Lotteriloven § 13 gir tillatelsesmyndigheten
en generell hjemmel til å fastsette vilkår for
det enkelte lotteri. Det er i rundskriv gitt nærmere retningslinjer om
forholdet mellom omsetning og overskudd for de ulike lotterier.
Arbeidsgruppen legger til grunn at det har vært sterkt økende
utgifter knyttet til lotteriavviklingen. Dette har i en del tilfeller
ført til at organisasjonene har blitt sittende igjen med
en alt for liten andel av omsetningen. Det bør derfor forskriftsreguleres
at den virksomhet lotteriet gir seg ut for å være
til inntekt for, skal sikres sin andel, uavhengig av lotteriets
eventuelle fortjeneste. Etter departementets praksis er det for noen
lotterier fastsatt vilkår om at maksimum 15 pst. bør
gå til driftsutgifter og at minimum 35 pst. skal gå til
formålet. Det vil være behov for varierte fordelingsnøkler
for omsetningen i de forskjellige lotterier, men arbeidsgruppen
mener kravene til maksimale driftsutgifter vil måtte bli
strenge.
Forum for Innsamlingsorganisasjoner (FIO) mener at arbeidsgruppens
forslag om å heve gevinstandelen for landslotteriene fra
25 til 50 pst. og innføre en maksimumsandel på totale
driftsutgifter på 15 pst. av brutto omsetning, er uakseptabelt.
12 organisasjoner som avholder landslotteri, uttaler at de signaliserte fordelingsnøkler
vil føre til at organisasjonenes inntekter vil bli redusert
og en økning av gevinstandelen vil ta bort støtteaspektet
fra lotteridriften. Organisasjonene mener likevel at det synes å være
behov for å legge sterkere føringer på fordeling
av overskudd og utgifter i deler av markedet, særlig for
spilleautomater og bingo.
Departementet viser til at det i praksis har fastsatt en grense
for nye lotterikonsepter på maksimalt 15 pst. i driftsutgifter
og minimum 35 pst. til formålet. Gjennomsnittlig gevinstandel
for bingo utgjør i dag ca. 70 pst., og overskuddet til
organisasjonene som benytter entreprenør er gjennomgående
lavere enn de fastsatte 10 pst. av innspilt beløp.
På grunnlag av de erfaringer som er gjort, vurderer
departementet å fastsette forskrifter om hvor stor andel
av innspilt beløp som skal gå til det lotteriverdige
formål.
Komiteen vil peke på at de
tradisjonelle landslotteriene i dag har konkurranse fra ulike hold
og ikke minst fra alle de nye statlige spillene. Komiteen er
enig med departementet i at det hviler et ansvar på de
organisasjoner som er gitt anledning til å hente inntekter
fra lotterivirksomhet. Organisasjonene må sørge
for at publikum har trygghet for at en vesentlig andel av deres
innsats tilfaller det samfunnsnyttige/humanitære
formålet lotteriet er til inntekt for. Komiteen viser
til at Stortinget tidligere, i Innst. S. nr. 101 (1998-1999) om
Statens forhold til frivillige organisasjoner, har gitt sin tilslutning
til at det innføres minimumsandel til formålet
for samtlige lotteriformer.
Det er etter komiteens syn ikke grunnlag for å heve
gevinstandelene, som nå minst må vere 25 pst., ut
over dagens praksis, og slik gi størst mulig frihet til organisasjonene. Komiteen støtter
således ikke arbeidsgruppens ønske om å praktisere
en grense for lotterikonsepter for landslotteriene på maksimalt
15 pst. i driftskostnader og 50 pst. i gevinster. En slik generell
praksis vil virke urimelig og kan bety nedleggelse av ulike organisasjoners
lotterier. Komiteen ser det som viktig at mest mulig
av innsatsen går til det ideelle formål som loddene
blir solgt til, men reglene må være slik at ulike
humanitære og samfunnsnyttige organisasjoner har sjansen
til å kunne konkurrere med de statlige spill og lotterier,
som Norsk Tipping og Rikstoto.
Komiteen foreslår at minimumskravet for
gevinstandelen for landslotteriene bør holdes
uendret på 25 pst. Dagens fordelingsnøkkel
må ikke endres uten at dette undergis stortingsbehandling.
Organisasjonene vil selv være interessert i at mest mulig
skal gå til formålet, og arbeide aktivt for å oppnå dette.
Reglene om omsetning og overskudd er så viktige for aktørene
i lotterimarkedet, at komiteen mener de bør tas
inn i loven.
Komiteen peker videre på at en stor del
av organisasjonene har et virkefelt hvor den aktive delen av medlemmene
bruker store deler av fritiden til redningstjeneste, sanitetsarbeid,
trivselstiltak og annet verdifullt og frivillig arbeid. Mye av utgiftene
til drift av eksempelvis landslotterier er ikke mulig innenfor en regel
som krever maksimum 15 pst. til drift.
Komiteen finner ikke på nåværende
tidspunkt grunnlag for å stille krav om maksimumsgrense
for totale driftsutgifter for lotteri, men innskjerper kravet til
regnskapsrapportering og til at minimum av 25-30 pst. i utgangspunktet
skal gå tilbake til humanitære og samfunnsnyttige
formål.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet henviser
til dagens regelverk som fastsetter at gevinst i form av penger
eller fordringer på penger ikke må overstige kr 500 000.
Spesielt er dette aktuelt for organisasjonenes landslotterier.
Disse medlemmer ønsker ikke at denne grensen
skal fortsette å gjelde, men overlater isteden til de lotteriverdige
organisasjonene selv å finne ut av hvordan gevinstene skal
utbetales samt størrelsen på hovedgevinstene.
Tradisjonelt har man operert med tre parter i et lotteriforhold,
det lotteriverdige formål (organisasjon/forening
m.v.), entreprenør og lokalinnehaver. Fordelingen mellom
de tre parter skal skje slik: minimum 35 pst. til den lotteriverdige
organisasjon, maksimum 20 pst. til lokalinnehaver og maksimum 45
pst. til entreprenøren.
Departementet mener en bør opprettholde ordningen med
en maksimal prosentsats til lokalinnehaver, og at det kan være
grunn til å se nærmere på fordelingsbrøken.
Det vises i den forbindelse til at etter at gjeldende lotterilov
trådte i kraft, er det oppstått en situasjon hvor
lokalinnehaver- og entreprenørleddet delvis smelter sammen.
Departementet vil i samråd med Lotteritilsynet utrede de
konkurransemessige konsekvensene av ulike eierstrukturer nærmere,
og fastsette nærmere vilkår for fordelingen i
forskrift.
Departementet anser det avgjørende at Lotteritilsynet
har oversikt over eierforholdene i de ulike selskaper og eventuelle
endringer i slike forhold. Dette bør etter departementets
mening skje ved at partene pålegges en meldeplikt.
Komiteen sitt fleirtal, alle unnateke medlemene
frå Framstegspartiet, vil peike på at det etter
St.meld. nr. 44 (1997-1998) og Innst. S. nr. 101 (1998-1999) har
vore stor auke i talet på entreprenørar,
og at det har blitt mindre midlar å fordele til dei humanitære
og samfunnsnyttige føremåla.
Fleirtalet ber om at eventuelle forslag til endra fordeling
mellom føremål, entreprenør og eigar
av lokala vert lagt fram for Stortinget. Fleirtalet ber om
at dei konkurransemessige konsekvensane av ulike eigarstrukturar
blir gjennomgått og ber om at dette vert lagt fram for
Stortinget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
vise til at tidligere kunne man drive på kommersiell basis
med ferdighetsautomater. Ved forskrift ble denne ordningen opphevet
2. januar 1997. Fortsatt bør det være
tre aktører i markedet siden det i større eller
mindre grad kan være et slags nytte- og avhengighetsforhold
mellom aktørene av ulike grunner.
Ofte er det behov for at organisasjoner, foreninger og lag bruker
entreprenørene som blant annet sørger for tømming
og vedlikehold, og har kontakt med politiet ved søknader
om oppstillingstillatelse og avtale med lokalinnehaver. De større
organisasjonene som har vært i markedet i lengre tid har
gjerne sitt eget entreprenørledd.
Disse medlemmer viser til at gjeldende instrukser
vedrørende fordelingen mellom partene har ikke vært
omstridt. Ønsker man såkalt politisk styring, er
denne fordelingsnøkkelen god nok for videreføring.
Disse medlemmer mener at markedet ut fra dagens
regelverk selv kan finne de praktiske løsninger/fordelinger
uten detaljstyring som hindrer enkelte næringer og organisasjoner
tilstrekkelige kår for å kunne overleve. Det bør
være i aktørenes interesser å finne ordninger
som motiverer spillerne med henblikk på gevinster, og aktørene
klarer dette best i et konkurranseforhold.
I automatmarkedet finnes det i dag tillatelser til oppstilling
av automater som ikke er begrenset i tid eller som har lengre varighet
enn det som er vanlig. De organisasjonene som har slike tillatelser,
og som fortsatt tilbyr lokalinnehavere mer enn 20 pst. av omsetningen,
får et konkurransefortrinn i markedet. Departementet har
foreslått å avvikle de tidsubestemte tillatelsene
i et utkast til forskrift som nylig har vært til høring.
Komiteen støtter forslaget
om å avvikle de tidsubestemte tillatelsene for
automater eller tillatelser som er gitt for lang tid. Komiteen vil
understreke at det er viktig å ha ensartede tildelingssystemer
og til enhver tid ha god kontroll over de automatene som er satt
ut.