Regjeringen fremmet forslag til lov om innskuddspensjon i Ot.prp.
nr. 71 (1999-2000) Om lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven).
Etter lovforslaget § 3-3 skulle pensjonskapitalen,
som er den kapitalen som gir grunnlag for alderspensjon, kunne forvaltes
etter tre alternative modeller: (1) felles forvaltning i samsvar
med de regler som gjelder for den institusjon der ordningen
er opprettet (dvs. helt ordinær fellesportefølje),
(2) felles forvaltning som én investeringsportefølje
med kollektivt investeringsvalg for foretaket, eller (3) som en ordning
hvor den enkelte arbeidstaker hadde investeringsvalget for egen
pensjonskonto i den institusjonen ordningen er opprettet.
I ordninger med individuelt investeringsvalg ble det foreslått
at medlemmet skulle bære all risiko knyttet til investeringsvalget,
men med en mulighet for å kjøpe en avkastningsgaranti
i institusjonen. I ordninger med kollektivt investeringsvalg ble
det foreslått at medlemmene skulle garanteres mot at pensjonskapitalen
ble redusert, også kalt 0-garanti.
Ved behandlingen av Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) valgte Stortinget å utelate
bestemmelsene om forvaltning med kollektivt investeringsvalg. Et
flertall i finanskomiteen, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, uttalte i denne sammenheng at de hadde
merket seg at flere høringsinstanser hadde uttalt at modellen
med kollektivt investeringsvalg, slik den ble foreslått
i Ot.prp. nr. 71 (1999-2000), ikke ville være attraktiv.
Dette flertallet uttalte bl.a. følgende om forslaget, jf.
Innst. O. nr. 2 (2000-2001) side 22:
«Flertallet vil påpeke at sparing til
pensjonsalderen i arbeidsforhold er langsiktig sparing. Det er følgelig
avkastning over hele spareperioden og ikke avkastning i det enkelte år
som er mest relevant for nivået på arbeidstakers
alderspensjon. Lav risikoprofil på langsiktig pensjonssparing
vil normalt gi forventet lav avkastning på sikt slik at
arbeidstakernes alderspensjon reduseres. Flertallet mener at et
krav om årlig 0-prosentgaranti utgjør en uheldig
fokusering på eventuell kortsiktig verdireduksjon i arbeidstakernes
pensjonskapital, og går inn for at dette årlige
kravet bortfaller og ber Regjeringen komme tilbake med forslag i
tråd med dette.»
Flertallet uttalte videre:
«Flertallet merker seg at det har kommet frem
under høringen at slike betingelser som departementet foreslår
ikke er implementert i andre land med innskuddspensjon. Flertallet
vil bemerke at det grunnleggende prinsippet ved innskuddsordninger
er at arbeidsgivers ansvar er begrenset til å betale årets
innskudd. Flertallet vil likevel påpeke at verdireduksjon mot
slutten av den yrkesaktive perioden kan gi uheldig utslag på årlig
alderspensjon. Det har fremkommet under flertallets høring
at det i andre land som har innskuddsbasert tjenestepensjon er praksis
at arbeidstakere med få år igjen til pensjonsalder
flyttes over til investeringsporteføljer med lavere risikoprofil.
Slike løsninger praktiseres blant annet i England slik
det fremkommer i Kredittilsynets høringsuttalelse. Flertallet
mener på denne bakgrunn at det bør gis anledning
til å velge investeringsporteføljer med lavere
risikoprofil for arbeidstakere med få år igjen
til pensjonsalderen, for eksempel 5-7 år. Flertallet går
imot Regjeringens forslag til § 3-3.»
Ved behandlingen av lovforslaget 3. november 2000 fattet
Stortinget følgende beslutning, jf. Innst. O. nr. 2 (2000-2001)
side 81:
«Stortinget ber Regjeringen så raskt
som mulig om å komme tilbake til spørsmålet
om investeringsvalg i foretakspensjon og tilhørende endringer
i virksomhetsreglene, slik at endringer i tråd med konkurranseflateutvalgets
tilrådinger knyttet til virksomhetsregler i livsforsikring
kan implementeres.»
På bakgrunn av merknadene fra finanskomiteen i Innst.
O. nr. 2 (2000-2001), fremmet departementet ikke forslag om regler
om kollektivt investeringsvalg for pensjonsordninger med engangsbetalt
foretakspensjon i Ot.prp. nr. 20 (2000-2001) Om lov om endringer
i lov om foretakspensjon mv. Departementet varslet imidlertid at
en ville komme tilbake med en vurdering av slike regler samtidig
som en vurderte reglene om kollektivt investeringsvalg
i innskuddsordninger, slik Stortinget hadde bedt om i Innst. O.
nr. 2 (2000-2001). Departementet mente at det ville være en
fordel å kunne se reglene for disse to typer av ordninger
i sammenheng.
Ved behandlingen av Ot.prp. nr. 20 (2000-2001) Om lov om endringer
i lov om foretakspensjon mv. uttalte et flertall i finanskomiteen
at den antok at det lot seg gjøre å implementere
en modell med kollektivt investeringsvalg i tråd med finanskomiteens
merknader raskt, jf. Innst. O. nr. 39 (2000-2001). Flertallet ga uttrykk
for at det la stor vekt på at modellen trer i kraft samtidig
for lov om foretakspensjon og innskuddspensjonsloven, og så tidlig
som mulig i 2001. I tråd med finanskomiteens tilråding
i Innst. O. nr. 39 (2000-2001), fattet Stortinget 19. desember
2000 følgende beslutning:
«Stortinget ber Regjeringen innen utgangen av
februar 2001 fremme forslag som åpner for kollektivt investeringsvalg
for engangsbetalt foretakspensjon, samt med kollektivt investeringsvalg
i innskuddspensjon, basert på Kredittilsynets forslag,
samt finanskomiteens føringer i Innst. O. nr. 2 (2000-2001)
om lov om innskuddspensjon.»
Departementet legger i proposisjonen til grunn at det i Stortingets
vedtak siktes til Kredittilsynets høringsuttalelse til
NOU 1999:32 Utkast til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold
vedrørende forvaltning av pensjonskapitalen ved kollektivt
investeringsvalg for foretaket. Tilsvarende uttalelse fra Kredittilsynet
ble også gitt ved høringen av NOU 2000:13 Årlig
kjøp av ferdig betalt alderspensjon. Kredittilsynet hadde
følgende synspunkter:
foretakets plikter bør være
begrenset til å betale fastsatte innskudd og den skal ikke
ha noe ansvar for å dekke tap på investeringsporteføljen,
institusjonen kan følgelig heller ikke ha noe subsidiært
ansvar for å dekke tap på investeringsporteføljen
for det tilfellet at foretaket ikke gjør det, og
pensjonskapital knyttet til arbeidstakere som nærmer
seg pensjonsalder (f.eks. har 5-7 år igjen) bør kunne
flyttes over til en egen investeringsportefølje med lavere
risikoprofil.
Lovforslaget i proposisjonen er angitt å være
i samsvar med disse prinsippene.
Reglene om kapitalforvaltning er en meget viktig del av lovreguleringen
av de kollektive pensjonsordningene. Reglene vil avgjøre
hvordan den avkastning som oppnås ved kapitalforvaltningen
skal fordeles mellom arbeidstakerne og foretaket, samt hvordan risikoen
for tap skal fordeles mellom disse to partene og institusjonen.
For å følge opp Stortingets vedtak ved behandlingen
av forslag til innskuddspensjonsloven og forslag til lov om endringer
i lov om foretakspensjon foreslås det i proposisjonen lovregler
om kollektivt investeringsvalg for pensjonskapitalen i ordninger
opprettet etter innskuddspensjonsloven som ikke pålegger
foretaket og institusjonen noen plikt til å sikre arbeidstakerne
mot at kapitalforvaltningen gir negativt resultat. Departementet
foreslår tilsvarende regler også for premiereserven
for alderspensjon i pensjonsordning med engangsbetalt foretakspensjon.
Lovforslaget i proposisjonen åpner for at den del av
pensjonskapitalen som tilhører medlemmer som nærmer
seg pensjonsalderen skal kunne overføres til en egen investeringsportefølje
med mindre risiko enn hva som gjelder for medlemmer som ikke er
i den senere del av yrkesaktiv periode.
Departementets lovforslag er ikke til hinder for at ordninger
med kollektivt investeringsvalg forvalter pensjonskapitalen/premiereserven
for alderspensjon som én investeringsportefølje,
eller at det tegnes avkastningsgarantier til investeringsportefølje
tilknyttet pensjonskapital/premiereserve for alderspensjon.
Når det ikke er obligatorisk å ha slik avkastningsgaranti, kommer
spørsmålene om fordeling av avkastningen og om
myndigheten til å foreta investeringsvalget i en annen
stilling enn i de forslag som ble fremmet i Ot.prp. nr. 71 (1999-2000).
Investeringsvalg innebærer at den aktuelle kapitalen
knyttes til spesifiserte eiendeler, kalt investeringsporteføljen,
og at verdien av kapitalen til enhver tid avhenger av markedsverdien
på disse eiendelene. Uten særskilte garantier
innebærer altså investeringsvalg at den eller
de som eier kapitalen blir direkte eksponert for markedsrisikoen
på investeringsporteføljen.
Markedsrisikoen i ordninger med investeringsvalg kan reduseres
enten gjennom kjøp av en avkastningsgaranti i institusjonen,
eller ved at porteføljen settes sammen slik at markedsrisikoen
reduseres. Ut over dette kan en i kollektive ordninger fastsette
regler som fordeler risikoen mellom foretaket og medlemmene.
Forslaget om garantert avkastning i ordninger med kollektivt investeringsvalg
i Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) skulle ivareta arbeidstakernes behov
for trygghet knyttet til framtidig pensjon i ordninger hvor medlemmet
selv hadde beskjeden innflytelse over markedsrisikoen. Når
det i proposisjonen, for å følge opp Stortingets
vedtak, ikke stilles krav om at arbeidstakerne i slike tilfeller
skal være garantert mot tap, er det naturlig å vurdere
andre bestemmelser som kan redusere risikoen for den enkelte arbeidstaker.
Departementet har vurdert om det i ordninger med kollektivt investeringsvalg
bør fastsettes eksplisitte krav om kunnskap og erfaring
i investeringsspørsmål hos den som foretar investeringsvalget,
eller ytterligere krav til diversifisering av investeringsporteføljen.
Departementet legger til grunn at slike krav eventuelt kan fastsettes
med hjemmel i lov om foretakspensjon og innskuddspensjonsloven,
begge § 1-3. Etter en samlet vurdering legger
departementet til grunn at en foreløpig ikke bør
fastsette slike forskrifter, men at dette bør vurderes
nærmere dersom en eventuelt bringer i erfaring at det er
behov for dette.
I Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) ble det åpnet for at det
i regelverket for pensjonsordninger med kollektivt investeringsvalg
kunne fastsettes at en del av avkastningen ved kapitalforvaltningen
skulle tilfalle foretaket. Bakgrunnen var at foretaket etter forslaget
hadde risiko for avkastningsresultatet.
Departementet viser til at foretakets eventuelle rett til andel
av avkastningen medfører at foretaket og medlemmer får
en felles interesse av at pensjonskapitalen forvaltes med høy
forventet avkastning. På den annen side vil eventuell rett
til andel av avkastningen, uten noe garantiansvar, også bety
at foretaket får økonomisk interesse av å foreta
investeringer med høy risiko.
Etter departementets syn bør reglene om kollektivt investeringsvalg
ikke gi rom for interessekonflikter mellom foretaket og medlemmene
når det gjelder forvaltningen av pensjonskapitalen. Videre
er det også rimelig at arbeidstakerne, når disse
skal ta risikoen, også får rett til avkastningen.
Departementet foreslår at avkastningen på investeringsporteføljen
i ordninger med kollektivt investeringsvalg i sin helhet skal tilfalle
medlemmene, jf. forslag til innskuddspensjonsloven § 3-2
a annet ledd. For ordninger med kollektivt investeringsvalg opprettet
etter lov om foretakspensjon foreslås det samme løsning,
jf. lovforslaget § 11-1 a annet ledd.
På bakgrunn av finanskomiteens merknader i Innst. O.
nr. 2 (2000-2001) har departementet valgt å ikke fremme
forslag om at foretakene, som et valgfritt alternativ skulle kunne
ha rett til andel av avkastningen mot at arbeidstakerne ble garantert
mot de tap som kan oppstå.
Etter innskuddspensjonsloven og lov om foretakspensjon er det
foretaket som fastsetter regelverket for pensjonsordningen, og foretar
valg av forvaltningsmodell. Når det åpnes for
ordninger med kollektivt investeringsvalg, kan investeringsvalget
i slike ordninger tenkes lagt til foretaket, institusjonen, de ansatte, representanter
for de ansatte eller en gruppe hvor flere av disse partene er representert.
Når det i henhold til Stortingets vedtak skal legges opp
til at arbeidstakerne selv bærer risikoen for tap, er det
etter departementets vurdering behov for å sikre arbeidstakerne
en viss innflytelse over investeringsbeslutningene. Etter en samlet
vurdering har departementet kommet til at kompetansen til å foreta
investeringsvalget bør tilligge foretaket, jf. forslag
til lov om foretakspensjon § 11-1 a første
ledd og innskuddspensjonsloven § 3-2 a. På denne
måten vil en bl.a. sikre at kompetansen til å fatte
de ulike beslutninger vedrørende ordningen er lagt til
samme myndighet, noe som trolig vil bidra til enkelhet og oversiktlighet.
Med denne løsning får en ikke ivaretatt prinsippet
om at risiko og beslutning skal tilligge samme part, men en har valgt
en praktisk og enkel løsning.
Arbeidstakernes behov for innflytelse foreslås ivaretatt
ved at styringsgruppen skal gis anledning til å uttale
seg før foretaket inngår avtale med institusjonen
om hvordan investeringsporteføljen skal settes sammen og
hvilken adgang foretaket skal ha til å endre sammensetningen
av investeringsporteføljen, jf. forslag til lov om foretakspensjon § 3-2
a første ledd og forslag til innskuddspensjonsloven § 11-1
a første ledd. Det foreslås videre at det i pensjonsordninger med
kollektivt investeringsvalg skal opprettes en styringsgruppe, jf.
forslag til lov om foretakspensjon § 2-4 første
ledd og forslag til innskuddspensjonsloven § 2-6
første ledd. Dette endringsforslaget innebærer
at plikten for å opprette styringsgruppe i ordninger med kollektivt
investeringsvalg ikke avhenger av om det er 15 eller flere medlemmer,
slik kravet ellers er utformet.
Når pensjonsordninger med kollektivt investeringsvalg
kan opprettes med flere investeringsporteføljer, er det
behov for å klargjøre hvem som skal ha kompetansen
til å bestemme om ordningen skal opprettes med én
eller flere investeringsporteføljer, samt fastsette kriteriene
for tilordning av medlemmer til ulike investeringsporteføljer.
Det er her naturlig å velge samme løsning som
en valgte i spørsmålet om hvem som skulle ha investeringsvalget.
Det foreslås derfor at kompetansen legges til foretaket,
jf. forslag til endring i lov om foretakspensjon § 11-1
a tredje ledd og forslag til endring i innskuddspensjonsloven § 3-2
a tredje ledd.
Hensikten bak å opprette ulike investeringsporteføljer
skal være at en på denne måten oppnår
en særlig betryggende kapitalforvaltning for eldre medlemmer, og
uten at dette får følger for øvrige arbeidstakere.
Ut fra finanskomiteens merknader i Innst. O. nr. 2 (2000-2001) er
det i denne sammenheng mest nærliggende å legge
til grunn at medlemmets alder, eller det antall år medlemmet
har igjen til pensjonsalder skal kunne benyttes som kriterier for
utskilling, og lovforslaget åpner for at foretaket kan
velge mellom disse to kriteriene. Dersom foretaket ikke har fastsatt
noe bestemt om dette i regelverket, foreslås det at arbeidstakere som
har mindre enn sju år igjen til pensjonsalderen skal skilles
ut fra pensjonsordningens øvrige midler og forvaltes som
en egen investeringsportefølje.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Dag Terje Andersen, Erik Dalheim, Grethe G. Fossum, Britt
Hildeng, Ottar Kaldhol, Torstein Rudihagen og Signe Øye,
fra Kristelig Folkeparti, Valgerd Svarstad Haugland, Lars Gunnar
Lie og Ingebrigt S. Sørfonn, fra Høyre, Børge
Brende, Per-Kristian Foss og Kjellaug Nakkim, fra Fremskrittspartiet,
Siv Jensen, Per Erik Monsen og Kenneth Svendsen, fra Senterpartiet,
Odd Roger Enoksen, fra Venstre, Borghild Tenden, og representanten
Steinar Bastesen, tar til etterretning at departementet
har fulgt opp Stortingets vedtak om et mer fleksibelt pensjonssystem
for kollektive tjenestepensjoner og slutter seg til Regjeringens
forslag.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti, Øistein
Djupedal, viser til dette partis merknader og forslag i
Innst. O. nr. 2 (2000-2001) og Innst. O. nr. 39 (2000-2001). De
endringer som her foreslås er en stor prinsipiell endring av
risikofordelingen ved tjenestepensjonsordningene. Slik Regjeringen
foreslår har ikke lenger arbeidsgiver ansvar for å garantere
en trygg pensjon på en viss prosent av lønnsinntekten.
Arbeidstaker alene må bære risikoen hvis pengeplasseringene
ikke gir nødvendig avkastning. Dette er en individualisering
av pensjonssystemet dette medlem sterkt vil fraråde. Dette medlem vil
på nytt understreke hvor viktig det er at medlemmene i
pensjonsordningen sikres mot verdifall når investeringsporteføljen
ikke gir avkastning. Trygghet for pensjon er en av bærebjelkene
i et solidarisk pensjonssystem.