I Dokument nr 8:118 (1997-98) foreslås at det i forvaltningsloven
(fvl) § 33 annet ledd inntas en henvisning til
fvl §§ 29, 30 og 32. Jeg forstår
forslagsstillerne dithen at bakgrunnen for forslaget er at man er av
den oppfatning at disse bestemmelsene uttømmende regulerer
adgangen til å avvise en klage. Dette er ikke riktig, jf
det som sies nedenfor om disse bestemmelsene.
Jeg forstår videre forslagsstillerne dithen at man mener
at bestemmelsen i forvaltningsloven § 33 annet ledd
tredje punktum blir benyttet til å avvise klager i saker
hvor den ikke skulle vært brukt, og at man med den foreslåtte
endringen vil unngå tvil om hvor langt bestemmelsen rekker.
Den foreslåtte endringen i bestemmelsen vil imidlertid
ikke ha en slik virkning som forslagsstillerne legger til grunn.
Bestemmelsen sier i dag at en sak skal avvises «dersom
vilkårene for å behandle klagen ikke foreligger».
Med dette uttrykket siktes det bl a til tilfeller der den
angrepne avgjørelse ikke er et enkeltvedtak, tilfeller
der klageren ikke har klagerett, og tilfeller der klagefristen er
utløpt. Hvilke vedtak som er enkeltvedtak fremgår
ikke av forvaltningsloven §§ 29, 30 og
32, og disse bestemmelsene sier heller ikke noe om hvem som har
klagerett. Det er forvaltningsloven § 28 som bestemmer
hvem som har rett til å påklage et enkeltvedtak.
Dersom klagefristen etter forvaltningsloven § 29 er
oversittet, kan det være grunn til å avvise saken. Men
dette vil ikke være en absolutt avvisningsgrunn. Etter
forvaltningsloven § 31 kan en klage på nærmere vilkår
tas under behandling selv om klagefristen er oversittet.
Forvaltningsloven § 30 er bare en regel som
definerer hva som må være skjedd med en klage
for at den skal anses å være fremsatt i tide.
Bestemmelsen inneholder ikke noen avvisningsgrunn. Det virker derfor lite
hensiktsmessig å vise til denne regelen i forvaltningsloven § 33.
Forvaltningsloven § 32, som har regler om klagens
adressat, form og innhold, angir heller ikke noen ubetinget avvisningsgrunn.
Dersom noe av det som er nevnt i § 32 mangler
i en erklæring om klage, skal klagen ikke avvises, men
forvaltningsorganet skal etter § 32 siste ledd
sette en kort frist for rettelse eller utfylling. Det normale vil
derfor være at en klage tas under behandling selv om den
i første omgang ikke oppfyller kravene i § 32.
Bare dersom klagen ikke blir rettet opp innen fristen, kan klagesaken
avvises.
Den foreslåtte henvisning til forvaltningsloven §§ 29,
30 og 32 i § 33 annet ledd tredje punktum, vil derfor
ikke ha den virkning forslagsstillerne legger til grunn i Dokument
nr. 8:118 (1997-98).
Forslagsstillerne viser i sin redegjørelse til at en avvisning
etter § 33 annet ledd tredje punktum ofte ikke
er begrunnet. Til dette vil jeg presisere at dersom et vedtak om
avvisning ikke begrunnes, vil det være en saksbehandlingsfeil
fra forvaltningsorganets side. Et vedtak om avvisning skal begrunnes
etter reglene i forvaltningsloven §§ 24
og 25, jfr henvisningen til kap V i innledningen av § 33
første ledd. Dersom det forekommer at forvaltningsloven
ikke følges på dette punktet, eller at klagesaker
avvises uten at det er grunnlag for det, vil det etter Justisdepartementets
syn være mer nærliggende å presisere
reglene overfor forvaltningen gjennom et rundskriv enn å foreta
lovendringer. Underinstansens vedtak om avvisning er dessuten et
enkeltvedtak som kan påklages av den som har inngitt klagen.
Klageren er dermed ikke prisgitt underinstansens vurdering av avvisningsspørsmålet.
I sin redegjørelse for forslaget synes forslagsstillerne å gi
uttrykk for at det er problematisk at en erklæring om klage
skal fremsettes for det samme organ som har truffet vedtaket, jfr
forvaltningsloven § 32 første ledd bokstav
a. Begrunnelsen for regelen om at klagen skal fremsettes for førsteinstansen,
er bl a at det vil være en praktisk fordel for
klageren at han eller hun slipper å finne ut hvem som er
klageinstans. Videre vil det være førsteinstansen
som har sakens dokumenter hos seg, og det er dermed praktisk at
klagen fremsettes for dette organet. På denne måten
får dessuten organet en påminnelse om at det kanskje
er noe å innvende mot vedtaket og får muligheten
til selv å omgjøre det. At både førsteinstansen
og klageinstansen har kompetanse til å avvise klagen, medfører
at avvisningsspørsmålet kan prøves i
to instanser, noe som er ment å gjøre saksbehandlingen
mer betryggende.