I proposisjonen fremmer Justisdepartementet forslag om endringer
i jernbaneansvarsloven. Departementet foreslår at tog,
tunnelbaner, forstadsbaner, sporvogner og kabelbaner i utgangspunktet
skal ha et objektivt erstatningsansvar for personskader og tingskader
kjøringen volder andre enn de reisende. Det foreslås
noen unntak fra det objektive ansvaret for de deler av jernbanens
kjørevei som ikke er åpne for allmenn ferdsel.
Bilansvarsloven pålegger bileierens forsikringsselskap
et objektivt erstatningsansvar for skader motorvognen
volder. Lovregler om objektivt erstatningsansvar knyttet til driften
av skinnegående transportmidler finnes i jernbaneansvarsloven,
og gjelder bare for personskade som rammer de reisende, og for skade på håndbagasje
og ting som den reisende bærer med seg. Det er usikkert
om den som driver jernbanetransport i vanlige gater etter gjeldende
rett vil bli idømt et ulovfestet objektivt ansvar for skader
som rammer andre enn de reisende. Praksis fra lavere domstoler tenderer
i retning av at en slik ansvarsregel ikke er aktuell. Den som driver
jernbanetransport i lukket trasé har etter rettspraksis
ikke et ubetinget objektivt erstatningsansvar for skader som rammer
andre enn de reisende.
I Dokument nr. 8:90 (1997-98) ble det fremmet forslag om endring
av bilansvarsloven og jernbaneansvarsloven. I tilknytning til behandlingen
av denne saken fattet Stortinget 15. juni 1998 følgende
vedtak:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om erstatningsansvar
ved skade forårsaket av sporvogn i tråd med Innst.
O. nr. 58 (1997-98), jf. Dokument nr. 8:90 (1997-98), innen utgangen
av 1998.»
Justisdepartementet sendte etter dette på høring
et forslag om å innføre et objektivt erstatningsansvar
for sporvei, når det gjelder personskader.
Noen høringsinstanser bemerket at saken var for lite
utredet da den ble sendt på høring, at høringsfristen
var for kort, og at lovforslaget derfor burde begrenses. Departementet
antar forslaget er i tråd med intensjonen bak Stortingets
vedtak.
En kan skille mellom tog, tunnelbane, forstadsbane, kabelbane
og sporveg. I Dokument nr. 8:90 (1997-98) ble det foreslått å innføre
et lovfestet objektivt erstatningsansvar for sporvogner i bilansvarsloven.
Justisdepartementet foreslo i høringsbrevet å innføre
et lovfestet objektivt erstatningsansvar for alle typer jernbanevirksomhet
i jernbaneansvarsloven.
Et flertall av høringsinstansene som har uttalt seg, slutter
seg til dette. Noen instanser mener et objektivt tredjemannsansvar
bare bør gjelde for sporvogner. Det pekes bl.a. på at
for tog som går i egen trasé er skadefrekvensen
en helt annen enn for sporvogner.
Departementet bygger på at det reelt sett går
et skille mellom jernbanetrafikk på steder som er åpne for
allmenn ferdsel, og på steder allmennheten etter jernbaneloven
ikke har lov til å oppholde seg. Risikoen for ulykker på sistnevnte
strekninger må antas å være mindre enn
på steder som er åpne for allmenn ferdsel. Ut
fra en risikobetraktning kan det også være unaturlig
om jernbanen skal være erstatningsansvarlig på objektivt
grunnlag når skadelidte ulovlig oppholdt seg på skinnegangen.
Der barn blir skadet, er det likevel rimelig at jernbanen også i
slike tilfeller hefter på objektiv grunnlag, og departementet
foreslår at ansvaret i så fall skal omfatte skadelidte
under 15 år.
Departementet mener et generelt objektivt ansvar bør
gjelde når skadelidte befant seg på et sted åpent for
allmenn ferdsel. Jernbanen bør også ha et generelt objektivt
ansvar for skader som kjøringen volder på personer
utenfor jernbanens kjørevei, f.eks. hvis toget sporer av.
I Dokument nr. 8:90 (1997-98) ble det foreslått å la
sporvogner omfattes av bilansvarsloven. Etter bilansvarsloven er
enhver skade på tredjepersons eiendeler omfattet av det
objektive erstatningsansvaret, med unntak for skade på motorvogner,
skinnegangsvogner og gods i slike vogner, og hunder som går
løse. Justisdepartementet foreslo i høringsbrevet
at tingskader ikke skulle omfattes av et lovfestet objektivt erstatningsansvar,
med unntak for skade på gangklær og andre egne
vanlige bruksting som skadelidte hadde på seg.
Flere instanser slutter seg til dette, men noen har forslag til
andre avgrensningskriterier. Andre mener et lovfestet objektivt
ansvar også bør omfatte tingskader.
Departementet har med den tid som står til rådighet
ikke i tilstrekkelig grad kunnet utrede konsekvensene av et objektivt
ansvar på dette punkt, og går derfor ikke inn
for dette. Vernet for tingskader utvides imidlertid noe i forhold
til forslaget i høringsbrevet. Departementet mener at ansvaret
ikke bør omfatte skade på motorvogner, jernbanevogner
eller gods i slike vogner. Ansvaret bør også begrenses
til bare å gjelde der tingskaden inntraff utenfor jernbanens
kjørevei eller på et sted åpent for allmenn
ferdsel. Ved påkjørsler av dyr som går
løse på linjen, vil det lovfestede objektive ansvaret
som foreslås helt generelt ikke gjelde.
Justisdepartementet foreslo i høringsbrevet at «jernbanen» skulle
være ansvarlig på objektivt grunnlag. Det ble
ikke nærmere spesifisert om meningen var at den som driver
trafikkvirksomheten, kjøreveien eller trafikkstyringen
skulle regnes som ansvarlig skadevolder.
Samferdselsdepartementet og Jernbaneverket antar at bare den
som driver trafikkvirksomheten bør være ansvarlig,
mens NSB BA og Norsk Jernbaneklubb mener at kun infrastruktureieren
bør være ansvarlig.
Departementet er enig i uttalelsen fra Samferdselsdepartementet,
og foreslår at det lovfestede objektive ansvaret blir lagt
på den som driver trafikkvirksomheten; altså person-
og godstransporten.
Problemet ved sammenstøt er i denne sammenheng hvorvidt
skadelidte som befant seg i en motorvogn bør kunne kreve
erstatning av jernbanen på objektivt grunnlag, eller om
det er tilstrekkelig om vedkommende kan holde seg til bilens forsikringsselskap.
Justisdepartementet foreslo i høringsbrevet at det er
forsikringsselskapet til den motorvognen skadelidte selv satt i
som skal hefte på objektivt grunnlag, jf. bilansvarsloven § 8.
Det samme burde gjelde ved sammenstøt mellom tog eller
trikker.
Ingen av høringsinstansene går imot forslaget.
Etter skadeserstatningsloven § 5-1 nr. 1 kan
erstatningen settes ned eller falle bort dersom den direkte skadelidte
eller erstatningssøkeren har medvirket til skaden ved egen
skyld, for så vidt det er rimelig når en tar hensyn
til atferden, dens betydning for at skaden skjedde, omfanget av
skaden og forholdene ellers. Erstatningen kan imidlertid bare settes
ned dersom skadelidte på skadetiden hadde fylt 10 år.
Justisdepartementet foreslo i høringsbrevet at disse
reglene skulle gjelde også skade etter jernbaneansvarsloven,
men med en tilsvarende begrensning som finnes i bilansvarsloven § 7
første ledd, dvs. at erstatningen ikke kan nedsettes der
skadelidte bare kan legges lite til last.
Ingen av høringsinstansene har gått imot forslaget.
Jernbaneloven § 6 fastsetter at den som vil
drive trafikkvirksomhet må ha tillatelse fra et departement, og
at det som vilkår for tillatelse kan fastsettes krav til garanti
eller forsikring. Etter § 2-6 i forskrift om tillatelse
til å drive jernbanevirksomhet, herunder sporvei, tunnelbane
og forstadsbane m.m., skal virksomheten «være
tilstrekkelig forsikret eller ha garanti for erstatningsansvar som
kan oppstå pga. virksomheten». Innføres
det et lovfestet objektivt erstatningsansvar for skader jernbanen
påfører tredjepersoner, vil forsikringsplikten
også omfatte et slikt ansvar.
Justisdepartementet foreslo i høringsbrevet at en ikke
innfører nye regler om forsikringsplikt i jernbaneansvarsloven.
Dagens regler om forsikringsplikt ble ansett som tilstrekkelige.
Flere instanser mener det bør innføres egne
regler om forsikringsplikt i jernbaneansvarsloven. Det vises bl.a.
til at man i bilansvarsloven har en lovfestet regel om forsikringsplikt,
og ved sjøveis transport og lufttransport har man i kommersiell
sammenheng etablert forsikringsplikt.
Justisdepartementet fastholder at det i denne sammenheng ikke
bør gjøres endringer i gjeldende regler. Lovfesting
om forsikringsplikt i tilknytning til selve erstatningsansvaret,
er mer naturlig når det gjelder bilkjøring enn
jernbanevirksomhet, idet man for bilkjøring ikke har et
konsesjonssystem der spørsmålet om forsikringsplikt
kan tas opp.
For det enkelte jernbaneselskap vil forslaget trolig medføre
en viss økning i forsikringspremien. Forslaget vil neppe
få særlige administrative konsekvenser for jernbaneselskapene.
Departementet kan ikke se at forslagene kan få nevneverdige
administrative konsekvenser for det offentlige.