Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigvald
Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen
og Signe Øye, fra Høyre, Peter Gitmark, Hans Kristian
Hogsnes og Kari Lise Holmberg, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn
Andersen og Per Sandberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen
og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun Sæle
og Ivar Østberg, og fra Senterpartiet, lederen Magnhild
Meltveit Kleppa, mener at det å ha et sted å bo
er en menneskerett. Det offentlige har en aktiv rolle å spille
for å oppfylle denne retten. På nasjonalt nivå har
staten ansvar ved å fastlegge rammebetingelser for boligpolitikken
gjennom Husbankens lånerammer, tilskuddsordninger og bostøtteordning,
i tillegg til skatte- og avgiftspolitikken. På lokalt nivå har
kommunene ansvar som pådrivere for tilstrekkelig boligbygging,
forvaltere av statlige ordninger og som ansvarlig for å skaffe
et botilbud for alle innbyggere som har behov for slik hjelp.
Komiteen viser til NOU nr. 2:2002 som peker på at
den største skjevheten i norsk boligmarked er den lave
andelen ikke-kommersielle utleieboliger. Mens Danmark og Sverige
har en andel ikke-kommersielle utleieboliger på henholdsvis
20 pst. og 24 pst., har Norge kun 4 pst. ikke-kommersielle leieboliger. En
stor andel ikke-kommersielle utleieboliger bidrar ved hjelp av markedsmekanismen
til å holde prisene i utleiemarkedet lavt. Komiteen mener
derfor det er behov for å øke den offentlige innsatsen
for bygging av ikke-kommersielle utleieboliger.
I den anledning viser komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
til at Husbanken fikk begrenset sine lånerammer av Regjeringen
i St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002), og at det vil være
behov for å øke både Husbankens låneramme
og tilskuddsramme for bygging av utleieboliger og studentboliger.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil vise til at Regjeringen gjennom
sin politikk ønsker å styrke innsatsen for vanskeligstilte
på boligmarkedet gjennom målrettede tiltak. Et
viktig tiltak er Husbankens prosjekt Bostedsløse. Disse
medlemmer vil vise til at prosjektet er utvidet til å gjelde flere
byer samt inkluderer samarbeid med flere frivillige organisasjoner. Disse
medlemmer er tilfreds med at disse tiltakene vil bli fulgt
opp i Storbymeldingen, Boligmeldingen og i Fattigdomsmeldingen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er positive
til at Regjeringen satser på å styrke innsatsen
for bostedsløse, men er av den oppfatning at innsatsen
til nå ikke står i forhold til behovet. Flertallet er
av den oppfatning at boligtilskuddene må økes
kraftig og viser i den forbindelse til rapporter fra Husbanken som
viser at den alt overveiende delen av tilskuddsmidlene Husbanken fordeler
til bolig går til prosjekter for flyktninger og til prosjekt
Bostedsløse. Flertallet mener det er uverdig
at grupper som har behov for boliger stilles opp mot hverandre på denne
måten.
Komiteen merker seg at Regjeringen
har varslet en satsing for å bekjempe fattigdom. Etter komiteens oppfatning
er det å sikre folk et sted å bo avgjørende
for å få folk ut av fattigdom. Komiteen viser
i den anledning til Byggforsks forskningsrapport "Fra hospits til
varig bosetning", som viser at spesielt minoritetsfamilier som diskrimineres
på boligmarkedet havner på hospits fordi de er
fattige.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at husleiereguleringen i det
norske markedet ble fjernet i forbindelse med Stortingets behandling
av Ot.prp. nr. 82 (1997-1998), jf. Innst. O. nr. 43 (1998-1999). Disse
medlemmer viser også til at huseiers muligheter
til midlertidig utleie og oppjustering av utleiepris ble foretatt
ved behandlingen av Ot.prp. nr. 82 (1997-1998). Disse medlemmer viser
til sine respektive fraksjoners merknader i de aktuelle innstillingene. Disse
medlemmer mener at de ovennevnte lovendringer har betydelig
svekket leietakers posisjon i boligmarkedet, bidratt til en kraftig økning i
prisen på boligmarkedet og ført til at flere har
falt utenfor det ordinære leieboligmarkedet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til St.prp.
nr. 1 (2001-2002) som viser at et økende antall mennesker mottar
bostøtte. Flertallet viser også til
det store antall mennesker som bor på forskjellige former
for hospits.
Komiteen er av den oppfatning at det
er et viktig grep å bidra til bygging av flere ikke-kommersielle utleieboliger. Komiteen vil
likevel at flere aktører skal slippes til for å bidra
med ikke-kommersiell utleie av boliger innenfor den eksisterende
boligmassen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
i utgangspunktet at det enkelte menneske selv er tillagt hovedansvaret
for skaffe seg en passende bolig i et fritt og dynamisk boligmarked.
Fremskrittspartiet erkjenner allikevel at det for enkelte svakere
stilte individer finnes behov for at det offentlige må påta
seg ansvaret med å tilrettelegge for ulike botilbud.
Disse medlemmer viser til at partiet var sterkt
imot lovinnføringen av 10-pst.-regelen. Motstanden var
blant annet basert på at lovvedtaket representerte en for
sterk inngripen i borettslagenes selvråderett og borettslagsbeboernes
rett til å føle sikkerhet og trygghet i sine bomiljø.
Disse medlemmer tar til etterretning at et flertall
tidligere allikevel har innført 10-pst.-regelen. Fremskrittspartiet
ser således i denne sammenheng ikke som noe viktig poeng å ville
begrense kretsen av aktører som kommer under 10-pst.-regelen,
så lenge det ikke er snakk om å utvide den samlede
"oppkjøpskvoten" på 10-pst. av antall leiligheter
i et borettslag med fem eller flere boenheter.
Disse medlemmer ser derfor ingen overveiende grunner
til å stemme imot forslaget slik de faktiske forhold er
i dag.
Komiteen merker seg at juridiske personer
som andelseiere i borettslag, bryter med grunnideen ved et borettslag
om at det er andelseiere som skal bebo borettslagets leiligheter,
og derved føle et kollektivt ansvar for i fellesskap å bidra
til å ivareta verdiene som ligger i borettslaget. Komiteen viser
i den anledning til sine respektive fraksjoners merknader i Innst. O.
nr. 7 (1998-1999) og til Ot.prp. nr. 69 (1997-1998) der staten,
fylkeskommuner og kommuner ble gitt rett til å erverve
andeler i borettslag og seksjoner i eierseksjonssameier.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til Regjeringens forslag som
avgrenser denne retten til å gjelde organisasjoner, selskaper,
stiftelser eller andre som har avtale med kommune, fylke eller stat. Disse
medlemmer ønsker ikke å avgrense denne
retten ytterligere.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Borettslagsloven § 13 femte ledd
bokstav f) skal lyde:
f) selskaper, stiftelser eller andre som har inngått samarbeidsavtale
med staten, en fylkeskommune eller en kommune om å skaffe
boliger til vanskeligstilte.
Eierseksjonsloven § 22 femte ledd
bokstav f) skal lyde:
f) selskaper, stiftelser eller andre som har inngått samarbeidsavtale
med staten, en fylkeskommune eller en kommune om å skaffe
boliger til vanskeligstilte."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, ønsker å avgrense
ervervsadgangen i de aktuelle bestemmelsene til å gjelde
aktører som har et ikke-kommersielt formål og
driver med ikke-kommersiell utleie. Flertallet viser
i den anledning til at Regjeringen i Ot.prp. nr. 63 (2001-2002)
understreker :
"Siktemålet med bestemmelsen har vært å tilrettelegge
for at sosiale institusjoner som Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon
og liknende organisasjoner får mulighet til å kjøpe
andeler. Bestemmelsene er likevel ikke avgrenset til slike organisasjoner."
Etter flertallets oppfatning må bestemmelsen være
avgrenset til slike organisasjoner.
Flertallet foreslår derfor:
"Borettslagsloven § 13 femte ledd
bokstav f) skal lyde:
f) ideelle og humanitære
organisasjoner og stiftelser som har inngått samarbeidsavtale
med staten, en fylkeskommune eller en kommune om å skaffe
boliger til vanskeligstilte.
Eierseksjonsloven § 22 femte ledd bokstav
f) skal lyde:
f) ideelle og humanitære
organisasjoner og stiftelser som har inngått samarbeidsavtale
med staten, en fylkeskommune eller en kommune om å skaffe
boliger til vanskeligstilte."
Komiteen viser til at det i dag ikke
er noe i veien for at kommunene gjennom samarbeidsavtaler nyttegjør
seg organisasjonenes sosialfaglige kompetanse. Det nye med Regjeringens
foreslåtte lovendring er imidlertid at kommunene skal kunne
overlate til andre organisasjoner å gå inn med
egenkapital for å tilegne seg boliger de ellers ikke ville
ha tilgang til.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener dette
ikke må innebære mindre overføringer
fra staten for å løse problemer kommunene har
ansvar for å løse. Etter flertallets oppfatning
kan dette ellers ses på som ansvarsfraskrivelse fra det
offentliges side.
Komiteen mener at samarbeidsavtaler
gir nye virkemidler for å skaffe boliger for vanskeligstilte. Komiteen påpeker
viktigheten av frivillige organisasjoners brede kompetanse og erfaring
for å hjelpe vanskeligstilte i samfunnet. Komiteen mener
det er positivt at frivillige organisasjoner nå kan styrke
sin rolle i dette arbeidet.
Komiteen understreker at de juridiske personene
som får anledning til å erverve andeler i borettslag og
eierseksjoner må ha en samarbeidsavtale med kommunen. Komiteen ser
det som en forutsetning at angjeldende andel eller eierseksjon som
ikke lenger omfattes av en samarbeidsavtale ikke lenger kan beholdes
til annet formål av den juridiske personen.
Komiteen fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge for at det settes som
vilkår for inngåelse av samarbeidsavtale mellom en
juridisk person og kommunen at ved opphør av samarbeidsavtalen,
kan angjeldende andel eller eierseksjon ikke lenger beholdes til
annet formål av vedkommende juridiske person."
Komiteen vil vise til komiteens høring
på Stortinget 16. mai 2002 der det kom fram at
det er blandede erfaringer med hvordan kommunene følger
opp borettslag og sameier med kommunalt eide boliger. Spesielt kom
det fram at frittstående borettslag og sameier har få måter å nå inn
til kommunen på med eventuelle problemer knyttet til beboere
i de kommunale boenhetene. Etter komiteens oppfatning
er et godt samarbeid avgjørende både for å sikre
gode bomiljøer og å sikre kommunens legitimitet
til å foreta slike kjøp. Etter komiteens oppfatning
må det fortsatt være kommunen som har det øverste
ansvaret gjennom samarbeidsavtalen overfor det enkelte borettslag
eller sameie. I samarbeidsutvalget som boligbyggelagene etter § 10
fjerde ledd fjerde punktum har rett til å kreve opprettet
med kommunen, må kommunen ha ansvar for at eventuelle samarbeidsorganisasjoner
deltar.
Komiteen mener det er viktig at Regjeringen følger
med på utviklingen og kommer tilbake til Stortinget dersom
lovendringen gir uheldige utslag.
Komiteen fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere forslag til hvordan samarbeidsordninger
mellom borettslag, sameier, kommunen og andre aktører kan
styrkes for å sikre gode bomiljøer."
Kommunene har etter sosialtjenesteloven plikt til å gi
oppfølging til folk som ikke kan ivareta sine egne interesser
på boligmarkedet. Komiteen vil vise til at
Regjeringen i Ot.prp. nr. 63 (2001-2002) sier:
"Departementet vil likeledes anbefale at organisasjonenes
eventuelle sosialfaglige forpliktelser utover det å holde
ro og orden på eiendommen nedfelles i samarbeidsavtalen.
Uten slik avtale må utgangspunktet være at organisasjonene
ikke har slike sosialfaglige forpliktelser."
Regjeringen sier videre:
"Private aktører som påtar seg slike
oppgaver vil få kostnader både ved å fremskaffe
og vedlikeholde slike boliger samt kostnader ved individuell tilpasset oppfølging
av beboerne. Kostnadene for det offentlige vil bero på deres
aktivitetsnivå på området."
Komiteen vil understreke at kostnader knyttet til
det å sikre en individuell tilpasset oppfølging
av folk som har behov for dette er det offentliges ansvar. Det kan
heller ikke herske tvil om at det er kommunen som står
ansvarlig overfor borettslag eller sameie for å sikre tilstrekkelig
oppfølging av beboere i boliger som er ervervet i medhold
av offentlig samarbeidsavtale, for å sikre at eksisterende
bomiljø ikke blir skadelidende.
Komiteen mener at alle beboere i slike boliger må kunne
få bostøtte dersom de ellers inntekts- og utgiftsmessig
kvalifiserer for det.
Komiteen er av den oppfatning at leiligheter som
utleies etter samarbeidsavtaler med organisasjoner eller andre,
må formidles i et samarbeid mellom den aktuelle organisasjon,
stiftelse m.m. og kommunen.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet vil peika på eit
problem for tilgongen på bustader for vanskelegstilte som
ikkje er omtala i proposisjonen. Etter burettslagslova § 13
siste leden, kan styret påleggje arvingar og dødsbu å selja
bustaden innan seks månader etter at pålegg om
dette er gjeve. Desse medlemene vil be Regjeringa
vurdere nærare om denne fristen er for lang. Her står
to omsyn mot kvarandre. Det eine er omsynet til arvingane som treng å få tid
til å rydda husværet etter dødsfallet.
Det andre er omsynet til budstadtrengjande som må venta
med å flytta inn. Når ein òg tar med
at det vil gå ei viss tid etter dødsfallet før
styret får gjeve slikt pålegg, kan det gå vesentleg
meir enn seks månader frå dødsfallet
før den bustadtrengjande får flytta inn. Desse
medlemene meiner ein bør sjå nærare
på om lova bør ta meir omsyn til den bustadtrengjande,
t.d. ved å setja fristen til to månader. I dei
tilfella kommunen har utpeikingsrett etter vedtekt, eller avgjer
kven som skal ha bustaden, bør lova vurderast endra.