I Ot.prp. nr. 47 (1999-2000) kapittel 1.5 ble det varslet at
en tok sikte på å komme tilbake med forslag til
nye, permanente kommunefordelingsregler i løpet av vårsesjonen.
I Ot.prp. nr. 78 (1999-2000) kapittel 9 ble det omtalt at nevnte
siktemål likevel ikke lot seg oppfylle. I stedet ble det
angitt at departementet tok sikte å fremme forslag til
permanente fordelingsregler i en proposisjon i løpet av
september d.å. og at det i denne proposisjon ville bli
tatt stilling til om kommunefordelingen for skatteåret
2001 skal baseres på forslaget om nye, permanente regler
eller på overgangsregelen av 18. desember 1998 nr. 75.
Av hensyn til kommunenes budsjettprosess for 2001 ble videre angitt
at en tok sikte på at kommunene innen månedsskiftet
oktober/november, skal få tilsendt foreløpig fordelte
skattegrunnlag i samsvar med de fordelingsregler som vil bli foreslått
for skatteåret 2001.
Departementet har arbeidet videre med disse spørsmålene,
og legger med dette fram lovforslag til nye kommunefordelingsregler
som foreslås gitt virkning f.o.m. eiendomsskatteåret
2001. De foreslåtte fordelingsregler skal imidlertid vurderes
som overgangsregler i den forstand at reglene vil bli gjenstand for
revurdering i forbindelse med den forestående revisjon
av eigedomskattelova. Fordelingsreglene som foreslås vil
gi kommuner uten større tekniske innretninger i sitt distrikt,
en liten andel av eiendomsskattgrunnlaget. Ved en slik revisjon
av eigedomsskattelova vil det bli vurdert endringer som i større
grad tilgodeser slike kommuner. Dette arbeid vil bli gjenomført så snart
nye regler for taksering av bolig- og fritidseiendommer er vedtatt.
Komiteen tar dette til
etterretning.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre vil påpeke
at det er en nøye sammenheng mellom ikrafttredelse av eiendomsskattelovens § 8
og dette punkt. Da finansministeren har varslet at han «meget
snart» vil komme med forslag til lovendringer slik at kommunenes
proveny som følge av en endret § 8 i
eiendomsskatteloven kan bringes i samsvar med Stortingets forutsetninger,
kan det bli aktuelt også å se på kommunefordelingen
av eiendomsskatt for grensekryssende anlegg på nytt.
Disse medlemmer vil i så fall
komme tilbake til dette under behandling av den varslede sak fra
Finansdepartementet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til respektive merknader og forslag
i Innst. O. nr. 85 (1999-2000).
I kapittel 16.2 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget
2001 - lovendringer, er det redegjort for praksis for fellestaksering
og fordeling av verdien for kommunekryssende kraftanlegg for eiendomsskatteformål.
Praksis som er basert på avtaler mellom kommunene er ikke
kartlagt i sin helhet, og det legges til grunn at de prinsipper
som er lagt til grunn for fordelingen kan variere. Departementet
antar imidlertid at fordelingen i stor utstrekning har vært basert
på kostpris/investert kapital i anleggene.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Ved vedtakelsen og ikraftsettelsen av eigedomsskattelova § 8
for kraftanlegg var siktemålet i hovedsak å få til
en harmonisering av selve verdsettelsesgrunnlaget for lignings-
og eiendomsskatteformål. Etter ikrafttredelsen av eigedomsskattelova § 8
for kraftanlegg, er denne harmonisering av verdsettelsesreglene
oppnådd ved at verdsettelsen for kraftanlegg skal følge
skatteloven § 18-5 i forhold til alle skattearter.
Om formålene med kraftskattereformen og omlegging av
eiendomsskattleggingen av kraftanlegg heter det i Ot.prp. nr. 47
(1999-2000) kapittel 2.5.1:
«Et sentralt formål ved kraftskattereformen
var å forenkle regelverket, redusere muligheten for å velge ulike
metoder for verdsettelse, og generelt å redusere bruken
av skjønn slik at antallet tvister for domstolene kunne
reduseres. I vurderingen av hvilke endringer som bør foretas
for å øke skattegrunnlagene og dermed kommunenes
skatteinntekter, vil departementet fortsatt legge vesentlig vekt
på å unngå endringer som igjen åpner
for større bruk av skjønn.»
Om eller hvordan hensynet til forenkling i form av samordning
av kommunefordelingsregler for grunnlaget for ulike skattearter
skal oppnås eller vektlegges, har ikke vært berørt
nærmere.
Etter departementets oppfatning er det heller ikke grunnlag for å utlede
at dette var et hensyn bak ikraftsettelsen av eigedomsskattelova § 8
for kraftanlegg. Det er heller ikke lagt til grunn som et overordnet
hensyn ved utforming av forslag til fordelingsregler på det
nåværende tidspunkt. Etter departementets oppfatning
vil dette hensyn til dels stå i motstrid til de øvrige hensyn
som er lagt til grunn ved ikraftsettelsen av eigedomsskattelova § 8
for kraftanlegg; nemlig hensynet til eigedomsskattelovas virkeområde
og objektavgrensning samt hensynet til å unngå omfordelingsvirkninger
mellom kommunene, jf. kapittel 16.3.1.1.2 og 16.3.1.1.4, i Ot.prp.
nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.
Komiteen tar dette til
etterretning.
I forbindelse med ikrafttredelsen av eigedomsskattelova § 8
m.fl. f.o.m. 1. januar 2001, jf. kgl. res. av 2. juli
1999 nr. 713 ble det angitt at loven skulle gjelde for «anlegg
for produksjon (..) av elektrisk vannkraft.» Denne formulering
ble foreslått allerede i Ot.prp. nr. 23 (1995-1996) kapittel
11.7.1 og ble kommentert slik:
«Departementet antar at uttrykket anlegg for
produksjon av elektrisk vannkraft er så vidt dekkende for alle
objekter som kan belegges med eiendomsskatt og derfor kan brukes
for angivelse av virkeområdet for ikrafttredelse av § 8.
Det presiseres at denne angivelse av virkeområdet ikke
er ment å utvide eller innskrenke hjemmelen for ileggelse
av eiendomsskatt på kraftverk.»
Det antas således at det ved ikraftsettelsen av eigedomsskattelova § 8
for kraftanlegg var en forutsetning at vilkårene for ileggelse
av eiendomsskatt, herunder eigedomsskattelovas objektavgrensning,
jf. lovens §§ 3 og 4, skulle ligge fast.
Departementet kan heller ikke se at det ved vedtakelsen av de
nye verdsettelsesreglene i skatteloven § 18-5,
ble anlagt noen annen forutsetning på dette punkt. Den
samlede verdi for kraftanlegget beregnet etter denne bestemmelse,
skal riktignok benyttes som grunnlag for både eiendomsskatt
og eventuell formuesskatt for personlige skattepliktige, jf. eigedomsskattelova § 8.
Selve verdsettelsesreglene i skatteloven § 18-5
knytter seg ikke til noen verdsettelse av de enkelte objekter i
kraftanlegget som også kan undergis eiendomsskatt. Denne
felles verdsettelse skal også foretas selv om formuesskatten
og eiendomsskatten i utgangspunktet har ulik karakter. Det vises
til Magnus Aarbakke som i Skatt på formue 1998 s. 13 uttaler
følgende:
«I motsetning til eiendomsskatten, som bygger
på eiendomsskatteloven av 6. juni 1975 nr 29 (esktl), er formuesskatten
altså ikke en objektskatt, som utskrives på de
enkelte formuesobjekter - typiske de enkelte faste eiendommer -
men en subjektskatt, på samme måte som inntektsskatten.»
På denne bakgrunn har departementet i utgangspunktet
lagt til grunn at eigedomsskattelovas objektavgrensning, jf. eigedomsskattelova §§ 3
og 4, må respekteres og hensyntas ved utarbeiding av regler
om kommunefordeling av eiendomsskattegrunnlag for kraftverk etter
skatteloven § 18-5.
Dette utgangspunkt innebærer for det første
at fordelingsreglene ikke kan medføre at en kommune får anledning
til å skattlegge objekter som ikke ligger innenfor kommunens
grenser og som ikke kan være beskatningsobjekt etter eigedomsskattelova.
Kommunefordelingsreglene vil dessuten i praksis fungere som verdsettelsesregler
for den andel av skattegrunnlaget som skal tilfalle den enkelte
kommune. Ettersom den enkelte kommune bare kan beskatte objekter
beliggende innenfor sine kommunegrenser, innebærer ovennevnte
forutsetning også at kommunefordelingsreglene i utgangspunktet
bør bygge på en vurdering av verdien av de enkelte
objekter beliggende i den enkelte kommune.
Departementet vil imidlertid bemerke at eigedomsskattelova står
for tur for en mer generell revisjon med utgangspunkt i innstillingen
fra det såkalte eiendomsskatteutvalget, NOU 1996:20 Ny
lov om eiendomsskatt. Utvalget var av den oppfatning at alle faste
eiendommer i en kommune bør omfattes av eiendomsskatt,
med mindre det foreligger helt spesielle grunner for å oppstille
unntak.
Regjeringen har ikke tatt standpunkt til eiendomsskattens omfang,
men muligheten for å innføre en mer generell eiendomsskatt
vil bli vurdert nærmere ved oppfølging av eiendomsskatteutvalgets
innstilling. Hvor langt en bør gå i så måte
- herunder i forhold til eiendommer knyttet til kraftanlegg, må undergis
en grundig vurdering. En vil imidlertid særlig vurdere
en mulig utvidelse av eigedomsskattelovas virkeområde i
forhold til kommuner med innsatsfaktorer til vannkraftproduksjon
som ikke er objekt for eiendomsskatt etter dagens regler. Eksempler
på dette kan være magasinkommuner uten reguleringsanlegg
i sitt distrikt og kommuner med vannfall som er overført
til andre kommuner for utnyttelse der.
I oppfølgingsarbeidet er det også behov for å se
eiendomsskatten i sammenheng med de øvrige delene i skattesystemet.
Reglene for taksering av blant annet bolig- og fritidseiendommer
vil være av sentral betydning ved utforming av nye regler.
Det har derfor vært ansett hensiktsmessig å avvente
den nærmere utformingen av ny eiendomsskattelov til disse
spørsmålene er avklart. Det vil bli lagt til grunn
at det nye takseringssystemet også skal være utgangspunkt
for verdsetting ved utskriving av eiendomsskatt på bolig-
og fritidseiendommer, jf. komitéflertallets forutsetninger i
Innst. S. nr. 143 (1996-1997).
Departementet vil ta sikte på å foreta en revurdering
av fordelingsreglene for eiendomsskatt for kraftanlegg i tilknytning
til en eventuell generell endring av vilkårene for utskriving
av eiendomsskatt. Slike endrede fordelingsregler bør få virkning
fra samme tidspunkt som eventuelle endringer i eigedomsskattelova.
Dette arbeid vil bli gjennomført så snart nye
regler for taksering av bolig- og fritidseiendommer er vedtatt.
Komiteen tar dette til
etterretning.
Med samme begrunnelse som i forrige avsnitt legger departementet
til grunn at også eigedomsskattelovas skattesubjektavgrensning
ligger fast ved anvendelse av eigedomsskattelova § 8.
Loven har ingen regler som uttrykkelig regulerer hvem som er subjekt
for skatten. Det kommer imidlertid forutsetningsvis til uttrykk
i lovens §§ 16 og 19 første
ledd at det er eieren som ilegges eiendomsskatt. Dette anses som
sikker rett.
Denne forutsetning innebærer at fordelingsreglene ikke
kan medføre at det skrives ut eiendomsskatt på eiere
av objekter som ikke faller inn under reglene i eigedomsskattelova §§ 3
og 4. Sammenholdt med hensynet til eigedomsskattelovas objektavgrensning,
jf. foregående avsnitt, innebærer denne forutsetning
også at fordelingsreglene ikke må medføre
at den enkelte eiendomsskattepliktige belastes med større
andel av eiendomsskattegrunnlaget enn verdien av vedkommendes anleggsdeler
av kraftanlegget skulle tilsi.
Komiteen tar dette til
etterretning.
De endrede regler i skatteloven § 18-5 om verdsettelse
av kraftanlegg vil kunne føre til endrede eiendomsskattegrunnlag
for enkeltkommuner. Departementet har lagt til grunn at Stortinget
aksepterer slike variasjoner som skyldes de endrede verdsettelsesprinsipper
som skal legges til grunn for eiendomsskatteformål, jf.
Ot.prp. nr. 47 (1999-2000) kapittel 1.5. Det er likevel ikke tatt
stilling til i hvilket omfang slike variasjoner på kommunenivå kan
eller bør påvirkes av kommunefordelingsreglene
for skattegrunnlaget etter de nye regler.
Finanskomiteen har imidlertid sluttet seg til at hensynet til å unngå utilsiktede
omfordelingsvirkninger mellom kommunene i forhold til det tidligere
system, burde være ledende for valg av overgangsregler om
kommunefordelingen. Det vises til finanskomiteens uttalelser i Innst.
O. nr. 62 (1995-1996) kapittel 8.3 og i Innst. O. nr. 16 (1998-1999)
kapittel 16, jf. kapittel 16.3.2.1 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-
og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer. Det samme hensyn ble lagt
til grunn ved vedtakelse av fordelingsregler både for formues-,
inntekts- og naturressursskatt, jf. skatteloven § 18-7,
femte, syvende og åttende ledd. Det vises for øvrig
til Innst. O. nr. 85 (1999-2000) kapittel 1.1 hvor komitéflertallet
uttalte:
«Flertallet vil imidlertid peke på at
det fortsatt er grunn til å stille spørsmål
ved om fordelingsvirkningene mellom kommunene er innafor akseptable
rammer, og ber på denne bakgrunn departementet vurdere om
det på bakgrunn av erfaringer med innføring av
eiendomsskatteloven § 8 er behov for justeringer
med sikte på å unngå uheldige fordelingsvirkninger
mellom enkeltkommuner.»
Å unngå eller dempe omfordelingsvirkninger
av det samlede skattegrunnlag for kraftanlegg mellom de berørte
kommuner i forhold til de tidligere regler, er på denne
bakgrunn lagt til grunn som et relativt tungtveiende hensyn ved
utforming av permanente kommunefordelingsregler.
Ovennevnte hensyn tilsier at også fordelingsreglene
bør bygge på eigedomsskattelovas system hvoretter
den enkelte kommune verdsetter og beskatter objekter beliggende
i sin kommune. Kommunefordelingen bør i utgangspunktet
foretas forholdsmessig basert på en verdsettelse av de
deler av kraftanlegget som ligger i ulike kommuner.
Hensynet til å unngå omfordelingsvirkninger
mellom kommunene tilsier videre at fordelingsreglene i størst
mulig utstrekning bør bygge på de regler og den praksis
om verdsettelse av de ulike anleggsdeler som følger av
det tidligere system, jf. kapittel 16.2 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001)
Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer. Dette hensyn leder
til at kommunefordelingen bør baseres på en verdsettelse
av de ulike anleggsdeler med bakgrunn i investert kapital/anskaffelseskostnader
for anleggsdeler beliggende i de ulike kommuner.
Ovennevnte hensyn sammenholdt med gjennomgangen foran, tilsier
videre at fordelingsreglene ikke bør bygge på mer
overordnet endrede verdsettelsesprinsipper for de ulike deler av
anlegget. Slike verdsettelsesprinsipper kunne for eksempel være
begrunnet i antakelser om hvilke deler av et anlegg som generelt
må anses å bidra mest til å generere
inntekter eller hvilke deler av anlegget som utgjør størst
inngrep i naturen. Slike regler ville kunne bryte med de grunnprinsipper
for verdsettelse som fulgte av eigedomsskattelovas system og tidligere
praksis. Tilsvarende ville en slik omlegging kunne innebære
vesentlige omfordelingsvirkninger mellom kommunene.
På den annen side vil ovennevnte hensyn tilsi at kommunefordelingsreglene
bør imøtekomme de hensyn kommunene selv finner å ivareta
ved inngåelse av avtaler om fordeling av en samlet verdi
på anlegget.
Komiteen tar dette til
etterretning.
Ved etablering av kommunefordelingeregler basert på en
verdsettelse av anleggets enkelte deler som forutsatt foran, er
det et hensyn at alle deler av anlegget blir verdsatt ut fra samme
prinsipper og ut fra forholdene på samme tidspunkt. Dersom
verdsettelsen av anleggets enkelte deler ikke blir verdsatt ut fra
likeartede kriterier, vil en slik skjevhet få effekt også for
senere år.
Verdsettelsen må også omfatte anleggsdeler
i alle berørte kommuner og uansett om det skrives ut eiendomskatt
i kommunen eller ikke. Hensynet til likeartede verdsettelsesprinsipper
vil også omfatte anleggsdeler i kommuner som ikke skriver
ut eiendomsskatt. Verdsettelsesreglene i skatteloven § 18-5
tar ikke hensyn til om kraftanleggets enkelte deler er beliggende
i kommuner som skriver ut eiendomsskatt eller ikke. Den andel av
skattegrunnlaget som avspeiler verdien av anleggsdeler beliggende
i kommuner som ikke skriver ut eiendomskatt, skal heller ikke tilordnes
de berørte kommuner som skriver ut slik skatt.
Ved kommunefordelingen bør anleggsdeler i eksisterende
kraftanlegg som verdsettes etter hovedreglene i skatteloven § 18-5
for eiendomsskatteåret 2001 og deler av anlegg som først
settes i drift i senere år, vurderes etter likeartede kriterier.
Påkostninger og utvidelser på eksisterende
kraftanlegg vil i utgangspunktet øke verdien av hele kraftanlegget,
og kan medføre at alle berørte kommuner får økt
skattegrunnlag. På bakgrunn av forutsetningen om at kommunefordelingen
bør skje forholdsmessig basert på en verdsettelse
av eiendeler beliggende i de ulike kommuner, vil det være
et hensyn at fordelingsreglene tar høyde for de verdiendringer
som påkostninger og nyanlegg representerer for den kommune
hvor påkostningene er foretatt. Hensynet til slike investeringer
må tilsvarende skje ut fra likeartede prinsipper for alle
anlegg.
Komiteen tar dette til
etterretning.
Reglene bør være enkle og minst mulig arbeidskrevende
for kommunene, ligningsmyndighetene, skattyterne og de eiendomsskattepliktige.
Disse hensyn gjelder generelt og er i samsvar med hovedformålene
med omleggingen av eiendomsskattereglene for kraftverk.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens vurderinger.
Departementet har vurdert følgende hovedmodeller for
etablering av kommunefordeling av eiendomsskattegrunnlag for kraftanlegg:
Historisk fordeling basert på overgangsregelen
i lov av 18. desember 1998 nr. 75 om fordeling i samsvar med fordelingen
ved utskriving av eiendomsskatt for 1998. (Historisk fordeling)
Samme fordelingsregler som for formues-, inntekts-, og naturressursskatt
etter skatteloven § 18-7 (skatteloven av 1911 § 19).
(Fordeling etter skatteloven § 18-7)
Fordeling etter kostpris på særlige driftsmidler
i kraftanlegg med utgangspunkt i gjenanskaffelsesverdier for slike
driftsmidler (GAV) beregnet av Norges vassdrags- og energidirektorat
(NVE) pr. 1. januar 1997 etter forskrift av 20. januar
1997 nr. 79 (GAV-modellen).
Komiteen viser til merknader
i kap. 17.4, 17.5 og 17.6.
Departementet legger til grunn at overgangsregelen i utgangspunktet
må forstås slik at det eiendomsskattegrunnlag
for de ulike eiendeler knyttet til kraftanlegget som faktisk ble
lagt til grunn for utskriving av eiendomsskatt i 1998, også skal
nyttes som fordelingsnøkkel for den samlede verdi på kraftanlegget som
skal fastsettes etter de nye regler i skatteloven § 18-5.
Ettersom fordelingen skal baseres på eiendomsskattegrunnlagene
i den enkelte kommune, vil eventuell ulik eiendomsskatteøre
i 1998 i den enkelte kommune ikke påvirke fordelingen.
Overgangsregelen antas videre å innebære at
i den utstrekning fordelingen mellom kommunene i 1998 baserte seg
på særskilte avtaler om kommunefordelingen, vil
den relative fordeling disse avtaler bygget på, fortsatt
bli å legge til grunn. Om praksis for slik avtalebasert
fordeling vises til kapittel 16.2.
Ut fra intensjonen bak bestemmelsen vil hver av kommunene i utgangspunktet
få den samme relative andel av det nye skattegrunnlag som
av det faktisk samlede eiendomsskattegrunnlaget i 1998. Det historiske
fordelingsgrunnlag som måtte bli etablert i henhold til
overgangsregelen, vil imidlertid lide av svakheter som etter departementets
oppfatning gjør den mindre egnet som utgangspunkt for permanente
fordelingsregler.
Etter overgangsregelen skal eiendomsskattegrunnlagene for skatteåret
1998 legges til grunn uansett hvor gammelt takst- eller verdsettelsesgrunnlaget måtte
være. Fordelingen vil bygge på de ulike skattetakster
for ulike anleggsdeler beliggende i de ulike kommuner og som kan
være fastsatt til ulik tid og til dels etter ulike prinsipper.
Slike faktiske forskjeller mellom kommunenes verdsettelse av eiendomsskatteobjektene
er en mer eller mindre konstant konsekvens av den tidligere ordning
med alminnelig taksering hvert tidende år, jf. byskatteloven § 4.
Ved anvendelse av overgangsregelen som grunnlag for en permanent fordelingsregel,
vil disse forskjeller sementeres og få effekt også for
senere år. Dette må anses som en vesentlig innvending
mot bruk av overgangsregelen som modell for permanente regler. Departementet
ser ingen enkle eller klart treffsikre løsninger for hvordan disse
svakheter bør rettes opp.
Verken lovens ordlyd eller forarbeider gir grunnlag for å utlede
hvordan man kunne avdempe disse effekter og departementet ser ingen
opplagt løsning på hvordan bestemmelsene burde
bygges ut på dette punkt. En mulighet kunne være å bygge
på gjennomsnittet av eiendomsskattegrunnlaget for eksempel over
en tre års periode. Det er imidlertid usikkert i hvilken
utstrekning dette ville avdempe problemet i tilstrekkelig grad.
Dessuten vil en slik regel måtte bygge på innhenting
av et stort materiale fra kommunene og de skattepliktige. Bl.a.
fordi overgangsregelen også lider av andre svakheter, har
en ikke funnet det forsvarlig å sette i gang et slik arbeid.
En korrigering av fordelingsgrunnlaget i henhold til utfyllende regler
som antydet, vil tidligst kunne legges til grunn for eiendomsskatteåret
2002.
Ovennevnte svakhet ved det historiske grunnlag som forutsettes
etablert, vil kunne gjøre seg gjeldende selv om overgangsregelen
forutsetter at det skal tas hensyn til eventuelle avtaler mellom
kommunene om fellestaksering og fordeling av eiendomsskattegrunnlag
for 1998. Etter overgangsregelen skal det ikke tas hensyn til senere
opphevelse eller korrigeringer av slike avtaler for eiendomsskatteåret
1999 eller senere år. For å avhjelpe den svakhet
et avtalebasert fordelingsgrunnlag for 1998 kan innebære,
bør regelen eventuelt bygges ut med regler om inngåelse
av nye avtaler om fordeling. Regler om adgang til inngåelse
av slike avtaler vil imidlertid bare delvis kunne løse
det underliggende problem. Dersom det ved oppsigelse eller utløp av
avtaletiden ikke finnes annet alternativt fordelingsgrunnlag enn
fordelingsgrunnlaget fra 1998, vil svakheten ved det opprinnelige
fordelingsgrunnlag fortsatt gjøre seg gjeldende. Det vises
for øvrig til kapittel 16.7 i proposisjonen om mulig innføring
av adgang til avtalebasert fordeling av eiendomsskattegrunnlaget.
Utgangspunktet om at kommunene vil beholde sin relative fordeling
av eiendomsskattegrunnlaget, vil dessuten måtte modifiseres
i tilfeller hvor deler av kraftanlegget er beliggende i kommuner
som ikke skrev ut eiendomsskatt i 1998. Overgangsregelen løser
ikke det problem som oppstår dersom deler av kraftanlegget
ligger i kommuner som i 1998 ikke skrev ut eiendomsskatt - uansett
om disse kommuner har skrevet ut eiendomsskatt i tidligere eller
senere år. Selv om det i disse kommuner ikke er skrevet
ut eiendomsskatt, må det ved fordelingen tas hensyn til
at en andel av det samlede eiendomsskattegrunnlag i prinsippet skulle
tilfalle slike kommuner. I en regel om historisk fordeling må det
fastsettes utfyllende bestemmelser på dette punkt. Verken
ordlyden eller forarbeidene til overgangsbestemmelsen gir retningslinjer
for hvordan dette spørsmål bør løses.
Departementet har vurdert ulike løsninger på hvordan
man skal hensynta verdiene i de kommuner som ikke skrev ut eiendomsskatt.
Et utgangspunkt ved valg av regler om hvordan verdiene i «0-kommuner» skal
hensyntas, vil være at verdien av alle deler av kraftanlegget
i den enkelte kommune bør fastsettes ut fra samme prinsipp
og ut fra forholdene på samme tidspunkt.
Departementet har herunder vurdert mulig kontortaksering med
verdsettelse til omsetningsverdi pr. 1. januar 1998 av
de deler av anlegget som befinner seg i de aktuelle «0-kommuner».
En slik løsning ville være meget arbeidskrevende.
Departementet har derfor sett nærmere på mulig
bruk av den eneste foreliggende verdsettelse som er foretatt for
eiendeler tilknyttet de aller fleste kraftanlegg som var satt i
drift pr. 1. januar 1997 og uansett om anleggsdelene var undergitt
eiendomsskatt eller ikke. Dette alternativ er de gjenanskaffelsesverdier
for driftsmidler i kraftanlegg pr. 1. januar 1997 som ble
beregnet av NVE i forbindelse med innføring av kraftskattereformen,
jf. forskrift av 20. januar 1997 nr. 79 kapittel 2 (GAV).
Om den praktiske gjennomføring av en fordeling av disse verdier
på de enkelte kommuner hvor kraftanlegget er beliggende,
vises til 16.3.4 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget
2001 - lovendringer.
Departementet har vurdert om verdsettelsen av eiendeler i kommunene
i slike tilfeller, eventuelt burde baseres på bruk av forholdstall
mellom GAV pr. 1. januar 1997 og eksisterende eiendomsskattetakster i
de ulike kommuner. Hvor deler av kraftanlegget er beliggende i kommuner
som ikke skrev ut eiendomsskatt i 1998, kunne eiendelene i slike
kommuner hensyntas med eiendelenes beregnede GAV pr. 1. januar 1997.
For øvrige deler av kraftanlegget som er verdsatt både
med GAV og med eiendomskattetakster, kunne man ved fordelingen hensynta
det gjennomsnittlige forholdstall mellom disse verdier.
Som utgangspunkt kunne denne løsning legges til grunn
uansett om det i «0-kommunen» ble skrevet ut eiendomsskatt
i tidligere eller senere år enn 1998.
Ingen av de skisserte løsninger for hensyntaken til de
anleggsdeler som er beliggende i kommuner som ikke skrev ut eiendomsskatt
i 1998, vil løse problemet med at eiendomsskattegrunnlag
som måtte inngå i fordelingsnøkkelen
kan være fastsatt etter til dels ulike prinsipper og til
ulik tid. Kombinasjonen av GAV eller annen særskilt fastsatt
verdi på anleggsdeler i noen kommuner og faktiske eiendomsskattegrunnlag
i andre kommuner, vil dessuten innebære at man ved fordelingen
vil blande ulike verdsettelsesprinsipper og tidspunkter. Uten bruk
av sammenlignbare verdsettelsesnormer og tidspunkter for verdiene
i alle de kommunene eiendomsskattegrunnlaget skal fordeles mellom,
vil det etter departementets oppfatning ikke kunne etableres noe
optimalt grunnlag for en kommunefordeling som skal ligge fast over
tid.
Overgangsregelen bygger direkte på eiendomsskattegrunnlagene
for skatteåret 1998 og tar ikke hensyn til senere påkostninger
eller nyanlegg, jf. herunder uttalelsene i Ot.prp. nr. 1 (1998-1999)
som er sitert i kapittel 16.3.2.1 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-
og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer. Lovvedtaket forutsetter
at denne svakhet ved regelen ville måtte aksepteres i et
overgangsår. Som permanent regel må regelen imidlertid
bygges ut med regler som hensyntar senere påkostninger
og utbygginger. Svakhetene ved det opprinnelige, historiske fordelingsgrunnlag vil
imidlertid fortsatt gjøre seg gjeldende. Ved bruk av regelen
for skatteåret 2001 vil det rent praktisk ikke være
mulig å få på plass tall som tilfredsstiller
en slik regel. Det vises for øvrig til kapittel 16.4 i
Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer,
om en mulig utvikling av slike regler f.o.m. eiendomsskatteåret
2002.
Som det fremgår finner departementet at fordelingsregler
basert på en historisk fordeling etter overgangsregelen,
i utgangspunktet vil omfatte svakheter som gjør modellen
mindre egnet som permanent regel og som det vil være meget
komplisert å rette opp. Dessuten antas at også en
slik regel - på grunn av at den må justeres under
hensyn til kommuner som ikke skrev ut eiendomsskatt i 1998, vil
være minst like arbeidskrevende som GAV-modellen, jf. kapittel
16.3.4 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001
- lovendringer. Sett i forhold til de hensyn og forutsetninger som
etter departementets syn bør anlegges ved valg av hovedmodell,
jf. kapittel 16.3.1.1 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001
- lovendringer, vil fordelingsregler basert på en historisk
fordeling ikke være den beste løsning - verken
som overgangsregel eller som permanent regel.
Departementet finner ikke å kunne foreslå noen videreføring
av eller utfyllende bestemmelser til overgangsregelen av 18. desember
1998. Lov om overgangsregel til eigedomsskattelova § 8
foreslås også opphevet som overgangsregel. Det
vises til lovutkast om dette.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens vurderinger og forslag om å oppheve. Lov om
overgangsregel til eigedomsskattelova § 8. Komiteen viser for øvrig til
merknaden nedenfor i avsnitt 17.6.
Som angitt i kapittel 16.3.1.1 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-
og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer, er det departementets utgangspunkt
at kommunefordelingsreglene bør bygge på og respektere
gjeldende vilkår for utskriving av eiendomsskatt, herunder
eigedomsskattelovas objektbegrep.
Om objektet for eiendomsskatt og betydningen av dette for utvikling
av kommunefordelingsregler, heter det i Ot.prp. nr. 23 (1995-1996)
kapittel 11.6:
«Når en eiendom strekker seg over
flere kommuner, er det i utgangspunktet den verdi som er tilordnet hver
kommune ved formuesligningen som også skal utgjøre
eiendomsskattegrunnlaget i den enkelte kommune. Når inntektsskatten
skal fordeles på de kommunene som kraftverket strekker
seg over, brukes formuen i den enkelte kommune som utgangspunkt.
Formuen fordeles på kommunene etter regler i skattelovens § 19
b og c.
Reglene i skatteloven § 19
b og c for å fordele formue i kraftverk harmonerer ikke
i alle tilfeller med hjemmelen for å skrive ut eiendomsskatt
i eigedomsskattelova § 4. For at en kommune skal
kunne utskrive eiendomsskatt på kraftverk, må det
være anleggsdeler i kommunen som faller inn under oppregningen i § 4
annet ledd:
«...bygningar og tomt
som høyrer til, huslause grunnstykke som hagar, lykkjer,
vassfall, laste-, opplags- eller arbeidstomter, bryggjer og liknande
og likeeins verk og bruk. Til verk og bruk vert m.a. rekna fabrikkar,
sagbruk, møllebruk, skipsvervar, industrielle verk, og
likeeins gruver, steinbrot, fiskevær, saltehus, lenser,
utbygde vassfall og vassfallstykke, demningsverk, losse- og lasteplassar
og liknande arbeids- og driftsstader.»
Fordelingen
av formue i kraftverk etter skatteloven § 19 b
og c er ikke tilpasset dette. Det kan bl.a. vises til at bestemmelsen
i § 19 b og c tilordner formuesandel til kommuner
som «berøres av reguleringen», uten at
det er et krav at deler av reguleringsanlegget er beliggende i kommunen.
Det kan også nevnes at kommuner langs et overført
vassdrag skal tilordnes formuesandel etter § 19
c uten at kraftverkseieren trenger å ha noen fast eiendom
i disse kommunene.»
Standpunktet om at fordelingen etter skatteloven § 18-7
ikke harmonerer med objektet for eiendomsskatt utenfor bymessig
strøk, jf. faste eiendommer med «verk og bruk» i
eigedomsskattelova § 3 og 4 annet ledd, bygger på lengre
tids festnet rettsoppfatning. Den antas å ha sitt utgangspunkt
blant annet i rettspraksis vedrørende bestemmelsene om
eiendomsskatt i den gamle byskatteloven, jf. dommene i Rt. 1912
s. 294 og Rt. 1919 s. 73 referert i kapittel 16.2 . I NOU 1981:23 «Kraftverksbeskatningen» s.
81-82 heter det:
«Selv om ekstl. § 8 bestemmer
at eiendomsskatten skal regnes ut etter verdien som eiendommen ble satt
i ved ligningen, må hjemmelen for utskriving av eiendomsskatt
søkes i eiendomsskatteloven. Det vil si at den som eiendomsskatten
skal skrives ut hos må eie en fast eiendom i kommunen som
faller inn under oppregningen i esktl. § 4 annet
ledd. Hvis formuesansettelsen ved ligningen omfatter noe annet eller
mer enn hva det er hjemmel for å utskrive eiendomsskatt på,
vil det si at formuesansettelsen ikke uten videre kan legges til
grunn for utregning av eiendomsskatten.
(...)
Utvalget
antar at eiendomsskatteloven bare gir hjemmel til å skrive
ut eiendomsskatt hos eieren av reguleringen i de kommuner hvor reguleringsanlegget er
beliggende. For de kommuner hvor reguleringsanlegget ikke er beliggende,
synes det tvilsomt om verdiene av erstatningen og 10 pst.-andelen
faller inn under oppregningen i esktl. § 4.
(...)
Annerledes
stiller det seg med den del av kraftverksformuen som etter sktl. § 19
bokstav c skal beskattes i kommunene langs etter overført
vassdrag. I disse kommuner har ikke kraftverkseieren noen fast eiendom
som det etter esktl. § 4 annet ledd hos ham kan
utskrives eiendomsskatt på.
(...)
Av
det som er sagt foran fremgår altså etter utvalgets
oppfatning at en del av den ligningsmessige bruttoverdi av vannkraftanlegget
vil kunne falle utenom grunnlaget for utskriving av eiendomsskatt.»
Med bakgrunn i denne rettsoppfatningen er det departementets
utgangspunkt at reglene om kommunefordeling i skatteloven § 18-7,
ikke har den nødvendige forankring i en vurdering av de
verdier som er beskatningsobjekt etter eigedomsskattelova, dvs. «faste eiendommer» med «verk
og bruk» for eiendomsskatten utenfor bystrøk.
Det vises også til kapittel 16.3.1.1.2 i Ot.prp. nr. 1
(2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.
Hjelmeland kommune har med henvisning til dommen inntatt i Rt.
1998 s. 1756 hevdet at denne oppfatningen er feilaktig. Dommen gjaldt
spørsmålet om utenbys sandtak uten andre faste
innretninger enn en liten dieseltank, var omfattet av uttrykket «verk
og bruk». Dommen gir en konkret drøftelse av hva
som må til for at utnyttelse av mineralressurser skal oppfylle
vilkåret «verk og bruk». Høyesterett
slo fast at loven ikke stiller krav om faste innretninger for denne typen
virksomhet. Førstvoterende bemerket:
«Jeg vil for egen del tilføye at et
vilkår for at en eiendom med en mineralressurs skal kunne
eiendomsbeskattes som verk eller bruk, må være
at det er tilrettelagt for utvinning gjennom inngrep i naturen.»
Dommen gir etter departementets oppfatning liten veiledning for
spørsmålet om tolkning av begrepet «verk
og bruk» i form av «utbygde vassfall eller vassfallsstykke» etter
eigedomsskattelova § 4 annet ledd. Det er dette
spørsmål som er det aktuelle i forhold til hvilke
objekter knyttet til kraftanlegg - og således hvilke kommuner,
som kan tilordnes andeler av eiendomsskattegrunnlaget ved kommunefordelingen.
Den nevnte høyesterettsdom gir ikke grunnlag for revurdering
av utgangspunktet om at fordeling av grunnlaget for eiendomsskatten
etter skatteloven § 18-7 kan bryte med vilkårene
for å kunne skrive ut eiendomsskatt.
Ut fra ovenstående legger departementet til grunn at
kommunefordelingsregler for eiendomsskattegrunnlaget basert på reglene § 18-7,
vil forutsette og innebære en endring av eigedomsskattelovas
objektbegrep. Dette gjelder uansett om det foretas en endring av
objektavgrensningen direkte ved endring av ordlyden i eigedomsskattelova §§ 3
og 4 eller indirekte ved vedtakelse av at skatteloven § 18-7
skal legges til grunn ved kommunefordeling av grunnlaget.
En omlegging av eigedomsskattelovas objektbegrep i samsvar med
reglene i skatteloven § 18-7, vil også måtte
bygge på bestemmelsens underliggende vurderinger om hvilke
objekter som anses å bidra til den samlede verdi på kraftanlegget.
En vurdering etter linjer som angitt i § 18-7
har ikke grunnlag i dagens system.
Det er hevdet at fordeling av eiendomsskattegrunnlaget etter § 18-7,
er i samsvar med Stortingets forutsetninger bak vedtakelsen av eigedomsskattelovas § 8.
Departementet kan ikke se at det ved vedtakelsen i 1975 eller ved
ikraftsettelse av eigedomsskattelova § 8 i 1999,
ble forutsatt en slik konsekvens, jf. kapittel 16.3.1.1.1 i Ot.prp.
nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.
Det er videre hevdet at en kommunefordeling i samsvar med reglene
i skatteloven § 18-7 faller mer rimelig ut enn
noen av de øvrige modeller for kommunefordeling av eiendomsskattegrunnlaget.
Hvilket fordelingsprinsipp som gjennomgående vil bli oppfattet
som rimelig i forhold til alle berørte kommuner, kan ikke
fastslås generelt. Slike prinsipper vil måtte avgjøres
ut fra mer overordnete politiske vurderinger. Som nevnt har departementet
verken i forbindelse med vedtakelsen eller ikraftsettelsen av eigedomsskattelova § 8,
kunnet finne uttrykk for noen forutsetninger fra Stortingets side
om at de betraktninger som ligger til grunn for regelen i § 18-7
også bør gjelde fordeling av eiendomsskatten.
Som angitt i kapittel 16.3.1.1.4 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001)
Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer, legger departementet
til grunn at et vesentlig hensyn ved utvikling av fordelingsregler
vil være å unngå utilsiktede omfordelingsvirkninger
mellom kommunene i forhold til det tidligere system.
På det nåværende tidspunkt kan det
ikke fastslås konkret hvordan innføring av eigedomsskattelova § 8 vil
påvirke kommunefordelingen av eiendomsskatten. Departementet
legger imidlertid til grunn at det er sannsynlig at fordeling etter § 18-7
vil kunne lede til omfordelingsvirkninger mellom kommunene. Det
vises til kapittel 16.2 hvor det fremgår at praksis for
fordeling av totalverdien av kraftanlegg i eiendomsskattesammenheng,
i stor utstrekning bygger på kostpris for installasjonene
i den enkelte kommune. En fordeling etter skatteloven § 18-7
vil derimot tilordne vesentlige deler av totalverdien av et kraftanlegg
til andre kommuner enn kommuner med de største tekniske installasjonene.
Et sentralt formål ved kraftskattereformen og for ikraftsettelsen
av eigedomsskattelova § 8 er oppnåelse
av enkle regler. Som angitt i flere uttalelser, vil felles fordelingsregler
for flere skattearter i så måte være en
fordel. Som angitt i kapittel 16.3.1. har departementet ikke lagt
dette hensyn til grunn som noe overordnet hensyn ved valg av fordelingsregler.
I hvilken utstrekning hensyn til en slik forenklingseffekt bør hensyntas
ved valg av fordelingsregler, vil avhenge av om det kan etableres
andre fordelingsregler for eiendomsskatteformål hvor innslaget
av administrasjon og skjønn m.v. er minst mulig, samtidig
som hensynet til å unngå omfordelingsvirkninger
blir ivaretatt på en mer treffsikker måte enn
ved innføring av fordeling etter skatteloven § 18-7.
Etter departementets oppfatning foreligger det et slikt alternativ,
jf. kapittel 16.3.4 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget
2001 - lovendringer.
På denne bakgrunn anser departementet at det på det
nåværende tidspunkt ikke er aktuelt å foreslå endringer
i eigedomsskattelovas vilkår for å skrive ut eiendomsskatt,
verken generelt eller for kraftanlegg spesielt. Departementet vil
derfor ikke nå foreslå at fordelingen mellom kommunene
av grunnlaget for eiendomsskatten baseres på reglene i
skatteloven § 18-7.
Det vises imidlertid til at eigedomsskattelova står for
tur for en mer generell revisjon bl.a. med bakgrunn i NOU 1996:20
Ny lov om eigedomsskatt, jf. kapittel 16.3.1.1.2. Departementet
tar sikte på å revurdere fordelingsreglene for
kraftanlegg parallelt med de eventuelle endringer i vilkårene
for utskriving av eiendomsskatt som måtte bli foreslått
i denne forbindelse. Dette arbeid vil bli gjennomført så snart
nye regler for taksering av bolig- og fritidseiendommer er vedtatt.
Komiteen tar dette til
etterretning.
Etter departementets vurdering vil fordelingsregler basert på GAV
for kraftanlegg som fikk beregnet slike verdier pr. 1. januar
1997 og for øvrig under hensyn til påkostninger
og nyanlegg til kostpris (GAV-modellen), tilfredsstille flere av
de anlagte hensyn for utvikling av permanente fordelingsregler enn
noen av de øvrige modeller som er vurdert ovenfor.
De anleggsdeler som tillegges betydning ved fordelingen etter
GAV og ved hensyntaken til kostpris på anleggsdeler, skal
tilfredsstille gjeldende vilkår for ileggelse av eiendomsskatt,
herunder objektavgrensningen i eigedomsskattelova §§ 3
og 4. I de innhentede uttalelsene er det påpekt at fordelingen
etter denne metoden ikke tar hensyn til verdien av overførte
vannfall og verdien av erstatninger for de inngrep grunneiere har
måttet tåle i de berørte kommunene. Fordelingsregelen
i skatteloven § 18-7 tar hensyn til dette. Departementet
anser imidlertid nettopp dette som en vesentlig innvending mot bruk
av fordelingsreglene i skatteloven § 18-7 også for
eiendomsskatteformål, jf. kapittel 16.3.3. Etter departementets
oppfatning bør hensynet til samordning av kommunefordelingsregler for
ulike skattearter, ikke være avgjørende på det
nåværende tidspunkt.
GAV-modellen innebærer videre at grunnlaget for fordelingen
blir fastsatt ut fra ensartede prinsipper og ut fra forholdene på samme
tidspunkt. De grunnleggende svakheter ved en historisk fordeling
basert på overgangsregelen vil således ikke gjøre
seg gjeldende. Også ved en fordeling basert på skatteloven § 18-7
vil verdsettelser og fordelingsspørsmål bygge på vurderinger
som kan være foretatt over en årrekke. GAV-modellen
vil på tilsvarende ensartet måte også ta
hensyn til anlegg og anleggsdeler beliggende i kommuner hvor det
ikke skrives ut eiendomsskatt. Departementet har ikke funnet noen
tilsvarende ensartet løsning for hvordan verdiene i slike
kommuner i forhold til den historiske fordelingsmodell kan hensyntas.
GAV-modellen antas dessuten å ivareta hensynet til å unngå omfordelingsvirkninger
mellom kommunene på en tilnærmet like presis måte
som en modell basert på historisk fordeling. Det er grunn
til å anta at denne modell langt på vei innebærer
en videreføring av utgangspunktet i den etablerte fordelingpraksis med
fordeling etter verdien av kostpris for driftsmidler i den enkelte
kommune. GAV ble beregnet til bruk som erstatning for manglende
historisk anskaffelseskostnad ved etablering av åpningsbalansene.
Selv om det dreier seg om en sjablon, har metoden mye til felles
med faktisk kostpris/investert kapital.
At GAV-modellen vil være i tråd med hva som har
vært praktisert, synes dels bekreftet av uttalelsen fra
Hydrologiservice AS. Denne antakelse er også blitt styrket
av det materialet Skattedirektoratet har innhentet om grunnlag for
fordelingsnøkler basert på overgangsregelen, jf.
kapittel 16.3.2.1, sammenholdt med foreløpig innhentede
tall fra NVE om hvordan en fordeling basert på GAV vil
slå ut for konkrete kraftanlegg, jf. kapittel 16.4.1.
Departementet legger dessuten til grunn at gjennomføring
av en fordeling etter GAV-modellen ikke vil være mer arbeidskrevende
enn en historisk fordeling basert på overgangsregelen.
En fordeling basert på overgangsregelen ville som det fremgår
av kapittel 16.3.2 i Ot.prp. nr.1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget
2001 - lovendringer, forutsette at det ble satt i gang særskilte
verdsettelsestiltak for anlegg og anleggsdeler beliggende i kommuner
hvor det ikke skrives ut eiendomsskatt. Alternativt kan verdsettelse og
fordeling basert på GAV for driftsmidler i slike kommuner
benyttes. Et særskilt verdsettelsesarbeid av verdier beliggende
i slike kommuner, vil uansett ikke være nødvendig
under GAV-modellen. Som påpekt i uttalelsene om denne modellen
innebærer den at man kan bygge på det svært
omfattende arbeidet som ble utført av NVE i forbindelse
med fastsettelse av skattemessige åpningsbalanser for kraftforetakene
i forbindelse med kraftskattereformen. Det er riktignok et betydelig
arbeid som må gjøres i tillegg, jf. kapittel 16.4,
men mye av faktagrunnlaget for det videre arbeid foreligger samlet
og systematisert. Et slikt arbeid er ikke ferdigstilt for de andre
modellene.
GAV-modellen vil medføre ekstraarbeid i forbindelse
med den forutsatte supplering og korrigering for kostpris på påkostninger
og nyanlegg, jf. kapittel 16.5. En slik oppdatering av fordelingsgrunnlaget
ville etter departementets oppfatning ha vært nødvendig
også ved anvendelse av de øvrige vurderte modeller.
Etter departementets oppfatning vil fordelingsregler basert på GAV-modellen
være å foretrekke - både som overgangsregel
og som fordelingsregel inntil eigedomskattelova blir undergitt en
generell revisjon. Departementet vil på denne bakgrunn
foreslå at kommunefordelingsreglene baseres på samlet
GAV for særlige driftsmidler i eksisterende kraftanlegg
og fordelt mellom kommunene etter driftsmidlenes beliggenhet i forhold
til kommunegrensen. Påkostninger og nyanlegg som ikke inngår
i beregningen av GAV, fordeles etter kostpris/investert
kapital.
Det foreslås at fordelingsregler i henhold til denne modell
erstatter overgangsregelen av 18. desember 1998. Det nærmere
innhold i departementets forslag til regler basert på denne
modell er gjennomgått i kapittel 16.4-16.6.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag om at fordelingsregler i henhold til modell
basert på gjenanskaffelsesverdi pr. 1. januar
1997 (GAV) erstatter overgangsregelen av 18. desember 1998.
Prosjektbeskrivelse for NVEs rapportering av grunnlag for og
beregning av fordelingsnøkler basert på GAV, er
i sin helhet inntatt i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) kap. 16.4.2.2.
Med bakgrunn i at NVEs fastsettelser av GAV for kraftanlegg med
kraftstasjoner med installert effekt mindre enn 1 000 kW
er svært mangelfull, omfatter prosjektbeskrivelsen ikke
slike anlegg. Departementets forslag til fordelingsregler basert
på GAV for kraftanlegg i drift pr. 1. januar 1997, avgrenses
i utgangspunktet tilsvarende.
Prosjektbeskrivelsens angivelse av driftsmidler som inngår
i fordelingen, samsvarer med angivelsen i § 1-1
annet ledd i forskrift av 20. januar 1997 nr. 79 om fastsettelse
av skattemessige inngangsverdier pr. 1. januar 1997 for
særskilte driftsmidler i kraftforetak. Denne avgrensning
er etter departementets oppfatning i samsvar med eigedomsskattelovas
objektbegrep. Adkomstanlegg som nevnt i forskriften § 1-1
tredje ledd er likevel holdt utenfor fordelingsgrunnlaget. Dette
skyldes dels at det kan avhenge av en konkret vurdering om slike
anlegg skal anses som «verk og bruk» etter eigedomsskattelova,
og dels at oppgaven med å foreta en gjennomgående
kommunefordeling av GAV for slike anlegg ville være svært
arbeidskrevende. Det foreliggende kartmaterialet for dekning av adkomstveier
er svært mangelfullt.
I prosjektbeskrivelsen er angitt at for reguleringsanlegg som
flere kraftstasjoner har nytte av, skal GAV for reguleringsanlegget
med tilhørende driftsmidler fordeles mellom de ulike kraftanlegg
som har underliggende kraftstasjoner, etter kraftstasjonenes energiekvivalenter
registrert hos NVE pr. 1. januar 2000. Ved denne fordeling
skal det likevel ikke tas hensyn til kraftanlegg med kraftstasjoner
med installert effekt mindre enn 1 000 kW. Kraftstasjonenes
energiekvivalenter er registrert hos NVE og forutsettes å gi
uttrykk for det enkelte kraftanleggs nytte av reguleringsanlegget.
Denne fordelingsregel antas i samsvar med hva som ofte legges til
grunn i praksis ved fordeling av kostnader for reguleringsanlegg
mellom flere kraftanlegg som har nytte av reguleringsanlegget. Lignende fordelingsregel
benyttes også ved fordeling av pumpekostnader ved fastsettelse
av grunnrenteinntekt, jf. skattelovforskriften § 18-3-26
annet ledd.
Prosjektbeskrivelsens konkrete angivelse av hvilke deler av driftsmidlene
som skal anses beliggende i ulike kommuner og fordeling av verdien
knyttet til det enkelte kommunekryssende driftsmiddel, er etter
departementets oppfatning i samsvar med utgangspunktet om at fordelingen
skal skje etter driftsmidlenes fysiske beliggenhet i forhold til
kommunegrensene. Ved utforming av detaljeringsgraden av fordelingsgrunnlaget
for de enkelte kommunekryssende driftsmidler, er det tatt hensyn
til merknadene fra Hydrologiservice AS så langt man har
funnet det formålstjenlig sett i forhold til de praktiske
problemer gjennomføringen vil innebære. På dette
punkt vil prosjektebeskrivelsen fungere som retningslinjer for det
skjønn som ligger til grunn for fordelingen i henhold til
det angitte utgangspunkt.
Departementet foreslår at det lovfestes at kommunefordelingen
for kraftanlegg med kraftstasjoner med installert effekt over 1000
kW satt i drift pr. 1. januar 1997, skal fastsettes på bakgrunn
av NVEs fastsatte GAV for særskilte driftsmidler (med unntak
av atkomstanlegg) i det enkelte kraftanlegg og de prinsipper som
ligger til grunn for de innhentede oppgaver fra NVE om hvordan GAV
fordeler seg på driftsmidler beliggende i de ulike kommuner.
Departementet har ikke funnet grunnlag for å foreslå at
de nærmere prinsipper for avgrensning av driftsmidlenes
beliggenhet i de ulike kommuner eller fordelingen av GAV for ulike
typer kommunekryssende driftsmidler, skal nedfelles i loven.
Det angitte prinsipp om at GAV for reguleringsanlegg skal fordeles
mellom flere kraftanlegg som har nytte av reguleringen etter alle
nedenforliggende kraftstasjoners energiekvivalenter registrert hos
NVE, foreslås likevel lovfestet. Nevnte regel vil ikke
gjelde underliggende kraftstasjoner med installert effekt under
1 000 kW. Denne fordelingsregel kan ikke utledes av utgangspunktet
om at fordelingen skal baseres på den verdi driftsmidlene
representerer og deres beliggenhet.
NVEs faktiske rapportering i henhold til prosjektbeskrivelsen
vil omfatte de aller fleste kraftanlegg med kraftstasjoner med installert
ytelse over 1 000 kW som fikk beregnet GAV pr. 1. januar
1997. Unntak gjelder for fem identifiserte anlegg med installert effekt
mellom 1 000-3 000 kW, men bare ett av disse kraftanlegg er kommunekryssende.
NVE vil få i oppdrag å foreta GAV-beregning for
anlegget i henhold til reglene i forskriften av 20. januar 1997
samt å foreta en kommunefordeling av anleggets kommunekryssende
driftsmidler etter de samme retningslinjer som angitt i prosjektbeskrivelsen.
Forskriften av 20. januar 1997 nr. 79 forutsettes da gitt
tilsvarende anvendelse for disse fastsettelser. Særlige
regler om plikt for eier til å inngi opplysninger samt
nye fristregler for rapportering til NVE må imidlertid
fastsettes i forskrift. Det vises også til den parallelle
løsning i kapittel 16.4.3.2 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001)
Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.
Det grunnlag for kommunefordeling for kraftanlegg som fikk (eller
får) beregnet GAV og som foreslås kommunefordelt
i henhold til forslaget foran, forutsettes også korrigert
for kostpris for senere investeringer i kraftanleggets særskilte
driftsmidler. Om slike korrigeringer, vises til kapittel 16.5 i
Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.
Det vises til forslag til ny § 8 A-1 første
ledd i eigedomsskattelova.
Det foreslås at reglene settes i kraft f.o.m. eiendomsskatteåret
2001. Forslaget vil således erstatte lov om overgangsregel
til eigedomsskattelova § 8 av 18. desember 1998
nr. 75 som foreslås opphevet.
I Ot.prp. nr. 78 (1999-2000) kapittel 9 er angitt at det tas
sikte på at kommunene i forbindelse med utsendelse av de
ligningsmessige fastsatte eiendomsskattegrunnlag for kraftanleggene
for skatteåret 2001, skal få tilsendt foreløpig
fastsatte fordelingsnøkler basert på de fordelingsregler
departementet vil foreslå lagt til grunn for eiendomsskatteåret
2001. Slike utsendelser skal etter planen foretas i begynnelsen
av november 2000. NVEs rapportering til Skattedirektoratet i henhold
til den fremlagte prosjektbeskrivelsen, vil utgjøre grunnlaget
for direktoratets utsendelse av slike foreløpig fastsatte
fordelingsnøkler til kommunene og de skattepliktige. Bakgrunnen
for dette tiltak er hensynet til kommunenes behov for avklaring
i forbindelse med budsjettprosessen for 2001.
Departementet har ikke funnet grunnlag for å foreslå at
NVE skulle tillegges vedtakskompetanse i forbindelse med fastsettelse
av fordelingsnøkler i henhold til prosjektbeskrivelsen.
Selve fastsettelsen av fordelingsnøkler for det enkelte
kraftanlegg, skal foretas av ligningsmyndighetene, jf. kapittel
16.8.1. Den endelige fastsettelse av kommunefordelingen vil bli foretatt
senere, men i god tid før 1. mars 2001 som er fristen for
kommunenes utskriving av eiendomsskatt.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til ny § 8A-1 første
ledd i eigedomsskattelova.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag om ikrafttredelse f.o.m. eiendomsskatteåret 2001.
Nye kraftstasjoner med (andel av) reguleringsanlegg vil når
anlegget settes i drift, utgjøre en ny beregningsenhet
for samlet verdsettelse etter skatteloven § 18-5
første til femte ledd, jf. § 18-1 annet
ledd bokstav a. Et nytt kraftanlegg (beregningsenhet) kan bestå av
en ny kraftstasjon med (andel i) et nytt reguleringsanlegg. Det
vil også kunne oppstå nye kraftanlegg (beregningsenheter)
når nye kraftstasjoner tar i bruk vassføringen
fra et gammelt reguleringsanlegg. For slike kraftanlegg som er satt
i drift etter 1. januar 1997, vil det ikke være
fastsatt GAV for alle anleggsdeler. I praksis vil det være
aktuelt at det er beregnet GAV for reguleringsanlegg med tilhørende
driftsmidler som nye kraftstasjoner knytter seg til.
På bakgrunn av opplysninger fra NVE, jf. prosjektbeskrivelsen
inntatt i kapittel 16.4.2.2, legger departementet til grunn at det
på landsbasis er satt i drift i alt sju nye kraftanlegg
med kraftstasjoner med installert effekt over 1 000 kW
i tiden 1. januar 1997 til 1. januar 2000. I tillegg
er det registrert fire nye reguleringsanlegg. Av disse nye kraftanlegg
strekker åtte seg over kommunegrenser.
For disse nye, kommunekryssende kraftanlegg som er satt i drift
pr. 1. januar 2000, vil de forslag til fordelingsregler
som er angitt i avsnitt 16.4.2 i proposisjonen, ikke kunne anvendes
direkte. Det må således fastsettes særlige
regler om hvordan verdiene i slike anlegg skal hensyntas ved kommunefordelingen.
For ovennevnte kraftanlegg satt i drift i tiden 1. januar
1997 til 1. januar 2000 kan man som nevnt ikke bygge fordelingsregler
på bruk av GAV fastsatt pr. 1. januar 1997. Det
må således foretas et valg av løsning
når det gjelder hvilken verdsettelse som skal legges til
grunn ved kommunefordelingen for de anleggsdeler i slike anlegg
som ikke fikk beregnet GAV. Disse regler vil få anvendelse
ved fordelingen av skattegrunnlag første gang for skatteåret
2001.
Med utgangspunkt i forutsetningene for GAV-modellen, bør
det være vesentlig å komme frem til den løsning
som er mest mulig likeartet med de løsningene som foreslås
lagt til grunn for eldre kraftanlegg som omfattes av forslagene
i kapittel 16.4.2. Ettersom regelen foreslås med virkning
første gang for eiendomsskatteåret 2001, vil det
likevel være av vesentlig betydning at regelen rent praktisk
lar seg gjennomføre allerede for dette skatteår.
Departementet ser følgende alternative løsninger:
1. NVE fastsetter gjenanskaffelsesverdi
for anlegget pr. 1. januar 2000 i henhold til de samme prinsipper
som ble lagt til grunn ved fastsettelse av GAV og justert til kroneverdien
pr. 1. januar 1997. NVE foretar likeledes en kommunefordeling av
den beregnede gjenanskaffelsesverdi i henhold til den samme metode
og prinsipper som angitt i prosjektbeskrivelsen, jf. kapittel 16.4.2.2.
2. Kommunefordelingen baseres i disse tilfeller på eiernes
opplysninger om anskaffelseskostnad knyttet til anleggets enkelte
deler og om den kommunevise fordelingen av disse verdier etter driftsmidlenes
beliggenhet. For kraftanleggets evt. andel i eldre reguleringsanlegg
må beregnet andel av GAV for disse reguleringsanleggene
likevel legges til grunn.
3. Forutsatt at alle deler av anlegget er beliggende i kommuner
som skrev ut eiendomsskatt i skatteåret 2000, baseres fordelingen
på de eiendomsskattegrunnlag som ble lagt til grunn ved
eiendomsskatteutskriving d.å. i den enkelte kommune. Løsningen
er parallell til den løsning som ville følge av
overgangsregelen, jf. kapittel 16.3.2.
4. Kommunefordelingen overlates til kommunene for avtalemessig
verdsettelse av anleggets deler og kommunefordeling i henhold til
den innbyrdes verdi av anleggsdelene i de involverte kommuner. Dersom
enighet ikke oppnås overlates spørsmålet til
skjønn.
5. Kommunefordelingen baseres på særskilt
taksering av investert kapital i anlegget og en skjønnsmessig
kommunefordeling av verdiene.
Etter departementets oppfatning vil valget stå mellom
alternativ 1 og 2. Departementet er kommet til at alternativ 1 vil
være å foretrekke. Dette er det alternativ som
er mest likeartet med forslaget for de øvrige kraftanlegg
som vil bli undergitt fordelingsreglene for skatteåret
2001. I den utstrekning det er aktuelt å fordele GAV fra
eldre reguleringsanlegg på nye kraftanlegg i vassdraget,
antas at NVEs bistand uansett vil være nødvendig.
Ligningsmyndighetene vil ikke få det merarbeid kommunefordeling
for disse tilfeller ville innebære etter alternativ 2.
Eierne av de aktuelle kraftanlegg vil uansett måtte bidra
med opplysninger enten til ligningsmyndighetene eller til NVE og
i begge tilfeller i henhold til pliktregler som ikke vil foreligge
før denne proposisjon er stortingsbehandlet. Alternativ
1 innebærer at NVE får et utvidet oppdrag om å foreta
fastsettelser av GAV for de aktuelle kommunekryssende anlegg etter
de samme prinsipper som ble lagt til grunn ved beregning av GAV
pr. 1. januar 1997. Et slikt oppdrag forutsetter at forskriften
av 20. januar 1997 nr. 79 gis tilsvarende anvendelse. Supplerende
bestemmelser må fastsettes i forskrift. Det må innhentes
opplysninger fra kraftanleggets eiere og fastsettelsene må utføres
på kort tid. Ettersom antallet nye kommunekryssende kraftanlegg
er begrenset - maksimalt åtte - skulle oppgaven være
overkommelig. Som nevnt innebærer dette en viss belastning
for eierne av de aktuelle kraftanlegg, men det innebærer
for øvrig ingen merbelastning for ligningsmyndighetene
eller for kommunene.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at
det for kommunekryssende kraftanlegg med kraftstasjoner med installert
effekt over 1 000 kW satt i drift etter 1. januar
1997, blir lovfestet en fordelingsregel basert på gjenanskaffelsesverdier
fastsatt av NVE pr. 1. januar 2000 etter samme prinsipper
som i forskrift av 20. januar 1997 nr. 79 og ut fra de
samme retningslinjer om fordeling av disse verdier etter driftsmidlenes
beliggenhet som følger av prosjektbeskrivelsen.
Når en ny kraftstasjon er knyttet til eldre reguleringsanlegg,
drar den nytte av regulert vassføring som også kommer
til nytte i andre stasjoner. For disse tilfeller bør også det
nye kraftanlegget tilordnes en andel av reguleringsanleggets GAV
i henhold til stasjonens relative nytte av reguleringsanlegget.
Ved beregning av fordelingsnøkkel foreslås at
GAV for eldre reguleringsanlegg også fordeles på det
nye anlegg etter NVEs registrerte energiekvivalenter for kraftstasjoner med
installert effekt over 1 000 kW i disse anleggene. Dette
forslag er i samsvar med de foreslåtte regler for kraftanlegg
som fikk fastsatt GAV pr. 1. januar 1997. Dette er også nødvendig
for at de øvrige kraftanlegg i vassdraget skal få tilordnet
riktig andel av GAV for reguleringsanlegget. Prosjektbeskrivelsen
for NVE bygger også på dette, jf. kapittel 16.4.2.2
i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.
Registrerte energiekvivalenter for alle nedenforliggende kraftstasjoner
med installert effekt over 1 000 kW satt i drift pr. 1.
januar 2000 skal med andre ord hensyntas ved fordelingen for skatteåret 2001.
Det vises til utkastet til ny § 8 A-1 tredje
ledd i eigedomsskattelova.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til ny § 8A-1 tredje ledd
i eigedomsskattelova.
Kraftanlegg med kraftstasjoner med installert effekt under 1 000
kW vil ikke omfattes av forslagene i kapittel 16.4 i Ot.prp. nr.
1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer. NVE
opplyser at det er fastsatt GAV for ca. 75 av i alt ca. 172 slike
anlegg. Av de anlegg som ble GAV-beregnet, var bare et par anlegg
kommunekryssende. Ettersom fordelingen for disse mindre kraftanlegg
ikke kan baseres på GAV, må det fastsettes særskilte
fordelingsregler.
I samsvar med forutsetningene for GAV-modellen og i mangel av
fastsatt GAV for disse anlegg, foreslås lovfestet at fordelingen
av skattegrunnlag for slike mindre kommunekryssende anlegg, skal
bygge på kostpris for særskilte driftsmidler i
slike anlegg fordelt etter driftsmidlenes fysiske beliggenhet. Det
foreslås ikke beregnet andel av GAV for eldre reguleringsanlegg
som disse kraftanlegg måtte være knyttet til.
Departementet legger til grunn at behovet for faktisk kommunefordeling
av eiendomskattegrunnlagene for kraftanlegg med kraftstasjoner med
installert effekt under 1 000 kW, vil være begrenset.
Det foreligger ingen sentral oversikt over hvilke av disse anlegg som
strekker seg over flere kommuner.
For skatteåret 2001 foreslås at kommunefordeling etter
den foreslåtte regel, bare vil bli gjennomført
dersom en av de berørte kommuner fremsetter krav om slik
fordeling. Tidsfrist for fremsettelse av slike krav foreslås
fastsatt i forskrift. Kommunefordeling for dette år vil
baseres på ligningsmyndighetenes skjønn. Det kan
herunder være aktuelt å pålegge de eiendomsskattepliktige
opplysningsplikt i medhold av ligningsloven § 4-8,
jf. kapittel 16. 8.3.2.1 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og
avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.
Løsningen for de her aktuelle mindre kraftanlegg vil
være parallell til den løsning som foreslås
for eiendomsskattegrunnlag etter skatteloven § 18-5
sjette ledd for anleggsdeler som ikke er satt i drift pr. 1. januar
i ligningsåret, jf. kapittel 16.6.4.2 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001)
Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.
Det vises til utkast til § 8 A-1 fjerde ledd
til eigedomsskattelova.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til § 8 A-1 fjerde ledd i
eigedomsskattelova.
Departementet har i kapittel 16.3.4.4, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001)
Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer, ovenfor foreslått
en regel om at kommunefordeling av eiendomsskattegrunnlaget i utgangspunktet
skal baseres på GAV for alle kraftanlegg med kraftstasjoner
med installert effekt over 1 000 kW satt i drift pr. 1. januar
1997. For disse anlegg er det fastsatt eller skal fastsettes GAV
pr. 1. januar 1997 for anleggets driftsmidler som angitt
i prosjektbeskrivelsen. GAV er beregnet for disse anleggene slik
de var på dette tidspunktet. Kommunefordeling for disse
anleggene basert på dette utgangspunkt, vil ikke omfatte verdien
av påkostninger på eller utvidelser av anleggene
som måtte være foretatt etter 1. januar
1997. Det kan dreie seg om påkostninger og utvidelser av
eksisterende kraftstasjoner og/eller påkostninger
eller nyanlegg av reguleringsanlegg tilknyttet kraftstasjonen.
Ut fra de hensyn utforming av GAV-modellen bygger på,
jf. kapittel 16.3.4, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget
2001 - lovendringer, er det forutsatt at reglene skal bygges ut
slik at det tas hensyn til senere investeringer i anleggets særlige driftsmidler.
Korrigert fordeling i samsvar med investert kapital antas i samsvar
med det fordelingsprinsipp som for en stor del er blitt lagt til
grunn i praksis. Det vil også være i samsvar med
eigedomsskattelovas verdsettelsesprinsipper for de objekter som
omfattes av loven.
Utgangspunktet ved korrigering av en kommunefordeling basert
på hovedregelen om GAV, bør etter departementets
oppfatning være kostpris for driftsmidler i særlige
driftsmidler/anleggsdeler beliggende i de ulike kommuner.
Dette utgangspunkt for korrigering av fordelingsgrunnlaget ved endring
av anleggsdelenes innbyrdes verdi, bør etter departementets
vurdering lovfestes og presiseres nærmere i forskrift.
Departementet antar at de investeringer som skal hensyntas, i
utgangspunktet bare bør gjelde den type eiendeler som også inngikk
i beregningen av GAV pr. 1. januar 1997, jf. kapittel 16.3.4.
Som ved fordeling basert på GAV, foreslås at adkomstanlegg
som nevnt i § 1-1 tredje ledd i forskrift av 20. januar
1997 nr. 79, unntas. Den verdi som er tillagt slike eiendeler i
skatteregnskapet for det enkelte inntektsår, foreslås å utgjøre
utgangspunktet for korrigering av den fordeling som ellers følger
av den fastsatte GAV for driftsmidler i anlegget. Dette innebærer
bl.a. at kostnader knyttet til immaterielle rettigheter ikke kan
hensyntas.
Den praktiske gjennomføring av en korreksjonsregel som
angitt, vil måtte baseres på årlige opplysninger
og krav fra skattyterne og/eller de eiendomsskattepliktige.
Det mest praktiske er antagelig at slike opplysninger må fremsettes
i forbindelse med selvangivelsen og den årlige verdsettelse
av anlegget, jf. kapittel 16.8.3, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-
og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.
Ovenstående spørsmål vil kreve en
nærmere gjennomgang som departementet ikke har hatt kapasitet
til å foreta nå. Det må fastsettes nærmere
regler bl.a. om hvilke investeringer som skal hensyntas ved korrigeringen
og med hvilke verdier, om grunnlaget for kommunefordeling av disse
verdier og om hvem som skal rapportere om disse forhold. Reglene
om den praktiske gjennomføring bør søkes
utformet på enklest mulig måte og basert på de
rapporteringsrutiner som allerede foreligger i forbindelse med ligningen.
Korreksjonene av fordelingsnøkkelen på bakgrunn
av kostpris for påkostninger og utvidelser bør
videre skje med samme kroneverdi som beregningen av fordelingsnøkkelen
er basert på. Slike spørsmål kan mest
hensiktsmessig reguleres i forskrift.
For eiendomsskatteåret 2001 vil det være et
større arbeid å få korrigert GAV med
investeringer over perioden 1. januar 1997 til 1. januar
2000, som er skjæringspunktet for verdsettelse og kommunefordeling for
eiendomsskatteåret 2001. Slike korreksjoner vil kunne medføre
endringer i den kommunefordeling som vil følge av en anvendelse
av GAV og som de foreløpig fastsatte fordelingsnøkler
vil basere seg på, jf. kapittel 16.4.2.3, Ot.prp. nr. 1
(2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer. De
foreløpig fastsatte fordelingsnøkler som forutsettes
oversendt kommunene primo november 2000 i samsvar med den foreslåtte
hovedregel, vil dessuten bli svekket som grunnlag for kommunenes
budsjettarbeid for 2001.
Departementet anser det lite realistisk at man ville kunne få på plass
utfyllende regler om korrigering av GAV slik at disse kan bli anvendt
ved fordeling av eiendomsskattegrunnlaget for skatteåret
2001. Korreksjoner i henhold til slike regler vil medføre
merarbeid for skattyterne/de eiendomsskattepliktige og
for ligningsmyndighetene. Arbeidet vil eventuelt måtte
utføres i god tid før 1. mars 2001. Å ferdigutvikle
og fastsette nye regler og rutiner, innhente tilleggsopplysninger
og foreta fastsettelser for korrigering av GAV som grunnlag for
fordelingsnøklene for eiendomsskatteåret 2001,
vil ikke la seg gjøre innenfor denne tidsramme.
På denne bakgrunn foreslår departementet at
en regel om korreksjon for kostpris for påkostninger og nyanlegg
av kommunefordelingen først settes i kraft f.o.m. eiendomsskatteåret
2002. Den foreslåtte regel om fordeling etter GAV pr. 1. januar
1997 for alle kraftanlegg med kraftstasjoner med installert effekt over
1 000 kW satt i drift pr. samme tidspunkt, vil med andre
ord også fungere som en reell overgangsregel for eiendomsskatteåret
2001. Departementet antar at denne overgangsregel vil være
mer formålstjenlig enn en fordeling etter den vedtatte
overgangsregel av 18. desember 1998, jf. kapittel 16.3.2.3,
Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.
Dersom en fordeling basert på GAV vil kunne medføre
at man kan forvente store korreksjoner av fordelingsgrunnlaget for
skatteåret 2002, vises til at disse effekter i en viss
utstrekning vil kunne unngås ved avtaler mellom de involverte
kommuner, jf. kapittel 16.7, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og
avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.
Det vises til utkastet til ny § 8 A-1 annet
ledd i eigedomsskattelova.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til ny § 8 A-1 annet ledd
i eigedomsskattelova.
Det vises til forslagene i kapittel 16.4.3.2, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001)
Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer, hvor det for større
anlegg satt i drift etter 1. januar 1997 foreslås
at kommunefordelingen skal bygge på særskilt fastsatt
GAV basert på forholdene pr. 1. januar 2000. For
mindre anlegg foreslås at fordelingen baseres på kostpris
for anleggets særskilte driftsmidler pr. 1. januar
2000, jf. kapittel 16.4.4.2, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og
avgiftsopplegget 2001 - lovendringer. De korrigeringsregler som
er foreslått i foregående avsnitt for større
kraftanlegg satt i drift pr. 1. januar 1997, foreslås
gitt tilsvarende anvendelse for øvrige kategorier kraftanlegg.
Korrigering av fordelingsgrunnlaget for disse anlegg vil imidlertid
først være aktuelt for investeringer foretatt
i inntektsåret 2000, og med virkning for fordelingsgrunnlaget
tidligst for skatteåret 2002.
Det vises til utkast til ny § 8 A-1 femte ledd
i eigedomsskattelova.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til ny § 8 A-1 femte
ledd i eigedomsskattelova.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til ikrafttredelse.
Ved fastsettelse av fordelingsgrunnlaget for helt nye kraftanlegg
uten tilknytning til eldre reguleringsanlegg med beregnet GAV pr.
1. januar 1997, vil departementets forslag etter GAV-modellen
innebære at kommunefordelingen skal baseres på kostpris
for anleggets driftsmidler i den enkelte kommune. Dette prinsipp
foreslås lovfestet som fordelingsregel for helt nye anlegg
som settes i drift etter 1. januar 2000.
På samme måte som i forhold til korrigering
av fordelingsgrunnlag fastsatt for kraftanlegg satt i drift pr.
1. januar 2000, vil departementet foreslå særlige forskriftsbestemmelser
om verdsettelse, fremgangsmåte m.v. for fastsettelse av
fordelingsnøkler basert på investert kapital på særskilte
driftsmidler i kraftanlegget.
Det vises til utkast til ny § 8 A-2
første ledd i eigedomsskattelova.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til ny § 8 A-2 første
ledd i eigedomsskattelova.
Kraftanlegg satt i drift etter 1. januar 2000 kan ha tilknytning
til eldre reguleringsanlegg hvor det er beregnet fordelingsgrunnlag
etter de foreslåtte regler i kapittel 16.4 og 16.5. Departementet
foreslår at også slike nye kraftanlegg skal tilordnes
en andel av disse verdier etter registrerte energiekvivalenter for
kraftstasjonen pr. 1. januar i ligningsåret. Ved
at nye kraftanlegg settes i drift, vil det således foretas
en omfordeling av verdien på reguleringsanlegget også for
de kraftanlegg som var tilknyttet reguleringsanlegget i tidligere år.
For øvrig foreslås at fordelingen baseres på kostpris
for det nye anleggets særskilte driftsmidler i samsvar
med forslaget i kapittel 16.6.2, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-
og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.
Det vises til forslag til ny § 8 A-2
første ledd siste punktum i eigedomsskattelova.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til ny § 8 A-2 første
ledd siste punktum.
På samme måte som for fordelingsgrunnlag for kraftanlegg
satt i drift pr. 1. januar 2000, forutsetter GAV-modell
at fordelingsgrunnlaget skal korrigeres ved påkostninger
og utvidelser av kraftanlegget. Det vises til forslag som omtales
i kapittel 16.5. En tilsvarende regel foreslås for påkostninger
på kraftanlegg som settes i drift senere.
Det vises til forslag til ny § 8 A-2
annet ledd til eigedomsskattelova.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til ny § 8 A-2 annet
ledd i eigedomsskattelova.
Det gjelder ulike regler om formuesverdsettelse i skatteloven § 18-5
avhengig av om et anlegg er satt i drift pr. 1. januar
i ligningsåret eller ikke. Anlegg og anleggsdeler som ikke
er satt i drift 1. januar i ligningsåret, det
vil si 1. januar 2000 for eiendomsskatteåret 2001,
skal verdsettes særskilt basert på investert kapital,
jf. skatteloven § 18-5 sjette ledd. Dette er en videreføring
av tidligere praksis, jf. Ot.prp. nr. 47 (1999-2000) kapittel 2.4.6
og Ot.prp. nr. 23 (1995-96) avsnitt 11.5.2 s. 144.
Bestemmelsen i skatteloven § 18-5 sjette ledd gjelder
ikke anlegg som var i drift bare deler av inntektsåret
to år før eiendomsskatteåret. I slike
tilfeller skal hele anlegget vurderes etter de øvrige regler
i skatteloven § 18-5 og vil omfattes av øvrige
forslag til fordelingsregler.
Det er således behov for å fastsette fordelingsregler
også for det særskilte eiendomsskattegrunnlag
som skal fastsettes etter skatteloven § 18-5 sjette
ledd for anleggsdeler som ikke er satt i drift pr. 1. januar
i ligningsåret.
Departementet legger til grunn at fordelingsreglene for eiendomsskattegrunnlag
fastsatt etter skatteloven § 18-5 sjette ledd,
bør bygge på de samme prinsipper som for fordeling
av øvrige skattegrunnlag fastsatt etter § 18-5.
Det legges videre til grunn at det normalt ikke vil være
beregnet GAV for de anlegg/anleggsdeler som ikke var satt
i drift pr. 1. januar 2000.
Departementet har ikke oversikt over i hvor stor utstrekning
bestemmelsen vil komme til anvendelse eller i hvilken utstrekning
slike eiendomsskattegrunnlag vil berøre kommunekryssende
anleggsdeler slik at fordelingsreglene kommer til anvendelse.
På denne bakgrunn foreslås lovfestet at kommunefordeling
av eiendomsskattegrunnlag etter skatteloven § 18-5
sjette ledd, skal baseres på kostpris for de underliggende
særskilte driftsmidler og fordelt etter driftsmidlenes
beliggenhet. Det foreslås m.a.o at fordelingsreglene for
anlegg som ikke er satt i drift pr. 1. januar 2000, jf.
kapittel 16.6.2.2-16.6.2.4, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og
avgiftsopplegget 2001 - lovendringer, gis tilsvarende anvendelse.
Det samme vil gjelde de forskriftsbestemmelser om verdsettelse og
kommunefordeling av investeringene som forutsettes fastsatt senere.
For eiendomsskatteåret 2001 foreslås at kommunefordelingsreglene
bare vil få virkning for slike eiendomsskattegrunnlag dersom
kommuner fremsetter krav om det innen frister m.v. som fastsettes
i forskrift.
Det vises til forslag til ny § 8 A-2
tredje ledd til eigedomsskattelova.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til ny § 8 A-2 tredje
ledd i eigedomsskattelova.
Under vurderingen av lokalisering av sentrale installasjoner
i større kraftanlegg, herunder kraftstasjoner, spiller
en rekke hensyn inn. Avveiningen av hensynene vil kunne lede til
at den enkelte kommunes forutsetninger for å bifalle inngripende
utbyggingsprosjekter ikke alltid blir oppfylt fullt ut. Dette kan delvis
være bakgrunnen for at det under det gamle systemet for
eiendomsbeskatning av kraftanlegg, har vært praktisert
at kommunene har inngått avtaler om fellestaksering for
kommunekryssende anlegg og om fordeling av eiendomsskattegrunnlaget
på en bestemt måte. Det vises til kapittel 16.2,
Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer,
om gjeldende praksis for slike interkommunale avtaler, jf. sitat
fra Ot.prp. nr. 47 (1999-2000) kapittel 2.2.6, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001)
Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer. Departementet har
ikke kartlagt denne praksis i sin helhet, men har kjennskap til
at avtalene kan variere med hensyn til prinsippene for fordelingen
av den samlede verdi mellom de berørte kommuner. Det vises
til kapittel 16.2, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget
2001 - lovendringer.
I forbindelse med omlegging av eiendomsskattereglene for kraftanlegg
og utvikling av kommunefordelingsregler er det fra kommunene ytret
et klart ønske om at dagens praksis med avtalemessig fordeling av
eiendomsskattegrunnlaget, må opprettholdes og lovhjemles.
Hovedhensynet bak dette ønsket vil dels være at
fordelingsspørsmål bør være
kommunenes anliggende, og dels at man vil unngå omfordelingsvirkninger
av de nye reglene kommunene imellom.
I tilfeller hvor fordelingen i tidligere år har bygget på interkommunale
avtaler vil anvendelse av de foreslåtte fordelingsregler
for eiendomsskatteåret 2001 kunne medføre omfordelingsvirkninger
mellom kommunene i forhold til det tidligere system. Med utgangspunkt
i at hensynet til å unngå slike omfordelingsvirkninger
bør veie tungt ved utforming av de nye fordelingsregler,
jf. kapittel 16.3.1.1.4, har departementet vurdert om praksis om
avtalemessig fordeling av eiendomsskattegrunnlag for kommunekryssende
anlegg bør tillates videreført. Det vises i denne forbindelse
til at tilsvarende regel antas implisitt i overgangsregelen av 17. desember
1998, jf. kapittel 16.3.2.
Det aktuelle ville være å utforme regler om
avtalebasert fordeling av skattegrunnlagene som unntak fra en fordeling
etter de foreslåtte fordelingsregler som da ville fremstå som
hovedregler.
Dersom kommunekryssende anlegg eies helt ut av samme rettssubjekt,
vil det kunne være den eiendomsskattepliktige likegyldig
hvordan de berørte kommuner fordeler skattegrunnlaget seg
i mellom. Det vil imidlertid regelmessig være tilfellet
at anleggets ulike deler er eiet av ulike subjekter. Reguleringsanlegg med
tilhørende driftsmidler vil for eksempel ofte være eiet
av brukseierforeninger, mens kraftstasjonen vil være eiet
av ulike kraftforetak.
De foreslåtte kommunefordelingsreglene vil i utgangspunktet
innebære en verdsettelse av det samlede og maksimale grunnlag
for utskriving av eiendomsskatt i den enkelte kommune for de objekter
tilknyttet kraftanlegget som er beliggende i kommunen. Kommunene
vil imidlertid måtte utøve skjønn ved
eventuell fordeling av dette skattegrunnlag mellom ulike eiendomsskattepliktige
som eier ulike anleggsdeler. De foreslåtte fordelingsreglene
dekker ikke de vurderinger kommunene skal foreta i den forbindelse.
Dersom kommunene skal kunne omfordele det skattegrunnlag som
tildeles etter de foreslåtte fordelingsreglene, vil det
også kunne påvirke størrelsen på den
skatt som kan utskrives på eierne av anleggsdeler som ligger
i kommunen.
Som angitt i kapittel 16.3.1.1 legger departementet til grunn
at fordelingsreglene i utgangspunktet skal respektere både
objektavgrensningen og skattesubjektbegrepene i gjeldende eiendomsskattelov.
Denne forutsetning tilsier at fordelingsreglene ikke bør
kunne medføre at det kan utskrives en større andel
av det samlede skattegrunnlag på enkelte eiendomsskattepliktige,
enn en underliggende vurdering av verdien på vedkommende
anleggsdeler tilsier.
Dersom kommunene skal kunne fravike fordeling av skattegrunnlaget
etter de foreslåtte hovedreglene, vil avtalene forutsetningsvis
bygge på en annen vurdering av verdien av anleggets ulike
deler enn den fordelingsreglene bygger på. I den utstrekning
avtalene inngås for å unngå omfordelingsvirkninger
i forhold til tidligere år, vil det kunne variere etter
hvilke prinsipper omfordelingen vil skje. Dersom det heller ikke innføres
en begrensning av hvilke prinsipper avtalene i så fall
skulle bygge på, ville avtalefriheten kunne medføre
endringer i fordelingen av eiendomskattegrunnlaget for anleggets
ulike deler og eiere på en måte som man ikke har
oversikt over. I den utstrekning avtalene også kan påvirke
skatteplikten for de ulike eiendomsskattepliktige, bør
også eierne av kraftanlegget være part i avtalene.
Omfanget av vedkommendes skatteplikt ville i så fall anses
helt eller delvis avtalebasert, hvilket etter departementets oppfatning er
en lite heldig løsning.
Dersom kommunene skal kunne avtale en omfordeling av skattegrunnlagene
seg i mellom, ville det dessuten være behov for regler
om hvilken fordeling som skal legges til grunn ved utløp
eller oppsigelse av avtalene. Den nærliggende løsning
ville eventuelt være at man da falt tilbake på en
fordeling etter de ellers foreslåtte hovedregler. For dette
formål ville det således være behov for
at ligningsmyndighetene årlig fastsetter og oppdaterer
fordelingsgrunnlaget for anlegget etter de foreslåtte hovedregler
og uavhengig av foreliggende avtaler.
Det samlede grunnlag for eiendomsskatt av kraftanlegget vil etter
departementets forslag til fordelingsregler også bli fordelt
på kommuner som velger ikke å skrive ut eiendomskatt.
En regel om adgang til å omfordele skattegrunnlag mellom
kommunene, burde i utgangspunktet bare omfatte kommuner hvor deler
av det aktuelle anlegg er beliggende, og som skriver ut eiendomsskatt
på slike eiendeler. Kommuner som ikke skriver ut eiendomsskatt,
vil ikke ha noen aktuell interesse i slike avtaler og bør
heller ikke kunne tilordnes en annen andel av det samlede skattegrunnlag
enn det som følger av de foreslåtte hovedreglene.
Med dette utgangspunkt ville det også av hensyn til å beregne
eiendomsskattegrunnlaget i slike kommuner, være behov for årlig å beregne
og oppdatere fordelingsgrunnlag for hele kraftanlegget etter hovedreglene.
Innføring av en regel om adgang til omfordeling av kommunenes
skattegrunnlag, ville for øvrig innebære at ligningsmyndighetene årlig
måtte ta stilling til kommunenes krav om fordeling etter
avtale som en del av verdsettelsesarbeidet det enkelte år.
Dette vil kreve at det må etableres nye regler om rapporteringsplikt
m.v. for kommunene til den ligningsmyndighet som skal forestå kommunefordelingen.
Ligningsmyndighetenes aksept eller tilsidesettelse av avtalene,
blir å anse som ligningsvedtak vedrørende verdsettelsen. Slike
vedtak kan påklages av de eiendomsskattepliktige etter
reglene i ligningsloven. Behandling av fordelingsspørsmål
vedrørende krav om avtalebasert kommunefordeling ville
kunne medføre merabeid for ligningsmyndighetene.
Departementet legger etter dette til grunn at innføring
av regler om adgang for kommunene til å inngå avtaler
om omfordeling av skattegrunnlag er prinsipielt betenkelig, og at
slike regler ikke vil innebære noen forenkling av regelverket
eller de administrative rutiner knyttet til dette. Derimot vil slike
regler kunne innebære merarbeid for ligningsmyndighetene.
På denne bakgrunn finner departementet det ikke bør
foreslås innført adgang for kommunene til å inngå avtaler
om omfordeling av selve det skattegrunnlag kommunen er tildelt etter
fordelingsreglene. Etter departementets oppfatning bør
kommunene henvises til å inngå avtaler om omfordeling
av de skatteinntekter som den enkelte kommune kan kreve inn etter
det skattegrunnlag kommunen er blitt tilordnet etter fordelingsreglene.
Dette forslag vil kunne ha samme økonomiske realitet for
kommunene som en adgang til omfordeling av skattegrunnlagene. Det
skulle derfor imøtekomme kommunenes ønsker om å unngå omfordelingsvirkninger
i forhold til tidligere praksis på en like formålstjenlig
måte. Det understrekes at det dreier seg om adgang kommunene
står fritt til å benytte seg av.
Departementet legger til grunn at nevnte løsning ligger
innenfor kommunens avtalefrihet slik at den ikke krever særskilt
lovfesting. Videre legges til grunn at løsningen ikke vil
stride mot forbudet mot overdragelse av skattekrav etter kommuneloven § 54.
Det foreslås lovfestet at det eiendomsskattegrunnlag
som tildeles den enkelte kommune etter fordelingsreglene, skal innebære
en maksimal verdsettelse av det grunnlag som det kan skrives ut
eiendomsskatt på overfor eierne av anleggsdeler beliggende
i kommunen. Dette utgangspunkt kan ikke fravikes ved interkommunal
avtale.
Det vises til forslag til ny § 8 A-3 i eigedomsskattelova.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til ny § 8 A-3 i
eigedomsskattelova.
Fastsettelse av den enkelte kommunes andel av det samlede eiendomsskattegrunnlag
for det enkelte kraftanlegg, vil tilligge ligningsmyndighetene som
en del av verdsettelsesarbeidet og inngå som en del av ligningsarbeidet,
jf. eigedomsskattelova § 8 og ligningsloven § 8-11.
Ved ligning etter ligningsloven foretas både fastsettelse
av skattegrunnlag og utligning av skatten. Fastsettelser i henhold
til kommunefordelingsreglene vil imidlertid ikke munne ut i vedtak
om utligning av eiendomsskatt. De kommunefordelte eiendomsskattegrunnlag
skal rapporteres til kommunene som nødvendig grunnlag for
utskriving av eiendomsskatten, jf. eigedomsskattelova § 18.
Selv om anvendelse av fordelingsreglene ikke munner ut i vedtak
om utligning av eiendomsskatt for den enkelte eiendomsskattepliktige,
legger departementet til grunn at kommunefordelingen skal fastsettes
i form av formelle vedtak for det enkelte eiendomsskatteår.
Tilsvarende vil gjelde ved senere endringer av fordelingen. Dette
synes å være en forutsetning for ligningsloven § 8-11.
Vedtak om kommunefordeling av skattegrunnlaget for det enkelte
kraftanlegg skal forutsetningsvis bli fattet for hvert skatteår
og i tidsmessig sammenheng med fastsettelse av kraftanleggets verdi
etter skatteloven § 18-5 og i forbindelse med
utlegging av ligningen for kraftanleggene. Etter gjeldende regler skal
ligningsmyndighetenes fastsettelser bare rapporteres til kommunene,
jf. eigedomsskattelova § 18. I tillegg vil kommunefordelingen
blir rapportert til de som er skattytere for kraftanlegget etter
skattelovens regler i forbindelse med de årlige ligningsvedtak
og fastsettelse av formuesverdiene for kraftanleggene.
For eiendomsskatteåret 2001 vil dette måtte
gjøres som særlig rutine - uavhengig av ligningsarbeidet og
tidspunktet for utlegging av ligningen for inntektsåret
1999. Ligningsmyndighetene vil måtte fastsette kommunefordelingen
som særskilte vedtak som må fattes og sendes kommunene
i god tid før fristen for utskriving av eiendomsskatt,
dvs. innen 1. mars 2001. Departementet finner på det
nåværende tidspunkt ikke grunnlag for å foreslå regler
om at fordelingsvedtak også skal sendes til de spesifikt
eiendomsskattepliktige. En vil komme tilbake til dette når
Skattedirektoratet eventuelt har tilrettelagt rutiner for dette,
jf. kapittel 16.8.4, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget
2001 - lovendringer.
Komiteen tar dette til
etterretning.
Den løsning som følger av ligningsloven § 8-11 sammenholdt
med de alminnelige regler om fordeling av fastsettelseskompetansen
for formuesverdien på kraftanlegg, gir etter departementets
oppfatning ingen tilfredsstillende løsning for spørsmålet
om hvilken ligningsmyndighet som bør ha fordelingskompetansen.
Etter departementets oppfatning bør kommunefordelingen
av det samlede eiendomsskattegrunnlag for det enkelte kraftanlegg,
kun tilligge én ligningsmyndighet.
Departementet ser foreløpig følgende mulige
alternativer for fordeling av denne kompetanse:
1. Ligningskontoret i den kommune hvor
kraftanleggets kraftstasjon er beliggende. Hvis noen av skattyterne
for kraftanleggets inntekter og formue etter skatteloven lignes
ved Sentralsskattekontoret for storbedrifter (SFS), tillegges fordelingskompetansen
SFS.
2. Fylkesskattekontoret i det fylket hvor kraftanleggets
kraftstasjon er beliggende.
3. SFS tillegges fordelingskompetansen for alle kommunekryssende
kraftanlegg.
4. Riksskattenemnda, dvs. den samme myndighet som etter
ligningsloven § 8-5 nr. 1 fastsetter kommunefordeling
etter skatteloven § 18-7.
5. Skattedirektoratet tillegges kompetansen for eiendomsskatteåret
2001 med klageadgang til Riksskattenemnda. Fordelingskompetansen
for senere år fastsettes senere.
Departementet kan ikke se at ligningsloven § 8-11 er
til hinder for noen av de angitte løsninger. For skatteåret
2001 fremstår løsning nr. 5 som den mest hensiktsmessige
og praktikable. Skattedirektoratet er blitt forelagt spørsmålet,
og har ikke vesentlige motforestillinger mot denne løsning.
Departementet vil etter dette foreslå at Skattedirektoratet
tillegges fordelingskompetansen for skatteåret 2001 og
at dette fastsettes i særskilt forskrift med hjemmel i
ligningsloven § 8-6 nr. 9 straks denne proposisjon
er behandlet i Stortinget.
Departementet anser likevel ikke at dette bør være den
varige ordning. Valg av løsning for senere skatteår,
må anses mer åpent. Spørsmålet
har bl.a. administrative konsekvenser og bør avklares ved
høring av de involverte etater. Departementet vil arbeide
videre med dette spørsmål med sikte på snarlig
avklaring.
Komiteen tar dette til
etterretning.
Etter departementets oppfatning bør det uttrykkelig
lovfestes at ligningsloven skal gjelde tilsvarende ved ligningsmyndighetenes
anvendelse av kommunefordelingsreglene - så langt den passer.
Dette gjelder selv om det på flere punkter vil være
behov for utfylling og supplering av ligningslovens regler. Departementet
antar at slike supplerende gjennomføringsregler kunne bli
fastsatt med hjemmel i eigedomsskattelova § 32,
men foreslår likevel at det lovfestes en særskilt
forskriftshjemmel med direkte tilknytning til kommunefordelingsreglene.
Som det fremgår nedenfor kan det ta noe tid før
de særlige saksbehandlingsregler for kommunefordeling vil
være ferdig utviklet. I mellomtiden kan det være behov
for å kunne tilpasse ligningslovens løsninger, hvor
særregler ellers ikke skulle være fastsatt.
Det vises til utkast til ny § 8 A-4 til eigedomsskattelova.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til ny § 8 A-4 i eigedomsskattelova.
Kommunefordelingen av eiendomsskattegrunnlag som skal legges
til grunn for eiendomsskatteåret 2001, vil i all hovedsak
gjelde kraftanlegg med kraftstasjoner med installert effekt over
1 000 kW som var satt i drift pr. 1. januar 2000.
Etter forslaget, jf. kapitlene 16.4 og 16.5, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001)
Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer, skal fordelingen
av skattegrunnlaget for slike anlegg for eiendomsskatteåret
2001, fastsettes av ligningsmyndighetene på bakgrunn av
prinsipper som i all hovedsak skal samsvare med den rapportering
NVE skal foreta i henhold til prosjektbeskrivelsen. Prinsippene
for fastsettelse av fordelingsnøkler på dette
grunnlag er dels foreslått nedfelt i nye bestemmelser i
eigedomsskattelova, og dels som retningslinjer fastsatt av departementet.
Både ved fastsettelse av fordelingen og ved evt. klagebehandling
vedrørende fordelingen vil det bli aktuelt å konsultere
NVE.
Som nevnt i kapittel 16.4.2.3, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-
og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer, tas det sikte på at
Skattedirektoratet skal sende ut foreløpig fastsatte fordelingsnøkler
på bakgrunn av rapportene fra NVE til kommunene og skattyterne som
en foreløpig angivelse av kommunefordelingen i begynnelsen
av november 2000 i forbindelse med utlegging av ligningen.
Ettersom grunnlaget for fastsettelsene i all hovedsak vil være
innhentet fra NVE på oppdragsbasis, er det ikke behov for
fastsettelse av regler om oppgaveplikt på dette punkt for
bruk ved kommunefordelingen for skatteåret 2001. I de tilfeller
NVE skal fastsatte GAV i medhold av forskrift av 20. januar
1997 nr. 79 som forutsettes gitt tilsvarende anvendelse, vil de
aktuelle eierne få oppgaveplikt overfor NVE. Det må fastsettes
særskilte fristregler for denne rapportering.
Ved fordeling av skattegrunnlaget for kraftanlegg med kraftstasjoner
med installert effekt under 1 000 kW, jf. kapittel 16.4.4,
Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer,
og av særskilte eiendomsskattegrunnlag fastsatt etter skatteloven § 18-5
sjette ledd for anleggsdeler som ikke var satt i drift 1. januar
2000, jf. kapittel 16.6.5, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og
avgiftsopplegget 2001 - lovendringer, foreslås at det fastsettes
særlige forskriftsbestemmelser om at kommunene må fremsette
krav om kommunefordeling av slike grunnlag. Departementet antar
at disse regler vil gjelde et begrenset antall tilfeller. For skatteåret
2001 forutsettes at fordelingen skal bygge på ligningsmyndighetenes
skjønn med basis i særskilt innhentede opplysninger
om kostpris og kommunefordeling fra kraftanleggets eiere i medhold
av ligningsloven § 4-8.
Etter forslaget vil det ikke være aktuelt å fastsette særlige
regler om innhenting eller behandling av kommunenes eventuelle avtaler
om omfordeling av skatteinntekter, jf. kapittel 16.7. Slike avtaler
blir ligningsmyndighetene uvedkommende.
Komiteen tar dette til
etterretning.
Ved anvendelse av kommunefordelingsreglene i senere år
vil det fremsatte forslag innebære at det fordelingsgrunnlag
som ble fastsatt på grunnlag av GAV for skatteåret
2001, skal korrigeres med kostpris for påkostninger og
utvidelser av anlegg som ikke inngikk i beregningen av GAV. Det
må fastsettes nærmere regler om hvilke verdier
det kan korrigeres for og om rapportering m.v. av korrigeringsgrunnlag
for investeringer som nevnt.
Departementet vil foreløpig anta at det mest hensiktsmessige
vil være å legge opplysningsplikten på de
skattepliktige i forbindelse med inngivelse av selvangivelsen. Regler
om opplysningsplikt for de eiendomsskattepliktige vil innebære
etablering av nye rapporteringsrutiner i forhold til ligningsarbeidet.
Som angitt ovenfor tar departementet sikte på å utvikle
slike gjennomføringsregler, med sikte på fastsettelse
i vårsesjonen 2001.
Komiteen tar dette til
etterretning.
Departementet legger til grunn at de eiendomsskattepliktiges
klageadgang må ligge fast uansett hvilken ligningsmyndighet
som blir tillagt fordelingskompetansen.
Ved fastsettelse av kommunefordelingen med virkning for eiendomsskatteåret
2001, er det på det rene at ligningsmyndighetenes vedtak
om kommunefordelingen vil måtte foretas uavhengig av utlegging av
ligningen for inntektsåret 1999. For kommunefordelingen
for dette skatteår er det nærliggende å ta
utgangspunkt i at klagefristen for de eiendomsskattepliktige vil
løpe fra det tidspunkt vedkommende får underretning
om vedtaket. Dersom det innen tidspunktet for ligningsmyndighetenes
fastsettelse ikke er etablert rutiner for oversendelse av vedtakene
til de eiendomsskattepliktige, vil utgangspunktet for klagefristen
måtte fastsettes individuelt. Et alternativ er å la klagefristen
for kommunefordelingen for skatteåret 2001 først
løpe fra tidspunktet for kommunens utskriving av eiendomsskatt
for dette år, dvs. senest 1. mars 2001. Departementet
vil komme tilbake med eventuell spesialregulering på dette
punkt i forskrift som nevnt.
Departementet ser foreløpig ikke grunn til å pålegge
de eiendomsskattepliktige opplysningsplikt overfor ligningsmyndighetene
i forbindelse med fastsettelse av kommunefordelingen. Det vises
imidlertid til forslaget om at ligningsloven gis tilsvarende anvendelse
så langt den passer. Regelen i ligningsloven § 4-8
om at skattytere er pliktig til å inngi opplysninger som
er nødvendig for avklaring av vedkommendes skatteplikt,
vil i så fall være analogisk anvendelig i den
utstrekning det er aktuelt å pålegge de eiendomsskattepliktige
opplysningsplikter. Hvilke av ligningslovens sanksjonsregler som
i så fall kan være anvendelige, vil imidlertid
være uklart.
Som nevnt i kapittel 16.5, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-
og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer, vil det måtte
fastsettes særlige gjennomføringsregler om adgang
til å korrigere kommunefordelingen f.o.m. eiendomsskatteåret
2002. Spørsmålet om det i den forbindelse kan
bli aktuelt å legge plikter på de eiendomsskattepliktige,
vil bli vurdert samtidig.
Komiteen tar dette til
etterretning.
Om kommunenes partsstilling i forhold til ligningsmyndighetenes
fastsettelse av eiendomsskattegrunnlaget vises til gjennomgangen
i Ot.prp. nr. 47 (1999-2000) kapittel 3.3.3. Her heter det bl.a.:
«Ved ikrafttredelsen av eigedomsskattelova § 8 vil
reglene om partsrettigheter i ligningsloven gjelde også for
eiendomsskatten, for så vidt gjelder fastsettelsen av grunnlaget.
At kommunen ikke kan påklage takseringen som foretas for
eiendomsskatteformål, er forskjellig fra hva som er tilfelle
etter reglene i den gamle byskatteloven. Kommunen kan imidlertid
som nevnt anmode ligningsmyndighetene om å ta opp ligningen
på ny som endringssak etter ligningsloven § 9-5.
Dersom kommunen ikke er tilfreds med resultatet etter en slik henvendelse,
kan det reises søksmål mot formannen i det organet
som har truffet avgjørelsen, eller mot ligningssjefen når
ligningskontoret har truffet avgjørelsen, jf. ligningsloven § 11-2
nr. 1. Selv om kommunen ikke har fulle partsrettigheter under ligningen,
ble det i ligningslovens forarbeider under drøftelsen av
taushetspliktsreglene, jf. Ot.prp. nr. 29 (1978-79) s. 74, forutsatt
at kommunen må ha adgang til å få innsyn
i sakens dokumenter i forbindelse med en vurdering om å gå til
søksmål om ligningen. Kommunens adgang til å få rettslig
prøvet takseringen av kraftanleggene for eiendomsskatteformål
er forskjellig fra det som følger av gjeldende regler,
hvor det ikke er noen slik mulighet.
Dersom en kommune
mener ligningen inneholder feil med hensyn til fordelingen av formuesverdi
og eiendomsskattegrunnlag mellom flere berørte kommuner,
skal søksmål ikke rettes mot ligningsorganet,
men i stedet mot den eller de andre kommunene tvisten gjelder, jf.
ligningsloven § 11-2 nr. 3 annet punktum. Loven
gir imidlertid adgang for kommunene til å kreve en fordelingstvist
bindende avgjort av Skattedirektoratet, jf. ligningsloven § 11-3.
Ordningen er et alternativ til domstolsprøving, og er frivillig
for den enkelte kommune, jf. Ot.prp. nr. 29 (1978-79) s. 126. Fordelingstvister
har ikke vært aktuelle under gjeldende regler om taksering
for eiendomsskatteformål, siden den enkelte kommune har
hvert sitt organ som fastsetter grunnlaget i kommunen. Når
eiendomsskattegrunnlaget skal fastsettes samlet for hele kraftanlegget,
vil reglene om fordelingstvister kunne få større betydning,
ettersom slike anlegg ofte krysser kommunegrenser, for eksempel
ved at reguleringsanlegg og kraftstasjon ligger i ulike kommuner.»
Med utgangspunkt i hva som generelt er angitt om ligningslovens
anvendelse på fastsettelser som bare har betydning for
eiendomsskatt, antar departementet at det må anses tvilsomt
om regelen i ligningsloven §§ 11-2 nr.
3 og 11-3 vil gjelde tilsvarende for en fordelingstvist etter de
foreslåtte kommunefordelingsregler.
I motsetning til hva som gjelder for kommunefordeling av formuesverdien,
jf. skatteloven § 18-7 tredje ledd, foreligger
ingen lovregler om adgang for de berørte kommunene til å fordele
eiendomsskattegrunnlag seg i mellom. Den praksis med avtalebasert
verdsettelse og kommunefordeling som er beskrevet i kapittel 16.2,
Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer,
er ikke lovhjemlet. Enn mindre er det lovhjemmel for at kommunene
skal forelegge slike avtaler for departementet eller ligningsmyndighetene
for godkjennelse.
Etter gjeldende rett har kommunene ingen plikt til å inngi
andre opplysninger til ligningsmyndighetene av hensyn til fastsettelse
av eiendomsskattegrunnlag eller kommunefordeling.
På bakgrunn av den angitte tvil om anvendelse av ligningsloven §§ 11-2
nr. 3 og 11-3 på fordelingstvister om fordeling av eiendomsskattegrunnlaget,
vises til kapittel 16.8.3.2.1, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-
og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer, hvor det foreslås
generelt angitt at ligningsloven bør komme tilsvarende
til anvendelse. På det nåværende tidspunkt ser
departementet ikke grunn til å foreslå innført
andre behandlingsregler for fordelingstvister enn det som følger
av nevnte bestemmelser i ligningsloven.
For kommunefordeling av skattegrunnlag for kraftanlegg med kraftstasjoner
med installert effekt under 1 000 kW og av skattegrunnlag
etter skatteloven § 18-5 sjette ledd for anleggsdeler
som ikke var satt i drift pr. 1. januar i ligningsåret,
foreslås at kommunene må fremsette særskilte
krav om fordeling. Slik fordeling antas aktuelt for et begrenset
antall tilfeller, jf. kapittel 16.4.4 og kapittel 16.6.5, Ot.prp.
nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens vurderinger og forslag.
Det er i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget
2001 - lovendringer, kap. 16.10 redegjort for økonomiske
og administrative konsekvenser av forslagene.
Komiteen tar redegjørelsen
til etterretning.