I tråd med det som har vært lagt til grunn
ved anvendelsen av fjerningsutgiftsloven frem til i dag, legger
departementet til grunn at bestemmelsene om hvilket subjekt som
er berettiget til tilskudd, må tilpasses bestemmelsene
om hvilket subjekt som har plikt til å gjennomføre
fjerningen etter gjeldende petroleumslov.
Et alternativ kunne være å benytte samme formulering
som er benyttet når det gjelder pliktsubjektet i petroleumsloven § 5-3,
som betegnelse på tilskuddssubjektet i fjerningsutgiftsloven.
Et problem med en slik regel er at petroleumsloven ikke entydig
utpeker hvem som i siste instans er forpliktet til å gjennomføre
fjerningen, men en krets av pliktsubjekter som i fellesskap er forpliktet.
Mens det i forhold til petroleumslovens regler er viktig for myndighetene å ha
flere subjekter å holde seg til, er det etter fjerningsutgiftsloven
en fordel om tilskuddssubjektet er mest mulig entydig angitt. Med
en snevrere subjektkrets er det lettere å vite hvilket
subjekts skatteforhold som skal inngå i tilskuddsformelen.
Uansett må det være klart at staten ikke skal dekke
(en andel av) mer enn 100 pst. av fjerningsutgiftene som utgjør
det samlede beregningsgrunnlag for statens tilskudd.
Departementet foreslår derfor at det blir gitt en regel
i fjerningsutgiftsloven § 2 hvor tilskuddssubjektet blir
definert som «eier eller rettighetshaver som endelig bærer
utgifter ved fjerningen, når innretninger brukt til utvinning
eller rørledningstransport av petroleum kreves fjernet
i medhold av petroleumsloven § 5-3».
På den måten treffer en det subjektet som i siste
instans er belastet med kostnadene ved fjerningen. Det er en forutsetning
at tilskuddssubjektet tilhører kretsen av pliktsubjekter
etter petroleumsloven § 5-3. En entreprenør
som f.eks. får i oppdrag å gjennomføre
selve fjerningsoperasjonen på vegne av en rettighetshaver,
vil ikke være omfattet av definisjonen ovenfor.
Når tilskuddssubjektet formuleres som foreslått ovenfor,
kan det tenkes at det går lang tid før det er
endelig avklart hvilke subjekt som skal få tilskudd fra staten.
På tidspunkt for disponeringsvedtak må en i så fall
beregne ulike anslag over statens andel av fjerningsutgiftene avhengig
av hvilket subjekt som endelig vil bære kostnadene. Departementet
antar imidlertid at det i det konkrete tilfelle normalt vil være
mer entydig avklart hvem som kommer til å bære
fjerningskostnadene, selv om petroleumsloven i utgangspunktet angir
en videre krets.
Når det avgjørende er hvilket subjekt som endelig bærer
kostnaden, kan det også tenkes at staten f.eks. først
har pålagt en (solidarisk ansvarlig) rettighetshaver å fjerne
innretningen, og sistnevnte etter de underliggende forhold deretter
kan kreve regress hos eier e.l. Dersom det til slutt viser seg at
tilskuddet er utbetalt til feil subjekt, må det i så fall
foretas en tilbakebetaling til staten, med ny utbetaling til rett
tilskuddssubjekt. Departementet antar at også disse problemene
i liten grad vil oppstå i praksis.
Etter petroleumsloven § 5-3 kan også en
eier av en innretning som ikke selv driver utvinningsvirksomhet,
bli pålagt å fjerne innretningen. Fjerningsutgiftsloven
og petroleumsskatteloven § 3 g forutsetter at
fjerningsutgiftene er pådratt av et subjekt som driver
særskattepliktig virksomhet. Også hensynene bak bestemmelsene
tilsier at særordningen bare kommer til anvendelse i slike
tilfelle. Departementet foreslår derfor at det tas inn
i fjerningsutgiftsloven en bestemmelse om at loven ikke kommer til
anvendelse når tilskuddssubjektet ikke driver særskattepliktig
virksomhet.
Departementet foreslår at endringene trer i kraft fra
den tid Kongen bestemmer.
Det vises til forslag til § 2 i fjerningsutgiftsloven.
Komiteen er enig i definisjonen av
tilskuddssubjektet som departementet foreslår i fjerningsutgiftsloven § 2
nytt annet ledd første punktum, for å avklare
hvem som i siste instans er ansvarlig for å fjerne innretninger.
Komiteen slutter seg videre til Regjeringens forslag i lovens § 2
nytt annet ledd annet punktum om at loven ikke kommer til anvendelse
når tilskuddssubjektet ikke driver særskattepliktig
virksomhet.
Finansdepartementet gjør i brev av 22. oktober 1999
oppmerksom på at det foreligger en skrivefeil i lovforslaget
til § 2 annet ledd annet punktum i proposisjonen.
I lovforslaget i proposisjonen har § 2 annet
ledd annet punktum følgende ordlyd:
«Bestemmelsen gjelder bare for tilskuddssubjekt som
er skattepliktig etter petroleumsskatteloven § 5.»
Korrekt ordlyd skal være, jf. understrekning her:
«Bestemmelsene gjelder bare for tilskuddssubjekt som
er skattepliktig etter petroleumsskatteloven § 5.»