Til Odelstinget
Justisdepartementet foreslår i proposisjonen flere endringer i inkassoloven for å motvirke uheldige inkassoforhold og dermed bedre skyldnerens situasjon. Det foreslås å innføre krav til bevilling for virksomheter som driver oppkjøp og inndriving av forfalte pengekrav. Videre foreslås å innføre inkassobevilling for foretak i stedet for personlig inkassobevilling.
Justisdepartement foreslår videre å utrede enkelte andre tiltak for å bedre skyldnerens rettsstilling i gjeldsforhold. Departementet følger ikke opp Banklovkommisjonens forslag om forkjøpsrett ved overdragelse av lånefordringer eller om fortjenestebegrensninger ved inkassovirksomhet.
Stortingsrepresentant Odd Einar Dørum fremmet 8. juni 2000 forslag i Dokument nr. 8:76 (1999-2000) om at inkassolovens virkeområde utvides til også å skulle omfatte oppkjøp og inndriving av forfalte pengekrav for egen regning.
Stortinget vedtok i forbindelse med behandlingen av finansavtaleloven
15. juni 1999 å anmode Regjeringen om å «komme
raskt tilbake til Stortinget med forslag som åpner for
at låntakeren får forkjøpsrett når fordringen
overdras».
Justisdepartementet ba etter dette Banklovkommisjonen foreta
en nærmere vurdering av spørsmål knyttet
til oppkjøp av fordringer.
Etter gjeldende rett er den klare hovedregelen at fordringer
fritt kan overdras. Adgangen til fri overdragelse kan likevel være
avskåret eller innskrenket ved lov eller avtale. I den
forbindelse nevnes bl.a. finansavtaleloven § 45
som sier at lånefordringer kan overdras til finansinstitusjoner
og lignende institusjoner, og at fordringen også kan overdras
til andre dersom låntakeren samtykker i dette.
Banklovkommisjonen har undersøkt rettstilstanden på området
i en rekke land. Det fremgår at det i alle de aktuelle
land er adgang til å overdra fordringer. Det kreves ikke
samtykke fra skyldneren. Ingen av landene har regler om forkjøpsrett
for skyldneren ved overdragelse.
Banklovkommisjonen foreslår i samsvar med Stortingets
vedtak en ny § 45 om forkjøpsrett i finansavtaleloven.
Det har vært delte meninger i kommisjonen om behovet for
en regel om forkjøpsrett. Kommisjonen mener samlet det
er behov for andre lovtiltak, herunder i inkassoloven, for å løse
de problemer som var fremme i forbindelse med Stortingets vedtak,
og at en forkjøpsrett ikke vil være tilstrekkelig
til å ivareta de hensyn som etter kommisjonens syn ligger
under stortingsvedtaket.
Banklovkommisjonens forslag gjelder i utgangspunktet overdragelse
av fordringer ved lån til forbruker. Videre gjelder forslaget
også overdragelse av fordringer knyttet til kausjon uavhengig
av om låntakeren er forbruker.
Når det gjelder prisfastsettelse i tilknytning til en eventuell
forkjøpsrett uttaler Banklovkommisjonen bl.a. at det eneste
sikre holdepunkt for prissettingen ved porteføljeoverdragelser
er det vederlag som er betalt for hele porteføljen. Med
dette som utgangspunkt er det mulig å beregne en gjennomsnittspris
for de enkelte lånefordringer. En gjennomsnittlig prissetting vil
imidlertid etter kommisjonens oppfatning ikke ta tilstrekkelig hensyn
til variasjonene når det gjelder verdi og forventet inndrivingsmulighet
for de enkelte fordringene i porteføljen.
Kommisjonen foreslår ut fra dette å knytte
prisen på den enkelte lånefordring til det dobbelte
av det gjennomsnittlige prisnivå for fordringene i porteføljen.
Også dersom lånefordringen unntaksvis skulle bli avhendet
enkeltvis, foreslår kommisjonen at forkjøpsrettsprisen
bør legges på det dobbelte av avtalt pris. En lovbestemmelse
som bare fastsetter prisen til avtalt pris, vil kunne gjøre
det vanskeligere for långiveren å utnytte den
markedsmessige restverdi som ligger i fordringen. Det foreslås
også en regel som gir adgang til å sette prisen
ned dersom den etter omstendighetene vil virke urimelig høy.
Høringsinstansene er delt i synet på innføring
av forkjøpsrett ved overdragelse av fordringer. Blant de som
støtter forslaget pekes det bl.a. på at det lett
fremstår som urimelig at en fordring selges til en oppkrever
for et så lavt beløp at skyldneren selv ville
hatt muligheten til å innfri. Flere bemerker likevel at
de foreslåtte endringene i inkassoloven vil være
av minst like stor betydning for å beskytte forbrukerne
mot pågående inndrivingsmetoder. Det er også ulike
syn på Banklovkommisjonens forslag til prisberegning. Det lanseres
en tanke om en offentlig refinansieringsinstitusjon som kan gi skyldnere
refinansieringslån på gunstige betingelser.
Blant de som går mot forslaget fremheves det bl.a. at
de aktuelle problemstillinger best kan løses gjennom endringer
i inkassoloven. Det pekes på at forslaget om forkjøpsrett åpner
for at skyldneren vil kunne få sanert store deler av sin
gjeld som følge av et kreditorskifte. Flere mener at forkjøpsrettsbestemmelsene ikke
må omfatte porteføljeoverdragelse der dette er
et ledd i selskapsrettslige eller markedsmessige omstillinger og
tilpasninger. Problemet med å finne frem til det beløp
debitor skal betale dersom forkjøpsretten skal benyttes,
er i seg selv et argument mot forkjøpsrett.
Justisdepartementet er for sin del kommet til at det på bakgrunn
av innvendingene i høringsrunden vil frarå Stortinget å vedta
en bestemmelse om forkjøpsrett for låntakere.
Etter departementets syn kan en slik forkjøpsrett få uheldige
virkninger for utviklingen av effektive finansmarkeder, og skape
risiko for at enkelte låntakeres betalingsvilje blir redusert.
Selv om en forkjøpsrett kan være til fordel for
den enkelte låntaker som måtte benytte seg av
den, vil det være en fordel som kan virke vilkårlig
i forhold til andre låntakere og andre, mer generelle former
for gjeldssanering. Hovedhensyn som en forkjøpsrett skal
ivareta - å motvirke uheldige innkrevingsmetoder og lette
vanskeligstilte skyldneres stilling - kan etter departementets syn ivaretas
bedre ved andre lovtiltak, jf. proposisjonen kap. 4 og 6. En nærmere
utdyping av departementets vurderinger fremgår i proposisjonen
kap. 3.5.2 - 3.5.10. Det reises bl.a. spørsmål
ved om innføring av forkjøpsrett for låntakere
vil være i strid med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen.
Etter dette fremmer departementet i proposisjonen ikke forslag
om en bestemmelse i finansavtaleloven om forkjøpsrett for
låntakere.
Komiteen viser til at Stortinget i
forbindelse med behandlingen av finansavtaleloven ba Regjeringen
komme tilbake med forslag som åpner for at låntakere
får forkjøpsrett når fordringen overdras.
Det ble i begrunnelsen for forslaget vist til ulike hensyn, som
bl.a. et bedre vern mot å skulle forholde seg til nye kreditorer
med fare for å bli utsatt for aktører som benytter
harde inndrivingsmetoder. Komiteen viser til at departementet
har fulgt opp dette ved å presentere et slikt forslag fra
Banklovkommisjonen som har utredet spørsmålet. Komiteen merker
seg at Banklovkommisjonen fremhever at den legger frem sitt forslag
fordi den er bedt om det og at det i kommisjonen har vært
ulike syn på behovet for forkjøpsrett og i hvilken
grad dette vil bidra til å styrke låntakernes stilling.
Komiteen legger vekt på at kommisjonen
mener de hensyn Stortinget var opptatt av, best kan løses ved
endringer i inkassoloven som kommisjonen også foreslår
(jf. kap. 4).
Komiteen merker seg at det har vært delte
meninger og til dels sterke innvendinger blant høringsinstansene
når det gjelder spørsmålet om forkjøpsrett.
Komiteen merker seg videre at departementet på bakgrunn
av innvendingene i høringsrunden vil frarå Stortinget å vedta
en bestemmelse i finansavtaleloven om forkjøpsrett for
låntakere.
Komiteen viser til at forslaget om forkjøpsrett i
finansavtaleloven i hovedsak vil gjelde ved overdragelse av forfalte
og vesentlig misligholdte lån til forbruker. Undersøkelser
tyder på at det i dag først og fremst er andre
kundefordringer (f.eks. vederlag for kjøp av varer og tjenester)
som overdras, men dette ligger utenfor forslaget til forkjøpsrett.
Komiteen mener at finansavtaleloven i utgangspunktet
gir låntakeren et godt vern mot eventuelle uønskede
konsekvenser av et kreditorskifte. Det vises her til at skyldneren
ikke rettslig sett skal komme i noen dårligere stilling
ved at fordringen overdras, og at dette uten låntakers
samtykke bare kan skje til annen finansinstitusjon.
Ved overdragelse til annen finansinstitusjon skal reglene i loven
gjelde også i forholdet mellom låntakeren og de
som har overtatt fordringen. Det betyr at låntakeren vil
beholde alle rettigheter etter finansavtaleloven og eventuelle innsigelser
eller motkrav i forhold til den opprinnelige kreditoren. Långiveren
skal varsle låntakeren om overdragelsen. Låntakeren
gis mulighet til å tilbakebetale lånet uten at
det påløper gebyr og eventuelt selv flytte lånet
til annen institusjon.
Krav om samtykke fra låntaker ved overdragelse av lånefordringen
til andre enn finansinstitusjoner reduserer faren for å stå overfor
useriøse aktører og harde inndrivingsmetoder. Komiteen vil
uansett påpeke at inndriving med ulovlige metoder må løses
med strafferettslige virkemidler (kap. 6).
Komiteen viser til at det verken ved behandlingen
av finansavtaleloven eller senere er vurdert forslag om en regel
om samtykke også der en lånefordring overdras
til en annen finansinstitusjon. Komiteen mener at
et slikt forslag om ytterligere begrensning i adgangen til overdragelse
av fordringer også bør vurderes, og fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen vurdere forslag om krav
til samtykke i finansavtaleloven når forbrukerlån overdras
til en annen finansinstitusjon.»
Komiteen registerer at det både
i kommisjonens utredning og i høringsrunden er påpekt
problemer knyttet til prisfastsettelse av fordringer som overdras.
Særlig vil dette gjelde ved porteføljeoverdragelser,
som vil være situasjonen i de fleste tilfeller. Videre
synes det vanskelig å finne løsninger der forfalte
lånefordringer overdras sammen med andre aktiva og hvordan
grensen skal trekkes mellom virksomhetsoverdragelse og fordringsoverdragelse.
Det vil her være omgåelsesmuligheter som det ikke
er funnet noe klart svar på.
Komiteen er enig i at det kan virke støtende
at fordringen selges til et så lavt beløp at låntakeren
selv kunne hatt mulighet til å innfri lånet. Samtidig
kan det neppe sies å være urimelig at låntakeren
er ansvarlig for å tilbakebetale de pengene vedkommende
faktisk har lånt. Komiteen viser til at
flere høringsinstanser påpeker faren for at debitorer
vil spekulere i en forkjøpsrett ved at betalingen av fordringen
blir trenert inntil den blir overdratt, slik at gjeldsansvaret kan
innfris for en lavere sum enn pålydende.
Komiteen peker på at en forkjøpsrett
vil ha en gjeldssanerende effekt. Det sentrale utgangspunkt for eksisterende
bestemmelser knyttet til gjeldsordninger er at skyldnerens totale økonomiske
situasjon legges til grunn. En forkjøpsrett vil åpne
for gjeldssanering på grunnlag av et kreditorskifte. Rene
tilfeldigheter vil avgjøre hvilke skyldnere som vil nyte
godt av dette, og det er ingen sikkerhet for at det er de skyldnere som
trenger det mest som oppnår lettelse i gjeldsansvaret. Komiteen mener
at privatpersoners muligheter til gjeldssanering og vern mot kreditorforfølgning
bør skje ved endringer i gjeldsordningsloven, konkursloven
og/eller dekningsloven.
Komiteen merker seg for øvrig at Barne-
og familiedepartementet har sendt på høring forslag
til endringer i gjeldsordningsloven, hvor hovedhensynet har vært å bidra
til større likhet og rettferdighet for de gjeldsrammede.
På bakgrunn av de ovennevnte innvendinger og problemer
i forhold til forslaget om en forkjøpsrett i finansavtaleloven,
mener komiteen at intensjonen med å beskytte
låntakere ytterligere best kan skje ved endinger i andre
lover og regler. Komiteen viser her til innstillingen
når det gjelder endringer i inkassoloven og andre forslag
i proposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet ønsker å beskytte
låntakeren ytterligere i forhold til de regler i finansavtaleloven som
begrenser adgangen til overdragelse av fordringer. Etter disse
medlemmers mening bør låntakeren enten
ha anledning til å kjøpe fordringen på seg selv
når denne fremsettes til salg av lånegiveren,
eller kunne reservere seg mot videresalg. Disse medlemmer mener
at det kan fremstå som støtende at fordringen
selges til et så lavt beløp at låntakeren
selv kunne hatt mulighet til å innfri lånet med
tilsvarende beløp. Disse medlemmer mener
det vil være rimelig at låntaker gis tilbud om å kjøpe
fordringen på samme vilkår som det lånegiveren
er villig til å selge fordringen for til en tredjepart,
eller at låntaker alternativt skal kunne beskytte seg gjennom
adgang til å nekte videresalg av fordringen til andre finansinstitusjoner
enn den avtalen opprinnelig er inngått med.
Disse medlemmer viser til at ved overdragelser
av fordringer har debitor (låntaker) som en avtalepart
en mer beskyttelsesverdig interesse enn den tredjepart som ønsker å kjøpe
fordringen. Disse medlemmer understreker at forslaget
ikke er en særskilt favorisering av debitor så lenge
denne må kjøpe fordringen til samme pris som den
fra kreditors side skal selges for. Disse medlemmer mener
at en eventuell regel om forkjøpsrett eller samtykke skal begrenses
til å gjelde forbrukerforhold.
Etter disse medlemmers mening vil det viktigste
med en lovfestet forkjøpsrett eller innføring
av krav om samtykke være å gjøre det
mindre attraktivt for finansinstitusjoner å selge ut deler
av sin forbrukerlånportefølje, og disse
medlemmer mener i tråd med Forbrukerrådet
at en forkjøpsrett vil gjøre det mer attraktivt å komme
frem til gode gjeldssaneringsordninger med låntaker direkte.
Disse medlemmer ønsker på denne
bakgrunn enten en ordning som åpner for at låntaker
som er forbruker får forkjøpsrett når
fordringen overdras, eller kan reservere seg mot at lånet
overføres til andre finansinstitusjoner.
Disse medlemmer konstaterer at det ikke er flertall
for å innføre en forkjøpsrett og støtter
på denne bakgrunn forslaget om krav til samtykke når
forbrukslån overføres til annen finansinstitusjon.
Oppkjøp av fordringer for inndriving er en form for
egeninkasso som bare faller inn under enkelte av inkassolovens regler,
herunder kravet om god inkassoskikk i loven § 8.
Oppkjøp og inndriving av fordringer faller imidlertid i
hovedsak utenfor de regler om bevilling, tilsyn og kontroll m.v.
som loven fastlegger for utførelse av inkassovirksomhet
etter oppdrag fra andre (fremmedinkasso).
Banklovkommisjonen fremmer forslag om at virksomhet som nevnt
undergis i hovedsak samme regler som annen inkassovirksomhet. Utgangspunktet for
en lovreguleringen er å få brakt virksomheten
inn i betryggende former. De viktigste rettslige konsekvenser av
forslaget vil være at slike former for egeninkasso ikke
kan drives uten bevilling etter inkassoloven, og at lovens bestemmelser
om utførelse av inkassovirksomhet vil gjelde tilsvarende,
samt at virksomheten blir undergitt tilsyn av Kredittilsynet.
Banklovkommisjonens forslag støttes av flere høringsinstanser.
Den eneste av høringsinstansene som har innvendinger mot
forslaget, er Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen.
Departementet slutter seg til forslaget om å kreve bevilling
for oppkjøp av forfalte fordringer og egeninkasso av disse.
I motsetning til Banklovkommisjonen er departementet av den oppfatning
at det bør innføres et tosporet bevillingssystem,
slik at bevilling til å drive alminnelig fremmedinkasso
skilles fra retten til å drive innkreving av egne oppkjøpte
fordringer. En kombinasjon av fremmedinkasso og oppkjøp
og inndriving av fordringer kan etter departementets syn være
i strid med kravet om god inkassoskikk. Departementet er for øvrig
enig med Banklovkommisjonen i at advokatbevilling ikke bør
innebære rett til å drive oppkjøp av
fordringer.
Det er ikke gitt at alle reglene i inkassoloven bør få anvendelse
ved egen inndriving av oppkjøpte krav. I motsetning til
Banklovkommisjonen mener departementet at det bl.a. ikke er grunn
til å kreve at foretak som driver oppkjøp av fordringer,
skal være suffisient (f.eks. at foretakets aktiva overstiger
gjelden) eller stille sikkerhet iht. § 23. For øvrig
må bestemmelsene i inkassoloven få lik anvendelse
for fremmedinkasso og egen inndriving av oppkjøpte fordringer
så langt de passer.
Det vises til lovforslaget § 2, første ledd,
samt §§ 4, 5 og 23.
Bevilling til å drive inkassovirksomhet er i dag en personlig
bevilling, og et foretak vil kunne fortsette sin virksomhet selv
om bevillingshaver mister bevillingen ved at ny bevillingshaver
ansettes. Større inkassoforetak har vanligvis flere ansatte
med bevilling.
Det er etter kommisjonens syn foretakets styre og ledelse som
bør ha det offentligrettslige ansvar for at de regler som
gjelder for inkassovirksomhet, blir overholdt. Ved alvorlig brudd
på reglene bør det således være
foretaket, og ikke en ansatt som bevillingshaver, som mister retten
til fortsatt virksomhet. Kommisjonen mener at også finansinstitusjoner
som vil engasjere seg i oppkjøp og inndriving av forfalte
fordringer, bør undergis kravet om bevilling for inkassovirksomhet.
Banklovkommisjonens forslag støttes av en rekke høringsinstanser.
Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen
mener imidlertid at et krav om bevilling ikke bør omfatte
finansinstitusjoner. Norske Inkassobyråers Forening mener
at det vil være et problem at muligheten for personlig
inkassobevilling bortfaller. Også Kredittilsynet har enkelte
kritiske merknader. Tilsynsrådet for advokatvirksomhet
uttaler at forslaget medfører en oppsplitting av tilsynet med
advokater som er uheldig.
Departementet er enig med kommisjonen i at inkassoloven bør
endres slik at bevilling til å drive inkassovirksomhet
er knyttet til foretaket. Departementet mener imidlertid at man
fortsatt også bør ha et personlig ansvar for den
som driver inkassovirksomhet, og foreslår at ordningen
med personlig inkassobevilling videreføres for den som
faktisk leder inkassovirksomheten, i tillegg til kravet om foretaksbevilling. Dersom
den personlige bevillingen faller bort, mister også foretaket
sin bevilling.
Loven er ikke til hinder for at enkeltpersoner som driver inkasso
i eget navn kan få bevilling, men denne bevillingen må knyttes
til personens virksomhet som enpersonsforetak. Endringen bør
imidlertid ikke medføre at enmannsforetak må oppfylle
suffisienskravet.
Departementet er enig med Kredittilsynet i at det ikke synes
nødvendig å kreve tidligere erfaring fra inkassovirksomhet
for å få bevilling til å drive oppkjøp og
egen inndriving av pengekrav. Det foreslås derfor et system
der Kredittilsynet kan stille særlige vilkår overfor
foretak som søker om bevilling til å drive oppkjøp
og inndriving av fordringer.
Departementet finner ikke grunn til å foreslå endringer
i reglene om tilsyn overfor advokatvirksomhet, og tar derfor ikke
opp forslaget om at Kredittilsynet kan frata advokater rett til å drive
inkassovirksomhet. Departementet mener videre at institusjoner som
har bevilling som finansinstitusjon ikke i tillegg behøver bevilling
etter inkassoloven for å drive oppkjøp og inndriving
av fordringer.
Det vises til lovforslaget § 2, annet ledd, samt §§ 4 og
5, og tekniske endringer av §§ 6, 7 og
26.
Stortingsrepresentant Odd Einar Dørum har den 8. juni
2000 fremsatt følgende forslag til endring av inkassoloven § 2
første ledd:
«§ 2 første ledd skal lyde:
Med inkassovirksomhet menes ervervsmessig eller stadig inndriving
av forfalte pengekrav for andre, samt oppkjøp og inndriving
av forfalte pengekrav for egen regning.»
I begrunnelsen for forslaget vises det bl.a. til at i de senere år
har virksomhet basert på oppkjøp og inndriving
av forfalte fordringer fått et større omfang. Det
bør etter forslagsstillers syn være slik at låntakeren
ikke kommer i en annen og dårligere situasjon som følge
av at kravet blir overdratt. Erververe av forfalte fordringer må i
dag ikke ha noen form for offentlig tillatelse for å drive
denne virksomheten. De er heller ikke underlagt offentlig tilsyn.
Forslagsstiller viser til at vi har sett nye aktører i
dette markedet som har sitt utspring fra MC-klubben Bandidos. Dagens
lovgivning tar ikke høyde for denne utviklingen. Det er derfor
nødvendig raskt å forta lovendinger for å sikre at
den nevnte virksomhet kommer inn under offentlig tilsyn og kontroll
ved at den behandles som inkassovirksomhet etter inkassoloven.
Også erververe av fordringer for inndriving er underlagt
inkassolovens krav til «god inkassoskikk». Enkelte
foretak som driver slik virksomhet benytter likevel metoder overfor
skyldnere som er uønskede eller i strid med inkassoloven.
Dersom oppkjøp av forfalte fordringer underlegges konsesjonsplikt,
vil erververe av slike fordringer være underlagt Kredittilsynets
kontroll også etter at konsesjon er gitt.
Komiteen slutter seg til forslaget
i Ot.prp. nr. 26 (2000-2001) fra departementet og Banklovkommisjonen
om å kreve bevilling for oppkjøp av forfalte fordringer
og egeninkasso av disse. Komiteen viser i denne sammenheng
også til tilsvarende forslag fra stortingsrepresentant
Odd Einar Dørum i Dokument nr. 8:76 (1999-2000), jf. uttalelse
til forslaget fra justisministeren ved brev til komiteen av 26.
juli 2000.
Komiteen er enig i intensjonen som ligger til grunn
for begge forslagene, og mener det haster å få vedtatt
en lovendring som regulerer useriøs inkassovirksomhet. Komiteen peker
på at departementet i proposisjonen foreslår en
annen lovteknisk utforming enn forslaget i Dokument nr. 8:76 (1999-2000),
og komiteen støtter departementets forslag.
Komiteen er kjent med at det har vokst frem egne
miljøer som spesialiserer seg på oppkjøp
og inndriving av forfalte fordringer. En viktig forutsetning fra
låntagers side bør i slike situasjoner være
at låntager ikke kommer i en dårligere situasjon,
som følge av at lånet er overdratt til andre enn
den låntager opprinnelig inngikk en avtale med. Komiteen er
kjent med at betalingssvake debitorer i mange tilfeller presses
til å betale mer av gjelden enn de ville ha gjort om det
opprinnelige kundeforholdet bestod.
Komiteen viser til behandlingen av finansavtaleloven,
Innst. O. nr. 81 (1998-1999) der justiskomiteen fastslo at useriøs
inndriving av fordringer basert på press måtte
reguleres bedre enn hittil, og at låntagere som hadde inngått
avtaler med f.eks en ordinær bank, ikke måtte
oppleve å få sitt låneforhold overført til
mer useriøse aktører uten noen innflytelse til å påvirke
forholdet. Komiteen uttaler bl.a.:
«Komiteen viser til at en låneavtale
først og fremst dreier seg om en avtale mellom långiver
og låntaker. Dersom en tredjemann bringes inn i avtalen, er
det viktig å sikre at partene er orientert, og dessuten at
rettsvernet for låntaker står like sterkt. Komiteen
er enig i at det må være adgang til å overdra
fordringer, men låntakeren må ikke komme i noe
dårligere stilling fordi fordringen blir overdratt.»
Komiteen finner det ikke lenger akseptabelt
at selskap som kjøper opp forfalte fordringer ikke har noen
form for offentlig godkjennelse eller offentlig tilsyn. Komiteen er
kjent med at kriminelle mc-miljøer opptrer som aktører
i dette markedet, og ønsker en rask lovendring for å sikre
at inkassovirksomhet kommer under offentlig tilsyn og kontroll.
Komiteen mener at en utvidelse av bevillingskravet
vil gjøre det mulig å kontrollere hvem som driver
oppkjøp og inndriving av fordringer og slik forhindre at
useriøse foretak og virksomheter får bevilling.
En vil videre kunne sikre at de som får bevilling anses
egnet til å drive virksomhet som er i samsvar med lovens
krav til god inkassoskikk og at virksomheten blir undergitt tilsyn.
Komiteen er enig i at det bør innføres
et tosporet bevillingssystem, slik at bevilling til å drive
alminnelig fremmedinkasso skilles fra retten til å drive
innkreving av egne oppkjøpte fordringer. Bevilling til å drive
oppkjøp og inndriving av forfalte pengekrav bør derfor
ikke innebære at vedkommende også har rett til å drive
fremmedinkasso, ettersom det her bør stilles særlige
krav til virksomheten av hensyn til oppdragsgiverne.
Komiteen merker seg at en utvidelse av bevillingskravet
betyr at inkassolovens bestemmelser i utgangspunktet får
lik anvendelse for fremmedinkasso og egen inndriving av oppkjøpte
fordringer. Komiteen er imidlertid enig i departementets
vurderinger når det gjelder forslaget om å gi
enkelte unntak fra lovens bestemmelser for egeninkasso, for eksempel
kravet om å være suffisient eller stille sikkerhet,
ettersom egeninkasso ikke innebærer håndtering
av klientmidler som ved fremmedinkasso.
Komiteen støtter videre forslaget om
at bevilling til å drive inkassovirksomhet knyttes til
foretaket, men at krav om personlig inkassobevilling videreføres
for den som faktisk leder virksomheten. Slik vil det være
mulig å sikre et personlig ansvar for den som driver inkassovirksomhet,
men også et mer effektivt tilsyn som kan forholde seg til
selskapets reelle ledelse og i større grad enn i dag rette
eventuelle sanksjoner mot foretaket.
Komiteen er enig i at det ikke foreslås
endringer i reglene om tilsyn overfor advokater når det
gjelder inkassovirksomhet, og at finansinstitusjoner gis adgang
til å drive oppkjøp og inndriving av fordringer i
kraft av bevilling som finansforetak.
Hovedregelen etter forslaget fra Banklovkommisjonen til ny inkassolov § 8
b innebærer at kreditor ved inndriving av oppkjøpte
krav i utgangspunktet bare kan inndrive 25 pst. av fordringens pålydende
beløp. Dersom denne regelen blir lagt til grunn i alle
tilfeller, vil det medføre at erververen taper dersom fordringen
er kjøpt for mer enn 25 pst. av pålydende. Det er
derfor også foreslått en unntaksregel som bestemmer
at den som erverver en fordring som del av en portefølje,
alltid kan innkreve det dobbelte beløp av det han har betalt
for fordringen. Denne regelen vil langt på vei innebære
det samme resultat som forslaget til forkjøpsrett i finansavtaleloven § 45
a ved at skyldneren vil kunne bli kvitt gjeldsansvaret ved å betale
det dobbelte av overdragelsessummen.
Det er sparsomt med merknader fra høringsinstansene
til dette forslaget. De høringsinstanser som har tatt stilling
til spørsmålet, har ulike syn. De som støtter
forslaget begrunner i stor utstrekning dette med at det er behov
for slike regler ved siden av en forkjøpsbestemmelse i
finansavtaleloven, og at endringer i inkassolovgivningen kan styrke
skyldnerens stilling. De som går imot forslaget er bl.a.
kritiske til kvantitativ regulering fordi disse fremstår
som tilfeldige, samtidig som det er tale om en detaljregulering
som kan virke konkurransehemmende. Man peker også på at
reguleringen innebærer et følbart inngrep i avtalefriheten.
Departementet vil ikke tilrå at det innføres
regler om fortjenestebegrensning ved egeninkasso av oppkjøpte
fordringer. En slik regel har mange av de samme rettsvirkninger
som forslaget om forkjøpsrett, og mange av de samme motargumenter
gjør seg gjeldende. Et forslag om generelle fortjenestebegrensninger vil
dessuten gjelde alle type fordringer og ikke bare lånefordringer.
Det er for det første uheldig at reglene for fortjenestebegrensning
påvirker avtaleforholdet mellom aktørene i ulike
gjeldsforhold. Resultatet totalt sett kan bli at finansmarkedet
blir mindre fleksibelt, og at kredittkostnadene øker. For
det annet er det vanskelig å gi en «riktig» verdsettelse
av fordringene. For det tredje vil en fortjenestebegrensning ved
egeninkasso av oppkjøpte fordringer i realiteten innebære
en form for gjeldslettelse for skyldneren.
Det må under enhver omstendighet legges til grunn at
der forfalte fordringer overdras sammen med andre aktiva, slik at
det i realiteten er tale om overdragelse av hele eller deler av
en virksomhet, skal det ikke utløse fortjenestebegrensning.
Grensen mellom slik virksomhetsoverdragelse og fordringsoverdragelse
som utløser forkjøpsrett eller fortjenestebegrensing,
vil være meget vanskelig å trekke. Dette er etter departementets
syn et av de mest tungtveiende argument mot innføring av
regler om fortjenestebegrensing ved overdragelse av fordringer.
Banklovkommisjonen viser til at en vanlig vederlagsform ved inkasso
er provisjonsvederlag beregnet etter hvor mye foretaket klarer å inndrive
fra skyldnerne. Kommisjonen mener at inkassoordninger som gir inkassoforetaket
en markert egeninteresse i gjennomføringen av inndrivingen,
kan føre til fare for bruk av inkassometoder som utsetter
skyldnerne for urimelig påtrykk. På dette området
foreligger det derfor et klart behov for lovregulering. Kommisjonen
peker på at det i forarbeidene til inkassoloven ble forutsatt
at «no cure no pay» godtgjørelse av inkassatorer ville
gå ut av bruk av seg selv. Det synes klart at det motsatte
har skjedd.
Kommisjonen mener det er behov for å supplere generalklausulen
om god inkassoskikk i inkassoloven § 8 med en regel som
setter en grense for hvor stor andel av inndrevet beløp
inkassoforetaket kan betinge seg. Kommisjonen foreslår
en ny § 8 a med forbud mot provisjonsbasert vederlag som
overstiger 25 prosent av inndrevet beløp.
Flere høringsinstanser går inn for å sette
en grense som foreslått. Kredittilsynet reiser likevel
spørsmål om provisjonsbasert vederlag, i det hele
tatt er i samsvar med kravet om god inkassoskikk. Andre høringsinstanser
går imot forslaget som de mener er et inngrep i avtalefriheten.
Norske Inkassobyråers Forening viser til at provisjonsbasert
inkasso ikke er et «karakteristisk trekk ved ulike tjenester
som regelmessig tilbys av foretak som i våre dager driver
inkassovirksomhet» slik Banklovkommisjonen uttaler. NIF
mener denne typen provisjonsbasert virksomhet er kraftig redusert.
Selv om departementet langt på vei deler de intensjoner
som ligger bak Banklovkommisjonens forslag om fortjenestebegrensning
ved fremmedinkasso, ser departementet også betenkeligheter
ved forslaget.
For det første er det vanskelig å fastsette
et bestemt beløp for hva som bør være
grensen for provisjonsvederlaget. For det annet vil det kunne bli
vanskelig å få inkassoforetak til å ta
på seg tunge inndrivingsoppgaver fordi dette er mer kostnadskrevende enn
et alminnelig inkassooppdrag. For det tredje legger departementet
til grunn at en generell bestemmelse om god inkassoskikk er mer
fleksibel enn utkastet til § 8 a. Departementet vil etter
dette ikke foreslå at det innføres nye regler
for vederlagsberegning ved fremmedinkasso.
Komiteen merker seg at departementet
ikke vil tilrå Banklovkommisjonens forslag om regler for
fortjenestebegrensning ved egeninkasso av oppkjøpte fordringer.
Komiteen registerer at det er sparsomt med merknader
fra høringsinstansene til dette forslaget og at det er
ulike syn blant de som har tatt stilling til spørsmålet. Komiteen ser
at et slikt forslag har mange av de samme rettsvirkninger som forkjøpsrett for
fordringer og at mange av de samme motargumenter gjør seg
gjeldende. En regel om generell fortjenestebegrensning i inkassoloven
vil imidlertid få mer omfattende virkninger fordi det ikke
bare vil gjelde lånefordringer overfor forbruker, men alle
typer fordringer, for eksempel krav på vederlag for vare-
og tjenesteytelser og krav mot næringsdrivende, kommuner
og staten.
Komiteen mener det vil være uheldig å gjøre det
ugunstig og vanskelig for vare- og tjenestetilbydere å overdra
utestående gjeld, f.eks. for næringsdrivende som
på grunn av likviditetsproblemer er nødt til å selge
unna utestående krav. En fortjenestebegrensning vil normalt
medføre at avhenderen vil få en lavere pris for
kravet når det overdras, og en svekkelse av kreditors mulighet
til å få fullt oppgjør vil antas å medføre
en økning av priser på varer og tjenester.
Som ved forkjøpsrett vil komiteen også her peke
på vanskeligheten med å gi en «riktig» verdsettelse
av fordringene. Problemene vil likeledes være de samme
med hensyn til å trekke grensen mellom virksomhetsoverdragelse
og fordringsoverdragelse som utløser fortjenestebegrensning. Komiteen merker seg
at departementet mener dette er et av de mest tungtveiende argument
mot innføring av fortjenestebegrensning ved overdragelse
av fordringer.
Videre vil komiteen peke på at en regel
om fortjenestebegrensning i realiteten vil innebære en
form for gjeldslettelse for skyldneren. Her vil imidlertid dette
knytte seg til det enkelte krav, og ikke som i annen lovgivning
som gjelder gjeldssanering eller gjeldslettelse, hvor det tas utgangspunkt
i skyldnerens samlede økonomiske situasjon. Komiteen mener det
vil være uheldig at en tilfeldig begivenhet som overdragelse
av krav skal være avgjørende for retten til avkorting
av gjeldsansvar og at en slik ikke sikrer seg at det er de skyldnere
som trenger det mest, som oppnår gjeldslettelser.
Komiteen merker seg for øvrig at flere
høringsinstanser påpeker muligheten av at en regel
om fortjenestebegrensning kan føre til at skyldnere vil
misligholde sine betalingsforpliktelser for å oppnå den gjeldssanerende
virkning en slik regel kan få.
Komiteen mener det ikke er godtgjort at fortjenestebegrensning
vil trygge skyldnere mot hardhendt inndriving, og at dette hensynet
best ivaretas ved endring av inkassolovens krav om bevilling, og
slik bedre muligheter for kontroll og tilsyn. Komiteen vil
på dette grunnlag ikke gå inn for en regel om
fortjenestebegrensning ved egeninkasso av oppkjøpte fordringer.
Komiteen merker seg videre at departementet heller
ikke vil tilrå en regel om fortjenestebegrensning ved provisjonsbasert
fremmedinkasso.
Komiteen viser til at Banklovkommisjonen begrunner
sitt forslag med at en slik vil kunne begrense inkassatorens egeninteresse
og redusere faren for hardhendt inndriving på kanten eller
i strid med god inkassoskikk. Kommisjonen har også vurdert
et forbud mot provisjonsbasert vederlag, men har kommet til at dette
vil bryte for sterkt med dagens inkassopraksis.
Komiteen deler intensjonen kommisjonen legger
til grunn, men finner det ikke godtgjort at denne blir oppfylt ved
det fremlagte forslaget om begrensning i provisjonsvederlaget. Det
er ikke nødvendigvis slik at eventuelle ulovligheter vil
begrenses ved at fortjenestemuligheten reduseres.
Komiteen er imidlertid enig i at markert egeninteresse
i inndriving kan komme i strid med god inkassoskikk, men at dette
bør vurderes etter inkassoloven konkret fra sak til sak,
uten en lovfestet beløpsgrense. Komiteen merker
seg at kommisjonen selv påpeker vanskeligheten ved presist å angi
hvor grensen skal trekkes. Komiteen vil på denne
bakgrunn heller ikke innføre nye regler for vederlagsberegning ved
fremmedinkasso.
I stortingsdebatten som foranlediget Banklovkommisjonens utredning
om oppkjøp av fordringer, ble behovet for å motvirke
hardhendte pengeinnkrevingsmetoder fremhevet. Departementet legger
til grunn at de innkrevingsmetoder der vold, tvang og trusler benyttes,
først og fremst bør motvirkes ved kriminalpolitiske
virkemidler. Det kan se ut som bruken av hardhendte innkrevingsmetoder
har økt de siste årene.
Bruk av vold eller trusler ved pengeinnkreving vil kunne straffes
som tvang etter straffeloven § 222. Dersom frihetsberøvelse
også benyttes, vil det være straffbart etter straffeloven § 223.
Skadeverk straffes etter bestemmelsene i straffeloven §§ 291
og 292. Også straffeloven § 390 a, som rammer
den som «ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen
hensynsløs atferd krenker en annens fred» kan
anvendes der det benyttes plagsomme innkrevingsmetoder. Etter omstendighetene
vil også de strengere regelene om utpresning eller ran
kunne anvendes. Grove eller gjentatte brudd på inkassoloven § 8
om god inkassoskikk er dessuten straffbare etter inkassoloven § 26
bokstav b.
Justisdepartementet antar at den eksisterende strafferettslovgivning
som rammer ulike former for ulovlig pengeinnkreving, er så omfattende
at den er tilstrekkelig til å møte de utfordringene
som torpedokriminaliteten reiser. Departementet foreslår
derfor ikke lovendringer på dette området nå.
Kredittilsynet har i dag ansvaret for tilsynet med inkassobransjen.
Kredittilsynet har imidlertid i liten utstrekning kontroll med om
det utøves god inkassoskikk etter inkassoloven § 8
og om vederlagsberegningen overfor skyldneren er korrekt. Flere
høringsinstanser etterlyser bedre kontroll med at inkassolovens regler
følges.
Departementet legger til grunn at det vil være en stor
fordel med en styrking av tilsynet med inkassobransjen, og mener
forholdene kan ligge til rette for å opprette en klagenemnd.
Det vil være nødvendig å utrede saken
nærmere og sende forslaget på alminnelig høring.
Det bør også vurderes om opprettelsen av en egen
klagenemnd bør kombineres med en styrking av sanksjonsmidlene
ved brudd på reglene om god inkassoskikk.
Det kommer ofte kritikk mot at inkassobransjen bevilger seg for
høye salærer. Beregning av inkassosalær
er etter inkassoforskriften § 2-2 og 2-3 knyttet til
rettsgebyret. Rettsgebyret har økt betydelig de siste årene,
og konsekvensen er at inkassobyråene på lovlig vis
har fått en formidabel inntektsøkning.
Departementet vil derfor utarbeide og sende på høring
forslag om reduksjon av inkassosalæret der salæret
for eksempel reduseres til det halve. Det kan også vurderes
om inkassosalæret bør kobles til en annen norm
enn rettsgebyret.
Krav om opplysning til skyldneren om dennes adgang til å søke
om gjeldsordning ved overdragelse av fordringer
Departementet viser til at gjeldsordningsloven vil kunne gjøre
seg gjeldende i alle forhold der skyldneren er kommet i en umulig
eller vanskelig økonomisk situasjon. I forbindelse med
behandling av spørsmålet om oppkjøp og
inndriving av fordringer kan det være grunn til å foreslå en
regel som pålegger den opprinnelige kreditor å opplyse
skyldneren om muligheten for å søke om gjeldsordning
når kravet overdras. Departementet vil sende spørsmålet
på høring.
Komiteen er bekymret over at bruken
av hardhendte innkrevingsmetoder synes å ha økt
de siste årene og at det har etablert seg selvstendige
pengeinnkrevere som benytter vold og trusler som fremgangsmåte for å få skyldnere
til å betale.
Komiteen har grunn til å tro at dette
først og fremst skjer der det ikke finnes noe juridisk
grunnlag for kravet fordi det for eksempel dreier seg om spillegjeld
eller krav som er oppstått ved salg av narkotika eller
annen ulovlig virksomhet. Men det finnes også eksempler
på at kriminelle grupper kjøper opp misligholdte
pengekrav som deretter kreves inn ved bruk av vold og trusler.
Komiteen er enig i at innkrevingsmetoder der vold,
tvang og trusler benyttes i hovedsak bør motarbeides ved
bruk av eksisterende strafferettslovgivning og er en sak for politi
og påtalemyndighet. Utvidelsen av rammene for å kreve
inkassobevilling vil imidlertid også sikre bedre kontroll
og motvirke at useriøse kan inndrive fordringer.
Komiteen er i utgangspunktet positiv
til et eget klageorgan for inkassosaker for å styrke tilsynet
med inkassobransjen og ber departementet utrede saken nærmere.
Komiteen er enig i at det samtidig må vurderes om
sanksjonsmidlene mot brudd på god inkassoskikk bør
styrkes.
Komiteen støtter intensjonen
om en reduksjon av inkassosalæret og merker seg at departementet
vil utarbeide og sende på høring forslag om dette. Komiteen viser
til departementets påpeking av at det nå er vanlig
praksis å kreve maksimalsatser ved alle inkassooppgjør.
Det må derfor understrekes overfor inkassobransjen at inndriving
ikke gir noen ubetinget rett til å nytte maksimalsatsene
ved beregning av salær, og at kostnadene ikke i noe tilfelle
må overstige det som er «nødvendig».
Komiteen viser til at gjeldsordningsinstituttet er
et viktig virkemiddel for å hindre at skyldnere forblir
i en umulig gjeldssituasjon og mener det kan være behov
for spre mer informasjon til skyldnere om denne ordningen. Komiteen er
derfor positiv til at departementet sender på høring
et forslag om en informasjonsplikt for kreditor ved overdragelse
av fordringer. Komiteen vil påpeke at en
slik opplysningsplikt om muligheten for å søke
gjeldsordning ikke skal endre på vilkårene for å få dette.
De lovforslagene som fremmes her, vil medføre to hovedtyper
av økonomiske og administrative konsekvenser.
For det første vil Kredittilsynet måtte endre
sin rutine for tildeling av inkassobevilling. Overgangen til foretaksbevilling
for inkassobyrå kan finansieres ved en mindre engangsbevilgning
til Kredittilsynet. Det antas videre at endring av bevillingssystemet
på sikt ikke vil føre til merkostnader for Kredittilsynet.
For det annet kan forslagene om en endring av bevillingssystemet
for inkassobransjen medføre organisatoriske endringer for
en del byråer. Departementet antar likevel at flertallet
av de inkassobyråer som drives i dag, vil kunne fortsette
uten vesentlige endringer fordi de som i dag har personlig inkassobevilling,
som oftest faktisk leder foretaket.
Komiteen viser til proposisjonen og
rår Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak:
A.
Vedtak til lov
om endringer i inkassoloven
I
I lov 13. mai 1988 nr. 26 om inkassovirksomhet og
annen inndriving av forfalte pengekrav (inkassoloven) gjøres
følgende endringer:
§ 2 skal lyde:
§ 2 Definisjoner
Med inkassovirksomhet menes ervervsmessig eller stadig
inndriving av forfalte pengekrav for andre. I tillegg omfattes
oppkjøp av forfalte pengekrav og egen inndriving av disse.
Med inkassator menes et foretak som har bevilling
til å drive inkassovirksomhet.
§ 4 skal lyde:
§ 4 Vilkår for å drive
inkassovirksomhet
Inkassovirksomhet kan bare drives av foretak som er
registrert i foretaksregisteret og har bevilling hvis ikke annet
følger av tredje eller fjerde ledd.
Inkassobevillingen skal avgrenses til enten å gjelde
inndriving av forfalte pengekrav for andre eller oppkjøp
og egen inndriving av forfalte pengekrav. Selskap med
begrenset ansvar som har bevilling til ervervsmessig eller
stadig å inndrive forfalte pengekrav for andre, skal
være suffisient, det vil si at verdien av foretakets eiendeler
må overstige foretakets samlede forpliktelser. Det samme
gjelder når slik virksomhet drives av et ansvarlig selskap
der en eller flere av deltakerne er et selskap med begrenset ansvar,
eller av et kommandittselskap der en eller flere av komplementarene
er et selskap med begrenset ansvar.
Inkassovirksomhet som gjelder ervervsmessig og stadig
inndriving av forfalte pengekrav for andre kan også drives
i medhold av norsk advokatbevilling.
Inkassovirksomhet som gjelder oppkjøp
og inndriving av forfalte fordringer kan drives uten bevilling av
institusjoner som har rett til å drive finansieringsvirksomhet
etter lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner
(finansieringsvirksomhetsloven).
§ 5 skal lyde:
§ 5 Vilkår for inkassobevilling
Inkassobevilling til stadig og ervervsmessig å inndrive
forfalte pengekrav for andre kan etter søknad gis til et
foretak når:
a) den som faktisk leder inkassovirksomheten
har inkassobevilling etter annet ledd
b) inkassovirksomheten drives fra fast forretningssted
i Norge og
c) foretaket har stilt sikkerhet som
nevnt i § 23.
Inkassobevilling etter første ledd bokstav
a gis etter søknad til personer som anses skikket til å være faktisk
leder for foretak som stadig og ervervsmessig inndriver forfalte
pengekrav for andre og dessuten
a) godtgjør å ha minst
tre års praktisk erfaring med inndriving av pengekrav i
løpet av de siste 10 år og
b)fremlegger politiattest og
for øvrig godtgjør å ha hederlig vandel.
Foretaket skal opplyse til Kredittilsynet om skifte av
leder.
Bevilling til å drive oppkjøp
og inndriving av forfalte pengekrav for egen regning kan bare gis
foretak som drives fra et fast forretningssted i Norge, og som faktisk
ledes av en person som kan fremlegge politiattest, og for øvrig
godtgjør å ha hederlig vandel. Foretaket skal
opplyse til Kredittilsynet om skifte av leder.
Kongen kan gi utfyllende forskrifter om vilkårene for
tildeling av inkassobevilling.
§ 6 første ledd første
punktum skal lyde:
Innehaver av inkassobevilling skal påse at vilkårene
i § 5 er oppfylt når det utøves
inkassovirksomhet i medhold av bevilling.
§ 7 første punktum skal lyde:
Kongen kan bestemme at §§ 4
og 5 helt eller delvis skal gjelde for fordringshavere
som stadig driver inn egne pengekrav av en angitt type.
§ 23 første ledd første
punktum skal lyde:
En inkassator som driver inkassovirksomhet i form
av ervervsmessig og stadig inndriving av forfalte pengekrav for
andre, skal stille sikkerhet.
§ 26 første ledd bokstav a skal
lyde:
a) §§ 4, 5, 6,
22, forskrifter i medhold av §§ 6 eller 20, pålegg
i medhold av § 24 tredje ledd eller forbud i medhold av § 24
fjerde ledd, eller
II
Ikrafttredelse og overgangsregler
1. Loven gjelder fra den
tid Kongen bestemmer.
2. Kongen kan gi forskrifter med nærmere overgangsregler.
B.
Stortinget ber Regjeringen vurdere
forslag om krav til samtykke i finansavtaleloven når forbrukerlån overdras
til en annen finansinstitusjon.
Oslo, i justiskomiteen, den 1. februar 2001
Kristin Krohn Devold |
Vidar Bjørnstad |
Jan Simonsen |
leder og ordfører for Dokument nr. 8:76 (1999-2000) |
ordfører for Ot.prp. nr. 26 (2000-2001) |
sekretær |