For enkelte skatte- og avgiftspliktige vil det være av
vesentlig betydning å få avklart de skatte- og
avgiftsmessige konsekvensene av disposisjoner de planlegger å foreta.
Selv om det ikke foreligger noen plikt, vil skatte- og avgiftsmyndighetene
ofte gi veiledende uttalelser til den skatte- og avgiftspliktige.
Dette gjelder ikke bare generelle uttalelser om hvordan skatte- og
avgiftsreglene skal fortolkes, men også uttalelser om hva
de skatte- og avgiftsmessige konsekvensene av en konkret planlagt
disposisjon, vil bli. Det er imidlertid et problem at den skatte-
og avgiftspliktige ikke har noe krav på slike uttalelser.
Videre er det et problem at uttalelsen ikke er bindende for skatte-
og avgiftsmyndighetene. Selv om det i praksis viser seg at myndighetene
stort sett alltid legger uttalelsen til grunn ved den endelige fastsettingen,
vil det for den skatte- og avgiftspliktige være et usikkerhetsmoment knyttet
til en slik uttalelse.
En ordning med bindende forhåndsuttalelser vil bidra
til at vanskelige skatte- og avgiftsspørsmål kan bli
avklart før viktige beslutninger treffes. På den
måten kan en redusere risiko og skape forutberegnelighet for
den skatte- og avgiftspliktige.
Når det gjelder skattesaker, varierer ligningskontorenes
praksis for og kapasitet til å gi ikke-bindende forhåndsuttalelser
fra kontor til kontor. Dette betyr at skattyternes muligheter til å få veiledning
når de står overfor konkrete problemstillinger,
kan avhenge av hvilken kommune skattyter er bosatt eller hjemmehørende
i. Innføres det en sentral ordning med bindende forhåndsuttalelser,
vil alle skattytere få lik mulighet til på forhånd å få avklart
sine skattespørsmål, uavhengig av hvor de hører
hjemme.
I tillegg til å skape forutberegnelighet, redusere risiko
og bidra til likebehandling, er det mulig at en ordning med bindende
forhåndsuttalelser kan medføre at en unngår
tvister som ellers ville oppstått. Tvister kan ofte bli
langvarige og legge beslag på ressurser både hos
de skatte- og avgiftspliktige og skatte- og avgiftsmyndighetene.
Selv om ordningen med bindende forhåndsuttalelser i
første rekke er ment å være en service
som den enkelte skattyter kan benytte seg av, vil ordningen kunne
få betydning ut over den konkrete sak. Det er umulig å utforme
skatte- og avgiftslovgivningen på en slik måte
at alle tenkelige situasjoner forutses og samtlige uklarheter unngås.
Forvaltningspraksis innenfor skatte- og avgiftsretten utgjør
derfor et betydelig tillegg til lovgivningen. En ordning med bindende
forhåndsuttalelser vil være et supplement til
dette. Gjennom forhåndsuttalelsene vil skatte- og avgiftsforvaltningens
standpunkt gis til kjenne. Selv om den bindende forhåndsuttalelsen
vil gjelde en konkret disposisjon, er det klart at det standpunkt
som tas, vil kunne få betydning i andre saker der samme
rettsspørsmål er oppe. En bindende forhåndsuttalelse
kan løse uklare rettsspørsmål som kan
gjelde et større antall skatte- og avgiftspliktige og i
mange tilfeller betydelige beløp. En forutsetning for at
forhåndsuttalelsene skal få en slik funksjon,
er at de publiseres.
En ordning med bindende forhåndsuttalelser vil også kunne
bidra til å identifisere problemområder innenfor
skatte- og avgiftslovgivningen på et tidlig tidspunkt.
De problemstillinger som det særlig vil være aktuelt å be
om svar på, vil være problemstillinger som ligger
i ytterkant eller utenfor de områder som lovgiver hadde
i tankene da reglene ble gitt. Ved at problemområder blir
avdekket gjennom bindende forhåndsuttalelser, gis myndighetene
oppfordring til å vurdere om gjeldende rett er tilfredsstillende
tilpasset de faktiske forhold.
Ut fra det som her er redegjort for, antar departementet at en
innføring av bindende forhåndsuttalelser vil vise
seg fordelaktig i første rekke for de skatte- og avgiftspliktige,
men også for det offentlige. For de skatte- og avgiftspliktige
vil det først og fremst være muligheten til å få avklart
viktige skatte- og avgiftsspørsmål, som er av
betydning. For det offentlige vil den informasjon som behandlingen
av bindende forhåndsuttalelser gir, kunne bidra til at
det offentlige lettere kan følge med i utviklingen og endre
lovverket i takt med de krav og behov som oppstår.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens vurderinger.
Finansdepartementet foreslår at skatte- og avgiftspliktige
skal kunne be om forhåndsuttalelser når spørsmålet
gjelder skatt eller avgift som omfattes av
lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt
av formue og inntekt (skatteloven),
lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) §§ 23-2
og 23-3,
lov av 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift med unntak
av innførselsmerverdiavgift, jf. kapittel XVI og,
lov av 19. juni 1969 nr. 67 om investeringsavgift.
Dette er i tråd med forslaget fra Næringslovutvalget
og Zimmerutvalget. Høringsinstansene slutter seg også til
dette. Det er i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) kap. 15, redegjort for
utredningene fra Næringslovutvalget og Zimmerutvalget,
og for høringsuttalelser i tilknytning til utredningene.
Spørsmålet må være et rettsspørsmål
knyttet til en framtidig, planlagt disposisjon. Bindende forhåndsuttalelser
skal forbeholdes saker av vesentlig betydning. Anmodningen må være
begrunnet ut fra et behov for å få oppklart de
skatte- eller avgiftsmessige konsekvensene av en disposisjon. Hovedmotivet
for anmodningen kan således ikke være å spare
skatt/avgift.
Nedenfor gis det en nærmere beskrivelse av området
for bindende forhåndsuttalelser. Når en anmodning
ligger utenfor dette området vil den ikke bli realitetsbehandlet.
Den skatte- og avgiftspliktige vil da få underretning om
dette.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens vurderinger og forslag, og viser til merknader i det
følgende.
Departementet er enige med Næringslovutvalget i at det
er på inntekts- og formuesskatteområdet det er viktigst
og mest praktisk å innføre en ordning med bindende
forhåndsuttalelser. I forlengelsen av dette bør
ordningen også omfatte spørsmål om trygdeavgift.
Trygdeavgiften regnes som en form for inntektsskatt, selv om den
kan sies å ha trekk av å være pensjonspremie.
Det er derfor naturlig at trygdeavgiften omfattes av en ordning
med bindende forhåndsuttalelser.
Næringslovutvalget har foreslått at også arbeidsgiveravgift
skal omfattes av ordningen med bindende forhåndsuttalelser.
Etter departementets syn har arbeidsgiveravgiften nær sammenheng
med trygdeavgiften og skattereglene for øvrig. Dette kommer
klart fram for eksempel ved spørsmål om en person
skal regnes som næringsdrivende eller ansatt/oppdragstaker.
Regnes personen som næringsdrivende skal det ikke betales
arbeidsgiveravgift av godtgjørelsen, og den næringsdrivende
betaler som hovedregel trygdeavgift med høy sats. Betraktes
personen som ansatt/oppdragstaker skal arbeidsgiver betale
arbeidsgiveravgift av lønn og annen godtgjørelse
som utbetales og personen selv skal som hovedregel betale trygdeavgift med
mellomsats. Departementet slutter seg på denne bakgrunn
til Næringslovutvalgets forslag.
Når det gjelder trygdeavgift og arbeidsgiveravgift,
vil det bare kunne gis forhåndsuttalelser på områder
som ligger under skattemyndighetenes kompetanseområde.
Som Skattedirektoratet påpeker i sin høringsuttalelse,
vil spørsmål om arbeidsgiveravgift og trygdeavgift
også kunne være knyttet til folketrygdens omfangsregler
og anvendelse av Rådsforordning (EØF) 1408/71
og sosialkonvensjoner Norge har inngått med andre land,
og dette ligger under trygdemyndighetenes kompetanseområde.
Trygdemyndighetenes avgjørelse legges til grunn ved ligningsmyndighetenes
fastsettelse av arbeidsgiveravgift og trygdeavgift.
Som tidligere nevnt finnes det i dag en ordning med bindende
forhåndsuttalelser etter petroleumsskatteloven. Leting
etter og utvinning og transport av petroleum skattlegges etter en
særskilt lovgivning som dels erstatter og dels utfyller
den ordinære skattelovgivningen. For å sikre betryggende
ligningsbehandling av skattepliktige etter petroleumsskatteloven,
ble det ved innføringen av ordningen lagt stor vekt på å sikre
særlig fagkyndig kompetanse til å forestå ligningen.
Finansdepartementet foreslår at den særskilte
ordningen med forhåndsuttalelser på dette området
skal opprettholdes slik den er i dag.
Når det gjelder eiendomsskatt sier Næringslovutvalget
følgende:
«Eigedomsskatt er i hovudsak eit spørsmål
om taksering, og det er derfor ikkje samme behov for slike reglar
på det området».
Finansdepartementet er enig i at eiendomsskatt ikke skal omfattes
av ordningen med bindende forhåndsuttalelser. Departementet
vil imidlertid også anføre at eiendomsskatten
er underlagt et eget forvaltningssystem. Dette er en kommunal skatt
og det er kommunene selv som avgjør om det skal utskrives
eiendomsskatt i kommunen. Skattedirektoratet er et sentralt statlig
organ, og det kan synes inkonsekvent at et statlig organ gis kompetanse
til å gi bindende forhåndsuttalelser vedrørende
en ren kommunal skatt.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens vurderinger.
Departementet foreslår at ordningen med bindende forhåndsuttalelser
skal gjelde på merverdi- og investeringsavgiftsområdet
med unntak av merverdiavgift og investeringsavgift som skal beregnes
ved innførsel, jf. merverdiavgiftsloven kapittel XVI.
Merverdiavgift er en forbruksavgift som skal betales ved innenlands
omsetning av varer og tjenester, samt ved uttak av varer og tjenester.
Det skal dessuten betales merverdiavgift ved innførsel
av varer fra utlandet. Denne innførselsmerverdiavgiften
står i en særstilling i forhold til annen merverdiavgift
fordi den ikke forutsetter at det finner sted en omsetning eller uttak.
Investeringsavgift skal beregnes ved anskaffelse av varer til bruk
som driftsmidler i en avgiftspliktig virksomhet og arbeid på driftsmidler.
Plikten til å beregne investeringsavgift gjelder også for
varer (avgiftspliktige driftsmidler) som innføres fra utlandet. Investeringsavgiften
må ses i sammenheng med merverdiavgiften. Forutsetningen
for at det skal beregnes investeringsavgift, er at det foreligger
fradragsrett for inngående merverdiavgift.
Når det gjelder bestemmelsene i merverdiavgiftslovgivningen
om beregning av avgift ved innførsel av varer fra utlandet,
er disse nært knyttet til de tollrettslige bestemmelser.
I merverdiavgiftslovens bestemmelse om innførselsmerverdiavgift
er deler av tollregelverket inkorporert. Dette gjelder blant annet sentrale
områder om hvem som er avgiftspliktig, om begrepet innførsel
og avgiftsgrunnlaget. Når det gjelder hvem som er avgiftspliktig,
kommer tollovens vareeierbegrep til anvendelse. Merverdiavgiftsloven
definerer ikke innførsel. Begrepet må derfor bestemmes utfra
tollretten. Etter merverdiavgiftsloven danner tollverdien basis
for innførselsmerverdiavgiften. Denne tollverdien avgjøres
av tollbestemmelsene og særlig av tollverdiforskriften.
Etter Finansdepartementets mening kan det også foreligge
et behov for å innføre en ordning med bindende
forhåndsuttalelser for merverdiavgift ved beregning av
avgift ved innførsel av varer fra utlandet. Den nære
sammenheng til tollretten betyr at en bindende forhåndsuttalelse
knyttet til en mulig framtidig transaksjon vedrørende innførselsmerverdiavgift
også ofte vil berøre spørsmål
av tollrettslig art. På tollområdet foreslås
det i denne omgang ingen generell ordning med bindende forhåndsuttalelser.
På denne bakgrunn har departementet kommet til at en ordning med
bindende forhåndsuttalelser i denne omgang ikke bør
omfatte merverdiavgift som skal beregnes ved innførsel
av varer fra utlandet.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens vurderinger.
Departementet foreslår at en ordning med bindende forhåndsuttalelser
bare skal gjelde subsumsjon - det vil si tolkning av regelverket
anvendt på nærmere angitte fakta. At bindende
forhåndsuttalelser begrenses til å omfatte rettsspørsmål,
betyr ikke fravær av ethvert skjønn. Også rettsspørsmål
kan innebære skjønnsmessige vurderinger. Utgangspunktet
skal likevel være at det ved fastsettelsen av en bindende
forhåndsuttalelse ikke skal foretas bevisvurderinger eller andre
skjønnsmessige vurderinger eller verdsettinger. En viktig
del av arbeidet med en forhåndsuttalelse vil derfor være å formulere
og presisere det forutsatte faktum tilstrekkelig.
Næringslovutvalget har i sin utredning foreslått
at henvendelser som i hovedsak gjelder bevisvurdering, verdsetting
eller andre skjønnsmessige vurderinger, kan tas til behandling
dersom gode grunner taler for det, men at skattyter ikke skal kunne
kreve at spørsmålet behandles. Utvalget får
støtte av Ligningsutvalget på dette punkt. For øvrig
er det kun Sentralskattekontoret for storbedrifter som uttaler seg
om dette. Denne høringsinstansen peker på at dersom
slike henvendelser skal behandles, vil det kreves helt andre ressurser
enn om ordningen begrenses til å gjelde forespørsler
om rettsanvendelse. Sentralskattekontoret for storbedrifter går
derfor imot at slike forespørsler skal kunne behandles.
De øvrige høringsinstansene gir uttrykk for at
saker som gjelder bevisvurdering, verdsetting eller andre skjønnsmessige
vurderinger bør unntas fra ordningen. Finansdepartementet
har forståelse for at skatte- og avgiftspliktige vil ha
interesse av å få klarlagt slike spørsmål.
Det er imidlertid departementets syn at målet med en ordning
med bindende forhåndsuttalelser er å skape forutberegnelighet
på områder der fortolkningen og praktiseringen
av lovgivningen er uklar. Gjennom forhåndsuttalelsen skal den
skatte- og avgiftspliktige kunne få skatteforvaltningens
forståelse av regelverket. Departementet går derfor
imot at saker som gjelder bevisvurdering, verdsetting eller andre
skjønnsmessige vurderinger kan tas til behandling.
Departementet foreslår at anmodning om forhåndsuttalelse
skal gjelde de skatte- og avgiftsmessige konsekvensene av en konkret,
forestående disposisjon den skatte- og avgiftspliktige
planlegger å foreta. Dette betyr at det ikke vil bli gitt
forhåndsuttalelser dersom spørsmålet
er av hypotetisk karakter eller gjelder et generelt tolkningsspørsmål.
Hovedformålet med ordningen er å gi skatte- og
avgiftspliktige sikkerhet når de står overfor
valget om de skal gjennomføre en planlagt disposisjon eller
ikke. Departementet foreslår derfor at ordningen med bindende
forhåndsuttalelser avgrenses mot uttalelser vedrørende
disposisjoner som bare er hypotetiske og generelle spørsmål
som overhode ikke er knyttet til planlagte disposisjoner. Dette
er i tråd med Næringslovutvalgets forslag som
også høringsinstansene slutter seg til.
Departementet foreslår at det kan gis bindende forhåndsuttalelser
i saker som er begrunnet ut fra reelle forretningsmessige hensyn/andre
hensyn. Ordningen må begrenses slik at det ikke kan kreves
uttalelser i saker der den planlagte disposisjon har lite eller
intet innhold ut over det rent skatte- og avgiftsmessige. Det bør
med andre ord ikke gis forhåndsuttalelser i saker der formålet
med disposisjonen i hovedsak er å redusere skatten eller
avgiften.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens vurderinger og forslag.
I forhold til skatteavtalespørsmål og andre
spørsmål med internasjonalt tilsnitt reiser det
seg særskilte problemstillinger fordi forholdet også har
tilknytning til skattereglene i andre land enn Norge.
I internasjonale forhold vil det oppstå særskilte problemstillinger
på grunnlag av kompetansefordelingen mellom statene. Dette
gjelder både i forhold til skatteavtaler og i forhold til
interne skatteregler som bygger på rettstilstanden eller
en avgjørelse i et annet land.
Det kan vanskelig gis bindende forhåndsuttalelser om
skattespørsmål som blir avgjort i et annet land
og legges til grunn i Norge. Et eksempel på dette er ettårsregelen
for utflytting i skatteloven § 2-1 fjerde ledd tredje
punktum. Ett av vilkårene for opphør av skatteplikt
til Norge etter denne regelen er at oppholdet i utlandet medfører
skatteplikt som innenlandsboende i oppholdsstaten. Det vil i de
fleste tilfeller være mest hensiktsmessig at myndighetene
i oppholdsstaten er de første til å vurdere om
dette kriteriet er oppfylt, og at denne vurderingen legges prejudisielt
til grunn i Norge. Etter departementets syn bør det derfor åpnes for
at en anmodning om bindende forhåndsuttalelse kan avvises
i slike saker.
Saker som gjelder skatteavtalespørsmål, kan
være av en slik art at de avgjøres av den ene
staten alene eller de kan være av en slik art at statene
må bli enige om innholdet i bestemmelsene. Forhåndsuttalelser
om skatteavtalespørsmål som det ligger innenfor
norske myndigheters kompetanse å avgjøre alene,
reiser ingen særskilte problemstillinger i forhold til
staten skatteavtalen er inngått med. Når det gjelder
skatteavtalespørsmål som det tilligger den andre
staten å avgjøre alene, blir synspunktene de samme
som i avsnittet ovenfor, altså at det vanskelig kan gis
bindende forhåndsuttalelse. I det tredje tilfellet, der
statene må avklare spørsmålet i samarbeid,
må det tas hensyn til at slik avklaring kan ta svært
lang tid uten at det ligger innenfor norske myndigheters kontroll å redusere saksbehandlingstiden.
Det må i slike saker påregnes en lengre saksbehandlingstid
enn i saker der det alene er opp til norske ligningsmyndigheter å avgjøre
spørsmålet.
Behovet for bindende forhåndsuttalelser på et komplisert
og mindre tilgjengelig rettsområde som skatteavtalene,
er stort. De nevnte problemene i denne sammenheng er ikke så store
at det generelt er grunn til å unnta slike spørsmål
fra adgangen til å få bindende forhåndsuttalelser.
Det vil imidlertid være behov for enkelte begrensninger
i adgangen til å få bindende forhåndsuttalelser
på dette området. Departementet foreslår
at slike avgrensninger kan reguleres i forskrift.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens vurderinger og forslag.
Behovet for å kunne få avklart vanskelige skatte- og
avgiftsspørsmål vil kunne oppstå for
alle skatte- og avgiftspliktige. Finansdepartementet foreslår
derfor ingen begrensning når det gjelder hvem som kan be om
forhåndsuttalelse, så lenge spørsmålet
ligger innenfor det området som omfattes av ordningen og den
som ber om forhåndsuttalelsen selv blir direkte berørt
av det spørsmål saken gjelder. Dette betyr at også personer
bosatt og selskaper hjemmehørende i utlandet kan anmode
om bindende forhåndsuttalelse. Dette kan være
aktuelt for eksempel før det skal treffes beslutning om
investeringer i Norge.
Den skatte- og avgiftspliktige må også kunne framlegge
spørsmål vedrørende disposisjoner hvor det
deltar flere enn ham selv og få avklart hvilke konsekvenser
disposisjonen vil få. Forhåndsuttalelsen vil ikke
få bindende virkning for andre enn spørreren.
Det må imidlertid være mulig for flere skatte-
og avgiftspliktige sammen å anmode om forhåndsuttalelse,
enten de skal foreta identiske disposisjoner eller de alle blir
berørt av den forestående disposisjonen. Uttalelsen
kan da kreves lagt til grunn av alle de involverte. Det er en forutsetning
at hver av spørrerne har betalt gebyr for at uttalelsen
skal være bindende, jf. kapittel 15.9.9 om gebyr.
Næringslovutvalget mener det må stilles krav
om at anmodningen vedrører et spørsmål
som er viktig for skattyter; et krav om at spørsmålet
er av vesentlig betydning for skattyter anses som et egnet kriterium. Hvorvidt
kravet er oppfylt må vurderes i forhold til den enkelte
skattyter. De tre høringsinstansene som uttaler seg på dette
punkt - Ligningsutvalget, Sentralskattekontoret for storbedrifter
og Fylkesskattesjefenes forening - slutter seg til Næringslovutvalgets
vurdering. Departementet foreslår på denne bakgrunn
at det kan gis uttalelser i saker som er av vesentlig betydning
for den skatte- og avgiftspliktige. Hvorvidt en uttalelse er av
vesentlig betydning for den skatte- og avgiftspliktige, må vurderes
i forhold til den enkelte. Ved vurderingen må en blant
annet se hen til skatte- eller avgiftsbeløpets størrelse,
både isolert sett og i forhold til den aktuelle inntekt.
Sentralskattekontoret for storbedrifter reiser spørsmål
om også andre typer saker, der vesentlighetkravet ikke
er oppfylt for skattyter, kan tas til behandling fordi saken er
av mer prinsipiell karakter. Kontoret uttrykker imidlertid skepsis
til dette. Departementet er enig i at de saker det bes om bindende forhåndsuttalelse
i, må være av viktighet for skattyter. Ordningen
er ment å avhjelpe i de situasjoner der vanskelige rettsspørsmål
dukker opp og det kreves utredninger der en ikke kan hente løsningen
i lovtekst, forarbeider eller rettspraksis. Hovedformålet
med ordningen er å skape forutberegnelighet for den enkelte skatte-
og avgiftspliktige. Det er imidlertid et poeng å tilrettelegge
ordningen slik at den kan få betydning også ut
over dette. Etter departementets syn vil uttalelsene kunne få betydning
som veiledende tolkningsuttalelser, på linje med andre
uttalelser fra skattemyndighetene. Finansdepartementet foreslår
derfor at det også kan gis uttalelser når spørsmålet
berører et stort antall skatte- og avgiftspliktige eller
er av prinsipiell betydning, og skattemyndighetene derfor har interesse
i å få avklart spørsmålet.
Saker som ikke er av vesentlig betydning for den skatte- og avgiftspliktige,
må kunne avvises. Saken kan imidlertid realitetsbehandles
selv om vesentlighetskravet ikke er oppfylt, dersom en finner at
saken er av allmenn interesse og derfor bør behandles.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens vurderinger og forslag.
Næringslovutvalget foreslår at en anmodning
om forhåndsuttalelse skal gjelde de skatte- og avgiftsmessige
konsekvensene av en planlagt/forestående disposisjon.
Høringsinstansene slutter seg til dette.
Finansdepartementet er enig med Næringslovutvalget i
at det må være et vilkår at disposisjonen
ikke er igangsatt på det tidspunkt anmodningen framsettes. Departementet
foreslår at anmodning om forhåndsuttalelse vedrørende
disposisjoner som allerede er gjennomført, må avvises.
I svensk og finsk rett kan skattyteren i en viss utstrekning
be om forhåndsuttalelse for gjennomførte disposisjoner
dersom anmodningen framsettes innen selvangivelsesfristen. Departementet
antar at det kan være et visst behov for å få avklart
konsekvensene av en allerede gjennomført disposisjon, for
eksempel om en ekstraordinær inntekt skal anses skattepliktig.
Formålet med ordningen er imidlertid å skape forutberegnelighet
for skatte- og avgiftspliktige når de står overfor
valget om de skal gjennomføre eller påbegynne
en konkret, planlagt disposisjon eller ikke. Departementet anser
det derfor ikke hensiktsmessig å bruke ressurser på å gi
bindende forhåndsuttalelser vedrørende disposisjoner
som allerede er gjennomført. Konsekvensene av allerede
gjennomførte disposisjoner må altså fastsettes
gjennom den ordinære ligningsbehandlingen.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens vurderinger og forslag.
Det første tema i vurderingen av kompetansespørsmålet
- det vil si spørsmålet om hvilket organ som skal
kunne gi bindende forhåndsuttalelser - er om en skal velge
lokal eller sentral løsning. Næringslovutvalget
foreslår en sentral løsning der kompetansen legges
til Riksskattenemnda i skattesaker. Også Zimmerutvalget
foreslo at kompetansen må legges til et sentralt organ.
I samsvar med Næringslovutvalget og Zimmerutvalgets
forslag samt det store flertallet av høringsinstanser,
foreslår departementet at kompetansen legges til et sentralt
organ. Finansdepartementet legger særlig vekt på å ivareta
hensynet til likebehandling og rettsenhet. Ved avgjørelse
av rettsspørsmål vil de tradisjonelle hensyn til
lokale forvaltningsløsninger ikke være så sterke
- i slike spørsmål må rettsenhet og likebehandling
være viktigere enn det lokale selvstyre.
Departementet legger videre vekt på at organet som skal
gi forhåndsuttalelser tillegges en omfattende instruksjonskompetanse.
En slik kompetansen bør legges til et organ med stor faglig
tyngde. Også dette tilsier at kompetansen må legges
til et sentralt organ.
Når det gjelder skattytere som lignes ved sentralskattekontorene,
har Næringslovutvalget foreslått at sentralskattekontorene
med nemnder skal ivareta ordningen med forhåndsuttalelser
for disse skattyterne. Hovedgrunnen til dette forslaget er at utvalget ønsker å videreføre
ordningen med bindende forhåndsuttalelser innenfor petroleumssektoren.
Flere høringsinstanser slutter seg til forslaget. Etter
departementets oppfatning kan ordningen med bindende forhåndsuttalelser
etter petroleumsskatteloven fortsatt bestå, selv om en
ikke foreslår noen særordning for skattytere som lignes
ved sentralskattekontorene for henholdsvis storbedrifter og utenlandssaker.
Hensynet til rettsenhet og likebehandling tilsier at det samme organet
bør gi forhåndsuttalelser også for skattytere
som lignes ved sentralskattekontorene. På denne bakgrunn
foreslår ikke departementet noen særskilt løsning
for disse skattyterne.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens vurderinger og forslag.
Næringslovutvalget foreslår som nevnt ovenfor
at kompetansen til å gi bindende forhåndsuttalelser
legges til Riksskattenemnda i skattesaker. Når det gjelder merverdiavgift
slutter Næringslovutvalget seg til Zimmerutvalget. Flertallet
i Zimmerutvalget gikk inn for at bindende forhåndsuttalelser
på merverdiavgiftsrettens område skal gis av en
egen og nyopprettet nemnd. Da Næringslovutvalgets forslag
ble sendt på høring, la Finansdepartementet fram
et ytterligere forslag. Departementet ba om høringsinstansenes
syn på å legge uttalelseskompetansen til Skattedirektoratet.
Departementet har på denne bakgrunn vurdert følgende
alternativer når det gjelder hvilket organ som skal tillegges
kompetanse til å gi bindende forhåndsuttalelser:
1. Skattedirektoratet
2. Riksskattenemnda i skattesaker og Klagenemnda for merverdiavgift
i avgiftssaker, med Skattedirektoratet som felles sekretariat.
3. Egen uttalelsesnemnd både for skatte- og avgiftssaker,
med skattedirektoratet som felles sekretariat.
Det er særlig forholdet mellom administrasjon og folkevalgte
nemnder som trekkes fram som argument for å velge en nemndsløsning.
Slik dette er nå, kan statens overordnede organer ikke
instruere de folkevalgte nemndene om hvilken lovforståelse
de skal legge til grunn ved en avgjørelse. En bindende
forhåndsuttalelse vil ha karakter av instruksjon av de
ordinære ligningsmyndighetene og merverdiavgiftsmyndighetene,
herunder de folkevalgte nemndene og unntaksvis Riksskattenemnda
og Klagenemnda for merverdiavgift. Næringslovutvalget har
lagt vekt på at forhåndsuttalelsen skal kunne
binde de ordinære nemndene under ligningsbehandlingen,
og derfor foreslått å legge kompetansen til en
nemnd.
Også flere av høringsinstansene legger vekt
på at det er nemndene som er tillagt kompetanse til å treffe de
ordinære ligningsvedtakene, og slutter seg til Næringslovutvalgets
forslag om å legge kompetansen til en nemnd.
Departementet deler ikke dette synet, og legger fram forslag
om at Skattedirektoratet gis kompetanse til å gi bindende
forhåndsuttalelser. Etter departementets syn vil Skattedirektoratet
som uttalelsesorgan være den mest fleksible og enkle løsning.
Direktoratet har god kompetanse på den tunge skatte- og
avgiftsjussen. Oppgaven med å gi bindende forhåndsuttalelser
vil være et naturlig supplement til direktoratets generelle
arbeid med å avklare og veilede om regelverket om skatt
og avgift.
En uttalelse skal bare være bindende dersom den skatte-
og avgiftspliktige ønsker det, se kapittel 15.9.6. I praksis
vil dette gjelde uttalelser til gunst for dem. Ønsker ikke
den skatte- og avgiftspliktige at uttalelsen skal legges til grunn
ved den endelige fastsettelsen, fattes vedtak på ordinær
måte, og det aktuelle spørsmål kan da
bringes inn for nemndene på vanlig måte. Den skatte-
og avgiftspliktige vil også ha adgang til å påklage
et ligningsvedtak eller avgiftsvedtak der en forhåndsuttalelse
er lagt til grunn. Departementet kan derfor ikke se at rettssikkerheten
til de skatte- og avgiftspliktige blir svekket ved at kompetansen
til å gi forhåndsuttalelser legges til et administrativt
organ.
Det må også ses hen til at den instruksjonskompetansen
som vil ligge i en ordning med bindende forhåndsuttalelser
(i forhold til den senere konkrete og lokale ligningsavgjørelse
etter at den planlagte disposisjonen er gjennomført), kun
skal gjelde fortolkningsspørsmål. På dette
området har Skattedirektoratet allerede en ledende rolle
i dag. I sammenheng med dette må det også ses
hen til at avgjørelsen av om en faktisk gjennomført
transaksjon stemmer med forutsetningene i forhåndsuttalelsen,
vil være et bevisspørsmål hvor de lokale
ligningsmyndigheter fortsatt vil ha full kompetanse.
Hovedformålet med en ordning med bindende forhåndsuttalelser
er første og fremst å skape forutberegnelighet
for skatte- og avgiftspliktige når de står overfor
valget om de skal gjennomføre en disposisjon eller ikke.
Skattedirektoratet uttaler om dette:
«Ordningen med bindende forhåndsuttalelser
skal særlig ivareta skattyters behov for forutberegnelighet, og
dette behovet ivaretas fullt ut ved administrasjonens uttalelse.»
Etter departementets syn bør det etableres en ordning
der skatte- og avgiftspliktige kan få skatte- og avgiftsforvaltningens
forhåndsstandpunkt til en planlagt, framtidig disposisjon.
Det er kravet til forutberegnelighet, og videre kravet til faglig
tyngde og sikkerhet, som er det sentrale, og disse kravene kan Skattedirektoratet
tilfredsstille.
Velges en nemndsløsning vil alle saker få en
faglig og etatsforankret innstilling fra Skattedirektoratet, og
deretter en overprøving av innstillingen av nemnda. En
slik løsning kan nok sies å gi en ekstra kvalitetssikring
av de standpunkter Skattedirektoratet inntar. Løsningen
vil imidlertid bli mer ressurskrevende, og dessuten medføre
mye lengre saksbehandlingstid enn om kompetansen legges til direktoratet.
For skatte- og avgiftspliktige vil det ofte være viktig å få uttalelsen
relativt raskt. Departementet antar at en dobbeltbehandling ofte
vil ta så lang tid at verdien av uttalelsen kan bli vesentlig
redusert.
Departementets forslag får støtte fra blant
annet Norges Bondelag som uttaler at å legge kompetansen til
et folkevalgt organ kan «fremstå som unødvendig byråkratisk,
og gjøre behandlingen av sakene unødvendig tidkrevende».
Også Skattedirektoratet peker på at en nemndsbehandling
vil være ressurskrevende:
«Tidsaspektet samt ressurshensyn trekker i retning
av en slik (administrativ, departementets tilføyelse) løsning.
I den utstrekning avgjørelsesmyndigheten legges til et
nytt/eksisterende oppnevnt organ, legger en opp til en
mer tidkrevende/ressurskrevende to-instans behandling.
Etter direktoratets oppfatning vil det med en slik ordning i praksis
eksempelvis være umulig å etterleve de stramme
tidsfristene for saksbehandlingen som foreslås av Næringslovutvalget.»
Komiteen slutter seg til
Regjeringens vurderinger og forslag.
Skal en forhåndsuttalelse skape forutberegnelighet for
skatte- og avgiftspliktige, må den være bindende
for skatte- og avgiftsmyndighetene. Departementet foreslår
derfor at disse myndighetene er forpliktet til å legge
forhåndsuttalelsen til grunn når det forhold det
er tatt stilling til, behandles. Har skattyter fått en
forhåndsuttalelse om hvordan skattleggingen skal foretas
og krever den lagt til grunn, vil dette være bindende ved
den endelige fastsettingen uansett hvilket organ (normalt de lokale
ligningsmyndigheter) som fastsetter ligningen. Tilsvarende vil gjelde
ved den næringsdrivendes beregning og innberetning av merverdiavgift.
Så lenge den avgiftspliktige følger forhåndsuttalelsen,
vil det fra avgiftsmyndighetenes side ikke kunne fattes enkeltvedtak
som strider mot forhåndsuttalelsen, når denne
kreves lagt til grunn ved fastsettingen. Det sentrale i ordningen
er at en skatte- og avgiftspliktig skal kunne innrette seg etter
uttalelsen uten risiko for at myndighetene fraviker svaret, når
han selv ønsker svaret lagt til grunn.
Ut over dette foreslås det ikke noen bindende virkning.
Dette betyr at den skatte- og avgiftspliktige ikke er bundet av
uttalelsen hvis han ikke ønsker at den skal legges til
grunn ved skatte- eller avgiftsfastsettelsen. Svaret vil heller
ikke ha noen formell bindende effekt dersom den skatte- og avgiftspliktige
lar være å gjennomføre den planlagte
disposisjonen. Er det fattet et ligningsvedtak eller avgiftsvedtak
der en bindende forhåndsuttalelse er lagt til grunn, vil
forhåndsuttalelsen ikke være bindende ved en eventuell klagebehandling
dersom den skatte- eller avgiftspliktige ikke lenger ønsker
uttalelsen lagt til grunn.
Dersom det er skjedd endringer i de forutsetninger som har vært
avgjørende for uttalelsen, kan ikke den skatte- og avgiftspliktige
kreve at skatte- og avgiftsmyndighetene skal legge forhåndsuttalelsen
til grunn ved fastsettelsen. Dette må for det første
gjelde endringer i de faktiske forhold som har vært avgjørende for
utfallet. Hvorvidt disposisjonen er gjennomført i tråd
med de forutsetninger som uttalelsen bygger på må vurderes
ved den endelige fastsettelsen, og vil være et tema som
kan prøves av nemndene, jf. kapittel 15.9.7.4 Administrativ
klage og domstolprøving av det etterfølgende forvaltningsvedtaket.
Videre foreslår departementet at forhåndsuttalelsen
ikke skal være bindende dersom det har skjedd endringer
i den lovgivningen som er lagt til grunn for forhåndsuttalelsen,
og endringene er trådt i kraft med virkning for den senere
transaksjon i henhold til uttalelsen. Stortingets lovgivningsmyndighet
kan ikke bindes opp ved ordningen med bindende forhåndsuttalelser.
Endringer i administrativ praksis eller rettspraksis bør
derimot ikke medføre at skatte- og avgiftsmyndighetene
kan se bort fra en forhåndsuttalelse.
Selv om den skatte- og avgiftspliktige velger ikke å legge
avgjørelsen til grunn ved den endelige fastsettelsen, vil
faglig vel begrunnede forhåndsuttalelser ha en generell
veiledende vekt på linje med andre sakkyndige oppfatninger
fra ledende nivå i skatte- og avgiftsetaten. På denne
måten vil forhåndsuttalelser, selv om de ikke
får noen formell bindende virkning, få et preg
av å være anvisninger til underordnede organer
om hvilken fortolkning Skattedirektoratet mener skal legges til
grunn. Ligningsmyndighetene vil i slike tilfeller normalt legge
til grunn det standpunkt Skattedirektoratet har tatt. Dette er imidlertid
virkninger som også mange av dagens (ikke bindende) uttalelser har.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens vurderinger og forslag.
Spørsmålet om det skal være adgang
til å få overprøvd forhåndsuttalelsen
ved administrativ klage henger sammen med hvilket organ som skal
ha kompetanse til å gi forhåndsuttalelser. Departementet
foreslår under kapittel 15.9.5 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-
og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer, at kompetansen til å gi
bindende forhåndsuttalelser legges til Skattedirektoratet.
Departementet har derfor vurdert om det bør være
administrativ klageadgang for den skatte- og avgiftspliktige.
Næringslovutvalget foreslår at det ikke skal
være klageadgang når det gjelder forhåndsuttalelser,
men utgangspunktet for Næringslovutvalgets forslag er at det
er Riksskattenemnda som skal gi forhåndsuttalelser. Zimmerutvalgets
flertall gikk derimot inn for en administrativ klageadgang.
Det er i første rekke hensynet til den skatte- og avgiftspliktiges
rettssikkerhet som taler for en administrativ klageadgang. Departementet
går inn for at en forhåndsuttalelse ikke skal
være bindende for den skatte- og avgiftspliktige, jf. omtale
ovenfor i kapittel 15.9.6 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og
avgiftsopplegget 2001 - lovendringer. At forhåndsuttalelsen ikke
er bindende, gjør at behovet for en klageadgang vil være
mindre enn i vanlige enkeltsaker som skatte- og avgiftsmyndighetene
har til behandling. At uttalelsen ikke er bindende for den skatte-
og avgiftspliktige innebærer at denne rent faktisk kan
velge om han vil gjennomføre transaksjonen i visshet om
hvilke skatte- eller avgiftsmessige konsekvenser transaksjonen vil få.
Dersom han ikke er enig i uttalelsen, men likevel velger å gjennomføre
transaksjonen, kan uttalelsen frafalles ved ligningen eller avgiftsinnberetningen,
og den skatte- og avgiftspliktige kan eventuelt fastholde sitt eget
syn overfor ligningsmyndighetene. De alminnelige administrative
klagemuligheter vil være i behold dersom den skatte- og
avgiftspliktige gjennomfører transaksjonen selv om forhåndsuttalelsen
er til ugunst, og han ikke ønsker den lagt til grunn ved
ligningen eller avgiftsinnberetningen. Etter departementets vurdering
vil den skatte- og avgiftspliktiges rettssikkerhet være
ivaretatt selv om det ikke er noen administrativ klageadgang knyttet
særskilt til ordningen med bindende forhåndsuttalelse.
Næringslovutvalget framhever som et avgjørende argument
mot overprøvingsadgang at det er viktig med en rask og
endelig avgjørelse i sakene om bindende forhåndsuttalelse.
Departementet er enig i at hensynet til at den skatte- og avgiftspliktige
skal kunne innrette seg etter forhåndsuttalelsen så raskt
som mulig etter at den er avsagt, taler mot en administrativ klageadgang.
I forlengelsen vurderer departementet det som en fordel at ordningen
gjøres så enkel som mulig administrativt, noe
som også taler for at forhåndsuttalelsen skal
være endelig.
Spørsmålet om det bør være
administrativ klageadgang på en forhåndsuttalelse
når uttalelseskompetansen er lagt til Skattedirektoratet,
har i liten grad vært berørt av høringsinstansene.
Høringsinstansene framhever imidlertid også viktigheten
av en rask avgjørelse i disse sakene. Etter departementets
vurdering ville, som nevnt i avsnittet over, dette hensynet neppe
være forenlig med en administrativ klageadgang.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at
en bindende forhåndsuttalelse ikke skal kunne påklages administrativt
av den skatte- og avgiftspliktige.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens vurderinger og forslag.
Departementet foreslår at en bindende forhåndsuttalelse
heller ikke skal kunne bringes inn for domstolene av den skatte-
og avgiftspliktige eller av staten v/Finansdepartementet.
Dette innebærer et brudd med de generelle reglene om domstolsprøving
av ligningsvedtak og avgiftsvedtak.
For den skatte- og avgiftspliktige vil de samme hensynene som
nevnt under kapittel 15.9.7.1 gjøre seg gjeldende her,
og på denne bakgrunn finner departementet ikke grunn til å foreslå at
en bindende forhåndsuttalelse skal kunne prøves
ved domstolene av den skatte- og avgiftspliktige. Dette er i tråd
med forslaget fra Næringslovutvalget.
Når man skal vurdere om staten v/Finansdepartementet
skal ha søksmålsadgang, må man ta utgangspunkt
i de ulike funksjonene som utøves av det offentlige i forbindelse
med skatte- og avgiftssaker. I egenskap av skatte- og avgiftsmyndighet
vil det ikke være noe behov for en søksmålsadgang
for det offentlige, da formålet med ordningen nettopp er å binde
myndighetene ved den senere skatte- og avgiftsfastsettelsen. I høringsbrevet
til Næringslovutvalgets forslag om å innføre
bindende forhåndsuttalelser i skatteretten, uttalte departementet
at det er særlig hensynet til skattekreditorene som kan
tale for at det offentlige skal ha adgang til å få prøvet
en forhåndsuttalelse av domstolene.
Næringslovutvalget er åpen for at det kan vurderes
nærmere hvorvidt skattekreditorene skal ha adgang til å få prøvet
en forhåndsuttalelse for domstolene.
Etter ligningsloven § 11-2 har skattekreditorene adgang
til å få prøvet et endelig ligningsvedtak
for domstolene. Skattekreditorenes søksmålsadgang
etter ligningsloven § 11-2 er ment å være
en sikkerhetsventil, og den benyttes sjelden i praksis. Hensynet
til skattekreditorene kan i utgangspunktet tale for at det bør være
søksmålsadgang også for forhåndsuttalelser,
slik at de kan ivareta sine interesser nettopp i prinsipielle saker
hvor en mener forhåndsuttalelsen er uriktig.
Det forutberegnelighetshensyn som ligger til grunn for selve
ordningen med bindende forhåndsuttalelser, taler generelt
mot en søksmålsadgang for det offentlige. Dessuten
vil hensynet til å få en rask avgjørelse
også tale mot at skattekreditorene får søksmålsadgang.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at
heller ikke skattekreditorene skal gis anledning til å bringe
en forhåndsuttalelse inn for domstolene. Se forslag til
endring i ligningsloven § 11-2.
Departementet legger til grunn at i de tilfeller det skal avsies
eller er avsagt en prinsipiell uttalelse, vil departementets syn
i saken kunne presenteres direkte for Skattedirektoratet. I de tilfeller
uttalelsen er avsagt vil ikke departementets syn få noen
betydning for den aktuelle saken, men et annet resultat vil kunne
bli utfallet i senere tilsvarende saker. Etter departementets syn
er dette en akseptabel løsning for skattekreditorene.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens vurderinger og forslag.
Departementet foreslår at også når
forhåndsuttalelsen er lagt til grunn ved ligningen eller
avgiftsfastsettelsen, skal den skatte- eller avgiftspliktige kunne påklage
vedtaket etter de alminnelige klagereglene. Dette er konsekvensen
av at forhåndsuttalelsen ikke anses bindende for spørreren.
Det foreslås tilsvarende at han skal kunne ha anledning
til å få det endelige ligningsvedtaket prøvet
for domstolene.
Departementet foreslår at staten v/Finansdepartementet
ikke skal kunne prøve et endelig ligningsvedtak for domstolene,
når det aktuelle spørsmål er i samsvar
med forhåndsuttalelsen. En søksmålsadgang knyttet
til den etterfølgende ligningen ville svekke forutberegneligheten
for skattyter, samtidig som det ville innebære at ligningsmyndighetens
binding ikke vil kunne anses som endelig. Departementet vil imidlertid
fortsatt kunne få prøvet andre deler av ligningen ved
domstolene.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens vurderinger og forslag.
Områdene skatt og merverdiavgift reguleres av to ulike
sett forvaltningsregler. Ligningsloven inneholder regler av forvaltningsmessig
karakter i forbindelse med utligning av formues- og inntektsskatt
og avgift til folketrygden. På merverdiavgiftsrettens område
er det reglene i forvaltningsloven som kommer til anvendelse. De
alminnelige saksbehandlingsreglene i ligningsloven kapittel 3 regulerer
imidlertid i stor grad de samme forhold som de alminnelige saksbehandlingsreglene
i forvaltningsloven.
Departementet foreslår at regler om bindende forhåndsuttalelser
i skatte- og avgiftssaker gis i henholdsvis ligningsloven, folketrygdloven
og merverdiavgiftsloven. Dette betyr at saksbehandlingsreglene i ligningsloven
kommer til anvendelse ved forhåndsuttalelser som gjelder
skatt og avgifter til folketrygden, mens forvaltningslovens regler
kommer til anvendelse ved forhåndsuttalelser som gjelder
merverdiavgift og investeringsavgift.
Saksbehandlingsreglene i ligningsloven er tilpasset situasjonen
i forbindelse med den ordinære ligning av skattyterne.
Både på områdene skatt og merverdiavgift
er det behov for særlige saksbehandlingsregler knyttet
til forhåndsuttalelser. Departementet foreslår at
slike regler kan fastsettes i en felles forskrift med hjemmel i
ligningsloven, merverdiavgiftsloven og folketrygdloven. I punktene
nedenfor gis det en omtale av de mest sentrale spørsmålene
forskriften bør regulere.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag.
Skal Skattedirektoratet kunne foreta en betryggende saksbehandling
innen de tidsfrister som departementet foreslår, er det
nødvendig å stille krav til anmodningen som legges
fram.
En anmodning om bindende forhåndsuttalelse skal være
skriftlig, og inneholde all relevant og nødvendig informasjon
for uttalelsen. Den skatte- og avgiftspliktige må selv
være ansvarlig for å spesifisere hva slags spørsmål
anmodningen gjelder og klarlegge faktum som er relevant, slik at
det er mulig å gi en bindende forhåndsuttalelse.
Departementet foreslår at manglende opplysninger skal være
avvisningsgrunn for en begjæring om bindende forhåndsuttalelse.
Dersom det i anmodningen ikke er gjort rede for de faktiske forutsetninger
som må til for å få en juridisk klar
problemstilling, bør imidlertid den skatte- eller avgiftspliktige
gis en mulighet til å komme med supplerende opplysninger.
Kommer ikke den skatte- og avgiftspliktige med de nødvendige
opplysninger innen en frist fastsatt av Skattedirektoratet, vil
anmodningen bli avvist.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag.
Etter at Skattedirektoratet har mottatt en anmodning om forhåndsuttalelse,
bør direktoratet så raskt som mulig ta stilling
til om anmodningen kan realitetsbehandles eller må avvises.
Vilkårene for at en anmodning skal kunne realitetsbehandles
er nærmere beskrevet i punktene ovenfor. Skattedirektoratet
bør kort angi hva som er grunnlaget for avvisningen.
Næringslovutvalget har foreslått at avvisningsvedtaket
ikke skal kunne påklages, verken administrativt eller ved
domstolsprøving. Et system med klageadgang vil bli omfattende,
og utvalget antar at det i få tilfeller vil være
behov for klageadgang. Ingen av høringsinstansene går
imot dette. Departementet slutter seg til forslaget om at avvisningsvedtak
ikke skal kunne påklages.
Videre foreslår Næringslovutvalget at i de
tilfeller en anmodning om forhåndsuttalelse avvises, skal
den skatte- eller avgiftspliktige få tilbakebetalt det
gebyret som måtte innbetales i forbindelse med anmodningen om
forhåndsuttalelse. Se nærmere om gebyret i kapittel
15.9.9 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001
- lovendringer. Departementet er enig med Næringslovutvalget
i at gebyret bør betales tilbake i de tilfeller anmodningen
ikke realitetsbehandles.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag.
Næringslovutvalget er av den oppfatning at det bør
innføres frister for saksbehandlingen. Selv foreslår
utvalget at samlet saksbehandlingstid ikke bør overstige
10 uker, og at spørsmålet om saken skal avvises
bør avgjøres innen seks uker. Fristen kan imidlertid
ikke være absolutt. Under ekstraordinære forhold
foreslås det at fristen skal kunne forlenges. Også Zimmerutvalget
legger vekt på at anmodninger om forhåndsuttalelser
må behandles relativt raskt, og foreslår på denne
bakgrunn at det vedtas en frist på 45 dager.
Flere av høringsinstansene uttaler seg om dette. Nærings-
og handelsdepartementet påpeker viktigheten av en rask
saksbehandling, og uttaler at det må utformes klare saksbehandlingsfrister.
NHO foreslår i likhet med Næringslovutvalget en
saksbehandlingsfrist på 10 uker. NARF og HSH uttaler:
«Det er helt avgjørende at vedtaket
må kunne forelegges skattyter innen maksimum to måneder
fra innlevering av problemstilling».
Andre høringsinstanser er derimot mer skeptiske til
at det utformes så klare og knappe saksbehandlingsfrister.
Fylkesskattesjefenes forening advarer mot at det innføres
lovbestemte frister for saksbehandlingen. Ligningsutvalget karakteriserer
den foreslåtte saksbehandlingsfristen som knapp.
Verken i Danmark eller Sverige er det gitt lovbestemte frister,
og i Finland sier reglene kun at saksbehandlingen skal skje raskt.
I praksis er saksbehandlingstiden i Danmark ca. fire-seks måneder.
I Sverige er normal saksbehandlingstid 6-8 måneder, men
helt opp til ett år i kompliserte saker. I Finland er saksbehandlingstiden
ca. 2 måneder.
Departementet ser behovet for en rask avklaring av anmodninger
om bindende forhåndsuttalelser. På den annen side
vil anmodninger om forhåndsuttalelser i stor grad gjelde
kompliserte saker som er ressurskrevende. Fordi forhåndsuttalelsene
vil binde skatte- og avgiftsmyndighetene og en antar at de vil få en
veiledende funksjon for andre skatte- og avgiftspliktige og etaten
for øvrig, bør slike saker gis en grundig behandling.
Saksbehandlingstiden i de andre nordiske land varierer i stor grad. Å se
hen til disse landenes praksis gir derfor begrenset veiledning.
Departementet vil i denne omgang ikke foreslå at det innføres
konkrete saksbehandlingsfrister. Om slike frister skal innføres bør
heller vurderes etter at ordningen har fungert en stund.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens vurderinger.
I tråd med Næringslovutvalgets forslag, foreslår departementet
at det skal betales et gebyr for å få en bindende
forhåndsuttalelse. Finansdepartementet ser på muligheten
til å få en bindende forhåndsuttalelse som
en gunstig ordning for skatte- og avgiftspliktige, og som et ekstra
servicetilbud fra skattemyndighetenes side. Det er derfor naturlig
at det betales et gebyr for å få en forhåndsuttalelse.
Høringsinstansene støtter et forslag om gebyr.
Som det framgår av kapittel 15.4 i proposisjonen, betales
det gebyr for bindende forhåndsuttalelser både
i Sverige, Danmark og Finland.
At det må betales et gebyr for å få en
forhåndsuttalelse, skal bidra til at anmodningene gjelder
disposisjoner av vesentlig betydning. Gebyrordningen vil således
sammen med de øvrige krav som må være
oppfylt for at en anmodning tas til behandling, være med på å begrense
antall saker som forelegges Skattedirektoratet.
Kostnadene ved innføring av bindende forhåndsuttalelser
er anslått til ca. 8,3 mill. kroner i 2001, og deretter
ca. 7,2 mill. kroner årlig. Ordningen er planlagt delvis
finansiert gjennom gebyrordningen. Gebyret foreslås satt
til 1 500 kroner for personlige skattytere og 10 000
kroner for upersonlig skattytere. For avgiftspliktige næringsdrivende
foreslås gebyret satt til 10 000 kroner. Dette
antas å gi ca. 1,9 mill. kroner i årlige inntekter.
Gebyret er ikke foreslått satt så høyt
at ordningen blir selvfinansierende. Selv om bindende forhåndsuttalelser
vil gi uttrykk for skatte- og avgiftsetatens syn på hvordan
et konkret skatte- eller avgiftsspørsmål skal
behandles, vil uttalelsen også kunne gi uttrykk for etatens
generelle lovforståelse på det aktuelle området.
På denne måten kan uttalelsen få betydning
også for andre skatte- og avgiftspliktige og skatte- og
avgiftsetaten for øvrig. Av denne grunn finner departementet
det urimelig at den enkelte som ber om forhåndsuttalelse,
skal bære alle kostnadene med uttalelsen alene.
Departementet foreslår at gebyret skal betales inn samtidig
med at forespørselen sendes. Dette betyr at så lenge
gebyret ikke er innbetalt, vil ikke Skattedirektoratet ta saken
til behandling.
Det foreslås at det skal være adgang for flere
skatte- og avgiftspliktige sammen å be om forhåndsuttalelse
når den aktuelle disposisjonen berører dem alle eller
de skal foreta identiske disposisjoner. I slike tilfeller må hver
enkelt skatte- og avgiftspliktig innbetale et gebyr for at forhåndsuttalelsen
skal bli bindende for hver enkelt av dem.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og representanten Steinar
Bastesen, slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og representanten Steinar Bastesen er ikke
enig i Regjeringens forslag til gebyrsatser. Disse
medlemmer mener at gebyrene bør være 750
kroner for personlige skattytere og 3000 kroner for upersonlige
skattytere. Det vises til forslag i Budsjett-innst. nr. 6 (2000-2001).
Næringslovutvalget foreslår at bindende forhåndsuttalelser
bør publiseres. Bindende forhåndsuttalelser vil
gi uttrykk for skatte- og avgiftsmyndighetenes forståelse
av regelverket, og vil kunne få betydning som generell
veiledning når en står overfor vanskelige skatte-
og avgiftsspørsmål.
Departementet er i utgangspunktet enig i at forhåndsuttalelser
bør publiseres. Det er imidlertid visse hensyn som må ivaretas
dersom slike uttalelser skal gjøres kjent for andre.
Ligningsloven og merverdiavgiftslovens regler om taushetsplikt
kommer til anvendelse ved behandlingen av bindende forhåndsuttalelser.
Taushetsplikten er pålagt alle som arbeider for ligningsmyndighetene
og gjelder «det han i sitt arbeid har fått vite
om noens formues- eller inntektsforhold eller andre økonomiske,
bedriftsmessige eller personlige forhold». Tilsvarende
regulerer merverdiavgiftsloven § 7 avgiftsforvaltningens
taushetsplikt. Den som har offentlig verv, stilling eller oppdrag
knyttet til avgiftsforvaltningen, har taushetsplikt om «det
han i sitt arbeid har fått vite om noens forretnings-,
drifts-, formues- og inntektsforhold og om andre økonomiske
og personlige forhold som ikke er alminnelig kjent».
Bindende forhåndsuttalelser refererer seg til framtidige,
planlagte disposisjoner. Dette betyr at skatte- og avgiftspliktige
må gi opplysninger om økonomiske og forretningsmessige
forhold, og dette kan være opplysninger som de ikke ønsker
skal være allment kjent. At reglene om taushetsplikt etterleves,
vil være like viktig for den skatte- og avgiftspliktige
i forbindelse med bindende forhåndsuttalelser, som ved
den ordinære saksbehandlingen. Publisering av forhåndsuttalelsene
kan ikke skje dersom det er fare for at skatte- og avgiftsmyndighetene
røper opplysninger som er undergitt taushetsplikten.
Skal en forhåndsuttalelse publiseres er det derfor nødvendig
at dette skjer på en måte som gjør at
opplysninger om hvem den aktuelle skatte- og avgiftspliktige er,
ikke røpes. Opplysninger som medfører at den skatte-
og avgiftspliktiges identitet kan bli kjent, og dermed også opplysninger
om hans økonomiske forhold, må utelates ved publiseringen.
Næringslovutvalget foreslår blant annet at
forhåndsuttalelsene kan publiseres via Internett. Departementet
er enig i at dette vil være en egnet måte å gjøre
uttalelsene kjent på. Skatteetaten har egen hjemmeside
på www.skatteetaten.no, hvor uttalelsene kan gjøres
tilgjengelige. For øvrig er det naturlig at Skattedirektoratet
selv vurderer hvordan uttalelsene kan gjøres kjent på en
hensiktsmessig måte.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens vurderinger.
Flere av høringsinstansene har påpekt at ordningen
med bindende forhåndsuttalelser må utformes som
et supplement til skatte- og avgiftsmyndighetenes alminnelige veiledningsplikt.
Reglene om skatte- og avgiftsmyndighetenes veiledningsplikt er behandlet
under kapittel 15.3.2.5 og 15.3.3. i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-
og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer. Det er departementets intensjon
at de to regelsettene skal supplere hverandre, og departementet foreslår
ingen endringer i reglene om veiledningsplikt. Som nevnt innledningsvis
under kapittel 15.3.1 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget
2001 - lovendringer, er det utviklet en ordning med ikke-bindende
forhåndsuttalelser gjennom administrativ praksis både
på området for skatt og merverdiavgift. Departementet
legger til grunn at praksisen i det vesentligste videreføres
som nå. Det er imidlertid meningen at ordningen med bindende
forhåndsuttalelser skal kunne fange opp de komplekse tilfellene,
hvor det vil være ressurskrevende å avgi en uttalelse.
Visse kompliserte saker vil således kunne bli henvist til
ordningen med bindende forhåndsuttalelser.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens vurderinger.
Adgang for Skattedirektoratet til å gi bindende forhåndsuttalelser
i skatte- og avgiftssaker må fastsettes i lov. Bindende
forhåndsuttalelse skal legges til grunn ved ligningen i
skattesaker. På område for skatt er det derfor
naturlig at en slik kompetanse fastsettes med hjemmel i ligningsloven.
Departementet foreslår at reglene gis i et nytt kapittel
3 A. Tilsvarende foreslås det at regler om bindende forhåndsuttalelser
på merverdiavgiftsrettens område inntas i merverdiavgiftsloven
som et nytt kapittel XIV a.
Arbeidsgiveravgiften er regulert i folketrygdloven. Det foreslås
at hjemmel for bindende forhåndsuttalelser inntas her.
Det er ligningsmyndighetene som har kompetanse til å fastsette
eller endre avgiften, jf. folketrygdloven § 24-4.
Departementet finner det derfor tilstrekkelig å henvise
til bestemmelsene om bindende forhåndsuttalelser i ligningsloven.
Det vises til forslag til endring i folketrygdloven § 23-3.
Ved gjennomføringen av ordningen med bindende forhåndsuttalelser
vil det være behov for nærmere forskriftsregulering
på ulike områder, blant annet når det
gjelder saksbehandlingsregler. Det foreslås derfor at departementet
i ligningsloven og merverdiavgiftsloven gis hjemmel til å gi
forskriftsbestemmelser til utfylling og gjennomføring av
ordningen med bindende forhåndsuttalelser i skatte- og
avgiftssaker.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til nytt kapittel 3 A i ligningsloven, nytt
kapittel XIV a i merverdiavgiftloven og endring i folketrygdloven § 23-3.
Det vises for øvrig til merknader foran i avsnittene 6.2
til 6.11.
Ordningen med bindende forhåndsuttalelser bør settes
i verk så snart som mulig. Før dette kan skje
må det imidlertid skje en praktisk tilrettelegging i Skattedirektoratet.
Ordningen krever til sammen 18 nye årsverk, og personell
til disse stillingene må på plass. Videre må det
etableres nye administrative rutiner knyttet til ordningen med bindende
forhåndsuttalelser, og det skal settes i gang opplærings-
og informasjonsvirksomhet. Departementet foreslår derfor
at Kongen gis kompetanse til å bestemme når lovendringene
skal tre i kraft.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag om ikrafttredelse.
Innføringen av ordningen med bindende forhåndsuttalelser
vil ha økonomiske og administrative konsekvenser for skatteetaten.
Skattedirektoratet har beregnet det ekstra ressursbehovet som
følger av ordningen til å utgjøre 15 årsverk
på skatteområdet, og 3 årsverk på avgiftsområdet.
Dette antas å utgjøre ca. 7,2 mill. kroner i årlige driftsutgifter
i skatteetaten fra 2001. I tillegg er det behov for ulike informasjons-
og opplæringstiltak i 2001. Disse engangsutgiftene er beregnet
til ca. 1,1 mill. kroner. Det er usikkerhet knyttet til anslagene.
Det har vært forutsatt at de varige driftsutgiftene ved
reformen delvis skal finansieres gjennom en gebyrordning. For å sikre
at også små skattytere har anledning til å bruke
ordningen er ikke gebyret satt så høyt at ordningen
blir selvfinansierende. Gebyret foreslås derfor satt på linje
med nivået for lignende ordninger i Sverige og Danmark.
Dette tilsier et gebyr på ca. 1 500 kroner for
uttalelser til personlige skattytere, og ca. 10 000 kroner
for uttalelser til avgiftspliktige og upersonlige skattytere. Et
slikt gebyrnivå antas å gi årlige inntekter
på ca. 1,9 mill. kroner. Det er usikkerhet knyttet til
anslaget. Skatteetaten vil vurdere en eventuell videre differensiering
av gebyrsatsene etter hvor tidkrevende forhåndsuttalelsene
er for etaten.
Komiteen tar redegjørelsen
om økonomiske og administrative konsekvenser til etterretning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og representanten Steinar Bastesen viser til
merknader til kapittel 16.9, og legger til grunn at gebyrene skal
være kr 750 for personlige skattytere og kr 3 000
for upersonlige skattytere.