resultatet.»

Komiteen forutsetter en nødvendig oppretting slik at uheldige utslag gjennom praktiseringen av reglene kan avskjæres.